Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, kapittel 4

Vil du lese de foregående kapitler først:








Jeg har skapt en fiksjon der nedgangskrefter fikk ødelegge verden.

Mitt håp er at det aldri skal skje.

At vi mennesker skal stå sammen og veve verdensveven sammen til å bli et godt samfunn for alle.

Sammen skaper vi fremtida.

Det er viktig å huske det. Vi er verden, hver eneste en av oss, og verden er i oss.

Hvert menneske er unikt.

Vi kan hjelpe hverandre til å bli den beste versjonen av oss selv. Et menneske er ikke. Vi er hele tida på vei mot å bli vår egen skapelse.

Det skiller oss fra dyrene. Vi kan skape vår egen virkelighet, endre den. Ved det endrer vi en bit av verden, men da må vi våge å stå ærlig frem med våre liv.

Det er fristende å presentere et glansbilde av oss selv, slippe å stå frem med våre egne sårbare selv. På sosiale medier får vi likerklikk og kommentarer. Våre jeger elsker det, men det er av liten verdi at noen liker glansbildet. Det er de ekte oss, som trenger å bli likt.

Intet menneske kan favnes av tall og nummer. Verden har en tendens til å gjøre det. Sette merkelapper på oss Tall. Skolen setter karakterer.

Ingen av oss skal reduseres til andres bilder.Vi skal male oss selv med egne pensler. Kun i frihet kan vi utvikle oss, blomstre og bli til.

I fortida henter vi byggeklossene. Nåtida gir oss mulighetene for å bygge. I fremtida hviler og venter alt vår nåtidige aktivitet kan gjøre oss til, en verdensarena for fred og glede for alle. Tidshavet bølger.

Det vil jeg jobbe for i det minste lille og det helt store. Sammen er vi sterke som fjell. Vi kan få til hva det skal være når vi fletter hender med hverandre og vil. ikke noe ord har større kraft enn ordet vil. Det lille barnet legger seg ned, skriker og vil med hele kroppen. Viljen har ingen fornuft. Det er jeget som vil.

La oss ville noe godt for jorda sammen. Tellus, den blå planeten.




Reikin Jernstein har funnet et lik i et tre. Folkevernet finner ikke liket. Det tror at han har innbilt seg det hele. Reikin har en samtale med sin far. Han blir skutt mot. Faren overtaler Reikin til å reise bort så han kan være trygg. Han kan ha sett noe som er til fare for ham. Gailio Tinkmann, folkeverge og kisteverge, flyr Reikin til Konglomeratet, den åttende verdensdelen. Da de lander blir Reikin vettskremt. Han ser ikke annet enn ødeland. Den omtalte hovedstaden, Klosterdalen, er ikke annet enn noen husklynger. Han frykter for at foreldrene hat narret ham. I den verden han kjenner, forekommer det ikke vold eller drap. Å bli narret av mennesker som står deg nær. Ikke noe er verre. Gailio forteller om familien sin. Han lover å kjøre Reikin til et annet sted dersom han fortsatt er utrygg etter å ha møtt dem.

Ei kvinne, og fire barn, velter ut av muren. Reikin kjenner seg trygg. Med det starter.


Kapittel 4

Smårollingene veltet seg i latter og løp videre. Gailio omfavnet først jenta, så gutten. Jenta sprang etter de små. Gutten stoppet og betraktet vekselvis meg og skotuppene. Samme strategi som meg. Jeg smilte. Han smilte bredt tilbake og rakte frem handa.

Vergin Tinkmann. Vi ble stående lett sjenerte. Jeg pekte mot muren.

Er det der et kloster? Han ristet på det blonde hodet, smilte.

Nei, det er Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet. Det virker lite, men det er større enn det ser ut. Et grønt blikk møtte mitt. Min mistenksomme natur ble tilfreds. I den ble jeg stum. Han signaliserte at han gikk etter søstera. Jeg ble stående tilbake med tausheten som et skjold.

Kvinna lå i Gailios armer. Jeg rødmet og så bort. Foreldrene mine ville aldri ha kysset hverandre sånn mens noen så på. Jeg visste ikke om de noen ganger kysset hverandre sånn.

Det var ikke noe nonneaktig over henne. Håret var rødlig som hans, bare mer rødt. Lange krøller snodde seg nedover og lå som et brus rundt ansiktet. Gailios stemme fikk meg til å se opp. Hun rakte meg handa. Smilet glitret under leende grønne øyne. Hun hadde ikke sminke. Jeg likte det. Øynene hadde samme farge som hos sønnene.

