Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, kapittel 3

Vil dere lese tidligere kapitler først.





Noen forfatterord:




Jeg ser rundt meg hver dag, hører på nyheter, er på sosiale medier, og jeg blir skrekkslagen og tenker at denne serien, min fantasi, kan bli virkelighet. Vi mennesker må skjerpe oss for å forhindre at den blir det. I slutten av januar dumpet det ned et skriv i postkassa vår som truet, Vår Vegard, Downs, men inkasso og utkastelse fordi han fikk for lite penger i trygd til å betale den gigantiske husleieøkninga poitikerne hadde bestemt. Han har Downs, hvordan i all verden skulle han kunne greie å betale så mye penger for sin omsorgsbolig.

Det gikk bra. Vi kjempet. Sånt gir håp.

Stadig rapporteres det om vold, voldtekter, knvibruk, i landets gater. Alt skal koste penger. Det er en griskhet, ei jakt etter inntjening overalt som skremmer vettet av meg. I enkelte land piskes kvinner fordi de nekter å dekke til håret. Mens dette foregår, lever vi våre liv, uten at det egentlig angår oss. Det har ikke rammet oss ennå. La oss håpe det fortsetter sånn, la oss håpe at det ryddes opp i dette, for dette som møter meg i nyhetsbildet, er en verden jeg ikke vil ha. Denne serien skal ikke bli virkelighet. Det er en fiksjon til å krype inn i. De gode og det onde. En kamp i fantasien. Slik skal det holde seg.




Reikin Jernstein har hatt en samtale med sin far. Han vet hva han så i skogen. En død mann som hang i et tre, ille maltraktert, et lik uten øyne.

Han vil at faren skal forstå, virkelig begripe at det han forteller er sant.
Hvis du ikke kan stole på det dine sanser forteller deg, er du i trøbbel.
Faren forteller ham om Kistepakta, at han tror at Reikin er Kistebærer. Reikin kan ikke fatte at han har en far som tror på noe slikt tull.

Han har aldri hørt om noen Kistepakt eller at det eksisterer ei kiste for hver verdensdel. Faren vil at han skal reise bort. Det singler i glass. Faren kaster seg over sønnen for å beskytte ham.

Ved det begynner:



Kapittel 3


Dørklinka beveget seg. Inn kom en fremmed ung mann med sandfarget hår og pistol i neven. Øynene våre møttes, blått og brunt, et kort møte. Fyren sa ikke et ord. Øynene hans beveget seg i hurtige skift mens han gransket rommets skygger. Munnen var en stram strek. Han endte ved vinduet der han ble stående å kikke ut.

Ingen der, sa han og vendte ansiktet i min retning. Går det bra med deg? Jeg hadde det heller elendig, men det var ikke noe jeg hadde behov for å informere om. Jeg reiste meg opp mens jeg anstrengte meg for å virke upåvirket. Mutteren kom løpende i bare nattøyet på nakne føtter. Det var ikke bra. Gulvet var fullt av glasskår. Hun hadde farget tåneglene. I et hysterisk oppbud av tårer kastet hun armene rundt meg. Jeg sniffet inn duften av søvn.

Hun holdt rundt meg som om hun aldri ville slippe, min mamma. Det lyse hodet hvilte mot skuldra mi. Den spinkle skikkelsen skalv. Likevel opplevde jeg trygghet. Alt hun hadde opplevd. De fryktelige hendelsene fatteren hadde fortalt om. Jeg forsøkte å frigjøre meg. Hun holdt meg fast. Jeg løftet henne bort og snudde meg mot fyren. Han presenterte seg.

Stephin Kommon. Handa hans var fast og smal.

Dere sa at dere ikke trodde på meg.

Vi mottok en ordre fra Gailio Tinkmann om å overvåke huset.

Kistevergen, opplyste fatteren som hadde kommet etter mutteren.

Det blir satt inn ytterligere forsterkninger, sa fyren, Stephin. Dette er å betrakte som et åsted. Vår etterforskningsleder kommer så fort hun kan og vil stille spørsmål. Jeg foreslår at vi finner et rom uten store vindusflater mens vi venter på forsterkninger. Alle rom hadde vindusflater. Mora mi elsket lys og blomster.

