Publisert 1 kommentar

Innvandrere og vold









Det skjedde for lenge siden, 47 år siden for å være nøyaktig, men det kunne like godt ha vært i dag. Det var lørdag. Vi skulle på fest, en gjeng gutter og jenter, lystige, som en bisverm om våren, strømmet vi nedover gater og stier, På veien møtte vi annen feststemt ungdom, klemte hverandre og skrålte i ren livsglede. Vi var ikke fulle, det var tidlig på kvelden, litt brisne kanskje.

Rett før vi skulle krysse ei gate, ta oss gjennom en hekk og ut på en sti, kom det en horde mørke menn. Jeg var ung og full av idealer. Det var hippie tid, make love not war. Kjærlighet. Vi ville ha endringer. Jeg var begeistret over at folk fra andre land, fra kulturer som ikke var like heldigstilte som oss, kom hit og tok seg bolig i blant oss.

Jeg er ikke sikker på når endringen skjedde, når det ikke lenger bare var glade hilsninger og feststemt glede. Plutselig var vi bare to jenter igjen. En stemme ropte på meg bak hekken og ba meg skynde meg. Da fikk venninna mi problemer. De holdt henne tilbake, krafset på henne. “Kom,” ropte det bak hekken. Hun som var tilbake i gata kjempet. Jeg løp mot dem, skrek at de skulle slippe. Da flirte de, og vendte seg mot meg. Jeg ble dyttet i bakken og ble livredd. Så mange ansikter rundt meg som klådde og krafset mens jeg kjempet med alt jeg hadde. Venninna mi fikk rullet seg rundt. Vi hadde poser med langpils i. Det var det vi drakk den gangen, langpils. Den posen var tung. Hun slynget den rundt seg, men jeg kjempet det jeg hadde mot sikkel og pervers kåtsakp. Langpils i en pose kan være et formidabelt våpen. Det fikk de merke disse kåte eklingene som ikke kunne glede seg med glade jenter, smile og rusle videre ut i livet. For den traff. De skrek, kom seg unna. En flaske knuste, Det rant øl.

Venninna mi rakte meg handa, fikk meg opp. Vi løp mot hekken. Ingen hadde ventet på oss. Forbasket dårlige venner. De visste det kanskje ikke, Jeg håpet det var sånn. Vi stinket av øl. Da vi ikke trodde guttejyplingene kunne nå oss lenger, stoppet vi opp, fikset på utseende og hjalp hverandre. Ikke noe hadde skjedd, men vi følte oss så skitne, så tilsmussa av noe gigantisk ekkelt vi ikke ville ha med oss videre i minnene.

Det verste var at vi ikke kunne fatte hva som hadde foregått, hvorfor det ble sånn. Vi hadde vært så glade, så lykkelige. Hvordan kunne de? For vi hadde hilst på dem på akkurat samme måte som vi hilste på våre egne. Vi hadde ikke sett på dem som det minste annerledes enn oss. De sviktet sviktet våre idealer, vårt menneskesyn.

Det ble en annerledes fest. Det var to spørsmål?
Hvorfor hadde de oppført seg sånn, at de våget. Vi var jo en del av en stor flokk.
Hvorfor gikk vennene våre fra oss?
De svina kunne heldigvis ikke svare, for dem håpet jeg at jeg aldri skulle møte igjen noensinne.

Men den kvelden, da vi skulle ha danset og vært glade, klarte jeg ikke annet enn å mase om det jeg hadde vært gjennom. Jeg fikk mange svar. Noen hadde ikke fått det med seg. Jentene hadde vært redde. Noen gutter sa rett ut at når vi menget oss med slike folk, fikk vi ta følgende. De var ikke som oss og forsto ikke våre regler for god oppførsel.

Det siste gjorde meg rasende. De hadde etterlatt oss alene, og jeg fikk forståelsen av at vi hadde gjort noe feil, bydd oss frem til feil folk og var derfor ikke bedre enn horer å regne. Derfor kunne vi ha det så godt, betale prisen. De hadde rett i en ting. Alle de norske gjengene, hadde møtt oss med allkjærlighetens glede. Noen blunk, litt flørting, kanskje lett klyping. Latter og respekt. Det var det som var så deilig på den tida. Vi følte oss som en del av et stort fellesskap forente i noe større enn oss selv.

Minnene sitter i, ansiktene, mørkt lett fettet sort hår, mørkebrune øyne. Jeg syntes at de siklet etter meg. Svette hender på min kropp. Lukten. Også så mange. Jeg kan ikke skille ansiktene deres fra hverandre. Jeg vemmes av den lukten så hele nervesystemet vrir seg av det. Jeg vet at det samme skjer uansett hvilke kultur folk kommer fra. Men det var altså disse guttene som satte disse minnesmerkene i min hukommelse, sanseaktiverte minner som aldri slipper. Slik minner gjør ikke det.