Arina Tinkmann. Du får unnskylde denne mannen. Han har vært lenger borte enn han burde. Ja, hun var vakker. Leppene svulmet etter kysset. Huden skimret av små nesten usynlige fregner.

Gailio samlet familien sin og presenterte dem. Jenta med flettene het Jinjin og var tolv år. Vergin var fjorten. Jaila og Kalo var henholdsvis to og et halvt- og halvannet år. Alt virket genuint ekte. Tryggheten kom på lirkende føtter.

De ligner på sin far. Noen skikkelige rakkarer,  sa Arina.

Også har de sin mors skjønnhet og milde vesen, smilte Gailio og sendte meg et spørrende blikk. Jeg nikket. Han vendte seg mot kona si. Går dere hjem, så følger jeg Reikin bort på hotellet før jeg kommer etter? Hun nikket. Vi forflyttet oss mot muren. Luftsykkelen ble stående der vi hadde forlatt den. Når vi forlot enga, ville det kun være en steinmur, en luftsykkel og ei grønn eng tilbake.

Nydusjet og uthvilt gikk jeg blant boder og utstillingsvinduer. Reisa hit hadde gitt meg en tidsbesparelse på to timer. Magen var full av mat som jeg hadde fråtset i meg etter resepsjonistens utallige forsikringer om at det var inkludert i rombestillingen. Dette kunne faktisk bli fint. Jeg ble gående å nyte surret av stemmer og ukjente dufter.

Rosengard, hovedstaden i Voksteren, var en stor by der det krydde av biler og mennesker. Gatene var brede og husene høye. Her, i Klosterdalen, var det trangt, fullt og sjarm. Ikke en eneste bil. Mora mi ville ha elsket det. Sola brant. Himmelen var usedvanlig blå. Gatene var som skapt for solskinn og dovent slummer.

Kun en irriterende bagatell sendte skygger inn i tilfredsheten. Det burde kunne ordnes når jeg bare traff Gailio. Jeg hadde ikke med meg en eneste bytter. Lenger fra hjernedød gikk det knapt an å komme. Det vrimlet av utesteder. En honningøl nå? Glemsomhet og dumskap var to sider av samme sak når det kom til konsekvenser.

Jeg fant en benk på en gressbakke. Frodigheten tilsa at det hadde regnet her også. Jeg lukket øynene. Sol mot vinterhud. Jeg nøt det. Et menneske dumpet ned ved siden av meg. Jeg skvatt. Hunkjønn. Runde bryst skalv i utringinga av en tynn bluse. Den idiotiske rødminga. Jeg senket øyevippene og skjulte retningen av blikket. Myke lepper, røde og fulle.

Jeg rettet meg opp, fra den sammensunkne stillinga, da blikket traff hennes. Det var totalt blått, nesten blåfiolett, som den dypblå akeleien min far har i hagen. Dypt i det blå fant jeg et snev av skimrende grønt. Hun smilte med hvite rette tenner, et smil som fylte hele ansiktet. Ei indre sol! Øynene er sjelens speil. Jeg ante ikke hvem som hadde sagt det. Ante ikke lenger hva jeg lurte på. Hun rakte meg handa. På refleks grep jeg den. Myk og fast.

Livia, sa hun. Det lød som musikk. Jeg presenterte meg og ble stum. Er du ny her? Jeg har ikke sett deg tidligere? Jeg stammet mens jeg strevde for å holde fokus.

Det vil si jeg kom i dag.

Så hyggelig, mol stemmen. Fint å se et fremmed ansikt. Smilet ble om mulig enda mer blendende. Har du smakt på ølet vårt. Turister sier at de sjelden har smakt bedre øl. Vi kan tilby verdens beste kake, slushby. Spørsmålet glitret i øyehulen. Jeg hadde ikke smakt verken øl eller kake. Gled deg! Den fins ikke usunn. Kanskje jeg skal vise deg hvor de har det beste ølet og den beste slushbyn i byen? Vi kan snakke og bli bedre kjent.

