Publisert Legg igjen en kommentar

Ikke angrip andre mennesker. Hører du!



Unger som leker er i flyt. Lek er flyt. Flyt er lek. Flyt kan beskrives som den tilstand der jeget er fullstendig oppslukt mot en handlingslik at alle sanser er involvert i prosessen. 


Flyt som begrep må inn i skoleundervisningen. Pedagoger må lære å benytte flyt som et verktøy til læring fordi det vil utgjøre en vesentlig forskjell.

Barn skal ikke kjede seg i skolen, Barn skal ikke bli slitne i skolen. Barn som opplever flyt i læring vil ønske å lære, de vil søke det og de vil trives i skolen.

Noen premisser må være på plass. Ingen må utsettes for mobbing. Elever som blir mobbet vil være redde. Redselen vil hindre dem i å gå inn i flytoplevelser, hindre at de søker flyt som sin telenomi. Telenomi kan betraktes som individets målstyrende tendens. Det er det som trigger dem, som de vil ønske å drive med. Altså må det sørges for at mobbing ikke forekommer. Klassemiljøet må være trygt. Elevers frykt kan komme fra hjemmet. Det må handteres. Både mobbere og mobbeofre må betraktes som ofre for en uttrygg situasjon. Begge må få hjelp. ingen må dømmes. Det må snakkes til hjertet, den redde ungen som gjemmer seg der inne, ikke til handlingene.



Det store arbeidet er å kartlegge hva som trigger den enkelte. Noen råd. De redde elevene, de som sliter med læringsangst. Start med noe så det ikke ligner på læring. Da jeg gikk hjemmefra i dag. Hunden min.” Oi dette er ufarlig”, tenker de, så skynder du deg videre til de intellektuelle, de som må ha fakta og kjøtt på beinet. De medlidende, empatiske, trenger gjerne noe de kan synes synd på, gi dem det. Så har du de som trenger kraft og styrke. Bring it on. Da har du trolig fanget inn alle slik at du kan ta dem med ut på en spennende læringsreise om hva det skal være. Du merker det når du har dem der. Pulsen øker, kinnene blir røde, de faller i staver, knappenåler kan høres.

Hvorfor skal du gidde. Jo fordi i flyt blir læringsgleden blir stor. De får økt sitt læringspotensiale, hukommelsen styrkes og de opplever trivsel. Skolen blir gøy. Dette er gode grunner i seg selv.

Unger som er i flyt i læring mobber ikke, de har ingen behov for å utøve vold mot noen, verken mot medelever eller voksne.


Det var en gang ei gruppe elever. De kom til skolen hver dag med øyne som glødet av spenningens iver over alt de skulle erfare, oppleve og lære i løpet av dagen. Tekster vokste frem av ivrige hender. Matematikken ble hoppet danset og forstått i tenkningens arnested der den individuelle virkelighet blir til. Bøker ble lest og fylte hjerter og hoder med fargerikt innhold fra verdens fortid, nåtid og fremtid. Malerier vokste frem fra ingensteds og uttrykte følelsers dybde ved sine penselstrøk. Ord ble til poesi i det de formet seg fra hjertet til hånd, fra munn til øre. Leken gnistret gjennom læringsrommet på gulv, på pult, i hodet og hjertet, i raske føtter og følsomme hender.

Så skjedde det en dag. Det store kjedsomhetstrollet snek seg inn i skolestua uten at noen merket det. Usynlig fylte det klasserommet, og kvalte livet med sine fargeløse døde abstraksjoner. Hodene ble tunge og nesten ikke til å holde oppreist på skuldrene. Tankene kjentes som bomull og ville ikke bevege seg mot den kunnskapen som snodde seg gjennom nervecellenes synapser. Øynene mistet gløden, og de så ikke lenger verdens vidunderlige skattekammer. De så kun kjedelige pulter på rad og rekke, firkantede vegger og ei dør som var lukket mot verden. Gnistrende tekster som strømmet ut av hodene, ble til ord og setninger som måtte trekkes ut av en motvillig tanke. Fargene fløt ikke lenger, men ble til maleklatter som skitnet til hender og klær. Ordenes liv ble knust som om noen hadde puttet dem under maskiners stemplet. Flyt fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før alle elever var i kjedsomhetens vold.

Trollet holdt et fast grep om sitt bytte. Elevene ble fanget inn før de knapt ante det. De forsto ikke at trollet kunne drepes om de bare fikk øye på det, kvesset sitt sverd og med mot og kraft krevde sin rett og jaget det bort. Etterhvert forsto elevene at det ofte er slik på skoler. Mange kjeder seg der. Alle lengtet tilbake til den oppfylte læringens magi.

En dag gikk vi sammen vi som visste hvordan læringen kunne være. Vi ville fortelle verden om kjedsomhetstroll som jager spenningen fra klasserom så flere skal vite at det kan være annerledes. Vi vil dele den store hemmeligheten om hva kjedsomhetstroll ikke liker med dere. De tåler ikke mennesker som involverer seg dypt i sine opplevelser og som synes det er moro å lære. Det er det verste de vet. Det er de like redde for som eventyrtroll for sola. Når læringsgleden gnistrer i klasserommet, sprekker de. Derfor flykter de når de merker det. Vi vet det for vi har erfart det.

I flyt er læring mer enn bare læring. Det er  en kilde til livet. For det er oppgava, å bli menneske.

Hvor er gresset grønt, hvor er himmelen blå,
hvor gløder solas flammende bål.
så blomster spirer,
bier summer, haster og iler
så fruktens sødme blir drømt.

Lysalver spinner gull av det grå
så skapningens drømmer finner sitt mål. 

Det er livet som glitrer og lokker
i sin ballsal av lys og sol.
Det klinger i ørsmå klokker,
det kribler i hver fiol.

Det er livet som lokker min datter,
det er livet som lokker min sønn.
Slik samler du jordelivsskatter,
de som vokser nær livets brønn.




Bli menneske!











#flyt, #flytilæring, #hukommelse, #læringsglede, #trivsel, #læringspotensiale, #vold, #knivstikking, #kjedsomhetstroll, #kjedsomhetiklasserom, #klasserommet

Publisert 1 kommentar

Terror, vår tids svøpe






Verden har opplevd terror igjen. Denne tanken har jeg tenkt mange ganger nå, en tanke jeg håper å slippe å tenke igjen. Terror mot mennesker samlet i bønn i sine hellige hus. Fy søren. La folk få be i fred uansett hva de tror og hvor de tror. Dette er ikke en slik verden vi vil ha. Ta til vett.



I dag har det vært et angrep på to moskeer. Mennesker har vært samlet for  å tilbe sin Gud, finne ro i hjertet. I dette fredens rom blir folk skutt og såret. Det skal ikke skje. Alle mennesker over hele jorda skal få tilbe sin Gud i fred, dyrke sin religion i fred uansett. Det er en menneskerett å få tro det en vil.

Den frie tanke. Den frie vilje, den frie følelse.

Jeg pleier sjelden å komme med tanker rundt religion, for etter min mening, tilhører religion den private sfære.





Jeg tror det er noe sant i alle religioner. Det tror jeg fordi det koster mye å være den som forteller om en åndelig opplevelse. De det gjaldt, de som så og opplevde hendelser, syner, vi andre ikke ser, klarte ikke å slutte å snakke om det. Det de hadde opplevd hadde gjort et så dyptgripende inntrykk. Mange forlot sin familie og sine venner og dro ut for å predike. Rundt dem samlet det seg disipler som trodde på det de fortalte. Ut av dette vokste de religiøse samfunn frem. Problemet var aldri de religiøse samfunn, aldri den første profet.

Problemet lå i maktmenneskene som begynte å utøve sin virksomhet innenfor religionene, de som begynte å bruke religionene til å få sin vilje igjennom, kontrollere sin menighet, maktmidler land og folk fått føle opp  gjennom historia. Vi har hatt brenning av hekser, brenning av trollmenn, avkapping av hender, halshogging, pisking.

Den menneskelige hjerne kjenner ingen grenser når det gjelder å få folk til å lyde. Der ligger religioners problem. For meg er det onde når mennesker vil prøve å bestemme over andre, hva de skal gjøre, mene og tenke. Det finnes ikke noe verre enn det.


Det interessante i vår tid er at tre av de største religionene i verden har samme utspring. Alle forholder de seg til det gamle testamente.

Jødene venter fortsatt på sin Messias. Hos oss har han kommet. Muslimene ser på Jesus som en viktig profet, men de ser ikke på ham som Guds sønn. Siden kom Muhammed.

Dette er små forskjeller synes jeg. Helt unødvendig å krangle om. La folk få tro hva de vil.

Jeg har kikket gjennom koranen flere ganger for å prøve å finne  disse fryktelige tingene som folk sier at troende muslimer skal gjøre mot de vantro. Jeg har ikke funnet det, men jeg har funnet at Gud sier at vi skal utsettes for de frykteligste straffer hvis vi gjør ditt og datt. Den samme Guden, som vi tror på i alle de tre religionene, sier det.



Det må denne Guden gjerne drive med. Problemet er når mennesker tar på seg å drive Guds arbeid. At menneskene utfører straffen for Gud. Da vil Gud belønne oss å føre oss inn i paradiset. Det er det største sprøit som tenkes kan. Gud har da ikke sendt oss til jorda for at vi skal drepe hverandre. Vi møter alle døden. Den ordner han med selv. 


Jeg ønsker at alle mennesker, uansett tro, skal leve sammen side om side i fred og fordragelighet med sine tanker. Frihet likhet og brorskap. Ingen skal skade hverandre, terrorisere hverandre eller gjøre hverandre vondt.

Da Moses kom ned fra Sinai fjellet ble han rasende over at folk danset rundt gullkalven. Han drepte folk i sinne, fortelles det. Selvsagt var han ikke stolt over det han gjorde.

Jeg er overbevist om at Muhammed skammer seg dypt over hvordan folk oppfører seg og påfører andre lidelser i hans navn.  

Det gjør de alle, alle de som har fortalt om åndelige opplevelser som har ledet til religiøse samfunn.


Tenk den idiotiske paven som gjorde sølibatet til lov i den katolske kirke. Hvor mye elendighet har ikke det ført med seg. Hvorfor i alle dager skulle vi være skapt som mann og kvinne med seksuelle følelser dersom vi ikke skulle leve dem ut. Tenke på alle overgrepene som har foregått mot gutter og jenter opp gjennom disse årene. Så mye lidelse på grunn av menneskelig dårskap, menneskelig maktbehov og menneskelig ondskap. Drap på homofile og folk med annerledes legning.

Himmel altså. Folk må da bruke hue. Makt og makt og makt. Også penger. Makt og griskhet.



Når jeg står i Peterskirken, gråter jeg. Den er så ubeskrivelig vakker. Men jeg gråter fordi jeg tenker på all den lidelsen som folk har opplevd for at dette bygget skulle bli til. Da snakker vi i kjærlighetens navn.

Jeg vil ikke ha vold, terrorisering, drap og lidelser. Ikke i religioners nav, ikke av noen grunn. La folk få leve i frihet. Folk skal ikke beskyttes for sannheten. I reformasjonens tid, kjempet man fordi vanlige folk ikke fikk lese bibelen. De ville ikke tåle de sannheter de ville finne der inne. Mye som ikke henger sammen i bibelen. De kunne jo komme til å stille spørsmål ved dem.

Fortsatt befinner det seg mange sannheter innelåst i vatikanet som ikke folk får høre om. Beskyttelse. Tull. Vi kan ta ansvar for oss selv. Vi vil ha sannheten. Den skal ikke tilsløres. Når våre nye landsmenn begår forbrytelser her i landet, vil vi vite sannheten om det. Ingen skal være nødt til å gå i hijab. Ingen skal være nødt til å gå i niqab.  Hvis folk frivillig vil gå rundt i digre kapper, så kvøtter det meg, men det skal være frivillig. Ikke tror jeg at det er spesielt behagelig å bade i all den tildekninga heller. Personlig foretrekker jeg å bade naken. Det er det en lov mot, den offentlige bluferdighet. Det skal bare forekomme på tilrettelagte plasser.



Sharia lover er ondskapens verk. Ingen skal piskes, halshogges, steines eller hva folk enn kan komme på i religioners navn. Ingen skal lide vondt. Det får holde at folk vil bestemme over seg sjæl om ikke de skal bestemme over alle andre også. 

I dag er det en sorgens dag. En terrorist, kanskje flere har drept og skadet mennesker, helt uskyldige personer som var samlet i sin tro.

Kjære alle dere som har vært direkte berørt av dette. Jeg rekker dere handa mi og sender dere all min varme. Mitt hjerte skjenkes dere. Jeg sørger med dere, sørger over hva dere har måttet tåle.
Dette er en sorg for dere som personlig er rammet, for dere som har mistet deres kjære i en brå og fullstendig meningsløs død. Dette er en forbrytelse mot hele menneskeheten, mot hver og en av oss.

Det gjør oss alle til små knøtt når noen blant oss kan utføre slike grusomheter.

Jeg ønsker at vi alle skal ta hverandre i hendene, alle vi som lever her på jorda, ta hverandre i hendene uansett hva vi tror på og hvilken kultur vi kommer fra. La oss bare rope det ut høyt sammen det som faktisk betyr noe.



VI VIL IKKE. 


Vi vil leve i fredelig sameksistens på jorda.






























Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 7

Lyst til å lese de foregående kapitler først?





Noen forfatterord




Tron, broren min.

Et tynt snølag ligger over skogbunnen. Himmelen er sort med stjerner på. Klarvær. Fakler er tent. Ei gruppe barn på elleve- og tolv år går sammen med ei mindre gruppe av voksne. Vi synger sanger om lys i mørke.  Gje meg handa di ven når det kveldar, det blir mørket og me treng ei hand, ei vise som ble gitt ut av Sondre Brattland åtte år tidligere. Det er stjerne- og måneskinn. Datoen sier 11/11 1994.  Det var den kvelden jeg lærte den sangen så jeg aldri noensinne skulle glemme den. Det er glitter på snø. Snøkrystaller i lufta.  Trærne står som staute voktere langs stien, kaster skygger. 

Jeg er lykkelig. Hele meg er lykkelig. En så flott stund. Unge mennesker og voksne som synger sammen dypt inne i skogen. Lyser opp i mørket. Vi har tent bål. Steker pinnebrød og pølser. Jeg er oppspilt. Snart skal jeg fortelle ei historie, en vakker historie, men det krever en viss fortellerkunst for å tenne tilhørerne, gi dem en fordypet opplevelse.Det er underlig så lyst det er selv om det kun er bål og himmel. Min manns ansikt fanges inn av skinnet fra bålet. Jeg blir hoppende glad, min elskede. Mine eldste døtre dukker opp. Herlig. Jeg begynner å organisere for å gjøre plass. Folk jeg bryr meg om i skogen om natta. Lykke. Min yngste datter har vært med fra starten. Jeg kjenner meg inderlig tilfreds.

Da kommer det. Broren min er død. Jeg ser tårer på døtrenes kinn. Forskrekkelsen i ansiktene rundt meg. Det tar litt tid før beskjeden når inn. Hele meg fylles av et altoppslukende skrik. Jeg vet ikke om det beveger seg ut av munnen og ut  til menneskene rundt meg, naturen. Jeg aner ikke, for jeg er bare et skrik. Broren min, lillebroren. Skriket er meg. Jeg er skriket. Likevel er det en rasjonell del  av meg som fungerer. Det er mange barn her som jeg er ansvarlig for. Jeg spør om de andre voksne kan ta på seg det ansvaret. Det kan de. Jeg er full av tårer. Det er ikke mulig å vite om de renner over. De fosser frem på innsiden og utsiden av meg uten at jeg aner om de renner. Mange fuktige øyne, våte kinn.

Jeg får en klem. En voksen som kjenner sorgen, som vet hva jeg føler, som viser meg det, og jeg tar i mot hennes hjerte, for hun vet hvordan jeg har det. Så løper jeg. Min bror har hoppet ut fra balkongen i sin bolig, den leiligheten der vi delte en felles barndom. Min mann vil holde om, holde hender. Jeg kan ikke. Broren min. Det er alt jeg vet. Broren min. Jeg må løpe alene. Gje meg handa di ven når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. 

Sangen spinner i hodet sammen med tårene som fosser der inne, den dype sorgen. Skriket som aldri slutter. Skriket som er meg. Klokka 11 den 11/11 hoppet han i døden. Mine døtre. De har mistet en elsket onkel og gråter i sorte mørket. Jeg kan ikke ta ansvaret for dem. Min mann må gjøre det. Det finnes ikke et snev av mamma i meg. Kun en søster, en søster som står alene tilbake. La dei ljose og vennlege tankar, fylgje oss inn i draumars land.

 Han hadde stått på balkongrekkverket, tatt sats, hevet seg ut og ropt – Det går til helvete.  Jeg var tårer og sorg. Han kunne ikke ha gjort det. Jeg ville ikke at han skulle ha gjort det. Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i myrkaste natt. Klokka elleve på formiddagen. Så lenge siden. Hvorfor hadde ingen fortalt meg det? Jeg skulle ikke ha vært i skogen? Det var fryktelig at jeg var her. Jeg ville holde om ham, synge for ham, passe på at han ikke var ensom. Mest av alt, han skulle ikke være død. Gje meg handa di, ven,når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand.

Jeg er et sanseinferno der jeg løper. Alt jeg ser, alt jeg lukter. Skogens underlag sitter som fortsatte sanseinntrykk under fortsålene. Jeg er et skrik, men jeg vet ikke om jeg skriker. Jeg er tårer, men jeg vet ikke om de renner. Stein, lyng og greiner Trær, snøfjon. Gråt.Varme tankar og hender som trøystar er som sol over frosen jord.

Den videregående skolen, vår tidligere skole, lå rett ved blokka der han hadde hoppet. De hadde latt ham ligge lenge alene på gresset der han falt. En nabo hadde plassert ei jakke over ham så han ikke skulle fryse. Han ville aldri føle mer.

Jeg hikster. Han må ikke fryse. Lillebror. Ikke frys. Jeg kommer.

Det er så langt dit. Elever hadde friminutt da han hoppet. Flere hadde sett det.  Kjenne varmen frå ein som er nær deg gjev langt meire enn store ord! 

Vi nådde fram til bilen. Min mann åpnet døra. Jeg satte meg inn. Gråtende døtre plasserte seg i baksete. – Vi må snakke, sa min mann. Mammaen kom tilbake. Jeg hadde døtre å ta vare på. Sorgen knuste meg, men jeg jaget skriket ut. Tårene. Snakket. Vi sang oss innover til Oslo. 

Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i mørkaste natt!

Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.



Sætra vår

 

Det er så lenge siden det skjedde, men det kunne like godt ha vært i dag. Min bror, vår bror.

Sætra vår, der vi delte lykkelige barneår, der alt var godt. v

Det er lenge siden. Opplevelser på opplevelser har stilt seg ved siden av sorgen. Gleder og bekymringer, dagliglivets trivialiteter, de store grensesprengende gleder. Livet selv.


Min lillebror. Jeg holder ham alltid i den fiktive handa, den som forener oss i  minner. Å skrive om sorg. Jeg har opplevd sorg, og jeg har skrevet om den. Det er en fiksjon, men jeg har søkt i mitt hjerte for å finne de ord som kan beskrive den, rå, tung og naken. Sorgen vandrer ved siden av meg hvert sekund av mitt våkne liv, gjemmer seg som en skygge bak en sort kappe. Jeg tror alle kan se den dersom man ser etter,


Tron og jeg på en juletrefest en gang.





Kapittel 6 i Kistepakta handler om sorg og sjokk. Et fryktelig sjokk. Reikins mor er død som følge av vold og overgrep. Hans far, Vendel, var blitt tvunget til å bivåne det hele. Han sitter stiv og apatisk, klarer ikke å si et ord selv ikke da Reikin kommer, sønnen.


Kapittel 7

Pappa ryggraden hadde kollapset. Jeg forsto det. Mageinnholdet mitt tømtes utover gulvet. Jeg spyttet og brakk meg. Stille gråt rant som en smertekilde i rommet. Jeg måtte bort, så langt jeg kunne komme. Liv og død. Hvor langt jeg enn løp, ville sannheten ta meg igjen. Livet spurte ingen om tålegrensa. Den pakket deg inn i sine sekunder og krevde at du tålte dem. En familie kunne ikke tåle mer enn en kollaps. Steinstøtta i stolen ble et forståelig bilde. Mine armer måtte være nok for oss begge, for hele familien.

Jeg grep rundt den stivnede skikkelsen og holdt ham tett inn mot brystet. Tårer falt ned i den sorte manken. Jeg fant hjerteslagene, mine og hans. Det handlet ikke om meg, ikke om ham, men om henne. Hun som hadde stivnet i døden. Jeg plasserte meg ved siden av henne, mamma, og fjernet teppet fra ansiktet. Zanne og Zu måtte komme. Jeg fant handa hennes. Hun var fortsatt varm. Jeg kysset henne på panna og knuget handa mot kinnet hennes. Familien måtte stå sammen om dette. Jeg reiste meg opp. Pappa hadde sett hva de hadde gjort mot henne. Jeg grøsset. En ondskap uten sidestykke.

På utsida av skipet ble jeg stående uten å ane hva jeg skulle foreta meg. Blendet av sola, passerte jeg alle menneskene. Arina og Livia fulgte meg. Det var Zanne og Zu. Jeg måtte snakke med dem.

Gailio henter dem, sa Arina. Han tar dem med seg. Jeg ba om å få låne RA. Arina nikket. Hun hadde samme apparat som en folkeverge, var en folkeverge. Hun viste meg hva jeg skulle gjøre. Jeg slo koden til Zanne. Ikke noe svar. Zu. Ikke noe svar der heller.

Hvordan får jeg tak i Gailio?

Han har gitt beskjed om at ingen skal kontakte ham.

Hvorfor! Jeg må snakke med ham.

Han frykter sporing, men han kommer når han har funnet alle. Vi må bare vente. Ta det med ro. Han finner dem. Hun nikket til ordene som for å forsterke dem gjøre dem sanne. Er det noe jeg kan gjøre for deg?

Jeg vil reise hjem, finne dem, sa jeg fortvilet. Det var alt. Jeg fortsatte å trykke koder. Ingen svarte. Søstrene måtte svare. Jeg kunne ikke handtere dette alene.

Beklager, sa Arina. Skal jeg sette på repetert oppkalling? Du får kommen når de svarer. Jeg nikket takknemlig, for jeg var i ferd med å gå av skaftet. Vår sikkerhetsansvarlige har sagt at vi må vente her. Vil du snakke med noen? Jeg ristet på hodet.

Den sikkerhetsansvarlige. Jeg hadde møtt ham, en kraftig mann av middels høyde. I går. To mordforsøk og et lik. I dag. Jeg kunne ikke tenke på det. Blomster vevde mellom gresstråene. Jeg plasserte meg i gresset og var redusert til en manetmasse. Liva rakte meg handa. Jeg knuget den. Hun hadde myke fingre. Arina la hendene foran ansiktet. Hun hadde en gullring med en grønn stein. Steinen hadde samme farge som øynene hennes. Fingrene var lange og slanke. Hun fjernet hendene. Øynene våre møttes.

Jeg går og ser om jeg kan få vite noe mer, sa hun. De grønne øynene. Jeg nikket.

Gresset var grønnere enn jeg noen gang kunne huske å ha opplevd. Jeg la meg ned i det. Et teppe jeg ikke kunne legge meg under. Jeg sniffet inn dufta. Sola var gressets teppe. Jeg lukket øynene og pakket meg inn i solstråler. Et intenst grønt gress med villblomster i. Huden var klam. Livia plasserte seg ved siden av meg. Hun ga meg ei sped hand som jeg kunne klamre meg til. Jeg så blå himmel. Sannheten krevde plass. Det kunne den ikke få. Jeg klamret meg til handa og møtte blikket hennes. Smerten i øynene. Det var for mye av den. Jeg omskapte dem til den muntre gløden fra tiden før. Leppene, de myke søte leppene som hadde spisset seg og kysset. Smil. Huden var myk og kinnene svakt rødlige. Tida skulle stoppe i det kysset, i forventningen.

Jeg bygde meg ei boble. Inne i den var det kun plass for henne, meg og tida før. Det verket i magen. Jeg måtte få slutt på det. Ei hildring av de to i skipet, insisterte på en plass i bobla. Det var ikke mulig å jage dem bort. I bobla fantes det ikke tid. Vi kunne være der alle fire. Jeg kunne tåle det, en eksistens i det tidløse. Solstrålene lekte med huden, en nytelse. Pusten nøt tilsiget av sommerdufter. I skipet var det en som pustet og en som ikke gjorde det. Det var umulig å si hvem som var mest død.

I bobla hadde alle liv. Livias stemme bølget mot meg i et svakt pust. Pappa ville komme seg. Det fantes en morgendag for ham. Vi skulle greie dette sammen.

Hvordan går det? spurte Livia. Jeg ville smile, men det ble et grin.

Ikke gå! stotret jeg.

Jeg blir, forsikret hun med lepper som fortsatt lignet løytnantshjerter. Slanke fingre så myke i mine, en amulett til beskyttelse. Tausheten ble så tung. Jeg lengtet etter stemmen hennes, klangen av den. En flokk mennesker sto fortsatt rundt skipet. Arina gestikulerte vilt der borte, snakket med en mann. Livia holdt sikkert kjeft fordi hun ikke orket å snakke til sorgen. Jeg ville at hun skulle snakke, om hva som helst.

Er alle her fortsatt? pustet jeg frem.

Ja, vi venter på Hells fra helserådet. Ei ulykke i en eller annen hall har forhindret ham. Herre Gamle, Reikin, jeg babler. Beklager! Nok ei ulykke. Gailio hadde sagt at det nesten aldri forekom ulykker her. Det gjør ikke det. Jeg oppdaget en gyllen tåre i Livias øyne. En gave jeg kunne dvele i. Sekundet strakte på seg. Ga meg tid til å følge med den. Jeg var glad for at hun bablet. Da kunne jeg puste. Verden ble vanlig, et sted med sol og himmel, blomster og trær. Jeg pekte ut akeleien som hadde samme farge som øynene hennes og beskrev poesi om irisens dybder. Hos henne og Arina var det helt omvendt.

Er dere i slekt? spurte jeg.

Ikke ved arv. Siden Arina giftet seg med Gailio tilhører vi begge Voksterenslekta. Linjene følger mennene. Er det slik i Voksteren også?

Vi er ikke så opptatt av slekt. Jeg ønsket at hun ville fortsette å bable.

Hva vil du at jeg skal si? Det kunne jeg ikke si høyt. Jeg kunne umulig be om ord som fortalte at hun likte meg. Øynene falt på flokken ved skipet. Jeg var opptatt av det, om hun likte meg. Mamma var død. Jeg tenkte på kyss og myke lepper. Livet. Det stoppet ikke. Egentlig burde det stoppe.

Hvem er de? Hvorfor blir de bare stående der?

De tilhører rådet.

Fortell meg om dem?

Hvis du orker å høre? Jeg nikket. Hun beskrev og presenterte de mektigste menn i Konglomeratet og i verden for øvrig også. Angrepet mot meg, og min familie, ble oppfattet som et angrep på alle. Derfor sto de der. Ordene bredte seg om meg som et teppe. Innholdet var bare ord. Hun støttet seg på armen mens hun snakket. Hud, grønt gress.

Rett ved Livias hand, vokste det en gul blomst. Jeg kjente ikke navnet. Ei marihøne krøp langs et blad og inntok et måltid bladlus. Livias lepper gled ut i et fort smil. Ei flue plasserte seg på bladet og satt helt stille. Marihøna bredte ut vingene. Mari fly, fly, en barnesang. Mamma hadde sunget den. Jeg smilte til mamma i bobla. Flua plasserte seg på handa mi. Den kilte ikke. Jeg lot den sitte mens jeg lyttet.

Kista og kistepakta. Gailio hadde sagt at den kunne være årsaken til det som skjedde, hadde skjedd. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde hørt om den. Livias stemme hadde snakket seg tørr. Jeg skulle hjelpe meg kaste den kista. Vi kommuniserte med hender og øyne. Livia Styrktett. Jeg smattet på navnet, lot det få full oppmerksomhet. Flua plasserte seg i håret hennes. Hun viftet den bort. Stemmen hennes var nydelig.

Broren hennes hadde ikke sans for stemmer. Kanskje han hadde dårlig hørsel. Gailio hadde sagt at Konglomeratet hadde hatt alt fra begynnelsen, fra år null, da alt var ødelagt. Selv luftskip hadde de hatt selv om det ikke ble vanlig før i våre dager. De syv ved kilden hadde ikke hatt noen forestilling om luftskip. Det var jeg het sikker på. Gailio hadde ment at det var helt naturlig. Tanker beskjeftiget seg ikke med det som var dagligdags, men med det uvanlige, det som skilte seg ut. Men Reinulf ville ha reagert hvis han hadde funnet luftskip i Dalene. Jeg var helt sikker på at han ikke hadde funnet noe annet enn en grøderik natur. Det hadde tatt tretusen år å bygge verden opp igjen. Folk hadde krystet vann av stein. Det var en uendelig mengde år. Folk hadde stått skulder ved skulder i død, forråtnelse, søppel og bygd landet. Men tretusen år.

Livia hadde begynt å snakke igjen. Fluer summet. Den nydelige stemmen. Nå var vi i leveårene. Frodige marker hadde muliggjort en kollektiv glemsel. Folk ville glemme. Fortida hadde trukket et legendeslør over seg. Konglomeratet hadde tatt mål av seg av å bære verdenshukommelsen på sine skuldre. Det var derfor jeg ikke hadde visst noe, ingen hadde snakket om det.

Syvtusen år, det var mange år. Den første pakt, fra tidenes urtid. I ren optimisme hadde menneskene villet endre jordkloden. De hadde trodd at det ville bli lett. Jorda hadde gjort motstand. Den var fornøyd med tingenes tilstand. Der hadde problemene startet. Det var det Reinulf hadde forstått ved Kilden. I det lå håpet, for oppgava hadde vært umulig. Et nederlag hadde ført til det neste og resultert i en stadig utviklende negativ spiral. Jorda vi levde på, gikk på, utviklet oss på, levde ikke som oss. Likevel var den levende. Vi måtte finne pulsen i den, spille på lag med den, rette opp alle feil vi hadde begått på veien.

Veien hadde vært lang. Avstanden herfra til urbegynnelsen var for stor for tanken. Jeg hadde forstått langt mer enn det Gailio hadde fortalt. Ordene hans hadde spilt teater i meg, en skremmende erfaring. Biologilæreren, den søte kvinna, hadde vært opptatt av jorda som en levende organisme. Jeg skuttet meg. Kistepakta, den Gamle. Det var galskap. Aldri mer år null, Planen for å hindre en gjentagelse av år null, var fornuftig. Loven som Planen ga opphav til likeså. Det andre var et eventyr.

Sola begynte nedstigninga bak fjellene i vest, en rød himmel, blodig. Kveldslufta var varm. Huden min var fortsatt klam. En mann gikk inn i skipet. For sin sjelefreds skyld, burde han la det være. Det er Hells Sundt, sa Livia. Han kom ut igjen. Skikkelsen ble til føtter som sto over meg. Stemmen var myk.

