Publisert Legg igjen en kommentar

Ikke angrip andre mennesker. Hører du!



Unger som leker er i flyt. Lek er flyt. Flyt er lek. Flyt kan beskrives som den tilstand der jeget er fullstendig oppslukt mot en handlingslik at alle sanser er involvert i prosessen. 


Flyt som begrep må inn i skoleundervisningen. Pedagoger må lære å benytte flyt som et verktøy til læring fordi det vil utgjøre en vesentlig forskjell.

Barn skal ikke kjede seg i skolen, Barn skal ikke bli slitne i skolen. Barn som opplever flyt i læring vil ønske å lære, de vil søke det og de vil trives i skolen.

Noen premisser må være på plass. Ingen må utsettes for mobbing. Elever som blir mobbet vil være redde. Redselen vil hindre dem i å gå inn i flytoplevelser, hindre at de søker flyt som sin telenomi. Telenomi kan betraktes som individets målstyrende tendens. Det er det som trigger dem, som de vil ønske å drive med. Altså må det sørges for at mobbing ikke forekommer. Klassemiljøet må være trygt. Elevers frykt kan komme fra hjemmet. Det må handteres. Både mobbere og mobbeofre må betraktes som ofre for en uttrygg situasjon. Begge må få hjelp. ingen må dømmes. Det må snakkes til hjertet, den redde ungen som gjemmer seg der inne, ikke til handlingene.



Det store arbeidet er å kartlegge hva som trigger den enkelte. Noen råd. De redde elevene, de som sliter med læringsangst. Start med noe så det ikke ligner på læring. Da jeg gikk hjemmefra i dag. Hunden min.” Oi dette er ufarlig”, tenker de, så skynder du deg videre til de intellektuelle, de som må ha fakta og kjøtt på beinet. De medlidende, empatiske, trenger gjerne noe de kan synes synd på, gi dem det. Så har du de som trenger kraft og styrke. Bring it on. Da har du trolig fanget inn alle slik at du kan ta dem med ut på en spennende læringsreise om hva det skal være. Du merker det når du har dem der. Pulsen øker, kinnene blir røde, de faller i staver, knappenåler kan høres.

Hvorfor skal du gidde. Jo fordi i flyt blir læringsgleden blir stor. De får økt sitt læringspotensiale, hukommelsen styrkes og de opplever trivsel. Skolen blir gøy. Dette er gode grunner i seg selv.

Unger som er i flyt i læring mobber ikke, de har ingen behov for å utøve vold mot noen, verken mot medelever eller voksne.


Det var en gang ei gruppe elever. De kom til skolen hver dag med øyne som glødet av spenningens iver over alt de skulle erfare, oppleve og lære i løpet av dagen. Tekster vokste frem av ivrige hender. Matematikken ble hoppet danset og forstått i tenkningens arnested der den individuelle virkelighet blir til. Bøker ble lest og fylte hjerter og hoder med fargerikt innhold fra verdens fortid, nåtid og fremtid. Malerier vokste frem fra ingensteds og uttrykte følelsers dybde ved sine penselstrøk. Ord ble til poesi i det de formet seg fra hjertet til hånd, fra munn til øre. Leken gnistret gjennom læringsrommet på gulv, på pult, i hodet og hjertet, i raske føtter og følsomme hender.

Så skjedde det en dag. Det store kjedsomhetstrollet snek seg inn i skolestua uten at noen merket det. Usynlig fylte det klasserommet, og kvalte livet med sine fargeløse døde abstraksjoner. Hodene ble tunge og nesten ikke til å holde oppreist på skuldrene. Tankene kjentes som bomull og ville ikke bevege seg mot den kunnskapen som snodde seg gjennom nervecellenes synapser. Øynene mistet gløden, og de så ikke lenger verdens vidunderlige skattekammer. De så kun kjedelige pulter på rad og rekke, firkantede vegger og ei dør som var lukket mot verden. Gnistrende tekster som strømmet ut av hodene, ble til ord og setninger som måtte trekkes ut av en motvillig tanke. Fargene fløt ikke lenger, men ble til maleklatter som skitnet til hender og klær. Ordenes liv ble knust som om noen hadde puttet dem under maskiners stemplet. Flyt fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før alle elever var i kjedsomhetens vold.

Trollet holdt et fast grep om sitt bytte. Elevene ble fanget inn før de knapt ante det. De forsto ikke at trollet kunne drepes om de bare fikk øye på det, kvesset sitt sverd og med mot og kraft krevde sin rett og jaget det bort. Etterhvert forsto elevene at det ofte er slik på skoler. Mange kjeder seg der. Alle lengtet tilbake til den oppfylte læringens magi.

En dag gikk vi sammen vi som visste hvordan læringen kunne være. Vi ville fortelle verden om kjedsomhetstroll som jager spenningen fra klasserom så flere skal vite at det kan være annerledes. Vi vil dele den store hemmeligheten om hva kjedsomhetstroll ikke liker med dere. De tåler ikke mennesker som involverer seg dypt i sine opplevelser og som synes det er moro å lære. Det er det verste de vet. Det er de like redde for som eventyrtroll for sola. Når læringsgleden gnistrer i klasserommet, sprekker de. Derfor flykter de når de merker det. Vi vet det for vi har erfart det.

I flyt er læring mer enn bare læring. Det er  en kilde til livet. For det er oppgava, å bli menneske.

Hvor er gresset grønt, hvor er himmelen blå,
hvor gløder solas flammende bål.
så blomster spirer,
bier summer, haster og iler
så fruktens sødme blir drømt.

Lysalver spinner gull av det grå
så skapningens drømmer finner sitt mål. 

Det er livet som glitrer og lokker
i sin ballsal av lys og sol.
Det klinger i ørsmå klokker,
det kribler i hver fiol.

Det er livet som lokker min datter,
det er livet som lokker min sønn.
Slik samler du jordelivsskatter,
de som vokser nær livets brønn.




Bli menneske!











#flyt, #flytilæring, #hukommelse, #læringsglede, #trivsel, #læringspotensiale, #vold, #knivstikking, #kjedsomhetstroll, #kjedsomhetiklasserom, #klasserommet

Publisert 1 kommentar

Terror, vår tids svøpe






Verden har opplevd terror igjen. Denne tanken har jeg tenkt mange ganger nå, en tanke jeg håper å slippe å tenke igjen. Terror mot mennesker samlet i bønn i sine hellige hus. Fy søren. La folk få be i fred uansett hva de tror og hvor de tror. Dette er ikke en slik verden vi vil ha. Ta til vett.



I dag har det vært et angrep på to moskeer. Mennesker har vært samlet for  å tilbe sin Gud, finne ro i hjertet. I dette fredens rom blir folk skutt og såret. Det skal ikke skje. Alle mennesker over hele jorda skal få tilbe sin Gud i fred, dyrke sin religion i fred uansett. Det er en menneskerett å få tro det en vil.

Den frie tanke. Den frie vilje, den frie følelse.

Jeg pleier sjelden å komme med tanker rundt religion, for etter min mening, tilhører religion den private sfære.





Jeg tror det er noe sant i alle religioner. Det tror jeg fordi det koster mye å være den som forteller om en åndelig opplevelse. De det gjaldt, de som så og opplevde hendelser, syner, vi andre ikke ser, klarte ikke å slutte å snakke om det. Det de hadde opplevd hadde gjort et så dyptgripende inntrykk. Mange forlot sin familie og sine venner og dro ut for å predike. Rundt dem samlet det seg disipler som trodde på det de fortalte. Ut av dette vokste de religiøse samfunn frem. Problemet var aldri de religiøse samfunn, aldri den første profet.

Problemet lå i maktmenneskene som begynte å utøve sin virksomhet innenfor religionene, de som begynte å bruke religionene til å få sin vilje igjennom, kontrollere sin menighet, maktmidler land og folk fått føle opp  gjennom historia. Vi har hatt brenning av hekser, brenning av trollmenn, avkapping av hender, halshogging, pisking.

Den menneskelige hjerne kjenner ingen grenser når det gjelder å få folk til å lyde. Der ligger religioners problem. For meg er det onde når mennesker vil prøve å bestemme over andre, hva de skal gjøre, mene og tenke. Det finnes ikke noe verre enn det.


Det interessante i vår tid er at tre av de største religionene i verden har samme utspring. Alle forholder de seg til det gamle testamente.

Jødene venter fortsatt på sin Messias. Hos oss har han kommet. Muslimene ser på Jesus som en viktig profet, men de ser ikke på ham som Guds sønn. Siden kom Muhammed.

Dette er små forskjeller synes jeg. Helt unødvendig å krangle om. La folk få tro hva de vil.

Jeg har kikket gjennom koranen flere ganger for å prøve å finne  disse fryktelige tingene som folk sier at troende muslimer skal gjøre mot de vantro. Jeg har ikke funnet det, men jeg har funnet at Gud sier at vi skal utsettes for de frykteligste straffer hvis vi gjør ditt og datt. Den samme Guden, som vi tror på i alle de tre religionene, sier det.



Det må denne Guden gjerne drive med. Problemet er når mennesker tar på seg å drive Guds arbeid. At menneskene utfører straffen for Gud. Da vil Gud belønne oss å føre oss inn i paradiset. Det er det største sprøit som tenkes kan. Gud har da ikke sendt oss til jorda for at vi skal drepe hverandre. Vi møter alle døden. Den ordner han med selv. 


Jeg ønsker at alle mennesker, uansett tro, skal leve sammen side om side i fred og fordragelighet med sine tanker. Frihet likhet og brorskap. Ingen skal skade hverandre, terrorisere hverandre eller gjøre hverandre vondt.

Da Moses kom ned fra Sinai fjellet ble han rasende over at folk danset rundt gullkalven. Han drepte folk i sinne, fortelles det. Selvsagt var han ikke stolt over det han gjorde.

Jeg er overbevist om at Muhammed skammer seg dypt over hvordan folk oppfører seg og påfører andre lidelser i hans navn.  

Det gjør de alle, alle de som har fortalt om åndelige opplevelser som har ledet til religiøse samfunn.


Tenk den idiotiske paven som gjorde sølibatet til lov i den katolske kirke. Hvor mye elendighet har ikke det ført med seg. Hvorfor i alle dager skulle vi være skapt som mann og kvinne med seksuelle følelser dersom vi ikke skulle leve dem ut. Tenke på alle overgrepene som har foregått mot gutter og jenter opp gjennom disse årene. Så mye lidelse på grunn av menneskelig dårskap, menneskelig maktbehov og menneskelig ondskap. Drap på homofile og folk med annerledes legning.

Himmel altså. Folk må da bruke hue. Makt og makt og makt. Også penger. Makt og griskhet.



Når jeg står i Peterskirken, gråter jeg. Den er så ubeskrivelig vakker. Men jeg gråter fordi jeg tenker på all den lidelsen som folk har opplevd for at dette bygget skulle bli til. Da snakker vi i kjærlighetens navn.

Jeg vil ikke ha vold, terrorisering, drap og lidelser. Ikke i religioners nav, ikke av noen grunn. La folk få leve i frihet. Folk skal ikke beskyttes for sannheten. I reformasjonens tid, kjempet man fordi vanlige folk ikke fikk lese bibelen. De ville ikke tåle de sannheter de ville finne der inne. Mye som ikke henger sammen i bibelen. De kunne jo komme til å stille spørsmål ved dem.

Fortsatt befinner det seg mange sannheter innelåst i vatikanet som ikke folk får høre om. Beskyttelse. Tull. Vi kan ta ansvar for oss selv. Vi vil ha sannheten. Den skal ikke tilsløres. Når våre nye landsmenn begår forbrytelser her i landet, vil vi vite sannheten om det. Ingen skal være nødt til å gå i hijab. Ingen skal være nødt til å gå i niqab.  Hvis folk frivillig vil gå rundt i digre kapper, så kvøtter det meg, men det skal være frivillig. Ikke tror jeg at det er spesielt behagelig å bade i all den tildekninga heller. Personlig foretrekker jeg å bade naken. Det er det en lov mot, den offentlige bluferdighet. Det skal bare forekomme på tilrettelagte plasser.