Uten byttere befant jeg meg i harde konsekvenser, ei lei kattepine. Jeg hadde drømt utallige drømmer om en slik situasjon. Jeg harket og strevde med ordene. Fargen i kinnene hennes ble dypere og friskere. Jeg følte meg som den idioten jeg var. Hun hadde latter som vaket på stemmebåndet. Jeg kunne ikke bære det om hun lo av meg. Byttere? Ikke noe problem. Onkelen min eier stedet. Kommer du? Hun reiste seg opp fra benken med en spørrende bue i spenstige formede øyenbryn.

Forvirret ristet jeg på hodet for å klarne tankene. Dette hendte faktisk! Det hendte meg, ikke hvem som helst, men meg. Et snev av skuffelse ble synlig i det grønne skimmeret. Selvfølgelig kom jeg. Hun smilte, et yndig smil. Min selvsikkerhet vokste. Handa hennes la seg over min. Jeg svelget mens jeg fulgte henne. Pleide himmelen å være så blå? I så fall hadde jeg aldri lagt merke til det. Hun smilte prøvende. Jeg smilte tilbake, rettet meg opp og trykket handa hennes. Smilet satte seg fast. Sola var ikke lenger bare på himmelen. Dens velgjørende varmen flyttet inn i meg. Det var helt greit.

Hun dro meg inn gjennom en lav dør i noe som i Liljedalen ville ha blitt kalt ei gammel kneipe. Velvære krøllet seg i tærne. For å finne noe lignende måtte vi til Liljegard. Inventaret var av røft tilhugd trevirke, veggene av grovt tømmer. En mann sto ved en bar murt opp i naturstein. Det var smått med vinduer, et skydd fra en storslått natur, til å krype inn i. Fyren presenterte seg.

Jakto Styrktett. Ansiktet var hardt, værbitt. Livia ba om traktering uten byttere. Jeg er vel din yndlingsonkel? Hun nikket dypt inne i favntaket hans. Gulvet besto av grov hellestein. Han smilte og viste oss til en nisje der vi kunne sitte i fred. Jeg ble fullstendig blendet av smilehullet hun hadde i det venstre kinnet.

Siden du ikke har vært i Klosterdalen før, kan jeg godt vise deg rundt en dag, tilbød hun da onkelen hadde forlatt oss. Ikke noe kunne komme opp mot det. Sommerfugler flagret i magen. Spent? Et ertende glimt lekte dypt i det grønne.

Bør jeg være det? Jeg smilte.

Kanskje, fortell om deg selv.

Hva skal jeg fortelle? Herrefred! Vi flørtet.

Hva som helst. Jeg har aldri vært i Liljedalen. Øl og Slushby kom. Ølet hadde en smak av krydder som var ukjent for meg. En svalende følelse nedover halsen. Jeg nøt å fortelle. Slushby lignet en form for klumpete kakekjeks. Fire av dem ble servert i en flettet kurv. Jeg tok en og smakte. Hun så nysgjerrig på meg. Jeg tygget og ble forbauset over både konsistens og smak, som å spise noe av alt. En smak av reker og majones ble avløst av potet og asparges, blåbær med melk og jordbær med fløte. Nytelse! Jeg måtte smile. Hun lo.

Magisk, sa jeg og satt med lykken i hånda.

Magisk, gjentok hun. Begge mente vi mer enn Slushby og honningøl. Vi er berømt for de greiene der. Du blir lei det når du bor her.

Jeg ble mett. Det var så vidt jeg orket å forsyne meg med en til. Hun lo som om hun hadde forutsett problemet. Det er mettende greier. La det ligge! Onkel vil ikke virke gjerrig, men flere enn en er for mange. De er laget for å ernære på reiser og utflukter der mat er lite tilgjengelig. På utestedene serveres det kun fordi turistene er ville etter det. Vi fra Klosterdalen foretrekker skikkelig mat. Ødemarken hadde jeg smakt rett i angstsenteret. Behovet for næringsrik reiseproviant virket opplagt.

Tidsuret krevde plass i boblen av flørt og magi. Avtalen med Gailio.

Kjenner du ham, Gailio Tinkmann? Hun nikket. Jeg ante virkelig ikke veien tilbake til hotellet. Stedsansen min var det ikke stort å briljere med. Hun smilte. Søtten år var hun og hadde et år igjen på førsteskolen. Helt perfekt. Øynene mine klarte ikke å slippe tak i smilehullet.

