Publisert Legg igjen en kommentar

Taushet, en maktfaktor.

Byen med det store hjertet. Takk til journalist, Madeleine, i Dagbladet, som har løftet vår sak til nye høyder og gjennom en landsdekkende avis, har gjort saken vår kjent. Hun har snakket med politikere og byråkrater, har fått deres meninger slik at vi kan lese dem i avisa. Takk.


Den tause maktfaktor. Ja, for det står i avisa. I avisa kan vi lese hva politikerne mener om hvordan de har behandlet en vergeløs mann og hans familie.

Det har gått 17 dager siden inkassovarsel og en trussel om utkastelse ramlet ned i vår postkasse. 17 dager med intense skriverier fra Ivar Johansens side og min side. 17 dager der folk har hjulpet oss så saken har blitt kjent. Folk har delt og lest. Jeg har hatt sekstitusen lesere på bloggen min. Takk til dere alle sammen, hver og en.

Dere har ikke vært tause.

I dagsavisen har jeg instendig bedt byrådsleder om et svar så vi kan være trygge for Vår Vegard, så vi kan gjenoppta vårt daglige virke uten frykt. Jeg har knapt sovet siden dette begynte. Fingrene har tastet så og si uavbrutt så folket i landet vårt skulle få vite om det overgrepet som begås mot en forsvarsløs mann i vårt Norge.
17 dager. Vi har fortsatt ikke fått noe svar.Alle politikere i dette land er informert om dette nå.Noe annet er ikke mulig. Likevel sitter byrådet i Oslo, som er ansvarlige for dette,og ikke gir oss et svar. Svaret er et tastetrykk unna. Mail er oppfunnet. Ikke noe svar. 



Den tause maktfaktor.

I den stanger vergeløse mennesker forgjeves.


I artikkelen erkjenner ordføreren at dette er blitt dårlig handtert.Det sies, gjennom avisa, at ingen skal kastes ut av leiligheten sin. De skal sette seg sammen med familien for å finne en løsning. Vi trenger ikke å sitte sammen med noen for å finne en løsning. Vi har ikke lyst til å bruke tida sammen med bydelen for å finne en løsning.


Vi synes at byrådet skal ordne opp i den dårlige handteringen og la oss i fred. Vi synes at byrådet skal fortelle oss, ikke gjennom pressen, men direkte til oss,at Vår Vegard er trygg.Dere er trygge.Han skal få bo i leiligheten. Vi skal finne en løsning.

I første rekke gjelder det Vegard, den første mann med Downs, som har fått inkasso varsel og er blitt truet med utkastelse.










Forøvrig må det finnes en løsning for alle de andre som dette gjelder. De første er de psykisk utviklingshemmede som ikke kan snakke for seg selv. Jeg har derfor valgt å være deres talerør. Våre unger i voksne kropper.

Så gjelder det alle andre i Oslo som bor i omsorgsboliger, og som av andre grunner, ikke kan betale gjengs leie. Dette er byrådets oppgave.




Som Fabian Stang sier fritt sitert: “Dette ordner dere selv politikere. Det står ikke om penger. Dere har bevilget dere 180 millioner kroner til feiring av dere selv i Oslo by, penger dere til og med har tatt av gjengs leie inntekter, penger som skulle ha vært brukt til vedlikehold av de samme leilighetene. “






I morgen klokka 09.30 skal min mann møte, med hatten i handa, for å be om penger så kommunen kan betale seg selv tilbake de penger Vår Vegard ikke har betalt.

Forstå det den som kan. Han har 2 1/2 times reisevei. I tillegg kommer den tida møtet skal ta. Dette er tapt arbeidsfortjeneste.

Finne en løsning sammen med familien?Skal dere jobbe overtid om kvelden så vi slipper å ta av vår arbeidstid? Det blir selvsagt kostbart. Skal dere betale reiseutgiftene våre? Dette er deres ansvar ikke vårt.

