Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 5




Lyst til å lese de foregående kapitler













Noen Forfatterord:


Hva hvis jeg skulle få ønske meg hva jeg ville. Da ville jeg ønske meg en verden der ingen slår, ingen skyter, ingen voldtar. Dypest sett mener jeg at ingen pådytter sin vilje på andre. Rettferdighet innenfor loven, broderlighet innenfor økonomien og frihet innenfor tenkningen. Mest av alt håper jeg på virkeliggjørelsen av en komsisk
kjærlighet mellom mennesker i god vilje.

Liver er så vakkert, så fantastisk deilig. La oss nyte det sammen i vidunderlig forskjellighet. La meningsforskjeller være en spore til å lytte. Ingen skyttergraver. Ulike meninger side ved side, like mangfoldige som det er mennesker til å tenke dem. Ingen religioner som trykker sannhet på folk, bare religioner som folk står fritt til å forholde seg til etter sin egen vilje. Det er mitt håp for en bedre verden.


Boka mi. Reikin har sett en død mann i skogen. Han har blitt utsatt for et mordforsøk. Derfor befinner han seg nå i Konglomeratet, den åttende verdensdel, slik at han kan være trygg.



Lampa over senga, der han skulle ha ligget, ramler ned. Siden festet er gjennomløpende, skulle det ikke kunne skje.  Det blir satt i gang en undersøkelse.
Reikin hadde møtt ei jente, kjent på hormoner som bruser, forelsket seg. Det var tanken på henne, Livia, som hadde gjort at han ikke hadde plassert seg i den senga. Han hadde brukt tid på å drømme, på å leke med tanken på henne, et nytt møte.

Det hadde reddet livet hans. Han fortalte det ikke. Hun var et eventyr i hans indre rom. Ved det begynner

Kapittel 5

Jeg mistet all kraft og strakte handa ut etter pilla. Gailio hentet vann på badet. Jeg svelget. Pille eller ikke. Jeg kom aldri til å få sove. Jeg la meg tilbake mot puta. Han satt der, stø som fjellet, som fatteren.

Du burde få brakt inn ei seng, sa jeg og hadde resignert. Jeg orket ikke å flytte på meg.

Jeg skal vokte over deg, ikke sove, smilte han. Sov nå!

Lampa var uskyldig. Taket hadde holdt. Livia, ei nydelig skapning, hadde reddet livet mitt uten å ane det. Tankene kludret seg til og jeg forsvant inn i et harmonisk mørke.   

Ingen morgener var like. Lakenet var vått av svette. Armene satt fast i putetrekket. Jeg kikket bort på lampa. Den hang som den skulle med den gedigne senga under seg, innbydende og oppredd. Ei flue summet hensiktsløst over vindusflata. Gailio sov i stolen. Jeg plasserte føttene på gulvet for å gå i dusjen. Gailio spratt opp.

Er det bra med deg? Blikket kryssraidet ansiktet mitt. Jeg ville dusje. Han nikket. Det burde han gjøre også. Han så ikke morgenfrisk ut.

Da jeg kom tilbake hadde han ordnet frokost. Jeg var desperat sulten. Er det greit om jeg snakker mens vi tygger? spurte han mens jeg tok for meg av brød, smør, pålegg, rå grønnsaker og frukt. Rådet, sikkerhetsansvarlig, våre el-team og vårt folkevern har vært i aktivitet i hele natt. Jeg tømte et melkeglass og fattet ikke at jeg en gang orket å spise. Lampa var løsnet fra sitt naturlige feste. Ordene hans brukte tid på å finne inn til vettet, men de skurret. Du skrudde på vannet. Ei tilkoblet klokke ble aktivert. Jeg sluttet å tygge, hadde fullt fokus mot å forstå ordene. Når den hadde tikket seg ferdig, falt lampa.

Noen hadde gjort det med vilje. Ordene hang seg opp i hjernen der de fortsatte å spole igjen og igjen. Beklager, Reikin. Du skulle ha fått stille sulten før jeg kom med den motbydelige nyheten. Maten vokste i munnen. Vi har mye å prate om, men ikke all verdens tid. Svelgerefleksen låste seg. Jeg lette desperat etter en serviett. Gailio betraktet meg med et hjelpeløst blikk. Der. Jeg spyttet ut i et gult papir med blå blomster og la hele elendigheten på tallerkenen. Det sto ikke i manns makt å stryke mareritt av almanakken. Lampa var uskyldig.