Hvilket hotell bor du på da? Pinlig. Jeg hadde ingen anelse. Det smilehullet var bare så sjarm. Jeg anstrengte meg virkelig. Min distré natur var tilbørlig røpet. Jeg kunne ha utmalt meg om duftene i gata i poetiske vendinger. Merkelig nok brydde det meg ikke. Det smilehullet derimot. Jeg kom meg til å spørre om det var mange hoteller i byen. Syv. Siden du kom med Gailio, bor du nok på Voksteren.

Ja, vel! Jeg begynte å le. Pekefingeren min greide ikke å holde seg unna smilehullet. Fingerhjertet skalv. Hud mot hud. Du må jo tro jeg er en skikkelig tosk. Hun falt inn i latteren.

Snarere en vimsete turist. Da kler vi hverandre perfekt. I følge min far er jeg et rotehode. Vi går for Voksteren.

Hun grep handa mi og vinket til onkelen i det vi forlot stedet. Huden var fløyelsmyk.  Hun rakk meg til skulderen. Vi beveget oss i fylt taushet. Håret hennes duftet som nyutsprungen gullregn. Tærne mine var helt fornøyde med tanken på å gå til syv hoteller før vi fant det rette.

Hun hadde en usedvanlig hårfarge. Ikke helt lyst som hos søstrene mine, ikke blondt som hos Gailio. Noe midt i mellom, som om det lyse hos Zanne og Zu var fylt med gull. Det var virkelig gullgult. Hun traff på første forsøk. Synd det! Voksteren hotell sto det på et skilt over døra. Det søte ansiktet. Et dryss av nesten usynlige fregner over neserota.

Spaserturen hadde gått for fort. Tida for farvel hadde tatt meg igjen. Jeg sto der og var full av tafatte ord som aldri slapp ut over leppene. Sola skinte i håret hennes og omskapte hvert hårstrå til glitrende gullperler. Hun strakte seg på tå og kysset meg lett på leppene før hun snudde seg på helen og forsvant i en sky av hast. Rødme, en irriterende fysiologisk prosess.

Jeg så meg fort rundt. Avtrykket av leppene brant. Det prikket i huden. Jeg smilte. Det var ikke mulig å la det være. Rødme var greit, en irriterende bagatell. Smilet i meg var både på innsida og utsida. Lykke! Hvem som helst kunne ha sett oss. Det brydde meg ikke.

Katastrofe. Vi hadde glemt det viktigste. Avtalen, et nytt møte, en Reikin stupiditet rett i leveren. Jeg ville sette etter henne. Livia, et under av ei jente. Vettet tviholdt i impulsen og holdt beina limt til gulvet, et fliselagt gulv, hvitt, kanskje marmor.

Resepsjonen var av tre. Jeg sverget på innsida og følte blikket fra resepsjonisten, ei ung kvinne, som en berøring mot kroppen. Livia hadde etterlatt seg et glødende spor på leppene. Jeg trengte en likegyldig mine. Selvfølgelig ville vi treffes igjen. Noe annet var ikke til å godta.

Korridoren var lang og smal. Livia Styrktett. Jeg smakte på navnet, smattet, igjen og igjen. For et navn. Føttene satte opp farta, nærmest løp, i et vell av energi. Hun hadde samme etternavn som onkelen. Jeg hoppet og slo beina ut til siden. Leppene var som en drøm i horisonten der hav og himmel ble forent i et brennende kyss. Jeg tittet meg beskjemmet rundt. Ingen der. Ordene hadde jeg lest i en kjærlighetsroman for damer. Blanke kadaver, for en dust! Jeg var beruset av kvinneduft. Hun ville finne meg om ikke jeg fant henne. Selvfølgelig ville hun det.

Jeg hadde knapt satt meg på senga før Gailio kom. Han ønsket å utsette informasjonsmøtet til i morgen, en beskjed som kom i seneste laget. Ergrelsen krøp inn i meg, en følelse jeg strevde for å ignorere. Han ba meg på middag og forsikret meg om at min tilstedeværelse var alles høyeste prioritet. Livia hadde satt sitt avtrykk på leppene mine. Jeg var min mors veloppdratte sønn og takket høflig ja.

Etter maten, spilte vi pilespill, en pinlig affære. De fire eldste Tinkmanns var kløppere. I følge Gailio, hadde de fått det inn med morsmelka. Gjennom hele skolegangen ble det holdt konkurranser. Familien Jernstein kastet ikke på blink. På skolen der jeg hadde gått, forekom det ikke pilkast.

