Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 6



Lyst til å lese foregående kapitler først


Noen forfatterord.

Created with GIMP



Jorda består av jord, luft, ild og vann. Mennesket består av jord, luft, ild og vann. Egentlig kan man se på mennesker som omvandrende vannsøyler, omvandrende jordsøyler, omvandrende luftsøyler, eller omvandrende varmovner.

Det er oss.

Kroppen består av mellom 50 – 70 prosent vann. Et spedbarn består av 80 prosent vann. Rundt 70 prosent av jorda er dekket av vann.

Jorda er vårt hjem.

Vi har vokst ut av den, tilhører den, lever av den. Ei jord vi skal ta vare på, holde levende, frisk og sunn. Kun da kan vi selv forbli sunne og friske. 




Boka mi.
Reikin er sendt til Konglomeratet, den åttende verdensdel, slik at han kan være trygg etter et mordforsøk. Han blir forsøkt myrdet i Konglomeratet også til tross for at han har blitt fortalt at han ingen steder vil han være tryggere. 



Det er blitt slått fast at han er kistebærer. Han har fått høre Konglomeratets historie, ei historie der legendene holdes for virkelighet. Han gjør seg kjent med Klosterdalen, Konglomeratets hovedstad. Konglomeratet består kun av ødelandog to daler sammenbundet av ei hule, Klosterdalen og Kildedalen. Dette bringer oss over til:





Kapittel 6

Ekspeditøren rakte den rødhårede fyren pakka. Det sprutet fortsatt latter fra det brusende skjegget. Jeg stirret fascinert på ham og greide ikke å la være å smile.

Hva er det som er så morsomt, ville ekspeditøren vite.

Tja, sa den rødhårede. Reikin her, lurer på om du ville ha tatt pant i Gailio dersom han ikke hadde hatt byttere.

Jaså! Det spørs vel hvilken del jeg ville ha blitt tilbudt. Stemmen var gravalvorlig. Så gliste han. Begge gapskrattet og den rødhårede slo ham på skuldra. Fyren knakk nesten sammen. Jeg så bekymret på ham. Han blunket til meg. Den rødhåredes grønne øyne så rett på meg.

Går det bra med deg. Han saumfôr ansiktet mitt. Jeg nikket. Fint! Går det bra her, Karatio? Han kikket bort på smykkefyren.

Absolutt, Marzant. Slapp av! Det var det ja. Marzant til fornavn og noe med krig til etternavn.

Bra! sa Marzant og nikket. Jeg gjentok navnet på innsida av hodet for å huske det. De grønne øynene traff meg på nytt. Kos deg videre. Kjempen hastet av sted med bredbeint ganglag. Fatteren ville aldri tilgi meg om jeg brukte byttere på dyre smykker. Karatio hilste med handa, og trakk seg tilbake til skyggene, i det jeg beveget meg videre mot andre boder.

Jeg begynte å få nok av salgssteder. Sansene mine var rettet mot gult hår og ei nydelig kvinneskikkelse. Jeg så henne ingen steder. Planen Loven og Kistepakta. Verdens forsikring mot et nytt år null. Jeg nektet å la tankene beskjeftige seg med det et sekund mer.

Jeg kikket etter en benk der jeg kunne slå meg ned. Hvile. Det var umulig å få fred. Gailios stemme messet stadig på innsida av hodet. I følge ham var ikke nåtida mulig å forstå uten en grundig kjennskap til fortida. Problemet var at han snakket om en mer enn syv tusen år gammel fortid.

  Folk den gang hadde trodd på Guder, åndelige vesener som ingen kunne se. Fortsatt fantes det mennesker i vår verden som trodde på slike, som munkene, årsaken til at jeg hadde kjent til klostre. Ingen hadde sett den Gamle. Den Gamle var en legende. I følge Gailio, var problemet at både, Loven, Planen og Kistepakta bygde på en hendelse om ikke hadde foregått på et  verdslig plan. Ingen hadde  sett den Gamle. Han var en åndsskikkelse. Problemet mitt var at jeg hadde sett ham sitte der sammen med de syv. Det skremte vannet av meg.