Jeg skjøv tallerkenen over bordet til den andre siden. Noens onde hensikt. Er det noe jeg kan gjøre? spurte Gailio og så like hjelpeløs ut som jeg følte meg. Jeg ristet på hodet. Noen ville skade meg. Vil du ha mer informasjon? Jeg ville ha livet mitt tilbake, kun det. Et liv med normalitet og hverdagslighet.

Jeg rettet ryggen og ba ham fortsette. Vi tok prøver av hunden din. Han ble forgiftet. Derfor varslet han ikke. Egentlig hadde jeg forstått det, men jeg hadde ikke villet innse det. Vi står overfor en kjede uforståelige hendelser, Reikin. Grusomme, og meningsløse. I tillegg til deg og din far, vet kun medlemmer av Kildeordenen at du befinner deg her. De er vår høyeste lovformende instans. Jeg garanterer deres hederlighet.

Familien din visste om meg, hvisket jeg. De og pilefyren.

Ingen visste om liket i treet, mordforsøket på deg, at du tilhører en kistevokterfamilie og er en mulig kistebærer. Du har ikke fortalt til noen hvor du oppholder deg? Jeg ristet på hodet, men kom på at det var helt feil. Jenta, den nydelige skapningen. Livia Styrktett. Jeg hadde vært så opptatt av henne at det hadde reddet livet mitt. Han satte tommelen opp. Det er ei flott jente, sa han. Hun har helt sikkert ingen skyld i dette. Selvsagt kan hun   ha fortalt om deg til noen. Det skal jeg sjekke.

Jeg er ikke trygg her, hvisket jeg og kjente på livet, hjerteslagene.

Ingen steder er tryggere enn dette, sa han fast. Vi har forhørt alle på hotellet. Ingen beskriver noe uvanlig. Vi er en turistdestinasjon og har sporet opp turister, forhørt dem og sendt dem ut med luftskip. Ingen er observert som ikke naturlig hører hjemme her. Vi har snakket med slektninger uten fast bostedsadresse. Ingen har noe å fortelle som forklarer det som har skjedd.

I løpet av dagen skipes gjenværende ikke fastboende ut. Da kan vi garantere din trygghet. Alle med folkevergekompetanse er informert om situasjonen. Det innebefatter min kone og vår gjest fra i går, Solaiko. La meg si det sånn, Reikin. Folk blir ikke angrepet i Konglomeratet. Noe sånt har aldri tidligere forekommet. Det har utløst høyeste beredskap.

Tre skip forlot Konglomeratet rett før du ankom. Vi skal sjekke passasjerene og snu alle nødvendige steiner til vi har funnet svar. Med slike nyheter, vil du kanskje snakke med dine foreldre? Av sikkerhetsgrunner kan vi ikke tillate deg å reise hjem.

Mamma og pappa. De ville bli skrekkslagne. Beklageligvis! Jeg garanterte din trygghet. Har du et personlig behov for å snakke med dem? Jeg stirret ned i bordplata, kvalm og uggen. De ville garantert begi seg ut på en redningsaksjon. Jeg ville ikke ha dem hit. Hvis du ikke selv har et behov for å snakke med dem, reiser jeg dit og informerer dem senere i dag. Er det greit for deg? Jeg nikket. Kanskje du skal skrive noen ord til dem som forsikrer dem at du har det fint. Jeg tenkte meg om. Det virket greit nok. Jeg kunne gjøre det.

Gailios blikk brant i ansiktet.

Kan du beskrive mennene du så fra vinduet! Vi har snakket med Solaiko. Han gikk rundt i hele Klosterdalen i går kveld i nylig hjemvendt pratelyst. Han har vandret i hotellets hage, men han kan ikke huske å ha stirret opp mot vinduet ditt. Selv gikk jeg rett hjem.

Jeg så to gestikulerende skygger som minnet om dere. Jeg hørte ingen ord og kjenner ingen her. Dere, eller de, virket uenige.

Det kan ha vært gjerningsmennene. Han stilte seg i vinduet og ba meg peke ut stedet. Du så dem fra et annet rom, men det ser ikke så veldig annerledes ut herfra. Jeg stilte meg ved siden av ham mens jeg prøvde å orientere meg. Var det lyst i hagen?

Ikke veldig. Stjernelys, måneskinn. Lykta til venstre der, var tent. Mennene sto til høyre mot trærne. Jeg pekte.