Det banket på døra. Gailio ga meg tre piler. Jeg veide den ene. Det måtte da gå an å få den til å gå dit jeg ville. Vergin kom trekkende med en solbrun mann. Jeg senket handa. Det var mye av ham. Rommet kjentes brått mindre. Han ga Jinjin en klem så hun nesten ble borte, fanget opp Arina og kysset henne på munnen. Hun spisset leppene til en smask.

Hvordan går det med deg din røver? spurte hun og slo ham vennskapelig på skuldra. Det er alt for lenge siden sist. Øynene hans var intenst lyseblå. Er det to måneder siden? Hun rynket panna. Han nikket.

Noe sånt, min kjære rose. Viken, og dykkinga, har spist av min tid. Hun hevet brynene.

Fortsatt en uforbederlig smigrer. Du vet da at jeg foretrekker prestekrager og blå kornblomster. Du skulle ha latt høre fra deg!

Beklager, min bleke prestekrage! Jeg mistet kommen rett før jeg dro derfra. Det ble litt vanskelig. Han strakte på en sterk nakke.

Du min briljante solstråle trenger en oppstrammer sa hun og knipset ham på den fremtredende nesa.

Som sola står jeg alltid til tjeneste. Han hilste til panna og vendte seg mot Gailio. De rugget på hverandre med kraftige never mens de lo støyende. Gailio holdt ham granskende ut fra seg.

Du ser godt ut dersom man foretrekker tomater selvfølgelig.

Du, min kjære Gailio, bør be om fritak for arbeid i biblioteker og på kontorer så blek som du har blitt. Gailio var ikke blek, bare ikke like solbrun.

Dersom dere er ferdige med å fornærme hverandre, vil vi få presentere deg for vår gjest, Reikin Jernstein, sa Arina. Han skal være hos oss i sommer. Hun trakk meg frem. Fremtoningen rakte meg neven. Jeg kviet meg for å ta den av engstelse for å få handa knust.  Han hadde et fast handtrykk, men ikke hardt.

Solaiko Sollster. Stemmen glitret. Har du vært så heldig å befinne deg her på vår blomstrende mark tidligere? Jeg ristet stumt på hodet og lot meg overvelde av ord og størrelse.

Gailio fortalte om Skrolle som skulle komme og la ut om planer ingen hadde informert meg om. Mens han snakket, ble jeg stående å betrakte dem. De var like høye og like muskuløse. Den nyankomne ble det mer av. En demrende forståelse la seg under frontallappen. Gailio kastet ikke skygge. Der han var, ble vi litt mer. Den nyankomne la beslag på rommet selv når han sto stille og lyttet, som Zanne og Zu. Han så skrått bort på meg. Blir dere hele sommeren, bidrar jeg gjerne med å vise dere rundt. Klosterdalen bør man se med en kjentmann så man kommer under idyllen. En rikere mangfold på et så lite sted, eksisterer knapt. Da mener jeg på alle områder. Han ventet ikke på svar, men vendte seg mot Gailio. Jeg planlegger å bli værende.

Ja, det har vært en lang periode med selvutvikling. Noen savner deg som trener.

Godt. Jeg ser frem til å ta fatt. Jeg tok meg sammen og takket for tilbudet mens jeg så for meg sommermagi med ei viss ung jente, Livia. Skrolle ville foretrekke opplevelser. Gailio hadde pratet en masse, men han hadde ikke nevnt kista, liket eller mordforsøket, de vesentlige grunner til at jeg befant meg her.

Vi kaster piler som du ser, avbrøt Arina. Vil du kaste før jeg serverer kaker?

Det er Reikins tur, sa Jinjin. Jeg trakk meg. Det ble ikke snakk om å åpenbare min lite treffsikre hand med den fyren tilstede.

Kan jeg? spurte han med blikket rettet mot meg. Han virket yngre enn Gailio. Kanskje i trettiårene et sted. Jeg nikket. Forresten skal jeg hilse fra Lettus, sa han henvendt til Gailio. Jeg traff ham i Viken. Han veide pilene i hendene.

Fetteren min, forklarte Gailio.

Han er vel ikke så ofte her lenger? spurte fyren og danderte pilene i handflata.

Nei, det er lenge siden, sa Gailio.