Jeg kikket bort mot et velstelt parkanlegg i enden av Murpromenaden. Den så perfekt ut for mitt behov. Jeg hastet dit. Benken sto perfekt plassert i skyggene, et godt utgangspunkt for å holde øye med folk, jenter, ei jente. Jeg kikket rundt meg. Ingen Livia. Nei, vel! Da fikk det bli hvil. Jeg lukket øynene.

Hvem hadde løsnet festet i taklampa på hotellet? Det var ingen konstruktiv tanke. Jeg hadde ikke mulighet til å finne ut av det. Eksperter jobbet med oppgava. Jeg svelget. Tenk på noe annet! Gailio hadde gitt meg alt for mye å gruble over. Livia, hun måtte da være her et sted. Kanskje jeg skulle gå tilbake til hotellet i håp om at hun ville dukke opp. Idiot! Jeg orket ikke å bevege meg og ble sittende i apatisk overgivelse.

Muren endte i en husrekke bygd inn i fjellet. Jeg var fascinert av byggestilen. Mutteren ville elske det. Jeg så frem til at vi skulle dra hit en gang, hele familien min. Folk, i den gamle tida før vår, måtte ha vært gale. Ulike grupperinger hadde trodd på forskjellige guder. De hadde kriget mot hverandre, drept hverandre i gudens navn. Jeg fattet ikke at det kunne være sant. Til alt overmål hadde de, i følge Gailio, hatt den eksakt samme genetiske utrustning som oss.

En skikkelse gled ned ved siden av meg. Et deja Vu. Jeg åpnet øynene og forventet halvveis at det var Livia. Det var en gutt med mørkt skulderlangt hår.

Hei. Han rakte frem handa. Øynene var dypt grønne med et streif av latter i dypet. Jeg heter Kobin og ser etter en Reikin Jernstein. Det skulle ikke være deg? Jeg nikket. Han smilte. Livia har visst gjort en avtale om omvisning i Klosterdalen. Han kom for å avlyse. Skuffelsen var som et fysisk slag mot opprømtheten. Hun vil gjerne treffe deg.

Hvor kan jeg finne henne? Det kjentes vanskelig å puste.

Hun melker kuer. Jeg gjentok ordene ett for ett. Ja, kuer, store bedagelige drøvtyggere når de ikke renner av sted som skjenende piler. Ikke morsomt. Gutter i Liljedalen menget seg ikke med kuer. Vi har syv gårder som gjør oss selvforsynte. Skoleelever bistår i driften som et ledd i opplæringa. Ferietid gjør ikke nødvendigvis unntak. Blir du med? Han skakket på hodet. Eller har du andre planer?

Definitivt ikke. Jeg reiste meg. Vi krysset Murpromenaden og svingte inn i Sørhallenveien. I følge mine nedtegnelser var det syv tverrgater til Murpromenaden alle med navn etter hver sin verdensdel. Livia fortalte at du kommer fra Voksteren, sa han. Jeg nikket, et uinteressant tema. Jeg ville vite hvorfor hun hadde sendt ham for å plukke opp meg. Melkinga tok vel lenger tid enn hun hadde tenkt.

Melket du også kuer? Tanken stakk!

Nei! Han var kanskje en venn? Ja, det og. Et nytt blunk. Jeg svelget. Hun fryktet vel at andre søte jenter i Klosterdalen ville stikke av med deg. Hun hadde snakket til ham, om meg. Så hvem var denne mannsklatten? En tiltrekkende fyr. Jeg, jo da, jeg er broren hennes. Det var uventet. Jeg ville ha tippet på at de var jevngamle. Tvillingbroren. Han lo. Jeg var nysgjerrig på deg. Hun skyldte meg en tjeneste slik som hun har krakset som ei kråke siden i går.

Han måtte være døv. Den stemmen. En bror. Skrolle skulle ha droppet ferien i Urleiven og kommet direkte hit, eller kanskje ikke. Tenk om han også falt for henne, for Livia. Han kunne jo bli i Urleiven noen uker.

Jeg fant ikke på mer å si. Vi passerte Sørhallenhotell. Livia hadde snakket om syv hoteller.

Hoteller og veier er oppkalt etter de syv verdensdeler, sa jeg. Hvorfor?

Spør du meg må forfedrene ha lengtet hjem som laks etter gyteplasser.

Hva mener du? Det var nesten ikke folk å se lenger. Butikker og handelsboder hadde sluttet.

