Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda vår, vårt ansvar.



Vi kan ikke la jorda vår ende som et steinmassiv, der mennesker murer seg inne i hver sine festninger mens de klamrer seg til sine meninger, kjemper for dem, til det ikke er mer igjen å kjempe for.

Vi må ta nødvendige grep for å ta vare på kloden vår. Ja, vi må ikke kaste gift i havet. Vi må slutte å bruke plast. Mikroplast er livsfarlig for dyr og mennesker. Avfall må sikres på forsvarlig vis. Selvsagt.

Vi kan ikke la pengemakta styre verden. De er stort sett mest interessert i tjene sine egne interesser. Det vil si fylle lommene slik at de har nok for seg selv og alle kommende generasjoner. Sånn bygger vi ikke gode samfunn.


Vi kan godt ta opp all olja som ligger i jorda og bruke den opp, for vi skal sørge for at fremtida kommer frem til nye energiformer. Olja er ikke annet enn tidligere trær og vekster som har sine lagre av energi i behold. Da blir det meningsløst å skulle hogge ned skauen for å lage biodrivstoff mens vi lar olja ligge. Levende vekster fungerer som våre lagre med CO2, og takk naturen for det. Vi får oksygen som vi trenger. De får karbondioksyd som de trenger. En sunn utveklsing mellom natur og mennesker. Karbondioksyd er ikke et skummelt spøkelse. Det holder jorda i live.


Når det gjelder klima endringer, har det alltid vært klimaendringer. Jorda vår har endret seg dramatisk en uendelig mengde ganger. Vi må ta vare på den uansett hvordan den endrer seg og ta de beste grep vi kan for å få det til. Ingen atomsprengninger, ikke våpen til å drepe hverandre med.

For det er virkelig det vi burde ta fatt på og være sinte på. Våpnene som skal beskytte oss mot oss selv og fiendtlige medmennesker som vil utrydde alle de som ikke tenker likt som dem selv. De er livsfarlige, så jeg forstår at så lenge sånne folk lever blant oss, må vi ha våpen. Derfor må vi arbeide for broderlighet mellom mennesker i god vilje.


Så må vi for all del slutte å bry oss med dyr som fiser. Vi fiser alle sammen, og det skal vi fortsette med. Vår jord har utviklet alt det liv som er her. Det livet skal vi ta vare på. Vi skal produsere grønnsaker, frukt og kjøtt, og vi skal ikke tømme ut overskuddslagre fordi vi er redde for at priser skal falle. Det er ikke økonomien som skal styre våre liv, men sansen for å gjøre det rette. Folk sulter, og vi ødelegger mat. Tvi vøre.




Vi skal ikke kutte ut flyreiser heller. Jorda har blitt mindre, jorda har blitt vår alles. Selvfølgelig skal vi fly til alle steder så vi kan bygge brorskapsbånd verden over, så vi kan ta vare på jorda vår sammen. Selvfølgelig skal vi ha biler så vi kan ta oss over alt hvor vi vil på denne vidunderlige kloden, ikke bare reise dit det går offentlig transport. Offentlig transport skal ikke stoppe meg fra å komme meg rundt å se verden.

Hva må vi gjøre for å redde jorda?

Vi må ta vare på jordoverflata, alle vekster, alle dyr og alle mennesker. Viljen til å gjøre det, må vi hente frem fra dypet av oss selv.
Vår atferd mot andre mennesker er det første og det viktigste vi må begynne med. Det er kun vi som kan endre oss selv. Mennesker kommer til verden med muligheter for et godt liv. Barn må oppdras. Foreldre, barnehage og skole må sørge for det.
Vi må slutte å baksnakke andre både i tale og tekst.
Vi må slutte å ville bestemme hva andre skal, tenke, mene og føle.
Vi må slutte å bestemme hvordan andre skal handle.


Vi må slutte å dømme de mennesker som ikke handler, tenker og gjør som oss selv. Alle må tillates full ytringsfrihet uten å risikere og bli mobbet uansett hva de mener i en sak.