Det er rart hvordan tida kjører slalåm mellom opplevelser og mennesker, sa fyren og  kastet alle pilene på et kast. Jeg husker dere som to sammenfiltrede blomster. Hver pil traff midt i blinken. Samme interesser og like av utseende. Jinjin og Vergin klappet. Haka mi glapp.

Ikke la deg imponere, sa Arina. Overfokusering på trening i Soll har den virkninga. Alle smilte. Jeg og, men jeg ante ikke hva de snakket om. Solaiko smilte fornøyd og hevet muskelen til Arina.

Spørsmålet er om det skyldes kløkt eller muskelmasse, sa han.

Ja, så mangler det jo ikke på selvtillit heller da, sa Gailio og la armen rundt skuldrene hans. Fortell hvordan Lettus har det!

Tja! Jeg vet ikke helt. Han har anlagt samme frisyre som deg og har fjernet barten. Han studerte Gailio. Få deg litt farge i ansiktet så er dere fortsatt ikke så verst like.

Takk, men jeg foretrekker forskjellene, sa Gailio.

Arina gransket mannen sin.

Ja, er du blekere enn Lettus, står det dårlig til!

Lettus lever livet, sa Solaiko.

Da er det kaker, sa Arina. Ikke en pil til skulle jeg kaste. Jeg så ned på hendene mine. De måtte være feilkonstruerte.

Jeg skrudde på lys og vannkran, fant frem tannbørste og tannkrem og pusset i vei mens jeg gikk ut av badet. Ei hildring plasserte seg på den store innbydende hotellsenga, Livia naken, under en mektig lysekrone av glitrende stein. Jeg slukket lampa. Steinene glitret selv i mørke.

Natta var full av stjerner og månelys. En skikkelse dukket frem fra trærne i hagen. Gailio. Det kunne være ham, men det var umulig å se det tydelig. Han var ikke alene. Pilefyren. De hadde fulgt meg til hotellet. Jeg prøvde å komme på navnet. Noe med Sol. Begge kikket opp mot vinduet.

Kvelden før hadde jeg stått ved et vindu. Det gufset i nakken. Jeg trakk meg tilbake bak gardinene. Skikkelsene der ute snakket og gestikulerte. Jeg måtte ut på badet for å spytte. Da jeg kom tilbake, var de forsvunnet.

Stjerner og måne. Jeg skulle gå til sengs med drømmen om Livia som en forlengelse av kroppen, en puls i underlivet, ei seng for to, ei fantastisk hotellseng, til å drømme seg bort i. I mitt minne hadde jeg aldri noen gang befunnet meg på et hotell. Det var en trivelig opplevelse. Annamelia. Jeg husket nesten ikke hvordan hun så ut. Livia, plasserte henne i skyggen der hun godt kunne holde seg .

På hylla over senga så jeg ei bok. Klosterdalen. Jeg bladde opp. Den besto av bilder med tekster under. Jeg registrerte en dirrende lyd, tittet automatisk etter en lydkilde og måtte smile. Hoteller var sikkert fulle av lyder. Jeg kikket ut av vinduet. Der var det ingen. Jeg hadde for mye spytt i munnen og gikk ut på badet.

Det smalt i et øredøvende rabalder av høyt og mye. Jeg spyttet ut gurglevann og hastet over dørkarmen. Senga lå flat under marmor og glitrende stein. I den skulle jeg ha ligget og sovet. Magen ble akutt kvalm. Jeg spøy. Lampa hadde knust senga.

En skikkelse dukket opp i døra. Snart krydde det av hotellpersonell. Jeg sto hjelpeløs i splintrer og spy.

Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie, stotret hotellmannen. Han ledet meg ut til et annet rom, et rom med den samme lampa i taket. Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie. Han sa det igjen og igjen. Jeg måtte skaffe meg tilgang til et RA. Han vred hender og stirret inn i min fortvilelse. Jeg måtte snakke med Gailio. Ta det med ro! Vi skal kontakte ham! Ikke tale om at jeg la meg under ei slik lampe igjen, aldri. Alle rom har slike senger. Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie. Jeg ante ikke hvor mange ganger han hadde sagt det nå. Ta det med ro. Jeg skal kontakte Gailio.

Gailio Tinkmann, sa jeg. Du må gjøre det nå!

Det skal jeg. Noe slikt har aldri tidligere skjedd. Hvordan går det med deg?