Folk, som kom hit til Konglomeratet en gang i urtida, kom jo fra en verdensdel. De lengtet vel tilbake dit. Gailio hadde snakket om det som om det var i går. Så var i hvert fall ikke alle like gale.

Byhusene endte i et villastrøk med eneboliger som lå stadig mer spredt. Grønne marker strakte seg ut. Vi er egentlig fortsatt ikke helt bofaste forstår du. Jeg, og andre konglomeratere, tilhører både den verden våre aner kom fra og den vi er født inn i. Når vi avslutter førsteskolen, videreutdanner vi oss i vår verdensdel nummer to. En ubehagelig påminnelse. Innen sommeren måtte jeg finne ut av hva jeg skulle gjøre med fremtida.

Jeg talte syv fjelltopper som omsluttet dalen på alle kanter. Dalsider slynget seg nedover mellom fjellene fra venstre mot høyre.

Kommer man ut av byen dersom man følger dalsidene?

Nei, det strekker seg lange landtunger nedover. Alle ender i fjellvegger lengst nede. Du kan selvfølgelig gå over fjellet.

Til ødelandet, sa jeg. Skrittene våre var en jevn lyd i ørene.

Ja, nettopp.

Da kom jeg på det. Gailio hadde sagt at de ville utplassere vakter som skulle sørge for at jeg var trygg. Jeg hadde ikke sett en eneste vakt.

Hun nevnte ingen tvillingbror? En paranoid engstelse krøp under huden. Gailio hadde tilbudt meg en personlig vakt, men jeg hadde avslått. Livia. Jeg rødmet. En vakt hadde ikke passet inn i planene mine, drømmen om henne. Nå ønsket jeg at jeg hadde takket ja.   

Det er ikke det første jeg forteller ei jente jeg ikke kjenner. Jeg kikket rundt meg. Det var virkelig ingen her. Gailio hadde sagt at de ville utplassere vakter overalt i byen så jeg skulle være trygg, diskrete profesjonelle vakter.

Dere er ikke spesielt like, sa jeg og svelget. Noen måtte ha sett meg. Jeg hadde ikke skjult at jeg gikk.

Nei, hun ligner visst på mora vår. Gutten hadde muskler til å plassere jakka på. Hele dette henteopplegget virket rart. Jeg la an en ubesværet modus. Mordforsøk.

Visst? Gailio hadde sagt at det ikke var sikkert jeg ville oppdage vaktene, men de ville være der.

Vi kjente aldri mamma. Hun forlot oss da vi var små.

Så trist! Utbruddet datt ut før jeg fikk tenkt meg om. Et savn etter mutteren strøk som et vindpust forbi. Jeg vendte på hodet. Ingen der, ikke et eneste glimt av en diskret vakt.

Vi har aldri vært vant til noe annet. Når vi var helt små, bodde vi i Rosengard noen år. Voksterens hovedstad. Gutter med paranoide fikseringer var helt sikkert ingen jentes drøm.

Jeg skubbet engstelsen bort mens jeg bestrebet meg på å holde en form for samtale i gang. Kuer. Gutter ble vanligvis ikke forsøkt myrdet. Jeg klamret meg til en bråkjekk tone. Innsida skalv som en manet.

Gailio hadde snakket om sannhet, og om den menneskelige evne til å fatte den. I følge ham avhang det av medfødte evner, muligheten til å gjøre erfaringer og evnen til å fortolke informasjon. Inn i dette virket menneskelige lidenskaper og behov. Jeg klarte ikke å finne på noe mer å snakke med broren hennes om. Han fant visst ikke på mer å si han heller. Alt vi hørte var lyden av skrittene våre.

Jeg forsvant inn i tankene mine mens jeg kikket meg om etter vakter. I følge Gailio pågikk det en stadig kamp mellom frihet og makt, kjærlighet og likegyldighet, nytelse og måtehold, grådighet og reelle behov i menneskers indre og ytre rom. Denne kampen måtte føres til seier på alle arenaer. Først da ville vi som menneskehet ha oppfylt den første pakt. Konglomeratets oppgave var å skape de rom som skulle gjøre det mulig. Jeg kikket skrått opp på Livias bror. Han så rett fremfor seg. Gikk. Jeg prøvde virkelig å finne på noe klokt å si.

