Publisert Legg igjen en kommentar

Vår Vegard, med Downs i familien.





Livet med Downs er så krevende at man nesten ikke orker å tenke på det og så fylt av de dypeste gleder at man får tårer i hjertet. Det er mange hendelser av typen man helst skulle ønske ingen husket. Det kan man bare glemme, for Vår Vegard har en hukommelse som hvem som helst kan misunne ham. Han husker alt. Siden han holder taler for alle til alle bursdager, blir intet glemt.

Vår Vegard hadde ei mor som mente at han aldri skulle bli en klamp om foten på noen, denne sønnen hennes. Han skulle klare seg selv. Hun lærte ham å stelle på kjøkkenet. Det han kan aller best er å rydde. Han rydder så det freser rundt ham, og etter at han har vært på ferie her er det ingen som finner noenting. Det dukker opp på de mest utrolige steder. Som den gangen han ryddet et knippe ballonger inn i steikeovnen min. Jeg skulle ha en gjest og var rask til å putte maten inn i ovnen. Det ble en kladask av uspiselige greier, skal jeg si. Eller da han vasket alle vinduene mine før jeg skulle ha gjester, rett etter at jeg hadde vasket dem. Det var ikke mulig se ut av de vinduene. Jeg har noen vinduer kan du si. Bagateller. Ja. Hensikten var en engels.


Jeg har sagt det tidligere, ingen har lært meg så mye om pedagogikk som Vår Vegard. Mennesker blir født med Downs, et ekstra kromosom. Ingen er født med atferdsvansker. Det tilegner vi oss gjennom livets gang. Vi har alle vårt. Livet gir oss sår. Også de med Downs utvikler sår. Det betydningsfulle er at vi skiller mellom hva som er hva. For det bestemmer hvordan vi møter det. Andre mennesker blir voksne, går ut og lever sine liv, med sine sår, løser det på sitt vis. Disse ungene i voksne kropper er avhengige av at vi hjelper dem, bistår dem med dette hele livet.

Man setter en alder på psykisk utviklingshemmedes funksjonsnivå. Så tenker man at det er den alder de fungere etter. Slik er det ikke. De gjennomgår en utvikling som alle andre. Ungdommen er annerledes enn den eldre mannen. De bærer med seg sin livsbagasje. Mange ganger har jeg lurt på hvordan han ville ha vært uten det ekstra kromosomet, denne staute karen vår. Uten tvil et fargerikt menneske med sine meningers mot

Jeg har skrevet mye om forskjellen mellom seksåringen og syvåringen når det gjelder utviklingen av tenkningen. Hvordan seksåringen fortsatt må gestalte sin tenkning i leken, en komplisert lek, mens symbolene i den gestaltes helt konkret. Hos syvåringene flytter tenkningen inn i hodet. Det spennende med Vår Vegard, er at denne prosessen kan iakttas. Når Vegard møter utfordringer, blir frustrert eller møter grenser, snakker han med seg selv. Samvittighetens stemme? Tja.





Han har et helst rollegalleri der han kommer med argumenter til den ene og den andre av oss mens han prøver å snu situasjonen, gjøre slik som det blir forventet. Det er uvisst å si hvem som vinner. Men vi får lytte inn i et rom svært få mennesker får tilgang til. Vi kjenner det igjen i våre egne hoder. Først kommer forsvaret for de egne handlinger. Så kommer tvilen. De andre får en stemme. Han prøver å finne løsninger som vi alle kan bli fornøyd med. Denne fasen kan ta lang tid. Situasjonen kan virke fullstendig fastlåst.

Vi er alle lidende i det. Han er en stor og kraftig mann. Vi som har han hos oss, er fullstendig avhengig av at det fungere. Hvis ikke orker vi ikke å stå i omsorgsituasjonen. Da taper alle. Vi kan ikke tape. Konsekvensene er alt for store. Han trenger familien sin hele livet. Det skal være hyggelig å være sammen.

Barna i voksne kropper. De må ikke oppdras hele livet, men de opplever grensesetting hele livet, på en måte som vi andre slipper. Handlinger han konsekvenser, som disse ungene ikke forstår. Samtalene han fører med seg selv, gir oss et innblikk i hva som foregår i folks hoder, i hans hodet og det gir oss et bidrag til hvordan vi kan avhjelpe situasjonen. Det må foregå så smidig som mulig, skape færrest sår, men grensene må være absolutte på samme måter som med unger. Hvis ikke tar de makta. Den kan de ikke få. Man får ikke ødelegge, rive ned, dytte, såre, plage. Man skal oppføre seg ordentlig uansett.

