Publisert 2 kommentarer

Vår Vegard, truet av velferdsstaten.



Vår Vegard. Da jeg kom inn i familien sa hans mor til meg: “Du behøver ikke å være redd for at du skal bli ansvarlig for ham noen gang. De blir ikke gamle, sjelden eldre enn førti, og vi får jo håpe at vi lever så lengde.”

Det vi ønsker er at han skal ha et godt liv mens de lever, at vi som familie skal stå rundt ham, gi ham det.  Foreldrene gjorde begge sitt beste for at han skulle ha det beste liv mulig.

De reiste til Spania. Der så de tråmegihjæl båter. Vår Vegard elsket dem. Mor sørget for at en slik en kom på vannet på hytta. Vår Vegard pedalte seg rundt. Han har vært som en fisk i vannet siden han havnet uti i fireårsalderen.


Disse ungene er verdens nydeligste, samtidig som de er svært krevende. Så var det holdningen om at de ikke kunne lære, et troll hans mor stadig slo knyttneven i.

Vår Vegard lærte som bare det han, men det han lærte var ikke nødvendigvis særlig hensiktsmessig. Han kunne etterligne ulike typer epileptiske anfall. Han kunne etterligne de verste raserianfall,

han kunne besvime med stil, gjøre grimaser, etterligne alle medelevene ned til den minste detalj. Det var lett å tro på ham, at det var et symptom. Neida, luringen vår. Det var snakk om tillært atferd.



Da Vegard var liten, var det en voldsom organisering i familien. De tok tørner om å passe på denne villmannen som fløy omkring.

Min mann ble tidlig voksen.Som hans mor sa: “Vi brukte ham som om han var det, måtte gjøre det for å overleve.​

Første gang jeg var med på et besøk hos farmor og farfar, ble jeg helt sjokkert. Jeg fattet ikke hva familien drev med. De byttet på å fly etter ham, ti minutter hver så han ikke skulle rive ned huset.



Jeg har blitt pedagog. Denne tida la grunnlaget for de pedagogiske sannheter jeg siden har navigert etter.

Alle kan lære. Alle trenger å bli sett for den de er, ikke for den omverdenen mener at de er. Der inne, i dypet av Vegard, så jeg et spennende og interessant menneske. Han visste at jeg hadde sett det, for der hjerter møter hjerter oppstår det klanger, grobunn for vekst og ro.

Han ble rolig, utviklet seg, oppførte seg, ble et helt vanlig menneske med Downs.

Jada! De har sine spesielle greier, det skal ikke benektes, men de har ikke nødvendigvis atferdsvansker. Det er det i så fall verden som gir dem.

Ingen forsto hva slags magisk spill jeg drev med. Hvorfor var gutten plutselig som en hundevalp. Jeg forsto det, så jeg kunne forklare det.

Vi endret oss. Han endret seg. Flotte Vegard, en mann som stadig lærer utvikler seg.


Det var i Hippietida. Make love not war. Nye tanker. Intergrering. Svigermor på barrikadene. Han fikk en lærer som trodde at han kunne lære. Det ble skikkelig skole med lesing og skriving.

Vegard elsker å lese og skrive, elsker historier. Fortsatt sitter hva hver dag etter jobb og skriver avskrift av yndlingsbøkene, Emil i Lønneberget.




Det beste av alt for oss som elsker disse menneskene, de lever lenger.


Hvorfor gjør de det? 

De lever meningsfulle liv. 



Da samfunnet i sin tid ville spare penger på å fjerne aviskurset hans, ble han så sint  hjemme at hans far tok han med til avisredaksjonen. Han kom på førstesida. Det ble kurs. Vi er så stolte av ham, av alt han har blitt, gjort.

Han er en sterk mann. Jeg vet ikke hvordan de har tenkt at utkastelsen skal foregå,de som sysler med sånt. Skal de dope ham ned. Hva når han våkner opp igjen? Skal de lenke ham. Jeg tror ikke de får ham med seg uten i neddopet tilstand.

Hva med de andre beboerne som står i faresonen selv? Skal de fjernes først, eller skal de bevitne dette? Er det politiet som skal trå til? Skal i såfall politiet få vite at det er snakk om et hjelpeløst menneske? Kan de reservere seg mot å begå maktovergrep mot de vergeløse?

Inger Hagerup sier det slik i siste vers av våre små søken.  

I

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.



Vi gjør hva vi kan for å gjøre nettopp det. Vi synes at samfunnet burde gi oss en pokal for lang å tro tjeneste. Ikke dette, aldri dette. Stopp verden jeg vil av. Dette er ikke et demokrati verdig.




















#

2 kommentarer på “Vår Vegard, truet av velferdsstaten.

  1. Fantastisk fint og gripende skrevet!

    1. Takk. Det setter jeg veldig pris på å høre.

Legg inn en kommentar