Ikke et menneske å se. Kistepakta skulle være en hjelp, så målet ble mulig. Jeg hadde virkelig ingenting å bidra med i en slik sammenheng. Hva tenkte han om meg denne broren? Det bekymret meg. I følge Gailio hadde pakta møtt motstand like fra urbegynnelsen. Den siste kampen hadde funnet sted for femhundreår siden. Femhundre år. Det var veldig mange år.

Jeg lurte på om denne broren hadde hørt om den. Konglomeratet behandlet det som en stadig trussel. En femhundreår gammel trussel som hadde som mål å ramme meg på grunn av noen forbaskede kister. Jeg hadde blitt forsøkt myrdet, en sannhet jeg ikke kunne komme bort fra.

Livias bror så avslappet ut som om han ikke eide en bekymring i verden. Jeg våget ikke å spørre. Han kunne tro jeg var gal. Det ville ikke være lurt. Jeg ville ikke at broren skulle se på meg som en taus idiot heller.

Vi beveget oss gjennom et skogholt. Jeg så verken kuer eller Livia. I følge Gailio kunne en konglomerater aldri tillate seg å slippe verdensperspektivet av syne. De var en konglomeraters misjon. Noen mennesker ville utstrekke sin vilje over andre, hadde det som et mål. Andre ville gjøre gode handlinger. De fleste mennesker ville presentere seg selv som gode, se på seg selv som gode. I mellomrommet fantes det alle mulige folk. En bestemt gruppering ønsket, i følge Gailio, et makthierarki med den målsetting å velte kistepakta, forkludre planen og erstatte vår verdensbok, Liber Mundi med sin egen, Liber Rectoris, maktens bok. De ville stjele seieren de syv, og den Gamle, hadde planlagt ved Kilden, vår nye mulighet for suksess.

Akkurat nå hadde jeg en jevnaldrende gutt her som jeg kunne snakke med om dette, som trolig ville se det med mine øyne. Jeg, min tosk, klarte ikke å komme opp med et eneste spørsmål. Konglomeratets organisasjon bestrebet seg på å skape en steingrunn for nedbrytende samfunnskrefter på alle arenaer. Aldri mer år null. Jeg sukket. Fyren kikket bort på meg.

Vi er snart fremme, sa han. Jeg hadde ikke sett ei eneste ku. Gailio så på alt det han hadde fortalt meg som sant. Å bli med på det var ikke problemet. Jeg trengte fornuftige motargumenter så jeg ikke skulle miste vettet. Broren, Kobin. Jeg ville absolutt ikke oppfattes som en dust i hans øyne. Verdensmålet var ,i følge Gailio, enkelt og hadde aldri endret seg. Jorda skulle fylles med kjærlighet til den åndet av det, ei flytende elv av kjærlighet.

En utopi selvsagt. Det var alt for mye egoisme omkring. Dokvin var en egoistisk slamp, som holdt andre under sin vilje. Gailo så på det som det onde. I den gamle verden hadde mange sett på det onde som en personifisert djevel. Hvor gale gikk det an å bli.

Da så jeg kuer. På en benk utenfor enga satt Livia. Blaffet av frykt strøk av gårde  som om det aldri hadde vært der.

Hei! Hun kom oss i møte og ga meg spontant en klem. Jeg rødmet og håpet fåfengt at ingen av dem merket det. Hun vendte seg mot broren og takket.

Bare hyggelig, søster. Han løftet handa i en taus hilsen allerede i ferd med å forlate oss. Jeg var ikke lei for det.

En høy og tydelig stemme brøt stillheten. Jeg snudde meg etter lydkilden. Foruten oss og kuene, var det tomt. Meldinga var adressert til meg. En udefinerbar frykt landet i magen.

Jeg skulle innfinne meg på luftskipenga øyeblikkelig. Hvem som helst, ville vise meg veien. Stemmen gjentok beskjeden fire ganger. Kobin hadde returnert og stilt seg ved siden av søstera. En pinefull stillhet fulgte. Jeg registrerte ikke en gang et vindpust. Tvillingenes blikk opplevdes som et fysisk trykk mot huden. Ikke ei ku rautet.

Vi må skynde oss, sa Livia. Hadde jeg bare visst hvor luftskipenga var.