Hvordan går det med deg? spurte han. Hva skal man svare på sånt? I bobla mi hadde jeg det fint. Stemmen til Livia som snakket. Trenger du noe å roe deg på? Jeg trengte dette døgnet strøket av almanakken. Det sa jeg ikke. Er det lenge til Gailio kommer? ropte han ned mot skipet. Han skulle være her snart. Mamma var død. Ingen pille kunne fikse det. Verden ville aldri bli den samme igjen.

Verdensmålet kunne kokes ned til å si nei til det onde og ja til det gode. Dokvin var en dust, en sosial brennesle. Grunntonen i universet var kjærlighet. Menneskelige handlinger skulle trenge inn i jordsubstansen, belive jorda så den kunne opprettholde sin fruktbarhet, en livskraftig organisme som ga livskraftige legemer til alle som bebodde den. Jeg ristet på hodet for å klarne tanken. Selvsagt hadde vi feilet. En slik kjærlighet var ikke mulig. Død og tortur. Jeg skulle ønske jeg kunne våkne fra galskapen.

Arina pekte mot himmelen. En luftsykkel. Gailio. Arina løp ham i møte. Han hilste henne, men øynene hvilte på meg. Jeg skulle aldri ha blitt med ham hit. Hvis jeg hadde blitt hjemme, hadde mora mi blitt spart. Et lynende raseri skjøt ut i bevisstheten. Jeg slapp Livias hand, reiste meg opp og løp mot ham. Anklager fosset ut av munnen. Jeg ville slå og knyttet nevene. Roen i ham tirret en tyr i meg. Han tok i mot slaget med skuldra, ga meg motstand og ledet det ut i lufta bak seg. Armene festet seg rundt meg. Jeg kjente på hjerteslagene mens jeg kjempet mot tårene.

Anklagene var totalt grunnløse. Alt jeg ville var å skrike mot en samlet verden til den hørte, virkelig hørte. Disse paktene, alt Gailio hadde snakket om, kistepakta, det var galskap. Jeg ville hjem til livet mitt i Liljedalen, et enkelt liv sammen med enkle mennesker. Derfra skulle jeg finne inn i livet.

Kom! Han trakk meg med bort på benken. Hunden min. Hvor var Toppen? Han måtte ha husket hunden min. Jeg beklager, Reikin. Toppen døde i kamp, en helt. Jeg ville ha ham. Ja! Stemmen var knapt hørbar. Jeg mente det. Selv i døden var han min. Jeg vet det. Den vesle skapningen lå der blodig og ille tilredt. Jeg begravde ham i dine foreldres hage. Han var ikke kjent her. Jeg kunne ikke ta ham med meg hit. Ordene famlet seg frem til en form for forstand. Hagen hadde vært Toppens univers. Vi andre hadde bare tilholdsrett der. Gailio hadde forstått det like selvfølgelig som han hadde forstått Toppen.

Hvor? Ordet rant tynt og substansløst ut av munnen.

I blåbærhjørnet. Jeg plasserte en rose over. Din far tilgir det formodentlig. Uten tvil! Myndighet over hunden var det ikke mye av, men det lå tykk kjærlighet bak grumlende klager over nedgravde skatter, oppgravde løker og ødelagte røtter.

Leppene fikk presset frem en takk. Forrige gang hadde de gitt Toppen et sovemiddel. En sovende Toppen ville ha vært en levende Toppen. Jeg fant et urørt kjøttstykke i hagen. Toppen fikk aldri mat ute. Jeg regnet med det. Vi skal få det analysert. Toppen var finspist. Han gjentok ikke ubehagelige erfaringer. To folkeverger lå drept i hagen med halsen kuttet over. Jeg grøsset.

Vaktene, sa jeg. Han nikket. Det var absurd. Sekundene pakket meg inn i det ubegripelig absurde. I Gailios blikk registrerte jeg ømhet.

Før mer blir sagt vil jeg gjerne si at jeg er fryktelig lei meg, Reikin, så fryktelig lei meg. Jeg skulle ha tatt familien din med meg hit. Da ville ikke noe av dette ha skjedd.

Tull! Vi ville ha ligget knust under lampa hele gjengen.

Jeg skulle ha foretatt en sikkerhetssjekk av rommene.

Ingen ville ha funnet ei lampe løsnet fra sitt naturlige feste?

Jeg skulle ha plassert ut vakter.

Ingen vakter kunne ha holdt lampa oppe i fallet? Ikke anklag deg selv! Jeg opplevde det som en manisk handling da du og faren min ville sende meg hit.

Siden jeg er både kisteverge og folkeverge, burde jeg trolig ha visst bedre. Det er en kisteverges ansvar å forstå virkningene av kista. En kistebærer kan sette i gang en kjede av reaksjoner. Du kunne ikke vite det. Dine foreldre kunne ikke vite det, men jeg burde ha visst bedre. Jeg ville ikke høre et ord mer om den kista, pakta eller noe annet idiotisk. Ingen mennesker kunne lese fremtida eller følge med på skjebnenes krumspring.

Har det ulogiske i hendelsesforløpet slått deg? spurte jeg. I går ble jeg utsatt for et mordforsøk. De som ville myrde meg visste hvor jeg befant meg.

Jeg vet det, et paradoks jeg ikke har et fyllestgjørende svar på. Kun din far visste ditt nøyaktige oppholdssted. Likevel fikk det fatale konsekvenser. Stillhet. Han tenkte seg om. Jeg hadde sluttet å tenke. Det kan være snakk om to gjenger, Reikin. Dem displayet av den døde var ment for og dem som utførte ugjerninga. Jeg mente å huske at pappa hadde vært inne på det samme. Vi skal finne svar. Det lover jeg deg. Ingen konglomerat kommer til å gi seg før vi har funnet svar på dette. Min mor hadde lidd. Utholdt umenneskelige lidelser. Fatteren skulle ha fortalt dem alt de ønsket å vite. De ville uansett ikke ha blitt spart, Reikin. Din far forsto det. Slikt pakk sparer ingen selv om de sier at de skal gjøre det. Jeg lette etter ditt RA, men jeg fant det ikke.

En knyttneve av energi slo inn i tankene. Jeg måtte tilbake til Liljedalen. Mitt ansvar lå hos Zanne og Zu. Det er ikke mulig. Hadde det hatt noen hensikt skulle vi ha reist med det samme. Jeg beklager. Zanne og Zu er døde, ikke bare dem, men hele familien din.

Men du drepte dem som gjorde dette, ropte jeg.

Ja, men de var tydeligvis flere enn to. Vi vet ikke hva vi står overfor, men det skal vi finne ut. Jeg lover at vi skal finne svarene og taue de skyldige inn.

Hva skjedde med dem? Stemmen skingret for høyt i ørene. Den lignet ikke på min.

Alekzandra og Gjetne Strømne med to barn ble drept i en trafikkulykke. Dere kalte henne Zanne ikke sant? Jeg nikket. En ulykke var ikke mord. Nei, men ulykken var arrangert. Jeg beklager! Uansett hvor gjerne de ville, kunne de ikke fortelle hvor du befant deg, for de visste det ikke. Hemmelighold kan slå begge veier.

Zusanna Gelntin med familie brant inne i hytta si. Dere kalte henne Zu. Brannen var eksplosjonsaktig og for øvrig uforklarlig, en arrangert mordbrann. Vi forsøker å spore morderne. Ordene veltet seg i magen og kveilet inn i  manetsubstansen der inne. Jeg kunne ikke handtere dem. Livet var et pust. Skrolle skulle til Urleiven. Jeg så på klokka. Tida sto stille i de fryktelige hendelsene. Sekundene ble for tunge og totalt ubevegelige.

Er Skrolle hjemme fortsatt? La meg snakke med ham. Gailio beklaget! Han har ikke reist ennå.

Nei, han har lagt ut på en annen reise. Døden nådde huset hans før oss. Jeg sperret øynene opp. Hikstet. Det gjelder foreldrene hans også. Foreldrene. Ei høy og mørk mor som alltid hadde boller og hjemmelagde kaker. Jeg beklager, Reikin. Det er for grusomt, men jeg vet ikke annet å gjøre enn å fortelle deg det. Jeg satt med åpen munn. Det var ikke mulig å lukke den. Pappaen. Samme høyde som henne. Rund og trinn med måne. De pleide å servere saft og juice fra hagen. Han hadde hatt en fengende latter som skapte glede rundt seg. Dine øvrige venner er i orden. Jeg hadde ingen andre venner. Bekjentskaper, men ikke venner. Jeg beklager, Reikin! Vi har satt husene deres under bevoktning. Dersom ingenting skjer de nærmeste dagene, avslutter vi.

Gailio lot meg hvile mot den klippesterke brystkassa. Ei tåre trillet nedover det markerte kinnet. Jeg fulgte den med øynene. Tida strakte seg ut i lengderetninga. Det bruste over i meg av ukjente elver. Så var det tomt.

Det lød et nytt skrik. Jeg tålte ikke flere skrik. Gailio ba meg bli værende. Jeg oppfattet lavmælt mumling. Stemmen hans hadde en hul lav klang i det han returnerte. Det er din far, et slag. Han er død. Jeg reagerte ikke med en gang. Så løftet jeg blikket og så rett på ham.

Jeg vil hjem.

La oss dra hjem!

Vi dro til Gailio og Arina. Det var hjem godt nok som noe.

Jeg våknet i Gailios hus med et hode som en substansløs snegle. Gråten jeg hadde svelget, måtte ha druknet alle organer. Jeg fikk ikke tak i nervesystemet. Øynene kjentes tørrere enn en ørken. Lemmene lystret ikke. Tankene var krystallklare. Kanskje hadde det vært slik med fatteren også? Svaret var skjult av døden. Vi hadde tatt farvel. Jeg med tårene utenpå der de skulle være. Nå druknet de meg på innsida. Jeg ønsket døden velkommen. Den ultimate hvile sammen med dem.

Ansikt etter ansikt, ansikter jeg elsket, passerte revy. Øynene til Skrolle glitret. Det var for mange stier vi ikke hadde tråkket, som vi skulle ha gått på, sammen. Zanne og Zu, fulle av ertelyst. Reservemammaer, grunnsubstansen i min eksistens. To svogere. Nevøer og nieser. Barn i livets begynnelse. Lubne armer. Klissete fingre. Ikke mer Okke! Den minste av dem, lille Tyre, stabbet mot meg på usikre bein, ettåringen dryppende av lykke over å ha overvunnet tyngdekraften. Armene mine ville holde ham fast, men han gled unna, lo og stabbet videre gjennom meg og over meg. Det fantes ingen hud å gripe i, ingen substans. Tårer rant inne i cellene. Pinen var uutholdelig. Blod og tårer hørte ikke sammen.

Mammas hand tynget meg ned. Hun forlangte at jeg skulle legge bort sorgen. Det var en umulighet, typisk henne. Enhver utfordring handlet om å bestemme seg, ville og gjennomføre, uten sutring. Bak ryggen hennes så jeg dem alle. Tårene mine sved dem i døden. Da kom gråten, den som hadde satt seg fast.

Hun påsto at mitt liv var nøkkelen til deres eksistens. Tårer fosset frem av øyehuler og munn. De kunne trekke pust med meg. Inn og ut. Det rant tårer av hjertet mitt så jeg trodde det skulle gå i stykker. Mine sanser, mine øyne, mine ører, min nese, min hud.

Pappas ansikt. Øynene hans. Dem jeg hadde arvet av ham. De slapp meg ikke. Jeg måtte ikke tro at han ikke hadde sett meg. Kroppen hans hadde riktignok blitt revet bort. Det var uten betydning. Vi var alle forente i felles minner. De i døden. Jeg i livet. En kjærlighet som aldri kunne dø. I den var vi ett, de og jeg.

Skrolle, min venn, den eneste. De karamellfargede øynene. Lange mørke vipper. Ingen streif av latter skulle lenger spinne i krokene. Han skulle aldri komme til Urleiven. Jeg utholdt det ikke. Han hadde gledet seg sånn, et annet kontinent. Han skulle ha kommet hit også. Jeg skulle ha vist han alt dette. Luftsykkelen.

Jeg tømte meg for gråt. Den substansløse sneglen i hodet krøp fortsatt rundt, men inni meg kjentes det fritt for tårer. Knusktørt. Jeg skulle ha dødd, ikke de. Det hadde aldri handlet om dem, men om meg.

Skyldfølelsen gnagde løs på nervesystemet. Det var jeg som hadde vært så dum at jeg hadde løpt til det vannet. Mammas øyne tillot meg ikke å føle skyld. Hun strammet knyttneven nederst i min korsrygg så ilden brant i hoftene. En impuls slo inn under fotsålene, et nikk av pulserende vilje. Hun hadde bestemt at jeg skulle reise meg opp, stå støtt og møte livet.

Inn mellom skulderbladene fløt det av energi. Ild skjøt opp fra fot til isse. Hun hadde oppdratt en mann, ingen pingle. Sneglen i hodet krøp i hus. Tid til å sørge fantes ikke. Noen hadde myrdet dem. Det var tid for å innkreve gjeld. Rettferdighet. De skyldige skulle stilles til ansvar. Deretter kunne liv og død spille sjakk. Skrolle og sjakk. De kunne spille hva som helst.

Ildsøylen pulserte gjennom hver avkrok av kroppen. Kulde og varme møttes og ble til drivende energi. Det var som å ha feber. Uvitende unggutt – jeg? Hæ! Viljen skulle vite og trampe i muskelmasse. Få den på rett kjøl.

Hendene skalv rundt tekstiler og knapper. Jeg måtte overbevise Gailio. Ei hildring landet på øyeeplet, en tallerken med kunstferdig dandert mat. Jeg brakk meg. Øynene kikket mot døra til dass. Ikke tale om at jeg skulle spy. Jeg presset kvalmen tilbake. Ikke noe spytting! Jeg måtte opp, kle meg, ha i meg mat og stå oppreist. Magen kunne vrenge seg så mye den ville. Jeg var en mann. Påkledd og klar.

Jeg skulle spise. Gailio måtte tro at jeg kunne. Føttene sparket i gulvet. Med vilje unngikk jeg å se inn i speilet. Den magre unggutten der inne kunne knapt overbevise noen. Skulle jeg ha en sjanse med Gailio, måtte jeg se meg selv som en løve.

Jeg forsynte meg med brød og egg. Jinjin og Vergin var ikke tilstede. Jeg tvang tennene til å tygge. De yngste Tinkmanns la beslag på måltidet. Jeg fant en plass i deres skygge. Kalo strakte armene mot meg. Jeg unngikk Gailio og Arinas bekymrede blikk. Kalo hadde øyne dype som tjern. Ikke mulig å ignorere sånt.

Bak dem så jeg Tyre, ettåringen som hadde dødd på galskapens dag, den grusomme dagen, G-dagen. Jeg fanget inn den varme kroppen. Jaila kom også. Det var plass til så mange det måtte være. Pust og liv. Bak henne så jeg Lilje, jenta som aldri skulle bli mer enn to år. Jeg overhørte Arinas protester og tygget meg gjennom alt matsølet. Kalo gned eggeplomme inn i huden min. Latter boblet rundt dem. Min lå som en skjelvende tone innerst i knokler og bein. Klangen var lokkende og lirkende. Latter tumlet ut på tommelomske føtter. Klemmer og kyss. Nærhet og omsorg. Jeg tygde og holdt rundt. Svøpte og ble svøpt. Fikk varme så jeg kunne tine kulden. Det var nok.

Gailio og jeg trakk oss tilbake. Det var tid for å vise krefter. Tannflatene støtte mot hverandre så det gnisset og knakk i kjeven. Med ren vilje fikk jeg dem fra hverandre.   

Jeg vil hevne familien min.  Han forsto det. Morderne skal få betale. Han var enig. Du skal ikke hindre meg.

Absolutt ikke.

Jeg er ikke for ung.

Langt i fra. Knoklene føltes tyngre enn tusen år.

Jeg må dra med en gang. Gailio sukket.

Det kan du ikke. Hvordan kunne planeten fortsatt surre og gå?

Jeg vil. En umoralsk planet. Tida eide ikke moral.

Din vilje er din egen. Konglomeratet er her for å hjelpe deg. Vi skal nagle dette ondskapens ormeyngel til rettferdighetens dom. Det er et løfte.

Jeg vil ikke stå på utsida av en langdryg prosess. Det er mine folk, min slekt, min skjebne og min hevn. Jeg klamret meg til den skjøre viljen, den som pulserte i blodet, ville og krevde. Det fantes ikke rom for kompromisser. Vanvittige planer raste gjennom hodet. Jeg måtte til Kildedalen. Ordne opp i min økonomiske situasjon. Jeg trengte byttere.

Reikin, du har en egen konto beregnet for kistebærere her i Konglomeratet. Du ble innlosjert på hotellet, men du eier et hus i Klosterdalen, et godt vedlikeholdt og innflyttingsklart hus. Våre tilgjengelige ressurser skal stå til din disposisjon for å hanke inn ugjerningsmenneskene. Du søker hevn, Reikin. En operasjon bør igangsettes umiddelbart. Jeg nikket. Men du er for ung og utrent. Vil du være med, må du trene først. Det gikk ikke.  Skulle jeg unngå å bli sprø, måtte vi dra nå. Det kan vi, men da må du bli tilbake. Jeg ristet på hodet. Ikke tale om. Konglomeratet kan sørge for å klarere deg for felt dersom du går inn for et opplæringsprogram vi kan godkjenne. Det innebærer at du påtar deg ansvaret for kista og erklærer deg for borger av Konglomeratet.

Ordene landet i energifeltet og slo meg ut like effektivt som et lynnedslag. Det ble taust. Kista hadde jeg planlagt å kaste ned på havets dyp. Jeg ville aldri se den igjen.

Hvor lang tid vil det ta? stammet jeg mens jeg strevde for å stable min mentale løve på beina.

Til du er klar. Rådet og jeg tar en endelig beslutning om når. Blodet tordnet ikke lenger. Jeg trengte at det tordnet. Pulserte! Brant! Jeg måtte opprettholde den skjøre viljen. Hvis ikke ville jeg falle. Jeg kunne ikke falle. Først når du kan stå oppreist i viljen uten torden, er du moden.» Jeg bakset med temperamentet. Han kunne umulig forstå meg. Jeg forstår deg bare så alt for godt. Derfor tilbyr vi deg trening og alle våre ressurser. De er flere enn du forstår. Vi må legge en plan for videre fremdrift, en plan som stopper de ansvarlige. Så sant dette ikke utvikler seg til en sammenhengende orgie av drap, kan vi vente på deg. Jeg glante i taket. Ei flue summet hensiktsløst rundt der oppe. Jeg skulle ha vært ei flue. Fluer kjente ikke rettferdighet.

Vet vi hvem som, som, hvem som…..? Jeg greide ikke å si mer. Munnen skalv sånn.

Du mener identiteten til dem som torturerte din mor og var årsaken til at hun døde. Jeg nikket, glad for at han satte ord på det. Kroppen skalv. Vi aner ikke. Straks vi vet det, skal du få vite det.

Dere holder det ikke, jeg mener…. Tårer samlet seg i øyehula. Jeg skulle aldri ha tatt det opp.

Du skal få all informasjon i saka. Det lover jeg deg, Reikin. Han så bort. Jeg var sikker på at det var for at jeg skulle få mulighet til å komme meg. Vi melder deg død. Kringkaster det i alle verdenshjørner. Lampa drepte deg. Både du, din far og din mor døde her. De som har ønsket deg død, vil stoppe letinga. Når de er totalt uforberedte, reiser vi ut og tar dem. Hjernen min forsto at det var en god plan. Hjertet mitt holdt på å gå fra vettet.

Dere venter på meg, stotret jeg gjennom den indre stormen.

Vi venter på deg, legger planer sammen, reiser ut og får rettferdighet. Er det en plan du kan gå for?

Jeg rakte frem handa og beseglet avtalen.
Det var et mål, noe å leve for.
Jeg skulle klare dette,
om det så skulle ta livet av meg.




 

Lytt til kapittel 7

 

 

 








Det var jeg som malte, hjelpeløst klønete, men det var meg.


Det var jeg som skrev, for jeg måtte skrive for ham.

















Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 6



Lyst til å lese foregående kapitler først


Noen forfatterord.

Created with GIMP



Jorda består av jord, luft, ild og vann. Mennesket består av jord, luft, ild og vann. Egentlig kan man se på mennesker som omvandrende vannsøyler, omvandrende jordsøyler, omvandrende luftsøyler, eller omvandrende varmovner.

Det er oss.

Kroppen består av mellom 50 – 70 prosent vann. Et spedbarn består av 80 prosent vann. Rundt 70 prosent av jorda er dekket av vann.

Jorda er vårt hjem.

Vi har vokst ut av den, tilhører den, lever av den. Ei jord vi skal ta vare på, holde levende, frisk og sunn. Kun da kan vi selv forbli sunne og friske. 




Boka mi.
Reikin er sendt til Konglomeratet, den åttende verdensdel, slik at han kan være trygg etter et mordforsøk. Han blir forsøkt myrdet i Konglomeratet også til tross for at han har blitt fortalt at han ingen steder vil han være tryggere. 



Det er blitt slått fast at han er kistebærer. Han har fått høre Konglomeratets historie, ei historie der legendene holdes for virkelighet. Han gjør seg kjent med Klosterdalen, Konglomeratets hovedstad. Konglomeratet består kun av ødelandog to daler sammenbundet av ei hule, Klosterdalen og Kildedalen. Dette bringer oss over til:





Kapittel 6

Ekspeditøren rakte den rødhårede fyren pakka. Det sprutet fortsatt latter fra det brusende skjegget. Jeg stirret fascinert på ham og greide ikke å la være å smile.

Hva er det som er så morsomt, ville ekspeditøren vite.

Tja, sa den rødhårede. Reikin her, lurer på om du ville ha tatt pant i Gailio dersom han ikke hadde hatt byttere.

Jaså! Det spørs vel hvilken del jeg ville ha blitt tilbudt. Stemmen var gravalvorlig. Så gliste han. Begge gapskrattet og den rødhårede slo ham på skuldra. Fyren knakk nesten sammen. Jeg så bekymret på ham. Han blunket til meg. Den rødhåredes grønne øyne så rett på meg.

Går det bra med deg. Han saumfôr ansiktet mitt. Jeg nikket. Fint! Går det bra her, Karatio? Han kikket bort på smykkefyren.

Absolutt, Marzant. Slapp av! Det var det ja. Marzant til fornavn og noe med krig til etternavn.

Bra! sa Marzant og nikket. Jeg gjentok navnet på innsida av hodet for å huske det. De grønne øynene traff meg på nytt. Kos deg videre. Kjempen hastet av sted med bredbeint ganglag. Fatteren ville aldri tilgi meg om jeg brukte byttere på dyre smykker. Karatio hilste med handa, og trakk seg tilbake til skyggene, i det jeg beveget meg videre mot andre boder.

Jeg begynte å få nok av salgssteder. Sansene mine var rettet mot gult hår og ei nydelig kvinneskikkelse. Jeg så henne ingen steder. Planen Loven og Kistepakta. Verdens forsikring mot et nytt år null. Jeg nektet å la tankene beskjeftige seg med det et sekund mer.

Jeg kikket etter en benk der jeg kunne slå meg ned. Hvile. Det var umulig å få fred. Gailios stemme messet stadig på innsida av hodet. I følge ham var ikke nåtida mulig å forstå uten en grundig kjennskap til fortida. Problemet var at han snakket om en mer enn syv tusen år gammel fortid.

  Folk den gang hadde trodd på Guder, åndelige vesener som ingen kunne se. Fortsatt fantes det mennesker i vår verden som trodde på slike, som munkene, årsaken til at jeg hadde kjent til klostre. Ingen hadde sett den Gamle. Den Gamle var en legende. I følge Gailio, var problemet at både, Loven, Planen og Kistepakta bygde på en hendelse om ikke hadde foregått på et  verdslig plan. Ingen hadde  sett den Gamle. Han var en åndsskikkelse. Problemet mitt var at jeg hadde sett ham sitte der sammen med de syv. Det skremte vannet av meg.

Jeg kikket bort mot et velstelt parkanlegg i enden av Murpromenaden. Den så perfekt ut for mitt behov. Jeg hastet dit. Benken sto perfekt plassert i skyggene, et godt utgangspunkt for å holde øye med folk, jenter, ei jente. Jeg kikket rundt meg. Ingen Livia. Nei, vel! Da fikk det bli hvil. Jeg lukket øynene.

Hvem hadde løsnet festet i taklampa på hotellet? Det var ingen konstruktiv tanke. Jeg hadde ikke mulighet til å finne ut av det. Eksperter jobbet med oppgava. Jeg svelget. Tenk på noe annet! Gailio hadde gitt meg alt for mye å gruble over. Livia, hun måtte da være her et sted. Kanskje jeg skulle gå tilbake til hotellet i håp om at hun ville dukke opp. Idiot! Jeg orket ikke å bevege meg og ble sittende i apatisk overgivelse.

Muren endte i en husrekke bygd inn i fjellet. Jeg var fascinert av byggestilen. Mutteren ville elske det. Jeg så frem til at vi skulle dra hit en gang, hele familien min. Folk, i den gamle tida før vår, måtte ha vært gale. Ulike grupperinger hadde trodd på forskjellige guder. De hadde kriget mot hverandre, drept hverandre i gudens navn. Jeg fattet ikke at det kunne være sant. Til alt overmål hadde de, i følge Gailio, hatt den eksakt samme genetiske utrustning som oss.

En skikkelse gled ned ved siden av meg. Et deja Vu. Jeg åpnet øynene og forventet halvveis at det var Livia. Det var en gutt med mørkt skulderlangt hår.

Hei. Han rakte frem handa. Øynene var dypt grønne med et streif av latter i dypet. Jeg heter Kobin og ser etter en Reikin Jernstein. Det skulle ikke være deg? Jeg nikket. Han smilte. Livia har visst gjort en avtale om omvisning i Klosterdalen. Han kom for å avlyse. Skuffelsen var som et fysisk slag mot opprømtheten. Hun vil gjerne treffe deg.

Hvor kan jeg finne henne? Det kjentes vanskelig å puste.

Hun melker kuer. Jeg gjentok ordene ett for ett. Ja, kuer, store bedagelige drøvtyggere når de ikke renner av sted som skjenende piler. Ikke morsomt. Gutter i Liljedalen menget seg ikke med kuer. Vi har syv gårder som gjør oss selvforsynte. Skoleelever bistår i driften som et ledd i opplæringa. Ferietid gjør ikke nødvendigvis unntak. Blir du med? Han skakket på hodet. Eller har du andre planer?

Definitivt ikke. Jeg reiste meg. Vi krysset Murpromenaden og svingte inn i Sørhallenveien. I følge mine nedtegnelser var det syv tverrgater til Murpromenaden alle med navn etter hver sin verdensdel. Livia fortalte at du kommer fra Voksteren, sa han. Jeg nikket, et uinteressant tema. Jeg ville vite hvorfor hun hadde sendt ham for å plukke opp meg. Melkinga tok vel lenger tid enn hun hadde tenkt.

Melket du også kuer? Tanken stakk!

Nei! Han var kanskje en venn? Ja, det og. Et nytt blunk. Jeg svelget. Hun fryktet vel at andre søte jenter i Klosterdalen ville stikke av med deg. Hun hadde snakket til ham, om meg. Så hvem var denne mannsklatten? En tiltrekkende fyr. Jeg, jo da, jeg er broren hennes. Det var uventet. Jeg ville ha tippet på at de var jevngamle. Tvillingbroren. Han lo. Jeg var nysgjerrig på deg. Hun skyldte meg en tjeneste slik som hun har krakset som ei kråke siden i går.

Han måtte være døv. Den stemmen. En bror. Skrolle skulle ha droppet ferien i Urleiven og kommet direkte hit, eller kanskje ikke. Tenk om han også falt for henne, for Livia. Han kunne jo bli i Urleiven noen uker.

Jeg fant ikke på mer å si. Vi passerte Sørhallenhotell. Livia hadde snakket om syv hoteller.

Hoteller og veier er oppkalt etter de syv verdensdeler, sa jeg. Hvorfor?

Spør du meg må forfedrene ha lengtet hjem som laks etter gyteplasser.

Hva mener du? Det var nesten ikke folk å se lenger. Butikker og handelsboder hadde sluttet.

Folk, som kom hit til Konglomeratet en gang i urtida, kom jo fra en verdensdel. De lengtet vel tilbake dit. Gailio hadde snakket om det som om det var i går. Så var i hvert fall ikke alle like gale.

Byhusene endte i et villastrøk med eneboliger som lå stadig mer spredt. Grønne marker strakte seg ut. Vi er egentlig fortsatt ikke helt bofaste forstår du. Jeg, og andre konglomeratere, tilhører både den verden våre aner kom fra og den vi er født inn i. Når vi avslutter førsteskolen, videreutdanner vi oss i vår verdensdel nummer to. En ubehagelig påminnelse. Innen sommeren måtte jeg finne ut av hva jeg skulle gjøre med fremtida.

Jeg talte syv fjelltopper som omsluttet dalen på alle kanter. Dalsider slynget seg nedover mellom fjellene fra venstre mot høyre.

Kommer man ut av byen dersom man følger dalsidene?

Nei, det strekker seg lange landtunger nedover. Alle ender i fjellvegger lengst nede. Du kan selvfølgelig gå over fjellet.

Til ødelandet, sa jeg. Skrittene våre var en jevn lyd i ørene.

Ja, nettopp.

Da kom jeg på det. Gailio hadde sagt at de ville utplassere vakter som skulle sørge for at jeg var trygg. Jeg hadde ikke sett en eneste vakt.

Hun nevnte ingen tvillingbror? En paranoid engstelse krøp under huden. Gailio hadde tilbudt meg en personlig vakt, men jeg hadde avslått. Livia. Jeg rødmet. En vakt hadde ikke passet inn i planene mine, drømmen om henne. Nå ønsket jeg at jeg hadde takket ja.   

Det er ikke det første jeg forteller ei jente jeg ikke kjenner. Jeg kikket rundt meg. Det var virkelig ingen her. Gailio hadde sagt at de ville utplassere vakter overalt i byen så jeg skulle være trygg, diskrete profesjonelle vakter.

Dere er ikke spesielt like, sa jeg og svelget. Noen måtte ha sett meg. Jeg hadde ikke skjult at jeg gikk.

Nei, hun ligner visst på mora vår. Gutten hadde muskler til å plassere jakka på. Hele dette henteopplegget virket rart. Jeg la an en ubesværet modus. Mordforsøk.

Visst? Gailio hadde sagt at det ikke var sikkert jeg ville oppdage vaktene, men de ville være der.

Vi kjente aldri mamma. Hun forlot oss da vi var små.

Så trist! Utbruddet datt ut før jeg fikk tenkt meg om. Et savn etter mutteren strøk som et vindpust forbi. Jeg vendte på hodet. Ingen der, ikke et eneste glimt av en diskret vakt.

Vi har aldri vært vant til noe annet. Når vi var helt små, bodde vi i Rosengard noen år. Voksterens hovedstad. Gutter med paranoide fikseringer var helt sikkert ingen jentes drøm.