Hvis dere ikke kan ordne dette for oss, av en eller annen byråkratisk grunn, som vanlige folk med bare vanlig forstand ikke forstår, så foreslår jeg at dere reiser ut til oss for å finne ut av dette sammen med familien Dere er herved invitert. Bare trykk på mail knappen og si fra  når dere kan komme.

Vi drar på en fortjent vinterferie på tirsdag ettermiddag og blir en uke. Enten kan dere komme dit, hytta ligger på Tynset, eller dere kan komme til oss i Råde, Agnesveien 2 for eksempel etter arbeidstid i morgen, eller når det måtte passe. Dere er hjertelig velkommen.

Vi er  så lei av å stå med hatten i handa.Vi er så lei av å stange inn i taushetens mur.

Da jeg jobbet i barenhage, jeg er paedagog, så lærte vi ungene der å be om unnskyldning hvis noe var dårlig handtert. Vi lærte dem å ordne opp dersom noe var dårlig handtert. Det gjorde vi. Det gjør man forhåpentligvis fortsatt for at folk skal bli gagns mennesker som bærer hjertet sitt på seg.


Jeg har lenge etterlyst et slikt hjerte blant våre folkevalgte. Jeg synes ikke det er urimelig at vi forventer den samme evnen hos våre politikere, som vi har valgt inn for  styre by og land for oss, som den vi forventer av ungene våre.

Takk, Fabian Stang, fordi du påpeker disse opplagte tingene. Dagbladet beskriver en stat, og en kommune, som skyver ansvaret for at dette har kunnet skje over på hverandre.  Ansvarsfraskrivelse.



Det prøver vi også å lære ungene om i barenhagen. Vi prøver å lære dem å ta ansvar. Jeg synes  at vi kan forvente det samme av dere. For Vår Vegard, og for oss, spiller det ingen rolle hvem som har ansvaret. Det som spiller noen rolle for oss er at dere ordner den situasjonen som har vært dårlig handtert, i forhold til oss.



 

Jeg gjentar meg selv her. 17 dager mot taushetens mur. Hvor lenge skal denne tausheten vare?  Jeg regner med at dere har lest innleggene mine. Dere har blitt presentert for dem. Jeg har sørget for at dere har fått dem. Ikke et ord fra noen. Ikke fra statsministeren. Ikke fra noen.

Ved det kveles lille mann i maktapparatets kvern. Jeg føler det som om jeg har gått gjennom en kvern. Arbeiderpartiet. Raymond.



Ingeborg Refling Hagen skrev:

Hvor begynner frihetskravet?
med den aller første slaven,
som slet åket av.
Hvordan fikk han tak i ordet?
Hvordan kom han inn på sporet?
Hvordan dette lys i mørket i uvitenhetens natt.
Jo, når trykket blir for voldsomt tar et menneskehjerte fyr.




Slik var det en gang i historien. Arbeidere over hele verden forente seg. Ville ikke mer. Kastet åket av. Ville ha rettigheter. Kjempet for dem. Nå sitter det samme partiet, mette og tilfredse i byrådet og bedriver maktutøvelse mot de svakeste av de svake.

Er tause. Ikke et ord på søtten dager. Bevilger seg penger til en storslått feiring av hva de har oppnådd.

Dropp feiringa. Et nasjon er ikke større enn slik den behandler sine svakeste.

Vår Vegard, Vår Lars, Vår Mia, Vår alles.

Igjen, Takk til deg Fabian Stang. Du har vist deg som en mann som bærer hjertet sitt på seg. Som ser hvordan det bør ryddes opp i dette. Jeg skal gjemme ordene dine i mitt hjerte til min dødsdag. Ord gir ingen løsning. Det må handling til.

 Dere er et tastetrykk unna en informasjon vi skulle ha fått for lenge siden. Det er et svik mot oss, det norske folk, og mot alle de små i samfunnet som trenger at dere ordner opp for oss.


Vår Vegard, Vår Lars, Vår Mia, Vår Linda. Vår Marianne, Vår Mirja, Vår Alles.





Created with GIMP
















    

Legg inn en kommentar