Hadde du lyset tent?

Nei, jeg sto i mørket. De var forsvunnet før jeg hørte det dirre.

Hvor lenge før? Helt ulogisk kom jeg til å tenke på den gang et steinutspring hadde falt ned og knust den røde lekebilen min, favorittleken. Hvor gammel hadde jeg vært? Fire år kanskje.

Jeg gikk for å spytte. Da jeg kom tilbake var de borte. Jeg la merke til boka om Klosterdalen, hørte dirring, kikket ut og gikk for å spytte igjen. Det var da det smalt. Jeg skuttet meg. Den rød lekebilen hadde blitt redusert til et misformet vrak. Minnet om vraket satt fortsatt i hendene.    

La de to merke til deg? Kan det ha vært derfor de fjernet seg?

Jeg tror ikke det. Skuddene i forgårs. Jeg trakk meg bak gardina. Det var et rent instinkt. Setningen hang mellom oss i flere sekunder.

Godt handlet. Du er sikker på at det var to menn, ikke kvinner mener jeg?

Jeg er ikke sikker på noe. Kvalmen rullet i magen. Folk kan vel komme over grensa.

Nettopp det er ikke mulig. Grensa er hermetisk lukket. Tiltakene våre skal gjøre deg helt trygg. Helt trygg var et stort ord. Det var fysisk umulig å lukke ei grense fullstendig. I dette tilfelle er det sant. Ei grense var ikke annet enn ei tenkt linje mellom landområder. Konglomeratet besitter den ypperste kompetanse. Vi kontrollerer grensa. Mot ulykker, har vi selvsagt ingen garanti. Sammenlignet med andre verdensdeler har vi færrest av dem. Når du blir bedre kjent med oss, vil du forstå hvorfor. Vi må få fastslått hvorvidt du er kistebærer. Det vil innvirke på hvordan vi går videre.

Kista kunne umulig ha noe med dette å gjøre. Jeg så for meg farfar. Mintes ru omsorgsfulle hender. To mordforsøk på meg. Et gjennomført mord på liket. Det var reelt. Kista var galskap.

Gailio plasserte metallgjenstanden på bordet mellom oss. Fortell hva som skjedde i skogen! Jeg har lest rapporten fra folkevernet. Din far har informert meg. Jeg trenger å høre din fortelling. Slik identifiserer kista sin eier.

Jeg la hodet bakover. Den idiotiske grunnen til at jeg hadde løpt til vannet. Annamelia. Jeg forventet å føle noe, men jeg var tom på innsida. Han ventet. Jeg tok en slurk te og begynte å snakke. Han var en god lytter. Jeg kunne ha fortsatt å snakke i en time.

Han stoppet meg og pekte mot kista. Et mykt skimrende lys fløt rundt den. På min fars kontor hadde jeg vært alene om å se det. Han slo det fast. Du er den rette. Han rakte meg handa. Gratulerer! Jeg grep den som om det var helt normalt. Som kisteverge for Voksteren, er jeg oppnevnt til å ta vare på dine interesser. Trusselbildet er mitt ansvar. Beskriv så nøyaktig du kan dine egne opplevelser og inntrykk fra du så liket til du kom hjem. Det var treet. Et høydedrag på hver side. Jeg trenger et detaljrikt og nyansert bilde. Det var problemet. Min energi hadde vært rettet mot en halsbrekkende flukt. Sett deg tilbake i situasjonen! Det ubevisste er aktivt tilstede selv om du ikke registrerer det.

Sanseapparatet satte seg på vegring. Punktum. Noen måtte beviselig ha befunnet seg på stedet. En død mann fjernet seg ikke selv. Jeg hadde vandret ut i vannet naken. En gremmelig situasjon! Hadde jeg fornemmet så mye som ei rotte, hadde jeg beholdt trusa på. Minner gled unna i en resultatløs vandring i galskapen. Jeg måtte ta det bit for bit. Tidspunktet eliminerte barnefamilier. Beskriv likets klær en gang til.

Buksene sluttet under knærne. Fargen var en merkelig blanding mellom rødt og brunt. Den grønne kjortelen virket nesten selvlysende. Noe var rart med buksene. Jeg kommer ikke på hva det var. Jeg har aldri sett noen iført slike klær.

Det må være seremoniklær, sa han. I mine snart nitten år hadde jeg knapt sett seremoniklær. Det er der vi må lete. Kan du tegne det for oss? Jeg var en elendig tegner. Strektegning, med riktige farger, er greit.