Jeg skubbet engstelsen bort mens jeg bestrebet meg på å holde en form for samtale i gang. Kuer. Gutter ble vanligvis ikke forsøkt myrdet. Jeg klamret meg til en bråkjekk tone. Innsida skalv som en manet.

Gailio hadde snakket om sannhet, og om den menneskelige evne til å fatte den. I følge ham avhang det av medfødte evner, muligheten til å gjøre erfaringer og evnen til å fortolke informasjon. Inn i dette virket menneskelige lidenskaper og behov. Jeg klarte ikke å finne på noe mer å snakke med broren hennes om. Han fant visst ikke på mer å si han heller. Alt vi hørte var lyden av skrittene våre.

Jeg forsvant inn i tankene mine mens jeg kikket meg om etter vakter. I følge Gailio pågikk det en stadig kamp mellom frihet og makt, kjærlighet og likegyldighet, nytelse og måtehold, grådighet og reelle behov i menneskers indre og ytre rom. Denne kampen måtte føres til seier på alle arenaer. Først da ville vi som menneskehet ha oppfylt den første pakt. Konglomeratets oppgave var å skape de rom som skulle gjøre det mulig. Jeg kikket skrått opp på Livias bror. Han så rett fremfor seg. Gikk. Jeg prøvde virkelig å finne på noe klokt å si.

Ikke et menneske å se. Kistepakta skulle være en hjelp, så målet ble mulig. Jeg hadde virkelig ingenting å bidra med i en slik sammenheng. Hva tenkte han om meg denne broren? Det bekymret meg. I følge Gailio hadde pakta møtt motstand like fra urbegynnelsen. Den siste kampen hadde funnet sted for femhundreår siden. Femhundre år. Det var veldig mange år.

Jeg lurte på om denne broren hadde hørt om den. Konglomeratet behandlet det som en stadig trussel. En femhundreår gammel trussel som hadde som mål å ramme meg på grunn av noen forbaskede kister. Jeg hadde blitt forsøkt myrdet, en sannhet jeg ikke kunne komme bort fra.

Livias bror så avslappet ut som om han ikke eide en bekymring i verden. Jeg våget ikke å spørre. Han kunne tro jeg var gal. Det ville ikke være lurt. Jeg ville ikke at broren skulle se på meg som en taus idiot heller.

Vi beveget oss gjennom et skogholt. Jeg så verken kuer eller Livia. I følge Gailio kunne en konglomerater aldri tillate seg å slippe verdensperspektivet av syne. De var en konglomeraters misjon. Noen mennesker ville utstrekke sin vilje over andre, hadde det som et mål. Andre ville gjøre gode handlinger. De fleste mennesker ville presentere seg selv som gode, se på seg selv som gode. I mellomrommet fantes det alle mulige folk. En bestemt gruppering ønsket, i følge Gailio, et makthierarki med den målsetting å velte kistepakta, forkludre planen og erstatte vår verdensbok, Liber Mundi med sin egen, Liber Rectoris, maktens bok. De ville stjele seieren de syv, og den Gamle, hadde planlagt ved Kilden, vår nye mulighet for suksess.

Akkurat nå hadde jeg en jevnaldrende gutt her som jeg kunne snakke med om dette, som trolig ville se det med mine øyne. Jeg, min tosk, klarte ikke å komme opp med et eneste spørsmål. Konglomeratets organisasjon bestrebet seg på å skape en steingrunn for nedbrytende samfunnskrefter på alle arenaer. Aldri mer år null. Jeg sukket. Fyren kikket bort på meg.

Vi er snart fremme, sa han. Jeg hadde ikke sett ei eneste ku. Gailio så på alt det han hadde fortalt meg som sant. Å bli med på det var ikke problemet. Jeg trengte fornuftige motargumenter så jeg ikke skulle miste vettet. Broren, Kobin. Jeg ville absolutt ikke oppfattes som en dust i hans øyne. Verdensmålet var ,i følge Gailio, enkelt og hadde aldri endret seg. Jorda skulle fylles med kjærlighet til den åndet av det, ei flytende elv av kjærlighet.

En utopi selvsagt. Det var alt for mye egoisme omkring. Dokvin var en egoistisk slamp, som holdt andre under sin vilje. Gailo så på det som det onde. I den gamle verden hadde mange sett på det onde som en personifisert djevel. Hvor gale gikk det an å bli.

Da så jeg kuer. På en benk utenfor enga satt Livia. Blaffet av frykt strøk av gårde  som om det aldri hadde vært der.

Hei! Hun kom oss i møte og ga meg spontant en klem. Jeg rødmet og håpet fåfengt at ingen av dem merket det. Hun vendte seg mot broren og takket.

Bare hyggelig, søster. Han løftet handa i en taus hilsen allerede i ferd med å forlate oss. Jeg var ikke lei for det.

En høy og tydelig stemme brøt stillheten. Jeg snudde meg etter lydkilden. Foruten oss og kuene, var det tomt. Meldinga var adressert til meg. En udefinerbar frykt landet i magen.

Jeg skulle innfinne meg på luftskipenga øyeblikkelig. Hvem som helst, ville vise meg veien. Stemmen gjentok beskjeden fire ganger. Kobin hadde returnert og stilt seg ved siden av søstera. En pinefull stillhet fulgte. Jeg registrerte ikke en gang et vindpust. Tvillingenes blikk opplevdes som et fysisk trykk mot huden. Ikke ei ku rautet.

Vi må skynde oss, sa Livia. Hadde jeg bare visst hvor luftskipenga var.

Vi må ta indre vei, sa Kobin. Det var alt for varmt i sola.

Våger vi det? sa Livia. Et merkelig stedsnavn, luftskipenga.

Få meg dit! sa jeg og orket ikke tanken på å være avhengig av andre. Alt var merkelig på denne plassen. Kjærlighet du. Noen hadde forsøkt å myrde meg. Døden. Jeg grøsset.

Ingen blir kalt opp uten grunn, sa Kobin. Det var det jeg fryktet. En intens følelse av ensomhet grep meg. Jeg husket lille Reikin, den gang mamma var blitt borte for meg i butikken.

Gailio er verten hans, sa Livia. Jeg hadde trodd at mamma var borte for alltid.

Kom, sa Kobin. Jeg tar ansvaret. Vi er for langt unna luftskipenga som det er. De måtte se å få meg til den enga. Jeg var sulten! Egentlig ville jeg hjem. Hjem var trygghet. Sansene fungerte på høygir. Gailios elv av kjærlighet. Fint skulle det høres ut.

Vi hastet over ei mark med en intens grønnfarge. Et lite brunbeiset hus lignet et lagerrom. Jeg kjente ikke stemmen som hadde snakket. Kobin åpnet ei lav dør. Vi gikk inn. Ingen vinduer slapp inn lys. Det hadde hjulpet hvis jeg hadde kjent stemmen. Kobin fant lyskilden. Det kunne ha vært en av de seks vaktene som jeg ikke hadde sett snurten av. Livia åpnet ei dør. Fyren i buksestativet kunne ha vært en av dem.

Jeg skulle ha insistert på å få møte vaktene. Hilse på dem. Fyren fra buksestativet hadde vært oppslukt av bukser. Stemmen hadde sagt med en gang. Ei trapp endte i en lang rett korridor. Det var dør etter dør. Med en gang hørtes ikke bra ut. Kobin stoppet ved en av dørene, ei grønn dør. Han fant et nøkkelkort. Den ledet ut til ei bred gate under jorda med fire transportbånd, to i hver retning. Jeg så ingen andre enn oss der. Kjærlighet avhang av frihet. Den kunne aldri presses på folk. Det var et problem. Ingen kunne be om den. Den måtte gis, skjenkes som en gave.

Vi steg opp på båndet til venstre. Kobin satte inn kortet og trykket på en knapp. Hurtig ble vi spolt framover. Båndet stanset. Vi gikk av. Jeg enset knapt at jeg burde ha blitt overveldet. Kobin åpnet døra. Vi kom ut til en trapp. Jeg hadde gått langs Murpromenaden og sett idylliske sitteplasser ved koselige utebord med blomstrende klatrere. Vi gikk opp trappa. Jeg hadde drømt om å spise med Livia ved et av de bordene. På toppen var det tre dører, alle røde. Vi tok den midterste og endte i en forgård mellom to murer. Derfra tok vi til venstre langs en hellelagt vei.

Da jeg kom hit, hadde jeg gått langs en slik vei. Jeg kjente meg ikke igjen. Benker, trær, busker og blomster sto i små ovale felt. Et ideelt sted for å hvile, kysse. Gule ranunkler. Det var ingen her. Livias arm presset lett mot min.

Ei jord gjennomtrengt av kjærlighet. Det var en utopi. I en slik verden ville ikke Dokvin ha mulighet for å herje fritt. Gailio hadde sagt at jeg tok feil. I en slik verden ville han ikke ha ønsket å herje med noen. Det var hele poenget.

Vi tråkket inn i en åpning i muren, en bueformet portal. På den andre sida var enga der jeg hadde ankommet for en dag siden. Der var det ingen sykkel, kun et luftskip med en klynge mennesker rundt, et tvillingpar og jeg. Noen skulle ha stoppet Dokvin. Han skulle ikke ha fått lov til å bølle med oss, verken for vår del eller sin egen.

Jeg gjenkjente Arina. Livias arm holdt stadig i min. Hun luktet deilig som en blomstereng. Føttene mine fikk en akutt ulyst mot å bevege seg. De stoppet opp. Min niese Lilje var to år. Hun var sta. Beina mine sto bom stille. Følget mitt gjorde det samme. Tausheten kjentes tykk og intens.

Arina kom. Nølende. Ansiktet var bare øyne. Huden var hvit. Det grønne i øynene lignet skogen. Det gode og det onde. I følge Gailio var det enkelt. Det gode var å utføre uselviske kjærlighetshandlinger, til det beste, for fellesskapet, mennesker og jord uten brodd eller baktanke.

Arina stoppet et stykke fra oss. Kobin gikk henne i møte. Lavmælt utvekslet de ord jeg ikke greide å oppfatte. Armen til Livia lå fortsatt i min. En klump formet seg i magen, en hypersensitiv dirrende uro. Kobin så mot oss, klemte Arina og gikk mot luftskipet. Ei flytende elv av kjærlighet du. Jeg ønsket meg til ei slik elv.

Kom, Reikin! Det var Livias stemme, dirrende myk. La oss se hva de vil deg! Blåfargen til akeleien møtte blikket mitt. Hennes øyne. Jeg ville nyte fargen, men jeg ville ikke se bekymringa i dem. Det duftet blomster og eng, som henne, Livia, Hun nikket i retning Arina mens hun trakk lett i armen min, ei duftende, dampende, skjønn kvinne. For å glede henne, transporterte jeg meg dit hun ville. Det var to armlengders avstand mellom oss og Arina, Gailios kone. Jeg stoppet. Livias øyne. Det grønne i dypet av blått danset med det nesten sorte i mine.

Livia vinket meg videre. Jeg adlød og fant Arinas blikk. Øynene våre lekte ikke. Jeg søkte det lille blå glimtet jeg visste fantes dypt i det grønne. Hennes vek først. Hun pekte mot en benk til venstre for oss, en benk på ei eng av markblomster. Mutteren elsket markblomster. Løytnantshjerter sto i blomst. Rødfargen på hjertene var som Livias lepper. Livia gikk med sakte skritt mot broren.

Jeg festet blikket på akeleien. Den som var like dypblå som Livias øyne, en praktakeleie. Jeg likte akeleien. Formen var estetisk og morsom. Jeg likte meg i hagen hjemme hos foreldrene mine, men sa det ikke til noen, ikke engang til Skrolle. Jeg beit meg i leppa i det vi satte oss. En gang skulle jeg ha en egen hage.

Jeg har triste nyheter, sa Arina.  Det visste jeg. Jeg forteller ikke dette med lett hjerte. Hjertet mitt var tyngre enn bly. Det er din mor. Hun er død!

Ordene sank inn. Først ble jeg stiv. Gyselig kald luft sildret i nakkeregionen og forplantet seg til skulderbladene der den ble enda kaldere. Et tynt pip formet seg i dypet av magen og kom ut som et skrik. Ikke mamma. Hun måtte ha sagt feil. Mamma kunne ikke dø. Knoklene ble iskalde, men jeg kunne ikke stoppe å skrike. De grønne øynene foran meg skapte en tåre verden kunne stå stille i. Den rant ikke, bare skalv i øyegropen til den var alt jeg så. En tåre som stanset tida. I den var det lyd. Den kom fra meg, men jeg kunne ikke kontrollere den.

Føtter løp. Ei arm grep skuldrene mine og snudde meg rundt. Livias stemme ropte navnet mitt. En gang, to ganger. Etterdønningene av lyden dirret i ørene. Hun dro hodet mot brystet sitt. Jeg merket ikke at det var bryster. De var gode å hvile mot. Duften av eng, duften av henne, en lek i neseborene. Livia. Hun gråt. Mange tårer. De gledet meg. Øynene mine var tørre, men de ønsket å gråte. Handa beveget seg mot henne og ville tørke bort tårene som dannet striper nedover de myke kinnene. I tårene hennes kunne tida finne hvile. Blå øyne. Springvannskilden bredte seg ut i dem som ei vifte. Farger fløt og ble til ei regnbue. Ro gled inn i knuten i brystet og løste den opp. Livia sa ikke noe. Hun grep handa mi og ga den et fast trykk.

Jeg vendte meg mot Arina.

Hvordan skjedde det? Arina sukket. Jeg var hjelpeløst rastløs. Å sitte på en benk var ingen mulighet. Jeg måtte stå. Roen var tilsynelatende. Den var fullstendig skjør. Jeg slapp Livia! Hvor er Gailio? Jeg må hjem, treffe min far og mine søstre. De trenger meg. Luftskipet og mennene der borte. En av dem må da kunne føre skipet. Hva i glitrende galskap gjør de her forresten? Jeg kjente dem ikke. Ingen av dem. Jeg trengte Gailio. Det gikk opp for meg at han var blitt en jeg stolte på, en venn. Arinas hand trykket lett mot skuldra mi. Jeg snudde meg vilt. Du må hjelpe meg!

Vi skal hjelpe deg, beroliget stemmen. Men jeg har mer jeg må fortelle. Jeg dreide blikket mellom de to kvinnene. En tåke drev foran øynene. Livia løftet hodet. Øynene var fuktige. Hun rakte meg handa mens hun mumlet beroligende.

La Arina fortelle ferdig. Kraftløst gled jeg ned på benken.

Arina tok sats: Ok! Det er slik at din mor er her. Ikke noe kunne ha gjort meg mer forskrekket. Hun levde helt til skipet landet. Kort etter landing døde hun. Da hadde vi nettopp kontaktet deg. Min mor hadde ikke noe med å lande her. Hun var et inventar i huset som ikke fartet omkring. Vi ønsket at du skulle få tatt farvel hvis det skulle gå galt. Herreskaper, ta farvel! Jeg ville ikke ta farvel. Hun skulle være hos meg. Annet valg fantes ikke. I går hadde jeg vært sammen med henne i hagen. Et iskaldt gufs prikket i leggene. Det hadde vært i går. Gailio dro hjem til deg for å informere om mordforsøket. Det var uendelig lenge siden i går. Mamma kunne ikke være død. Hun var en kroppslig energibunt. Gailio traff dem ikke hjemme. Han fikk ikke kontakt med søstrene dine. Jeg kunne ha gitt ham adressa. De var sikkert på jobb, eller i barnehagen, eller på tur. Hun ristet på hodet. Et luftskip med en operasjonsdyktig styrke, ble rekvirert. Gailio begynte letinga alene. Ordene smalt i skallen. Jeg fikk ingen mening i dem.

Mine foreldre var rolige stedbundne mennesker. I ei hytte ved skogbrynet på tomta deres, fant han dem. Det var ikke noe rart med det. De likte seg i den hytta. Jeg beklager Reikin. Ordene hennes var meningsløse. Min far hadde sittet hjelpeløst bundet. Det fantes ingen logikk i det. Folk ble ikke bundet. De hadde torturert min mor. Ingen ble torturert, ingen. Hun var ei frue i huset, ingen eventyrskikkelse. De ville vite hvor du befant deg.

Du ser vel at det ikke stemmer. Mordforsøket i natt. De visste hvor jeg var. Stemmen min gikk i fistel. Selvfølgelig hadde de ikke røpet meg, sønnen, den eneste.

Jeg vet at det virker ulogisk, men slik formidlet Gailio det til meg, og jeg er en person som holder meg usminket til sannheten. Han fant en øks i hoggestabben. Magen min roterte. Jeg svelget og svelget. Ved skjulet fant han en jernstang. Han overrumplet dem, tok fra dem våpen og drepte dem, plageåndene. Stemmen hennes var kaldere enn frostrøyk.

Kulden dirret mellom skulderbladene. Han drepte dem. Igjen og igjen surret ordene rundt i hodet. Det var over. De skyldige var tatt. Min mor hadde dødd av det. Det var ikke til å godta. Gailio hadde tatt morderne. Slutt på historia. Din mor var svært skadd, men hun levde. Din far var apatisk. Da luftskipet kom, måtte begge bæres om bord. Jeg hadde snublet rundt som en forelsket idiot uten tanke for dem. Jeg skulle aldri ha løpt til Harevannet, et idiotisk tidsspille. Hvorfor hadde jeg ikke snakket med dem på RA slik Gailio hadde foreslått. Vårt medisinske personell prøvde så godt de kunne. Livet sto ikke til å redde.

Men min far han er? Hun avbrøt.

Han lever, men vi får ham ikke ut av apatien. Mora mi var død. Ordene stilte seg nakne og alene foran forstanden. Han bare sitter der. Jeg prøvde å fatte innholdet i ordene, de Arina hadde fortalt. Han nekter å forlate din mor. Det forsto jeg. De elsket hverandre, hadde elsket hverandre, dypere enn havets dybder. Min far var den som holdt familien oppe. Noen hadde forsøkt å drepe meg også.

Hvor er Gailio nå? Hvis pappa var indisponert måtte jeg ta kontroll.

Han og hjelpestyrken leter etter søstrene dine og kameraten din. Det var det ingen grunn til. Alle som står deg nær, kan tenkes å vite hvor du er.

Ingen vet det. Vi fortalte det ikke til noen, ropte jeg. Beina spente tak i bakken.

Det vet bare vi. Han finner dem og tar dem med til Konglomeratet. Har du annen slekt? Andre som kan mistenkes for å vite noe? Vi var en liten familie, kun oss. Jeg hadde bare en nær venn. Vi får noen til å følge opp klassekameratene dine. Jeg kunne ikke tenke på dem, ikke på noen andre. Mora og faren min. Veien dit kjentes mil lang, men jeg måtte tråkke den.

Arina og Livia grep meg i hver sin arm. Jeg lot dem gjøre det. Vi gikk mot skipet. Kobin kom oss i møte. Han la ei arm rundt søstera, klemte henne og rakte meg handa med en kondolanse på leppene. Han virket mer enn sine år, en tåkeskikkelse i skarp relieff.

En fremmed mann steg ut av tåka og tilhørte verdensrådet. Jeg snublet frem. Mennesker trakk seg til side, åpnet en vei. Jeg ante ikke hvor mange de var. Blikket var festet til trappa, den jeg måtte klatre opp. Jeg entret skipet. Ord kunne ikke ha forberedt meg på det jeg så. Pappa lignet en steinstøtte. Kun bevegelsen i tinningen fortalte at han åndet. På båra, lå en skikkelse, mamma.

Pappa. Et spinkelt rop. Det var min stemme. Ingen respons. Jeg ropte litt høyere men jeg kunne ikke rope for høyt, for jeg måtte ikke forstyrre henne. Tanken var brutal. Hun hørte ingen lenger. Døden. Jeg hatet at det eksisterte død, et hensiktsløst pek av verdens opphav. Min mor hadde alltid hatt en innebygd radar for mine behov, dem jeg ikke vedkjente meg og de andre. Jeg ville brøle så hun skulle høre, men jeg ville ikke forstyrre henne. Føttene tok meg bort til pappa, kjempen som hadde trøstet meg gjennom barnesorger. Han satt som en kald oppstivet skikkelse med øyne som så uten å se. Pappa. Jeg la armene rundt ham. Tausheten kjentes ikke riktig. Mora mi var død. Jeg kunne ikke tåle det. Han måtte snakke, dele tragedien med meg.

Ansiktet hennes lignet ikke hennes. Jeg så ikke snev av blondt i den bustete blodkvasen som skulle være hår. Nesa var slått skjev. Et teppe dekket kroppen. Hun var kvinna som hadde gitt meg livet. Jeg flerret teppet bort fra henne.

Nei, ikke Ei hand la seg over min. Arinas. Det var for sent. Et langtrukkent ul fant ut av celler så skjulte at jeg knapt visste at de fantes. Et skrik la seg ved mitt. Sammen red vi lydbølgen. Gråt. Hulk som ikke var mine. Jeg hadde ikke noe å stille opp med. Ingenting. Skjebne, et lunefullt pek.

Ei hand, jeg tror det var Arinas, skjøt ut og trakk teppet over henne som en gang hadde vært ei lyshåret, middelaldrende kvinne med pulserende åndedrett og strømmende liv. Ulinga stoppet, men ble værende inni meg, et eksistensielt skrik. Blodige åpninger gapte der brystene hadde vært. Underlivet var ridd, kuttet i, ødelagt. Det veltet seg voldsom i magen. Frostridde menneskehjerter hadde fråtset i henne, kvinna som hadde gitt meg livet. Den kvinnelige myke fruktknuten, frontalporten til det hellige kammer, der liv ble forent.

Ordene fløt inn fra et glemt minne,
et dikt, en lærer.
Jeg ante ikke.

 

 

 

Lytt til kapittel 6

 

 

















#

Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 5




Lyst til å lese de foregående kapitler













Noen Forfatterord:


Hva hvis jeg skulle få ønske meg hva jeg ville. Da ville jeg ønske meg en verden der ingen slår, ingen skyter, ingen voldtar. Dypest sett mener jeg at ingen pådytter sin vilje på andre. Rettferdighet innenfor loven, broderlighet innenfor økonomien og frihet innenfor tenkningen. Mest av alt håper jeg på virkeliggjørelsen av en komsisk
kjærlighet mellom mennesker i god vilje.

Liver er så vakkert, så fantastisk deilig. La oss nyte det sammen i vidunderlig forskjellighet. La meningsforskjeller være en spore til å lytte. Ingen skyttergraver. Ulike meninger side ved side, like mangfoldige som det er mennesker til å tenke dem. Ingen religioner som trykker sannhet på folk, bare religioner som folk står fritt til å forholde seg til etter sin egen vilje. Det er mitt håp for en bedre verden.


Boka mi. Reikin har sett en død mann i skogen. Han har blitt utsatt for et mordforsøk. Derfor befinner han seg nå i Konglomeratet, den åttende verdensdel, slik at han kan være trygg.



Lampa over senga, der han skulle ha ligget, ramler ned. Siden festet er gjennomløpende, skulle det ikke kunne skje.  Det blir satt i gang en undersøkelse.
Reikin hadde møtt ei jente, kjent på hormoner som bruser, forelsket seg. Det var tanken på henne, Livia, som hadde gjort at han ikke hadde plassert seg i den senga. Han hadde brukt tid på å drømme, på å leke med tanken på henne, et nytt møte.

Det hadde reddet livet hans. Han fortalte det ikke. Hun var et eventyr i hans indre rom. Ved det begynner

Kapittel 5

Jeg mistet all kraft og strakte handa ut etter pilla. Gailio hentet vann på badet. Jeg svelget. Pille eller ikke. Jeg kom aldri til å få sove. Jeg la meg tilbake mot puta. Han satt der, stø som fjellet, som fatteren.

Du burde få brakt inn ei seng, sa jeg og hadde resignert. Jeg orket ikke å flytte på meg.

Jeg skal vokte over deg, ikke sove, smilte han. Sov nå!

Lampa var uskyldig. Taket hadde holdt. Livia, ei nydelig skapning, hadde reddet livet mitt uten å ane det. Tankene kludret seg til og jeg forsvant inn i et harmonisk mørke.   

Ingen morgener var like. Lakenet var vått av svette. Armene satt fast i putetrekket. Jeg kikket bort på lampa. Den hang som den skulle med den gedigne senga under seg, innbydende og oppredd. Ei flue summet hensiktsløst over vindusflata. Gailio sov i stolen. Jeg plasserte føttene på gulvet for å gå i dusjen. Gailio spratt opp.

Er det bra med deg? Blikket kryssraidet ansiktet mitt. Jeg ville dusje. Han nikket. Det burde han gjøre også. Han så ikke morgenfrisk ut.

Da jeg kom tilbake hadde han ordnet frokost. Jeg var desperat sulten. Er det greit om jeg snakker mens vi tygger? spurte han mens jeg tok for meg av brød, smør, pålegg, rå grønnsaker og frukt. Rådet, sikkerhetsansvarlig, våre el-team og vårt folkevern har vært i aktivitet i hele natt. Jeg tømte et melkeglass og fattet ikke at jeg en gang orket å spise. Lampa var løsnet fra sitt naturlige feste. Ordene hans brukte tid på å finne inn til vettet, men de skurret. Du skrudde på vannet. Ei tilkoblet klokke ble aktivert. Jeg sluttet å tygge, hadde fullt fokus mot å forstå ordene. Når den hadde tikket seg ferdig, falt lampa.

Noen hadde gjort det med vilje. Ordene hang seg opp i hjernen der de fortsatte å spole igjen og igjen. Beklager, Reikin. Du skulle ha fått stille sulten før jeg kom med den motbydelige nyheten. Maten vokste i munnen. Vi har mye å prate om, men ikke all verdens tid. Svelgerefleksen låste seg. Jeg lette desperat etter en serviett. Gailio betraktet meg med et hjelpeløst blikk. Der. Jeg spyttet ut i et gult papir med blå blomster og la hele elendigheten på tallerkenen. Det sto ikke i manns makt å stryke mareritt av almanakken. Lampa var uskyldig.

Jeg skjøv tallerkenen over bordet til den andre siden. Noens onde hensikt. Er det noe jeg kan gjøre? spurte Gailio og så like hjelpeløs ut som jeg følte meg. Jeg ristet på hodet. Noen ville skade meg. Vil du ha mer informasjon? Jeg ville ha livet mitt tilbake, kun det. Et liv med normalitet og hverdagslighet.

Jeg rettet ryggen og ba ham fortsette. Vi tok prøver av hunden din. Han ble forgiftet. Derfor varslet han ikke. Egentlig hadde jeg forstått det, men jeg hadde ikke villet innse det. Vi står overfor en kjede uforståelige hendelser, Reikin. Grusomme, og meningsløse. I tillegg til deg og din far, vet kun medlemmer av Kildeordenen at du befinner deg her. De er vår høyeste lovformende instans. Jeg garanterer deres hederlighet.

Familien din visste om meg, hvisket jeg. De og pilefyren.

Ingen visste om liket i treet, mordforsøket på deg, at du tilhører en kistevokterfamilie og er en mulig kistebærer. Du har ikke fortalt til noen hvor du oppholder deg? Jeg ristet på hodet, men kom på at det var helt feil. Jenta, den nydelige skapningen. Livia Styrktett. Jeg hadde vært så opptatt av henne at det hadde reddet livet mitt. Han satte tommelen opp. Det er ei flott jente, sa han. Hun har helt sikkert ingen skyld i dette. Selvsagt kan hun   ha fortalt om deg til noen. Det skal jeg sjekke.

Jeg er ikke trygg her, hvisket jeg og kjente på livet, hjerteslagene.

Ingen steder er tryggere enn dette, sa han fast. Vi har forhørt alle på hotellet. Ingen beskriver noe uvanlig. Vi er en turistdestinasjon og har sporet opp turister, forhørt dem og sendt dem ut med luftskip. Ingen er observert som ikke naturlig hører hjemme her. Vi har snakket med slektninger uten fast bostedsadresse. Ingen har noe å fortelle som forklarer det som har skjedd.

I løpet av dagen skipes gjenværende ikke fastboende ut. Da kan vi garantere din trygghet. Alle med folkevergekompetanse er informert om situasjonen. Det innebefatter min kone og vår gjest fra i går, Solaiko. La meg si det sånn, Reikin. Folk blir ikke angrepet i Konglomeratet. Noe sånt har aldri tidligere forekommet. Det har utløst høyeste beredskap.

Tre skip forlot Konglomeratet rett før du ankom. Vi skal sjekke passasjerene og snu alle nødvendige steiner til vi har funnet svar. Med slike nyheter, vil du kanskje snakke med dine foreldre? Av sikkerhetsgrunner kan vi ikke tillate deg å reise hjem.

Mamma og pappa. De ville bli skrekkslagne. Beklageligvis! Jeg garanterte din trygghet. Har du et personlig behov for å snakke med dem? Jeg stirret ned i bordplata, kvalm og uggen. De ville garantert begi seg ut på en redningsaksjon. Jeg ville ikke ha dem hit. Hvis du ikke selv har et behov for å snakke med dem, reiser jeg dit og informerer dem senere i dag. Er det greit for deg? Jeg nikket. Kanskje du skal skrive noen ord til dem som forsikrer dem at du har det fint. Jeg tenkte meg om. Det virket greit nok. Jeg kunne gjøre det.

Gailios blikk brant i ansiktet.

Kan du beskrive mennene du så fra vinduet! Vi har snakket med Solaiko. Han gikk rundt i hele Klosterdalen i går kveld i nylig hjemvendt pratelyst. Han har vandret i hotellets hage, men han kan ikke huske å ha stirret opp mot vinduet ditt. Selv gikk jeg rett hjem.

Jeg så to gestikulerende skygger som minnet om dere. Jeg hørte ingen ord og kjenner ingen her. Dere, eller de, virket uenige.

Det kan ha vært gjerningsmennene. Han stilte seg i vinduet og ba meg peke ut stedet. Du så dem fra et annet rom, men det ser ikke så veldig annerledes ut herfra. Jeg stilte meg ved siden av ham mens jeg prøvde å orientere meg. Var det lyst i hagen?

Ikke veldig. Stjernelys, måneskinn. Lykta til venstre der, var tent. Mennene sto til høyre mot trærne. Jeg pekte.

Hadde du lyset tent?

Nei, jeg sto i mørket. De var forsvunnet før jeg hørte det dirre.

Hvor lenge før? Helt ulogisk kom jeg til å tenke på den gang et steinutspring hadde falt ned og knust den røde lekebilen min, favorittleken. Hvor gammel hadde jeg vært? Fire år kanskje.

Jeg gikk for å spytte. Da jeg kom tilbake var de borte. Jeg la merke til boka om Klosterdalen, hørte dirring, kikket ut og gikk for å spytte igjen. Det var da det smalt. Jeg skuttet meg. Den rød lekebilen hadde blitt redusert til et misformet vrak. Minnet om vraket satt fortsatt i hendene.    

La de to merke til deg? Kan det ha vært derfor de fjernet seg?

Jeg tror ikke det. Skuddene i forgårs. Jeg trakk meg bak gardina. Det var et rent instinkt. Setningen hang mellom oss i flere sekunder.

Godt handlet. Du er sikker på at det var to menn, ikke kvinner mener jeg?