Selvfølgelig skal ingen skjelle ut, trakassere eller henge ut andre for sine meningers skyld. Siden vi ikke sitter inne i andres hoder, må vi akseptere hva hver og en av oss sier er sant, for vi kjenner ikke den andres sannhet. Vi må slutte med dette unnskyldningstyranniet som har vokst frem. En unnskyldning er en privatsak mellom mennesker. Ingen skal si unnskyld uten om i fri vilje.

Vi må aldri hakke ned på noen på grunn av deres tro, eller deres religion. Folk må få tro hva de vil. Ingen skal tvinge andre til å tro, ei heller unger. Unger bør få være fullstendig frie fra å bli forkynt for i barndommen. Unger vokser opp i hjem der det utøves tro, men de skal ikke forkynnes for. I skolen skal de lære om religion, sin kulturs og andre kulturers. De må få bli voksne på en sunn måte. Først da kan de finne svarene selv. Vi bør heller forsøke å forstå hverandres tro og respektere andre trosretninger, deres måter å tenke på.


Ingen skal skade hverandre eller betvinge hverandre i religioners navn, aldri.



Vi må slutte å slå, bruke vold, lyve og stjele for å oppnå fordeler for oss selv. Vi må lage oss et samfunn der vi er trygge og vet at samfunnet vil ta vare på oss etter beste evne.

Vi skal ikke lempe våre skjønnhetsidealer over på andre ved å kritisere utseende eller klesdrakt. Kosmetisk kirurgi burde være helt unødvendig der det ikke skapes et skjønnhetstyranni. Ingen burde tjene penger på å fremstille kropper på en manipulert og innstudert måte. Vi er folk, og vi er gode nok akkurat slik som vi er alltid.


Ingen skal drepe, skade, trakassere, true eller voldta noen.



Folk er ikke ansvarlige for hva andre føler ved deres ord. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.

Folk er ikke ansvarlig for hva andre føler ved deres handlinger. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.



Den som slår først har alltid feil.


Der ingen slår, blir det ingen krig.




Kan vi ikke bare bli enige om dette så bygger vi en vidunderlig verden sammen.



















Publisert 4 kommentarer

Flyt versus plikt.


Tidslinja har krav på seg. Det skal spises, ryddes, vaskes, reises, jobbes, læres, trenes, soves. De voksne befinner seg mest på tidslinja. Ungene mest i opplevelsene. Sånn må det være. Logistikk må være på plass. Livet skal gå opp. Å vaske gulv er det verste jeg vet. Vi kan ikke gro ned av møkk. Livet er mer enn det, bør være mer enn det.


Klokka må følges til ditt og datt. Av respekt for andre menneskers tid. Tidslinjas krav tar drepen på skapende prosesser.  Barn er skapende mennesker hele tiden. Våre rutiner er alltid drepen for dem.

Ikke mangel på oppdragelse, viljestyrke, manglende utholdenhet, liten evne til innordning. Bare regelrett drepen av deres virkelige vesen. De må spise, sove, kle seg……Jada, vi må alle inn i tidslinjen.Spørsmålet er hvordan? Når plikt blir lek, slutter det å være plikt.

Det skapes i stedet rom for voksne og barn til nærhet og samtale og til å få ting gjort.




I klasserommet er læreren kunstneren, den som har regien. Ungene er de som skal utøve kunsten så læring kan skje. Undervisningen skal være fengende og gnistrende motiverende, ikke for å more eleven, men for å tenne lærelysten og skape scenen der et indre teater kan utspille seg. Det er når det indre teateret er aktivert at en dypere læring skjer, den som fester seg til hukommelsen i levende bilder så forståelse kan knytte seg til. Lærere kan få vulkaner til å sprute, bekker til å klukke, fosser til å tordne og farger til å gløde, eller tvert om. Det er når det klukker, gløder og tordner at det blir morsomt, men ikke til å le av. En god latter kan tone ut eller forsterke, men må aldri ødelegge bildene på scenen, aldri forstyrre rommet der læringen foregår.

    Trivielle gjøremål, som roper på plikt, venting og orden, må ryddes unna slik at læreren kan formidle nytt stoff på en kreativ måte som vekker elevenes indre scene. Det gjelder i alle fag, også matte. Begeistrede elever kan settes i gang med et fordypende arbeid. Da kan læreren ta seg av de trivielle krav som skolen stiller.