Vi hadde et kjellerrom og flyktet dit. Mutteren tilbød seg å sette på noe varmt å drikke. Ingen av oss fikk gå noen steder. Vi så på hverandre i taushet. Jeg begynte å skjelve og strevde for å skjule det. Mamma fant et teppe og la det over skuldrene mine. Min første innskytelse var å slenge det bort. Jeg valgte å krype inn i det.

Stephin mottok en beskjed på et merkelig apparat, ikke et RA.

De kommer nå, sa han. Vi setter i gang et søk, vokter huset og starter samtaler med hver og en av dere. Har dere et passende rom?

I går trodde dere meg ikke, sa jeg. Jeg går og legger meg. Fatteren sendte meg et irritert blikk.

Ikke før du har snakket med folkevernet, sa han. Du gikk til vinduet. Det ble skutt.  Hadde du ikke bøyd deg, ville du ha blitt truffet. Det var flaks. Den svære neven skalv. Mutteren gråt stille. Jeg hadde sett en tittel i bokhylla, men jeg husket ikke hvilken. Ikke var det interessant heller. Mutteren rettet seg opp mens hun dro albuen over øynene.

Jeg setter på noe å drikke! Hun reiste seg og plasserte nevene i siden. Ve, den, som protesterte. Stephin så på klokka og nikket.

Folkevernkvinna, fra i går, kom inn, Seigila Jaktav. Jeg ble akutt uvel ved synet. De grønne øynene hadde tvilt på meg, på min forstand. Ikke noe var verre. Hun hilste på foreldrene mine. Jeg nikket og gikk mot ei hylle med syltetøy mens jeg studerte etiketter uten å se. Fatteren hvisket lavt med henne. Hun smilte.

Vi tar samtalen her med alle samlet. Hun virket vennlig. Stephin forlot oss.

Jeg ble værende hos etikettene. Fatteren og mutteren redegjorde for hva de hadde opplevd. Jeg lyttet til spørsmålene og svarene mens jeg lot som om jeg var opptatt av glassenes innhold. Det ble slitsomt å stå. Jeg slang meg ned i en stol. Kvinna vendte seg mot meg, smilte vennlig. Leppestiften fremhevet det kastanjefargede håret. Jeg vred meg under smilet og svelget spydighetene jeg hadde lagret ytterst på tungespissen. Vil du tilføye noe? spurte hun.

Hadde du, og dine kolleger, tatt meg på alvor, kunne dere ha satt i gang etterforskning tidligere. Da kunne vi ha unngått dette, et faktisk mordforsøk. Blikket mitt holdt fast i de grønne øynene hennes. Det befant seg en morder i skogen, en morder som kunne myrde igjen, noe denne morderen forsøkte seg på. Fatteren strammet leppene. Mutteren strakte seg frem og klappet meg beroligende på armen.

Det har blitt for mye, sa hun unnskyldende til Seigila.

Jeg beklager, sa Seigila og sendte meg nok et vennlig smil. Tennene hennes sto lett skråstilte i munnen. Om hun beklaget herfra og til månen, ville det aldri være nok. Gailio Tinkmann beordret etterforskning og bevoktning av huset. For resultatet ville det ikke ha spilt noen rolle hvorvidt vi hadde trodd på deg. Jeg reiste meg og så kaldt på henne.

Det var jeg som befant meg alene i den skogen. Jeg fortjente å bli trodd. Sinnet steg. Avmakten. Den avskyelige realiteten. Hun beklaget. Jeg ville kaste raseriet tilbake mot henne. Hun smilte forsonende. Mellomrommet mellom fortennene, i overkjeven, ga henne et pussig uttrykk. Smil og beklagelser. Det var ikke mulig å slenge raseri mot sånt. Jeg viste henne loggen fra i går. Et bevis på at noe var galt et sted. Hun nikket og rakte handa ut etter  apparatet mitt. Jeg ga det ikke fra meg. De måtte finne ut av det. Jeg skal få noen til å se på det. Nå trenger jeg at dere forteller alt som kan ha med dette å gjøre, du også.

Jeg fortsatte min tirade av misfornøyd krenkelse. Hun ristet avvergende på hodet og holdt hendene opp foran seg. Vi har foretatt undersøkelser, sa hun. Så langt har vi ikke noe nytt å melde. Hun mottok et anrop på samme type apparat som det Stephin benyttet. Gailio, sa hun og rakte det til fatteren. Han gikk ut av rommet. Jeg gikk etter med den intensjon å få med meg hvert ord som ble sagt. Seigila holdt meg tilbake med et spørsmål. Jeg gikk inn for ignorering.