Jeg er ikke sikker på noe. Kvalmen rullet i magen. Folk kan vel komme over grensa.

Nettopp det er ikke mulig. Grensa er hermetisk lukket. Tiltakene våre skal gjøre deg helt trygg. Helt trygg var et stort ord. Det var fysisk umulig å lukke ei grense fullstendig. I dette tilfelle er det sant. Ei grense var ikke annet enn ei tenkt linje mellom landområder. Konglomeratet besitter den ypperste kompetanse. Vi kontrollerer grensa. Mot ulykker, har vi selvsagt ingen garanti. Sammenlignet med andre verdensdeler har vi færrest av dem. Når du blir bedre kjent med oss, vil du forstå hvorfor. Vi må få fastslått hvorvidt du er kistebærer. Det vil innvirke på hvordan vi går videre.

Kista kunne umulig ha noe med dette å gjøre. Jeg så for meg farfar. Mintes ru omsorgsfulle hender. To mordforsøk på meg. Et gjennomført mord på liket. Det var reelt. Kista var galskap.

Gailio plasserte metallgjenstanden på bordet mellom oss. Fortell hva som skjedde i skogen! Jeg har lest rapporten fra folkevernet. Din far har informert meg. Jeg trenger å høre din fortelling. Slik identifiserer kista sin eier.

Jeg la hodet bakover. Den idiotiske grunnen til at jeg hadde løpt til vannet. Annamelia. Jeg forventet å føle noe, men jeg var tom på innsida. Han ventet. Jeg tok en slurk te og begynte å snakke. Han var en god lytter. Jeg kunne ha fortsatt å snakke i en time.

Han stoppet meg og pekte mot kista. Et mykt skimrende lys fløt rundt den. På min fars kontor hadde jeg vært alene om å se det. Han slo det fast. Du er den rette. Han rakte meg handa. Gratulerer! Jeg grep den som om det var helt normalt. Som kisteverge for Voksteren, er jeg oppnevnt til å ta vare på dine interesser. Trusselbildet er mitt ansvar. Beskriv så nøyaktig du kan dine egne opplevelser og inntrykk fra du så liket til du kom hjem. Det var treet. Et høydedrag på hver side. Jeg trenger et detaljrikt og nyansert bilde. Det var problemet. Min energi hadde vært rettet mot en halsbrekkende flukt. Sett deg tilbake i situasjonen! Det ubevisste er aktivt tilstede selv om du ikke registrerer det.

Sanseapparatet satte seg på vegring. Punktum. Noen måtte beviselig ha befunnet seg på stedet. En død mann fjernet seg ikke selv. Jeg hadde vandret ut i vannet naken. En gremmelig situasjon! Hadde jeg fornemmet så mye som ei rotte, hadde jeg beholdt trusa på. Minner gled unna i en resultatløs vandring i galskapen. Jeg måtte ta det bit for bit. Tidspunktet eliminerte barnefamilier. Beskriv likets klær en gang til.

Buksene sluttet under knærne. Fargen var en merkelig blanding mellom rødt og brunt. Den grønne kjortelen virket nesten selvlysende. Noe var rart med buksene. Jeg kommer ikke på hva det var. Jeg har aldri sett noen iført slike klær.

Det må være seremoniklær, sa han. I mine snart nitten år hadde jeg knapt sett seremoniklær. Det er der vi må lete. Kan du tegne det for oss? Jeg var en elendig tegner. Strektegning, med riktige farger, er greit.

Han fikk noen til å hente farger. Jeg fikk papir og blyant og streket opp så godt jeg formådde. Farger kom. Gailio stilte spørsmål. Han sa seg fornøyd. Hva tror du?  Kan vi få en tegner hit. Ut fra dine beskrivelser kan vi få laget et portrett av den døde?

Han var maltraktert, Gailio. Hukommelsen min er et kaotisk virvar.

Tegneren vil hjelpe deg i prosessen, skape assosiasjoner, gi deg hjelp til å hente frem minner. Hukommelsen er intakt. Det er viljen som glir unna, en naturlig reaksjon på en traumatisk opplevelse. Ut fra dine beskrivelser, av ansiktsform og skader, kan vi forsøke å gjenopprette portrettet slik det kan ha sett ut før skadene.

Hvorfor det?

Noe annet vil skape panikk blant folk. Vi vil ikke skape massehysteri.

Det er vel ikke mulig å få noe sånt riktig, sa jeg tvilende.

Tja, i det minste er det et utgangspunkt.

En tanke strevde seg mot overflata. Den gled bak noe jeg husket godt. Mitt RA. Mine anrop som ikke ble registrert av foreldrene mine, sentralen. Din far har ditt RA. Jeg tar det med hit når jeg drar dit senere i dag. Hendti, vår el-råd, kan sjekke det. Han er et unikum. Jeg nikket. Så til skuddene. Du kikket ut av vinduet. Så du noe, noen? Fra fatterens kontor er det bare natur. Ja, det vet jeg. Jeg var oppe og kikket. Hva med skygger, konturer av mennesker? Jeg hadde vært opptatt av månen. La du merke til noe som ikke var natur, som ikke hørte til der. Var det noe i sidesynet.

Jeg beklager mitt elendige bidrag, Gailio. Det er ganske folketomt der jeg bor. Hadde det vært noe der, ville jeg sikkert ha sett det, men jeg kan ikke vite det. Det slo meg hardt. Jeg hadde ikke egentlig tenkt på det før. Hvis jeg døde, var det slutt. Ingen flere følelser, sanser, min indre virkelighet, det som var meg.

Selvsagt. Jeg beklager at jeg presser på. Enhver observasjon bidrar til det totale bildet. Mitt bidrag var en ubekvem opplevelse. Blikket landet på kista. Han la merke til det. Du er sliten. Vi lar det ligge. La meg fortelle deg om kista og kistepakta? Det virket som bortkastet tid. Sånn kan det virke, men det kan ha stor betydning. La meg forklare deg hvorfor. Jeg følte meg lettere apatisk og greide så vidt å prestere et nikk. Kistepakta ble opprettet rundt år null, en pakt det følger utallige profetier med. Disse kan ha pekt deg ut for fiender av Konglomeratet, hvilket har betydning for hvor og hvordan vi søker etter den eller de skyldige. Forstår du?

Ingen verdensdeler har fiender? Hvordan kan jeg være trygg på et sted som har fiender?

Det lyder som et paradoks, men Konglomeratets fiender er hele verdens fiender. Med det mener jeg motstandere av vår verdensorden, en motstand som har vart siden år null.

Jeg har aldri merket noen slik motstand. Ingen har fortalt meg om det heller.

Nei, men vi i Konglomeratet sysler med slikt i samarbeid med verdensrådet og folkevernet.

Det er syv tusen syv hundre og tjuefem år siden år null. Du kan ikke mene alvor. Han nikket på hodet.

Hva vet du egentlig om Konglomeratet? Det kunne plasseres på en stilkete fluefot. Da går vi til begynnelsen. I verdensbiblioteket som er plassert her i Klosterdalen, er alt bevart fra tiden før, under og etter. Andre verdensdeler har kunnet glemme. Her i dalen er legendene like levende som den dagen de hendte. Kjenner du navnene på de store helter fra den gang?

Jeg ristet på hodet. Det var ufattelig lenge siden. Han var en god forteller som fikk meg til å se det for meg. På ny ble jeg akutt sulten. Jeg dro til meg tallerkenen, kastet servietten i søplebøtta og tygde i vei mens han snakket. Ingen hadde noensinne behandlet legendene som noe som faktisk hadde funnet sted. Jeg hadde hørt mange legender.

Ordene sluttet på et tidspunkt å eksistere. Historia trakk meg til seg til det var som om jeg var tilstede i handlinga, en underlig opplevelse som om jeg hadde sett alt, erfart alt tidligere en gang, et levende skuespill av duft, smak og aktiverte sanser.

I doven gange returnerte jeg til hotellet med pannekaker og honningøl i magen. Gailio hadde fikset byttere. Livia og jeg. Det fantes en mengde idylliske plasser her, steder der jeg kunne tilbringe tid med henne, den vakreste jenta i verden. Jeg rødmet. Hodet mitt var fullt av tanker og inntrykk. Samtalen med Gailio. Alt han hadde fortalt. Opplevelsene det hadde vekket i meg, som om jeg besatt kunnskap om fortidige hendelser jeg aldri hadde erfart. Det hadde fått tankene bort fra alt det andre, de skrekkelige hendelsene. Kanskje det var det som hadde vært meninga.

Reinulf, en helt, hadde gått gjennom vold og gjørme i en verden som hadde ligget tom og øde. Det hadde vært sult og død, et gravkammer. Helt tilfeldig hadde han kommet til Klosterdalen og Kildedalen, to daler adskilt av høye fjelltopper, hver med syv fruktbare dalfører, syv elver, et paradis lukket inne av fjell og en dobbeltmur. Tidspunktet, da han hadde kommet hit, hadde blitt til vårt nyttår, vårt år null. Det begynte å gå opp for meg at jeg faktisk befant meg her på stedet hvor vår tidsregning hadde begynt. Gailio hadde skildret det som et eventyr.

Reinulf hadde funnet ei naturskapt hule. Fra den hadde han tatt seg fra den ene dalen til den andre, til Kildedalen. Det var den eneste veien. Gailio hadde bedyret at det fortsatt var sånn, at ikke noe ved hula var endret, ikke så mye som en stein. Han hadde lovet å vise meg det, noe jeg så frem til. Mutteren ville ha elsket det, tråkke ut på historisk grunn. Skrolle ville absolutt la seg fascinere.

Veggene i hula hadde vært dekket av edle steiner, krystaller i ulike farger.  Reinulf  hadde fått krefter fra skjønnheten Jeg også, selv om jeg aldri hadde befunnet meg der. Han hadde gått gjennom en gigantisk hall der stalagmitter og stalaktitter hadde snodd seg i eventyrlignede søyler mellom gulv og tak. Jeg hadde gått med ham, følt med ham og opplevd med ham. Håret hans hadde vært lyst. Jeg ante ikke hvordan jeg visste det, men jeg var sikker på at det var sånn. Øynene hans hadde vært lyseblå. Gailio hadde ikke nevnt noe om hår- og øyefarge.

I Kildedalen hadde han etterhvert kommet til et platå med en gigantisk springvannkilde. Gailio hadde beskrevet den. Jeg hadde sett for meg hvordan vannet gnistret, farger som danset med solstrålene. Helt fra jeg var barn hadde jeg sett kilden for mitt indre øye. Når jeg var redd, som i skogen. Noen hadde forsøkt å drepe meg. Det var et under at jeg hadde overlevd.

Jeg kunne ikke tenke på det. Reinulf, han kunne jeg tenke på, ei tragisk historie for lenge siden. Han hadde sovnet der ved kilden. Jeg hadde strevd for ikke å sovne sammen med ham. Han hadde forlatt kroppen sin, sittet på utsida av den. Jeg hadde sittet der sammen med ham og sett hans fysiske skikkelse ligge der, forlatt, ikke til døden, men til en dyp søvn.

En etter en hadde seks menn kommet vandrende, seks drømmeskikkelser. Alle syv hadde befunnet seg i dyp sorg over en verden som lå med ryggsøyla brukket. Pakta de en gang i urtida hadde samarbeidet om å lage, gjennomføre, hadde nok en gang feilet. Jorda hadde begynt å spinne. De visste at de måtte få en slutt på det. Hvis ikke ville det være slutten for jorda, Tellus, den blå planeten, menneskenes hjem. De hadde lukket øynene dypt forent i et inderlig ønske om en ny mulighet, lett etter håp. Da de hadde åpnet dem igjen, hadde kilden blitt erstattet med den Gamle.

Han hadde jeg hørt om, en eventyrskikkelse med langt hvitt hår og øyne som rommet hele himmelhvelvet i sin iris. Et eventyr i legendene. Det gikk ikke an å ta slikt på alvor. Gailios ord hadde summet i bakgrunnen. Jeg hadde sett den Gamle ved Kilden. Slik var det. Syv skikkelser som hadde sittet rundt den Gamle. Jeg ristet på hodet. Et eventyr.

Livia. Hun var virkelig. Jeg speidet etter henne. Hun burde være lett å få øye på, ei lys jente med gullhår. Det var underlig folketomt overalt. I går hadde det vært et yrende liv her. Ingen Livia heller. Jeg gikk over gata. I en sidegate fikk jeg øye på Gailio i samtale med pilefyren. Jeg strente mot dem. Pilefyrens stemme virket rasende. Jeg stoppet brått. Det sto et gedigent tre i veikanten. Jeg stilte meg i ly av trestammen og lyttet uforskammet.

Ikke tale om at jeg gjør mere skittent arbeid for dere. Gjør hva dere vil. Jeg reiser ikke tilbake til Viken. Pilefyren trampet nedover gata. Gailio sprang etter og la ei hand på skulderen hans. Ligg unna meg ellers kontakter jeg Rhettfinn.

Det våger du ikke, sa Gailio.

Prøv meg! Pilefyren ristet av seg handa, løp videre og forsvant inn i et portrom. Gailio vendte seg i min retning. Jeg mente å gi meg til kjenne. Ansiktet hans var fylt av et iskaldt raseri. Føttene mine stoppet momentant. Gailio snudde seg i den retningen pilefyren hadde forsvunnet, bort fra meg, og tok til venstre i neste tverrgate.

Jeg skrådde mot hotellet. Han kunne umulig ha registrert meg. Hva het han igjen, pilefyren? Noe med sol, Solaiko. Reinulf helten. Hva hadde Solaiko vært så sinna for. Det var ikke min sak.

Jeg gikk opp trappa til hotellet. Akkurat her hadde Livia kysset meg. Jeg rødmet ved tanken. Hun måtte dukke opp. Noe annet var ikke til å holde ut.

Noen hadde prøvd å skade meg. Jeg grøsset og skjøv tanken bort. Skade, nei, det var snakk om drapsforsøk, mord. Reinulf hadde vært fullstendig utslitt da han kom til dalen. Jeg følte meg dødssliten jeg også her jeg gikk og tråkket gjennom foajeen, en tom foaje. I går hadde det vært et yrende liv.

Jeg tok trappa. Først skulle jeg hvile. Det var tvilsomt om det ble mulig. Hodet mitt var fylt til trengsel av tanker. Minner, som ikke var mine, invaderte vettet og insisterte på en plass. Galskap selvfølgelig. De hadde så mye de trodde på i Konglomeratet. Gailio påsto at han kunne bevise hvert ord.

Jeg var sliten inn til margen. Søvn. Det gjaldt å få de absurde bildene i hodet til å bikke. Livia visste hvor jeg bodde. Jeg håpet at hun ville komme. Hvis ikke, måtte jeg ut å lete etter henne. Det var sommerferie her også. Jeg sto overfor et kanskje. Akkurat nå var det nok.

Jeg fikk øye på meg selv i speilet og kastet et kritisk blikk på nesa. Den var for stor. Blås i nesa! Jeg la meg på senga. Noen hadde fjernet dobbeltsenga. De kunne ha latt den stå. Jeg kunne aldri glemme hva som hadde skjedd her, seng eller ikke. Det venstre beinet ristet under dyna, en irriterende bagatell. Mine bein pleide ikke å riste.

Jeg levde. Det var viktig. Jorda hadde overlevd år null. De syv første hadde sørget for det. Eventyret ved Kilden. Gailio hadde, i fullt alvor, ment at min rolle som kistebærer kunne være den direkte årsaka til de mordforsøkene jeg var blitt utsatt for. Konglomeratet, den åttende verdensdel, var blitt opprettet for å føre den kampen de syv hadde begynt, til enden. Jeg hadde aldri hørt om en slik kamp, ikke i historieundervisninga på skolen og ikke fra andre kilder heller.

De syv ved kilden hadde vært drømmeskikkelser. Gailio hadde påstått at de hadde møttes i Klosterdalen senere. Ut fra de erfaringer de hadde delt, i den felles drømmen, hadde de opprettet Planen, Loven og Liber Mundi. Loven hadde jeg selvsagt hørt om. Disse tre var blitt av grunnleggende betydning for verdensstyrelsen. På et senere tidspunkt hadde de opprettet kistepakta for ytterligere å forsterke muligheten for en endelig seier.

Det var pakta det gjaldt, den som var blitt opprettet i en fjern urtid mellom menneskeheten og den Gamle. Visvas. Det var definitivt en legende. Konglomeratet fungerte fortsatt etter den plan de syv hadde satt for at alt skulle gjennomføres etter intensjonen. Disse to dalene var alt som var. Likevel hadde de status som en verdensdel. Akkurat nå befant jeg meg i sentrum av alt dette. Det var ikke til å forstå.

Himmelen var blå uten en sky. Fjellene hadde en myk og blågrå farge. En svak bris pustet mot huden. Blås i nesa! Jeg stoppet ved en iskrembod med byttere i neven. Gailio hadde ordnet økonomispørsmålet, påstått at jeg som kistebærer hadde en egen konto i Konglomeratet. Det var ikke akkurat det verste med alt som skjedde. Jeg slikket og smattet, sugde inntrykk.

Livia hadde kysset meg. Mordforsøkene. Blås i mordforsøkene! Tenk på noe annet! Jeg gikk gjennom et stativ med bukser. Gailios historie. Kistepakta. Spol over! Livia hadde lovet meg en omvisning i Klosterdalen. Liket hadde hatt underlige bukser med en rar farge. Livia hadde den søteste lille nese med et dryss av fregner. I dette buksestativet hang det bukser som vanlige folk gikk med. Jeg trengte ikke bukser. Livias øyne hadde samme farge som denne dagens himmel.

Jeg sto i et gjørmehull av problemer. Alt jeg ville var å drømme om blå øyne med et snev av grønt i dypet, gullhår, jenta, den herlige jenta. Jeg ville absolutt ikke gruble over idiotiske legender. Gailio holdt legenden for sannhet. Kanskje Livia gjorde det også. Jeg kunne spørre henne om det. Hvis hun bare kom. Jeg måtte treffe henne igjen.

I enden av stativet ble jeg stående å stirre ned i topplokket på en sorhåret fyr med måne. Han satt på huk og betraktet falden på et buksebein. Jeg håpet at Livia likte store neser og fyldige lepper. Fyren vendte hodet mot meg. En overrasket grimase gled ut i et smil. Han reiste seg og børstet av seg.

Hei, du må lure på hva jeg gjør inne blant buksene, sa han. Egentlig brydde jeg meg ikke katta om det. Han kunne befinne seg hvor han ville. Min kone ville at jeg skulle se på bukser. Falden er sydd med annerledes tråd enn resten av sømmene. Underlig synes du ikke? Jeg kom meg ikke til å svare. Han rakte entusiastisk fram handa. Raimån Lunar. Deg har jeg visst ikke møtt før? Øynene hans var intenst grønne og ansiktsuttrykket oppspilt nysgjerrig. Jeg hadde ikke for vane å håndhilse på folk i buksestativ. Aha, hvisket han med en pekefinger over leppene straks jeg hadde sagt navnet mitt. Du er kistebæreren fra Voksteren. Flaks at jeg befant meg i dette stativet nå. Han så på klokka. Laila plapret som en papegøye om min mangel på bukser. Knurrer hun som en hund, drar jeg. Et konspiratorisk blunk. Unnskyld, jeg skravler visst verre enn kona. Et bekymret blikk. Du ble utsatt for et drapsforsøk i vår landlige idyll. Med en muldvarps intensitet skal vi til bunns i det. Vær trygg! Det er blant annet det jeg driver med. Motta en beklagelse! Sånt hender ikke her. Han sendte meg et prøvende smil.

Fant du noen bukser da? spurte jeg mens jeg undret på hvordan han skulle finne svar på det mysteriet mens han så på bukser.

Ja, da, men jeg er ingen slange som stadig vil skifte ham! De jeg har er mer enn bra nok. Hun sier se på. Jeg ser på. Kjøpe, det er noe annet. Buksene hans var slitte, men virket komfortable. En lapp var sleivete plassert over kneet. Er du ikke enig? Jeg var det. Kvinner, det er problemet med dem så uimotståelige de kan være. Som ulende alfaulver blander de seg inn i alt mulig. Du er vel for ung til å ha funnet ut av det. Han snurpet leppene  sammen Takke meg til katter. Det var det han gjorde, lignet ei katte. De priser sin uavhengighet og nyter hverandre desto mer.

Jeg har mutteren da, smilte jeg og grep meg i å tvile på mannens forstand.

Sant nok. Mødre kan være verre enn selv koner. Det er lenge siden jeg var i ei mors fangarmer. Rett skal være rett. De er hyggelige til gjestebruk. Dette har vært et stort øyeblikk. Som en løve kan jeg briske meg med det resten av dagen. Jeg går ut i fra at du har andre planer enn å stå i et buksestativ med meg. Han blunket. Kos deg! Han la i vei, gikk fire meter, før han snudde  seg og vinket begeistret. Jeg kan sverge på at beinet tok et tydelig dansetrinn før han hastet videre.

Jeg skyndte meg å velge den andre retninga og kikket ned på notatet mitt. Der skrev jeg ned veinavn for å skaffe meg en oversikt over byen. Konglomeratet du. To daler i en verdensdel. Jeg måtte smile enda så tragisk alt var. Konglomeratere hadde den høyeste kompetanse i verden slik de hadde hatt det helt fra begynnelsen. Da Reinulf kom hit hadde han ikke funnet et menneske. Det hang ikke sammen med kompetansen. Ikke noe hang sammen. Jeg hang ikke sammen jeg heller. Mutteren maste alltid om at jeg hadde for livlig fantasi. Det ville bli spennende å se hva hun hadde å si til alt dette.

Ved en bod med smykker ble jeg stående å forestille meg ulike anheng i Livias halsgrop. Rød safir omsluttet av gull, kvinnebryst, en hildring til å glemme i. Det var mye å glemme, så mye at jeg kunne glemme det vesentlige. En neve slo meg på skulderen. Jeg snudde meg rundt og så rett inn i ansiktet på en grønnøyd, rødhåret kjempe med skjegg som bruset rundt ansiktet langt, rødt og fyldig.

Hei! sa han. Jeg ser at du kan ha god bruk for byttere. Rødmen krøp frem fra halsen og oppover ansiktet. O Gremmelse! Kvinnesmykker. Ekspeditøren trakk seg tilbake mot høyre. De vekslet blikk.

Den rødhårede kjempen hadde dukket opp på slutten av samtalen mellom Gailio og meg med ordre om å hente ham til et møte. Vi hadde ikke avsluttet samtala vår. Om det ville ha satt ting i et mer opplysende perspektiv, tvilte jeg på. Vi hadde snakket i ring om alt sammen, om alt det underlige han påsto hadde foregått i tida før vår. Tja, kanskje jeg skal benytte anledningen til å kjøpe noe til Heraine, kona mi! Kjempen kikket bort på meg. Jeg rødmet enda dypere. Forbannet! Jeg husket ikke navnet. Mar et eller annet.

I det han og Gailio skulle til å forlate hotellrommet, hadde jeg kommet på at jeg ikke hadde med meg byttere. Gailio hadde sagt at jeg ikke skulle bry meg om det. Finansene skulle ordnes ut fra en kistebærerkonto. Ekspeditøren kom frem.

Heraine var her og kikket på dette for ei uke siden, sa han. Den rødhårede kikket bort på meg. Det var akkurat det jeg hadde sett på. Jeg nikket.

Da blir det den. Trekker du det fra på kontoen min! Ekspeditøren nikket og gikk for å pakke inn. Jeg hadde sagt til Gailio at salgsboder og spisesteder lite trolig ville godta en henvisning fra ham som bytter. Den rødhårede gliste til meg og blunket. Kanskje vi skal høre om Karatio ville ha tatt pant i Gailio, en fot her og en legg der osv. så vet vi det for fremtida. Han skrattet, så de grønne øynene glitret, akkurat slik han hadde gjort på hotellrommet. Det hadde endt med at han hadde slengt Gailio over skuldra og båret ham ut. Gailio var ikke akkurat noen smågutt han heller. Han hadde ikke hatt en sjanse. De hadde ståket til langt borti gangen. Jeg hadde byttere nok, trolig flere enn det fatteren ville like å betale tilbake.

Det hadde jeg ikke lyst til å bry meg om.
En dag måtte jeg stå til regnskap for det.
Livia, tanken på henne.
Det var alt som betydde noe,
alt jeg ville tenke på.





Lytt til Kapittel 5


 
Vil du lese flere kapitler
























#

Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, kapittel 4

Vil du lese de foregående kapitler først:








Jeg har skapt en fiksjon der nedgangskrefter fikk ødelegge verden.

Mitt håp er at det aldri skal skje.

At vi mennesker skal stå sammen og veve verdensveven sammen til å bli et godt samfunn for alle.

Sammen skaper vi fremtida.

Det er viktig å huske det. Vi er verden, hver eneste en av oss, og verden er i oss.

Hvert menneske er unikt.

Vi kan hjelpe hverandre til å bli den beste versjonen av oss selv. Et menneske er ikke. Vi er hele tida på vei mot å bli vår egen skapelse.

Det skiller oss fra dyrene. Vi kan skape vår egen virkelighet, endre den. Ved det endrer vi en bit av verden, men da må vi våge å stå ærlig frem med våre liv.

Det er fristende å presentere et glansbilde av oss selv, slippe å stå frem med våre egne sårbare selv. På sosiale medier får vi likerklikk og kommentarer. Våre jeger elsker det, men det er av liten verdi at noen liker glansbildet. Det er de ekte oss, som trenger å bli likt.

Intet menneske kan favnes av tall og nummer. Verden har en tendens til å gjøre det. Sette merkelapper på oss Tall. Skolen setter karakterer.

Ingen av oss skal reduseres til andres bilder.Vi skal male oss selv med egne pensler. Kun i frihet kan vi utvikle oss, blomstre og bli til.

I fortida henter vi byggeklossene. Nåtida gir oss mulighetene for å bygge. I fremtida hviler og venter alt vår nåtidige aktivitet kan gjøre oss til, en verdensarena for fred og glede for alle. Tidshavet bølger.

Det vil jeg jobbe for i det minste lille og det helt store. Sammen er vi sterke som fjell. Vi kan få til hva det skal være når vi fletter hender med hverandre og vil. ikke noe ord har større kraft enn ordet vil. Det lille barnet legger seg ned, skriker og vil med hele kroppen. Viljen har ingen fornuft. Det er jeget som vil.

La oss ville noe godt for jorda sammen. Tellus, den blå planeten.




Reikin Jernstein har funnet et lik i et tre. Folkevernet finner ikke liket. Det tror at han har innbilt seg det hele. Reikin har en samtale med sin far. Han blir skutt mot. Faren overtaler Reikin til å reise bort så han kan være trygg. Han kan ha sett noe som er til fare for ham. Gailio Tinkmann, folkeverge og kisteverge, flyr Reikin til Konglomeratet, den åttende verdensdelen. Da de lander blir Reikin vettskremt. Han ser ikke annet enn ødeland. Den omtalte hovedstaden, Klosterdalen, er ikke annet enn noen husklynger. Han frykter for at foreldrene hat narret ham. I den verden han kjenner, forekommer det ikke vold eller drap. Å bli narret av mennesker som står deg nær. Ikke noe er verre. Gailio forteller om familien sin. Han lover å kjøre Reikin til et annet sted dersom han fortsatt er utrygg etter å ha møtt dem.

Ei kvinne, og fire barn, velter ut av muren. Reikin kjenner seg trygg. Med det starter.


Kapittel 4

Smårollingene veltet seg i latter og løp videre. Gailio omfavnet først jenta, så gutten. Jenta sprang etter de små. Gutten stoppet og betraktet vekselvis meg og skotuppene. Samme strategi som meg. Jeg smilte. Han smilte bredt tilbake og rakte frem handa.

Vergin Tinkmann. Vi ble stående lett sjenerte. Jeg pekte mot muren.

Er det der et kloster? Han ristet på det blonde hodet, smilte.

Nei, det er Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet. Det virker lite, men det er større enn det ser ut. Et grønt blikk møtte mitt. Min mistenksomme natur ble tilfreds. I den ble jeg stum. Han signaliserte at han gikk etter søstera. Jeg ble stående tilbake med tausheten som et skjold.

Kvinna lå i Gailios armer. Jeg rødmet og så bort. Foreldrene mine ville aldri ha kysset hverandre sånn mens noen så på. Jeg visste ikke om de noen ganger kysset hverandre sånn.

Det var ikke noe nonneaktig over henne. Håret var rødlig som hans, bare mer rødt. Lange krøller snodde seg nedover og lå som et brus rundt ansiktet. Gailios stemme fikk meg til å se opp. Hun rakte meg handa. Smilet glitret under leende grønne øyne. Hun hadde ikke sminke. Jeg likte det. Øynene hadde samme farge som hos sønnene.

Arina Tinkmann. Du får unnskylde denne mannen. Han har vært lenger borte enn han burde. Ja, hun var vakker. Leppene svulmet etter kysset. Huden skimret av små nesten usynlige fregner.

Gailio samlet familien sin og presenterte dem. Jenta med flettene het Jinjin og var tolv år. Vergin var fjorten. Jaila og Kalo var henholdsvis to og et halvt- og halvannet år. Alt virket genuint ekte. Tryggheten kom på lirkende føtter.

De ligner på sin far. Noen skikkelige rakkarer,  sa Arina.

Også har de sin mors skjønnhet og milde vesen, smilte Gailio og sendte meg et spørrende blikk. Jeg nikket. Han vendte seg mot kona si. Går dere hjem, så følger jeg Reikin bort på hotellet før jeg kommer etter? Hun nikket. Vi forflyttet oss mot muren. Luftsykkelen ble stående der vi hadde forlatt den. Når vi forlot enga, ville det kun være en steinmur, en luftsykkel og ei grønn eng tilbake.

Nydusjet og uthvilt gikk jeg blant boder og utstillingsvinduer. Reisa hit hadde gitt meg en tidsbesparelse på to timer. Magen var full av mat som jeg hadde fråtset i meg etter resepsjonistens utallige forsikringer om at det var inkludert i rombestillingen. Dette kunne faktisk bli fint. Jeg ble gående å nyte surret av stemmer og ukjente dufter.

Rosengard, hovedstaden i Voksteren, var en stor by der det krydde av biler og mennesker. Gatene var brede og husene høye. Her, i Klosterdalen, var det trangt, fullt og sjarm. Ikke en eneste bil. Mora mi ville ha elsket det. Sola brant. Himmelen var usedvanlig blå. Gatene var som skapt for solskinn og dovent slummer.

Kun en irriterende bagatell sendte skygger inn i tilfredsheten. Det burde kunne ordnes når jeg bare traff Gailio. Jeg hadde ikke med meg en eneste bytter. Lenger fra hjernedød gikk det knapt an å komme. Det vrimlet av utesteder. En honningøl nå? Glemsomhet og dumskap var to sider av samme sak når det kom til konsekvenser.

Jeg fant en benk på en gressbakke. Frodigheten tilsa at det hadde regnet her også. Jeg lukket øynene. Sol mot vinterhud. Jeg nøt det. Et menneske dumpet ned ved siden av meg. Jeg skvatt. Hunkjønn. Runde bryst skalv i utringinga av en tynn bluse. Den idiotiske rødminga. Jeg senket øyevippene og skjulte retningen av blikket. Myke lepper, røde og fulle.