Sharia lover er ondskapens verk. Ingen skal piskes, halshogges, steines eller hva folk enn kan komme på i religioners navn. Ingen skal lide vondt. Det får holde at folk vil bestemme over seg sjæl om ikke de skal bestemme over alle andre også. 

I dag er det en sorgens dag. En terrorist, kanskje flere har drept og skadet mennesker, helt uskyldige personer som var samlet i sin tro.

Kjære alle dere som har vært direkte berørt av dette. Jeg rekker dere handa mi og sender dere all min varme. Mitt hjerte skjenkes dere. Jeg sørger med dere, sørger over hva dere har måttet tåle.
Dette er en sorg for dere som personlig er rammet, for dere som har mistet deres kjære i en brå og fullstendig meningsløs død. Dette er en forbrytelse mot hele menneskeheten, mot hver og en av oss.

Det gjør oss alle til små knøtt når noen blant oss kan utføre slike grusomheter.

Jeg ønsker at vi alle skal ta hverandre i hendene, alle vi som lever her på jorda, ta hverandre i hendene uansett hva vi tror på og hvilken kultur vi kommer fra. La oss bare rope det ut høyt sammen det som faktisk betyr noe.



VI VIL IKKE. 


Vi vil leve i fredelig sameksistens på jorda.






























Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, kapittel 2

Lyst til å lese de andre kapitlene først.




Noen forfatterord:




Liber Mundi, Verdensbokaen ambisiøs serietittel. Akkurat så ambisiøs er den ment å være. En serie som tar for seg den evige kampen mellom det gode og det onde.

Da jeg innså at jeg ville ha skrevet den samme boka uansett hvilken tidsperiode jeg kunne ha funnet på å velge, bestemte jeg meg for å sende den ut i verden.

Steinalderen, Atlantis, Lemurien, historisk tid, fremtida. Overalt hvor mennesker ferdes, gjelder de samme utfordringer. 

En vilje til det beste for fellesskapet. Men hva er det beste for fellesskapet? Ja, si det. Svaret avhenger av hvem som spørres.

Jeg valgte fremtida. Vår verden har gjennomgått omveltninger på omveltninger på like mange plan. En gang, for ikke så lenge sida, sa en stor gruppe mennesker nei til å bli bestemt over. Under parolene, frihet, likhet og brorskap, ble de verdier, som vår vestlige verden er tuftet på, kjempet frem. Frihet for alle, likhet for loven og brorskap menneske og menneske i mellom.

Ingeborg Refling Hagen sa det slik:

Hvor begynner frihetskravet, med den aller første slaven, som slet åket av.

Vi har egentlig ikke lyktes helt. Pengemaskinen har stor makt. Penger råder i stor grad våre liv. Vi slipper ikke unna. Grunnen vi eier, er ikke lenger fri. Her i Norge har vi vært stolte over å eie våre hauger selv. Jeg vil gjerne kunne befinne meg på min haug, selv om jeg ikke skulle eie et øre. Veiene kan ikke benyttes fritt. Pengene har påvirkningsmakt. Alle trekker i dem.

Hvordan bygge sunne samfunn og sunne mennesker? Verden er et skremmende sted. Vi har diktatorer og undersåtter. Slaver av de verste bestemmelser. En mengde flyktninger som søker seg til trygghet,  det gode liv.

Kjærlighet. Slik jeg ser det er det fundamentet for menneskelig liv. Kjærlighet fordrer ikke, krever ikke. Kjærligheten gir. Du kan ikke forlange den, ikke forvente den, men den kan bli deg gitt, ei gave. Kjærlighet handler aldri om hva du kan få, men hva du vil gi.

Kampen mot det onde. Enhver må kjempe den kampen i sitt indre hver dag. På individplanet og på samfunnsplanet. Ingen kan vite hvordan den skal kjempes. Det er kun du som kan vite det for deg. For meg er det onde en tendens i mennesker til å ville holde andre i sin vilje.


Created with GIMP

Reikin Jernstein har sett et lik. Han så det to ganger. Folkevernet fant treet, der liket hadde hengt, tomt. Reikin kunne ikke tro det, og dro for å sjekke. Det var tomt, som om det aldri hadde hengt der.

Han blir fælen. Kan du ikke tro på dine egen sanser, hva har du da?

Gjennom sansene blir virkeligheten levende, synlig. Han har en samtale med sin far. Ved det begynner andre kapittel i boka, Kistepakta.


Kapittel 2

Dagen hadde vært totalt bortkastet.
“Ja vel, de snakket til meg om overspente nerver, statistikker og mørkeredsel”, sa fatteren.
“Det var lyst da jeg så liket.” Jeg skulle, den Gamle hjelpe meg, trevle fra hverandre alt som var blitt sagt på det møtet.

Poenget er at de ikke kjenner til profetien.

Profeti! Jeg satte ordet i halsen. En profeti kunne ikke tevles bort, en profeti var tull.

Jeg kjenner profetien. Derfor vet jeg at alt trolig hendte slik du har sagt. Fatteren var nøktern til det kjedsommelige og absolutt ingen spåmann. Han ble taus.

Du må spøke! Sa du profeti? Han nikket.

Selvfølgelig skulle jeg ha likt å vite hva du gjorde i skogen da du skulle ha tatt i mot vitnesbyrdet ditt. Jeg hadde undret på det samme i mange timer nå. Det hadde vært en idiotisk handling. Noe jeg aldri gjorde. Han ble taus. Jeg svarte ikke. Han lot ikke til å vente det. Øynene var fraværende. Tid gikk, tid jeg ikke hadde.

Overbeviste du dem? spurte jeg for å få ham på gli igjen.

Nei, jeg kunne ikke fortelle dem om profetien. Forståelig nok! En profeti var ikke noe argument for noe eller noen. For mutteren kanskje, med sin hang til overnaturlig visvas.

Hva gjør de videre med saken? spurte jeg

Ingenting. Uten lik, uten spor av lik, er det ingen sak.

De tror jeg er gal?

Nei da, men jeg er mer opptatt av

Siden det er meg det gjelder, er det på tide at vi gjør det slik jeg vil.

Ja, men først trenger du informasjon. Utvis tålmodighet, vær så snill! Jeg strever med å finne riktige ord. Spådommer var for idioter og svermere. Vi er ingen av delene. Fortell meg hva som skjedde i går. Alt sammen. Ikke utelat noe. Det er ikke fordi jeg er nysgjerrig. Det har med profetien å gjøre. Jeg lukket øynene.

Fatter, det vesentlige her er en potensiell morder, en han eller hun, som må stoppes.

Reikin, vær så snill. Bare fortell. Det må gå i tur og orden. Du er ikke en person som vanligvis forsvinner. Jeg trenger å forstå hva som foregikk. Annamelia, kåtskapen. Jeg reiste meg opp. De to, hun og Dokvin. Jeg kunne ikke snakke om det, ikke med Skrolle en gang. Inni meg var det tomt og fullt på samme tid.

Jeg travet frem og tilbake over trange to meter. Øynene mine traff hans. Han forsto meg. Det slo meg at han faktisk gjorde det. Jeg sank ned i stolen igjen. Energien rant ut. Annamelia kunne pule hvem hun ville. Stillheten ble øredøvende. Jeg snakket inn i den så det fosset av meg. Alt sammen. Punktum.

Det ble helt taust, en stillhet uten tyngde. Jeg kremtet. Fatteren rettet seg opp. Han smilte usikkert uten å kommentere et eneste ord. Det blir en lang historie, sa han.  Første gang jeg hørte den tvilte jeg på min fars forstand. Jeg vred på meg og fortalte om avtalen med Skrolle. Har ikke han fest? Fatteren så på klokka. Den beveget seg mot midnatt.

Jeg aner ikke når han kommer, men festen varer ikke evig. Han var ikke supermotivert for det selskapet.

Jeg sjekker. Hvis han alt er her, kan han vente, men jeg vil råde ham til å gå hjem. Dette kommer til å ta tid. Hele dagen hadde jeg ventet. Beklager, men samtalen vår har  ventet i årtier. Blikket som ikke tålte motsigelse var på plass. Han plasserte meg på vent. Jeg fant meg i det.

Skrolle kommer i morgen, informerte fatteren da han kom tilbake. Skikkelig ergerlig! Jeg skal hilse og si at du kan kontakte ham når vi er ferdige. Han tåler å bli vekket. Hvor var vi? Jo, profetien. Da min far lå på det siste, tilkalte han meg slik jeg nå har gjort med deg. Betydningen klemte til rundt brystet.

Du skal ikke, er ikke? Ordene stokket seg. Øynene så forvirret på meg. Et lys ble tent der inne, og han gjorde en avvergende bevegelse.

Slapp av. Sunnhet, det er meg.  Med deg er det annerledes. Tull. Jeg var sunn som et nyspiret frø. Det som hendte i dag Han stirret utover uten å se. Munnen ble stille. Det var i går det hadde hendt. Han beveget seg tilbake til min farfars sykeseng, bøyde seg ned, løftet opp en glatt metallgjenstand på størrelse med min mors smykkeskrin og plasserte den mellom oss. På netthinna så jeg farfars øyne. Det særegne snevet av grønt i det brune. Denne sto på nattbordet hans den dagen. Jeg hadde vært utrolig knyttet til farfaren min. En metallkiste uten synlig lås eller nøkkelhull. Denne kista ble gitt til din forfar, Sinkton Jernstein, i 7219 det året han fylte trettini. Fatterens hender gled fraværende over lokket. Jeg så det for meg, farfars ansikt, et ansikt risset med livets furer. Siden har den beveget seg gjennom slektslinja fra sønn til sønn til jeg nå gir den til deg.

Hvorfor det?

Det er nettopp det jeg strever med å forklare. Igjen ble blikket fjernt. Ordene forstummet. Jeg måtte få ham på sporet. Han skvatt. Det kan virke litt rart med denne kista. Den kan kun åpnes av den rette.

Og det betyr?

Vår oppgave er å oppbevare kista til den rette kommer. Det følger med en nedtegnelse. Den som utpekes får kista.

Hvorfor det?

Det er det jeg skal forsøke å forklare. Hver verdensdel har ei kiste med tilhørende vokter og verge. Jeg vokter denne. Han nikket mot gjenstanden. Vergen og jeg har hatt jevnlig kontakt siden jeg overtok den. Vi har møter minst to ganger i året, kistevergene og kistevokterne. Jeg rynket panna.

Du påstår at dette ikke er et eventyr? Han fastholdt at det var sannere enn døden.

Hvem har funnet på dette med kistene? Hvorfor er det ei kiste i hver verdensdel? Han sukket.

Hvordan skal jeg svare? Vi må gå like tilbake til år null. Den gang jorda ble reddet fra tilintetgjørelse. Kistene ble laget som en hjelp til utvalgte mennesker. Siden ble de oppbevart i ulike slekter. Den rette kan være mann eller kvinne. Når vedkommende nærmer seg livets slutt, blir kista gitt til en ny familie. Hos oss ble den gitt til Sinkton Jernstein. Jeg burde ha hørt om syv kister som beveget seg gjennom ulike slektsledd. Hvis det var sant, burde jeg ha hørt om det. Jeg hadde hørt mange legender, både sannsynlige og usannsynlige. Kun de berørte skal vite om dem. Forvaltninga av kistene ligger under de tolvs råd i Konglomeratet Reikin, ei historie jeg ikke kunne fortelle i folkevernet, selv om både kistevergen og lederen for verdensrådet ville ha bekreftet den. Videre saksgang er nå opp til dem.

Det lyder som pisspreik.