Svar på spørsmålet, Reikin! befalte mutteren. Jeg hadde ikke oppfattet det. Samtalen, fatteren førte, angikk trolig meg mer enn ham. Jeg var dugelig lei av å bli gjort til tredjepart i egne viktige anliggender.

Hvem visste at du forlot skolen da du gjorde? gjentok Seigila. Ingen hadde visst det. Til Skrolle hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Alle kunne ha sett meg gå mot skogen. Ingen kunne vite hvor jeg var på vei som ikke fulgte etter meg. Jeg hadde knapt visst hvor jeg skulle selv en gang. En uendelig mengde mennesker hadde befunnet seg på den skoleplassen. Hun ville vite mine venners navn. Egentlig var det kun Skrolle og meg.

Skrolle, så ikke at Reikin gikk noe sted, sa mutteren velmenende. Han var med oss å lete, tilføyde hun forklarende. Skrolle og jeg hadde en klikk vi hang med. Seigila noterte seg navn. Jeg gjespet overdrevent. Fatteren kom tilbake. Hva snakket dere om? spurte jeg. Han ristet på hodet og vendte seg til Seigila. Det gjaldt beskyttelse.

Huset og området rundt, vil bli overvåket til vi finner ut av dette, beroliget hun. Meg tilbød hun ei pille å sove på.

Nei, takk! I går taklet jeg å være alene i skogen med et lik og en mulig morder. Dette skal nok gå bra. Fatteren kremtet. Jeg reiste meg og ga foreldrene mine en klem. Det går bra, hvisket jeg og stirret inn i min mors oppskjørtede ansikt. En fyr kom inn og snakket lavt med Seigila. Jeg tenkte på Annamelia. Alt hadde begynt med henne. De hadde regnet ut hvor skytteren måtte ha stått. Forunderlig nok fantes det ingen spor der.

Her, ta den pilla! sa mutteren, grep handa mi og lukket den. Fem skudd hadde trengt gjennom vinduet på fatterens kontor. Jeg gikk mot døra. Det var blitt skutt med skarpt. Kjekt å vite! Magen skalv.

Vi har behov for mer informasjon fra deg, sa Seigila. Jeg hadde dødd dersom jeg ikke hadde bøyd meg. Fatteren hadde forstått det. Nå begynte det å gå opp for meg også. Jeg snudde meg og stirret mens jeg ignorerte krampene i magen. Noen hadde faktisk skutt. Jeg lukket døra og gikk til rommet mitt.

På sengeteppet lå Toppen og sov. Jeg fjernet teppet. Dokvin var en drittsekk. Jeg lengtet desperat etter søvn. Dokvin kom til å legge ut om Annamelias vagina. Jeg klappet pelsbunten på hodet og svelget pilla. Synd for Annamelia. Hunden slikket med en liten tungespiss knapt mulig å registrere. Han burde ha reagert på oppstyret. Kommet! Toppen var livredd for smell. Jenter ante ikke hvordan Dokvin snakket om dem. Snakk og skryt! Utmattelsen krøp gjennom kroppen. Jeg burde kontakte Skrolle. Ferieplaner. Et nytt lite slikk fra Toppen. Gode hunden.

Jeg lukket øynene. Annamelia var ikke min sak. Hun hadde aldri vært det. Jeg nektet å tenke. Fra periferien sto de fryktelige hendelsene og kikket på meg. Der kunne de holde seg. Huset var under bevoktning. Jeg ville ikke sendes vekk. Hva het den denne hovedstaden fatteren ville sende meg til? Folkevernet var på saken. De ville oppklare alt. Skrolle og jeg! Vi kunne bli her. Gjøre som vi pleide. Jeg gledet meg til en normal hverdag. Han og jeg.

Sola lirket seg vei gjennom rullegardina, en ny dag. Jeg skottet mot Toppen. Han sov. Jeg trakk ham inntil meg. Snuta hans grov seg inn under armhulen. Jeg løftet ham opp. Et spinkelt dyr som kjentes tung som en sekk. Han var en matvegrer. Jeg puttet ham inn i armkroken, en våt tungespiss, et lett slikk. Øyelokkene hans vibrerte søvntunge og falt igjen, en atypisk atferd. Energibunten burde ha vært opptatt med morgenrutiner. Nappe meg i øret, slikke.