Tull og tøys?

Nei takk!



Ingen har lyst til å tøyse når sanseapparatet er rettet mot oppgava? Målet er at elever skal bygge og sette sammen stadig utvidede kunnskapsstrukturer langs sin egen tidslinje, i sin egen takt ut fra de intense læringsopplevelser som setter det hele i gang.

Øving og terping! Vi kommer ikke utenom. Latter og humor er krydder og merkesteiner for terpende gjentagelser. Regissøren må være kreativ. Betydningen av tegn både i matematikk, norsk og andre steder, må terpes til det sitter. Sånt må være krystallklart. Hvis ikke skjønner man ikke et dugg. Å ikke skjønne blir man redd av.

  Hvis man absolutt må ha hjemmelekser på de lavere klassetrinn, så for all del ikke la dem være drepende kjedelige. La ungene få åpne oppgaver om noe som angår klassetrinnet der de kan være skapende hvis de vil! Ofte vil de. Noen ganger, etter min erfaring som oftest, vil de bare bli ferdig med elendigheten så fort, og så lite involverende, som råd er fordi de ikke involverer seg. Det er så mye annet de har lyst til. Da bør det være deres valg. Trolig vil de lære mer av alt det andre deres voksende jeger streber mot. For barn leker. Lek er læring.

Oppgaver der de skal skrive fire setninger om noe de har lest, er virkelig bånn i bøtta for enhver kreativ skriveprosess. La dem få skrive om noe som fenger dem og la dem skrive akkurat så mye som de vil om det.



Ingen blir glad i matte ved å sitte og regne side opp og side ned med de samme stykkene.  


 Utdannngsinstitusjonene må utdanne pedagoger som forstår hvordan barns indre teaterscene fungerer på de ulike alderstrinn. Det avhenger av den aldersmessige modenhet. Jeg påstår at det er en lærers viktigste verktøy.



Da må utdanninga ivareta kunstnerisk selvutvikling så pedagoger forstår skapende prosesser i seg selv og evner å gjenkjenne dem i andre.


Elever skal ikke i første rekke lære om matematikk. De skal gjøre egne oppdagelser som briljante personer har gjort før dem. Pedagoger må tilrettelegge så det er mulig.  Det gjelder i alle fag. Læreren vet hvor elevene skal, men det er elevopplevelsene som besørger læringa, læring for livet.

Det er i og for seg ikke viktig å lære om kunst. Ikke handler det om å bli god i kunstartene heller dersom en ikke skal undervise i dem. Erfaringene teller, prosessen. Gleden over å befinne seg i de indre rom der farger flyter, musikk toner, leire formes, bevegelser initieres, ord og handling ageres, uten krav til resultat.


Ethvert barn er en utøvende kunstner. De barn vi var, er alle utøvende kunstnere.


De lever i oss bestandig, og de forstår våre elevers situasjon mye bedre enn de voksne utgaver av oss selv. Vår faktakunnskap, vår pedagogiske viten, vår menneskekunnskap og våre egne opplevelsers fylde, skal knytte seg sammen til en stadig fyldigere bevisst viten på vår på tidslinje. Slik blir vi stadig dyktigere lærere.

Dyktige lærere kan bidra så elever kan bli den beste versjonen av seg selv.



Da trenger de ikke å måles, for ingen kan bli bedre enn det.



Jeg har hørt skrekkeksempler fra utdanningsinststitusjoner der studenter må spille gitar og synge foran en sensor for at det skal settes en karakter. Jeg grøsser når jeg hører det. Sånt blir det ikke mye god undervisning av. For dem av oss som ikke har musikkens nådegave kan det lede til en panikkslagen handlingslammelse som ungene i vår varetekt vil få lide for.

Jeg var så velsignet heldig at jeg hadde en fantastisk musikklærer. Hun evnet og gi meg en massiv selvtillit. Ikke i et minste sekund har jeg følt frykt for å tilrettelegge for musisering med barn. Blant elevgruppen sitter det talentfulle mennesker. De vil kunne strekke det langt lenger enn meg på de fleste områder. Jeg er ikke annet enn tilretteleggeren som skal bidra til at barnet utvikler nettopp de talentene. Det har jeg viljen til, og det er en lærers oppgave.