Historia må fortelles, gutten min, fordi jeg tror at du er den rette. Han måtte ha tørna. En mer alminnelig fyr enn Reikin Jernstein hadde aldri trampet på planeten.

Vendel, distre og sakte skosåler flyttet ut. I skikkelsen foran meg var det kun et ramsalt alvor. Sinkton aksepterte kista, ei handling som senere forplikter alle i hans slekt.

Meg, mener du at det forplikter meg, søstrene? Hvorfor har du ikke fortalt om det? Betyr det at Zanne og Zu kjenner til det? Tanken virket uhyrlig.

Nei, ingen kjenner til det, kun jeg. Det tilhører et taushetsbelagt område, en del av din arv. Ikke at det har vært en byrde. Det er en gave, en hjelp. Møtene mellom kistevokterne består blant annet i å diskutere profetiene, finne ut i hvilken grad nedtegnelsene stemmer på noen i familien. Bistå med hjelp.

Jeg så meg rundt og så ikke spor av noen hjelp. Vårt hjem hadde snarere mindre velstand enn noen andre i Liljedalen. Fordi det er slik vi vil leve. Vårt valg, din mors og mitt. Vi har det slik vi ønsker. Hvis vi manglet noe, ville vi ha fått hjelp. Ikke med rikdom. Det er ikke poenget. Mange tegn i nedtegnelsen har stemt på deg. Det er ikke så uvanlig i følge kistevergen. For at den rette skal utpekes, må alt stemme. Etter det du har fortalt, gjør det trolig det.

Jeg gransket den glatte metallflata.

Har du åpnet kista? spurte jeg og registrerte hvor gretten jeg lød.    

Siden du sannsynligvis er den rette, kan du trolig åpne den. En gyllen mulighet. Jeg strakte ut arma. Så enkelt er det ikke. En prosedyre skal følges. Vi skal fastslå at nedtegnelsen stemmer.

Hva er det i kista? Fingrene mine nærmet seg lokket. Han fulgte med, nysgjerrig.

Den skal gi visdom til forvalteren, bidra med innsikt og hjelp. Naive fatteren. Visdom lot seg ikke putte i ei kiste. Min interesse for visdom og kunnskap var ikke større enn for sjakk.

Stråler av energi rislet gjennom fingre og handbak. En stille glød skimret ut av metallet. Fatteren satt helt stille. Jeg ville trekke handa til meg. En pulserende varme fylte hele armen. Han skulle ikke få det minste tegn fra meg på at jeg var berørt. Kistas rettmessige eier blir kalt en kistebærer. Et skimrende lys lå som en aura rundt oss begge. Blikket mitt låste seg til lyset. I Konglomeratet gir det en betydningsfull status. Svake konturer av et ansikt gled over netthinna. Status brydde meg ikke. Et trykk av en finger mot kinnet. Min far stirret på meg. Jeg lukket øynene, pustet og svelget. Det var ikke mulig å la det være. Jeg åpnet dem. Fargeskimmeret var fortsatt der. Jeg trakk handa til meg. Den dirret nesten synbart. Da går jeg over til nedtegnelsen. Han fant frem et skriv. Deklamerte.

Ut av stormens øye
blir han født, gutten.
Flammesverd gløder over en
lynfylt himmel.
Vreden kvester trærnes røtter.
Trestammer slynges om kull i vinden.
Stormens rier, gir ham kraft til livet.
Elskerens sæd befruktet tempelet.
Den ektevidde svelget døden.
Nytt liv skal blomstre og velsigne.
Kildens jordiske strømmer,
skjenker barnet av sin flod.

Gutten, hennes førstefødte,
blir forløst fra livsstrengen.
Mot stormen blunker han,
den nyfødte.
Lydløst møter han verden.
Han drikker livets ild.
Et klynk unnslipper hans lepper
Frem for verden skal han bæres.
Til jubel fra vise og lærde.

Gutten vokser opp med to søstre.
Deres blod har ikke samme kilde.

Jeg vred meg som en mark. Senilitet var en snikende sykdom. Fatteren var da vel ung? Ordene stemte ikke på meg. Jo, gutten min, det gjør de. Stemmen lød litt trist. Herreskaper! Han var gift med mora mi. Jeg hadde to søstre. De vise og lærde som jublet ved min fødsel, skulle jeg ha likt og sett. Dersom du oversetter det til vanlig språk, er det hele sant.

Skulle liksom ikke mine søstre være mine?

   De er dine, men ikke ved blod. Solstikk var det ikke mulig å få i dette været, men noe måtte ha stukket gubben. Alle hadde foreldre. Tvillingene var våre. Jeg hadde fryktet for mitt eget vett. Ikke et øyeblikk hadde jeg trodd at han var gal.

Ord fulgte ord og ble til en ny og endret familiehistorie. Mor hadde vært gift med en psykopat som hadde to små døtre, tvillinger, mine søstre. Fatteren hadde funnet henne rundjult og oppløst i gråt bak søplestativet. Han hadde hjulpet henne og blitt et anker i hennes fornedrelse.

Psykopaten hadde dødd i ei ulykke med mamma og pappa tilstede. Hun hadde forsøkt å stanse ham fra å komme inn til tvillingene. Han hadde slått løs på henne med et belte. Hun hadde kastet nøkkelen til soverommet ned til fatteren og bedt ham løpe. Psykopaten hadde kastet seg etter nøklene i raseri, mistet balansen, falt over rekkverket og knekt nakken. Heldig for ham! Ingen skulle slå mora mi. Jeg skulle gjerne ha drept fyren en gang til. Retten til søstrene var min egen.

Stillheten senket seg over rommet. Ord tonet ut, men holdt oss begge fast. Jeg strevde med å fordøye innholdet i det han hadde fortalt. Min eksistens var bygd på ei fortid jeg ikke hadde ant at eksisterte. Han satt fortapt i minner, gjennomlevde det grusomme scenarioet på nytt.

Hva skulle han med nøklene? spurte jeg. Fatteren skvatt til av de malplasserte ordene. Selvsagt. Hun hadde låst barna inn på soverommet for å beskytte dem. Mora mi var ei løvinne. Derfor hadde hun fjernet mitt RA. Hennes trang til å beskytte meg gjorde meg gal. Hun hadde aldri gjort forskjell på oss, søstrene og meg. Ingen detalj i mitt liv kunne ha fått meg til å forstå at vi ikke var av ett blod.

Granitt var den vesentlige substansen i min far. Den lå steil og fast under drakta av godslig bamse som han kledde seg i til daglig. Min far hadde favnet alle tre og bygd ny familielykke rundt splintrende av det som var skakkjørt. Møysommelig hadde mora mi reist seg opp av fornedrelsen og blitt til den kvinna jeg kjente. Han gløttet opp. Beklaget.

Hun var så skjør, som om hun kunne falle sammen og miste forstanden helt. Det tok tid å bygge seg opp igjen. Han rødmet. Der kom den tendensen fra. Jeg forsto hva han snakket om. Min mors sterke vilje. Den psykopaten hadde brutt. Da tvillingene var seks år, ble hun gravid. Stemmen skalv. Vi hadde ikke inngått ekteskap. Det kunne vente til du ble født. Jeg kunne ikke fatte at de ikke hadde fortalt oss det. Hva skulle vitsen være? Ingen trenger å vite at de hadde en far som drepte deres mor. Det var det han gjorde. Han fortalte mora de det mens han mishandlet henne, en trussel om hva som ventet henne dersom hun gikk mot hans vilje. Hun var tilstede da tvillingene ble født. De ble morløse ganske kort tid etter. Som den medfølende skapningen hun var, gikk hun inn i et skrekkregime hun aldri hadde trodd at eksisterte. Det usagte er ikke løgn. Ikke noe av dette handler om blod, men det vi er og har vært for hverandre. De er dine søstre fordi dere har vokst opp sammen. Slik er de også våre døtre.

Han hadde rett, min far, som alltid hadde vært der for meg, for oss. Stormen på fødselsdagen din derimot har vi fortalt om. Min mors trang til å vifte med babybilder fant jeg bare ydmykende. Jeg går ut fra at vi kan enes om at deler av nedtegnelsen stemmer? Irriterende nok. Men det hadde bekymret meg minst mens han fortalte.

Fødselen din startet med full storm og orkan i kastene. Veiene ble stadig mer uframkommelige. Din mor fikk tettere og tettere veer. Fødselen var i gang. Skrekkslagen var jeg, men hun holdt hodet kaldt og fikk meg til å gjøre det samme. Lyn blinket som lyskastere over himmelen, torden braket og trær blåste over ende. Mørke dun ble synlige i det hodet ditt sto i sprekken. Hun presset, og du gled ned i hendene mine. Jeg var så redd for å miste deg. Da så jeg stormens øye. Regnet pisket utenfor bilvinduet. Vann samlet seg og ble til en mektig springvannskilde. Øyet var i kildens senter. Det så rett på meg og ga meg et ansvar. All frykt ble borte. Du var slimet og glatt, så uendelig liten i hendene mine. Jeg ville aldri slippe deg. Ut av stormens øye ble du født. Han forsvant langt inn i ordene. Øyelokkene skjulte irisen. De lange vippene jeg hadde arvet av ham, kastet skygger over kinnene.

Pappa, det var innbilning. Regn blir ikke til springvann. Han smilte svakt.

Regn blir vanligvis ikke til springvann, men det er sannheten. Jeg opplevde det like tydelig som at du sitter her. Nedtegnelsen hadde jeg den gang aldri lest. Den bekreftet opplevelsen.

Uten sansene som pålitelige kilder hadde vi ingenting uten kvikksand. Et faktum som hadde gjort meg utilpass hele dagen. Min pappa satt fortapt i minner. Et lett fjollete smil hang om munnen. Du skrek ikke, men klynket litt i det du trakk pusten. Jeg hadde ventet at du skulle skrike. Nyfødte gjør det. Din mor spurte om du pustet. Blikket ditt var ubeskrivelig. I dypet av det skimtet jeg en visdom jeg knapt kunne fatte. Jeg befant meg i det største øyeblikk i mitt liv. Blir du selv far en gang, vil du forstå hva jeg mener. Din mor la deg til brystet. Stormen raste. Hos oss var det fred. Da uværet la seg, dro vi til fødeavdelingen.

Hvor ble de vise og lærde av? Spydigheten var et skjold. For jeg var underet, sønnen, den eneste.

Vi dro til hospitalet, din mors tidligere studiested og arbeidsplass, stedet der tvillingene ble født. Din ankomst var varslet. Tida hadde strukket ut i lengderetningen. Personalet kjente skadevirkningene rett på operasjonsnevene. Da vi ankom med deg ved din mors bryst, ble vi møtt med applaus av leger og pleiere. Jeg så det for meg.

Pappa, hvem som helst kan bli leger og sykepleiere. Vise og lærde, det bør være noe mer høyverdig.

Vise og lærde er ikke annet enn spesialister på sitt felt. Kan du skifte ut bein eller fjerne en blindtarm? Enhver skolert ferdighet ender i kunnende visdom.   

Ikke noe av det nedtegnelsen sier er rett frem, pappa. Muligheten for individuell tolkning er milevid. Logiske byggeklosser settes sammen av overenskomster og viten.

Derfor er kistevergen sentral. De utpeker kistebærere. Din kisteverge heter Gailio Tinkmann. Du vil snart få møte ham. Lederen for verdensrådet, Rhettfinn Granly, kommer også til å ville snakke med deg. Hør videre! Han kunne ikke mene det. Lederen for verdensrådet møte meg, En noksagt fra Liljedalen. Sprøyt.

Gutten vokser opp
elsket og æret av alle,
Hans sang er melodiøs
og tonene rene i klangen.
Gammel er han ikke
da munnen tyter over av mark.

Latter piplet ut et sted fra mitt maltrakterte indre. Jeg klarte ikke å stanse den. Resten av den dramatiske fremførelsen glapp ut av ørene. Det tok en stund før han oppdaget at jeg ikke hang med. Øynene fikk et såret drag i det jeg hikstet og tørket lattertårer.