Det er krevende. Vi snakker om en stor sterk mann. Den fineste mannen vi kjenner. Han som bærer hjertet sitt åpent og som elsker oss uansett. Vi elsker han så det river i hjerter. Vår Vegard.


















Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger.



Kjærlighet


Jeg er mer enn middels opptatt av kjærlighet. Allkjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne. Derfor har jeg laget en liten konkurranse her. Ut fra fire vers skal dere komme frem til en av verdenshistoriens store kjærlighetshistorier. Belønninga er heder og ære. Den som er først ute med å melde svaret til meg på min mailadresse kile@libermundi.no vinner i tillegg E- boka mi, Kistepakta.



Utfordringer med ulike religioner


Pippi var ikke redd for noe. Dette er meg Pippi en gang. Når hun lurte på noe, forsøkte hun å finne ut av det. Jeg og.

Jeg er ganske oppgitt over terror og vold begått av radikaliserte muslimer som behandler oss som vantro. Kvinner som må skjule sitt hår og vandre rundt i digre teppelignende kapper og knapt får vise øynene. Kvinner som dømmes til lange fengselsstraffer og pisking fordi de nekter å bruke hijab, viser hår. I vårt land utsettes kvinner og barn for en moralsk tvang om å dekke håret sitt. Det gjør meg ganske frustrert. Derfor har jeg tatt på meg å lete i Muhammeds liv og i Koranen for å se om jeg kan finne noe der som tilsier at det er sånn.





Å bli eldre


Å bli eldre det er noe jeg driver med for tida, noe som folk har gjort før meg. Her er gullbrudeparet, farmor og farfar Kile. De eldet med stil og er mine forbilder for hvordan man skal forholde seg til unger og folk i verden.

Vi lever i en verden der det meste dreier seg om å være unge og vellykkede. Når vi trekker på åra er vi liksom ikke noe særlig verdt. Sånn skal vi ikke ha det. Jeg kjenner meg like ung som den pureste ungdom. Samtidig har jeg alderens erfaringer å øse av. Selvsagt er vi betydningsfulle mennesker. Det skal vi være til vi dør.



Fibromyalgi

Jeg har fibromyalgi, en kropp som lyver om smerter som ikke eksisterer. Det er ikke spesielt festlig. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å leve med det. De erfaringer jeg har samlet, har jeg lyst til å dele med andre som har det, eller som en dag får det. Livet bør bestå av så gode dager som mulig ut fra utgangspunktet. Det krever en innsats.



Ta vare på naturen

Vakre naturen, vakre jorda, ei jord vi må ta vare på. Det er vanskelig for det er nesten like mange meninger om hvordan det skal gjøres som det er mennesker på jorda. Det finnes ingen veier tilbake til det som en gang var. I hvert fall vil ikke jeg tilbake dit. Jeg har trua på at når det virkelig gjelder, har vi den kompetansen som bringer oss videre.

Jeg skriver om mora mi. Hun var helt unik. Ingen var så sparsom. Jeg tror ikke det var mye hun belastet miljøet mens hun levde. Alt ble benyttet på nytt, gjerne flere ganger.





Åtte åringer

Åtte åringer. Jeg vet ikke hvor ofte man tenker over hvor forskjellige de er fra syvåringer. Alle alderstrinn har sine utfordringer, og det er viktig for ungenes utvikling at de får gått gjennom disse trinnene på en god måte.





Kapittel 8 i Kistepakta.

Reikin Jernstein har mistet hele familien sin. De har blitt brutalt myrdet. Han må opp å stå komme seg videre i livet. Alt han kan tenke på er at han vil ut å finne de skyldige, hevne dem.





Skrivegleder

Å skrive er min store hobby. Det er det jeg fordriver tida med. Å stå i andre sko, skape fiksjoner. Det betinger at du også kjenner deg selv, kan bruke dine opplevelser i andres liv. Vi bærer fortida med oss, ikke som abstrakte tanker om, men de ekte menneskene, de ekte ungdommene, de ekte ungene. De kan lære oss mye. Det var en gang.

Så redd jeg var den gangen, den lille jenta. Jeg tar henne i handa og sier: “Kjære lille venn. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Det som skjedde skal aldri skje igjen.” Da blir hun trygg. Vi trenger alle å være trygge for at vi skal kunne leve gode liv.



Med Downs i familien. Utfordringer og gleder.


Vår Vegard. Så mye som jeg har skrevet om ham denne våren. Savner det nesten. Det er en berikelse på mange måter. På andre måter er det ytterst krevende.




Små vers.

Verden er så full av alt. Gleder og sorger, det vakre og det heslige.

Gode gjerninger, onde gjerninger. Løgn og sannhet.

Det er vanskelig å favne det hele i ord.

Noen ganger må jeg bare prøve å sette ord på tanker.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Kjære Storting, Kjære regjering.