Han fikk noen til å hente farger. Jeg fikk papir og blyant og streket opp så godt jeg formådde. Farger kom. Gailio stilte spørsmål. Han sa seg fornøyd. Hva tror du?  Kan vi få en tegner hit. Ut fra dine beskrivelser kan vi få laget et portrett av den døde?

Han var maltraktert, Gailio. Hukommelsen min er et kaotisk virvar.

Tegneren vil hjelpe deg i prosessen, skape assosiasjoner, gi deg hjelp til å hente frem minner. Hukommelsen er intakt. Det er viljen som glir unna, en naturlig reaksjon på en traumatisk opplevelse. Ut fra dine beskrivelser, av ansiktsform og skader, kan vi forsøke å gjenopprette portrettet slik det kan ha sett ut før skadene.

Hvorfor det?

Noe annet vil skape panikk blant folk. Vi vil ikke skape massehysteri.

Det er vel ikke mulig å få noe sånt riktig, sa jeg tvilende.

Tja, i det minste er det et utgangspunkt.

En tanke strevde seg mot overflata. Den gled bak noe jeg husket godt. Mitt RA. Mine anrop som ikke ble registrert av foreldrene mine, sentralen. Din far har ditt RA. Jeg tar det med hit når jeg drar dit senere i dag. Hendti, vår el-råd, kan sjekke det. Han er et unikum. Jeg nikket. Så til skuddene. Du kikket ut av vinduet. Så du noe, noen? Fra fatterens kontor er det bare natur. Ja, det vet jeg. Jeg var oppe og kikket. Hva med skygger, konturer av mennesker? Jeg hadde vært opptatt av månen. La du merke til noe som ikke var natur, som ikke hørte til der. Var det noe i sidesynet.

Jeg beklager mitt elendige bidrag, Gailio. Det er ganske folketomt der jeg bor. Hadde det vært noe der, ville jeg sikkert ha sett det, men jeg kan ikke vite det. Det slo meg hardt. Jeg hadde ikke egentlig tenkt på det før. Hvis jeg døde, var det slutt. Ingen flere følelser, sanser, min indre virkelighet, det som var meg.

Selvsagt. Jeg beklager at jeg presser på. Enhver observasjon bidrar til det totale bildet. Mitt bidrag var en ubekvem opplevelse. Blikket landet på kista. Han la merke til det. Du er sliten. Vi lar det ligge. La meg fortelle deg om kista og kistepakta? Det virket som bortkastet tid. Sånn kan det virke, men det kan ha stor betydning. La meg forklare deg hvorfor. Jeg følte meg lettere apatisk og greide så vidt å prestere et nikk. Kistepakta ble opprettet rundt år null, en pakt det følger utallige profetier med. Disse kan ha pekt deg ut for fiender av Konglomeratet, hvilket har betydning for hvor og hvordan vi søker etter den eller de skyldige. Forstår du?

Ingen verdensdeler har fiender? Hvordan kan jeg være trygg på et sted som har fiender?

Det lyder som et paradoks, men Konglomeratets fiender er hele verdens fiender. Med det mener jeg motstandere av vår verdensorden, en motstand som har vart siden år null.

Jeg har aldri merket noen slik motstand. Ingen har fortalt meg om det heller.

Nei, men vi i Konglomeratet sysler med slikt i samarbeid med verdensrådet og folkevernet.

Det er syv tusen syv hundre og tjuefem år siden år null. Du kan ikke mene alvor. Han nikket på hodet.

Hva vet du egentlig om Konglomeratet? Det kunne plasseres på en stilkete fluefot. Da går vi til begynnelsen. I verdensbiblioteket som er plassert her i Klosterdalen, er alt bevart fra tiden før, under og etter. Andre verdensdeler har kunnet glemme. Her i dalen er legendene like levende som den dagen de hendte. Kjenner du navnene på de store helter fra den gang?

Jeg ristet på hodet. Det var ufattelig lenge siden. Han var en god forteller som fikk meg til å se det for meg. På ny ble jeg akutt sulten. Jeg dro til meg tallerkenen, kastet servietten i søplebøtta og tygde i vei mens han snakket. Ingen hadde noensinne behandlet legendene som noe som faktisk hadde funnet sted. Jeg hadde hørt mange legender.