Jeg tror faktisk aldri jeg har snakket om dette utover den kvelden da det skjedde. Selvsagt fordi det er heftet skam ved det, en skam jeg skulle ha sluppet å kjenne på, en erfaring jeg ville ha sluppet.

Det gjorde noe med meg. Mutteren og jeg pleide å ha diskusjoner om innvandring. Jeg mente i lystig begeistring at vi måtte hjelpe våre medmennesker i alle land. Mutteren påsto at det var forskjell på arbeidsinnvandring og folk som trengte beskyttelse. Fra denne kvelden av stoppet alle slike samtaler prompte, Jeg var ikke sikker på om jeg ville ha alle folk hit lenger. Ikke tro at jeg dømmer alle. Jeg gjør ikke det, og jeg er ingen rasist, tro ikke det.

47 år, er mange år. Minnene fra de minuttene i den gata, er ikke 47 år gamle. Det kunne like så godt ha skjedd i dag. Det har vært mange år å gjøre erfaringer på, gode og dårlige. Jeg har undervist innvandrerbarn i barnehage og skole. Mange kolleger har vært innvandrere. Jeg har arbeidet med norskundervisning av innvandrere, og har opplevd dype menneskemøter som har betydd svært mye. Gode menneskemøter er det fineste jeg vet og særlig når de skjer kultur og kulturer i mellom.

Men jeg har også opplevd mye negativt. Menn som slår kvinner selv når de er gravide, hele familiens mannlige medlemmer har rett til det visstnok i noen kulturer. Unger blir slått, og jeg vet at det ikke er fordi de ikke bryr seg. De bryr seg, og jeg har opplevd så mange positive tilbakemeldinger fra foreldre fordi jeg bryr meg, og jeg gir meg aldri når det gjelder å snu negative spiraler til positive. Men jeg vet at de straffer ungene fysisk selv om det ikke er lov. Det er kulturforskjeller.

Jeg husker ei tid da jeg var norsklærer for fremmedspråklige. En vilter lærer med friske meninger. En student var imam. Kvinnene var nok litt usikre på hva de skulle mene om denne fremtoningen, meg, som ikke brydde meg katten om kulturforskjeller og hvorvidt jeg skulle komme til å såre noen. Imamer er selvsagt viktige folk. Jeg forsto ikke hvor mye de betydde i forhold til hva jeg kunne tillate meg. I blant merket jeg skråblikk mot en skjegget mann, før hva det enn måtte være, endte i en hjertelig latter.

En kollega fortalte meg at man rett og slett måtte holde seg inne med imamer, for å ha en akseptert posisjon. Kjekt at jeg ikke visste det på forhånd. Det hadde kanskje gjort meg litt mer hemmet. En dag tok imamen, som jeg ikke visste at var en imam, meg i handa og takket for mine sprudlende fremførelser. Jeg har tenkt mye på det, for jeg snakker rett ut og hvem som helst kunne ha blitt fornærmet. Det jeg tror er at denne mannen var klok og vis. Han forsto at jeg liker alle rettskafne mennesker som handler godt og at jeg forakter mennesker som oppfører seg dårlig mot andre. Selv om jeg ikke er muslim, har jeg stor respekt for Muhammed. Vi deler en felles Gud. Det er det alt handler om tenker jeg. Å respektere hverandre og tro på hverandres gode vilje.

Disse unge spradebasser som i dag er eldre herrer, visste godt at de ikke skulle ha handlet mot oss som de gjorde, men de respekterte ikke norske kvinner. Der ligger problemet. Når de ikke respekterer oss, er grunnlaget for fredelig sameksistens ikke mulig, Da er det en ubalanse i forholdet, og det er det vi, som ikke blir respektert, som taper på. Derfor burde de ikke komme hit, hvis de ikke kan respektere oss. Da bør de forsøke å bygge en bedre verden der de kom fra som de kan leve i. For jeg vil ikke behandles som fritt vilt, og jeg er ikke vantro. Jeg lever med full religionsfrihet slik alle i vårt land gjør. Slik skal det fortsette.

Det var en gang, men det kunne like så godt ha vært i dag. Det er det som er det jævlige, og det er derfor jeg skriver dette. For det har ikke skjedd noen endring. Vi sliter med de samme problemene fortsatt. Den gang levde vi i vår hippiverden med våre mange idealer. Så gikk det av moten. For mange hadde det bare vært en mote. Ikke for meg. De samme idealene lever i mitt hjerte fortsatt. Jeg håper dypt og inderlig at de vil fortsette å gjøre det hele livet. For jeg vil ha endring, og jeg vil ha endring nå. Denne utviklingen må ikke få fortsette i de neste førtiårene også. Vi som bor her skal være trygge.



























1 kommentar på “Innvandrere og vold

  1. […] terror, vår tids svøpe Innvandrere og vold […]

Legg inn en kommentar