Vi må ta indre vei, sa Kobin. Det var alt for varmt i sola.

Våger vi det? sa Livia. Et merkelig stedsnavn, luftskipenga.

Få meg dit! sa jeg og orket ikke tanken på å være avhengig av andre. Alt var merkelig på denne plassen. Kjærlighet du. Noen hadde forsøkt å myrde meg. Døden. Jeg grøsset.

Ingen blir kalt opp uten grunn, sa Kobin. Det var det jeg fryktet. En intens følelse av ensomhet grep meg. Jeg husket lille Reikin, den gang mamma var blitt borte for meg i butikken.

Gailio er verten hans, sa Livia. Jeg hadde trodd at mamma var borte for alltid.

Kom, sa Kobin. Jeg tar ansvaret. Vi er for langt unna luftskipenga som det er. De måtte se å få meg til den enga. Jeg var sulten! Egentlig ville jeg hjem. Hjem var trygghet. Sansene fungerte på høygir. Gailios elv av kjærlighet. Fint skulle det høres ut.

Vi hastet over ei mark med en intens grønnfarge. Et lite brunbeiset hus lignet et lagerrom. Jeg kjente ikke stemmen som hadde snakket. Kobin åpnet ei lav dør. Vi gikk inn. Ingen vinduer slapp inn lys. Det hadde hjulpet hvis jeg hadde kjent stemmen. Kobin fant lyskilden. Det kunne ha vært en av de seks vaktene som jeg ikke hadde sett snurten av. Livia åpnet ei dør. Fyren i buksestativet kunne ha vært en av dem.

Jeg skulle ha insistert på å få møte vaktene. Hilse på dem. Fyren fra buksestativet hadde vært oppslukt av bukser. Stemmen hadde sagt med en gang. Ei trapp endte i en lang rett korridor. Det var dør etter dør. Med en gang hørtes ikke bra ut. Kobin stoppet ved en av dørene, ei grønn dør. Han fant et nøkkelkort. Den ledet ut til ei bred gate under jorda med fire transportbånd, to i hver retning. Jeg så ingen andre enn oss der. Kjærlighet avhang av frihet. Den kunne aldri presses på folk. Det var et problem. Ingen kunne be om den. Den måtte gis, skjenkes som en gave.

Vi steg opp på båndet til venstre. Kobin satte inn kortet og trykket på en knapp. Hurtig ble vi spolt framover. Båndet stanset. Vi gikk av. Jeg enset knapt at jeg burde ha blitt overveldet. Kobin åpnet døra. Vi kom ut til en trapp. Jeg hadde gått langs Murpromenaden og sett idylliske sitteplasser ved koselige utebord med blomstrende klatrere. Vi gikk opp trappa. Jeg hadde drømt om å spise med Livia ved et av de bordene. På toppen var det tre dører, alle røde. Vi tok den midterste og endte i en forgård mellom to murer. Derfra tok vi til venstre langs en hellelagt vei.

Da jeg kom hit, hadde jeg gått langs en slik vei. Jeg kjente meg ikke igjen. Benker, trær, busker og blomster sto i små ovale felt. Et ideelt sted for å hvile, kysse. Gule ranunkler. Det var ingen her. Livias arm presset lett mot min.

Ei jord gjennomtrengt av kjærlighet. Det var en utopi. I en slik verden ville ikke Dokvin ha mulighet for å herje fritt. Gailio hadde sagt at jeg tok feil. I en slik verden ville han ikke ha ønsket å herje med noen. Det var hele poenget.

Vi tråkket inn i en åpning i muren, en bueformet portal. På den andre sida var enga der jeg hadde ankommet for en dag siden. Der var det ingen sykkel, kun et luftskip med en klynge mennesker rundt, et tvillingpar og jeg. Noen skulle ha stoppet Dokvin. Han skulle ikke ha fått lov til å bølle med oss, verken for vår del eller sin egen.

Jeg gjenkjente Arina. Livias arm holdt stadig i min. Hun luktet deilig som en blomstereng. Føttene mine fikk en akutt ulyst mot å bevege seg. De stoppet opp. Min niese Lilje var to år. Hun var sta. Beina mine sto bom stille. Følget mitt gjorde det samme. Tausheten kjentes tykk og intens.