I går var disse to staute karene i Bystyret. Der fikk de snakke med byrådsleder Raimond og ordfører, Marianne. Vegard leverte et brev han hadde skrevet til byrådsjefen. Der sto det at han ønsket å få bli boende i den fine leiligheten sin, at han aldri ville flytte. Han ville få spise pizza, gå på kino, lese aviser,  dra på ferie der det er varmt å bade.

De satt på galleriet disse to karene. Derfra ble de vitne til at et samlet bystyre beklaget de opplevelser de to har gått gjennom, en trussel om utkastelse og ei husleie de ikke klarer.

Begge to ble betrygget på at denne situasjonen skulle ordnes opp i for alle dem som bor i Oslo. Det var full enighet. Vi satt sammen på galleriet Derfra så vi et felles hjerte vokse frem i sentrum av oss alle, et hjerte vi alle kunne røre ved, kjenne oss ett med. Vi holdt imaginære hender en by der alle borgere skulle sikres et godt hjem.







Disse to gutta er jublende lykkelige. Disse to flotte kara bærer hjertet sitt på seg. De kom til oss fra Annerledeslandet.

Der er de mer opptatt av hjerter enn av tanker.Disse to gutta sier at de ikke vil hvile før alle mennesker i Norge kan leve trygt i landet, kan få vite at de får bo i leilighetene sine. Selv når foreldrene dør, søsken blir syke, når de som passer på for dem, ikke kan mer. De ønsker seg et Norge der alle sammen tar hverandre i hendene og sier at her i landet skal det være godt å bo for alle. Vår Alles.



Det er helt unaturlig for disse to å kjempe bare for seg selv. Disse gutta med store hjerter og omsorgsfulle hender. De fører en kamp for alle. Derfor er de valgt som ambassadører for Annerledeslandet. 

Ambassadørene fra Annerledeslandet har forstått at disse problemene ikke kan løses på lokalt plan. Det er en nasjonal sak som må løses av regjering og storting. Deres drøm er at de skal få gjenoppleve det fantastiske som skjedde i bystyresalen.

De ønsker å se et felles storting i dyp enighet om at gjengs leie prinsippet skal skrotes en gang for alle fra tenkningen i Norsk politikk. De skjønner at det er meningsløst at folk skal betale mer enn de har for en kommunal leilighet de har fått tilgang til fordi de ingeting har, fordi de trenger bistand, hjelp.

De forstår ikke at vi må ha gjengs leie for at alle skal vite hva som er reell utleiepris. Alle vet at boliger er dyrt. Disse gutta her vet også det. De er kloke på alt som betyr noe, virkelig betyr. De skjønner at det er meningsløst at de skal søke om støtte til å bo for at politikerne skal få vist frem et reelt prisnivå. Det tar tid og krefter fra de pårørende som heller kan benyttes til hygge, glede, samvær. Det koster penger å ansette alle de folka som skal behandle alle søknadene. Disse gutta her skjønner seg på penger. Uten penger får man ikke skaffet seg det man har lyst på.  Alle vet jo at boliger trenger vedlikehold. Det er bare å sette av penger til det hver måned, sånn som alle andre må gjøre. Disse gutta vet det. De kan spare til ting de ønsker seg. Det har de gjort hele livet. De kan spare så mye at de blir direkte gjerrige, men aldri hjerteløse.

Skrot gjengs leie, sier disse to flotte karene.

De vet hvor mye frykt de selv, og deres familier, har måtte gjennomleve på grunn av denne leia,  hva det gjorde mot oss. Ingen skal behøve å oppleve det samme, smiler de.

Tenk om det samme kunne skje i Stortinget.Tenk om alle partier kunne legge hjertene sine sammen og finne gode politiske løsninger for dem som trenger det mest, sier de. De tror absolutt at det er mulig. Det er derfor vi har hjerter i kroppen, sier de.

De vet det, de som kommer fra Annerledeslandet, de som vet alt om hjerter.

 

Nå ønsker disse ambassadørene våre å få noe til å skje.De vil snakke med statsministeren, med Siv, med Ingolf, med Trine, med Jonas, med Audun, med Bjørnar, med Trygve, med Une….

Det blir kanskje litt mange å forholde seg til, smiler de. Kanskje det kan greie seg med kongefamilien

og lederne for de fire regjeringspartiene. Samme det, bare det skjer noe. Vi kan ikke ha det sånn som det er nå.

