Publisert Legg igjen en kommentar

Hvorfor blir engelsk muntlig til engelsk skriftlig i småskolen?


Som foreldre har vi fått en verdifull skatt i armene. Et lite menneske som skal folde seg ut, vokse mot sola og nå sitt fulle potensial. Det er snubletråder på veien. Noen blir det vekst av, andre dreper frø det kunne ha blitt blomster av. Når du er lærer, sitter du med noens øyensten i fanget. Du kan være en snubletråd, eller en nærende kilde for akkurat dette barnet, akkurat denne skatten, en skatt du deler med foreldrene.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg16klatre-2010804-12-1489686604145.jpg

Du må ut på skattejakt på leting etter ungens vekstsoner. Det er et stort ansvar og en stor glede. Et samfunn trenger borgere som er den best mulige utgaven av seg selv. En kulturarv skal videreføres til neste generasjon. Hvordan det skjer har betydning. Du og dette barnet skal brøyte nytt land sammen. Du vet hva barnet skal lære. Landskapet i barnets indre er ukjent. Din undervisning vil være med å forme det landskapet. Du aner ikke hvordan. Ingen kan vite det. Kartet er barnet selv, gløden i øynene, iver og glede. Nytt land brytes i det barnet klatrer på sin vei mot å bli voksen. Du bidrar med å legge utfordringer i klatreløypa. Utfordringer som det skal bli vekst av.

Landets myndigheter bestemmer hva og hvordan barnet skal lære. Lærerne er bindeleddet mellom disse, foreldrene og barnet. Ungene skal begynne med muntlig engelsk fra første klasse. Muntlig engelsk!

Det forundrer meg da hvorfor ungene har lærebøker i engelsk.Bøker består av skrift. De minste skoleungene skal ikke ha skrift. Vi føder barn. De blir svøpt inn i språket. Vi snakker med dem, suller og busser og bader dem i språk. Så lærer de å snakke, kommunisere, gjøre seg forstått.


Muntlig engelsk er å bade barn i engelsk. Vi snakker engelsk, de hører engelsk og lærer engelsk. Så når de har badet seg i engelsk noen år, skriver vi engelsk. Unger som knapt kan skrive norsk, skal ikke skrive engelsk. Det er ikke hensikten. Noen går utover bestemmelsene.Jeg har erfart det.

Det er reformer. De skal utføres på en bestemt måte. Så skjer det snikmanøvrer, og noe er innført som ikke var planlagt. Slik som med seksåringer. Nå sitter de på pulter og lærer. Ikke noe lek. Alvor og lekser. Plikt.

Det før tanken er moden for det.Jeg er ikke forundret over at ungene våre blir slitne og dropper ut i videregående.  Man skal slå såkalte pedagogiske gevinster overalt, selv der den pedagogiske gevinsten ligger i å vente.

Ingen lærer av å sitte sammenklemt mellom permene på ei bok. Vi lærer fra bøker når tankene kommuniserer med teksten. Det betyr at vi ønsker å kommunisere med teksten. Hvorfor skal vi ønske å kommunisere med en tekst på et språk vi ikke forstår når vi er syv år? Hvorfor skal vi ønske å skrive ned våre tanker på et fremmed språk når vi knapt kan formulere våre tanker i skrift på vårt eget språk.Sånt kan en bli hjelpeløs av.

   

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg16bokhylle-2010804-8-1489749143552.jpg

Det er mange måter å jobbe flytpreget med engelsk muntlig. Undervis på engelsk i det som nettopp er undervist i morsmålet om det så er matematikk, norsk eller hva det nå enn er. Det blir gratis repetisjon. Ungene må anstrenge seg for å få det med seg. De tvinges til å huske. Det blir enkelt å forstå. De lærer. Vinn/vinn begge veier. Benytt sangkor med lydene slik de sies på engelsk! Kjør alfabet og talltrening ved å hoppe tau, strikk eller andre rytmiske gjentagelser. 