Mye galt kan man si om meg, fatter. Mark ut av munnen passer ikke. Foreldres hukommelse kunne være en forbannelse. Fire år gammel hadde jeg lekt i en søledam og puttet munnen full av meitemark. Markspiseren, hadde de kalt meg etterpå, søstrene. De hadde vært noen utålelige ertekroker. Jeg hadde grått blod av skam og ydmykelse. Ikke på vilkår om jeg ville innrømme at jeg husket det. En slik tåpelig hendelse hadde ingen plass i en nedtegnelse. Jeg har nevøer og nieser. De drikker sølevann, pappa, spiser mark. Sånn er unger.

Vi snakker ikke om spiser meitemark, gutten min, men om mengder av meitemark. Munnen full. Jeg blåste.

Sangstemmen, kunne jeg vanskelig lyve meg fra. Den hadde vært en pest og en plage bestandig. Da jeg var liten, skulle alle ha meg til å synge. Siden utholdt jeg et konstant mas om å utdanne den. Det kom ikke til å skje. Stahet pleide mutteren å si. Den svakes unnskyldning for manglende mot. Beskyttelse av integritet krevde valg. Det var mitt valg å ta. Hør videre, sønn! Da kistevergen og min far påpekte at alt stemte til nå, var jeg helt sikker på at den siste delen aldri ville stemme.

Han vokser i alder og visdom.
De lærde bedømmer hans gjerning.
Hans drømmer knuses.
Kvinna han begjærer
er fylt av en annen.
Jomfruelig martres hans hjerte.
Iskulden truer i det våte dypet.
Tomme øyehuler skuer uten å se.
Naken flykter han inn i skogen.
Tida er inne.

Den ventede skal finne kilden.
Kista vil utpeke ham.
Han er dens rettmessige eier.

Forbannet! Rødmen steg i kinnene. Jomfruelig du! Han hadde antatt det. Av de gener han hadde belemret meg med, skulle jeg gjerne ha sluppet rødminga.

Nedtegnelsen stemte. Vi kunne gå over til de viktige punktene. En morder og et forsvunnet lik. Et folkevern som måtte tro meg. Jeg tviler på at det er mulig, sa fatter. De har bestemt seg for at du innbilte deg det hele. Kistevergen, som også er utdannet folkeverge, er orientert. Han vet at du blir informert om nedtegnelsen nå. Du har beskrevet et makabert display av en død mann. Siden det ikke eksisterer kroppslig lidelse i døden, har hensikten ikke vært å ramme liket. Jeg tror hensikten har vært å skremme noen. Hvem? Jeg går ut i fra at du ikke hadde planlagt å gå til det vannet? Jeg ristet  på hodet. Da var du en tilfeldig tilskuer og kan ha sett noe du ikke skulle ha sett, en implikasjon vi må ta på alvor. Du kan være i fare. Jeg har spurt folkevernet om savnede, men det er ingen.

Morderens og min beste forsikring er at folkevernet ikke tror meg, pappa.

Det har du rett i, men vi kan ikke ignorere at du kan ha sett noe som gjør deg til noens problem. Du innbiller deg kanskje et lik en gang, men ikke to. Folkevernet burde stille spørsmålstegn ved det. Noen må ha fjernet mannen. Hvem og hvorfor? Hvor lang tid gikk det fra du første gang så den døde og til du returnerte?

Jeg hadde ikke registrert hvor mange klokka var. Det burde jeg ha gjort. Jeg hadde vært hyper, hatt panikk. Han nikket forståelsesfullt. Var noe annerledes da du kom tilbake? Jeg tenkte etter. På mitt indre øre hørte jeg dunkelydene. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde hørt dem tidligere. Gang nummer to hadde jeg knapt hørt mine egne tanker på grunn av dem. Du var opprørt. Jeg frykter for din sikkerhet, Reikin. Du bør reise bort.

Jeg skvatt til. Nå hadde han virkelig tørna. Når jeg informerer kistevergen om at nedtegnelsen stemmer, ber jeg ham ta deg med til Klosterdalen. Jeg kunne ikke tro at han sa det. Ett visste jeg. Jeg skulle ikke til noe kloster. Det var best han forsto det. Fatteren og jeg hadde hørt nyhetsoppleseren fortelle fra en sånn plass. Det så ikke klokt ut. Menn i brune kjedelige kutter som ville finne fred i livet. De folka hadde satt en støkk i meg. En dal av klostre. Nei takk! Du har misforstått. Jeg snakker om Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet.

Konglomeratet, den åttende verdensdelen som inneholdt en flik av alle. Pensum på skolen. Kistene administreres fra Konglomeratet, Reikin. Kistevergekorpset kommer derfra. Det samme gjør lederen for verdensrådet. Det blir to fluer i et smekk. Vi får kartlagt om du er den rette. En eventuell fare du kan befinne deg i, elimineres.

Jeg har ikke tenkt å flykte. En morder kan myrde igjen. Saken må etterforskes. Den skyldige må hankes inn.

Kistevergen har status, muligheter til å influere, kompetanse. Han tar seg av det. Du vil like ham.

Å like er ikke poenget. Det er sommerferie. I morgen skal Skrolle og jeg legge ferieplaner.

Den samtalen, kan dere ta før du blir hentet. Jo mer jeg tenker på det desto viktigere synes jeg det er.

Rommet mellom oss fyltes av oppreist vilje. Under den rolige overflata fantes det ingen så sta og utholdende som min far. Han hadde selvsagt aldri gitt seg før mutteren hadde fått tilbake sitt tidligere selv. Det skulle han ha ros for. Stakkars mamma.

Jeg reiste meg og ble stående å se ut av vinduet. Månen hang tung og full på himmelen. Jeg sukket tungt. Det meste av ettermiddagen hadde vært skyet. Jeg flyktet fra konfrontasjonen, en tendens jeg måtte få slutt på. Jeg savnet mannen med subbete tøfler og en kaffekopp om morgenen. Det var stjerneklart og månelyst. Jeg ville ikke reise bort. Det var et merkelig vær for tida. Jeg gjespet og snudde meg mot bokhylla på venstre side av skrivebordet. En tittel fanget min interesse. Det sto. Raskt bøyde jeg meg ned for å se bedre.

Det singlet i glass. Fatterens kropp kastet seg over meg. Han dro meg ned på gulvet. Et luftdrag slo mot øret i det vi falt. Vi landet på gulvet i en sammenfiltret bylt av bein og armer. Grepet rundt meg var fast og sterkt. Bråket ble avløst av total stillhet. Jeg prøvde å reise meg. Ord gnistret i øret. Ligg stille! Ikke rør deg!

Tid passerte. To hjerter dunket. Intensiteten kunne vekke døde. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge vi lå sånn. Sekundene beveget seg knapt der de sto utstrakt i et galskapens øyeblikk. Det var ikke mulig å begripe hva som hadde skjedd.

Jeg hørte skritt i trappa og hørte mutterens skjelvende stemme.

Hva var det, Vendel? Han hvisket navnet henne. Hvor er dere? fortsatte hun.

Slå av lyset, Mayla! Han bestrebet seg på å virke beroligende. Hun ble vettskremt. Lås dører! Han hvisket til meg: Ligg stille! Han sa til henne: Hold deg borte fra vinduer! Kontakt folkevernet! Hun skrek. Jeg lovet at jeg knapt skulle puste mens jeg så for meg at hun holdt hendene for ørene. Det ville jeg ha gjort.

Fatteren sverget og rant over av uttrykk jeg ikke ante at han kunne. Armen, som klamret seg rundt meg, løsnet. Han krøp over gulvet mot henne. Lyset ble slukket. Mørket omga meg. En strime månelys glitret i glasskår. Mutteren gråt. Firbeinte Toppen, hunden min, sov. Fatteren trøstet mutteren. Det ga en underlig beroligende virkning. Jobben som territorietvokter var altomfattende når Toppen var våken. Musklene klødde. Jeg strevde med å holde dem i ro. Hunden var redd selv for torden.

En fremmed stemme ropte fra gangen: Er det i orden med dere? Fatteren svarte ikke. Det var ikke i orden. Noen hadde smadret ruta, kastet stein. Jeg svarte ikke jeg heller. Vi kjente alle i Liljedalen.

Dette er folkevernet. Er alt i orden? Det lød skritt i trappa. Ingen jeg kjente kunne ha kastet stein mot oss. Stemmen fortsatte å insistere. Dokvin ble sur på folk. Jeg så ingen stein. Stemmen fra trappa fortsatte i det uendelige. Jeg hadde ikke svart på Dokvins meldinger. Selv ikke han kunne være så dum at han kastet stein.

Identifiser deg!
Fatterens stemme lød ugjenkjennelig hard.
Det lød mumlende lyder.
Jeg skjelnet ingen ord.
Det ble skremmende stille.
Skritt nærmet seg.
Jeg sluttet å puste.










 

Lytt til kapittel 2

 




 Lyst til å lese flere kapitler.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 1


Vil dere lese prologen først.




Noen forfatterord:




Jeg har laget historier i hodet fra jeg var jentunge. Det gjør sikkert alle. Spenning. Jeg slukte alt av bøker, og skrev historier selv, skrev meg inn i andres univers. Fant meg en plass langt unna de voksnes fangarmer, og leste. Var tapt for denne verden. Jeg så aldri bokstaver, men handling. Dersom jeg så bokstaver i mer enn tre sider, la jeg boka bort. Det gjør jeg fortsatt. Mitt håp er at dere opplever handling og spenning i det jeg har skrevet. For nå legger jeg ut kapittel 1 som tekst og lydfil.






Reinulf, en ung mann, gikk gjennom et mareritt av død og ødeleggelser,

men verden ble bygd opp igjen.

De bygde den slik at det som hadde skjedd aldri skulle kunne skje igjen. 








Unn deg litt spenning!!

Bli med på eventyr langt inn i fremtida et sted.



Kapittel 1


Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trær, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i øynene. Det måtte være en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet å gni. Han hang fortsatt der med føtter som dinglet.

  Jeg løp. Vannet sprutet. Tærne merket ikke at de nådde tørt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke å stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. Så ble det stille.

Jeg hadde stoppet å løpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der øynene skulle ha vært, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mørke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne øyne. Jeg skulle aldri ha vært her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg på avgangsfesten for førsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde fått meg til å løpe ut hit. Galskap!

Ansiktet hans hadde vært hovent og forslått. Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig være i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det første jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg måtte ha klær. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drømmekvinne, en drøm mindre håndfast enn en månestråle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville.

Jeg måtte melde fra til folkevernet. Duften av fuktig råtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frøys så jeg skalv. Stien var borte. Jeg så den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme på vannet. Jeg dreide fotsålene 180 grader rundt. Klær først. Klær var nødvendig. Jeg gikk.

Avslutning for avgangselever. De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrått overfor meg. Jeg så meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg måtte ha sko. Tungtin, min fysikklærer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode ønsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var.

Det mørke vannspeilet steg ut av skyggene. Til høyre var det et høydedrag. Så hadde jeg altså bommet på badeplassen. Å gå barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset på toppen av landskapet og så fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vært for mye å håpe på at han hadde vært det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt på ikke å kaste et eneste blikk på fyren. En sokk.

Små jevne dunkelyder. Grøss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngått å høre de ekle lydene? Jeg rettet på kroppen. Hullene der øynene skulle ha vært, gapte mot meg. Klærne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett sånne klær på noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klær i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den døde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang øyelokkene igjen og åpnet dem ikke før blikket sto fiksert mot grunnen.

Plagg og sko. Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg løp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Døden var meningsløs, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg måtte stoppe. Redselen gikk i støt gjennom kroppen. Jeg skulle ha på meg klær. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden.

Jeg sank ned på en stubbe. Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen nådde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstøt mot spiserøret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klærne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet å spy, virkelig hatet det.