Publisert Legg igjen en kommentar

Læring er mer enn bare læring.



Det er så merkelig med tid. Jeg synes den går fortere og fortere. Noen ganger innbiller jeg meg at det sitter noen og dreier på jordkula, for å more seg med å ta dagene fra meg, timene fra meg, minuttene fra meg, sekundene fra meg. Livet, det virkelige livet, foregår i intenst opplevde sekunder.Det fantastiske livet som jeg er så heldig å befinne meg i.

Tida er lineær. Den består av søvn våken, måltider og gjøremål.Sekunder er nøyaktig tilmålt og blir til minutter, timer, dager, livet. Opplevelsene følger etter hverandre, men utover det er de ikke underlagt tidslinjen.






Noen opplevelser er så kjedelige at sekundene strekker seg utover og nekter å slippe. Man må bare forbli der i en evighet av meningsløshet. Andre opplevelser går så fort at man ikke fatter at tiden gikk.


Kongeopplevelsen inntrer når tid og evighet blir ett.


Tida utvider seg og blir uendelig, helt ubetydelig. På samme tid raser den av gårde. Man befinner seg i den, er i den. Tidslinja har ingen mening. Tiden har videt seg ut. Nerver, sanser, muskler, tanker, følelser er ett. Alt arbeider sammen i en intens tilstedeværelse. Ytre lyder forsvinner, krav blir borte.


I disse øyeblikkene befinner livets kjerne seg. 





Jeg hadde sluttet i barneparken. Det var der vi gikk, vi som hadde hjemmeværende mødre da jeg vokste opp. Min mor hadde sagt at jeg måtte stå på trappa utenfor blokka når 16. mai toget kom forbi i rollen som vinker. Det var fryktelig. Jeg kjedet meg så jeg holdt på å gå i oppløsning. Det var en evig venting, vente og vente med flagg og sommerkjole.Jeg ville så gjerne være med, gå i tog jeg også.Venner og lillebror gikk i toget. Jeg ventet. Etter en utidig evighet kom de. Det så gøy ut. Klumpen i magen vokste. Tårene sto i øynene.Da var nabokjerringa der. Hun oppdaget meg i rollen som vinker. Her skulle vi ikke ha vinkere, men deltakere. Hun hentet meg inn. Klart jeg skulle gå i tok jeg som andre.Jeg glemmer det aldri. Flagget mitt. Jeg holdt det høyt. Langt bakom et sted, som ubetydelig støy, hørte jeg unger som skrek, mødre som kjeftet, barn som tullet, broren min tullet. Jeg tulla ikke. Hele meg gikk i tog. Flagget og jeg.

I tidligere år hadde jeg sikkert bølla jeg også. Egentlig husker jeg ingen tidligere år. Men nå, i dette øyeblikket, hadde jeg følt på det å stå utenfor, vente, ikke få delta. Jeg var med, jeg nøt det, hvert sekund. Hver nerve i kroppen var med på gleden ved å gå i tog.


  I skolen skal det måles hva eleven har lært. Innen der og da skal de ha lært slik og sånn. Så er alt velstand, vellykket. De som ikke har lært det  ja, det er enten dårlig arbeid av læreren, eller av foreldrene eller av eleven eller hva vet jeg. Det er fint at vi har mål for hva elever skal kunne. Mitt poeng er at det er ikke likegyldig hvordan de kommer dit. For læring er mer enn bare læring. Det handler om hvordan.

    Det optimale læringspunktet for et menneske er når det totale engasjementet er involvert i læringsopplevelsen. Da blir opplevelsene som merkesteiner i hukommelsen. Rundt disse bygger vi vårt indre liv.