Jeg rettet meg opp, fra den sammensunkne stillinga, da blikket traff hennes. Det var totalt blått, nesten blåfiolett, som den dypblå akeleien min far har i hagen. Dypt i det blå fant jeg et snev av skimrende grønt. Hun smilte med hvite rette tenner, et smil som fylte hele ansiktet. Ei indre sol! Øynene er sjelens speil. Jeg ante ikke hvem som hadde sagt det. Ante ikke lenger hva jeg lurte på. Hun rakte meg handa. På refleks grep jeg den. Myk og fast.

Livia, sa hun. Det lød som musikk. Jeg presenterte meg og ble stum. Er du ny her? Jeg har ikke sett deg tidligere? Jeg stammet mens jeg strevde for å holde fokus.

Det vil si jeg kom i dag.

Så hyggelig, mol stemmen. Fint å se et fremmed ansikt. Smilet ble om mulig enda mer blendende. Har du smakt på ølet vårt. Turister sier at de sjelden har smakt bedre øl. Vi kan tilby verdens beste kake, slushby. Spørsmålet glitret i øyehulen. Jeg hadde ikke smakt verken øl eller kake. Gled deg! Den fins ikke usunn. Kanskje jeg skal vise deg hvor de har det beste ølet og den beste slushbyn i byen? Vi kan snakke og bli bedre kjent.

Uten byttere befant jeg meg i harde konsekvenser, ei lei kattepine. Jeg hadde drømt utallige drømmer om en slik situasjon. Jeg harket og strevde med ordene. Fargen i kinnene hennes ble dypere og friskere. Jeg følte meg som den idioten jeg var. Hun hadde latter som vaket på stemmebåndet. Jeg kunne ikke bære det om hun lo av meg. Byttere? Ikke noe problem. Onkelen min eier stedet. Kommer du? Hun reiste seg opp fra benken med en spørrende bue i spenstige formede øyenbryn.

Forvirret ristet jeg på hodet for å klarne tankene. Dette hendte faktisk! Det hendte meg, ikke hvem som helst, men meg. Et snev av skuffelse ble synlig i det grønne skimmeret. Selvfølgelig kom jeg. Hun smilte, et yndig smil. Min selvsikkerhet vokste. Handa hennes la seg over min. Jeg svelget mens jeg fulgte henne. Pleide himmelen å være så blå? I så fall hadde jeg aldri lagt merke til det. Hun smilte prøvende. Jeg smilte tilbake, rettet meg opp og trykket handa hennes. Smilet satte seg fast. Sola var ikke lenger bare på himmelen. Dens velgjørende varmen flyttet inn i meg. Det var helt greit.

Hun dro meg inn gjennom en lav dør i noe som i Liljedalen ville ha blitt kalt ei gammel kneipe. Velvære krøllet seg i tærne. For å finne noe lignende måtte vi til Liljegard. Inventaret var av røft tilhugd trevirke, veggene av grovt tømmer. En mann sto ved en bar murt opp i naturstein. Det var smått med vinduer, et skydd fra en storslått natur, til å krype inn i. Fyren presenterte seg.

Jakto Styrktett. Ansiktet var hardt, værbitt. Livia ba om traktering uten byttere. Jeg er vel din yndlingsonkel? Hun nikket dypt inne i favntaket hans. Gulvet besto av grov hellestein. Han smilte og viste oss til en nisje der vi kunne sitte i fred. Jeg ble fullstendig blendet av smilehullet hun hadde i det venstre kinnet.

Siden du ikke har vært i Klosterdalen før, kan jeg godt vise deg rundt en dag, tilbød hun da onkelen hadde forlatt oss. Ikke noe kunne komme opp mot det. Sommerfugler flagret i magen. Spent? Et ertende glimt lekte dypt i det grønne.

Bør jeg være det? Jeg smilte.

Kanskje, fortell om deg selv.

Hva skal jeg fortelle? Herrefred! Vi flørtet.

Hva som helst. Jeg har aldri vært i Liljedalen. Øl og Slushby kom. Ølet hadde en smak av krydder som var ukjent for meg. En svalende følelse nedover halsen. Jeg nøt å fortelle. Slushby lignet en form for klumpete kakekjeks. Fire av dem ble servert i en flettet kurv. Jeg tok en og smakte. Hun så nysgjerrig på meg. Jeg tygget og ble forbauset over både konsistens og smak, som å spise noe av alt. En smak av reker og majones ble avløst av potet og asparges, blåbær med melk og jordbær med fløte. Nytelse! Jeg måtte smile. Hun lo.

Magisk, sa jeg og satt med lykken i hånda.

Magisk, gjentok hun. Begge mente vi mer enn Slushby og honningøl. Vi er berømt for de greiene der. Du blir lei det når du bor her.

Jeg ble mett. Det var så vidt jeg orket å forsyne meg med en til. Hun lo som om hun hadde forutsett problemet. Det er mettende greier. La det ligge! Onkel vil ikke virke gjerrig, men flere enn en er for mange. De er laget for å ernære på reiser og utflukter der mat er lite tilgjengelig. På utestedene serveres det kun fordi turistene er ville etter det. Vi fra Klosterdalen foretrekker skikkelig mat. Ødemarken hadde jeg smakt rett i angstsenteret. Behovet for næringsrik reiseproviant virket opplagt.

Tidsuret krevde plass i boblen av flørt og magi. Avtalen med Gailio.

Kjenner du ham, Gailio Tinkmann? Hun nikket. Jeg ante virkelig ikke veien tilbake til hotellet. Stedsansen min var det ikke stort å briljere med. Hun smilte. Søtten år var hun og hadde et år igjen på førsteskolen. Helt perfekt. Øynene mine klarte ikke å slippe tak i smilehullet.

Hvilket hotell bor du på da? Pinlig. Jeg hadde ingen anelse. Det smilehullet var bare så sjarm. Jeg anstrengte meg virkelig. Min distré natur var tilbørlig røpet. Jeg kunne ha utmalt meg om duftene i gata i poetiske vendinger. Merkelig nok brydde det meg ikke. Det smilehullet derimot. Jeg kom meg til å spørre om det var mange hoteller i byen. Syv. Siden du kom med Gailio, bor du nok på Voksteren.

Ja, vel! Jeg begynte å le. Pekefingeren min greide ikke å holde seg unna smilehullet. Fingerhjertet skalv. Hud mot hud. Du må jo tro jeg er en skikkelig tosk. Hun falt inn i latteren.

Snarere en vimsete turist. Da kler vi hverandre perfekt. I følge min far er jeg et rotehode. Vi går for Voksteren.

Hun grep handa mi og vinket til onkelen i det vi forlot stedet. Huden var fløyelsmyk.  Hun rakk meg til skulderen. Vi beveget oss i fylt taushet. Håret hennes duftet som nyutsprungen gullregn. Tærne mine var helt fornøyde med tanken på å gå til syv hoteller før vi fant det rette.

Hun hadde en usedvanlig hårfarge. Ikke helt lyst som hos søstrene mine, ikke blondt som hos Gailio. Noe midt i mellom, som om det lyse hos Zanne og Zu var fylt med gull. Det var virkelig gullgult. Hun traff på første forsøk. Synd det! Voksteren hotell sto det på et skilt over døra. Det søte ansiktet. Et dryss av nesten usynlige fregner over neserota.

Spaserturen hadde gått for fort. Tida for farvel hadde tatt meg igjen. Jeg sto der og var full av tafatte ord som aldri slapp ut over leppene. Sola skinte i håret hennes og omskapte hvert hårstrå til glitrende gullperler. Hun strakte seg på tå og kysset meg lett på leppene før hun snudde seg på helen og forsvant i en sky av hast. Rødme, en irriterende fysiologisk prosess.

Jeg så meg fort rundt. Avtrykket av leppene brant. Det prikket i huden. Jeg smilte. Det var ikke mulig å la det være. Rødme var greit, en irriterende bagatell. Smilet i meg var både på innsida og utsida. Lykke! Hvem som helst kunne ha sett oss. Det brydde meg ikke.

Katastrofe. Vi hadde glemt det viktigste. Avtalen, et nytt møte, en Reikin stupiditet rett i leveren. Jeg ville sette etter henne. Livia, et under av ei jente. Vettet tviholdt i impulsen og holdt beina limt til gulvet, et fliselagt gulv, hvitt, kanskje marmor.

Resepsjonen var av tre. Jeg sverget på innsida og følte blikket fra resepsjonisten, ei ung kvinne, som en berøring mot kroppen. Livia hadde etterlatt seg et glødende spor på leppene. Jeg trengte en likegyldig mine. Selvfølgelig ville vi treffes igjen. Noe annet var ikke til å godta.

Korridoren var lang og smal. Livia Styrktett. Jeg smakte på navnet, smattet, igjen og igjen. For et navn. Føttene satte opp farta, nærmest løp, i et vell av energi. Hun hadde samme etternavn som onkelen. Jeg hoppet og slo beina ut til siden. Leppene var som en drøm i horisonten der hav og himmel ble forent i et brennende kyss. Jeg tittet meg beskjemmet rundt. Ingen der. Ordene hadde jeg lest i en kjærlighetsroman for damer. Blanke kadaver, for en dust! Jeg var beruset av kvinneduft. Hun ville finne meg om ikke jeg fant henne. Selvfølgelig ville hun det.

Jeg hadde knapt satt meg på senga før Gailio kom. Han ønsket å utsette informasjonsmøtet til i morgen, en beskjed som kom i seneste laget. Ergrelsen krøp inn i meg, en følelse jeg strevde for å ignorere. Han ba meg på middag og forsikret meg om at min tilstedeværelse var alles høyeste prioritet. Livia hadde satt sitt avtrykk på leppene mine. Jeg var min mors veloppdratte sønn og takket høflig ja.

Etter maten, spilte vi pilespill, en pinlig affære. De fire eldste Tinkmanns var kløppere. I følge Gailio, hadde de fått det inn med morsmelka. Gjennom hele skolegangen ble det holdt konkurranser. Familien Jernstein kastet ikke på blink. På skolen der jeg hadde gått, forekom det ikke pilkast.

Det banket på døra. Gailio ga meg tre piler. Jeg veide den ene. Det måtte da gå an å få den til å gå dit jeg ville. Vergin kom trekkende med en solbrun mann. Jeg senket handa. Det var mye av ham. Rommet kjentes brått mindre. Han ga Jinjin en klem så hun nesten ble borte, fanget opp Arina og kysset henne på munnen. Hun spisset leppene til en smask.

Hvordan går det med deg din røver? spurte hun og slo ham vennskapelig på skuldra. Det er alt for lenge siden sist. Øynene hans var intenst lyseblå. Er det to måneder siden? Hun rynket panna. Han nikket.

Noe sånt, min kjære rose. Viken, og dykkinga, har spist av min tid. Hun hevet brynene.

Fortsatt en uforbederlig smigrer. Du vet da at jeg foretrekker prestekrager og blå kornblomster. Du skulle ha latt høre fra deg!

Beklager, min bleke prestekrage! Jeg mistet kommen rett før jeg dro derfra. Det ble litt vanskelig. Han strakte på en sterk nakke.

Du min briljante solstråle trenger en oppstrammer sa hun og knipset ham på den fremtredende nesa.

Som sola står jeg alltid til tjeneste. Han hilste til panna og vendte seg mot Gailio. De rugget på hverandre med kraftige never mens de lo støyende. Gailio holdt ham granskende ut fra seg.

Du ser godt ut dersom man foretrekker tomater selvfølgelig.

Du, min kjære Gailio, bør be om fritak for arbeid i biblioteker og på kontorer så blek som du har blitt. Gailio var ikke blek, bare ikke like solbrun.

Dersom dere er ferdige med å fornærme hverandre, vil vi få presentere deg for vår gjest, Reikin Jernstein, sa Arina. Han skal være hos oss i sommer. Hun trakk meg frem. Fremtoningen rakte meg neven. Jeg kviet meg for å ta den av engstelse for å få handa knust.  Han hadde et fast handtrykk, men ikke hardt.

Solaiko Sollster. Stemmen glitret. Har du vært så heldig å befinne deg her på vår blomstrende mark tidligere? Jeg ristet stumt på hodet og lot meg overvelde av ord og størrelse.

Gailio fortalte om Skrolle som skulle komme og la ut om planer ingen hadde informert meg om. Mens han snakket, ble jeg stående å betrakte dem. De var like høye og like muskuløse. Den nyankomne ble det mer av. En demrende forståelse la seg under frontallappen. Gailio kastet ikke skygge. Der han var, ble vi litt mer. Den nyankomne la beslag på rommet selv når han sto stille og lyttet, som Zanne og Zu. Han så skrått bort på meg. Blir dere hele sommeren, bidrar jeg gjerne med å vise dere rundt. Klosterdalen bør man se med en kjentmann så man kommer under idyllen. En rikere mangfold på et så lite sted, eksisterer knapt. Da mener jeg på alle områder. Han ventet ikke på svar, men vendte seg mot Gailio. Jeg planlegger å bli værende.

Ja, det har vært en lang periode med selvutvikling. Noen savner deg som trener.

Godt. Jeg ser frem til å ta fatt. Jeg tok meg sammen og takket for tilbudet mens jeg så for meg sommermagi med ei viss ung jente, Livia. Skrolle ville foretrekke opplevelser. Gailio hadde pratet en masse, men han hadde ikke nevnt kista, liket eller mordforsøket, de vesentlige grunner til at jeg befant meg her.

Vi kaster piler som du ser, avbrøt Arina. Vil du kaste før jeg serverer kaker?

Det er Reikins tur, sa Jinjin. Jeg trakk meg. Det ble ikke snakk om å åpenbare min lite treffsikre hand med den fyren tilstede.

Kan jeg? spurte han med blikket rettet mot meg. Han virket yngre enn Gailio. Kanskje i trettiårene et sted. Jeg nikket. Forresten skal jeg hilse fra Lettus, sa han henvendt til Gailio. Jeg traff ham i Viken. Han veide pilene i hendene.

Fetteren min, forklarte Gailio.

Han er vel ikke så ofte her lenger? spurte fyren og danderte pilene i handflata.

Nei, det er lenge siden, sa Gailio.

Det er rart hvordan tida kjører slalåm mellom opplevelser og mennesker, sa fyren og  kastet alle pilene på et kast. Jeg husker dere som to sammenfiltrede blomster. Hver pil traff midt i blinken. Samme interesser og like av utseende. Jinjin og Vergin klappet. Haka mi glapp.

Ikke la deg imponere, sa Arina. Overfokusering på trening i Soll har den virkninga. Alle smilte. Jeg og, men jeg ante ikke hva de snakket om. Solaiko smilte fornøyd og hevet muskelen til Arina.

Spørsmålet er om det skyldes kløkt eller muskelmasse, sa han.

Ja, så mangler det jo ikke på selvtillit heller da, sa Gailio og la armen rundt skuldrene hans. Fortell hvordan Lettus har det!

Tja! Jeg vet ikke helt. Han har anlagt samme frisyre som deg og har fjernet barten. Han studerte Gailio. Få deg litt farge i ansiktet så er dere fortsatt ikke så verst like.

Takk, men jeg foretrekker forskjellene, sa Gailio.

Arina gransket mannen sin.

Ja, er du blekere enn Lettus, står det dårlig til!

Lettus lever livet, sa Solaiko.

Da er det kaker, sa Arina. Ikke en pil til skulle jeg kaste. Jeg så ned på hendene mine. De måtte være feilkonstruerte.

Jeg skrudde på lys og vannkran, fant frem tannbørste og tannkrem og pusset i vei mens jeg gikk ut av badet. Ei hildring plasserte seg på den store innbydende hotellsenga, Livia naken, under en mektig lysekrone av glitrende stein. Jeg slukket lampa. Steinene glitret selv i mørke.

Natta var full av stjerner og månelys. En skikkelse dukket frem fra trærne i hagen. Gailio. Det kunne være ham, men det var umulig å se det tydelig. Han var ikke alene. Pilefyren. De hadde fulgt meg til hotellet. Jeg prøvde å komme på navnet. Noe med Sol. Begge kikket opp mot vinduet.

Kvelden før hadde jeg stått ved et vindu. Det gufset i nakken. Jeg trakk meg tilbake bak gardinene. Skikkelsene der ute snakket og gestikulerte. Jeg måtte ut på badet for å spytte. Da jeg kom tilbake, var de forsvunnet.

Stjerner og måne. Jeg skulle gå til sengs med drømmen om Livia som en forlengelse av kroppen, en puls i underlivet, ei seng for to, ei fantastisk hotellseng, til å drømme seg bort i. I mitt minne hadde jeg aldri noen gang befunnet meg på et hotell. Det var en trivelig opplevelse. Annamelia. Jeg husket nesten ikke hvordan hun så ut. Livia, plasserte henne i skyggen der hun godt kunne holde seg .

På hylla over senga så jeg ei bok. Klosterdalen. Jeg bladde opp. Den besto av bilder med tekster under. Jeg registrerte en dirrende lyd, tittet automatisk etter en lydkilde og måtte smile. Hoteller var sikkert fulle av lyder. Jeg kikket ut av vinduet. Der var det ingen. Jeg hadde for mye spytt i munnen og gikk ut på badet.

Det smalt i et øredøvende rabalder av høyt og mye. Jeg spyttet ut gurglevann og hastet over dørkarmen. Senga lå flat under marmor og glitrende stein. I den skulle jeg ha ligget og sovet. Magen ble akutt kvalm. Jeg spøy. Lampa hadde knust senga.

En skikkelse dukket opp i døra. Snart krydde det av hotellpersonell. Jeg sto hjelpeløs i splintrer og spy.

Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie, stotret hotellmannen. Han ledet meg ut til et annet rom, et rom med den samme lampa i taket. Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie. Han sa det igjen og igjen. Jeg måtte skaffe meg tilgang til et RA. Han vred hender og stirret inn i min fortvilelse. Jeg måtte snakke med Gailio. Ta det med ro! Vi skal kontakte ham! Ikke tale om at jeg la meg under ei slik lampe igjen, aldri. Alle rom har slike senger. Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie. Jeg ante ikke hvor mange ganger han hadde sagt det nå. Ta det med ro. Jeg skal kontakte Gailio.

Gailio Tinkmann, sa jeg. Du må gjøre det nå!

Det skal jeg. Noe slikt har aldri tidligere skjedd. Hvordan går det med deg?

Jeg vil aldri ligge under ei slik lampe igjen. Du må hente Gailio.

Vi skal få fraktet inn ei ny seng som du kan plassere der du vil. Dette har aldri Vi skal få tak i Gailio.

Vær så snill! ba jeg.

Vi.. Jeg Selvfølgelig. Han forlot meg. Jeg plasserte meg på en stol langt bort fra vinduet og lampa. Derfra stirret jeg på dem som om de var fysiske størrelser som kunne bli levende og gå til angrep.

En mann kom inn med veska mi. Jeg skvatt som ei katte.

Beklager! Jeg tenkte du ville ha den. Han bukket seg ut. Selvsagt ville jeg ha den. Jeg ville hjem. Det var det jeg skulle insistere på bare Gailio kom. Hjemme fantes det ikke monsterlamper som ramlet ned fra tak. Det banket på døra.

Kom inn! ropte jeg. Det var hotellfyren. Gailio var på vei. Han bukket seg ut mens han vred hender og beklaget seg.

Rett etter ham kom det to menn bærende på ei seng. De spurte hvor jeg ville ha den plassert. I den mørkeste kroken med lengst avstand til lampa. Jeg pekte og illustrerte. Pusten min var ute av rytme. Jeg kom ikke til å ligge i den. Det var flaks at jeg hadde pust i det hele tatt.

Ansiktet mitt ble synlig i speilet. Likblekt. Jeg datt ned på stolen igjen mens fyren redde opp senga. Øynene mine var nesten sorte. Jeg frøs så jeg hakket tenner av det, en indre frost som det ikke gikk an å snakke fornuft med. Det var varmt i rommet.

Jeg krabbet inn under dyna. Senga sto feil i forhold til vinduet. Hvorfor hadde jeg ikke skjønt det. Jeg satte i gang med å beregne retninger for skudd. På veggen nærmest hjørnet i en spiss vinkel fra vinduet, ville det være tryggere. Jeg krabbet ut og flyttet i vei. Det var ikke lampas skyld. Jeg foretok noen flere vurderinger. Gjenstander hadde ikke vilje. Jeg grøsset av en indre frost og krabbet under dyna igjen. Hele meg var et sanseinferno. Det var ikke mulig å komme ut av det. Jeg ante ikke at det kunne eksistere så mange lyder i et hotell.

Det banket på døra. Jeg vurderte å reise meg opp og late som om jeg var oppegående, men jeg ble liggende i ren apati. Døra brukte et uendelig antall drøye sekunder på å åpne seg. Jeg satt oppreist i stivnet positur da hotellfyren tittet inn. Gailio er her snart. En undersøkelse blir foretatt for å finne ut av hvordan dette kunne skje. Det vil ikke bli spart på ressurser. Aldri før i dette hotellets historie har det skjedd noe lignende. Jeg stirret. Sa ikke et ord. Han bukket seg ut.

Jeg puttet dyna rundt meg som en forsterker av huden. Samtidig førte jeg en dialog på innsida av hodet, vartet opp med saklige argumenter, men frykten var totalt irrasjonell, ikke til å føre en samtale med. Jeg passet på at ingen kroppsdeler befant seg på utsida av dyna. Hjertet dunket. Jeg skulle ikke bli her, men jeg måtte varme meg. Hjerteslagene. Jeg lyttet. Dunk, dunk, en jevn rytme. Det lød et nytt bank på døra.   

Reikin, det er meg, Gailio. Han hadde sagt at jeg ville være helt trygg her. Dørklinka beveget seg. Han kom inn. Dypt bekymrede blå øyne gransket meg. Vi skal til bunns i det som skjedde. Som hotellverten har fortalt deg, har ingen lampe noensinne falt ned siden hotellet ble bygd. Det er et gammelt hotell. Festeanordningen er gjennomløpende slik at om lampa faller kommer taket også. Jeg så opp i et hvitmalt tak identisk med det jeg hadde forlatt. Taket hadde ikke falt. Nei, derfor foretar vi undersøkelser. Vår sikkerhetsråd kommer innom for å snakke med deg. Han er her snart.

Et nytt bank. Gailio åpnet for en middelaldrende mann med langt mørkebrunt hår. Jeg reiste meg for å komme ut av senga. Mannen var minst to meter. Han stanset meg med en håndbevegelse.

Bli hvor du er. Et lett rødlig skjegg rakk til langt ned på brystet. Får jeg lov? Han trakk den ene stolen bort til senga og rakte meg handa. Skjolti Vernekamp. Gailio plasserte seg på den andre stolen.

Er det greit, Reikin? spurte den skjeggete. Jeg forstår at du er urolig, sliten og trolig ønsker oss bakom skyene, men vi må finne ut av hva som har foregått. Til det trenger vi din hjelp.

Jeg prøvde virkelig å samle meg. Skarpe blå øyne under overraskende lyse bryn så vennlig på meg. Forelskelsen hadde reddet meg. Den fortalte jeg ikke om. Noe hadde dirret, en lydkilde jeg ikke hadde funnet opphavet til. Hørte du en dirring rett før lampa falt?

Ja! Jeg gikk inn på badet for å spytte. Det var da det skjedde. Før det sto jeg og glante ut av vinduet. Jeg så to menn, deg og han pilefyren. Jeg nikket mot Gailio. Dere så opp mot vinduet mitt.»

Solaiko, sa Gailio. Jeg gikk aldri inn i hagen, men det er mulig vi ble stående å se opp mot vinduet. Han kikket rundt seg. I hvilken retning vender vinduet på dette rommet.

Det skal vi sjekke, sa den skjeggete.

Jeg trodde det var dere, sa jeg. Det var mørkt.

Jeg vet selvfølgelig ikke hva Solaiko foretok seg etter at vi gikk fra hverandre.

Hvor lenge var dere sammen? spurte fyren.

Jeg vet ikke, sa Gailio tenksomt. Vi snakket litt. Jeg ville egentlig hjem så fort som mulig, for jeg har vært hjemmefra en stund, men jeg så ikke på klokka.

Jeg snakker med Solaiko, sa fyren. Blir du her i natt? Han så mot Gailio.

Stolen er limt fast!

Jeg plasserer en vakt på utsida også, sa fyren. Jeg tittet bort på lampa. Begge fulgte blikket mitt. Jeg beit meg i leppa og undret på hvor livet mitt var blitt av, der det var  normalitet og orden, det som hadde vært før. Gå på skolen, snakke med Skrolle.

Det banket på døra. Jeg skvatt høyt. Inn kom en middels høy mann med stritt sort hår.

Konglomeratets sikkerhetsansvarlige, presenterte Gailio. Kampin Styrktett. Jeg hilste. Grepet hans var hardt, øynene overraskende blå.

Kall meg Kampin! Jeg beklager det som har skjedd! Vi skal finne ut av dette. Dere har snakket sammen? Han så mot sikkerhetsfyren. Høydeforskjellen var morsom. Fint! Kistevergene er på plass. Vi bør sette i sving.

Alle tre stirret på meg som om jeg satt på svarene. Samtalen ble en uproduktiv beskjeftigelse. Jeg fikset ikke noe særlig mer enn enstavelsesord og gjentagelser av det jeg allerede hadde fortalt. Min verden var delt i to. Før lampa falt og etter at den hadde falt. Jeg hadde befunnet meg i en drøm med alle nyanser av følelser. Månen, Livia, min forelskelse. Den angikk bare meg.

Vil du snakke med foreldrene dine? spurte Gailio da de to hadde forlatt oss. Jeg la hodet i hendene og så for meg et hjerterått bilde av et bekymret opphav. Selvsagt blir de bekymret, men hva har du behov for. Jeg beholdt hodet i hendene. Det var ikke tale om at jeg kunne sove her.

Jeg vil ikke bekymre dem, sa jeg og ristet på hodet. I hvert fall ville jeg ikke det når jeg selv var så bekymret.

Jeg har med meg noe du kan sove på. Han holdt frem ei lita hvit pille.

Jeg kan ikke sove her, sa jeg.

Vi kan dra hjem til meg, sa han. Jeg ville hjem til meg selv, til tida før dette, til mamma og pappa. Aldri hadde jeg savnet dem sånn.

Hvis du velger å bli her lover jeg å sitte her i hele natt. Det er trygt. Du gjør som du vil.

Mamma og pappa var trygghet, kun de.
Bare dem.
Ingen andre.
Jeg hadde bare ikke forstått det før.



I

Lytt til kapittel 4






Interessert i å lese flere kapitler.





















Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, kapittel 3

Vil dere lese tidligere kapitler først.





Noen forfatterord:




Jeg ser rundt meg hver dag, hører på nyheter, er på sosiale medier, og jeg blir skrekkslagen og tenker at denne serien, min fantasi, kan bli virkelighet. Vi mennesker må skjerpe oss for å forhindre at den blir det. I slutten av januar dumpet det ned et skriv i postkassa vår som truet, Vår Vegard, Downs, men inkasso og utkastelse fordi han fikk for lite penger i trygd til å betale den gigantiske husleieøkninga poitikerne hadde bestemt. Han har Downs, hvordan i all verden skulle han kunne greie å betale så mye penger for sin omsorgsbolig.

Det gikk bra. Vi kjempet. Sånt gir håp.

Stadig rapporteres det om vold, voldtekter, knvibruk, i landets gater. Alt skal koste penger. Det er en griskhet, ei jakt etter inntjening overalt som skremmer vettet av meg. I enkelte land piskes kvinner fordi de nekter å dekke til håret. Mens dette foregår, lever vi våre liv, uten at det egentlig angår oss. Det har ikke rammet oss ennå. La oss håpe det fortsetter sånn, la oss håpe at det ryddes opp i dette, for dette som møter meg i nyhetsbildet, er en verden jeg ikke vil ha. Denne serien skal ikke bli virkelighet. Det er en fiksjon til å krype inn i. De gode og det onde. En kamp i fantasien. Slik skal det holde seg.




Reikin Jernstein har hatt en samtale med sin far. Han vet hva han så i skogen. En død mann som hang i et tre, ille maltraktert, et lik uten øyne.

Han vil at faren skal forstå, virkelig begripe at det han forteller er sant.
Hvis du ikke kan stole på det dine sanser forteller deg, er du i trøbbel.
Faren forteller ham om Kistepakta, at han tror at Reikin er Kistebærer. Reikin kan ikke fatte at han har en far som tror på noe slikt tull.

Han har aldri hørt om noen Kistepakt eller at det eksisterer ei kiste for hver verdensdel. Faren vil at han skal reise bort. Det singler i glass. Faren kaster seg over sønnen for å beskytte ham.

Ved det begynner:



Kapittel 3


Dørklinka beveget seg. Inn kom en fremmed ung mann med sandfarget hår og pistol i neven. Øynene våre møttes, blått og brunt, et kort møte. Fyren sa ikke et ord. Øynene hans beveget seg i hurtige skift mens han gransket rommets skygger. Munnen var en stram strek. Han endte ved vinduet der han ble stående å kikke ut.

Ingen der, sa han og vendte ansiktet i min retning. Går det bra med deg? Jeg hadde det heller elendig, men det var ikke noe jeg hadde behov for å informere om. Jeg reiste meg opp mens jeg anstrengte meg for å virke upåvirket. Mutteren kom løpende i bare nattøyet på nakne føtter. Det var ikke bra. Gulvet var fullt av glasskår. Hun hadde farget tåneglene. I et hysterisk oppbud av tårer kastet hun armene rundt meg. Jeg sniffet inn duften av søvn.

Hun holdt rundt meg som om hun aldri ville slippe, min mamma. Det lyse hodet hvilte mot skuldra mi. Den spinkle skikkelsen skalv. Likevel opplevde jeg trygghet. Alt hun hadde opplevd. De fryktelige hendelsene fatteren hadde fortalt om. Jeg forsøkte å frigjøre meg. Hun holdt meg fast. Jeg løftet henne bort og snudde meg mot fyren. Han presenterte seg.

Stephin Kommon. Handa hans var fast og smal.

Dere sa at dere ikke trodde på meg.

Vi mottok en ordre fra Gailio Tinkmann om å overvåke huset.

Kistevergen, opplyste fatteren som hadde kommet etter mutteren.

Det blir satt inn ytterligere forsterkninger, sa fyren, Stephin. Dette er å betrakte som et åsted. Vår etterforskningsleder kommer så fort hun kan og vil stille spørsmål. Jeg foreslår at vi finner et rom uten store vindusflater mens vi venter på forsterkninger. Alle rom hadde vindusflater. Mora mi elsket lys og blomster.

Vi hadde et kjellerrom og flyktet dit. Mutteren tilbød seg å sette på noe varmt å drikke. Ingen av oss fikk gå noen steder. Vi så på hverandre i taushet. Jeg begynte å skjelve og strevde for å skjule det. Mamma fant et teppe og la det over skuldrene mine. Min første innskytelse var å slenge det bort. Jeg valgte å krype inn i det.

Stephin mottok en beskjed på et merkelig apparat, ikke et RA.

De kommer nå, sa han. Vi setter i gang et søk, vokter huset og starter samtaler med hver og en av dere. Har dere et passende rom?