Snart er det 17. mai. Da vaier flagget vårt i vinden. Da holder vi taler og sier pene ting om landet vårt. Før det må vi fjerne denne mørke pletten fra historien vår. For ellers så lyver vi. Er det noe disse ambassadørene ikke liker så er det løgn. De liker spirende liv, blomstrende mangfold, lykkelige mennesker. Det vil de kjempe for,

Vi ønsker dere velkommen til å delta i kampen. De vet at 60 000 mennesker leste bloggen min, den som handlet om dem, om vår kamp for at de skulle få leve trygt i leiligheten sine. De er overbevist om at vi minst kan få doblet dette tallet når vi nå kjemper for alle mennesker i Norge.

For disse gutta har et klart mål.De vil at alle i Norge skal holde hender å si:



Norge skal være et godt sted å bo for alle hele livet.


God vår, sier de og ønsker hele Norge et fedreland der det spirer og gror av hjertevarme og omsorg.







Bli med og kjemp for oss da vel? For dette er kampen for Norges hjerte.


   

#byråden, #statsministeren, #bystyret, #gjengsleie, #kongefamilien, #annerledeslandet, #politikerne

Publisert Legg igjen en kommentar

Jakta på det politiske- og byråkratiske hjertet


Jeg leter med lys og lykte etter hjertet hos det politiske Norge og det byråkratiske Norge. Vær så snill og bli med meg på jakta, også dere som det ikke rammer, for en gang kan det være deres tur til å bli behandlet slik, dere, barna deres, venner, barnebarn, kolleger.

Ingen kjenner fremtida.Vi trenger styremakter som bryr seg. Mange av dere har kanskje gått lei av Vår Vegard, Vår Alles for lenge siden

Vær så snille og ikke bli lei. Dette er ikke spam. Det er et rop om hjelp. Vi trenger alle de stemmer vi kan få, som kan fortelle verden at dette ikke er greit.

I dag har jeg skreket og grått over den uforstand jeg møter i dette landet. Da Dagbladet ringte meg første gang, lå jeg og hulket i senga. I dag skriker jeg i ensomhet. Ingen kan slå et menneske så til de grader til jorda som hjelpeapparatet, de som skal bidra til å hjelpe, være til hjelp, er hjelperne.

Derfor må vi som bor i dette landet  reise oss opp og si at nok er nok. Spam, nei.

Dette er jakten på det offentlige hjerte.


Hjelp meg å finne det før jeg blir sprø. Hvis jeg blir sprø, har ikke Vår Vegar, Vår Alles, min stemme til å snakke for seg lenger. Jeg vil gjerne være deres stemmer, for dette er flotte mennesker, en verdifull fargeklatt til vårt fellesskap, vi som kaller oss nordmenn.



Det har gått nitten dager. Det politiske Norge har ikke sagt et ord. Det byråkratiske Norge fikk min mann til å bruke nærmere fire timer på å fortelle oss at saken hadde høy prioritet. I dag har bydelen hatt telefonmøte med min mann. De kan ingenting gjøre med problemet, gjengs leie. Altså ingen samarbeid med det politiske Norge.



De forteller oss hva vi kan søke på som vi ikke har krav på. De forstår at dette inkassovarselet aldri skulle ha blitt sendt. De ser at vi kontaktet dem i august, så de hadde hatt god tid. Det beklages. De forsikrer oss om at det skal ordnes ting for oss. De mangler et dokument, som vi ikke ha sendt og som de ikke har etterlyst, for å kunne gjøre vedtak. De har hatt tida siden august til å be om det. Så startes det et regnestykke for å få husleia på tretten tusen kroner ned.

Et forslag er at Vår Vegard skal flytte inn i en mindre leilighet, som skal fraflyttes,slik at husleia går ned til 12000.

12000. Hva hjelper vel det? Han kan ikke betjene den husleia heller. Vi har folk i felleskapet her som ikke klarer å betale 11000 kroner heller. De klarte knapt å betale husleia når den var på åtte tusen. Så skal de ta Vegard fra den leiligheten han elsker, der han trives for å flytte han ned i gangen for å at han skal spare en tusenlapp i måneden.

Hvordan skal den nye beboeren kunne betale 13000. Satser de på å få inn rike foreldre som skal forplikte seg til en husleie ingen av oss andre greier? 

Jeg minner om visjonen. Et godt sted å leve hele livet.

Hjelp meg å finne folks hjerter, for jeg finner det ikke. Min mann har, med hatten i handa, gått med på å snakke med Vår Vegard om det som en mulighet. Om jeg har noe å si i saken, så skal det spørsmålet aldri nå han, ingen andre heller. Vår Alles. Ikke løser dette noe for noen andre heller verken for vårt bofellesskap,  eller for noe annet bofelleskap i Oslo, der gjengs leie er innført. Dette er en sak som gjelder alle de som daglig får ødelagt sine liv av gjengs leie prinsippet.