Læreren er kunstneren som har arenaen hvor dette er mulig, skolestua. Da må pedagogen vite hvordan de beskrevne optimale situasjonene skapes  slik at skolen blir til glede, fagene til glede, dagene til glede for alle. Selve prosessen å lære må bli en glede. Lykkes vi, blir det, å lære, et mål for ungen vår for all fremtid. Slike unger det vil gamle Norge ha. Det er hva fremtida trenger. Unger som er optimalt fokusert mot oppgava, de når målet, sitt eget, skolens og samfunnets.  Nå synes selvsagt elever at det er gøy å bli målt noen ganger. Kanskje trenger ikke elever å bli målt mer enn for å tilfredsstille nettopp det.

  Jeg snakker ikke om at nå skal vi kose oss så veldig dere, og bare ha det morsomt. Å lære noe nytt, som ikke kun kommer fra egen nysgjerrighet, men ut fra noen annens agenda, er en alvorlig, ofte smertefull prosess. Det krever hardt arbeid. Poenget er at ungen vil sette inn nødvendig energi på det fordi ungen er tent. Lærerens fremste oppgave er å tenne den gnisten og legge til rette for at læring kan skje.

Ungene kommer til verden med en veldig lærelyst. De utforsker verden med en intensitet som er synlig i hele kroppen. Så tar kulturen, plikten, nødvendigheten og trivialitetene, for mange av oss, mer eller mindre rotta på den. De klarte aldri å ta rotta på min lærelyst, men du verden så mange bortkastede timer jeg tilbrakte med å enten operere bort vorter med passeren eller lese i bøker jeg ikke skulle lese.

Noen av oss står tilbake med fortrengningsmekanismer over det vi ikke mestret. Det vi greide, ønsker vi å fortrenge så fort som mulig fordi vi tilkjempet oss det i sekunder av ulidelig kjedsomhet. Så er jo hele strevet bortkastet.


Ekte læring

bygger varige indre kunnskapsstrukturer
som nye erfaringer lett kan knytte seg til.

I det ligger god samfunnsøkonomi.









Publisert 1 kommentar

Innvandrere og vold









Det skjedde for lenge siden, 47 år siden for å være nøyaktig, men det kunne like godt ha vært i dag. Det var lørdag. Vi skulle på fest, en gjeng gutter og jenter, lystige, som en bisverm om våren, strømmet vi nedover gater og stier, På veien møtte vi annen feststemt ungdom, klemte hverandre og skrålte i ren livsglede. Vi var ikke fulle, det var tidlig på kvelden, litt brisne kanskje.

Rett før vi skulle krysse ei gate, ta oss gjennom en hekk og ut på en sti, kom det en horde mørke menn. Jeg var ung og full av idealer. Det var hippie tid, make love not war. Kjærlighet. Vi ville ha endringer. Jeg var begeistret over at folk fra andre land, fra kulturer som ikke var like heldigstilte som oss, kom hit og tok seg bolig i blant oss.

Jeg er ikke sikker på når endringen skjedde, når det ikke lenger bare var glade hilsninger og feststemt glede. Plutselig var vi bare to jenter igjen. En stemme ropte på meg bak hekken og ba meg skynde meg. Da fikk venninna mi problemer. De holdt henne tilbake, krafset på henne. “Kom,” ropte det bak hekken. Hun som var tilbake i gata kjempet. Jeg løp mot dem, skrek at de skulle slippe. Da flirte de, og vendte seg mot meg. Jeg ble dyttet i bakken og ble livredd. Så mange ansikter rundt meg som klådde og krafset mens jeg kjempet med alt jeg hadde. Venninna mi fikk rullet seg rundt. Vi hadde poser med langpils i. Det var det vi drakk den gangen, langpils. Den posen var tung. Hun slynget den rundt seg, men jeg kjempet det jeg hadde mot sikkel og pervers kåtsakp. Langpils i en pose kan være et formidabelt våpen. Det fikk de merke disse kåte eklingene som ikke kunne glede seg med glade jenter, smile og rusle videre ut i livet. For den traff. De skrek, kom seg unna. En flaske knuste, Det rant øl.

Venninna mi rakte meg handa, fikk meg opp. Vi løp mot hekken. Ingen hadde ventet på oss. Forbasket dårlige venner. De visste det kanskje ikke, Jeg håpet det var sånn. Vi stinket av øl. Da vi ikke trodde guttejyplingene kunne nå oss lenger, stoppet vi opp, fikset på utseende og hjalp hverandre. Ikke noe hadde skjedd, men vi følte oss så skitne, så tilsmussa av noe gigantisk ekkelt vi ikke ville ha med oss videre i minnene.