Underbuksene. På med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sår og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vært der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt såle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke på trær heller. Fingre var til for å gripe med. Både levende og døde hadde øyne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvfølge.

Jeg sverget mot det skytunge mørket. Folkevernet måtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min måtte bort. Jeg hadde en forbrytelse å rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstøt mot spiserøret. Gjenstanden virket ikke våt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hørte om i Liljedalen, den roligste plassen på jorda. Ikke noe som faktisk skjedde. Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma. Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok på meg skoen mens jeg prøvde å huske nødkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke å finne. Å gå tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt å bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like.

Skrammer og rifter sved og stakk. Det skulle ha vært en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. Nå manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom – bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsøk mens jeg gled ned på ei tue jeg dypt og inderlig håpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige å holde styr på. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp så det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt så store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sår. Det måtte gå an å få det riktig.

Endelig en respons. Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket.

Ja vel, er det så at du vil rapportere en forbrytelse? Spørsmålet virket kjøligere enn temperaturen i Harevannet. Døden hadde stirret på meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De måtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp nå, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerøst. Jeg gjentok meg selv. Spiserøret kjentes for trangt for ordene.

Jaså, la oss begynne med navnet. Døde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. Ditt navn. Jeg levde i beste velgående, nesten. Det var ikke mulig å forstå seg på damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig.

Reikin. Reikin Jernstein.

Adressa?  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpeløst ga jeg meg til å beskrive veien til badeplassen. Hun avbrøt, streng og myndig. Din adresse. Min adresse hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg trengte hjelp. Nå! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha ønsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med å oppløse seg i en sky.

Hun ga seg ikke. Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. Først vil vi ha adressa di. Jeg sa frem. Jaha! kvekket hun. På netthinna så jeg for meg en frosk. De måtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg tørne. Fødselsdato? Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken å gjøre. Vil du ikke rapportere en forbrytelse? Det hadde jeg prøvd på lenge nå. Fødselsdato takk! Hjernevindingene romsterte på høygir. Det hadde ingen betydning når jeg ble født. Egentlig burde jeg ikke ha vært født. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg.

Hun insisterte. Tall. Jeg prøvde å se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var født på slutten av året. 17. juli 07. Ja vel, og registreringsnummer?  Jeg var sjanseløs. Mutteren påsto at registreringsnummeret var ei livsnødvendig regle som når som helst og uansett måtte kunne fremhentes på automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forstå at jeg var på gråten.

Jeg husker ikke, men jeg så et lik.

Hvor? Endelig et relevant spørsmål. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et dødt menneske hadde hengt i det treet. Er dette en tulleoppringning? Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig å falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om å komme. Hun var et monster av iskalde spørsmål, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.

En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut øynene sine frivillig. Endelig fikk jeg spyttet det ut. Da snakker vi mord. Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hørt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. Huden var iskald. Han lever ikke. Hun måtte forstå alvoret. Jeg sjekket det. Det var ikke mulig å fatte at jeg hadde berørt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender.

Kan du komme deg til skolen? spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt på hadde grodd fast. Jeg trengte å bli skåret løs og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. Vi finner deg der. Jeg stirret hatefullt på RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke å snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufører, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene. Jeg ante ikke hvor stien var. Måne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke ennå. Ingen befant seg i skogen på et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg så ikke et menneske. Tre små ord plasserte seg i forstenet ro på netthinna og var ikke til å stryke ut.

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forsøkt å transportere seg til skolen selv i denne mørke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd på Annamelia. Gjennom halvlukkede øyne selvsagt. Hun hadde for all del ikke måttet finne ut at jeg glodde. Lærere og foreldre hadde snakket seg inn i tale på tale, en hjernedød seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktsløst over glassflata. Den hadde landet på armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrøken hadde den tatt til med å pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og møye. Annamelia var ingen døgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg måtte holde fast i vettet. Det kunne umulig være langt igjen nå.

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en væren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha fått pause. Det hadde ødelagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilærer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å få Annamelia til å snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv måtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var sprøyt.

Jeg hadde sluppet opp for tid. Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hår, og forsvunnet ut av døra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags håp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lærerne. Dagen hadde falt i dass. Ikke gi opp, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var å se. Jeg hadde gått meg bort og kom ikke til å finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. Øynene føltes tørre og tomme. I det minste hadde jeg øyne. I Langeskogene var ikke øyne særlig selvfølgelig.

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vært død nå. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg så en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til høyre. Nå var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig å bedømme avstander i dette mørket.

Ikke noe skjedde. Fyrens nese var for lang. Ingen hadde så lange neser. Ei hildring, din tosk, skapt av trærnes skygger. Ingen med vett i skallen ville finne på å leke gjemsel i denne mørke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe så fryktelig med den mannen.

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberørt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gått dit. Det hadde vært et meningsløst sted å befinne seg for ei jente.

Jeg anstrengte meg for å se viserne på klokka. Det var for mørkt. Tida. Klokka kunne være hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en sønn som pleide å forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vært her nå. Jeg kom ikke til å finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut å bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten.

Jeg løp, men et eller annet spente bein på meg. Jeg plasket rett ned på ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke stått opp, vært syk. Annamelia hadde ikke vært alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vært for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han måtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grønne øyne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berørt. Skolens grådige bølle hadde fiklet med intense støt i min frodige drøm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot.

De måtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde fått øye på meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vært min. Jeg minnet meg på det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert på meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegården, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha løpt rett hjem under dyna.

Jeg kom meg på beina og kunne stå. Det var en god ting. Jeg ville ikke dø. Det var ikke mulig å komme videre. Jeg grep meg til øynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha øyne i liv og død. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trærne. Ikke et menneske å se. Tungtin, hadde lært oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hørte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde.

Gutta hadde stått tvikrokete av latter i skolegården, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vår skolegangs profilerte kompetanse hadde fått gjennomgå av Skrolle, vår mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for å le med. En håpløs situasjon. Lufta hadde vært kjølig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstående ørene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med tårn og hest bare for å få muligheten til å snakke om henne. Det kom ikke på tale å utlevere hva jeg hadde sett. Han måtte aldri få vite det.

Jeg slo på RA og kontaktet pappa. Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hånda ventende på en melding fra meg så han kunne hjelpe meg. Jeg prøvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Når jeg trengte dem, var de der. De skulle være der. Jeg sank kraftløs ned på skogbunnen. De måtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. Øynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klær, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde bøyd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte bort. Sannhet var oppskrytt, til å spyle i dass. Dokvins hand som kjælte over hennes rompe.

Jeg hadde sagt at jeg måtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjælt for drømmen om Annamelia så lenge, en tåpelig drøm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket å befinne meg i den drømmen.

Det var en times gange til vannet. Jeg hadde løpt mellom trestammer over våt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svømmetur, en renselse mot meningsløs kåtskap. Nå skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde gå i hi.

Mørket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det. De burde svare. Selvfølgelig burde de det. De måtte være vettskremte nå. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i å løpe rundt i skogen som et desperat rådyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det. Jeg la hodet mot en stubbe. Det fantes ikke flere tårer igjen. Jeg kunne spille dø.

Dypt inne i meg, lette jeg etter noe å roe meg på. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjønnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et øye steg ut av springvannets senter. En varm glød dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strøk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

Lyden av hunder gled inn i min halvvåkne tilstand. Jeg hadde en hund. Kroppen var støl og lemster. Jeg åpnet øynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trær og busker.  Bak lenkene så jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

Takk og lov! Ordene ramlet over leppene hennes.

På tide! sa jeg. Fant dere mannen? Jeg måtte spørre.

Det fantes ikke spor etter et dødt menneske noe sted ved Harevannet verken på bakken eller i trærne, sa hun. Jeg kunne ikke tro det. Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi søkt etter deg. Hvor skal du? Jeg hadde til hensikt å finne det liket. Kom tilbake! ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten øyne. Ingen skulle kalle meg en løgner, en hysterisk nervebunt.

Som en vind sprang jeg gjennom skogen. De la seg på hæl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg bøyde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i våt substans. Hvis noen hadde flyttet liket, måtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stålsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg måtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner.

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overså mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krøllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke spørsmål. Tankene slo løs på verdigheten. Trøttheten gikk til angrep på tankene og vant.

Jeg våknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk. Sola sto høyt på himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket på gulvet. Ikke der heller. Det gikk i døra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg måtte få tak i ham.

Hvordan er det med deg, gutten min? Det lød myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg på sengekanten. Ei myk hand strøk over håret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke være i den. Leter du etter dette? Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

Jeg kontaktet deg i går, sa jeg. Deg og pappa.

Ingen kontaktet oss. Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi å lete. Vi prøvde å nå deg på RA, men du svarte ikke. Så kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt å møtes på skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.

Jeg kontaktet dere flere ganger. Det må være synlig på apparatene deres. Hun rakte meg sitt. Jeg så over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

Liljedalen florerer av rykter.

Jeg blåser i rykter.

Det gjør for så vidt din far og jeg også. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt. Jeg blåste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. Han var med oss å lete gjennom hele natta. Du blir nødt til å snakke med alle, men ikke i dag. Foreløpig går vi inn for en rolig dag. Vi må snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer. Jeg stønnet. Søstrene mine, nevøer og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for å være den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. Selskapet er selvfølgelig avlyst. Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre måter å feire det på. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for høy, tjuetre år.

Jeg vil kun snakke med Skrolle, be ham om å komme hit.

De skal selvfølgelig ha selskap i kveld til tross for at de må være helt utslitte. De holdt ut.  Takk og lov at du er tilbake Hun kjempet med tårene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg så klønete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. Nå eksploderte jeg. Hun rygget unna.

La meg få snakke med ham! skrek jeg og rakte frem handa.

Du får ti minutter. Hun snudde på hælen og gikk.

Skrolles stemme var som balsam på nervene. Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme når gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt på agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten.

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om å komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av.

Vi får vente med å snakke til han kommer tilbake, sa mutteren. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt mens jeg stirret ut på veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var ødemark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen.

En stor skikkelse materialiserte seg på veien og ble til fatter. Endelig. Jeg ventet litt før jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille spørsmål og konfrontere. Han ignorerte. Søstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen få ord til mutteren. Hun stirret på meg før hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.

Jeg vil ha svar! insisterte jeg da jeg passerte fatter på vei til dass.

Vi snakker senere, sa han og løp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand på skuldra mi. Han vil snakke med deg alene. Søstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde på dem. De stoppet å le.

Det ordner seg, bror, sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakløs mat. Absurde sekunder.

Omsider tømtes huset for ikke fastboende elementer. Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjøkkenskapet. Fatteren så det og tok en han også. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm på skuldra mi.

Kom til kontoret mitt når mamma har lagt seg! Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. Nå passet det ikke lenger. Jeg ante ikke når Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt å vente på ham.

Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet! En hissig strøm skurret over stemmebåndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle.

Det gjelder mer enn det, sa han. Ikke snakk så høyt. Jeg vil ikke bekymre din mor unødig. Mørkebrune øyne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. Å holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov!

Ikke bli sein, sa hun mykt.

Nei, da, sa fatteren. Det skal ikke ta lang tid. Han skulle få en halvtime. Gi meg ti minutter før du kommer, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg på senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dør i den ene kortenden og et skrivebord i den andre. Han satt der med søvn i øynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stående i døra. Han reiste seg opp, kom meg i møte, omfavnet meg med store bjørnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krøp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite øyeblikk av lukt og barndom, en tid som lå så nær og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne øyeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, stø som et fjell, en rolig mann. Han skjøv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. Har du det bra? Et idiotisk spørsmål. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss på stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.

Jeg tviler ikke på deg, beroliget han.

Folkevernet gjør det, sa jeg.

Din mor sier at du prøvde å kontakte oss på RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta. Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svært kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem så får de sjekke det ut. Han la RA, på bordet.

Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag. Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli ødelagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det være.

Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, sa han. Jeg ville kun vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppført seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregått. Det var det jeg som gjorde.

Fatteren stirret på meg med øyne som klistret seg til ansiktet mitt. Jeg ble gal av det. La oss holde oss til det vi kan gjøre noe med, ba han. Jeg nikket. Akkurat hva som ble sagt, er ikke så viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.

Selvsagt  betydde det noe. Mannen måtte ha en skrue løs. En morder hadde vært på ferde. En morder kunne myrde igjen. Nettopp derfor har vi mye å snakke om. Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg.









 

Lytt til kapittel 1

 

 



Velkommen til å lese flere kapitler.

















Publisert Legg igjen en kommentar

Viktig nyhet fra ambassadørene fra Annerledeslandet.

Til uka (uke 10), blir det fremmet forslag om å skrote gjengs leie i kommunale sosialboliger.


Vi har kjempet for å få beholde leilighetene våre. Gjengs leie var bakgrunnen for alle de truslene vi har stått overfor, kjempet i mot, ropt og skreket. La oss rope ut vår støtte til dette forslaget så vi kan bli kvitt denne trusselen

mot våre liv en gang for alle.

Sosialboliger er opprettet som hjelpetiltak. Ingen skal betale mer for slike enn man har muligheter for å greie. Det er jo helt meningsløst. Vi snakker om en behandling i stortinget. Det vil gjelde hele Norge. La oss stå sammen,

hele Norge,

for å fjerne denne skampletten på vår historie. Vi har muligheten nå.Ikke la den gå forbi oss!!! 

Dette handler ikke om partitilhørighet, dette handler om hjerterom.

Det rommet alle mennesker deler.Empatirommet, evnen til å leve seg inn i andres situasjon.Dette gjelder for alle menneskersom på et eller annet tidsrom kan komme til å trenge hjelp av kommunen med sin bosituasjon. I bystyresalen var vi vitne tilat alle partier enstemmig stemte forat vi fra Annerledeslandet skulle være trygge. Vi ønsker at det skal skje igjen.



Vi ønsker at et enstemmig storting skal stå sammen om å ta vare på de svakeste, de som trenger hjelp til å bo, slik at hver eneste borger i Norge kan leve et verdig liv.




 Statssekretær Thorleif Fluer Vikre uttaler at han på prinsipielt grunnlag er for at det er tilbudet og etterspørselen i markedet som skal bestemme leienivået.Han vil ikke ha kunstige lave leiepriser. Det er snakk om vedlikehold. Dette synspunktet har fått gjennomslag i politikkenog har ridd folk, med behov for hjelp, som ei mare i flere år. Morten Mjelve, tidligere sosialtjenestesjef og faglig rådgiver for skiftende byråd i 20 år,stiller spørsmål om vi har rådtåDet er kostbart å skulle fremskaffe penger for å betale de samme pengene tilbake til seg selv. Han mener  at prinsippet kan skru de ordinære prisenepå utleieboliger høyere opp enn det som ellers ville ha vært tilfelle.Vi mener at det må være samsvar mellom inntekt, gjennom trygd, og utgifter til husleie.

Ingen skal behøve og oppleve det samme som oss. Vi har hørt mange tragiske historier. Vi vil ikke høre flere. Det må ryddes opp nå. Få skrotet dette prinsnippet en gang for alle. Ingen skal tjene penger på andres nød.

Det er enkelt i Annerledeslandet. Der har vi kun et parti som gjelder.

K partiet.

Det står for kjærlighet.Der har vi vår styrke. Alle følger Kardemommeloven. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill og forøvrig kan du gjøre hva du vil.



Gjengs leie, har vært en plage for mange. Gjengs leie er i mot loven om kjærlighet. Vi vil ikke ha Gjengs leie. Vi vil at alle politikere på stortinget skal ta hjertet sitt på seg og si nei til Gjengs leie. Bli med oss og si

NEI

så høyt at de hører oss.Vi er dem som har valgt dere.

Vi vil ikke.

Kan vi ikke bare ta hverandre i hendene så roper vi sammen. Vi roper for den norske folkesjela. Skrot gjengs leie en gang for alle. Vi vil  ha en god vår. 



Må det regne gull over hjertene i dag. Ikke for penger, men for indre rikdom. Den rikdom som gjør landet godt å leve i.
Rikdommen som beveger seg fra hjerter til hjerter, så folk får ha det godt å leve lenge i landet.
Sammen for godhet.
Vår Alles.
Vi befinner oss på et av tidslinjas gyldne øyeblikk.
Dette kan bli virkelighet nå.
Spre nyheten.

Del. Spre den til alle. Det er nå det skjer. En mulighet vi kanskje aldri får tilbake.















#gjengsleie, #skrotgjengsleie. #bystyre. #enigbystyre. #annerledeslandet. #vegardkile, #larslangsveen. #ambassadørerforannerledeslandet.  

Publisert Legg igjen en kommentar

Kjære Storting, Kjære regjering.



I går var disse to staute karene i Bystyret. Der fikk de snakke med byrådsleder Raimond og ordfører, Marianne. Vegard leverte et brev han hadde skrevet til byrådsjefen. Der sto det at han ønsket å få bli boende i den fine leiligheten sin, at han aldri ville flytte. Han ville få spise pizza, gå på kino, lese aviser,  dra på ferie der det er varmt å bade.

De satt på galleriet disse to karene. Derfra ble de vitne til at et samlet bystyre beklaget de opplevelser de to har gått gjennom, en trussel om utkastelse og ei husleie de ikke klarer.

Begge to ble betrygget på at denne situasjonen skulle ordnes opp i for alle dem som bor i Oslo. Det var full enighet. Vi satt sammen på galleriet Derfra så vi et felles hjerte vokse frem i sentrum av oss alle, et hjerte vi alle kunne røre ved, kjenne oss ett med. Vi holdt imaginære hender en by der alle borgere skulle sikres et godt hjem.







Disse to gutta er jublende lykkelige. Disse to flotte kara bærer hjertet sitt på seg. De kom til oss fra Annerledeslandet.

Der er de mer opptatt av hjerter enn av tanker.Disse to gutta sier at de ikke vil hvile før alle mennesker i Norge kan leve trygt i landet, kan få vite at de får bo i leilighetene sine. Selv når foreldrene dør, søsken blir syke, når de som passer på for dem, ikke kan mer. De ønsker seg et Norge der alle sammen tar hverandre i hendene og sier at her i landet skal det være godt å bo for alle. Vår Alles.



Det er helt unaturlig for disse to å kjempe bare for seg selv. Disse gutta med store hjerter og omsorgsfulle hender. De fører en kamp for alle. Derfor er de valgt som ambassadører for Annerledeslandet. 

Ambassadørene fra Annerledeslandet har forstått at disse problemene ikke kan løses på lokalt plan. Det er en nasjonal sak som må løses av regjering og storting. Deres drøm er at de skal få gjenoppleve det fantastiske som skjedde i bystyresalen.

De ønsker å se et felles storting i dyp enighet om at gjengs leie prinsippet skal skrotes en gang for alle fra tenkningen i Norsk politikk. De skjønner at det er meningsløst at folk skal betale mer enn de har for en kommunal leilighet de har fått tilgang til fordi de ingeting har, fordi de trenger bistand, hjelp.

De forstår ikke at vi må ha gjengs leie for at alle skal vite hva som er reell utleiepris. Alle vet at boliger er dyrt. Disse gutta her vet også det. De er kloke på alt som betyr noe, virkelig betyr. De skjønner at det er meningsløst at de skal søke om støtte til å bo for at politikerne skal få vist frem et reelt prisnivå. Det tar tid og krefter fra de pårørende som heller kan benyttes til hygge, glede, samvær. Det koster penger å ansette alle de folka som skal behandle alle søknadene. Disse gutta her skjønner seg på penger. Uten penger får man ikke skaffet seg det man har lyst på.  Alle vet jo at boliger trenger vedlikehold. Det er bare å sette av penger til det hver måned, sånn som alle andre må gjøre. Disse gutta vet det. De kan spare til ting de ønsker seg. Det har de gjort hele livet. De kan spare så mye at de blir direkte gjerrige, men aldri hjerteløse.

Skrot gjengs leie, sier disse to flotte karene.

De vet hvor mye frykt de selv, og deres familier, har måtte gjennomleve på grunn av denne leia,  hva det gjorde mot oss. Ingen skal behøve å oppleve det samme, smiler de.

Tenk om det samme kunne skje i Stortinget.Tenk om alle partier kunne legge hjertene sine sammen og finne gode politiske løsninger for dem som trenger det mest, sier de. De tror absolutt at det er mulig. Det er derfor vi har hjerter i kroppen, sier de.

De vet det, de som kommer fra Annerledeslandet, de som vet alt om hjerter.

 

Nå ønsker disse ambassadørene våre å få noe til å skje.De vil snakke med statsministeren, med Siv, med Ingolf, med Trine, med Jonas, med Audun, med Bjørnar, med Trygve, med Une….

Det blir kanskje litt mange å forholde seg til, smiler de. Kanskje det kan greie seg med kongefamilien

og lederne for de fire regjeringspartiene. Samme det, bare det skjer noe. Vi kan ikke ha det sånn som det er nå.

Snart er det 17. mai. Da vaier flagget vårt i vinden. Da holder vi taler og sier pene ting om landet vårt. Før det må vi fjerne denne mørke pletten fra historien vår. For ellers så lyver vi. Er det noe disse ambassadørene ikke liker så er det løgn. De liker spirende liv, blomstrende mangfold, lykkelige mennesker. Det vil de kjempe for,

Vi ønsker dere velkommen til å delta i kampen. De vet at 60 000 mennesker leste bloggen min, den som handlet om dem, om vår kamp for at de skulle få leve trygt i leiligheten sine. De er overbevist om at vi minst kan få doblet dette tallet når vi nå kjemper for alle mennesker i Norge.

For disse gutta har et klart mål.De vil at alle i Norge skal holde hender å si:



Norge skal være et godt sted å bo for alle hele livet.


God vår, sier de og ønsker hele Norge et fedreland der det spirer og gror av hjertevarme og omsorg.







Bli med og kjemp for oss da vel? For dette er kampen for Norges hjerte.


   

#byråden, #statsministeren, #bystyret, #gjengsleie, #kongefamilien, #annerledeslandet, #politikerne

Publisert Legg igjen en kommentar

Jakta på det politiske- og byråkratiske hjertet


Jeg leter med lys og lykte etter hjertet hos det politiske Norge og det byråkratiske Norge. Vær så snill og bli med meg på jakta, også dere som det ikke rammer, for en gang kan det være deres tur til å bli behandlet slik, dere, barna deres, venner, barnebarn, kolleger.

Ingen kjenner fremtida.Vi trenger styremakter som bryr seg. Mange av dere har kanskje gått lei av Vår Vegard, Vår Alles for lenge siden

Vær så snille og ikke bli lei. Dette er ikke spam. Det er et rop om hjelp. Vi trenger alle de stemmer vi kan få, som kan fortelle verden at dette ikke er greit.

I dag har jeg skreket og grått over den uforstand jeg møter i dette landet. Da Dagbladet ringte meg første gang, lå jeg og hulket i senga. I dag skriker jeg i ensomhet. Ingen kan slå et menneske så til de grader til jorda som hjelpeapparatet, de som skal bidra til å hjelpe, være til hjelp, er hjelperne.

Derfor må vi som bor i dette landet  reise oss opp og si at nok er nok. Spam, nei.

Dette er jakten på det offentlige hjerte.


Hjelp meg å finne det før jeg blir sprø. Hvis jeg blir sprø, har ikke Vår Vegar, Vår Alles, min stemme til å snakke for seg lenger. Jeg vil gjerne være deres stemmer, for dette er flotte mennesker, en verdifull fargeklatt til vårt fellesskap, vi som kaller oss nordmenn.