   
I fremmedspråk er det en god ide å leke bare for å leke. Sangleker og andre leker på engelsk, som gjerne ligger litt under for alderstrinnet, passer usedvanlig godt. Det er en fordel at de også eksisterer på norsk. Er man ivrig kan man dikte dem om og tilpasse ordene så oversettelsen blir tilnærmet direkte.  Mimeleker er en selvsagt vinner. Ungene finner på noe og du gjetter hva de har funnet på ved å si det på engelsk.

    Enkle eventyr og historier fra barnehagen kan formidles ved å benytte små bordteater med dukker og enkle lekefigurer. Da får man også illustrert bevegelsesordene. Det blir en simultan oversettelse ved at gjenstander settes i spill. Fordelen er at ungene engasjeres på et dypere plan. Slike spill kan fordypes over flere ganger. Ungene kan spille for hverandre. Man kan kore til ungene selv ønsker å si replikkene alene. De får snakke – og tonefalltrening. 

  Eventyr ungene kjenner godt, som Bukkene Bruse, pannekaka og annet, kan dramatiseres. Det er en god ide og oversette eventyrene i stedet for å benytte de engelske variantene. Da kan ungene dem utenatt allerede og kan oversette simultant i eget hode. I begynnelsen kan alle, inkludert læreren som en viktig rollemodell, være de samme rollene som den dramatiske formidlingen skrider frem. Deretter deler man inn i roller og spiller for hverandre. Snakk, lek og vær i roller. Det er lettere å kaste seg utpå i et fremmedspråk som en annen enn seg selv. 

    Lek er gøy. Fortellinger, eventyr, dramatisering og teaterlek virker i de dype følelsessjiktene. Vårt morsmål er et følelsespråk. Vi hørte det fra vi trakk pust for første gang. Det virker dypt inn i vårt innerste indre. Når fremmedspråket berører følelsesdybdene i oss, etterligner vi prosessen fra den gang. Det er hva vi ønsker å tilstrebe. Engelsk blir gøy. Språket glir inn automatisk. Det legges et optimalt grunnlag for å ta intellektuelt fatt på språket når tiden er moden.

   Skriftlig engelsk bør begrenses til at lærerne skriver ned de viktigste ordene vi har jobbet med på både norsk og engelsk på tavla. Man kan undre seg sammen over uttale og skrivemåter, gjøre det morsomt, legge et grunnlag. Ikke la ungene skrive dersom de ikke absolutt ønsker det.

Lekser i engelsk virker absurd. Hva slags utbytte skal de ha av det. Mye av leksevirksomheten nå for tida legger opp til at ungene må ha hjelp av foreldre eller andre. Det stjeler tid som familiene i en travel hverdag kunne ha benyttet til å gjøre noe hyggelig sammen. Som lærere er vi vel ikke ute etter å få vite hva foreldrene kan om et tema.

Foreldrene har gått på skole, er ferdig med det og bør få nyte tida med ungene sine i frihet og hygge.




 












Publisert 2 kommentarer

Forvokste toåringer som utøver makt i skolen.



Maktmennesker. De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem.  Det er ubehagelig, veldig ubehagelig. De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.

Det fantes ei jente en gang. Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes. Jeg fant meg ikke i det.

Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.

Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme. Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.

Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.

Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien. Mamma sa: “En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg å ordne opp selv.” Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.

Oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen. Saken ble rusket opp i.  Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.

Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.




Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg.  Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det. Bidro til heiagjengen. Oppdaget ikke manipuleringa. Kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,

Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det!  Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.






Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg10farao-2010804-12-1487279912741.jpg

Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer. Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni. Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv. Toåringen hindrer sin egen utvikling  til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske. To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin. Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.

Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!

Vi har barnehagen. Vi har klasserommet og alle skolens arenaer.  Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand. Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.

Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården. Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.

Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.


   Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen, dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode. Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.

  Noen ganger er man fristet til å gi opp. Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve det, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme. Fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet. Så er de der, ungene. De lar oss gløtte  inn i sine hjerter, i sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter. Selvsagt kan vi. Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.

  I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.


Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.