Ordene sluttet på et tidspunkt å eksistere. Historia trakk meg til seg til det var som om jeg var tilstede i handlinga, en underlig opplevelse som om jeg hadde sett alt, erfart alt tidligere en gang, et levende skuespill av duft, smak og aktiverte sanser.

I doven gange returnerte jeg til hotellet med pannekaker og honningøl i magen. Gailio hadde fikset byttere. Livia og jeg. Det fantes en mengde idylliske plasser her, steder der jeg kunne tilbringe tid med henne, den vakreste jenta i verden. Jeg rødmet. Hodet mitt var fullt av tanker og inntrykk. Samtalen med Gailio. Alt han hadde fortalt. Opplevelsene det hadde vekket i meg, som om jeg besatt kunnskap om fortidige hendelser jeg aldri hadde erfart. Det hadde fått tankene bort fra alt det andre, de skrekkelige hendelsene. Kanskje det var det som hadde vært meninga.

Reinulf, en helt, hadde gått gjennom vold og gjørme i en verden som hadde ligget tom og øde. Det hadde vært sult og død, et gravkammer. Helt tilfeldig hadde han kommet til Klosterdalen og Kildedalen, to daler adskilt av høye fjelltopper, hver med syv fruktbare dalfører, syv elver, et paradis lukket inne av fjell og en dobbeltmur. Tidspunktet, da han hadde kommet hit, hadde blitt til vårt nyttår, vårt år null. Det begynte å gå opp for meg at jeg faktisk befant meg her på stedet hvor vår tidsregning hadde begynt. Gailio hadde skildret det som et eventyr.

Reinulf hadde funnet ei naturskapt hule. Fra den hadde han tatt seg fra den ene dalen til den andre, til Kildedalen. Det var den eneste veien. Gailio hadde bedyret at det fortsatt var sånn, at ikke noe ved hula var endret, ikke så mye som en stein. Han hadde lovet å vise meg det, noe jeg så frem til. Mutteren ville ha elsket det, tråkke ut på historisk grunn. Skrolle ville absolutt la seg fascinere.

Veggene i hula hadde vært dekket av edle steiner, krystaller i ulike farger.  Reinulf  hadde fått krefter fra skjønnheten Jeg også, selv om jeg aldri hadde befunnet meg der. Han hadde gått gjennom en gigantisk hall der stalagmitter og stalaktitter hadde snodd seg i eventyrlignede søyler mellom gulv og tak. Jeg hadde gått med ham, følt med ham og opplevd med ham. Håret hans hadde vært lyst. Jeg ante ikke hvordan jeg visste det, men jeg var sikker på at det var sånn. Øynene hans hadde vært lyseblå. Gailio hadde ikke nevnt noe om hår- og øyefarge.

I Kildedalen hadde han etterhvert kommet til et platå med en gigantisk springvannkilde. Gailio hadde beskrevet den. Jeg hadde sett for meg hvordan vannet gnistret, farger som danset med solstrålene. Helt fra jeg var barn hadde jeg sett kilden for mitt indre øye. Når jeg var redd, som i skogen. Noen hadde forsøkt å drepe meg. Det var et under at jeg hadde overlevd.

Jeg kunne ikke tenke på det. Reinulf, han kunne jeg tenke på, ei tragisk historie for lenge siden. Han hadde sovnet der ved kilden. Jeg hadde strevd for ikke å sovne sammen med ham. Han hadde forlatt kroppen sin, sittet på utsida av den. Jeg hadde sittet der sammen med ham og sett hans fysiske skikkelse ligge der, forlatt, ikke til døden, men til en dyp søvn.

En etter en hadde seks menn kommet vandrende, seks drømmeskikkelser. Alle syv hadde befunnet seg i dyp sorg over en verden som lå med ryggsøyla brukket. Pakta de en gang i urtida hadde samarbeidet om å lage, gjennomføre, hadde nok en gang feilet. Jorda hadde begynt å spinne. De visste at de måtte få en slutt på det. Hvis ikke ville det være slutten for jorda, Tellus, den blå planeten, menneskenes hjem. De hadde lukket øynene dypt forent i et inderlig ønske om en ny mulighet, lett etter håp. Da de hadde åpnet dem igjen, hadde kilden blitt erstattet med den Gamle.