I går trodde dere meg ikke, sa jeg. Jeg går og legger meg. Fatteren sendte meg et irritert blikk.

Ikke før du har snakket med folkevernet, sa han. Du gikk til vinduet. Det ble skutt.  Hadde du ikke bøyd deg, ville du ha blitt truffet. Det var flaks. Den svære neven skalv. Mutteren gråt stille. Jeg hadde sett en tittel i bokhylla, men jeg husket ikke hvilken. Ikke var det interessant heller. Mutteren rettet seg opp mens hun dro albuen over øynene.

Jeg setter på noe å drikke! Hun reiste seg og plasserte nevene i siden. Ve, den, som protesterte. Stephin så på klokka og nikket.

Folkevernkvinna, fra i går, kom inn, Seigila Jaktav. Jeg ble akutt uvel ved synet. De grønne øynene hadde tvilt på meg, på min forstand. Ikke noe var verre. Hun hilste på foreldrene mine. Jeg nikket og gikk mot ei hylle med syltetøy mens jeg studerte etiketter uten å se. Fatteren hvisket lavt med henne. Hun smilte.

Vi tar samtalen her med alle samlet. Hun virket vennlig. Stephin forlot oss.

Jeg ble værende hos etikettene. Fatteren og mutteren redegjorde for hva de hadde opplevd. Jeg lyttet til spørsmålene og svarene mens jeg lot som om jeg var opptatt av glassenes innhold. Det ble slitsomt å stå. Jeg slang meg ned i en stol. Kvinna vendte seg mot meg, smilte vennlig. Leppestiften fremhevet det kastanjefargede håret. Jeg vred meg under smilet og svelget spydighetene jeg hadde lagret ytterst på tungespissen. Vil du tilføye noe? spurte hun.

Hadde du, og dine kolleger, tatt meg på alvor, kunne dere ha satt i gang etterforskning tidligere. Da kunne vi ha unngått dette, et faktisk mordforsøk. Blikket mitt holdt fast i de grønne øynene hennes. Det befant seg en morder i skogen, en morder som kunne myrde igjen, noe denne morderen forsøkte seg på. Fatteren strammet leppene. Mutteren strakte seg frem og klappet meg beroligende på armen.

Det har blitt for mye, sa hun unnskyldende til Seigila.

Jeg beklager, sa Seigila og sendte meg nok et vennlig smil. Tennene hennes sto lett skråstilte i munnen. Om hun beklaget herfra og til månen, ville det aldri være nok. Gailio Tinkmann beordret etterforskning og bevoktning av huset. For resultatet ville det ikke ha spilt noen rolle hvorvidt vi hadde trodd på deg. Jeg reiste meg og så kaldt på henne.

Det var jeg som befant meg alene i den skogen. Jeg fortjente å bli trodd. Sinnet steg. Avmakten. Den avskyelige realiteten. Hun beklaget. Jeg ville kaste raseriet tilbake mot henne. Hun smilte forsonende. Mellomrommet mellom fortennene, i overkjeven, ga henne et pussig uttrykk. Smil og beklagelser. Det var ikke mulig å slenge raseri mot sånt. Jeg viste henne loggen fra i går. Et bevis på at noe var galt et sted. Hun nikket og rakte handa ut etter  apparatet mitt. Jeg ga det ikke fra meg. De måtte finne ut av det. Jeg skal få noen til å se på det. Nå trenger jeg at dere forteller alt som kan ha med dette å gjøre, du også.

Jeg fortsatte min tirade av misfornøyd krenkelse. Hun ristet avvergende på hodet og holdt hendene opp foran seg. Vi har foretatt undersøkelser, sa hun. Så langt har vi ikke noe nytt å melde. Hun mottok et anrop på samme type apparat som det Stephin benyttet. Gailio, sa hun og rakte det til fatteren. Han gikk ut av rommet. Jeg gikk etter med den intensjon å få med meg hvert ord som ble sagt. Seigila holdt meg tilbake med et spørsmål. Jeg gikk inn for ignorering.

Svar på spørsmålet, Reikin! befalte mutteren. Jeg hadde ikke oppfattet det. Samtalen, fatteren førte, angikk trolig meg mer enn ham. Jeg var dugelig lei av å bli gjort til tredjepart i egne viktige anliggender.

Hvem visste at du forlot skolen da du gjorde? gjentok Seigila. Ingen hadde visst det. Til Skrolle hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Alle kunne ha sett meg gå mot skogen. Ingen kunne vite hvor jeg var på vei som ikke fulgte etter meg. Jeg hadde knapt visst hvor jeg skulle selv en gang. En uendelig mengde mennesker hadde befunnet seg på den skoleplassen. Hun ville vite mine venners navn. Egentlig var det kun Skrolle og meg.

Skrolle, så ikke at Reikin gikk noe sted, sa mutteren velmenende. Han var med oss å lete, tilføyde hun forklarende. Skrolle og jeg hadde en klikk vi hang med. Seigila noterte seg navn. Jeg gjespet overdrevent. Fatteren kom tilbake. Hva snakket dere om? spurte jeg. Han ristet på hodet og vendte seg til Seigila. Det gjaldt beskyttelse.

Huset og området rundt, vil bli overvåket til vi finner ut av dette, beroliget hun. Meg tilbød hun ei pille å sove på.

Nei, takk! I går taklet jeg å være alene i skogen med et lik og en mulig morder. Dette skal nok gå bra. Fatteren kremtet. Jeg reiste meg og ga foreldrene mine en klem. Det går bra, hvisket jeg og stirret inn i min mors oppskjørtede ansikt. En fyr kom inn og snakket lavt med Seigila. Jeg tenkte på Annamelia. Alt hadde begynt med henne. De hadde regnet ut hvor skytteren måtte ha stått. Forunderlig nok fantes det ingen spor der.

Her, ta den pilla! sa mutteren, grep handa mi og lukket den. Fem skudd hadde trengt gjennom vinduet på fatterens kontor. Jeg gikk mot døra. Det var blitt skutt med skarpt. Kjekt å vite! Magen skalv.

Vi har behov for mer informasjon fra deg, sa Seigila. Jeg hadde dødd dersom jeg ikke hadde bøyd meg. Fatteren hadde forstått det. Nå begynte det å gå opp for meg også. Jeg snudde meg og stirret mens jeg ignorerte krampene i magen. Noen hadde faktisk skutt. Jeg lukket døra og gikk til rommet mitt.

På sengeteppet lå Toppen og sov. Jeg fjernet teppet. Dokvin var en drittsekk. Jeg lengtet desperat etter søvn. Dokvin kom til å legge ut om Annamelias vagina. Jeg klappet pelsbunten på hodet og svelget pilla. Synd for Annamelia. Hunden slikket med en liten tungespiss knapt mulig å registrere. Han burde ha reagert på oppstyret. Kommet! Toppen var livredd for smell. Jenter ante ikke hvordan Dokvin snakket om dem. Snakk og skryt! Utmattelsen krøp gjennom kroppen. Jeg burde kontakte Skrolle. Ferieplaner. Et nytt lite slikk fra Toppen. Gode hunden.

Jeg lukket øynene. Annamelia var ikke min sak. Hun hadde aldri vært det. Jeg nektet å tenke. Fra periferien sto de fryktelige hendelsene og kikket på meg. Der kunne de holde seg. Huset var under bevoktning. Jeg ville ikke sendes vekk. Hva het den denne hovedstaden fatteren ville sende meg til? Folkevernet var på saken. De ville oppklare alt. Skrolle og jeg! Vi kunne bli her. Gjøre som vi pleide. Jeg gledet meg til en normal hverdag. Han og jeg.

Sola lirket seg vei gjennom rullegardina, en ny dag. Jeg skottet mot Toppen. Han sov. Jeg trakk ham inntil meg. Snuta hans grov seg inn under armhulen. Jeg løftet ham opp. Et spinkelt dyr som kjentes tung som en sekk. Han var en matvegrer. Jeg puttet ham inn i armkroken, en våt tungespiss, et lett slikk. Øyelokkene hans vibrerte søvntunge og falt igjen, en atypisk atferd. Energibunten burde ha vært opptatt med morgenrutiner. Nappe meg i øret, slikke.

Jeg gikk til fatteren og halte ham ut av søvnen. Han løftet Toppens hode. Det deiset ned.

Når var han sist ute? Den store neven strøk den myke pelsen. Jeg ante ikke. Toppen hadde hundedør. Ingen kunne ane når han sist hadde vært ute.

Han reagerte ikke på skuddene, sa jeg. Hvis fremmede folk snek seg rundt huset, etter en posisjon for et skudd, burde han ha varslet.

Jeg melder fra til folkevernet, sa fatteren.

Han kan være syk, sa jeg.

Jeg er glad for at du reiser i dag, sa han. Det fantes ingen avtale om noen reise. Etter skuddene i går snakket jeg med Gailio, kistevergen. Han var enig med meg. Du bør komme deg bort. I Klosterdalen garanterer han din trygghet. Jeg ville feriere med Skrolle. Gailio har sagt at du kan ha med deg venner. Jeg ville kun ha med meg Skrolle. Da tar jeg det opp med foreldrene hans. Problemet var at Skrolle skulle reise på en planlagt familieferie til Urleiven og bli borte i en uke. Han kan komme etter. Jeg ristet på hodet. Sønn, tenk deg om! Her blir du sittende innesperret med vakter som bestemmer hva du kan og ikke kan gjøre. Gailio tilbyr deg spennende opplevelser i nye omgivelser. Vinn/vinn. Jeg rynket panna. Du kan bli så lenge du vil. Poenget er at din mor og jeg ikke vil ha deg tilbake før saken med liket og skuddene er oppklart og løst. Konglomeratet vil følge opp alt sammen Seigila, folkevergen, gjorde utslaget. Henne ville jeg ikke ha noe mere med å gjøre. Da avklarer jeg det med Gailio.

Skrolle skal komme så fort han er tilbake ellers blir det ikke noe av.

Fint. Jeg holder deg orientert. Han gikk mot døra med RA i posisjon for en samtale.

Har du vært der? spurte jeg. I denne hovedstaden.

I Klosterdalen. Nei, men det skal være skikkelig idyll! Idyll for fatteren og meg var trolig ikke det samme. Han hadde et magert reiserepertoar. Klosterdalen tar bare i mot et begrenset antall turister. Betrakt dere som heldige. All organisering og kontakt går gjennom Gailio og meg. Har jeg ditt ord på at du ikke kontakter Skrolle? RA brant i lomma. Det måtte sjekkes for feil før jeg dro noe sted. Han rakte frem handa. Jeg ga ham apparatet og håpet at Skrolle ville bli begeistret.

Toppen hang som et slakt i armene mine mens jeg gikk mot rommet mitt. Jeg kastet meg på senga med hunden i armene. Fatteren kom inn. Gailio er på oppgava. Han snakker med Skrolles foreldre og ordner det praktiske. Ingen skal kjenne til  bestemmelsesstedet deres.

Skrolles foreldre lar ikke sønnen sin reise til de aner ikke hvor.

Gailio har uante ressurser, Reikin. Jeg tror han får det til. Det innebærer at du ikke må nevne et ord til noen om hvor du skal, heller ikke til din mor og dine søstre. Dersom ingen kjenner bestemmelsesstedet, garanterer han at du er trygg. Kun vi tre vet det, Gailio, du og jeg. Slik skal det forbli. Greit? Det hørtes overdrevent ut. Fem skudd er ikke overdrevent. Det er drapsforsøk. Jeg pustet tungt. Brutalt nok. Gailio er ekspert. Vi lytter til eksperter. Jeg nikket. Han fremførte overbevisende argumenter. Vakter er utplassert på innsida og på utsida av huset. Frem til du har reist, må vi vokte oss for forsnakkelser. Fire personer befinner seg i nærområdet til eiendommen. Du kan bevege deg ut i hagen, ikke lenger. Jeg foreslo for Gailio at vi kunne lokke personen eller personene, frem ved å si at du fremdeles bor her, men han ville ikke sette din mor og meg i utilbørlig fare. Jeg stoler på hans vurdering.

Et sted i magen begynte det å krible. Skrolle og jeg på ferie alene. Jeg hadde ikke vært mye på ferie, og aldri borte fra foreldrene. Gailio kommer til å utbrodere seg om stedet, naturen, fasiliteter som svømmebasseng, bademuligheter, turområder. Ikke skap deg forventinger ut fra det. Han tilslører hvor dere skal. Konglomeratet er målet for reisa. Det var greit.

Jeg ble med ham inn på kjøkkenet. Mutteren satte frem mat.

Er du komfortabel med planene? spurte hun.

Så der, sa jeg,

Er du sikker på at vi gjør rett i å la han dra hjemmefra etter alt det han har gått gjennom? Hun så formanende på fatter. Trygghet er viktigst, Vendel. Ikke glem det!

Det er derfor han reiser, Mayla.

Hjemlig trygghet, Vendel! Hun klemte meg med et hikst av medynk.

Har du møtt ham, denne Gailio? hvisket jeg. Hun ristet på det lyse håret og hvisket tilbake.

Jeg har aldri hørt denne historien før. Det fantes ikke snev av grått i håret hennes.

La oss møte ham, hvisket jeg. Er han en drittsekk, blir jeg ikke med. Fatteren himlet. I øynene hennes var det tårer. Jeg tørket dem bort. Blåfargen hadde bleknet. Hun lignet søstrene mer enn hun lignet meg. Det skyldtes ikke bare fargene.

Jeg var ubegripelig sulten og satte meg til bords..

Han vil være godt beskyttet der, sa fatteren og dro mutteren inn i armene. Hun skjøv han bort med et misfornøyd uttrykk.

Hvor er Toppen? spurte hun.

Det er noe rart med ham, sa jeg.

Hvis han er syk må vi til dyrlegen. Hun forlot kjøkkenet med bestemte skritt. Toppen hang som et slakt, i armene hennes da hun returnerte.

Ingen av oss skal bevege oss lenger bort enn til hagen i dag, sa fatteren og så bekymret på den lille firbeinte. Mutter målte kroppstemperaturen og fant ikke noe alarmerende. Hun hentet et stykke kjøtt fra kjøleskapet. Han ignorerte det.

Det virker ikke riktig at Reikin skal reise, hvisket hun. Jeg begynte å se frem til det.

Zanne og Zu kommer, sa mutteren.

Hjelp! tenkte jeg.

De kom med nok oppkavet energi til å røyke en ål alene. Øvrige familiemedlemmer var etterlatt hjemme. Det var noe å takke for.

Været var bedre enn det hadde vært på lenge. Vi befant oss på vent i hagen. Fatteren hadde organisert transport for Skrolle om en uke og to dager. Skrolles foreldre hadde gått med på det. Jeg hadde ikke trodd det.

En luftsykkel la seg til rette på plenen, Gailio, kistevergen. Han fortøyde i epletreet. Vi hadde aldri før hatt en luftsykkel i hagen. Min far gikk bort til ham. De gled inn i en storslagen omfavnelse. To store menn, en lys og en mørk. Inntrykket av min far som kjempe ble redusert av tendensen til mage. Hos den fremmede spilte musklene under huden.

Jeg motsto fristelsen til å rette meg opp og forble i en innstudert hengslete modus. Speil hadde jeg ikke for handa. Fantes det muskler var de i så fall ikke synlige. Hoftene var riktignok smale eller rettere sagt fraværende, og skulderbredden sto i stil med hoftene.

Toppen hadde våknet og sprang ut på vaktparaden med iltre bjeff. Så var i hvert fall han i form igjen. Luftsykkelen imponerte ham ikke. Den gjorde inntrykk på meg. Der var det ikke mye å sette tennene i. Han knurret iltert. Min far gjorde tafatte forsøk på å stoppe angrepet. Jeg smilte. Han hadde aldri vært god til det der.

Gailio satte seg ned. Plystret. Han hadde skulderlangt gyllent hår. Trening var ikke min greie. Sola fikk håret hans til å glitre. Mest i gull. Jeg oppdaget et lite streif av rødt. Toppen nærmet seg, la hodet mot forlabbene og slikket fingrene hans. Jeg kunne overveie å gjøre et stunt hvis det ga slike resultater. Fatteren svettet synlig. Gailio løftet hundekreket opp og viste ham sykkelen, mumlet beroligende, lot ham snuse. Toppen la seg til rette og løftet en labb. Kos meg! Zanne og Zu blunket til hverandre. Jeg og Gailio hadde to likhetstrekk. Høyde og hårlengde.

Min far vendte seg mot oss med et formanende blikk, et krav om en høflig oppvisning i dannelse. Søstrene beveget seg mot ham, like som to dråper vann, med platinablondt hår som en sky rundt hodet, grasiøse som gaseller med vuggende hofter og høyreiste pupper. Han tok det pent. Poeng til ham! Begge tok stor plass i et rom selv når de var hver for seg. Alles øyne traff meg samtidig. Min tid som observatør tok en brå slutt. Jeg burde helt seriøst begynne å trene.

Med et uttrykk jeg mente burde virke likegyldig, slentret jeg fram. Toppen, lå ved Gailios føtter og hvilte hodet på skoene hans. Ikke antydning til rykk i halen. Sviker! Gailios trekk var skarpskårne og haken bestemt. Jeg var ikke direkte småhendt. Handa forsvant inn i neven hans. Det eneste myke ved fyren var den velformede avtegninga av leppene. Handtrykket var kraftig og fast. Med en slik kropp kunne jeg ha skrevet om historien. Kanskje Annamelia hadde falt for Dokvins psykosjel. Den kunne andre konkurrere om.

Jeg har sett frem til å hilse på deg, sa Gailio. Stemmen var fyldig, tillitvekkende. Dypblå øyne under mørke øyebryn dro på granskingsferd i ansiktet mitt. Jeg så ned. Toppen logret fornøyd. Dobbeltsviker. Hvordan har du det?

Middelmådig, svarte jeg. Mer var det ikke å si. Magen ble akutt kvalm.

Jeg forstår. Du vil være trygg når du reiser med meg. Han startet utbroderinga om svømmebassenger, vannsklier og en mengde sportsarenaer inkludert fotballbaner og matorgier.

Jeg hater fotball.

Men du liker havet? Jeg nikket. Fjellet? Nytt nikk. Du kommer til å få en ferie du sent vil glemme.

Vi blir gjerne med, sa Zanne og smilte sitt mest sjarmerende smil.

Zu nikket. En ukes husmorferie. Gjerne med fotball. De smilte til ham og hverandre med blendende sjarmtriks.

Ja, da blir i hvert fall ikke jeg med, sa jeg og alle lo. Gailio fortsatte å utbrodere seg om bestemmelsesstedet. Søstrene mine hadde lyse stemmer med latter i. Jeg sparket tærne i bakken mens ord og sekunder spant ut av tida.

Gailio fanget blikket mitt, vek ikke. Det er vel ikke noe å vente på, sa han. Vi bør komme oss av gårde. Jeg lukket øynene. Ferie for meg og Skrolle. Det hadde fortonet seg som en god ide. Jeg ombestemte meg. Ikke tale om! Zanne Zu utvekslet smil. Det var lillebror det. Fatteren rettet seg opp, vaket i temperamentet.

Akkurat det er ferdig diskutert. Selvfølgelig skal du reise!

Dette er kanskje ikke tidspunktet, sa mutteren. Jeg sa jo det. Slike oppskakende hendelser. Man trenger sine nærmeste rundt seg. Jeg så irritert på henne. Det var ikke sånn. Jeg ville være sjef i eget liv, møte sommeren slik vi hadde bestemt, før dette, den uvirkelige situasjonen. La oss reise bort alle sammen, sa mutteren. Fri å bevare meg vel!

Jeg blir med, sa jeg. Gailio smilte svakt. Nikket. Sykkelen var helt klart en formildende omstendighet. Lysten til å sitte på en slik var sterk nok til å overkomme høydeskrekken.

Jeg beklager farkosten, sa Gailio. Det blir slitsomt å være passasjer så lenge. Siden vi drar i hemmelighet, er dette måten å gjøre det på. Han måtte tulle. Sykkelen var en høyder.

Fatteren kom med kiste og klær i en sekk. Mutterens øyne svømte over av tårer. Hun slo armene om meg som om hun aldri ville slippe, svøpte meg i mammaord. Fatteren la en arm rundt henne. Hun føyste den vekk og så sint på ham.

Du er sikker på at det er trygt for ham å reise på den sykkelen? Gailio beroliget.

Jeg slipper ut et skjold som endrer seg etter bakgrunnen. Ingen vil se oss. Han hadde misforstått. Bekymringa hvilte på teknikken, ikke forfølgere. Så langt hadde hun aldri tenkt. Hennes virkelighet handlet ikke om forfølgere. Da ville hun aldri ha latt meg reise.

Er RA med? Hun så seg rundt som om hun mistenkte det for å spasere rundt på egen hand. Ta kontakt med en gang du kommer frem. Oppfordringa lå som en forlenget pil ut i pekefingeren. Min far avbrøt.

Absolutt ikke. Et apparat kan spores. Hun så forvirret på ham. Han reiser til et hemmelig sted fordi noen har prøvd å drepe ham. Det fikk henne til å stortute. Søstrene grep handa mi, en fra hver side. Det var slutt med smil og flørt. Jeg sanset ekte bekymring.

Ikke la oss overdrive dette, sa Gailio. Vi vil kun være på den sikre siden. Det er alt. Han la en arm på mutterens skulder i en beroligende gest. Jeg lover at alt vil gå bra med din sønn. Ingen av dere må snakke med noen om dette. Hold en lav profil til vi har funnet gjerningsmannen! Alle fire nikket. Forhåpentligvis har vi vedkommende før Skrolle er tilbake fra Urleiven og kan avslutte hemmelighetskremmeriet. Ikke ta kontakt med Reikin under noen omstendighet! All kontakt går gjennom meg. De nikket. Det ble utvekslet tårevåte klemmer. Jeg hadde fuktige avtrykk på kinnene. Så var vi av sted.

Et knepp hørtes i det skjoldet la seg på plass. Jeg kunne ikke se rett ned. Greit nok! Jeg hadde høydeskrekk, men jeg ble vidsynt. Det var hus, daler og landskap. Gailios rygg virket klippetrygg. Tid og rom malte et storslått maleri. Stadig nye detaljer åpenbarte seg. Annet falt langsomt ut. Jeg nøt det. Tenk at det var meg, Reikin Jernstein, som satt her oppe og fløt mellom himmel og jord. Jeg skulle tigge Gailio på mine knær for Skrolle. Lufta pisket rundt meg. Han ville aldri bli den samme igjen.

Dette var noe Dokvin bare kunne drømme om. Roen ble til en søvndyssende sang. Tankene gled ut på vidvanke og satte seg sammen i ulogiske sekvenser. Jeg kjempet for å holde fast i opplevelsen. Nyte den! Jeg presset øynene opp. Sanset! Øyeblikk på øyeblikk av inntrykk jeg ville huske for bestandig.   

Ørene mine registrerte et lett knepp. Øynene glippet. Skjoldet var borte. Jeg hadde sovnet fra reisa, fra alle de magiske øyeblikkene. Fatteren hadde sagt at vi skulle til en hovedstad. Gailio gikk inn for landing. Her var det ingen by, verken hus eller mennesker. Under meg strakte det seg uendelige områder med ødemark. Høye fjell, bratte og langstrakte daler, skrinne enger. Stein og grus. En høy mur avløste nok en mur. Hadde han tenkt at vi skulle ta ei pause?

Bygninger reiste seg bak dobbeltmurene i en skremmende velkomstgest. Et kloster. Det var alt som var. Jeg ble pissredd, skrekkslagen. Klosterdalen, navnet på hovedstaden. Fyren hadde ikke sagt noe om en pause.

Det var ingen steder jeg kunne dra, ingen steder å løpe til. Gold tom natur, det var alt. Jeg prøvde å styre tilløpet til panikk. Alt virket helt ulogisk. Jeg satt på en luftsykkel. Gutter som meg satt ikke på luftsykler. Jeg hadde funnet et lik. Gutter som meg fant ikke lik. Jeg var blitt skutt mot. Gutter som meg ble ikke skutt mot. Dokvin hadde pult Annamelia og min verden hadde falt sammen.

Fem kuler. Jeg hadde aldri sett kulene. Hvis det ikke var snakk om en pause, måtte jeg løpe alt jeg hadde. Jeg hadde ikke en gang RA, fortvilet nok. Det kom ikke på tale å bli med til et kloster. De munkene ville finne fred. Jeg hadde nok med å finne inn i mitt eget uforutsigbare dagligliv.

Sykkelen tok bakken, en myk landing på ei øde gresslette. Jeg var alt for oppskjørtet til å glede meg over det. Gailio steg av. Jeg også. Han smilte. Lurte på om jeg hadde hatt en fin tur.

Skal vi ta en pause. Stemmen min skalv.

Nei! Tilløpende til panikk ble til virkelighet. Et massivt svik. Skrolle kom ikke hit. Han pekte mot muren. Et kloster. Hva hadde fatteren tenkt på? Han måtte ha latt seg bløffe av fyren. Foreldrene mine ville aldri lyve for meg, aldri. Dette er Klosterdalen, sa han. Hvordan kunne fatteren finne på å tro på en slik røverhistorie. Kista.

Gailio rakte meg sekken. Jeg sto klar, holdt kroppen i beredskap. Gresset lå mykt under fotsålene. Jeg ville løpe raskere uten sekken. Det var ingen steder å skjule seg. Jeg trengte tingene mine. Tårer av fortvilelse samlet seg bak øyenhulene. Kanskje jeg var alene med morderen. Jeg ble helt stiv. Gailio var en brande, trolig ikke uten grunn. Ingen kunne komme seg unna en luftsykkel i denne ødemarka. Spent som ei stålfjær sto jeg som lammet. Hva er det, Reikin?

Jeg har aldri sagt ja til å dra til et forpult kloster. Tårene lot seg ikke skjule. Jeg lyttet forskrekket til mitt eget ordvalg mens jeg pekte.

En gang i tida, lenge før vår tidsregning, var det muligens et kloster. Velkommen til Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet. Jeg var ikke blind.

Hvor er bygningene, gatene, veiene, bebyggelsen, overgangen til en mer landlig idyll? Jeg pekte utover ødelandet. Dette er ingenting.

Likevel er det sånn, Når vi får installert deg i byen, skal jeg fortelle deg vår historie. Da vil du forstå det. Jeg hadde ikke planer om å installeres noe sted. Derimot skulle jeg flykte. Reikin, jeg beklager at du er uforberedt på hva du ville finne her, dette Han pekte utover.

Dette rimer ikke en gang med Liljedalen, ropte jeg. En hovedgate med en husklynge rundt.

Jeg forstår at det kan se sånn ut for deg. Konglomeratet består kun av to daler. Begge befinner seg bak dobbeltmurene, men vi er en verdensdel med samme flateinnhold som andre verdensdeler. Det er for farlig for deg hjemme. Jeg kan ikke kjøre deg hjem. Ingen kommer til å tvinge deg inn bak de murene mot din vilje. Jeg kan kjøre deg til et sted du geografisk godkjenner, der jeg vet at du vil være trygg.

Min familie, kone og fire barn, befinner seg trolig på innsida av muren der for å overraske meg. Jeg kom til deg, direkte fra Rosengard, etter et flere uker langt oppdrag. De vil overbevise deg om at de bor i en by ikke et kloster. Gi oss en sjanse!

Du kjører meg til et annet sted dersom jeg vil det? Han nikket. Jeg kjempet med skjelvinga i stemmen. Du lover!

Jeg lover. Vi stirret på hverandre. Jeg nikket.

Han vinket på familien sin. Handlingslammet og fortapt sto jeg og stirret mot muren. To småttinger kom snublende nedover hellinga i terrenget mens de ropte på pappa. Ei jente med lange lyse fletter kom etter. Hun løftet dem opp når de gikk overende. En gutt fulgte etter med et lett overbærende smil. Bakerst kom ei kvinne. Kona. Gailio, beveget seg mot de små, strakte armene mot dem. Kvinna var ikke ung, men det var noe umåtelig tiltrekkende over den lange slanke skikkelsen.

Vesla, nådde fram først, en lyshåret krølltopp med blå øyne, farens. Gailio ventet på den vesle pluggen med røde krøller i nakken. Han løftet dem opp og svingte dem rundt i en skikkelig runddans. Begge strakte armene opp mens de hylte på mer. Høyst ufrivillig måtte jeg smile. Han svingte dem rundt på nytt og på nytt. Det virket ekte. Så små barn spilte ikke skuespill.

Jeg var lettet.
Ble rolig.
Takk og lov.




Lytt til kapittel 3

 


Vil dere lese flere kapitler?














Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, kapittel 2

Lyst til å lese de andre kapitlene først.




Noen forfatterord:




Liber Mundi, Verdensbokaen ambisiøs serietittel. Akkurat så ambisiøs er den ment å være. En serie som tar for seg den evige kampen mellom det gode og det onde.

Da jeg innså at jeg ville ha skrevet den samme boka uansett hvilken tidsperiode jeg kunne ha funnet på å velge, bestemte jeg meg for å sende den ut i verden.

Steinalderen, Atlantis, Lemurien, historisk tid, fremtida. Overalt hvor mennesker ferdes, gjelder de samme utfordringer. 

En vilje til det beste for fellesskapet. Men hva er det beste for fellesskapet? Ja, si det. Svaret avhenger av hvem som spørres.

Jeg valgte fremtida. Vår verden har gjennomgått omveltninger på omveltninger på like mange plan. En gang, for ikke så lenge sida, sa en stor gruppe mennesker nei til å bli bestemt over. Under parolene, frihet, likhet og brorskap, ble de verdier, som vår vestlige verden er tuftet på, kjempet frem. Frihet for alle, likhet for loven og brorskap menneske og menneske i mellom.

Ingeborg Refling Hagen sa det slik:

Hvor begynner frihetskravet, med den aller første slaven, som slet åket av.

Vi har egentlig ikke lyktes helt. Pengemaskinen har stor makt. Penger råder i stor grad våre liv. Vi slipper ikke unna. Grunnen vi eier, er ikke lenger fri. Her i Norge har vi vært stolte over å eie våre hauger selv. Jeg vil gjerne kunne befinne meg på min haug, selv om jeg ikke skulle eie et øre. Veiene kan ikke benyttes fritt. Pengene har påvirkningsmakt. Alle trekker i dem.

Hvordan bygge sunne samfunn og sunne mennesker? Verden er et skremmende sted. Vi har diktatorer og undersåtter. Slaver av de verste bestemmelser. En mengde flyktninger som søker seg til trygghet,  det gode liv.

Kjærlighet. Slik jeg ser det er det fundamentet for menneskelig liv. Kjærlighet fordrer ikke, krever ikke. Kjærligheten gir. Du kan ikke forlange den, ikke forvente den, men den kan bli deg gitt, ei gave. Kjærlighet handler aldri om hva du kan få, men hva du vil gi.

Kampen mot det onde. Enhver må kjempe den kampen i sitt indre hver dag. På individplanet og på samfunnsplanet. Ingen kan vite hvordan den skal kjempes. Det er kun du som kan vite det for deg. For meg er det onde en tendens i mennesker til å ville holde andre i sin vilje.