Det har gått nitten dager. Det politiske Norge har ikke sagt et ord. Det byråkratiske Norge fikk min mann til å bruke nærmere fire timer på å fortelle oss at saken hadde høy prioritet. I dag har bydelen hatt telefonmøte med min mann. De kan ingenting gjøre med problemet, gjengs leie. Altså ingen samarbeid med det politiske Norge.



De forteller oss hva vi kan søke på som vi ikke har krav på. De forstår at dette inkassovarselet aldri skulle ha blitt sendt. De ser at vi kontaktet dem i august, så de hadde hatt god tid. Det beklages. De forsikrer oss om at det skal ordnes ting for oss. De mangler et dokument, som vi ikke ha sendt og som de ikke har etterlyst, for å kunne gjøre vedtak. De har hatt tida siden august til å be om det. Så startes det et regnestykke for å få husleia på tretten tusen kroner ned.

Et forslag er at Vår Vegard skal flytte inn i en mindre leilighet, som skal fraflyttes,slik at husleia går ned til 12000.

12000. Hva hjelper vel det? Han kan ikke betjene den husleia heller. Vi har folk i felleskapet her som ikke klarer å betale 11000 kroner heller. De klarte knapt å betale husleia når den var på åtte tusen. Så skal de ta Vegard fra den leiligheten han elsker, der han trives for å flytte han ned i gangen for å at han skal spare en tusenlapp i måneden.

Hvordan skal den nye beboeren kunne betale 13000. Satser de på å få inn rike foreldre som skal forplikte seg til en husleie ingen av oss andre greier? 

Jeg minner om visjonen. Et godt sted å leve hele livet.

Hjelp meg å finne folks hjerter, for jeg finner det ikke. Min mann har, med hatten i handa, gått med på å snakke med Vår Vegard om det som en mulighet. Om jeg har noe å si i saken, så skal det spørsmålet aldri nå han, ingen andre heller. Vår Alles. Ikke løser dette noe for noen andre heller verken for vårt bofellesskap,  eller for noe annet bofelleskap i Oslo, der gjengs leie er innført. Dette er en sak som gjelder alle de som daglig får ødelagt sine liv av gjengs leie prinsippet.

 Sitte der å telle på tusenlappene når vi har vært igjennom et helvete mildt sagt.




Jeg ber dere rett og slett om hjelptil å lete etter hjertet i denne saken.

Ingen kontakt fra det politiske Norge på nitten dager,

 selv om det er sagt i avisa at dette er dårlig handtert.

Ingen samhandling med bydelen. Ingen som sier til bydelen at de skal la kravet om gjengs leie bero til det er funnet politiske løsninger.

 I stedet teller bydelen kroner og ører og kommer med umenneskelige forslag.



Dere som har lest i Dagbladet, vet at dette er en mann som elsker sin leilighet, er trygg der.  Vi har et norsk folkeeventyr som heter Risen som ikke hadde noe hjertet på seg. Da hjertet, etter mange strabaser ble funnet og klemt i stykker, døde Risen og folk ble frie.

Askeladden, den norske folkesjela, fikk befridd brødrene, vant prinsessa og fant lykka.  Hjelp meg å ta livet av denne Risen så folk fra Annerledes landet, og alle de andre som også sliter med leia i kommunale boliger, kan få leve lykkelige i landet i et inkluderende blomstrende fellesskap. 

















#

Publisert Legg igjen en kommentar

Taushet, en maktfaktor.

Byen med det store hjertet. Takk til journalist, Madeleine, i Dagbladet, som har løftet vår sak til nye høyder og gjennom en landsdekkende avis, har gjort saken vår kjent. Hun har snakket med politikere og byråkrater, har fått deres meninger slik at vi kan lese dem i avisa. Takk.


Den tause maktfaktor. Ja, for det står i avisa. I avisa kan vi lese hva politikerne mener om hvordan de har behandlet en vergeløs mann og hans familie.

Det har gått 17 dager siden inkassovarsel og en trussel om utkastelse ramlet ned i vår postkasse. 17 dager med intense skriverier fra Ivar Johansens side og min side. 17 dager der folk har hjulpet oss så saken har blitt kjent. Folk har delt og lest. Jeg har hatt sekstitusen lesere på bloggen min. Takk til dere alle sammen, hver og en.

Dere har ikke vært tause.

I dagsavisen har jeg instendig bedt byrådsleder om et svar så vi kan være trygge for Vår Vegard, så vi kan gjenoppta vårt daglige virke uten frykt. Jeg har knapt sovet siden dette begynte. Fingrene har tastet så og si uavbrutt så folket i landet vårt skulle få vite om det overgrepet som begås mot en forsvarsløs mann i vårt Norge.
17 dager. Vi har fortsatt ikke fått noe svar.Alle politikere i dette land er informert om dette nå.Noe annet er ikke mulig. Likevel sitter byrådet i Oslo, som er ansvarlige for dette,og ikke gir oss et svar. Svaret er et tastetrykk unna. Mail er oppfunnet. Ikke noe svar. 



Den tause maktfaktor.

I den stanger vergeløse mennesker forgjeves.


I artikkelen erkjenner ordføreren at dette er blitt dårlig handtert.Det sies, gjennom avisa, at ingen skal kastes ut av leiligheten sin. De skal sette seg sammen med familien for å finne en løsning. Vi trenger ikke å sitte sammen med noen for å finne en løsning. Vi har ikke lyst til å bruke tida sammen med bydelen for å finne en løsning.


Vi synes at byrådet skal ordne opp i den dårlige handteringen og la oss i fred. Vi synes at byrådet skal fortelle oss, ikke gjennom pressen, men direkte til oss,at Vår Vegard er trygg.Dere er trygge.Han skal få bo i leiligheten. Vi skal finne en løsning.

I første rekke gjelder det Vegard, den første mann med Downs, som har fått inkasso varsel og er blitt truet med utkastelse.










Forøvrig må det finnes en løsning for alle de andre som dette gjelder. De første er de psykisk utviklingshemmede som ikke kan snakke for seg selv. Jeg har derfor valgt å være deres talerør. Våre unger i voksne kropper.

Så gjelder det alle andre i Oslo som bor i omsorgsboliger, og som av andre grunner, ikke kan betale gjengs leie. Dette er byrådets oppgave.




Som Fabian Stang sier fritt sitert: “Dette ordner dere selv politikere. Det står ikke om penger. Dere har bevilget dere 180 millioner kroner til feiring av dere selv i Oslo by, penger dere til og med har tatt av gjengs leie inntekter, penger som skulle ha vært brukt til vedlikehold av de samme leilighetene. “






I morgen klokka 09.30 skal min mann møte, med hatten i handa, for å be om penger så kommunen kan betale seg selv tilbake de penger Vår Vegard ikke har betalt.

Forstå det den som kan. Han har 2 1/2 times reisevei. I tillegg kommer den tida møtet skal ta. Dette er tapt arbeidsfortjeneste.

Finne en løsning sammen med familien?Skal dere jobbe overtid om kvelden så vi slipper å ta av vår arbeidstid? Det blir selvsagt kostbart. Skal dere betale reiseutgiftene våre? Dette er deres ansvar ikke vårt.

Hvis dere ikke kan ordne dette for oss, av en eller annen byråkratisk grunn, som vanlige folk med bare vanlig forstand ikke forstår, så foreslår jeg at dere reiser ut til oss for å finne ut av dette sammen med familien Dere er herved invitert. Bare trykk på mail knappen og si fra  når dere kan komme.

Vi drar på en fortjent vinterferie på tirsdag ettermiddag og blir en uke. Enten kan dere komme dit, hytta ligger på Tynset, eller dere kan komme til oss i Råde, Agnesveien 2 for eksempel etter arbeidstid i morgen, eller når det måtte passe. Dere er hjertelig velkommen.

Vi er  så lei av å stå med hatten i handa.Vi er så lei av å stange inn i taushetens mur.

Da jeg jobbet i barenhage, jeg er paedagog, så lærte vi ungene der å be om unnskyldning hvis noe var dårlig handtert. Vi lærte dem å ordne opp dersom noe var dårlig handtert. Det gjorde vi. Det gjør man forhåpentligvis fortsatt for at folk skal bli gagns mennesker som bærer hjertet sitt på seg.


Jeg har lenge etterlyst et slikt hjerte blant våre folkevalgte. Jeg synes ikke det er urimelig at vi forventer den samme evnen hos våre politikere, som vi har valgt inn for  styre by og land for oss, som den vi forventer av ungene våre.

Takk, Fabian Stang, fordi du påpeker disse opplagte tingene. Dagbladet beskriver en stat, og en kommune, som skyver ansvaret for at dette har kunnet skje over på hverandre.  Ansvarsfraskrivelse.



Det prøver vi også å lære ungene om i barenhagen. Vi prøver å lære dem å ta ansvar. Jeg synes  at vi kan forvente det samme av dere. For Vår Vegard, og for oss, spiller det ingen rolle hvem som har ansvaret. Det som spiller noen rolle for oss er at dere ordner den situasjonen som har vært dårlig handtert, i forhold til oss.



 

Jeg gjentar meg selv her. 17 dager mot taushetens mur. Hvor lenge skal denne tausheten vare?  Jeg regner med at dere har lest innleggene mine. Dere har blitt presentert for dem. Jeg har sørget for at dere har fått dem. Ikke et ord fra noen. Ikke fra statsministeren. Ikke fra noen.

Ved det kveles lille mann i maktapparatets kvern. Jeg føler det som om jeg har gått gjennom en kvern. Arbeiderpartiet. Raymond.



Ingeborg Refling Hagen skrev:

Hvor begynner frihetskravet?
med den aller første slaven,
som slet åket av.
Hvordan fikk han tak i ordet?
Hvordan kom han inn på sporet?
Hvordan dette lys i mørket i uvitenhetens natt.
Jo, når trykket blir for voldsomt tar et menneskehjerte fyr.




Slik var det en gang i historien. Arbeidere over hele verden forente seg. Ville ikke mer. Kastet åket av. Ville ha rettigheter. Kjempet for dem. Nå sitter det samme partiet, mette og tilfredse i byrådet og bedriver maktutøvelse mot de svakeste av de svake.

Er tause. Ikke et ord på søtten dager. Bevilger seg penger til en storslått feiring av hva de har oppnådd.

Dropp feiringa. Et nasjon er ikke større enn slik den behandler sine svakeste.

Vår Vegard, Vår Lars, Vår Mia, Vår alles.

Igjen, Takk til deg Fabian Stang. Du har vist deg som en mann som bærer hjertet sitt på seg. Som ser hvordan det bør ryddes opp i dette. Jeg skal gjemme ordene dine i mitt hjerte til min dødsdag. Ord gir ingen løsning. Det må handling til.

 Dere er et tastetrykk unna en informasjon vi skulle ha fått for lenge siden. Det er et svik mot oss, det norske folk, og mot alle de små i samfunnet som trenger at dere ordner opp for oss.


Vår Vegard, Vår Lars, Vår Mia, Vår Linda. Vår Marianne, Vår Mirja, Vår Alles.





Created with GIMP
















    

Publisert 4 kommentarer

Et blomstrende fellesskap står under trussel om ødeleggelse.



Her er de. Vår Vegard, Vår Lars. Vår Mia, Vår Marianne, Vår Mirja, Vår Linda, Vår Mohammed, Vår Inger, Vår Hans. Vår Jostein, Vår Petter, Vår Frans.Vår Bente. Vår Ronja. Vår ……Vår……..Vår…….Vår…….Vår…….Vår.

Ungene som kom til oss fra annerledeslandet. Sånn kan vi fortsette til vi har nevnt navnet på hver eneste person med utviklingshemning i Norge.