Jeg vil aldri ligge under ei slik lampe igjen. Du må hente Gailio.

Vi skal få fraktet inn ei ny seng som du kan plassere der du vil. Dette har aldri Vi skal få tak i Gailio.

Vær så snill! ba jeg.

Vi.. Jeg Selvfølgelig. Han forlot meg. Jeg plasserte meg på en stol langt bort fra vinduet og lampa. Derfra stirret jeg på dem som om de var fysiske størrelser som kunne bli levende og gå til angrep.

En mann kom inn med veska mi. Jeg skvatt som ei katte.

Beklager! Jeg tenkte du ville ha den. Han bukket seg ut. Selvsagt ville jeg ha den. Jeg ville hjem. Det var det jeg skulle insistere på bare Gailio kom. Hjemme fantes det ikke monsterlamper som ramlet ned fra tak. Det banket på døra.

Kom inn! ropte jeg. Det var hotellfyren. Gailio var på vei. Han bukket seg ut mens han vred hender og beklaget seg.

Rett etter ham kom det to menn bærende på ei seng. De spurte hvor jeg ville ha den plassert. I den mørkeste kroken med lengst avstand til lampa. Jeg pekte og illustrerte. Pusten min var ute av rytme. Jeg kom ikke til å ligge i den. Det var flaks at jeg hadde pust i det hele tatt.

Ansiktet mitt ble synlig i speilet. Likblekt. Jeg datt ned på stolen igjen mens fyren redde opp senga. Øynene mine var nesten sorte. Jeg frøs så jeg hakket tenner av det, en indre frost som det ikke gikk an å snakke fornuft med. Det var varmt i rommet.

Jeg krabbet inn under dyna. Senga sto feil i forhold til vinduet. Hvorfor hadde jeg ikke skjønt det. Jeg satte i gang med å beregne retninger for skudd. På veggen nærmest hjørnet i en spiss vinkel fra vinduet, ville det være tryggere. Jeg krabbet ut og flyttet i vei. Det var ikke lampas skyld. Jeg foretok noen flere vurderinger. Gjenstander hadde ikke vilje. Jeg grøsset av en indre frost og krabbet under dyna igjen. Hele meg var et sanseinferno. Det var ikke mulig å komme ut av det. Jeg ante ikke at det kunne eksistere så mange lyder i et hotell.

Det banket på døra. Jeg vurderte å reise meg opp og late som om jeg var oppegående, men jeg ble liggende i ren apati. Døra brukte et uendelig antall drøye sekunder på å åpne seg. Jeg satt oppreist i stivnet positur da hotellfyren tittet inn. Gailio er her snart. En undersøkelse blir foretatt for å finne ut av hvordan dette kunne skje. Det vil ikke bli spart på ressurser. Aldri før i dette hotellets historie har det skjedd noe lignende. Jeg stirret. Sa ikke et ord. Han bukket seg ut.

Jeg puttet dyna rundt meg som en forsterker av huden. Samtidig førte jeg en dialog på innsida av hodet, vartet opp med saklige argumenter, men frykten var totalt irrasjonell, ikke til å føre en samtale med. Jeg passet på at ingen kroppsdeler befant seg på utsida av dyna. Hjertet dunket. Jeg skulle ikke bli her, men jeg måtte varme meg. Hjerteslagene. Jeg lyttet. Dunk, dunk, en jevn rytme. Det lød et nytt bank på døra.   

Reikin, det er meg, Gailio. Han hadde sagt at jeg ville være helt trygg her. Dørklinka beveget seg. Han kom inn. Dypt bekymrede blå øyne gransket meg. Vi skal til bunns i det som skjedde. Som hotellverten har fortalt deg, har ingen lampe noensinne falt ned siden hotellet ble bygd. Det er et gammelt hotell. Festeanordningen er gjennomløpende slik at om lampa faller kommer taket også. Jeg så opp i et hvitmalt tak identisk med det jeg hadde forlatt. Taket hadde ikke falt. Nei, derfor foretar vi undersøkelser. Vår sikkerhetsråd kommer innom for å snakke med deg. Han er her snart.

Et nytt bank. Gailio åpnet for en middelaldrende mann med langt mørkebrunt hår. Jeg reiste meg for å komme ut av senga. Mannen var minst to meter. Han stanset meg med en håndbevegelse.