Created with GIMP

Reikin Jernstein har sett et lik. Han så det to ganger. Folkevernet fant treet, der liket hadde hengt, tomt. Reikin kunne ikke tro det, og dro for å sjekke. Det var tomt, som om det aldri hadde hengt der.

Han blir fælen. Kan du ikke tro på dine egen sanser, hva har du da?

Gjennom sansene blir virkeligheten levende, synlig. Han har en samtale med sin far. Ved det begynner andre kapittel i boka, Kistepakta.


Kapittel 2

Dagen hadde vært totalt bortkastet.
“Ja vel, de snakket til meg om overspente nerver, statistikker og mørkeredsel”, sa fatteren.
“Det var lyst da jeg så liket.” Jeg skulle, den Gamle hjelpe meg, trevle fra hverandre alt som var blitt sagt på det møtet.

Poenget er at de ikke kjenner til profetien.

Profeti! Jeg satte ordet i halsen. En profeti kunne ikke tevles bort, en profeti var tull.

Jeg kjenner profetien. Derfor vet jeg at alt trolig hendte slik du har sagt. Fatteren var nøktern til det kjedsommelige og absolutt ingen spåmann. Han ble taus.

Du må spøke! Sa du profeti? Han nikket.

Selvfølgelig skulle jeg ha likt å vite hva du gjorde i skogen da du skulle ha tatt i mot vitnesbyrdet ditt. Jeg hadde undret på det samme i mange timer nå. Det hadde vært en idiotisk handling. Noe jeg aldri gjorde. Han ble taus. Jeg svarte ikke. Han lot ikke til å vente det. Øynene var fraværende. Tid gikk, tid jeg ikke hadde.

Overbeviste du dem? spurte jeg for å få ham på gli igjen.

Nei, jeg kunne ikke fortelle dem om profetien. Forståelig nok! En profeti var ikke noe argument for noe eller noen. For mutteren kanskje, med sin hang til overnaturlig visvas.

Hva gjør de videre med saken? spurte jeg

Ingenting. Uten lik, uten spor av lik, er det ingen sak.

De tror jeg er gal?

Nei da, men jeg er mer opptatt av

Siden det er meg det gjelder, er det på tide at vi gjør det slik jeg vil.

Ja, men først trenger du informasjon. Utvis tålmodighet, vær så snill! Jeg strever med å finne riktige ord. Spådommer var for idioter og svermere. Vi er ingen av delene. Fortell meg hva som skjedde i går. Alt sammen. Ikke utelat noe. Det er ikke fordi jeg er nysgjerrig. Det har med profetien å gjøre. Jeg lukket øynene.

Fatter, det vesentlige her er en potensiell morder, en han eller hun, som må stoppes.

Reikin, vær så snill. Bare fortell. Det må gå i tur og orden. Du er ikke en person som vanligvis forsvinner. Jeg trenger å forstå hva som foregikk. Annamelia, kåtskapen. Jeg reiste meg opp. De to, hun og Dokvin. Jeg kunne ikke snakke om det, ikke med Skrolle en gang. Inni meg var det tomt og fullt på samme tid.

Jeg travet frem og tilbake over trange to meter. Øynene mine traff hans. Han forsto meg. Det slo meg at han faktisk gjorde det. Jeg sank ned i stolen igjen. Energien rant ut. Annamelia kunne pule hvem hun ville. Stillheten ble øredøvende. Jeg snakket inn i den så det fosset av meg. Alt sammen. Punktum.

Det ble helt taust, en stillhet uten tyngde. Jeg kremtet. Fatteren rettet seg opp. Han smilte usikkert uten å kommentere et eneste ord. Det blir en lang historie, sa han.  Første gang jeg hørte den tvilte jeg på min fars forstand. Jeg vred på meg og fortalte om avtalen med Skrolle. Har ikke han fest? Fatteren så på klokka. Den beveget seg mot midnatt.

Jeg aner ikke når han kommer, men festen varer ikke evig. Han var ikke supermotivert for det selskapet.

Jeg sjekker. Hvis han alt er her, kan han vente, men jeg vil råde ham til å gå hjem. Dette kommer til å ta tid. Hele dagen hadde jeg ventet. Beklager, men samtalen vår har  ventet i årtier. Blikket som ikke tålte motsigelse var på plass. Han plasserte meg på vent. Jeg fant meg i det.

Skrolle kommer i morgen, informerte fatteren da han kom tilbake. Skikkelig ergerlig! Jeg skal hilse og si at du kan kontakte ham når vi er ferdige. Han tåler å bli vekket. Hvor var vi? Jo, profetien. Da min far lå på det siste, tilkalte han meg slik jeg nå har gjort med deg. Betydningen klemte til rundt brystet.

Du skal ikke, er ikke? Ordene stokket seg. Øynene så forvirret på meg. Et lys ble tent der inne, og han gjorde en avvergende bevegelse.

Slapp av. Sunnhet, det er meg.  Med deg er det annerledes. Tull. Jeg var sunn som et nyspiret frø. Det som hendte i dag Han stirret utover uten å se. Munnen ble stille. Det var i går det hadde hendt. Han beveget seg tilbake til min farfars sykeseng, bøyde seg ned, løftet opp en glatt metallgjenstand på størrelse med min mors smykkeskrin og plasserte den mellom oss. På netthinna så jeg farfars øyne. Det særegne snevet av grønt i det brune. Denne sto på nattbordet hans den dagen. Jeg hadde vært utrolig knyttet til farfaren min. En metallkiste uten synlig lås eller nøkkelhull. Denne kista ble gitt til din forfar, Sinkton Jernstein, i 7219 det året han fylte trettini. Fatterens hender gled fraværende over lokket. Jeg så det for meg, farfars ansikt, et ansikt risset med livets furer. Siden har den beveget seg gjennom slektslinja fra sønn til sønn til jeg nå gir den til deg.

Hvorfor det?

Det er nettopp det jeg strever med å forklare. Igjen ble blikket fjernt. Ordene forstummet. Jeg måtte få ham på sporet. Han skvatt. Det kan virke litt rart med denne kista. Den kan kun åpnes av den rette.

Og det betyr?

Vår oppgave er å oppbevare kista til den rette kommer. Det følger med en nedtegnelse. Den som utpekes får kista.

Hvorfor det?

Det er det jeg skal forsøke å forklare. Hver verdensdel har ei kiste med tilhørende vokter og verge. Jeg vokter denne. Han nikket mot gjenstanden. Vergen og jeg har hatt jevnlig kontakt siden jeg overtok den. Vi har møter minst to ganger i året, kistevergene og kistevokterne. Jeg rynket panna.

Du påstår at dette ikke er et eventyr? Han fastholdt at det var sannere enn døden.

Hvem har funnet på dette med kistene? Hvorfor er det ei kiste i hver verdensdel? Han sukket.

Hvordan skal jeg svare? Vi må gå like tilbake til år null. Den gang jorda ble reddet fra tilintetgjørelse. Kistene ble laget som en hjelp til utvalgte mennesker. Siden ble de oppbevart i ulike slekter. Den rette kan være mann eller kvinne. Når vedkommende nærmer seg livets slutt, blir kista gitt til en ny familie. Hos oss ble den gitt til Sinkton Jernstein. Jeg burde ha hørt om syv kister som beveget seg gjennom ulike slektsledd. Hvis det var sant, burde jeg ha hørt om det. Jeg hadde hørt mange legender, både sannsynlige og usannsynlige. Kun de berørte skal vite om dem. Forvaltninga av kistene ligger under de tolvs råd i Konglomeratet Reikin, ei historie jeg ikke kunne fortelle i folkevernet, selv om både kistevergen og lederen for verdensrådet ville ha bekreftet den. Videre saksgang er nå opp til dem.

Det lyder som pisspreik.

Historia må fortelles, gutten min, fordi jeg tror at du er den rette. Han måtte ha tørna. En mer alminnelig fyr enn Reikin Jernstein hadde aldri trampet på planeten.

Vendel, distre og sakte skosåler flyttet ut. I skikkelsen foran meg var det kun et ramsalt alvor. Sinkton aksepterte kista, ei handling som senere forplikter alle i hans slekt.

Meg, mener du at det forplikter meg, søstrene? Hvorfor har du ikke fortalt om det? Betyr det at Zanne og Zu kjenner til det? Tanken virket uhyrlig.

Nei, ingen kjenner til det, kun jeg. Det tilhører et taushetsbelagt område, en del av din arv. Ikke at det har vært en byrde. Det er en gave, en hjelp. Møtene mellom kistevokterne består blant annet i å diskutere profetiene, finne ut i hvilken grad nedtegnelsene stemmer på noen i familien. Bistå med hjelp.

Jeg så meg rundt og så ikke spor av noen hjelp. Vårt hjem hadde snarere mindre velstand enn noen andre i Liljedalen. Fordi det er slik vi vil leve. Vårt valg, din mors og mitt. Vi har det slik vi ønsker. Hvis vi manglet noe, ville vi ha fått hjelp. Ikke med rikdom. Det er ikke poenget. Mange tegn i nedtegnelsen har stemt på deg. Det er ikke så uvanlig i følge kistevergen. For at den rette skal utpekes, må alt stemme. Etter det du har fortalt, gjør det trolig det.

Jeg gransket den glatte metallflata.

Har du åpnet kista? spurte jeg og registrerte hvor gretten jeg lød.    

Siden du sannsynligvis er den rette, kan du trolig åpne den. En gyllen mulighet. Jeg strakte ut arma. Så enkelt er det ikke. En prosedyre skal følges. Vi skal fastslå at nedtegnelsen stemmer.

Hva er det i kista? Fingrene mine nærmet seg lokket. Han fulgte med, nysgjerrig.

Den skal gi visdom til forvalteren, bidra med innsikt og hjelp. Naive fatteren. Visdom lot seg ikke putte i ei kiste. Min interesse for visdom og kunnskap var ikke større enn for sjakk.

Stråler av energi rislet gjennom fingre og handbak. En stille glød skimret ut av metallet. Fatteren satt helt stille. Jeg ville trekke handa til meg. En pulserende varme fylte hele armen. Han skulle ikke få det minste tegn fra meg på at jeg var berørt. Kistas rettmessige eier blir kalt en kistebærer. Et skimrende lys lå som en aura rundt oss begge. Blikket mitt låste seg til lyset. I Konglomeratet gir det en betydningsfull status. Svake konturer av et ansikt gled over netthinna. Status brydde meg ikke. Et trykk av en finger mot kinnet. Min far stirret på meg. Jeg lukket øynene, pustet og svelget. Det var ikke mulig å la det være. Jeg åpnet dem. Fargeskimmeret var fortsatt der. Jeg trakk handa til meg. Den dirret nesten synbart. Da går jeg over til nedtegnelsen. Han fant frem et skriv. Deklamerte.

Ut av stormens øye
blir han født, gutten.
Flammesverd gløder over en
lynfylt himmel.
Vreden kvester trærnes røtter.
Trestammer slynges om kull i vinden.
Stormens rier, gir ham kraft til livet.
Elskerens sæd befruktet tempelet.
Den ektevidde svelget døden.
Nytt liv skal blomstre og velsigne.
Kildens jordiske strømmer,
skjenker barnet av sin flod.

Gutten, hennes førstefødte,
blir forløst fra livsstrengen.
Mot stormen blunker han,
den nyfødte.
Lydløst møter han verden.
Han drikker livets ild.
Et klynk unnslipper hans lepper
Frem for verden skal han bæres.
Til jubel fra vise og lærde.

Gutten vokser opp med to søstre.
Deres blod har ikke samme kilde.

Jeg vred meg som en mark. Senilitet var en snikende sykdom. Fatteren var da vel ung? Ordene stemte ikke på meg. Jo, gutten min, det gjør de. Stemmen lød litt trist. Herreskaper! Han var gift med mora mi. Jeg hadde to søstre. De vise og lærde som jublet ved min fødsel, skulle jeg ha likt og sett. Dersom du oversetter det til vanlig språk, er det hele sant.

Skulle liksom ikke mine søstre være mine?

   De er dine, men ikke ved blod. Solstikk var det ikke mulig å få i dette været, men noe måtte ha stukket gubben. Alle hadde foreldre. Tvillingene var våre. Jeg hadde fryktet for mitt eget vett. Ikke et øyeblikk hadde jeg trodd at han var gal.

Ord fulgte ord og ble til en ny og endret familiehistorie. Mor hadde vært gift med en psykopat som hadde to små døtre, tvillinger, mine søstre. Fatteren hadde funnet henne rundjult og oppløst i gråt bak søplestativet. Han hadde hjulpet henne og blitt et anker i hennes fornedrelse.

Psykopaten hadde dødd i ei ulykke med mamma og pappa tilstede. Hun hadde forsøkt å stanse ham fra å komme inn til tvillingene. Han hadde slått løs på henne med et belte. Hun hadde kastet nøkkelen til soverommet ned til fatteren og bedt ham løpe. Psykopaten hadde kastet seg etter nøklene i raseri, mistet balansen, falt over rekkverket og knekt nakken. Heldig for ham! Ingen skulle slå mora mi. Jeg skulle gjerne ha drept fyren en gang til. Retten til søstrene var min egen.

Stillheten senket seg over rommet. Ord tonet ut, men holdt oss begge fast. Jeg strevde med å fordøye innholdet i det han hadde fortalt. Min eksistens var bygd på ei fortid jeg ikke hadde ant at eksisterte. Han satt fortapt i minner, gjennomlevde det grusomme scenarioet på nytt.

Hva skulle han med nøklene? spurte jeg. Fatteren skvatt til av de malplasserte ordene. Selvsagt. Hun hadde låst barna inn på soverommet for å beskytte dem. Mora mi var ei løvinne. Derfor hadde hun fjernet mitt RA. Hennes trang til å beskytte meg gjorde meg gal. Hun hadde aldri gjort forskjell på oss, søstrene og meg. Ingen detalj i mitt liv kunne ha fått meg til å forstå at vi ikke var av ett blod.

Granitt var den vesentlige substansen i min far. Den lå steil og fast under drakta av godslig bamse som han kledde seg i til daglig. Min far hadde favnet alle tre og bygd ny familielykke rundt splintrende av det som var skakkjørt. Møysommelig hadde mora mi reist seg opp av fornedrelsen og blitt til den kvinna jeg kjente. Han gløttet opp. Beklaget.

Hun var så skjør, som om hun kunne falle sammen og miste forstanden helt. Det tok tid å bygge seg opp igjen. Han rødmet. Der kom den tendensen fra. Jeg forsto hva han snakket om. Min mors sterke vilje. Den psykopaten hadde brutt. Da tvillingene var seks år, ble hun gravid. Stemmen skalv. Vi hadde ikke inngått ekteskap. Det kunne vente til du ble født. Jeg kunne ikke fatte at de ikke hadde fortalt oss det. Hva skulle vitsen være? Ingen trenger å vite at de hadde en far som drepte deres mor. Det var det han gjorde. Han fortalte mora de det mens han mishandlet henne, en trussel om hva som ventet henne dersom hun gikk mot hans vilje. Hun var tilstede da tvillingene ble født. De ble morløse ganske kort tid etter. Som den medfølende skapningen hun var, gikk hun inn i et skrekkregime hun aldri hadde trodd at eksisterte. Det usagte er ikke løgn. Ikke noe av dette handler om blod, men det vi er og har vært for hverandre. De er dine søstre fordi dere har vokst opp sammen. Slik er de også våre døtre.

Han hadde rett, min far, som alltid hadde vært der for meg, for oss. Stormen på fødselsdagen din derimot har vi fortalt om. Min mors trang til å vifte med babybilder fant jeg bare ydmykende. Jeg går ut fra at vi kan enes om at deler av nedtegnelsen stemmer? Irriterende nok. Men det hadde bekymret meg minst mens han fortalte.

Fødselen din startet med full storm og orkan i kastene. Veiene ble stadig mer uframkommelige. Din mor fikk tettere og tettere veer. Fødselen var i gang. Skrekkslagen var jeg, men hun holdt hodet kaldt og fikk meg til å gjøre det samme. Lyn blinket som lyskastere over himmelen, torden braket og trær blåste over ende. Mørke dun ble synlige i det hodet ditt sto i sprekken. Hun presset, og du gled ned i hendene mine. Jeg var så redd for å miste deg. Da så jeg stormens øye. Regnet pisket utenfor bilvinduet. Vann samlet seg og ble til en mektig springvannskilde. Øyet var i kildens senter. Det så rett på meg og ga meg et ansvar. All frykt ble borte. Du var slimet og glatt, så uendelig liten i hendene mine. Jeg ville aldri slippe deg. Ut av stormens øye ble du født. Han forsvant langt inn i ordene. Øyelokkene skjulte irisen. De lange vippene jeg hadde arvet av ham, kastet skygger over kinnene.

Pappa, det var innbilning. Regn blir ikke til springvann. Han smilte svakt.

Regn blir vanligvis ikke til springvann, men det er sannheten. Jeg opplevde det like tydelig som at du sitter her. Nedtegnelsen hadde jeg den gang aldri lest. Den bekreftet opplevelsen.

Uten sansene som pålitelige kilder hadde vi ingenting uten kvikksand. Et faktum som hadde gjort meg utilpass hele dagen. Min pappa satt fortapt i minner. Et lett fjollete smil hang om munnen. Du skrek ikke, men klynket litt i det du trakk pusten. Jeg hadde ventet at du skulle skrike. Nyfødte gjør det. Din mor spurte om du pustet. Blikket ditt var ubeskrivelig. I dypet av det skimtet jeg en visdom jeg knapt kunne fatte. Jeg befant meg i det største øyeblikk i mitt liv. Blir du selv far en gang, vil du forstå hva jeg mener. Din mor la deg til brystet. Stormen raste. Hos oss var det fred. Da uværet la seg, dro vi til fødeavdelingen.

Hvor ble de vise og lærde av? Spydigheten var et skjold. For jeg var underet, sønnen, den eneste.

Vi dro til hospitalet, din mors tidligere studiested og arbeidsplass, stedet der tvillingene ble født. Din ankomst var varslet. Tida hadde strukket ut i lengderetningen. Personalet kjente skadevirkningene rett på operasjonsnevene. Da vi ankom med deg ved din mors bryst, ble vi møtt med applaus av leger og pleiere. Jeg så det for meg.

Pappa, hvem som helst kan bli leger og sykepleiere. Vise og lærde, det bør være noe mer høyverdig.

Vise og lærde er ikke annet enn spesialister på sitt felt. Kan du skifte ut bein eller fjerne en blindtarm? Enhver skolert ferdighet ender i kunnende visdom.   

Ikke noe av det nedtegnelsen sier er rett frem, pappa. Muligheten for individuell tolkning er milevid. Logiske byggeklosser settes sammen av overenskomster og viten.

Derfor er kistevergen sentral. De utpeker kistebærere. Din kisteverge heter Gailio Tinkmann. Du vil snart få møte ham. Lederen for verdensrådet, Rhettfinn Granly, kommer også til å ville snakke med deg. Hør videre! Han kunne ikke mene det. Lederen for verdensrådet møte meg, En noksagt fra Liljedalen. Sprøyt.

Gutten vokser opp
elsket og æret av alle,
Hans sang er melodiøs
og tonene rene i klangen.
Gammel er han ikke
da munnen tyter over av mark.

Latter piplet ut et sted fra mitt maltrakterte indre. Jeg klarte ikke å stanse den. Resten av den dramatiske fremførelsen glapp ut av ørene. Det tok en stund før han oppdaget at jeg ikke hang med. Øynene fikk et såret drag i det jeg hikstet og tørket lattertårer.

Mye galt kan man si om meg, fatter. Mark ut av munnen passer ikke. Foreldres hukommelse kunne være en forbannelse. Fire år gammel hadde jeg lekt i en søledam og puttet munnen full av meitemark. Markspiseren, hadde de kalt meg etterpå, søstrene. De hadde vært noen utålelige ertekroker. Jeg hadde grått blod av skam og ydmykelse. Ikke på vilkår om jeg ville innrømme at jeg husket det. En slik tåpelig hendelse hadde ingen plass i en nedtegnelse. Jeg har nevøer og nieser. De drikker sølevann, pappa, spiser mark. Sånn er unger.

Vi snakker ikke om spiser meitemark, gutten min, men om mengder av meitemark. Munnen full. Jeg blåste.

Sangstemmen, kunne jeg vanskelig lyve meg fra. Den hadde vært en pest og en plage bestandig. Da jeg var liten, skulle alle ha meg til å synge. Siden utholdt jeg et konstant mas om å utdanne den. Det kom ikke til å skje. Stahet pleide mutteren å si. Den svakes unnskyldning for manglende mot. Beskyttelse av integritet krevde valg. Det var mitt valg å ta. Hør videre, sønn! Da kistevergen og min far påpekte at alt stemte til nå, var jeg helt sikker på at den siste delen aldri ville stemme.

Han vokser i alder og visdom.
De lærde bedømmer hans gjerning.
Hans drømmer knuses.
Kvinna han begjærer
er fylt av en annen.
Jomfruelig martres hans hjerte.
Iskulden truer i det våte dypet.
Tomme øyehuler skuer uten å se.
Naken flykter han inn i skogen.
Tida er inne.

Den ventede skal finne kilden.
Kista vil utpeke ham.
Han er dens rettmessige eier.

Forbannet! Rødmen steg i kinnene. Jomfruelig du! Han hadde antatt det. Av de gener han hadde belemret meg med, skulle jeg gjerne ha sluppet rødminga.

Nedtegnelsen stemte. Vi kunne gå over til de viktige punktene. En morder og et forsvunnet lik. Et folkevern som måtte tro meg. Jeg tviler på at det er mulig, sa fatter. De har bestemt seg for at du innbilte deg det hele. Kistevergen, som også er utdannet folkeverge, er orientert. Han vet at du blir informert om nedtegnelsen nå. Du har beskrevet et makabert display av en død mann. Siden det ikke eksisterer kroppslig lidelse i døden, har hensikten ikke vært å ramme liket. Jeg tror hensikten har vært å skremme noen. Hvem? Jeg går ut i fra at du ikke hadde planlagt å gå til det vannet? Jeg ristet  på hodet. Da var du en tilfeldig tilskuer og kan ha sett noe du ikke skulle ha sett, en implikasjon vi må ta på alvor. Du kan være i fare. Jeg har spurt folkevernet om savnede, men det er ingen.

Morderens og min beste forsikring er at folkevernet ikke tror meg, pappa.

Det har du rett i, men vi kan ikke ignorere at du kan ha sett noe som gjør deg til noens problem. Du innbiller deg kanskje et lik en gang, men ikke to. Folkevernet burde stille spørsmålstegn ved det. Noen må ha fjernet mannen. Hvem og hvorfor? Hvor lang tid gikk det fra du første gang så den døde og til du returnerte?

Jeg hadde ikke registrert hvor mange klokka var. Det burde jeg ha gjort. Jeg hadde vært hyper, hatt panikk. Han nikket forståelsesfullt. Var noe annerledes da du kom tilbake? Jeg tenkte etter. På mitt indre øre hørte jeg dunkelydene. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde hørt dem tidligere. Gang nummer to hadde jeg knapt hørt mine egne tanker på grunn av dem. Du var opprørt. Jeg frykter for din sikkerhet, Reikin. Du bør reise bort.

Jeg skvatt til. Nå hadde han virkelig tørna. Når jeg informerer kistevergen om at nedtegnelsen stemmer, ber jeg ham ta deg med til Klosterdalen. Jeg kunne ikke tro at han sa det. Ett visste jeg. Jeg skulle ikke til noe kloster. Det var best han forsto det. Fatteren og jeg hadde hørt nyhetsoppleseren fortelle fra en sånn plass. Det så ikke klokt ut. Menn i brune kjedelige kutter som ville finne fred i livet. De folka hadde satt en støkk i meg. En dal av klostre. Nei takk! Du har misforstått. Jeg snakker om Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet.

Konglomeratet, den åttende verdensdelen som inneholdt en flik av alle. Pensum på skolen. Kistene administreres fra Konglomeratet, Reikin. Kistevergekorpset kommer derfra. Det samme gjør lederen for verdensrådet. Det blir to fluer i et smekk. Vi får kartlagt om du er den rette. En eventuell fare du kan befinne deg i, elimineres.

Jeg har ikke tenkt å flykte. En morder kan myrde igjen. Saken må etterforskes. Den skyldige må hankes inn.

Kistevergen har status, muligheter til å influere, kompetanse. Han tar seg av det. Du vil like ham.

Å like er ikke poenget. Det er sommerferie. I morgen skal Skrolle og jeg legge ferieplaner.

Den samtalen, kan dere ta før du blir hentet. Jo mer jeg tenker på det desto viktigere synes jeg det er.

Rommet mellom oss fyltes av oppreist vilje. Under den rolige overflata fantes det ingen så sta og utholdende som min far. Han hadde selvsagt aldri gitt seg før mutteren hadde fått tilbake sitt tidligere selv. Det skulle han ha ros for. Stakkars mamma.

Jeg reiste meg og ble stående å se ut av vinduet. Månen hang tung og full på himmelen. Jeg sukket tungt. Det meste av ettermiddagen hadde vært skyet. Jeg flyktet fra konfrontasjonen, en tendens jeg måtte få slutt på. Jeg savnet mannen med subbete tøfler og en kaffekopp om morgenen. Det var stjerneklart og månelyst. Jeg ville ikke reise bort. Det var et merkelig vær for tida. Jeg gjespet og snudde meg mot bokhylla på venstre side av skrivebordet. En tittel fanget min interesse. Det sto. Raskt bøyde jeg meg ned for å se bedre.

Det singlet i glass. Fatterens kropp kastet seg over meg. Han dro meg ned på gulvet. Et luftdrag slo mot øret i det vi falt. Vi landet på gulvet i en sammenfiltret bylt av bein og armer. Grepet rundt meg var fast og sterkt. Bråket ble avløst av total stillhet. Jeg prøvde å reise meg. Ord gnistret i øret. Ligg stille! Ikke rør deg!

Tid passerte. To hjerter dunket. Intensiteten kunne vekke døde. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge vi lå sånn. Sekundene beveget seg knapt der de sto utstrakt i et galskapens øyeblikk. Det var ikke mulig å begripe hva som hadde skjedd.

Jeg hørte skritt i trappa og hørte mutterens skjelvende stemme.

Hva var det, Vendel? Han hvisket navnet henne. Hvor er dere? fortsatte hun.

Slå av lyset, Mayla! Han bestrebet seg på å virke beroligende. Hun ble vettskremt. Lås dører! Han hvisket til meg: Ligg stille! Han sa til henne: Hold deg borte fra vinduer! Kontakt folkevernet! Hun skrek. Jeg lovet at jeg knapt skulle puste mens jeg så for meg at hun holdt hendene for ørene. Det ville jeg ha gjort.

Fatteren sverget og rant over av uttrykk jeg ikke ante at han kunne. Armen, som klamret seg rundt meg, løsnet. Han krøp over gulvet mot henne. Lyset ble slukket. Mørket omga meg. En strime månelys glitret i glasskår. Mutteren gråt. Firbeinte Toppen, hunden min, sov. Fatteren trøstet mutteren. Det ga en underlig beroligende virkning. Jobben som territorietvokter var altomfattende når Toppen var våken. Musklene klødde. Jeg strevde med å holde dem i ro. Hunden var redd selv for torden.

En fremmed stemme ropte fra gangen: Er det i orden med dere? Fatteren svarte ikke. Det var ikke i orden. Noen hadde smadret ruta, kastet stein. Jeg svarte ikke jeg heller. Vi kjente alle i Liljedalen.

Dette er folkevernet. Er alt i orden? Det lød skritt i trappa. Ingen jeg kjente kunne ha kastet stein mot oss. Stemmen fortsatte å insistere. Dokvin ble sur på folk. Jeg så ingen stein. Stemmen fra trappa fortsatte i det uendelige. Jeg hadde ikke svart på Dokvins meldinger. Selv ikke han kunne være så dum at han kastet stein.

Identifiser deg!
Fatterens stemme lød ugjenkjennelig hard.
Det lød mumlende lyder.
Jeg skjelnet ingen ord.
Det ble skremmende stille.
Skritt nærmet seg.
Jeg sluttet å puste.










 

Lytt til kapittel 2

 




 Lyst til å lese flere kapitler.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 1


Vil dere lese prologen først.




Noen forfatterord:




Jeg har laget historier i hodet fra jeg var jentunge. Det gjør sikkert alle. Spenning. Jeg slukte alt av bøker, og skrev historier selv, skrev meg inn i andres univers. Fant meg en plass langt unna de voksnes fangarmer, og leste. Var tapt for denne verden. Jeg så aldri bokstaver, men handling. Dersom jeg så bokstaver i mer enn tre sider, la jeg boka bort. Det gjør jeg fortsatt. Mitt håp er at dere opplever handling og spenning i det jeg har skrevet. For nå legger jeg ut kapittel 1 som tekst og lydfil.






Reinulf, en ung mann, gikk gjennom et mareritt av død og ødeleggelser,

men verden ble bygd opp igjen.

De bygde den slik at det som hadde skjedd aldri skulle kunne skje igjen. 








Unn deg litt spenning!!

Bli med på eventyr langt inn i fremtida et sted.



Kapittel 1


Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trær, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i øynene. Det måtte være en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet å gni. Han hang fortsatt der med føtter som dinglet.

  Jeg løp. Vannet sprutet. Tærne merket ikke at de nådde tørt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke å stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. Så ble det stille.

Jeg hadde stoppet å løpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der øynene skulle ha vært, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mørke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne øyne. Jeg skulle aldri ha vært her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg på avgangsfesten for førsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde fått meg til å løpe ut hit. Galskap!

Ansiktet hans hadde vært hovent og forslått. Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig være i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det første jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg måtte ha klær. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drømmekvinne, en drøm mindre håndfast enn en månestråle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville.

Jeg måtte melde fra til folkevernet. Duften av fuktig råtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frøys så jeg skalv. Stien var borte. Jeg så den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme på vannet. Jeg dreide fotsålene 180 grader rundt. Klær først. Klær var nødvendig. Jeg gikk.

Avslutning for avgangselever. De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrått overfor meg. Jeg så meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg måtte ha sko. Tungtin, min fysikklærer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode ønsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var.

Det mørke vannspeilet steg ut av skyggene. Til høyre var det et høydedrag. Så hadde jeg altså bommet på badeplassen. Å gå barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset på toppen av landskapet og så fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vært for mye å håpe på at han hadde vært det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt på ikke å kaste et eneste blikk på fyren. En sokk.

Små jevne dunkelyder. Grøss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngått å høre de ekle lydene? Jeg rettet på kroppen. Hullene der øynene skulle ha vært, gapte mot meg. Klærne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett sånne klær på noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klær i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den døde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang øyelokkene igjen og åpnet dem ikke før blikket sto fiksert mot grunnen.

Plagg og sko. Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg løp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Døden var meningsløs, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg måtte stoppe. Redselen gikk i støt gjennom kroppen. Jeg skulle ha på meg klær. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden.

Jeg sank ned på en stubbe. Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen nådde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstøt mot spiserøret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klærne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet å spy, virkelig hatet det.

Underbuksene. På med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sår og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vært der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt såle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke på trær heller. Fingre var til for å gripe med. Både levende og døde hadde øyne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvfølge.