Created with GIMP




Så kan vi fortsette til vi har inkludert alle i hele verden. En stor gruppe mennesker, som ikke kan snakke for seg selv, argumentere for sine behov, fortelle hva de trenger for å ha et godt liv

De levde ikke lenge før i tida. Den gang ble de samlet på institusjoner. Mange vantrivdes og døde tidlig. Det er ikke lenge siden. Man beskrev det som et symptom på tilstanden, ikke som en mangel på behovstilfredstillelse, for hvilke behov kunne de ha disse gærningene når de bare hadde en seng, klær og mat.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til den gang Vår Vegard var liten, til HVPU reformens barndom, den min svigermor sammen med en mengde andre var med å kjempe frem.M

De pustet lettet ut og trodde at ungene deres var beskyttet, at de ville bli tatt vare på så de kunne leve verdige liv i blomstrende fellesskap sammen med resten av samfunnet.

Igjen er ungene våre truet. De sitter ubeskyttet i sine voksne kropper, i sine kommunale omsorgsboliger, i kommuner som skal ta vare på dem.

Husleia er blitt så høy at de ikke klarer å betale den. En er allerede truet med utkastelse. Andre kan komme etter. De står ubeskyttet og alene. Ingen av dem kan tale sin egen sak. Vi pårørende må snakke for dem, og vi er så slitne, så slitne, for vi har snakket og snakketv siden de kom til verden.

Vi er så lei av å stå med hatten i hånda å trygle om at politikerne skal se oss, se dem vi elsker høyere enn våre liv.


Vår Lars

Vår Lars kom til verden 20/10 -81, den førstefødte. Den dagen da hjerter sang, den dagen Bente og John holdt sitt nyfødte barn i armene for første gang.

Lars, foreldrenes glede.Øynene som møtte deres, de vakre øynene, den myke huden.  Han hadde en hjerneskade Lars.

Gutten deres, fra en fødestue en gang, vokste opp med store fysiske og psykiske vansker. Storebror til to flotte jenter. Den ene kom allerede året etter ham. En blomstrende familie, familiegleder.




De satte sin lit til at han skulle få et trygt liv som voksen. Han fikk sin egen leilighet, jobb i vernet bedrift.  Besteforeldrene satte av litt penger til ham, så han skulle være sikret muligheter for ferier med familien, kunne betale for fornøyelser, kjenne gleden ved å invitere. Leve sitt liv som en gentlemann. Så kom gjengs leie. Husleia steg fra 5 000 kroner til 11 50 fra den ene måneden til den neste. Lars lever et sparsommelig liv. Han har ikke et høyt forbruk. Men når det skjer noe ekstra, da har han ikke penger til det. Da tærer han på formuen, den som skulle gå til hans trivsel, det utenom det vanlige.

Nye briller. Han tærer på formuen. Når noe går i stykker, slites, han tærer på formuen


Nye briller. Han tærer på formuen. Når noe går i stykker, slites, han tærer på formuen

Ferietur til Tenerife med familien. Det koster å dra på ferie med disse ungene. Det er hardt arbeid 24 timer i døgnet. Ingen godtgjørelse. Pengene må man ta av egen lomme.




Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er nevlars-2010804-6-1549960873787.jpg

Foreldrene blir engstelige for fremtida. Når formuen er brukt opp, er det de som må betale.

Penger som brukes til å skape samhold i familien, gleder.

Han har en liten nevø, Lars. To barnehjerter som snakker samme språk.

To mennesker som familien må skape møtepunkter for til glede for dem begge.

Vår Lars. Vegards Lars. Alles Lars. Vår Alles.


Vår Mia

Mia ble født  11/7 1984 i Oslo. Ei lita jente så dagens lys, åpnet øynene og et foreldrepar var fortapt for alltid, deres barn, deres lille jente, ei sol.



Hun var ikke som andre denne solstråla som kom til dem og ble lyset i deres tilværelse. Et Downs barn, startet livsferden gjennom vanlig skole og ut i arbeid som veverske på Balder  Tekstil fra 2006. Hun sliter med hjertefeil, har pacemaker og nedsatt hørsel med mange operasjoner, bruker briller og høreapparat. Ei munter og glad jente, foreldrenes stolthet, ei ivrig bruker av sosiale medier. Har kjæreste som bor i et annet bofellesskap.

Hun er eier lykka ei lykke hun sprer til alle hun møter. Så kom gjengs leie.

Husleia økte fra 8 225 til 13 000 fra en månde til den neste,

Foreldrene  betalte den i tre måneder. De kunne ikke fortsette med det.

Klarer det ikke.


De siste tre månedene har de betalt gammel leie. Nå frykter de at det samme skal skje med Mia som det Vår Vegard har opplevd.

Foreldrene hadde trodd at dette vakre barnet, så full av kjærlig varme, skulle være trygge i Kongeriket Norge. Vi hadde alle trodd det. Vår Mia. Vegards Mia, Lars sin Mia

Våre unger.

Det er ikke mulig å fatte at noe sånt som dette kan tildra seg i vår tid. 2019.




Vår Marianne

Født 30/12 1963, så dagens lys og kikket mot verden i sine foreldres armer. Det nydeligste lille sjarmtoll Bror Jarle.

Jeg har kjent henne siden hun var ei lita jente og gikk sammen med Vår Vegard på Ragna Ringdal og senere på  Radarveien daghjem og skole.

I 1979 var hun på karnevalsfest i vårt hjem, En liten alv. Sånn er det jeg husker henne. En vakker alv med en sterk vilje, tilstedeværende, nysgjerrig på livet, men også rastløs. urolig. Trenger mye hjelp og oppfølging.




Ei lita jente som vokste fra ei prinsesse til en bestemt ung dame. Hun fikk seg leilighet, arbeid. Familien tenkte at nå er det trygt. Hun har det godt, denne jenta vår.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bloggmariannevoksen-2010804-6-1549978378156.jpg

Så kom gjengs leie. Det tæres på formuen hver måne penger som er satt av til at hun skal ha et godt liv, kunne reise, delta på fornøyelser.

Familien er ikke trygg. Til slutt går det tomt. Er det da broren som skal betale for henne?

Ei lita jente på ei fødestue en gang. Ei lita jente som foreldrene ville gi den best mulige fremtid.

Vår Marianne, Vegards Marianne. Lars sin Marianne,

Mias Marianne, Vår alles Marianne, Vår Alles.


Vår Linda



født 9/11 1988. Ei lita jente kom til verden, familiens glede, ei elskelig jente som sprer glede rundt seg som om det var solskinn, ivaretakende og snill.



Så kom gjengs leie. Jeg vet ikke hvordan det slår ut for Linda. Hun har offentlig oppnevnt verge.Vår Linda, Vegards Linda. Lars sin Linda, Mias Linda, Mariannes Linda, Vår alles Linda, Vår alles alle.


Vår Mirja

Født 22/5 1975. Duften av nyfødt barn. Ei endeløs lykke. Vesle Mirja har en genfeil,

som gjør at hun fungerer svakt psykisk. I tillegg har hun store fysiske vansker. Hun er avhengig av masse hjelp. Hun hadde en husleie på 8 500 kroner. Fra juli til august økte den til 13 000. Mirja har ingen midler, en fortvilet situasjon.

 

Vår Mirja, Vegards Mirja, Lars sin Mirja, Mias Mirja, Lindas Mirja, Vår alles Mirja.

Et barn ble født. Vi nådde ikke dit de andre når, de vanlige barna, men ungene våre er fantastiske.

Min manns øyne gløder av en sjelden ild når han kommer fra omsorgsboligen. Vår Vegard liker ikke å bli forstyrret i utide. Gå, sier han og peker mot utgangen. Hele han er et veldig nei.

Så strømmer de til, alle de andre, vil ha klemmer, sier godord, smiler fra øre til øre. Han oppdager det, Vår Vegard. Så smiler han også og tar med seg storebroren sin hjem.

De har noe som ingen andre har,sier mannen min, noe som alle andre burde lære, den sosiale gleden og evnen til å vise den. Trygghet.  





Created with GIMP




Nå er de igjen truet. Deres blomstrende fellesskap er truet. Våre familier er truet. Vi kan ikke betale. Derfor er vi alle truet, alle vi som har unger som er psykisk hemmede.

Ikke bare fikk vi et annerledes barn. Vi kan få hele økonomien vår truet av politiske beslutninger som rammer de svakeste blant de svake. 

 

La oss slå armene om dem, ungene våre, disse fantastiske menneskene som kom til oss fra annerledeslandet og tok med seg gull og diamanter inn i våre liv.

Ungene som aldri blir voksne som deg og meg, men som forstår gleden og sorgen kjærligheten og smerten bedre enn noen andre.



Følelsenes barn.

La oss gi hverandre hendene, stå rundt dem til vi har laget en diger sirkel av hender, bli med alle sammen, hver eneste hand i Norge. Hjelp oss så vi får sagt at vi ikke vil være med på dette. Rop med oss at politikerne må ta ansvar.

Redd ungene våre. Ikke ta fra dem lykka. De kan ikke si i fra selv. Hjelp oss å rope på deres vegne, del deres skjebner så alle kan se, så alle kan strekke ut handa og bli med i sirkelen rundt disse fantastiske menneskene. 


La dem få beholde gleden og latteren. Vi vil så gjerne le med dem.





 











Publisert Legg igjen en kommentar

Joda, de kaster oss ikke ut med en gang, men når.






Vår Vegard er foreløpig berget. Vi er så egoistiske at vi jubler. Vår Vegard sitter trygt i leiligheten en stund til. Bydel Østensjø har lovet å vente med å begjære utkastelse til vi har fått svar på de stønadsordninger vi har søkt på. En liten pause.

Bydel Østensjø har følgende visjon for sine innbyggere:


Bydel Østensjø  –   et godt sted å bo, hele livet.”



Vi bare spør, kjenner Oslopolitikerene til sin egen visjon? Vår Vegard får bli i leiligheten. Er for øyeblikket ikke lenger truet. Slottet er fortsatt hans, filmene, alt han er glad i, menneskene. Hadde han visst det, er jeg overbevist om at han ville ha danset, slik bare han kan danse. For ingen kan bli så glad som ham, ingen kan bli så trist som ham, ingen kan bli så sint som ham.


Tvi vøre dem som skulle ha kommet og kastet ham ut.

Nå kan de bli hjemme, i hvert fall en stund til. Vi håper de alltid skal bli hjemme, at folk tar til vettet. 


Jeg kjenner meg litt egoistisk. Problemet er ikke løst. Folk i omsorgsboliger greier fortsatt ikke husleia, ikke Vegard heller. Han får ikke spart et øre til ferier eller fornøyelser. Det er smalhans. Politikerne har bestemt at han skal ha lite, han som har lite fra før, de som har lite fra før. Men vi, Vår Vegard, skal få slippe å oppleve at det kommer folk med harde never og hiver ham bort fra alt han er glad i, bort fra tryggheten. Situasjonen er ikke løst, ikke for han og ikke for andre.



De har fortsatt vært utsatt for en forbrytelse fra myndighetenes side.



Jeg kaller det en forbrytelse, for det vi har vært utsatt for, går ikke an.



Angsten, frykten, den som har ridd oss som en mare siden vi åpnet brevet på torsdag. Namsrett og utkastelse. Dette er ikke vårt samfunn verdig. I stedet vil vi ha godord og heder, diplomer og pokaler fordi vi er tilstede for våre.

Vårt demokrati. Jeg tror ingen i vårt land har sagt seg enige i at psykisk utviklingshemmede ikke skal få bo i Oslo lenger. Slik det er nå, kan de ikke det. Men hvem skal ordne med transporten til kommuner med billigere gjengs leie?

Vi må fortsette arbeidet. Fortsette å dele. Saken er like aktuell.La oss holde kampen varm, kampen for de svakeste blant oss. Vi vet ikke hva fremtida bringer, men denne fredagen, den vi har fryktet i mange dager nå, den kommer ikke. Foreløpig bor han trygt. Denne flotte karen, som vi er så heldige å få kalle,

Vår Vegard