Det verste var at vi ikke kunne fatte hva som hadde foregått, hvorfor det ble sånn. Vi hadde vært så glade, så lykkelige. Hvordan kunne de? For vi hadde hilst på dem på akkurat samme måte som vi hilste på våre egne. Vi hadde ikke sett på dem som det minste annerledes enn oss. De sviktet sviktet våre idealer, vårt menneskesyn.

Det ble en annerledes fest. Det var to spørsmål?
Hvorfor hadde de oppført seg sånn, at de våget. Vi var jo en del av en stor flokk.
Hvorfor gikk vennene våre fra oss?
De svina kunne heldigvis ikke svare, for dem håpet jeg at jeg aldri skulle møte igjen noensinne.

Men den kvelden, da vi skulle ha danset og vært glade, klarte jeg ikke annet enn å mase om det jeg hadde vært gjennom. Jeg fikk mange svar. Noen hadde ikke fått det med seg. Jentene hadde vært redde. Noen gutter sa rett ut at når vi menget oss med slike folk, fikk vi ta følgende. De var ikke som oss og forsto ikke våre regler for god oppførsel.

Det siste gjorde meg rasende. De hadde etterlatt oss alene, og jeg fikk forståelsen av at vi hadde gjort noe feil, bydd oss frem til feil folk og var derfor ikke bedre enn horer å regne. Derfor kunne vi ha det så godt, betale prisen. De hadde rett i en ting. Alle de norske gjengene, hadde møtt oss med allkjærlighetens glede. Noen blunk, litt flørting, kanskje lett klyping. Latter og respekt. Det var det som var så deilig på den tida. Vi følte oss som en del av et stort fellesskap forente i noe større enn oss selv.

Minnene sitter i, ansiktene, mørkt lett fettet sort hår, mørkebrune øyne. Jeg syntes at de siklet etter meg. Svette hender på min kropp. Lukten. Også så mange. Jeg kan ikke skille ansiktene deres fra hverandre. Jeg vemmes av den lukten så hele nervesystemet vrir seg av det. Jeg vet at det samme skjer uansett hvilke kultur folk kommer fra. Men det var altså disse guttene som satte disse minnesmerkene i min hukommelse, sanseaktiverte minner som aldri slipper. Slik minner gjør ikke det.

Jeg tror faktisk aldri jeg har snakket om dette utover den kvelden da det skjedde. Selvsagt fordi det er heftet skam ved det, en skam jeg skulle ha sluppet å kjenne på, en erfaring jeg ville ha sluppet.

Det gjorde noe med meg. Mutteren og jeg pleide å ha diskusjoner om innvandring. Jeg mente i lystig begeistring at vi måtte hjelpe våre medmennesker i alle land. Mutteren påsto at det var forskjell på arbeidsinnvandring og folk som trengte beskyttelse. Fra denne kvelden av stoppet alle slike samtaler prompte, Jeg var ikke sikker på om jeg ville ha alle folk hit lenger. Ikke tro at jeg dømmer alle. Jeg gjør ikke det, og jeg er ingen rasist, tro ikke det.

47 år, er mange år. Minnene fra de minuttene i den gata, er ikke 47 år gamle. Det kunne like så godt ha skjedd i dag. Det har vært mange år å gjøre erfaringer på, gode og dårlige. Jeg har undervist innvandrerbarn i barnehage og skole. Mange kolleger har vært innvandrere. Jeg har arbeidet med norskundervisning av innvandrere, og har opplevd dype menneskemøter som har betydd svært mye. Gode menneskemøter er det fineste jeg vet og særlig når de skjer kultur og kulturer i mellom.

Men jeg har også opplevd mye negativt. Menn som slår kvinner selv når de er gravide, hele familiens mannlige medlemmer har rett til det visstnok i noen kulturer. Unger blir slått, og jeg vet at det ikke er fordi de ikke bryr seg. De bryr seg, og jeg har opplevd så mange positive tilbakemeldinger fra foreldre fordi jeg bryr meg, og jeg gir meg aldri når det gjelder å snu negative spiraler til positive. Men jeg vet at de straffer ungene fysisk selv om det ikke er lov. Det er kulturforskjeller.