Bli hvor du er. Et lett rødlig skjegg rakk til langt ned på brystet. Får jeg lov? Han trakk den ene stolen bort til senga og rakte meg handa. Skjolti Vernekamp. Gailio plasserte seg på den andre stolen.

Er det greit, Reikin? spurte den skjeggete. Jeg forstår at du er urolig, sliten og trolig ønsker oss bakom skyene, men vi må finne ut av hva som har foregått. Til det trenger vi din hjelp.

Jeg prøvde virkelig å samle meg. Skarpe blå øyne under overraskende lyse bryn så vennlig på meg. Forelskelsen hadde reddet meg. Den fortalte jeg ikke om. Noe hadde dirret, en lydkilde jeg ikke hadde funnet opphavet til. Hørte du en dirring rett før lampa falt?

Ja! Jeg gikk inn på badet for å spytte. Det var da det skjedde. Før det sto jeg og glante ut av vinduet. Jeg så to menn, deg og han pilefyren. Jeg nikket mot Gailio. Dere så opp mot vinduet mitt.»

Solaiko, sa Gailio. Jeg gikk aldri inn i hagen, men det er mulig vi ble stående å se opp mot vinduet. Han kikket rundt seg. I hvilken retning vender vinduet på dette rommet.

Det skal vi sjekke, sa den skjeggete.

Jeg trodde det var dere, sa jeg. Det var mørkt.

Jeg vet selvfølgelig ikke hva Solaiko foretok seg etter at vi gikk fra hverandre.

Hvor lenge var dere sammen? spurte fyren.

Jeg vet ikke, sa Gailio tenksomt. Vi snakket litt. Jeg ville egentlig hjem så fort som mulig, for jeg har vært hjemmefra en stund, men jeg så ikke på klokka.

Jeg snakker med Solaiko, sa fyren. Blir du her i natt? Han så mot Gailio.

Stolen er limt fast!

Jeg plasserer en vakt på utsida også, sa fyren. Jeg tittet bort på lampa. Begge fulgte blikket mitt. Jeg beit meg i leppa og undret på hvor livet mitt var blitt av, der det var  normalitet og orden, det som hadde vært før. Gå på skolen, snakke med Skrolle.

Det banket på døra. Jeg skvatt høyt. Inn kom en middels høy mann med stritt sort hår.

Konglomeratets sikkerhetsansvarlige, presenterte Gailio. Kampin Styrktett. Jeg hilste. Grepet hans var hardt, øynene overraskende blå.

Kall meg Kampin! Jeg beklager det som har skjedd! Vi skal finne ut av dette. Dere har snakket sammen? Han så mot sikkerhetsfyren. Høydeforskjellen var morsom. Fint! Kistevergene er på plass. Vi bør sette i sving.

Alle tre stirret på meg som om jeg satt på svarene. Samtalen ble en uproduktiv beskjeftigelse. Jeg fikset ikke noe særlig mer enn enstavelsesord og gjentagelser av det jeg allerede hadde fortalt. Min verden var delt i to. Før lampa falt og etter at den hadde falt. Jeg hadde befunnet meg i en drøm med alle nyanser av følelser. Månen, Livia, min forelskelse. Den angikk bare meg.

Vil du snakke med foreldrene dine? spurte Gailio da de to hadde forlatt oss. Jeg la hodet i hendene og så for meg et hjerterått bilde av et bekymret opphav. Selvsagt blir de bekymret, men hva har du behov for. Jeg beholdt hodet i hendene. Det var ikke tale om at jeg kunne sove her.

Jeg vil ikke bekymre dem, sa jeg og ristet på hodet. I hvert fall ville jeg ikke det når jeg selv var så bekymret.

Jeg har med meg noe du kan sove på. Han holdt frem ei lita hvit pille.

Jeg kan ikke sove her, sa jeg.

Vi kan dra hjem til meg, sa han. Jeg ville hjem til meg selv, til tida før dette, til mamma og pappa. Aldri hadde jeg savnet dem sånn.

Hvis du velger å bli her lover jeg å sitte her i hele natt. Det er trygt. Du gjør som du vil.

Mamma og pappa var trygghet, kun de.
Bare dem.
Ingen andre.
Jeg hadde bare ikke forstått det før.



I

Lytt til kapittel 4






Interessert i å lese flere kapitler.





















Legg inn en kommentar