 Sitte der å telle på tusenlappene når vi har vært igjennom et helvete mildt sagt.




Jeg ber dere rett og slett om hjelptil å lete etter hjertet i denne saken.

Ingen kontakt fra det politiske Norge på nitten dager,

 selv om det er sagt i avisa at dette er dårlig handtert.

Ingen samhandling med bydelen. Ingen som sier til bydelen at de skal la kravet om gjengs leie bero til det er funnet politiske løsninger.

 I stedet teller bydelen kroner og ører og kommer med umenneskelige forslag.



Dere som har lest i Dagbladet, vet at dette er en mann som elsker sin leilighet, er trygg der.  Vi har et norsk folkeeventyr som heter Risen som ikke hadde noe hjertet på seg. Da hjertet, etter mange strabaser ble funnet og klemt i stykker, døde Risen og folk ble frie.

Askeladden, den norske folkesjela, fikk befridd brødrene, vant prinsessa og fant lykka.  Hjelp meg å ta livet av denne Risen så folk fra Annerledes landet, og alle de andre som også sliter med leia i kommunale boliger, kan få leve lykkelige i landet i et inkluderende blomstrende fellesskap. 

















#

Publisert 2 kommentarer

Vår Vegard, truet av velferdsstaten.



Vår Vegard. Da jeg kom inn i familien sa hans mor til meg: “Du behøver ikke å være redd for at du skal bli ansvarlig for ham noen gang. De blir ikke gamle, sjelden eldre enn førti, og vi får jo håpe at vi lever så lengde.”

Det vi ønsker er at han skal ha et godt liv mens de lever, at vi som familie skal stå rundt ham, gi ham det.  Foreldrene gjorde begge sitt beste for at han skulle ha det beste liv mulig.

De reiste til Spania. Der så de tråmegihjæl båter. Vår Vegard elsket dem. Mor sørget for at en slik en kom på vannet på hytta. Vår Vegard pedalte seg rundt. Han har vært som en fisk i vannet siden han havnet uti i fireårsalderen.


Disse ungene er verdens nydeligste, samtidig som de er svært krevende. Så var det holdningen om at de ikke kunne lære, et troll hans mor stadig slo knyttneven i.

Vår Vegard lærte som bare det han, men det han lærte var ikke nødvendigvis særlig hensiktsmessig. Han kunne etterligne ulike typer epileptiske anfall. Han kunne etterligne de verste raserianfall,

han kunne besvime med stil, gjøre grimaser, etterligne alle medelevene ned til den minste detalj. Det var lett å tro på ham, at det var et symptom. Neida, luringen vår. Det var snakk om tillært atferd.



Da Vegard var liten, var det en voldsom organisering i familien. De tok tørner om å passe på denne villmannen som fløy omkring.

Min mann ble tidlig voksen.Som hans mor sa: “Vi brukte ham som om han var det, måtte gjøre det for å overleve.​

Første gang jeg var med på et besøk hos farmor og farfar, ble jeg helt sjokkert. Jeg fattet ikke hva familien drev med. De byttet på å fly etter ham, ti minutter hver så han ikke skulle rive ned huset.



Jeg har blitt pedagog. Denne tida la grunnlaget for de pedagogiske sannheter jeg siden har navigert etter.

Alle kan lære. Alle trenger å bli sett for den de er, ikke for den omverdenen mener at de er. Der inne, i dypet av Vegard, så jeg et spennende og interessant menneske. Han visste at jeg hadde sett det, for der hjerter møter hjerter oppstår det klanger, grobunn for vekst og ro.

Han ble rolig, utviklet seg, oppførte seg, ble et helt vanlig menneske med Downs.

Jada! De har sine spesielle greier, det skal ikke benektes, men de har ikke nødvendigvis atferdsvansker. Det er det i så fall verden som gir dem.

Ingen forsto hva slags magisk spill jeg drev med. Hvorfor var gutten plutselig som en hundevalp. Jeg forsto det, så jeg kunne forklare det.

Vi endret oss. Han endret seg. Flotte Vegard, en mann som stadig lærer utvikler seg.


Det var i Hippietida. Make love not war. Nye tanker. Intergrering. Svigermor på barrikadene. Han fikk en lærer som trodde at han kunne lære. Det ble skikkelig skole med lesing og skriving.

Vegard elsker å lese og skrive, elsker historier. Fortsatt sitter hva hver dag etter jobb og skriver avskrift av yndlingsbøkene, Emil i Lønneberget.




Det beste av alt for oss som elsker disse menneskene, de lever lenger.


Hvorfor gjør de det? 

De lever meningsfulle liv. 