Arina kom. Nølende. Ansiktet var bare øyne. Huden var hvit. Det grønne i øynene lignet skogen. Det gode og det onde. I følge Gailio var det enkelt. Det gode var å utføre uselviske kjærlighetshandlinger, til det beste, for fellesskapet, mennesker og jord uten brodd eller baktanke.

Arina stoppet et stykke fra oss. Kobin gikk henne i møte. Lavmælt utvekslet de ord jeg ikke greide å oppfatte. Armen til Livia lå fortsatt i min. En klump formet seg i magen, en hypersensitiv dirrende uro. Kobin så mot oss, klemte Arina og gikk mot luftskipet. Ei flytende elv av kjærlighet du. Jeg ønsket meg til ei slik elv.

Kom, Reikin! Det var Livias stemme, dirrende myk. La oss se hva de vil deg! Blåfargen til akeleien møtte blikket mitt. Hennes øyne. Jeg ville nyte fargen, men jeg ville ikke se bekymringa i dem. Det duftet blomster og eng, som henne, Livia, Hun nikket i retning Arina mens hun trakk lett i armen min, ei duftende, dampende, skjønn kvinne. For å glede henne, transporterte jeg meg dit hun ville. Det var to armlengders avstand mellom oss og Arina, Gailios kone. Jeg stoppet. Livias øyne. Det grønne i dypet av blått danset med det nesten sorte i mine.

Livia vinket meg videre. Jeg adlød og fant Arinas blikk. Øynene våre lekte ikke. Jeg søkte det lille blå glimtet jeg visste fantes dypt i det grønne. Hennes vek først. Hun pekte mot en benk til venstre for oss, en benk på ei eng av markblomster. Mutteren elsket markblomster. Løytnantshjerter sto i blomst. Rødfargen på hjertene var som Livias lepper. Livia gikk med sakte skritt mot broren.

Jeg festet blikket på akeleien. Den som var like dypblå som Livias øyne, en praktakeleie. Jeg likte akeleien. Formen var estetisk og morsom. Jeg likte meg i hagen hjemme hos foreldrene mine, men sa det ikke til noen, ikke engang til Skrolle. Jeg beit meg i leppa i det vi satte oss. En gang skulle jeg ha en egen hage.

Jeg har triste nyheter, sa Arina.  Det visste jeg. Jeg forteller ikke dette med lett hjerte. Hjertet mitt var tyngre enn bly. Det er din mor. Hun er død!

Ordene sank inn. Først ble jeg stiv. Gyselig kald luft sildret i nakkeregionen og forplantet seg til skulderbladene der den ble enda kaldere. Et tynt pip formet seg i dypet av magen og kom ut som et skrik. Ikke mamma. Hun måtte ha sagt feil. Mamma kunne ikke dø. Knoklene ble iskalde, men jeg kunne ikke stoppe å skrike. De grønne øynene foran meg skapte en tåre verden kunne stå stille i. Den rant ikke, bare skalv i øyegropen til den var alt jeg så. En tåre som stanset tida. I den var det lyd. Den kom fra meg, men jeg kunne ikke kontrollere den.

Føtter løp. Ei arm grep skuldrene mine og snudde meg rundt. Livias stemme ropte navnet mitt. En gang, to ganger. Etterdønningene av lyden dirret i ørene. Hun dro hodet mot brystet sitt. Jeg merket ikke at det var bryster. De var gode å hvile mot. Duften av eng, duften av henne, en lek i neseborene. Livia. Hun gråt. Mange tårer. De gledet meg. Øynene mine var tørre, men de ønsket å gråte. Handa beveget seg mot henne og ville tørke bort tårene som dannet striper nedover de myke kinnene. I tårene hennes kunne tida finne hvile. Blå øyne. Springvannskilden bredte seg ut i dem som ei vifte. Farger fløt og ble til ei regnbue. Ro gled inn i knuten i brystet og løste den opp. Livia sa ikke noe. Hun grep handa mi og ga den et fast trykk.

Jeg vendte meg mot Arina.