Han hadde jeg hørt om, en eventyrskikkelse med langt hvitt hår og øyne som rommet hele himmelhvelvet i sin iris. Et eventyr i legendene. Det gikk ikke an å ta slikt på alvor. Gailios ord hadde summet i bakgrunnen. Jeg hadde sett den Gamle ved Kilden. Slik var det. Syv skikkelser som hadde sittet rundt den Gamle. Jeg ristet på hodet. Et eventyr.

Livia. Hun var virkelig. Jeg speidet etter henne. Hun burde være lett å få øye på, ei lys jente med gullhår. Det var underlig folketomt overalt. I går hadde det vært et yrende liv her. Ingen Livia heller. Jeg gikk over gata. I en sidegate fikk jeg øye på Gailio i samtale med pilefyren. Jeg strente mot dem. Pilefyrens stemme virket rasende. Jeg stoppet brått. Det sto et gedigent tre i veikanten. Jeg stilte meg i ly av trestammen og lyttet uforskammet.

Ikke tale om at jeg gjør mere skittent arbeid for dere. Gjør hva dere vil. Jeg reiser ikke tilbake til Viken. Pilefyren trampet nedover gata. Gailio sprang etter og la ei hand på skulderen hans. Ligg unna meg ellers kontakter jeg Rhettfinn.

Det våger du ikke, sa Gailio.

Prøv meg! Pilefyren ristet av seg handa, løp videre og forsvant inn i et portrom. Gailio vendte seg i min retning. Jeg mente å gi meg til kjenne. Ansiktet hans var fylt av et iskaldt raseri. Føttene mine stoppet momentant. Gailio snudde seg i den retningen pilefyren hadde forsvunnet, bort fra meg, og tok til venstre i neste tverrgate.

Jeg skrådde mot hotellet. Han kunne umulig ha registrert meg. Hva het han igjen, pilefyren? Noe med sol, Solaiko. Reinulf helten. Hva hadde Solaiko vært så sinna for. Det var ikke min sak.

Jeg gikk opp trappa til hotellet. Akkurat her hadde Livia kysset meg. Jeg rødmet ved tanken. Hun måtte dukke opp. Noe annet var ikke til å holde ut.

Noen hadde prøvd å skade meg. Jeg grøsset og skjøv tanken bort. Skade, nei, det var snakk om drapsforsøk, mord. Reinulf hadde vært fullstendig utslitt da han kom til dalen. Jeg følte meg dødssliten jeg også her jeg gikk og tråkket gjennom foajeen, en tom foaje. I går hadde det vært et yrende liv.

Jeg tok trappa. Først skulle jeg hvile. Det var tvilsomt om det ble mulig. Hodet mitt var fylt til trengsel av tanker. Minner, som ikke var mine, invaderte vettet og insisterte på en plass. Galskap selvfølgelig. De hadde så mye de trodde på i Konglomeratet. Gailio påsto at han kunne bevise hvert ord.

Jeg var sliten inn til margen. Søvn. Det gjaldt å få de absurde bildene i hodet til å bikke. Livia visste hvor jeg bodde. Jeg håpet at hun ville komme. Hvis ikke, måtte jeg ut å lete etter henne. Det var sommerferie her også. Jeg sto overfor et kanskje. Akkurat nå var det nok.

Jeg fikk øye på meg selv i speilet og kastet et kritisk blikk på nesa. Den var for stor. Blås i nesa! Jeg la meg på senga. Noen hadde fjernet dobbeltsenga. De kunne ha latt den stå. Jeg kunne aldri glemme hva som hadde skjedd her, seng eller ikke. Det venstre beinet ristet under dyna, en irriterende bagatell. Mine bein pleide ikke å riste.

Jeg levde. Det var viktig. Jorda hadde overlevd år null. De syv første hadde sørget for det. Eventyret ved Kilden. Gailio hadde, i fullt alvor, ment at min rolle som kistebærer kunne være den direkte årsaka til de mordforsøkene jeg var blitt utsatt for. Konglomeratet, den åttende verdensdel, var blitt opprettet for å føre den kampen de syv hadde begynt, til enden. Jeg hadde aldri hørt om en slik kamp, ikke i historieundervisninga på skolen og ikke fra andre kilder heller.

De syv ved kilden hadde vært drømmeskikkelser. Gailio hadde påstått at de hadde møttes i Klosterdalen senere. Ut fra de erfaringer de hadde delt, i den felles drømmen, hadde de opprettet Planen, Loven og Liber Mundi. Loven hadde jeg selvsagt hørt om. Disse tre var blitt av grunnleggende betydning for verdensstyrelsen. På et senere tidspunkt hadde de opprettet kistepakta for ytterligere å forsterke muligheten for en endelig seier.