Da samfunnet i sin tid ville spare penger på å fjerne aviskurset hans, ble han så sint  hjemme at hans far tok han med til avisredaksjonen. Han kom på førstesida. Det ble kurs. Vi er så stolte av ham, av alt han har blitt, gjort.

Han er en sterk mann. Jeg vet ikke hvordan de har tenkt at utkastelsen skal foregå,de som sysler med sånt. Skal de dope ham ned. Hva når han våkner opp igjen? Skal de lenke ham. Jeg tror ikke de får ham med seg uten i neddopet tilstand.

Hva med de andre beboerne som står i faresonen selv? Skal de fjernes først, eller skal de bevitne dette? Er det politiet som skal trå til? Skal i såfall politiet få vite at det er snakk om et hjelpeløst menneske? Kan de reservere seg mot å begå maktovergrep mot de vergeløse?

Inger Hagerup sier det slik i siste vers av våre små søken.  

I

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.



Vi gjør hva vi kan for å gjøre nettopp det. Vi synes at samfunnet burde gi oss en pokal for lang å tro tjeneste. Ikke dette, aldri dette. Stopp verden jeg vil av. Dette er ikke et demokrati verdig.




















#

Publisert Legg igjen en kommentar

Vår Vegard, samfunnets ivaretakelse av Downs 2019.


Klokka tikker stadig nærmere deadline, Vegards skjebne, vår skjebne, våre liv.

En advokat fra NFU jobber med saken inn mot politikerne. Vi har foreløpig ikke hørt noen resultater derfra. Jeg har twitret til tre damer og en herre, kjenninger av oss alle i regjeringa, og invitert dem inn på bloggen min. Håper de har tatt i mot invitasjonen. Jeg holdt på å glemme kronprinsen.Han og. 

Vi har ikke hørt noe fra NAV om søknaden om hastehjelp. Vi venter og håper. I bakgrunnen sitter en uvitende mann, som ikke aner noe om at hans er liv er truet, at han kan risikerer å bli kastet ut av det hjemmet han elsker. Klokka tikker. Vi må ha håp om at hjerter møtes, så vettet kan seire i de beslutninger som skal fattes.

Vår Vegard

Han vokste opp i ei tid der den gjengse mening var at disse ungene ikke var opplæringsdyktige. Han gikk på Ragna Ringdal, ble transportert dit av det vi, på folkemunne, kalte gærningebussene.


Min svigermor kjempet for at han skulle få lære, få lese og skrive. Hun ble sett på som om hun var gal. Vår Vegard var ikke slik unger med Downs pleide å være.

Litt dorske. Vår Vegard var svært aktiv til grensen mot vill. Personalet pleide å ta ham med til gymsalen når han ble vill nok, så han skulle få løpe det av seg. Der slet han ut den ene voksne etter den andre. Til han var den eneste som sto på beina. 





Jeg var så heldig å få møte denne fyren. Det forandret mitt liv for alltid. Ung gutt ber ung pike hjem. Mamma ber ung pike på middag, kjøttkaker. Ung pike, ung gutt, Vår Vegard, i det følgende kalt Lille Knøtt, og mamma, setter seg til bords.Mamma vil at Lille Knøtt skal oppføre seg pentholde bordskikk.Det vil ikke Lille Knøtt. Han legger en kjøttkake på gaffelen, gransker den nøye, får sprett på gaffelenog skyter kjøttkaka i taket.Mamma er vertinne.Det går en stund før hun oppdager hvor kjøttkakene havner.Han skyter en, så en til osv. Kjøttkaker, saus og poteter. Sprøytelakkerer taket.



Ung jente, bedt på middag, ser storrøyd på dette barnet, denne gutten. Hun spruter ut i latter så kjøttkakene skvetter. Ung gutt ser på ung pike. Han smittes, ler, spruter kjøttkaker han også. Lille Knøtt fortsetter, full konsentrasjon, forsyner seg med flere. Skyter. Han har skikkelig teknikk med den gaffelen.

Mamma går bananas. Forsøker å få Lille Knøtt til å slutte med det der, oppføre seg. Hun er for høflig til å kjefte på meg. Ung gutt, som har bedt med pike hjem, får kjeft. Vi er ikke til noen hjelp, veldig lite hjelp. Ung gutt forsøker å få ung pike til å slutte å le. Det er ikke lett.

Det blir mye bråk. Masse kjeft. Løping etter Lille Knøtt rundt bordet. Lille knøtt er superrask. Han kaster alt han kommer over. Fullt kaos. Ung gutt stiller seg i posisjon, får fanget lille krapyl. Han har gjort det før.

De har en strategi, han og mamma. Ung pike har aldri sett et kjøkkentak sprøytelakkert med kjøttkaker før. Mamma snakker i vei, fortvilet. Hvordan skal de få roet lille knøtt? Erfaring tilsier at lille Knøtt ikke blir rolig. Han kommer til å løpe rundt som en hysterisk villmann til han sovner av utmattelse, hvis han blir utmattet. The last man standing.