Jeg gikk til fatteren og halte ham ut av søvnen. Han løftet Toppens hode. Det deiset ned.

Når var han sist ute? Den store neven strøk den myke pelsen. Jeg ante ikke. Toppen hadde hundedør. Ingen kunne ane når han sist hadde vært ute.

Han reagerte ikke på skuddene, sa jeg. Hvis fremmede folk snek seg rundt huset, etter en posisjon for et skudd, burde han ha varslet.

Jeg melder fra til folkevernet, sa fatteren.

Han kan være syk, sa jeg.

Jeg er glad for at du reiser i dag, sa han. Det fantes ingen avtale om noen reise. Etter skuddene i går snakket jeg med Gailio, kistevergen. Han var enig med meg. Du bør komme deg bort. I Klosterdalen garanterer han din trygghet. Jeg ville feriere med Skrolle. Gailio har sagt at du kan ha med deg venner. Jeg ville kun ha med meg Skrolle. Da tar jeg det opp med foreldrene hans. Problemet var at Skrolle skulle reise på en planlagt familieferie til Urleiven og bli borte i en uke. Han kan komme etter. Jeg ristet på hodet. Sønn, tenk deg om! Her blir du sittende innesperret med vakter som bestemmer hva du kan og ikke kan gjøre. Gailio tilbyr deg spennende opplevelser i nye omgivelser. Vinn/vinn. Jeg rynket panna. Du kan bli så lenge du vil. Poenget er at din mor og jeg ikke vil ha deg tilbake før saken med liket og skuddene er oppklart og løst. Konglomeratet vil følge opp alt sammen Seigila, folkevergen, gjorde utslaget. Henne ville jeg ikke ha noe mere med å gjøre. Da avklarer jeg det med Gailio.

Skrolle skal komme så fort han er tilbake ellers blir det ikke noe av.

Fint. Jeg holder deg orientert. Han gikk mot døra med RA i posisjon for en samtale.

Har du vært der? spurte jeg. I denne hovedstaden.

I Klosterdalen. Nei, men det skal være skikkelig idyll! Idyll for fatteren og meg var trolig ikke det samme. Han hadde et magert reiserepertoar. Klosterdalen tar bare i mot et begrenset antall turister. Betrakt dere som heldige. All organisering og kontakt går gjennom Gailio og meg. Har jeg ditt ord på at du ikke kontakter Skrolle? RA brant i lomma. Det måtte sjekkes for feil før jeg dro noe sted. Han rakte frem handa. Jeg ga ham apparatet og håpet at Skrolle ville bli begeistret.

Toppen hang som et slakt i armene mine mens jeg gikk mot rommet mitt. Jeg kastet meg på senga med hunden i armene. Fatteren kom inn. Gailio er på oppgava. Han snakker med Skrolles foreldre og ordner det praktiske. Ingen skal kjenne til  bestemmelsesstedet deres.

Skrolles foreldre lar ikke sønnen sin reise til de aner ikke hvor.

Gailio har uante ressurser, Reikin. Jeg tror han får det til. Det innebærer at du ikke må nevne et ord til noen om hvor du skal, heller ikke til din mor og dine søstre. Dersom ingen kjenner bestemmelsesstedet, garanterer han at du er trygg. Kun vi tre vet det, Gailio, du og jeg. Slik skal det forbli. Greit? Det hørtes overdrevent ut. Fem skudd er ikke overdrevent. Det er drapsforsøk. Jeg pustet tungt. Brutalt nok. Gailio er ekspert. Vi lytter til eksperter. Jeg nikket. Han fremførte overbevisende argumenter. Vakter er utplassert på innsida og på utsida av huset. Frem til du har reist, må vi vokte oss for forsnakkelser. Fire personer befinner seg i nærområdet til eiendommen. Du kan bevege deg ut i hagen, ikke lenger. Jeg foreslo for Gailio at vi kunne lokke personen eller personene, frem ved å si at du fremdeles bor her, men han ville ikke sette din mor og meg i utilbørlig fare. Jeg stoler på hans vurdering.