Jeg sverget mot det skytunge mørket. Folkevernet måtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min måtte bort. Jeg hadde en forbrytelse å rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstøt mot spiserøret. Gjenstanden virket ikke våt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hørte om i Liljedalen, den roligste plassen på jorda. Ikke noe som faktisk skjedde. Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma. Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok på meg skoen mens jeg prøvde å huske nødkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke å finne. Å gå tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt å bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like.

Skrammer og rifter sved og stakk. Det skulle ha vært en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. Nå manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom – bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsøk mens jeg gled ned på ei tue jeg dypt og inderlig håpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige å holde styr på. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp så det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt så store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sår. Det måtte gå an å få det riktig.

Endelig en respons. Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket.

Ja vel, er det så at du vil rapportere en forbrytelse? Spørsmålet virket kjøligere enn temperaturen i Harevannet. Døden hadde stirret på meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De måtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp nå, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerøst. Jeg gjentok meg selv. Spiserøret kjentes for trangt for ordene.

Jaså, la oss begynne med navnet. Døde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. Ditt navn. Jeg levde i beste velgående, nesten. Det var ikke mulig å forstå seg på damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig.

Reikin. Reikin Jernstein.

Adressa?  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpeløst ga jeg meg til å beskrive veien til badeplassen. Hun avbrøt, streng og myndig. Din adresse. Min adresse hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg trengte hjelp. Nå! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha ønsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med å oppløse seg i en sky.

Hun ga seg ikke. Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. Først vil vi ha adressa di. Jeg sa frem. Jaha! kvekket hun. På netthinna så jeg for meg en frosk. De måtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg tørne. Fødselsdato? Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken å gjøre. Vil du ikke rapportere en forbrytelse? Det hadde jeg prøvd på lenge nå. Fødselsdato takk! Hjernevindingene romsterte på høygir. Det hadde ingen betydning når jeg ble født. Egentlig burde jeg ikke ha vært født. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg.

Hun insisterte. Tall. Jeg prøvde å se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var født på slutten av året. 17. juli 07. Ja vel, og registreringsnummer?  Jeg var sjanseløs. Mutteren påsto at registreringsnummeret var ei livsnødvendig regle som når som helst og uansett måtte kunne fremhentes på automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forstå at jeg var på gråten.

Jeg husker ikke, men jeg så et lik.

Hvor? Endelig et relevant spørsmål. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et dødt menneske hadde hengt i det treet. Er dette en tulleoppringning? Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig å falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om å komme. Hun var et monster av iskalde spørsmål, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.

En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut øynene sine frivillig. Endelig fikk jeg spyttet det ut. Da snakker vi mord. Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hørt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. Huden var iskald. Han lever ikke. Hun måtte forstå alvoret. Jeg sjekket det. Det var ikke mulig å fatte at jeg hadde berørt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender.

Kan du komme deg til skolen? spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt på hadde grodd fast. Jeg trengte å bli skåret løs og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. Vi finner deg der. Jeg stirret hatefullt på RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke å snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufører, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene. Jeg ante ikke hvor stien var. Måne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke ennå. Ingen befant seg i skogen på et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg så ikke et menneske. Tre små ord plasserte seg i forstenet ro på netthinna og var ikke til å stryke ut.

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forsøkt å transportere seg til skolen selv i denne mørke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd på Annamelia. Gjennom halvlukkede øyne selvsagt. Hun hadde for all del ikke måttet finne ut at jeg glodde. Lærere og foreldre hadde snakket seg inn i tale på tale, en hjernedød seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktsløst over glassflata. Den hadde landet på armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrøken hadde den tatt til med å pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og møye. Annamelia var ingen døgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg måtte holde fast i vettet. Det kunne umulig være langt igjen nå.

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en væren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha fått pause. Det hadde ødelagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilærer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å få Annamelia til å snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv måtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var sprøyt.

Jeg hadde sluppet opp for tid. Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hår, og forsvunnet ut av døra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags håp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lærerne. Dagen hadde falt i dass. Ikke gi opp, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var å se. Jeg hadde gått meg bort og kom ikke til å finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. Øynene føltes tørre og tomme. I det minste hadde jeg øyne. I Langeskogene var ikke øyne særlig selvfølgelig.

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vært død nå. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg så en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til høyre. Nå var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig å bedømme avstander i dette mørket.

Ikke noe skjedde. Fyrens nese var for lang. Ingen hadde så lange neser. Ei hildring, din tosk, skapt av trærnes skygger. Ingen med vett i skallen ville finne på å leke gjemsel i denne mørke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe så fryktelig med den mannen.

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberørt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gått dit. Det hadde vært et meningsløst sted å befinne seg for ei jente.

Jeg anstrengte meg for å se viserne på klokka. Det var for mørkt. Tida. Klokka kunne være hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en sønn som pleide å forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vært her nå. Jeg kom ikke til å finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut å bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten.

Jeg løp, men et eller annet spente bein på meg. Jeg plasket rett ned på ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke stått opp, vært syk. Annamelia hadde ikke vært alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vært for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han måtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grønne øyne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berørt. Skolens grådige bølle hadde fiklet med intense støt i min frodige drøm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot.

De måtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde fått øye på meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vært min. Jeg minnet meg på det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert på meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegården, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha løpt rett hjem under dyna.

Jeg kom meg på beina og kunne stå. Det var en god ting. Jeg ville ikke dø. Det var ikke mulig å komme videre. Jeg grep meg til øynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha øyne i liv og død. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trærne. Ikke et menneske å se. Tungtin, hadde lært oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hørte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde.

Gutta hadde stått tvikrokete av latter i skolegården, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vår skolegangs profilerte kompetanse hadde fått gjennomgå av Skrolle, vår mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for å le med. En håpløs situasjon. Lufta hadde vært kjølig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstående ørene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med tårn og hest bare for å få muligheten til å snakke om henne. Det kom ikke på tale å utlevere hva jeg hadde sett. Han måtte aldri få vite det.

Jeg slo på RA og kontaktet pappa. Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hånda ventende på en melding fra meg så han kunne hjelpe meg. Jeg prøvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Når jeg trengte dem, var de der. De skulle være der. Jeg sank kraftløs ned på skogbunnen. De måtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. Øynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klær, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde bøyd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte bort. Sannhet var oppskrytt, til å spyle i dass. Dokvins hand som kjælte over hennes rompe.

Jeg hadde sagt at jeg måtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjælt for drømmen om Annamelia så lenge, en tåpelig drøm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket å befinne meg i den drømmen.

Det var en times gange til vannet. Jeg hadde løpt mellom trestammer over våt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svømmetur, en renselse mot meningsløs kåtskap. Nå skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde gå i hi.

Mørket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det. De burde svare. Selvfølgelig burde de det. De måtte være vettskremte nå. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i å løpe rundt i skogen som et desperat rådyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det. Jeg la hodet mot en stubbe. Det fantes ikke flere tårer igjen. Jeg kunne spille dø.

Dypt inne i meg, lette jeg etter noe å roe meg på. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjønnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et øye steg ut av springvannets senter. En varm glød dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strøk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

Lyden av hunder gled inn i min halvvåkne tilstand. Jeg hadde en hund. Kroppen var støl og lemster. Jeg åpnet øynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trær og busker.  Bak lenkene så jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

Takk og lov! Ordene ramlet over leppene hennes.

På tide! sa jeg. Fant dere mannen? Jeg måtte spørre.

Det fantes ikke spor etter et dødt menneske noe sted ved Harevannet verken på bakken eller i trærne, sa hun. Jeg kunne ikke tro det. Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi søkt etter deg. Hvor skal du? Jeg hadde til hensikt å finne det liket. Kom tilbake! ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten øyne. Ingen skulle kalle meg en løgner, en hysterisk nervebunt.

Som en vind sprang jeg gjennom skogen. De la seg på hæl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg bøyde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i våt substans. Hvis noen hadde flyttet liket, måtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stålsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg måtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner.

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overså mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krøllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke spørsmål. Tankene slo løs på verdigheten. Trøttheten gikk til angrep på tankene og vant.

Jeg våknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk. Sola sto høyt på himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket på gulvet. Ikke der heller. Det gikk i døra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg måtte få tak i ham.

Hvordan er det med deg, gutten min? Det lød myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg på sengekanten. Ei myk hand strøk over håret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke være i den. Leter du etter dette? Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

Jeg kontaktet deg i går, sa jeg. Deg og pappa.

Ingen kontaktet oss. Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi å lete. Vi prøvde å nå deg på RA, men du svarte ikke. Så kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt å møtes på skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.

Jeg kontaktet dere flere ganger. Det må være synlig på apparatene deres. Hun rakte meg sitt. Jeg så over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

Liljedalen florerer av rykter.

Jeg blåser i rykter.

Det gjør for så vidt din far og jeg også. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt. Jeg blåste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. Han var med oss å lete gjennom hele natta. Du blir nødt til å snakke med alle, men ikke i dag. Foreløpig går vi inn for en rolig dag. Vi må snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer. Jeg stønnet. Søstrene mine, nevøer og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for å være den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. Selskapet er selvfølgelig avlyst. Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre måter å feire det på. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for høy, tjuetre år.

Jeg vil kun snakke med Skrolle, be ham om å komme hit.

De skal selvfølgelig ha selskap i kveld til tross for at de må være helt utslitte. De holdt ut.  Takk og lov at du er tilbake Hun kjempet med tårene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg så klønete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. Nå eksploderte jeg. Hun rygget unna.

La meg få snakke med ham! skrek jeg og rakte frem handa.

Du får ti minutter. Hun snudde på hælen og gikk.

Skrolles stemme var som balsam på nervene. Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme når gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt på agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten.

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om å komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av.

Vi får vente med å snakke til han kommer tilbake, sa mutteren. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt mens jeg stirret ut på veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var ødemark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen.

En stor skikkelse materialiserte seg på veien og ble til fatter. Endelig. Jeg ventet litt før jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille spørsmål og konfrontere. Han ignorerte. Søstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen få ord til mutteren. Hun stirret på meg før hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.

Jeg vil ha svar! insisterte jeg da jeg passerte fatter på vei til dass.

Vi snakker senere, sa han og løp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand på skuldra mi. Han vil snakke med deg alene. Søstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde på dem. De stoppet å le.

Det ordner seg, bror, sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakløs mat. Absurde sekunder.

Omsider tømtes huset for ikke fastboende elementer. Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjøkkenskapet. Fatteren så det og tok en han også. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm på skuldra mi.

Kom til kontoret mitt når mamma har lagt seg! Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. Nå passet det ikke lenger. Jeg ante ikke når Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt å vente på ham.

Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet! En hissig strøm skurret over stemmebåndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle.

Det gjelder mer enn det, sa han. Ikke snakk så høyt. Jeg vil ikke bekymre din mor unødig. Mørkebrune øyne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. Å holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov!

Ikke bli sein, sa hun mykt.

Nei, da, sa fatteren. Det skal ikke ta lang tid. Han skulle få en halvtime. Gi meg ti minutter før du kommer, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg på senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dør i den ene kortenden og et skrivebord i den andre. Han satt der med søvn i øynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stående i døra. Han reiste seg opp, kom meg i møte, omfavnet meg med store bjørnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krøp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite øyeblikk av lukt og barndom, en tid som lå så nær og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne øyeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, stø som et fjell, en rolig mann. Han skjøv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. Har du det bra? Et idiotisk spørsmål. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss på stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.

Jeg tviler ikke på deg, beroliget han.

Folkevernet gjør det, sa jeg.

Din mor sier at du prøvde å kontakte oss på RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta. Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svært kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem så får de sjekke det ut. Han la RA, på bordet.

Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag. Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli ødelagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det være.

Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, sa han. Jeg ville kun vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppført seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregått. Det var det jeg som gjorde.

Fatteren stirret på meg med øyne som klistret seg til ansiktet mitt. Jeg ble gal av det. La oss holde oss til det vi kan gjøre noe med, ba han. Jeg nikket. Akkurat hva som ble sagt, er ikke så viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.

Selvsagt  betydde det noe. Mannen måtte ha en skrue løs. En morder hadde vært på ferde. En morder kunne myrde igjen. Nettopp derfor har vi mye å snakke om. Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg.









 

Lytt til kapittel 1

 

 



Velkommen til å lese flere kapitler.

















Publisert 1 kommentar

Kistepakta, Prologen



Dette er dagen, den jeg har ventet på. Endelig, et veldig endelig. Boka mi har kommet ut på E bok og lydbok. Jeg har skrevet og skrevet, rettet og skrevet på nytt.I år etter år har jeg holdt på, et nitidig arbeid.Det er som en fødsel.Jeg er sprudlende glad, oppløftet og vettskremt.



Alt på en gang.
Livet kjennes som en heftig musikk.

Jeg er så glad, lettet.



Lykke til , kjære bok, på din reise ut i verden. Nå befinner di deg på egenhånd. Mitt håp er at du skal få ei god reise, at du skal få leve deg ut i alle de hoder som befinner seg der ute, bli til noe mer enn tekst, linjer og bokstaver.
Det er det ei bok skal gjøre, få liv, bli til opplevelser, ei scene i andre menneskers indre.




Hvis noen leser dette, så er jeg dypt takknemlig.

Her i denne bloggen legger jeg ut prologen som tekst og lydfil.



Prolog


Huden var som sandpapir. Sola brant hull i den. Ikke et menneske i sikte. Godt. Det var sand overalt. Vinden ulte. Sand i øyne og ører. Jeg staket ut ei retning der jeg fikk sola i ryggen og bandt den fillete skjorta rundt hodet for beskyttelse. Vinden kom rett fra høyre. Det måtte jeg takle. Sola var viktigst.

 En bille krøp over en morken trestamme. Jeg så en annen vei. Hender magre som klør, skjøt ut og grep den. Biller var så vare. De følte på seg at de var i fare. Denne var i fare. Jeg puttet den i munnen mens jeg vendte ryggen til vinden. Justin, min nevø, hadde elsket biller. Jeg ba Justin om unnskyldning og svelget. Billen ville gjøre meg litt mindre dehydrert, litt. Justin fantes ikke mer. 

En haug steg opp av det flate landet, ei sanddyne. Nei, det var mennesker som gjorde at landet reiste seg, døde mennesker. De lå tett sammen og dannet et fjell. Hender strakte seg mot meg som rovgriske klør selv i døden. Stank og forråtnelse. Billen vrengte seg i magen. Det var for seint å spytte den ut. Jeg brakk meg. Måtte bort fra den motbydelige likstanken. Ei tåre for Justin. Gutten som slapp å spise biller. Magen min var blitt til ei innskrumpet sviske.

Var det stemmer? Fluer summet. En naken fot stakk ut av hardtrampet leire. Nok et lik. Ingen måtte se meg. Jeg skjulte meg bak veltede trestammer. Biller og kryp. Jeg hadde et desperat behov for væske, en vekst, hva som helst jeg kunne presse fuktighet ut av. Det fantes ikke skyer. Hvis det bare kunne komme regn. Idiot! sa jeg til meg selv. Blå himmel sender ikke ut regn, aldri. Vind og sand. Faens sand! Sanda hadde ikke den minste vanndråpe i seg. Jeg så ikke et menneske og fortsatte å gå. Huden var så følsom at den stakk som nåler.

Sanda ble erstattet av våt leire. Fuktighet. Et under. Leira måtte krystes for vann. Vinden hadde dreid. Jeg fikk den i ryggen. Flaks. Leira smakte salt. Havet hadde vært her. Faen! Jeg stirret ned på de udugelige vanndråpene. Huden stakk i en konstant pine. Salt drepte. Havet kunne endre seg på sekunder, bli en stormflo, komme tilbake, drukne meg. Døde fisk lå i mudderet og råtnet. Markus, min bror, hadde elsket å fiske. Vinden gjorde utslaget. Vinden og sola. Jeg måtte ha dem i ryggen. Det var en lettelse å slippe sanda. 

 Jeg så ingen, bare rotter, kjempestore gnagere. De satte tennene i død fisk, dro dem med seg. Rovdyr kunne sniffe hvor redd jeg var. Dufter var umulige å kontrollere. Rotter hadde mer kjøtt på seg enn en bille. De var slue, vanskelige å fange. Havet ville drukne meg. Halvdøde fisk ville overleve, men jeg ville dø.

 Å bli revet i stykker av fråtsende menneskehender var verst. Jeg hadde sko. Den siste smidighet var tråkket ut av læret. Jeg hadde stjålet dem fra en død mann. Markus hadde stått i timevis og ventet på et fiskenapp. Enkelte fisk lå i leira og levde ennå. De gispet etter vann, kjempet for å leve. Det gjorde jeg også. Jeg grep en halvdød skapning og bet i den. I den var det væske, næring. 

Lyder, menneskelyder. Alarmen gikk. Musklene spente seg. Jeg ville ikke rives i stykker til menneskers forlystelse, bli drukket og spist. Kannibalisme. Den fuktige leirgrunnen ga meg ingen beskyttelse. Mikrokryp var å foretrekke i en sort grav. Jeg orket ikke å snu. Hvor skulle jeg dra? 

Noen steinknatter reiste seg opp et stykke til venstre. Jeg kjempet meg dit, huket meg ned. Rå fisk smakte bedre enn biller. Jeg måtte bort fra lydene, tygget og ventet. Tonet meg ned til ingenting. Mørke rotteøyne fulgte med på fisken, biten jeg tok. Det var uendelig lenge siden jeg hadde vært Reinulf Voksteren, en helt vanlig elev i videregående. Jeg slikket i meg fiskesafta. Et tveegget sverd hendene. De kunne rive ned og bygge opp. 

Lydene stoppet. En gang hadde verden bestått av velordnede samfunn. Alt var borte. Jeg måtte vente, lytte. Proteinfylte ødeleggere som rev landet ned. Jeg tittet frem. Ingen der. Bare rotter. Jeg begynte å gå, tråkket meg gjennom leire og mudder, leire og mudder. Frihet, likhet og brorskap. Idealer folk hadde dødd for en gang. Sult drev oss til vanvidd. Nå drepte mennesker hverandre for en bille, et tøystykke. Vandaler.

 Jeg ville aldri overgi meg til kannibalen, aldri reduseres til et rovdyr. Sugende leire. Jeg hadde trasket gjennom bitende frost, brennende sol, søpleberg, likdynger, flygende sandkorn, storm, kulde, hete, i en evig og upålitelig veksling. På vei mot hvor? En ny mulighet. Jeg gikk og gikk, lyttet til hjerteslagene, en påminnelse om at jeg levde. Pust inn, pust ut! Det var natt og dag. Jeg vaklet i utmattelse. 

På det indre øyet så jeg dem, de, det som hadde vært før. Jeg kunne ikke tenke på dem. Stemmer hylte på innsida av hjernen. Alt jeg hadde sett. Overgripere og ofre. Voldtekt og drap. Jeg visste knapt hvem jeg var lenger.  Lille Hermann, nevøen, kom aldri lenger enn til stabbing. Ut av siktlinja med det. Jeg kunne ikke befinne meg i katastrofens senter. Ikke da, ikke nå. Jeg skulle aldri gi meg. Ikke faen om jeg kunne tenke. Jeg skuet utover den udugelige leira, der havet hadde vært.

Stillheten kom som et sjokk på ørene. Jeg vaklet videre. Det var en god stillhet. Rotter pilte ikke lenger mellom beina, ikke ei eneste rotte. En behagelig stillhet. Hendene gjorde meg til et menneske. Forbrødrede hender. Leire. Stillheten kunne ikke vare. Aldri. Ingen viste større villskap enn menneskedyret, ingen. Jeg kunne ikke hvile. Overalt var det farer. Jeg måtte fremover, bort fra alt, skjule meg. Vinden sluttet å ule. Leira ble våtere, mer sugende. Ikke mer vind. Sola brant ikke lenger. 

Tærne mine oppdaget det først. Det var mykt under fotsålene, grønt. Jeg så gress. Gress fantes ikke, ei hildring. Jeg blunket for å se riktig. Folk ble gale. Jeg ville ikke bli gal. I hendene lå juvelen. Jeg var mer enn instinkter. I hendene lå mulighetene, et hedersmerke.

 Jeg satte meg ned, berørte gresset, holdt det mot nesa, luktet, sniffet. Det var gress og latter, min latter. Den ringlet og knirket som ei gammel dør ingen hadde brukt på lenge. Jeg skulle ha hatt fire kumager så jeg kunne fordøye gress. Liv. Jeg skulle forbli et menneske med en juvel i hendene. Ikke mer latter. Noen kunne høre meg. Latteren hørte ikke på meg.

Faen for et helvete! Jeg lo ikke lenger. Gress levde av vann. Jeg måtte ha vann. Min mors øyne. Jeg kunne ikke handtere den stirrende døden. De døde kunne aldri drikke mer.  Jeg reiste meg opp, sjanglet videre på jakt etter vann. Sola glitret. Vann som rant. Jeg hørte det klukke, vann som klukket. Ingen stemmer. Hvor var vannet? Faen! Der! Grønt og blått. Jeg kastet meg ned i gresset og la munnen ned i vannet. Livets væske. Jeg vrengte hodet til siden og spøy. Magen ville ha mer. Jeg ville ha mer. Det var en overflod av rent friskt vann. 

Jeg lo, kunne ikke stoppe. Dragen i magen vrengte seg i frykt. Jeg beroliget den. Vi var alene. Jeg var sikker. Det ville aldri bli nok. Jeg lo igjen, mer og mer. Vannet bruste gjennom en grønn dal og var ei elv. Jeg hadde noe å spy opp, et velsignet overskudd. Rundt meg var det trær med levende trekroner. Jeg drakk videre, men ikke fullt så grådig. Elva skylte over meg. Jeg flatet ut i vannet. Magen tålte ikke mer. Osmose. Vann beveget seg ut og inn gjennom huden, en fantastisk bevegelse. Visdom i huden.

Jeg reiste meg opp. Blåbærlyng skrapte langs føttene, modne bær, mengder av dem.  Det var høst. Jeg plukket dem, en og en, og la dem ned i magen, som var blitt ei sviske. Den kunne ikke få mange. Ilden i magen sluttet å brenne. Ingrid, niesa mi, hadde lignet en liten bolle. En søt aroma etterlot seg fylde i munnen. Det var ingen drøm, men smak, intens fyldig smak. Ingrid hadde kanskje hatt mer ild i magen enn andre.

En liten fugleunge lå i gresset, en liten skapning. Hjelpeløst beveget den vingene uten å kunne fly. Jeg svøpte den i hendene. Hjertet dunket under myke dun. Jeg ville den ikke vondt. Den var for liten til å overleve på bakken. Min bror, Markus, ornitologen, fugleelskeren. I treet var det et rede. Tårer rant fra øynene mine. En av dem landet på fjærkreet. Jeg husket ikke sist jeg hadde sett en fugl. En kropp kunne ikke gi fra seg væske den ikke hadde. Jeg sank sammen. En fugl berørt av ei menneskehand. Jeg kunne ikke være helt dehydrert. Mora kunne hakke den i hjel. Hun kunne prøve seg. Markus og fuglene hans. Jeg var i paradiset. Hermann hadde elsket fugler.

 Jeg ble liggende. Kroppen var for tung til å drasse på. Cellene satt festet til et skjellet uten det minste milligram fett de kunne brenne til seg. Et paradoks. En kanin kom hoppende, en tam liten sak. Sult rumlet i magen. Magen hadde fått nok. Den forsto det ikke og måtte skjerpe seg. I elva var det fisk. Senere skulle magen få fisk. Ikke kaniner. 

 Klærne hadde tørket. Skoene var fuktige. En mur slynget seg i en bue mellom to fjell. Bak den reiste det seg tunge fjellmassiver. I muren var det ei åpning. Jeg krystet mot av det som var igjen av hjertet mitt og tråkket ut i det uvisse. Ingen blåste i basuner eller spilte sitarer. Det var ingen sfæremusikk, kun en ny mur. 

Jeg befant meg på en hellegang overgrodd av stikkende villnis mellom to murer. Alltid var det nye hindre, alltid. Jeg snublet, falt og plasserte handa rett i en tistel. Julie, niesa mi, hadde rullet ned en skråning dekket av tistler. Angela, søstera mi, hadde klippet av henne håret. Jeg strevde for å komme meg opp og plasserte handa i et tornekratt. Faen. Tistler og torner. 

Jeg presset ryggen mot steinflata, plukket ut det stikkende faenskapet. Helt upassende knirket det latter ut av meg. Jeg greide ikke å stoppe. Mat var tidens harde valuta. Tanken fikk bukt med latteren. Jeg befant meg i et bugnende matfat. Verden lå med ryggsøylen brukket. Selvsagt var det mennesker her. Mennesker som ikke luket, men lot ugresset vokse, utrivelig ugress som stakk.

Slutt og tenk, Reinulf! Gå videre! Finn ut av det! Det må være en åpning i denne muren også! Jeg snakket høyt. Noen kunne høre meg. Frykten skulle aldri få vinne, aldri. Det ville være galskap å dra herfra. Ingen vei ledet hjem. Hjem var et dyptpløyende aldri mer. En fireårig flukt skulle stoppe her. Jeg tok til venstre. Etter tretti meter fant jeg en åpning. Verden stoppet ikke. Den rullet videre. Ei lita kule i universet. Tellus, den blå planeten. 

Det blinket faresignaler fra ryggmargen. I skulderhøyde kravlet det en bille. Justin ville sette pris på at jeg ikke lenger skulle terrorisere biller. Den kunne kravle videre og gjøre billeting. På den andre sida var det gress og sol. Bedøvende dufter fra en dampende flora. Overlevelsesinstinktene knurret. Pass deg! Jeg trakk meg tilbake med ryggen mot muren. Til høyre lå ruinene av et kloster. Stillheten var uhyggelig. Taket på borgen hadde kollapset. Fuglekvitter. Hvem hadde bygd her? Jeg så ingen. Fortida lå i ruiner. Foran meg lå et uvisst kanskje. Søstera mi skulle aldri ha klippet Julies hår. Planeten kunne umulig være blå lenger. 

Jeg strente ut i det ukjente, hadde mot. Et billelignende kryp kravlet unna siktlinja. Jeg var ferdig med å flykte. Det var tid for kartlegging. Taket var intakt. På bakken under vinduene, lå det glasskår. Vandalisme. En barnesang poppet inn i hodet. Maria fly, fly. Fly til Gud så får du mat. Mutter hadde lært meg om Gud og Jesus, om engler og apostler. Julie hadde grått over håret. Vinduene i huset manglet glass. Hva hadde plassert seg i en bille som gjorde at den visste? Det hadde fascinert Justin. Trodde jeg. 

Jeg tittet inn gjennom vinduet. Glasskantene var skarpe. Hvor var Gud? En allestedsnærværende katastrofe. Angela, legen. Jeg gikk fra vindu til vindu. Tidas tann hadde herjet med huset. Jeg malte over Angela. Rommet hadde et ildsted, bord, to stoler. Alt var dekket av støv. Ingen spor i støvet, ingen avtrykk. Dalen var omkranset av fjell. Søk over alt, jamret følelsene. Sannsynligheten for at noen bebodde ruinen var mikroskopisk.

 Frukttrær duftet og lokket. Dragen i magen skrek etter mat. Den ville ha, ville ha. Jeg kunne ikke føye den. Den ville aldri få nok. Sult hadde ødelagt dens sunne responser. Det blir kanskje aldri noe senere, hisset den. Finner du mennesker blir det aldri noe senere. Kunne livet i det hele tatt favnes? Du er for uforsiktig! Skjul deg! Jeg husket min mors kroppslukt. I treet satt en spurv, min spurv. Munnen smakte salt. 

Spurven kikket på meg fra bredden av en brusende elv. Jeg la meg i vannet. Sekunder drysset over meg og badet meg i evighet. Min svigerinne, Gretha, hadde vært aktiv svømmer. Hun og familien hadde flyttet til havet. Der skulle de ha forblitt. Jeg reiste meg opp. Klærne var for jævlige. Jeg orket dem ikke, tok på meg sekken og vandret naken under ei varm sol. Vær forsiktig! hveste dragen. Den ville ha frukt, bær, grønnsaker, korn, kjøtt.

Hold kjeft! freste jeg tilbake. Jeg var ferdig med å spy. Osmose var et bedre alternativ, sunnere.

Vannet forsvant brølende ned i en slukt i bunnen av dalen der fjellet steg. Jeg tok flere skritt tilbake for ikke å bli sugd ned i avgrunnen. De kunne bare komme, de som var her. Jeg skulle aldri flykte mer, håpet jeg. Et høydedrag. Jeg klatret opp og skuet utover. Syv elver dannet hvert sitt dalføre. Jeg trasket dem alle, krysset elver og gikk. Ikke en gang et gravmonument fant jeg. Beina nektet å ta et skritt til. Hvis jeg klatret opp på den høyeste fjelltoppen, ville jeg se utover alt. Et lurt trekk, et lurt trekk, hisset dragen. Jeg gled ned i gresset og hvilte ryggen mot en fjellvegg. Gå videre! Kom deg opp!  

Øynene gled igjen. Varsellamper glødet. Søvnen kom snikende. Jeg kunne ikke sove. Ikke faen! Tanker snek seg som slibrige tentakler inn i sekunder og overganger. Jeg kunne ikke leve med det, det som hadde skjedd, fortida. Søvnen måtte komme som en knyttneve i utmattelsen. Jeg orket dem ikke, marerittene.

Ikke sov! befalte jeg lydløst til mitt indre. En kilde la seg på netthinna. Min kilde, en trøst mot barndommens fantasimonstre. Handa følte over steinflata, ru, hard. Jeg var sinnsykt trøtt. Jeg hadde ikke sett kilden siden jeg var en beskyttet unge. Springvannet endret karakter. Hjernen sendte ut varselbluss, et veldig nei. Vanndråper glitret. Jeg klamret meg til glitteret, solstrålene, den lune varmen. 

Det var høst. Hendene skalv. Jeg skulle ikke sulte mer. Sola og regndråpene skapte en regnbue. Hendene skulle få fett på seg. Jeg skulle foredle mat. Ut av kilden fløt et hus, mitt barndomshjem. Jeg skulle hamstre til vinteren. I desperasjon grep jeg en imaginær pensel for å male over huset. Regnbuen var et eventyr. Ingen hadde sett en regnbue på årevis. Om jeg noen gang hadde gjort det, visste jeg ikke.

Jeg kunne ikke tenke.
Ikke sove.
 Det var et problem.
Ikke faen.



Lytt til Prologen.



Takk for følget.



Boka handler om at vår verden har gått til grunne. Prologen handler om en ung mann som opplever de fryktelige konsekvensene av nettopp det.

Bokas handling er lagt til et tidspunkt langt inn i fremtida. Verden er bygd opp igjen. Hovedpersonen er  Reikin Jernstein. Han oppdager en død mann i et tre. Han melder fra til folkevernet. Da de kommer, er liket borte. Han utsettes for et mordforsøk. Verden, slik han kjenner den, blir aldri den samme igjen. Han kastes ut i en runddans av dyptgripende hendelser. 

Du er velkommen til å bli med på et halsbrekkende eventyr.

Boka ligger i bokbasen og kan lastes ned fra ulike digitale platformer.







Lyst til å lese flere kapitler.