The last man standing.


Ung pike ser på lille knøtt. Hun har forstått. Lille knøtt blir passet på kontinuerlig. Gjør ditt, gjør datt, oppfør deg ordentlig. De vil så gjerne gjøre et godt inntrykk. Selvsagt. Ung gutt har aldri hatt med ung pike hjem på middag før.

Ung pike vet at hun ville ha kommet til å kaste noen kjøttkaker hun også hvis det var hun som hadde blitt voktet over sånn. Forskjellen er at ung pike vet at hun ikke skal kaste kjøttkaker. I stedet blir hun nervøs, søler på duken, velter tekoppen.

Ung pike ser at lille Knøtt forstår at hun forstår. Det skjer en berøring som ingen kan se, men som to mennesker kan føle. Lille Knøtt og ung Pike forstår hverandre. Hun ser smerten i ham ved å være den som må passes på. Han blir vill av det.  

Ung pike spør om han vil vise henne rommet sitt.Lille Knøtt tar ung pikes hånd. De to forlater slagmarken. Lille Knøtt viser frem. Ung pike leker. Ung pike er glad i å leke. De to sitter sammen. Lille Knøtt henter Donaldblader. Lille Knøtt elsker Donaldblader. Det gjør ikke ung pike, men hun liker Lille Knøtt.




Fra den dagen av var Lille Knøtt og Ung Pike sjelevenner.


Jeg er langt mer enn en svigerinne som kjemper for sin svoger. Vi er virkelige sjelevenner som holder hverandres hjerter i hendene. Jeg kjemper for min sjelevenn.Derfor skriver jeg dette.




Min sjelevenn er truet i sin eksistens. Han elsker hjemmet sitt. Det er hans slott. Han er truet med utkastelse fra det slottet. Det skjer i Oslo i 2019.



Det skjer mens landets politikere unner seg både det ene og det andre.



Hvor er Robin Hood når vi trenger ham. Foran han på salongbordet ligger alle filmene han elskertett ved siden av hverandre. Nåde dem som nærmer seg dem med en støvklut. Det er ikke plass til noe annet på det bordet. De er hans skatter, diamanter og topaser.










Vi håper at han aldri skal få vite om det som har tildratt seg disse dagene. Vårt ønske er at politikerne skal ta til vettet, ordne opp.Vi ønsker at verden skal vite. Bydel Østensjø har sendt ut et inkassovarsel med trussel om utkastelse.



De sier at de følger en politisk beslutning. Fredag blir saken sendt til Namsretten. Det har heldigvis løst seg. Alt det vi gjennomgikk, skal ikke lenger skje. Det har Oslos politikere lovet oss. Vi skriver 2019. Det var da det skjedde, det utenkelige. Verden må få vite. Historia ble skrevet slik denne høsten og denne vinteren da det politiske Norge herjet slik med de svakeste av de svake. La gresset være grønt for alle, alltid.

 

Publisert 87 kommentarer

Vår Vegard, gjengs leie





Vår Vegard er truet med utkastelse fra sitt hjem. Et inkassovarsel har havnet i vår postkasse. En advokat, fra NFU, rådet oss til å søke om krisehjelp hos NAV. Det gjorde vi. I uke åtte  er vi kalt inn til et møte hos dem. Han er skyldig kroner 18 000.

Bydel Østensjø har latt begjæringen bero mens vi venter på resultatet. Det har gitt oss en utsettelse, men ingen løsning. Den samme trusselen ligger fortsatt over oss, utkastelse fra det kommunale bofellesskapethan kaller sitt hjem.Bydelen skal da ta avgjørelsen om de skal virkeliggjøre trusselen, sende saken til namsretten og sette en psykisk utviklingshemmet mannpå gata fordi han ikke evner å betale ei husleiesom steg med 60 prosent over natta.

Nav, kan komme opp med en løsning. Kommunen kan få betalt inn sine penger. Det hjelper ingenting.Vi har Vår Vegar, Vår Lars, Vår Inger Vår Petter, Vår Jonas. Vår Alles….. De er alle rammet av dette. Våre små søsken. Det er mange av dem. De trenger vår omsorg, våre stemmer, for de kan ikke si fra selv.



 Det skjedde i 1963. Denne lille gutten kom til verden, Vegard. Hans mor og far hadde ventet lenge på et barn til. Åtte år, gjennom to aborter, en gutt som var inderlig ønsket.Den nybakte mammaen hadde hatt et krevende svangerskap og hadde ligget til sengs det meste av tida. Alt var blitt gjort for å forhindre en ny abort.