Et sted i magen begynte det å krible. Skrolle og jeg på ferie alene. Jeg hadde ikke vært mye på ferie, og aldri borte fra foreldrene. Gailio kommer til å utbrodere seg om stedet, naturen, fasiliteter som svømmebasseng, bademuligheter, turområder. Ikke skap deg forventinger ut fra det. Han tilslører hvor dere skal. Konglomeratet er målet for reisa. Det var greit.

Jeg ble med ham inn på kjøkkenet. Mutteren satte frem mat.

Er du komfortabel med planene? spurte hun.

Så der, sa jeg,

Er du sikker på at vi gjør rett i å la han dra hjemmefra etter alt det han har gått gjennom? Hun så formanende på fatter. Trygghet er viktigst, Vendel. Ikke glem det!

Det er derfor han reiser, Mayla.

Hjemlig trygghet, Vendel! Hun klemte meg med et hikst av medynk.

Har du møtt ham, denne Gailio? hvisket jeg. Hun ristet på det lyse håret og hvisket tilbake.

Jeg har aldri hørt denne historien før. Det fantes ikke snev av grått i håret hennes.

La oss møte ham, hvisket jeg. Er han en drittsekk, blir jeg ikke med. Fatteren himlet. I øynene hennes var det tårer. Jeg tørket dem bort. Blåfargen hadde bleknet. Hun lignet søstrene mer enn hun lignet meg. Det skyldtes ikke bare fargene.

Jeg var ubegripelig sulten og satte meg til bords..

Han vil være godt beskyttet der, sa fatteren og dro mutteren inn i armene. Hun skjøv han bort med et misfornøyd uttrykk.

Hvor er Toppen? spurte hun.

Det er noe rart med ham, sa jeg.

Hvis han er syk må vi til dyrlegen. Hun forlot kjøkkenet med bestemte skritt. Toppen hang som et slakt, i armene hennes da hun returnerte.

Ingen av oss skal bevege oss lenger bort enn til hagen i dag, sa fatteren og så bekymret på den lille firbeinte. Mutter målte kroppstemperaturen og fant ikke noe alarmerende. Hun hentet et stykke kjøtt fra kjøleskapet. Han ignorerte det.

Det virker ikke riktig at Reikin skal reise, hvisket hun. Jeg begynte å se frem til det.

Zanne og Zu kommer, sa mutteren.

Hjelp! tenkte jeg.

De kom med nok oppkavet energi til å røyke en ål alene. Øvrige familiemedlemmer var etterlatt hjemme. Det var noe å takke for.

Været var bedre enn det hadde vært på lenge. Vi befant oss på vent i hagen. Fatteren hadde organisert transport for Skrolle om en uke og to dager. Skrolles foreldre hadde gått med på det. Jeg hadde ikke trodd det.

En luftsykkel la seg til rette på plenen, Gailio, kistevergen. Han fortøyde i epletreet. Vi hadde aldri før hatt en luftsykkel i hagen. Min far gikk bort til ham. De gled inn i en storslagen omfavnelse. To store menn, en lys og en mørk. Inntrykket av min far som kjempe ble redusert av tendensen til mage. Hos den fremmede spilte musklene under huden.

Jeg motsto fristelsen til å rette meg opp og forble i en innstudert hengslete modus. Speil hadde jeg ikke for handa. Fantes det muskler var de i så fall ikke synlige. Hoftene var riktignok smale eller rettere sagt fraværende, og skulderbredden sto i stil med hoftene.

Toppen hadde våknet og sprang ut på vaktparaden med iltre bjeff. Så var i hvert fall han i form igjen. Luftsykkelen imponerte ham ikke. Den gjorde inntrykk på meg. Der var det ikke mye å sette tennene i. Han knurret iltert. Min far gjorde tafatte forsøk på å stoppe angrepet. Jeg smilte. Han hadde aldri vært god til det der.

Gailio satte seg ned. Plystret. Han hadde skulderlangt gyllent hår. Trening var ikke min greie. Sola fikk håret hans til å glitre. Mest i gull. Jeg oppdaget et lite streif av rødt. Toppen nærmet seg, la hodet mot forlabbene og slikket fingrene hans. Jeg kunne overveie å gjøre et stunt hvis det ga slike resultater. Fatteren svettet synlig. Gailio løftet hundekreket opp og viste ham sykkelen, mumlet beroligende, lot ham snuse. Toppen la seg til rette og løftet en labb. Kos meg! Zanne og Zu blunket til hverandre. Jeg og Gailio hadde to likhetstrekk. Høyde og hårlengde.