Det var pakta det gjaldt, den som var blitt opprettet i en fjern urtid mellom menneskeheten og den Gamle. Visvas. Det var definitivt en legende. Konglomeratet fungerte fortsatt etter den plan de syv hadde satt for at alt skulle gjennomføres etter intensjonen. Disse to dalene var alt som var. Likevel hadde de status som en verdensdel. Akkurat nå befant jeg meg i sentrum av alt dette. Det var ikke til å forstå.

Himmelen var blå uten en sky. Fjellene hadde en myk og blågrå farge. En svak bris pustet mot huden. Blås i nesa! Jeg stoppet ved en iskrembod med byttere i neven. Gailio hadde ordnet økonomispørsmålet, påstått at jeg som kistebærer hadde en egen konto i Konglomeratet. Det var ikke akkurat det verste med alt som skjedde. Jeg slikket og smattet, sugde inntrykk.

Livia hadde kysset meg. Mordforsøkene. Blås i mordforsøkene! Tenk på noe annet! Jeg gikk gjennom et stativ med bukser. Gailios historie. Kistepakta. Spol over! Livia hadde lovet meg en omvisning i Klosterdalen. Liket hadde hatt underlige bukser med en rar farge. Livia hadde den søteste lille nese med et dryss av fregner. I dette buksestativet hang det bukser som vanlige folk gikk med. Jeg trengte ikke bukser. Livias øyne hadde samme farge som denne dagens himmel.

Jeg sto i et gjørmehull av problemer. Alt jeg ville var å drømme om blå øyne med et snev av grønt i dypet, gullhår, jenta, den herlige jenta. Jeg ville absolutt ikke gruble over idiotiske legender. Gailio holdt legenden for sannhet. Kanskje Livia gjorde det også. Jeg kunne spørre henne om det. Hvis hun bare kom. Jeg måtte treffe henne igjen.

I enden av stativet ble jeg stående å stirre ned i topplokket på en sorhåret fyr med måne. Han satt på huk og betraktet falden på et buksebein. Jeg håpet at Livia likte store neser og fyldige lepper. Fyren vendte hodet mot meg. En overrasket grimase gled ut i et smil. Han reiste seg og børstet av seg.

Hei, du må lure på hva jeg gjør inne blant buksene, sa han. Egentlig brydde jeg meg ikke katta om det. Han kunne befinne seg hvor han ville. Min kone ville at jeg skulle se på bukser. Falden er sydd med annerledes tråd enn resten av sømmene. Underlig synes du ikke? Jeg kom meg ikke til å svare. Han rakte entusiastisk fram handa. Raimån Lunar. Deg har jeg visst ikke møtt før? Øynene hans var intenst grønne og ansiktsuttrykket oppspilt nysgjerrig. Jeg hadde ikke for vane å håndhilse på folk i buksestativ. Aha, hvisket han med en pekefinger over leppene straks jeg hadde sagt navnet mitt. Du er kistebæreren fra Voksteren. Flaks at jeg befant meg i dette stativet nå. Han så på klokka. Laila plapret som en papegøye om min mangel på bukser. Knurrer hun som en hund, drar jeg. Et konspiratorisk blunk. Unnskyld, jeg skravler visst verre enn kona. Et bekymret blikk. Du ble utsatt for et drapsforsøk i vår landlige idyll. Med en muldvarps intensitet skal vi til bunns i det. Vær trygg! Det er blant annet det jeg driver med. Motta en beklagelse! Sånt hender ikke her. Han sendte meg et prøvende smil.

Fant du noen bukser da? spurte jeg mens jeg undret på hvordan han skulle finne svar på det mysteriet mens han så på bukser.

Ja, da, men jeg er ingen slange som stadig vil skifte ham! De jeg har er mer enn bra nok. Hun sier se på. Jeg ser på. Kjøpe, det er noe annet. Buksene hans var slitte, men virket komfortable. En lapp var sleivete plassert over kneet. Er du ikke enig? Jeg var det. Kvinner, det er problemet med dem så uimotståelige de kan være. Som ulende alfaulver blander de seg inn i alt mulig. Du er vel for ung til å ha funnet ut av det. Han snurpet leppene  sammen Takke meg til katter. Det var det han gjorde, lignet ei katte. De priser sin uavhengighet og nyter hverandre desto mer.

