Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.

Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.

Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond



Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mang gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.



Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov som de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.




Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen. Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt. Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.




Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende. Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år. Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.















2 kommentarer på “Åtteråringer.

  1. Interessant, men bittelitt fremmed, men samtidig ikke helt, jeg lurer på om det er fordi jeg selv aldri liksom har blitt helt voksen i følelser, tanker og gjerninger, og det er noe av grunnen til at jeg til stadighet blir misforstått, fordi jeg uttrykker meg annerledes og tenker annerledes. Ikke fordi jeg ønsker å støte folk vekk fra meg, men fordi at selv om jeg forsøker alt jeg kan, så greier jeg ofte ikke å uttrykke meg helt på en sånn måte at folk ikke misforstår meg og mine intensjoner med å si eller skrive ting sånn som jeg gjør det.

    Jeg har nemlig asperger syndrom, og ja, jeg føler meg virkelig tidvis som jeg har havna på feil planet. Dette har nok sannsynligvis med theory of mind å gjøre, altså det merkelige dyret mentaliseringsevne, som er en slags teknisk evne som de aller fleste mennesker utvikler i løpet av sitt 4. leveår, og er som sådan en viktig del av det å kunne skjønne seg selv og egne følelser, kunne se seg selv utenfra, og kunne oppfatte og skjønne andre menneskers indre intensjoner og følelser.

    Det har lite eller ingenting, derimot, med evnen til medfølelse å gjøre, det har kun å gjøre med hvordan ting oppfattes, og at den autistisk strukturerte hjernen kan trenge litt lengre tid for å oppfatte det som kan virke så selvfølgelig for andre. Dermed kan det bli vanskelig med umiddelbare reaksjoner på en eller annen sosial situasjon, rett og slett fordi man har tolket den feil eller annerledes enn det som er helt vanlig. Slik jeg altså har skjønt det.

    Sosiale historier kan derimot hjelpe til med å lukke gapet, og kan gjøre at man ikke tråkker i salaten fullt så ofte. https://www.youtube.com/watch?v=8hLubgpY2_w

    Og her om det samme, av Finn Skårderud, professor i psykiatri:

    “For eksempel vil en person som kvalifiserer til en diagnosen autisme, ha vansker med å forstå hva som foregår i andres sinn. Personen kan være mer eller mindre mind-blind, blind for andres sinn. Da kan livsverdenen bli farlig og meget krevende. Og slike manglende kompetanser kan lede til sterke følelsesmessige reaksjoner”.

    Skriver altså han. Jeg tror kanskje jeg bare delvis er enig med ham, eller rettere sagt, det går begge veier, for vi med asperger/autisme kan bli gruelig misforståtte av nevrotypikere (mennesker med såkalt normal hjerne, noe det ikke finnes noen diagnose for, fordi det også varierer enormt). Ting som blir skrevet, sagt eller på annet vis uttrykt, kan bli misforstått som kranglete, selv om det kun er dønn ærlighet, og man faktisk har strevet en hel del for å forsøke å finne fram til en form som nettopp IKKE fornærmer noen. Men feiler miserabelt, til tider. Vi kan også ha vansker med å skjønne oss selve og egne følelser, og altså det å kunne se oss selve utenfra, til en viss grad, en grad som kan variere individuelt. https://psykologisk.no/2016/05/hva-er-mentalisering/

    Her også Dan Bull med en rap om dette, der han nettopp nevner dette med forsinkede reaksjoner (a change of pace): https://www.youtube.com/watch?v=RGSYBdvUF9w

    1. Du trenger ikke å tenke på å såre meg. Jeg er bare opptatt av at skolen og lærerne ser hva elevene arbeider med i sin personlige utvikling på trinnene, felles som gruppe og indivduelt som personer. I min erfaring er syvåringer som gruppe veldig forskjellige fra åtteåringer fordi de utviklingsmessig jobber med helt andre ting. Ved å vite dette kan vi bistå dem i utviklinga på samme tid som vi kan utnytte det i undervisninga fordi vi treffer på en nerve de vil interessere seg for, skape motivasjon.

Legg inn en kommentar