Min far vendte seg mot oss med et formanende blikk, et krav om en høflig oppvisning i dannelse. Søstrene beveget seg mot ham, like som to dråper vann, med platinablondt hår som en sky rundt hodet, grasiøse som gaseller med vuggende hofter og høyreiste pupper. Han tok det pent. Poeng til ham! Begge tok stor plass i et rom selv når de var hver for seg. Alles øyne traff meg samtidig. Min tid som observatør tok en brå slutt. Jeg burde helt seriøst begynne å trene.

Med et uttrykk jeg mente burde virke likegyldig, slentret jeg fram. Toppen, lå ved Gailios føtter og hvilte hodet på skoene hans. Ikke antydning til rykk i halen. Sviker! Gailios trekk var skarpskårne og haken bestemt. Jeg var ikke direkte småhendt. Handa forsvant inn i neven hans. Det eneste myke ved fyren var den velformede avtegninga av leppene. Handtrykket var kraftig og fast. Med en slik kropp kunne jeg ha skrevet om historien. Kanskje Annamelia hadde falt for Dokvins psykosjel. Den kunne andre konkurrere om.

Jeg har sett frem til å hilse på deg, sa Gailio. Stemmen var fyldig, tillitvekkende. Dypblå øyne under mørke øyebryn dro på granskingsferd i ansiktet mitt. Jeg så ned. Toppen logret fornøyd. Dobbeltsviker. Hvordan har du det?

Middelmådig, svarte jeg. Mer var det ikke å si. Magen ble akutt kvalm.

Jeg forstår. Du vil være trygg når du reiser med meg. Han startet utbroderinga om svømmebassenger, vannsklier og en mengde sportsarenaer inkludert fotballbaner og matorgier.

Jeg hater fotball.

Men du liker havet? Jeg nikket. Fjellet? Nytt nikk. Du kommer til å få en ferie du sent vil glemme.

Vi blir gjerne med, sa Zanne og smilte sitt mest sjarmerende smil.

Zu nikket. En ukes husmorferie. Gjerne med fotball. De smilte til ham og hverandre med blendende sjarmtriks.

Ja, da blir i hvert fall ikke jeg med, sa jeg og alle lo. Gailio fortsatte å utbrodere seg om bestemmelsesstedet. Søstrene mine hadde lyse stemmer med latter i. Jeg sparket tærne i bakken mens ord og sekunder spant ut av tida.

Gailio fanget blikket mitt, vek ikke. Det er vel ikke noe å vente på, sa han. Vi bør komme oss av gårde. Jeg lukket øynene. Ferie for meg og Skrolle. Det hadde fortonet seg som en god ide. Jeg ombestemte meg. Ikke tale om! Zanne Zu utvekslet smil. Det var lillebror det. Fatteren rettet seg opp, vaket i temperamentet.

Akkurat det er ferdig diskutert. Selvfølgelig skal du reise!

Dette er kanskje ikke tidspunktet, sa mutteren. Jeg sa jo det. Slike oppskakende hendelser. Man trenger sine nærmeste rundt seg. Jeg så irritert på henne. Det var ikke sånn. Jeg ville være sjef i eget liv, møte sommeren slik vi hadde bestemt, før dette, den uvirkelige situasjonen. La oss reise bort alle sammen, sa mutteren. Fri å bevare meg vel!

Jeg blir med, sa jeg. Gailio smilte svakt. Nikket. Sykkelen var helt klart en formildende omstendighet. Lysten til å sitte på en slik var sterk nok til å overkomme høydeskrekken.

Jeg beklager farkosten, sa Gailio. Det blir slitsomt å være passasjer så lenge. Siden vi drar i hemmelighet, er dette måten å gjøre det på. Han måtte tulle. Sykkelen var en høyder.

Fatteren kom med kiste og klær i en sekk. Mutterens øyne svømte over av tårer. Hun slo armene om meg som om hun aldri ville slippe, svøpte meg i mammaord. Fatteren la en arm rundt henne. Hun føyste den vekk og så sint på ham.

Du er sikker på at det er trygt for ham å reise på den sykkelen? Gailio beroliget.