 

Gleden var fullkommen. Sjokket desto større. Han var ikke som alle andre. Først visste de det ikke. Ei mor og en far var tommelomske av lykke. Jordmora fant det ut. Det var tommelen og grepet. Foreldrene fikk sjokk, visste knapt at sånne barn eksisterte. På den tida ble det ikke snakket om. Sånne barn ble gjemt bort. Skjult. Selv hadde jeg aldri hørt om sånne barn før jeg kom høyt opp i årene og venninna mi begynte på videregående skole, sosial og helsefag. Gjennom henne møtte jeg Vegard og flere av hans venner.

Vegards bror møtte jeg på skolen. Vi gikk i samme klasse. Historia om Vegards fødsel og oppvekst har jeg hørt av hans mor, min svigermor.

Mens hun lå på klinikken med sin frustrerte sorgtunge engstelse skrev hun brev til sin sønn. Jeg har lest det brevet, og jeg har lest svaret. I hele dag har jeg lett etter det, men jeg har ikke funnet det. Likevel er innholdet noe av det jeg husker, en merkestein i hukommelsen. Ikke ord for ord, men innholdet, tonen, kjærligheten.

Hun fryktet at gutten der hjemme ville bli skuffet over denne broren han hadde gledet seg til å få, at han var lei seg, at han ville skamme seg over å ha en bror som ikke var som alle andre, kanskje fryktet at det ville bli flaut i kameratflokken.

Denne åtte år gamle sønnen skrev tilbake at han ikke brydde seg noe om det. Denne lille babyen, broren. Han elsket ham, ville alltid passe på ham og stille opp for ham. Det har han gjort siden den dag han skrev ordene. Hver dag av sitt liv. Det er et uendelig sterkt bånd mellom de to, brødrene.

 

Mora kom seg av sjokket, kom hjem og startet på livet som tobarnsmamma med et barn med Downs. Ingen anstrengelse var for mye.nHun startet umiddelbart et arbeid for at hennes sønn skulle få det beste livet mulig.nLett var det ikke. Ingen steder var det tilrettelagt. Begge foreldrene var aktive i forgjengeren til NFU.



De nedla et formidabelt arbeid for Vegards fremtid.

Bekymringen lurte alltid i mors blikk, sto ved siden av henne som en sorg hun ikke kunne følge, for det gjaldt ikke henne, men han, gutten, Vegard.

Hun lever enda mammaen, 93 år gammel, har vaskular demens. Det betyr at noen ganger er hukommelsen krystallklar. Hun må aldri få vite at Vegard står under trussel om utkastelse. Det vil hun ikke tåle, vil ikke fatte. Vi fatter det ikke vi heller. Hadde ikke trodd at det ville være mulig.

Oslo 2019. Vegard bor i gangavstand fra henne. Han kan gå å besøke henne så ofte han ønsker. Jeg tenker at dersom dette hadde skjedd den gang, da hun var våken og klar, sto på barrikadene for rettighetene til psykisk utviklingshemmede, ville dette aldri ha kunnet skje. Media, gjennom TV og riksdekkende aviser, ville ha vært informert. Det ville ha stormet rundt henne. Telefonen ville ha glødet.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er vegardmor-2010804-5-1549301758976.jpg

En gang vugget hun sitt nyfødte barn i armene, hvisket søte ord, lovet han at hun skulle gjøre sitt ytterste for at han skulle få den vakreste barndom noensinne, at hans liv som voksen skulle bli det beste. Hun skulle gjøre alt. Det gjorde hun også.

Jeg vet ikke hva vi kunne ha gjort, vi hans nærmeste. Det har vært et langt liv med å ta vare på, være tilstede for. Andre barn blir voksne, klarer seg selv. Våre små søsken, blir også voksne, men de forblir vårt ansvar, er barn i store kropper, helt avhengige av oss. Vi arver dem i familien.


Jeg sier til mine barn at vi får håpe at vi lever lenge, og har helse, til å følge ham opp, så de slipper, kan få være foreldre, ta vare på sine barn i fred for krav.

Som pårørende hadde jeg aldri trodd at jeg skulle stå i denne situasjonen, at vi skulle motta et brev om at vår Vegard har mottatt et inkassovarsel fordi Oslo kommune har vedtatt at psykisk utviklingshemmede skal betale ei husleie langt større enn han evner. Tidligere, da husleia var langt lavere, fikk han endog bostøtte.

Hun er gammel nå, hun som fødte dette barnet. Nå må vi stå på barrikadene for henne, sørge for at hennes sønn får fortsette å ha et verdig liv,
han og alle de andre som har fått ei husleie de ikke greier å betale.




Created with GIMP