Jeg husker ei tid da jeg var norsklærer for fremmedspråklige. En vilter lærer med friske meninger. En student var imam. Kvinnene var nok litt usikre på hva de skulle mene om denne fremtoningen, meg, som ikke brydde meg katten om kulturforskjeller og hvorvidt jeg skulle komme til å såre noen. Imamer er selvsagt viktige folk. Jeg forsto ikke hvor mye de betydde i forhold til hva jeg kunne tillate meg. I blant merket jeg skråblikk mot en skjegget mann, før hva det enn måtte være, endte i en hjertelig latter.

En kollega fortalte meg at man rett og slett måtte holde seg inne med imamer, for å ha en akseptert posisjon. Kjekt at jeg ikke visste det på forhånd. Det hadde kanskje gjort meg litt mer hemmet. En dag tok imamen, som jeg ikke visste at var en imam, meg i handa og takket for mine sprudlende fremførelser. Jeg har tenkt mye på det, for jeg snakker rett ut og hvem som helst kunne ha blitt fornærmet. Det jeg tror er at denne mannen var klok og vis. Han forsto at jeg liker alle rettskafne mennesker som handler godt og at jeg forakter mennesker som oppfører seg dårlig mot andre. Selv om jeg ikke er muslim, har jeg stor respekt for Muhammed. Vi deler en felles Gud. Det er det alt handler om tenker jeg. Å respektere hverandre og tro på hverandres gode vilje.

Disse unge spradebasser som i dag er eldre herrer, visste godt at de ikke skulle ha handlet mot oss som de gjorde, men de respekterte ikke norske kvinner. Der ligger problemet. Når de ikke respekterer oss, er grunnlaget for fredelig sameksistens ikke mulig, Da er det en ubalanse i forholdet, og det er det vi, som ikke blir respektert, som taper på. Derfor burde de ikke komme hit, hvis de ikke kan respektere oss. Da bør de forsøke å bygge en bedre verden der de kom fra som de kan leve i. For jeg vil ikke behandles som fritt vilt, og jeg er ikke vantro. Jeg lever med full religionsfrihet slik alle i vårt land gjør. Slik skal det fortsette.

Det var en gang, men det kunne like så godt ha vært i dag. Det er det som er det jævlige, og det er derfor jeg skriver dette. For det har ikke skjedd noen endring. Vi sliter med de samme problemene fortsatt. Den gang levde vi i vår hippiverden med våre mange idealer. Så gikk det av moten. For mange hadde det bare vært en mote. Ikke for meg. De samme idealene lever i mitt hjerte fortsatt. Jeg håper dypt og inderlig at de vil fortsette å gjøre det hele livet. For jeg vil ha endring, og jeg vil ha endring nå. Denne utviklingen må ikke få fortsette i de neste førtiårene også. Vi som bor her skal være trygge.



























Publisert 2 kommentarer

Tid, kjedsomhet og intens tilstedeværelse

Tida ja. Fortid, nåtid og fremtid. Alt i hverandre.




Den vesle jenta jeg var sitter høyt til hest.  Duften av hest har satt seg dypt i minnene. Tida tar oss med, ubønnhørlig sekund for sekund. Nåtida er alt vi har. 

Fortida er forestillinger om minnene.Fremtida er forestillinger om det vi tror skal komme.

Den vesle jenta kjente på duftene. Fra graset mens bestefar pløyde, hesjet, gjorde gårdsting.  store bestefar. Duften av sliten hest. Musklene som spente seg under henne.  Den sorte manen under lubne barnehender. Tida som fløt foran henne. Hun ville ikke ned av hesten. Oppe fra hesteryggen så hun alt hun ville se. Det høye fjellet, en vokter i stillheten,en trygg klippe. Gården, den fantastiske gården.