Jeg har mutteren da, smilte jeg og grep meg i å tvile på mannens forstand.

Sant nok. Mødre kan være verre enn selv koner. Det er lenge siden jeg var i ei mors fangarmer. Rett skal være rett. De er hyggelige til gjestebruk. Dette har vært et stort øyeblikk. Som en løve kan jeg briske meg med det resten av dagen. Jeg går ut i fra at du har andre planer enn å stå i et buksestativ med meg. Han blunket. Kos deg! Han la i vei, gikk fire meter, før han snudde  seg og vinket begeistret. Jeg kan sverge på at beinet tok et tydelig dansetrinn før han hastet videre.

Jeg skyndte meg å velge den andre retninga og kikket ned på notatet mitt. Der skrev jeg ned veinavn for å skaffe meg en oversikt over byen. Konglomeratet du. To daler i en verdensdel. Jeg måtte smile enda så tragisk alt var. Konglomeratere hadde den høyeste kompetanse i verden slik de hadde hatt det helt fra begynnelsen. Da Reinulf kom hit hadde han ikke funnet et menneske. Det hang ikke sammen med kompetansen. Ikke noe hang sammen. Jeg hang ikke sammen jeg heller. Mutteren maste alltid om at jeg hadde for livlig fantasi. Det ville bli spennende å se hva hun hadde å si til alt dette.

Ved en bod med smykker ble jeg stående å forestille meg ulike anheng i Livias halsgrop. Rød safir omsluttet av gull, kvinnebryst, en hildring til å glemme i. Det var mye å glemme, så mye at jeg kunne glemme det vesentlige. En neve slo meg på skulderen. Jeg snudde meg rundt og så rett inn i ansiktet på en grønnøyd, rødhåret kjempe med skjegg som bruset rundt ansiktet langt, rødt og fyldig.

Hei! sa han. Jeg ser at du kan ha god bruk for byttere. Rødmen krøp frem fra halsen og oppover ansiktet. O Gremmelse! Kvinnesmykker. Ekspeditøren trakk seg tilbake mot høyre. De vekslet blikk.

Den rødhårede kjempen hadde dukket opp på slutten av samtalen mellom Gailio og meg med ordre om å hente ham til et møte. Vi hadde ikke avsluttet samtala vår. Om det ville ha satt ting i et mer opplysende perspektiv, tvilte jeg på. Vi hadde snakket i ring om alt sammen, om alt det underlige han påsto hadde foregått i tida før vår. Tja, kanskje jeg skal benytte anledningen til å kjøpe noe til Heraine, kona mi! Kjempen kikket bort på meg. Jeg rødmet enda dypere. Forbannet! Jeg husket ikke navnet. Mar et eller annet.

I det han og Gailio skulle til å forlate hotellrommet, hadde jeg kommet på at jeg ikke hadde med meg byttere. Gailio hadde sagt at jeg ikke skulle bry meg om det. Finansene skulle ordnes ut fra en kistebærerkonto. Ekspeditøren kom frem.

Heraine var her og kikket på dette for ei uke siden, sa han. Den rødhårede kikket bort på meg. Det var akkurat det jeg hadde sett på. Jeg nikket.

Da blir det den. Trekker du det fra på kontoen min! Ekspeditøren nikket og gikk for å pakke inn. Jeg hadde sagt til Gailio at salgsboder og spisesteder lite trolig ville godta en henvisning fra ham som bytter. Den rødhårede gliste til meg og blunket. Kanskje vi skal høre om Karatio ville ha tatt pant i Gailio, en fot her og en legg der osv. så vet vi det for fremtida. Han skrattet, så de grønne øynene glitret, akkurat slik han hadde gjort på hotellrommet. Det hadde endt med at han hadde slengt Gailio over skuldra og båret ham ut. Gailio var ikke akkurat noen smågutt han heller. Han hadde ikke hatt en sjanse. De hadde ståket til langt borti gangen. Jeg hadde byttere nok, trolig flere enn det fatteren ville like å betale tilbake.

Det hadde jeg ikke lyst til å bry meg om.
En dag måtte jeg stå til regnskap for det.
Livia, tanken på henne.
Det var alt som betydde noe,
alt jeg ville tenke på.





Lytt til Kapittel 5


 
Vil du lese flere kapitler
























#

Legg inn en kommentar