Jeg slipper ut et skjold som endrer seg etter bakgrunnen. Ingen vil se oss. Han hadde misforstått. Bekymringa hvilte på teknikken, ikke forfølgere. Så langt hadde hun aldri tenkt. Hennes virkelighet handlet ikke om forfølgere. Da ville hun aldri ha latt meg reise.

Er RA med? Hun så seg rundt som om hun mistenkte det for å spasere rundt på egen hand. Ta kontakt med en gang du kommer frem. Oppfordringa lå som en forlenget pil ut i pekefingeren. Min far avbrøt.

Absolutt ikke. Et apparat kan spores. Hun så forvirret på ham. Han reiser til et hemmelig sted fordi noen har prøvd å drepe ham. Det fikk henne til å stortute. Søstrene grep handa mi, en fra hver side. Det var slutt med smil og flørt. Jeg sanset ekte bekymring.

Ikke la oss overdrive dette, sa Gailio. Vi vil kun være på den sikre siden. Det er alt. Han la en arm på mutterens skulder i en beroligende gest. Jeg lover at alt vil gå bra med din sønn. Ingen av dere må snakke med noen om dette. Hold en lav profil til vi har funnet gjerningsmannen! Alle fire nikket. Forhåpentligvis har vi vedkommende før Skrolle er tilbake fra Urleiven og kan avslutte hemmelighetskremmeriet. Ikke ta kontakt med Reikin under noen omstendighet! All kontakt går gjennom meg. De nikket. Det ble utvekslet tårevåte klemmer. Jeg hadde fuktige avtrykk på kinnene. Så var vi av sted.

Et knepp hørtes i det skjoldet la seg på plass. Jeg kunne ikke se rett ned. Greit nok! Jeg hadde høydeskrekk, men jeg ble vidsynt. Det var hus, daler og landskap. Gailios rygg virket klippetrygg. Tid og rom malte et storslått maleri. Stadig nye detaljer åpenbarte seg. Annet falt langsomt ut. Jeg nøt det. Tenk at det var meg, Reikin Jernstein, som satt her oppe og fløt mellom himmel og jord. Jeg skulle tigge Gailio på mine knær for Skrolle. Lufta pisket rundt meg. Han ville aldri bli den samme igjen.

Dette var noe Dokvin bare kunne drømme om. Roen ble til en søvndyssende sang. Tankene gled ut på vidvanke og satte seg sammen i ulogiske sekvenser. Jeg kjempet for å holde fast i opplevelsen. Nyte den! Jeg presset øynene opp. Sanset! Øyeblikk på øyeblikk av inntrykk jeg ville huske for bestandig.   

Ørene mine registrerte et lett knepp. Øynene glippet. Skjoldet var borte. Jeg hadde sovnet fra reisa, fra alle de magiske øyeblikkene. Fatteren hadde sagt at vi skulle til en hovedstad. Gailio gikk inn for landing. Her var det ingen by, verken hus eller mennesker. Under meg strakte det seg uendelige områder med ødemark. Høye fjell, bratte og langstrakte daler, skrinne enger. Stein og grus. En høy mur avløste nok en mur. Hadde han tenkt at vi skulle ta ei pause?

Bygninger reiste seg bak dobbeltmurene i en skremmende velkomstgest. Et kloster. Det var alt som var. Jeg ble pissredd, skrekkslagen. Klosterdalen, navnet på hovedstaden. Fyren hadde ikke sagt noe om en pause.

Det var ingen steder jeg kunne dra, ingen steder å løpe til. Gold tom natur, det var alt. Jeg prøvde å styre tilløpet til panikk. Alt virket helt ulogisk. Jeg satt på en luftsykkel. Gutter som meg satt ikke på luftsykler. Jeg hadde funnet et lik. Gutter som meg fant ikke lik. Jeg var blitt skutt mot. Gutter som meg ble ikke skutt mot. Dokvin hadde pult Annamelia og min verden hadde falt sammen.

Fem kuler. Jeg hadde aldri sett kulene. Hvis det ikke var snakk om en pause, måtte jeg løpe alt jeg hadde. Jeg hadde ikke en gang RA, fortvilet nok. Det kom ikke på tale å bli med til et kloster. De munkene ville finne fred. Jeg hadde nok med å finne inn i mitt eget uforutsigbare dagligliv.