Hvordan skjedde det? Arina sukket. Jeg var hjelpeløst rastløs. Å sitte på en benk var ingen mulighet. Jeg måtte stå. Roen var tilsynelatende. Den var fullstendig skjør. Jeg slapp Livia! Hvor er Gailio? Jeg må hjem, treffe min far og mine søstre. De trenger meg. Luftskipet og mennene der borte. En av dem må da kunne føre skipet. Hva i glitrende galskap gjør de her forresten? Jeg kjente dem ikke. Ingen av dem. Jeg trengte Gailio. Det gikk opp for meg at han var blitt en jeg stolte på, en venn. Arinas hand trykket lett mot skuldra mi. Jeg snudde meg vilt. Du må hjelpe meg!

Vi skal hjelpe deg, beroliget stemmen. Men jeg har mer jeg må fortelle. Jeg dreide blikket mellom de to kvinnene. En tåke drev foran øynene. Livia løftet hodet. Øynene var fuktige. Hun rakte meg handa mens hun mumlet beroligende.

La Arina fortelle ferdig. Kraftløst gled jeg ned på benken.

Arina tok sats: Ok! Det er slik at din mor er her. Ikke noe kunne ha gjort meg mer forskrekket. Hun levde helt til skipet landet. Kort etter landing døde hun. Da hadde vi nettopp kontaktet deg. Min mor hadde ikke noe med å lande her. Hun var et inventar i huset som ikke fartet omkring. Vi ønsket at du skulle få tatt farvel hvis det skulle gå galt. Herreskaper, ta farvel! Jeg ville ikke ta farvel. Hun skulle være hos meg. Annet valg fantes ikke. I går hadde jeg vært sammen med henne i hagen. Et iskaldt gufs prikket i leggene. Det hadde vært i går. Gailio dro hjem til deg for å informere om mordforsøket. Det var uendelig lenge siden i går. Mamma kunne ikke være død. Hun var en kroppslig energibunt. Gailio traff dem ikke hjemme. Han fikk ikke kontakt med søstrene dine. Jeg kunne ha gitt ham adressa. De var sikkert på jobb, eller i barnehagen, eller på tur. Hun ristet på hodet. Et luftskip med en operasjonsdyktig styrke, ble rekvirert. Gailio begynte letinga alene. Ordene smalt i skallen. Jeg fikk ingen mening i dem.

Mine foreldre var rolige stedbundne mennesker. I ei hytte ved skogbrynet på tomta deres, fant han dem. Det var ikke noe rart med det. De likte seg i den hytta. Jeg beklager Reikin. Ordene hennes var meningsløse. Min far hadde sittet hjelpeløst bundet. Det fantes ingen logikk i det. Folk ble ikke bundet. De hadde torturert min mor. Ingen ble torturert, ingen. Hun var ei frue i huset, ingen eventyrskikkelse. De ville vite hvor du befant deg.

Du ser vel at det ikke stemmer. Mordforsøket i natt. De visste hvor jeg var. Stemmen min gikk i fistel. Selvfølgelig hadde de ikke røpet meg, sønnen, den eneste.

Jeg vet at det virker ulogisk, men slik formidlet Gailio det til meg, og jeg er en person som holder meg usminket til sannheten. Han fant en øks i hoggestabben. Magen min roterte. Jeg svelget og svelget. Ved skjulet fant han en jernstang. Han overrumplet dem, tok fra dem våpen og drepte dem, plageåndene. Stemmen hennes var kaldere enn frostrøyk.

Kulden dirret mellom skulderbladene. Han drepte dem. Igjen og igjen surret ordene rundt i hodet. Det var over. De skyldige var tatt. Min mor hadde dødd av det. Det var ikke til å godta. Gailio hadde tatt morderne. Slutt på historia. Din mor var svært skadd, men hun levde. Din far var apatisk. Da luftskipet kom, måtte begge bæres om bord. Jeg hadde snublet rundt som en forelsket idiot uten tanke for dem. Jeg skulle aldri ha løpt til Harevannet, et idiotisk tidsspille. Hvorfor hadde jeg ikke snakket med dem på RA slik Gailio hadde foreslått. Vårt medisinske personell prøvde så godt de kunne. Livet sto ikke til å redde.

Men min far han er? Hun avbrøt.