Hun var en blokkunge, 6. etasje blokk.
Der oppe fra hesteryggen eide hun verden,
duftene og blomsterangen, fjell og gård.
Hun ville aldri ned fra hesteryggen,
bare sitte der inn i evigheten,
ei lita jente fra en sommer en gang.

Jeg husker henne så godt.
Hun var med å skape meg, forme meg,
lære meg om det viktige i livet.

Tid er underlig, ikke til å forstå.





Bestefar ville ha kaffe og biteti,
tomtebrygg og lefse, dugurd, og eftasvæl.
Den vesle jenta ville bare sitte der,være der,
kjenne på dufter, fine hesten, fine fjellet.

Hesten er borte. Fjellet står til evig tid.Minnet om den, om Lenda, en hest en gang, har evig liv i mitt hjerte.

Så levde jeg gjennom tida og ble senior. Hvert eneste øyeblikk av meg selv, lever i mitt indre. Kunsten er å ta vare på alt sammen. I min barndom og ungdom drømte jeg om å bli arkeolog, få grave i jorda etter spor av tidligere tider. På gymnaset ville jeg endre verden. Det endte med at jeg ble pedagog. Skal man endre noe, må man begynne med ungene. Slik resonnerte jeg den gangen, og jeg tror jeg har rett. Skal det lykkes må mange ville ha endring sammen.

Midt i livet, tok jeg, etter lange arbeidsår i barnehage og skole, hovedfag i spesialpedagogikk. Jeg var stolt den dagen jeg satt med graden i hendene, den dagen jeg håpet at verden skulle se på meg som en viter om barn og læring. Sånn er ikke verden. Det er bare å innse. Helsa skrantet. Det var en tung tid den dagen da jeg måtte innse at kroppen ikke spilte på lag lenger, ikke greide det samme som ilden i hjertet ville at den skulle. Jeg måtte vandre på den tunge veien i helse Norge gjennom mistenksomhetens drepende blikk, samfunnets frykt for at jeg ville stjele kroner fra felleskassa til en innbilt sykdom eller noe.

Ilden som brenner i mitt hjerte handler om barns læringsglede og særlig i klasserommet. Dessverre eksisterer det ildsprutende drager som gjør sitt beste for at de kjempemessige kjedsomhetstrollene skal innta skolestua og bli værende der. De heter plikt, fordragelighet og orden. Trolig snakker vi om en arv fra pietismen. Læring er alvorlige greier, og det er å sitte stille, ta i mot beskjeder, gjøre som en blir fortalt, høre etter.

Da jeg gikk på skolen, holdt jeg, uten noen små unntak, på å kjede meg i hjæl, virkelig. Jeg overlevde med å drive med alt annet enn det vi skulle i smug, en svært lite fruktbar måte å fordrive tida på med henblikk på læring. Etter et langt livsverk kunne en jo ha håpet på at dette hadde endret seg. Min erfaring er at endringen har vært svært ubetydelig. Mye vi har kjempet for, har vi mistet til forordninger og kontrollfriker.

Jeg har barnebarn. De gjør side opp og side ned med dødskjedelige lekser. Det er så kjedelig at det er helt ubegripelig. Jeg går ut i fra at det handler om plikt og øvelse. Læringsgleden har ikke mulighet til å overleve sånt. Den dør, krymper, håper på andre arenaer der en kanskje kan få lære noe som er moro, som griper tak i hele ens indre og setter i sving med adrenalin og økt blodgjennomstrømning.

Kjedsomhetstrollene må jages ut av skolestua. Der skal øynene lyse av læringsgede, forventning og moro. Vi mennesker lærer fra den dagen vi blir født. Utfordringer er som manna. Vi må ha dem så vi kan vokse og trives. Ikke noe er som å være i et klasserom der elevene sitter helt oppslukt med stjerner i øynene, og full konsentrasjon mot undervisningsstoffet, når blyanter spruter, man hører en knappenål falle og ingen vil ha friminutt.

Jeg elsker å være lærer når læringsgnisten spruter. Det er en lærers fremste oppgave, tenne læringsgleden. Klasserommet skal være steder der læring skjer, rommet en gleder seg til å gå inn i, som er så spennende at en gjerne fortsetter å jobbe med problemstillinger når en kommer hjem.




Created with GIMP