Sykkelen tok bakken, en myk landing på ei øde gresslette. Jeg var alt for oppskjørtet til å glede meg over det. Gailio steg av. Jeg også. Han smilte. Lurte på om jeg hadde hatt en fin tur.

Skal vi ta en pause. Stemmen min skalv.

Nei! Tilløpende til panikk ble til virkelighet. Et massivt svik. Skrolle kom ikke hit. Han pekte mot muren. Et kloster. Hva hadde fatteren tenkt på? Han måtte ha latt seg bløffe av fyren. Foreldrene mine ville aldri lyve for meg, aldri. Dette er Klosterdalen, sa han. Hvordan kunne fatteren finne på å tro på en slik røverhistorie. Kista.

Gailio rakte meg sekken. Jeg sto klar, holdt kroppen i beredskap. Gresset lå mykt under fotsålene. Jeg ville løpe raskere uten sekken. Det var ingen steder å skjule seg. Jeg trengte tingene mine. Tårer av fortvilelse samlet seg bak øyenhulene. Kanskje jeg var alene med morderen. Jeg ble helt stiv. Gailio var en brande, trolig ikke uten grunn. Ingen kunne komme seg unna en luftsykkel i denne ødemarka. Spent som ei stålfjær sto jeg som lammet. Hva er det, Reikin?

Jeg har aldri sagt ja til å dra til et forpult kloster. Tårene lot seg ikke skjule. Jeg lyttet forskrekket til mitt eget ordvalg mens jeg pekte.

En gang i tida, lenge før vår tidsregning, var det muligens et kloster. Velkommen til Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet. Jeg var ikke blind.

Hvor er bygningene, gatene, veiene, bebyggelsen, overgangen til en mer landlig idyll? Jeg pekte utover ødelandet. Dette er ingenting.

Likevel er det sånn, Når vi får installert deg i byen, skal jeg fortelle deg vår historie. Da vil du forstå det. Jeg hadde ikke planer om å installeres noe sted. Derimot skulle jeg flykte. Reikin, jeg beklager at du er uforberedt på hva du ville finne her, dette Han pekte utover.

Dette rimer ikke en gang med Liljedalen, ropte jeg. En hovedgate med en husklynge rundt.

Jeg forstår at det kan se sånn ut for deg. Konglomeratet består kun av to daler. Begge befinner seg bak dobbeltmurene, men vi er en verdensdel med samme flateinnhold som andre verdensdeler. Det er for farlig for deg hjemme. Jeg kan ikke kjøre deg hjem. Ingen kommer til å tvinge deg inn bak de murene mot din vilje. Jeg kan kjøre deg til et sted du geografisk godkjenner, der jeg vet at du vil være trygg.

Min familie, kone og fire barn, befinner seg trolig på innsida av muren der for å overraske meg. Jeg kom til deg, direkte fra Rosengard, etter et flere uker langt oppdrag. De vil overbevise deg om at de bor i en by ikke et kloster. Gi oss en sjanse!

Du kjører meg til et annet sted dersom jeg vil det? Han nikket. Jeg kjempet med skjelvinga i stemmen. Du lover!

Jeg lover. Vi stirret på hverandre. Jeg nikket.

Han vinket på familien sin. Handlingslammet og fortapt sto jeg og stirret mot muren. To småttinger kom snublende nedover hellinga i terrenget mens de ropte på pappa. Ei jente med lange lyse fletter kom etter. Hun løftet dem opp når de gikk overende. En gutt fulgte etter med et lett overbærende smil. Bakerst kom ei kvinne. Kona. Gailio, beveget seg mot de små, strakte armene mot dem. Kvinna var ikke ung, men det var noe umåtelig tiltrekkende over den lange slanke skikkelsen.

Vesla, nådde fram først, en lyshåret krølltopp med blå øyne, farens. Gailio ventet på den vesle pluggen med røde krøller i nakken. Han løftet dem opp og svingte dem rundt i en skikkelig runddans. Begge strakte armene opp mens de hylte på mer. Høyst ufrivillig måtte jeg smile. Han svingte dem rundt på nytt og på nytt. Det virket ekte. Så små barn spilte ikke skuespill.

Jeg var lettet.
Ble rolig.
Takk og lov.




Lytt til kapittel 3

 


Vil dere lese flere kapitler?














Legg inn en kommentar