Han lever, men vi får ham ikke ut av apatien. Mora mi var død. Ordene stilte seg nakne og alene foran forstanden. Han bare sitter der. Jeg prøvde å fatte innholdet i ordene, de Arina hadde fortalt. Han nekter å forlate din mor. Det forsto jeg. De elsket hverandre, hadde elsket hverandre, dypere enn havets dybder. Min far var den som holdt familien oppe. Noen hadde forsøkt å drepe meg også.

Hvor er Gailio nå? Hvis pappa var indisponert måtte jeg ta kontroll.

Han og hjelpestyrken leter etter søstrene dine og kameraten din. Det var det ingen grunn til. Alle som står deg nær, kan tenkes å vite hvor du er.

Ingen vet det. Vi fortalte det ikke til noen, ropte jeg. Beina spente tak i bakken.

Det vet bare vi. Han finner dem og tar dem med til Konglomeratet. Har du annen slekt? Andre som kan mistenkes for å vite noe? Vi var en liten familie, kun oss. Jeg hadde bare en nær venn. Vi får noen til å følge opp klassekameratene dine. Jeg kunne ikke tenke på dem, ikke på noen andre. Mora og faren min. Veien dit kjentes mil lang, men jeg måtte tråkke den.

Arina og Livia grep meg i hver sin arm. Jeg lot dem gjøre det. Vi gikk mot skipet. Kobin kom oss i møte. Han la ei arm rundt søstera, klemte henne og rakte meg handa med en kondolanse på leppene. Han virket mer enn sine år, en tåkeskikkelse i skarp relieff.

En fremmed mann steg ut av tåka og tilhørte verdensrådet. Jeg snublet frem. Mennesker trakk seg til side, åpnet en vei. Jeg ante ikke hvor mange de var. Blikket var festet til trappa, den jeg måtte klatre opp. Jeg entret skipet. Ord kunne ikke ha forberedt meg på det jeg så. Pappa lignet en steinstøtte. Kun bevegelsen i tinningen fortalte at han åndet. På båra, lå en skikkelse, mamma.

Pappa. Et spinkelt rop. Det var min stemme. Ingen respons. Jeg ropte litt høyere men jeg kunne ikke rope for høyt, for jeg måtte ikke forstyrre henne. Tanken var brutal. Hun hørte ingen lenger. Døden. Jeg hatet at det eksisterte død, et hensiktsløst pek av verdens opphav. Min mor hadde alltid hatt en innebygd radar for mine behov, dem jeg ikke vedkjente meg og de andre. Jeg ville brøle så hun skulle høre, men jeg ville ikke forstyrre henne. Føttene tok meg bort til pappa, kjempen som hadde trøstet meg gjennom barnesorger. Han satt som en kald oppstivet skikkelse med øyne som så uten å se. Pappa. Jeg la armene rundt ham. Tausheten kjentes ikke riktig. Mora mi var død. Jeg kunne ikke tåle det. Han måtte snakke, dele tragedien med meg.

Ansiktet hennes lignet ikke hennes. Jeg så ikke snev av blondt i den bustete blodkvasen som skulle være hår. Nesa var slått skjev. Et teppe dekket kroppen. Hun var kvinna som hadde gitt meg livet. Jeg flerret teppet bort fra henne.

Nei, ikke Ei hand la seg over min. Arinas. Det var for sent. Et langtrukkent ul fant ut av celler så skjulte at jeg knapt visste at de fantes. Et skrik la seg ved mitt. Sammen red vi lydbølgen. Gråt. Hulk som ikke var mine. Jeg hadde ikke noe å stille opp med. Ingenting. Skjebne, et lunefullt pek.

Ei hand, jeg tror det var Arinas, skjøt ut og trakk teppet over henne som en gang hadde vært ei lyshåret, middelaldrende kvinne med pulserende åndedrett og strømmende liv. Ulinga stoppet, men ble værende inni meg, et eksistensielt skrik. Blodige åpninger gapte der brystene hadde vært. Underlivet var ridd, kuttet i, ødelagt. Det veltet seg voldsom i magen. Frostridde menneskehjerter hadde fråtset i henne, kvinna som hadde gitt meg livet. Den kvinnelige myke fruktknuten, frontalporten til det hellige kammer, der liv ble forent.

Ordene fløt inn fra et glemt minne,
et dikt, en lærer.
Jeg ante ikke.

 

 

 

Lytt til kapittel 6

 

 

















#

Legg inn en kommentar