Publisert Legg igjen en kommentar

Å ta vare på unger.

Om å gjøre det nødvendige


Jeg har jobbet med unger i mange år. Unger med ulike vansker. Det gjelder å gjøre det nødvendige. Da må man finne ut hva det handler om, for det du finner ut har store konsekvenser for de mennesker det gjelder. Det var en gang. Det har vært så mange ganger, så mange ganger av det samme, men denne gangen her………

Jeg var relativt nyansatt på den plassen. Jeg hadde fått beskjed av rektor om å finne ut av denne ungen. Det var ADHD inn i bildet, atferdsvansker, barnevernsanmeldelse som burde følges opp, som det ofte er.

Jeg observerte ungen i klasserommet og tenkte at hvis jeg var blitt behandlet sånn, så hadde jeg blitt gal, vi snakker tørna. Han blei passet på hele tida. En assistent på hver sin side av ham i all undervisnin. Han ble fotfulgt i friminuttene.

Blikket hans var klart, våkent, frustrert. Jeg snakka med ham i i pausa sånn litt på tvers da vi kom oss unna de som fulgte ham. Jeg spurte hvordan han hadde det. Han sa at han holdt på å bli gal av at det alltid var voksne rundt ham, at han aldri fikk være i fred. “Da må du skutte å slå da”, sa jeg. “Hvorfor i alle dager slår du?” De andre erta ham fordi at han ikke var noe flink så da slo han. “Erter?” spurte jeg. “Jeg har da ikke sett noen erte.” Nei, det var fordi de ikke turte det når det var voksne der. “Vil du slå da”, spurte jeg. Selvsagt ville han ikke slå. Han ville ha det kult sammen med kamerater. Men når de var så kjipe…. Litt ut i samtalen spurte jeg om jeg kunne få komme hjem til ham. Ja, det hadde han ikke noe i mot.

Jeg ringte og gjorde en avtale med mor. Hun viket ikke overvettes begeistret. Det var derimot jeg, og eg fikk en avtale.

Hjemmet blei jeg møtt av en rasende far. Han skjelte meg ut. Kom jeg dit for å spionere på dem. Var det ikke nok at de hadde fått barnevernet på nakken. Det var ikke noe galt med sønnen hans. Han banna så det lyste og virket direkte truende.

Jeg hadde tre valg.

  1. Jeg kunne ha gått hjem, skrevet en rapport og fortalt hvordan jeg var blitt møtt. Det ville trolig ha vært svært alvorlig for både familien og ungen.
  2. Jeg kunne han insistert på å få snakke med mor som jeg hadde gjort avtalen med, satt meg ned med mitt profesjonelle jeg og trolig ikke fått annet ut av det enn en rapport som ville omhandle svært uvillige foreldre som ikke så verken ungens- eller skolens situasjon.
  3. jeg kunne svare på tiltale.

Det gjorde jeg. Jeg kan banne verre enn noen bryggesjauer så jeg banna i vei og lurte på hvilken rett han hadde til å behandle meg sånn når jeg brukte av min fritid til å komme til dem for å finne ut hvordan vi best skulle hjelpe sønnen hans. Jeg så ham rett inn i øynene. I bakgrunnen så jeg ei kvinne med et blekt ansikt og sterke øye som så ganske forskrekket ut.

Hun prøvde å komme med høflighetsfraser, be meg inn og ignorerte ektemannen. Jeg hadde ingen intensjoner om å ignorere noe som helst. Jeg hadde bedt mor om at guttungen skulle være tilstede når jeg kom, men han var ingen steder å se.

Faren ble helt taus. Jeg hadde gjettet riktig. I øynene hans så jeg inn på en dyp fortvilelse, et forskremt menneske som ikke ante hva han skulle foreta seg. Så derfor slo han fra seg med det han hadde. En liten gutt som gjorde hva det skulle være for dem han elsket. Han brydde seg om ungen sin. Det var jeg sikker på.

Mora stammet i bakgrunnen, fortsatte å komme med unnskyldninger. Jeg forsikret henne om at det var helt greit, at jeg forsto at de var fortvilet. Jeg var fortvilet jeg også. Nå måtte vi sette oss sammen for å finne ut hvordan vi skulle hjelpe gutten. mens det ennå var tid. Det var derfor jeg var her. Jeg var ikke skolens ambassadør, eller deres forlengede arm, men ei kvinne som så en gutt som trengte hjelp. Skulle det nytte måtte vi gjøre det sammen.

Jeg ble bedt inn i stua og sank ned i sofaen. Mora spurte om jeg ville ha noe å drikke. Jeg takket ja til te.

Faren skjelte meg ut igjen for å være spion og han kom ikke til å finne seg i at jeg skrev ned et eneste ord om dette møtet om det de sa og det som foregikk der. Jeg skjelte tilbake og sa at jeg slett ikke var kommet som spion, men fordi jeg ville hjelpe guttungen. Så rakte jeg frem handa og sa at jeg lover at jeg aldri skal si et eneste ord om det som blir sagt her inne til noen uansett hva det er, og det er jeg villig til å ta deg i handa på. Jeg skal ikke skrive ned noe, dersom du ikke er enig i det.

Han tok handa mi.

Så begynte han å fortelle om guttungen, alle de gode egenskapene hans, hvor dyktig han var. Jeg tvilte ikke et sekund på at han hadde rett. På skolen hadde jeg møtt en stressa gutt, men blikket hans. Ja, han mente jeg nok kunne mer enn, tja.

Så hvorfor ……….. Han la ut om skolens bekymringer, alle tiltakene, han var sikker på at gutten ikke hadde ADHD. Det var jeg sikker på også. Jeg hadde ikke sett noe hos ham som tydet på det.

Så var jeg trolig illojal, for jeg kritiserte hvert eneste tiltak som skolen hadde igangsatt. Da stirret han stort på meg. Kona kom inn med drikke å biteti. Hun hadde hørt hvert ord, det var jeg overbevist om. Nå hadde vi ryddet vei. Den virkelige samtalen kunne begynne.

Deres historie kommer frem. De hadde selv hadde vanskelig på skolen. Ingen av dem likte å dra på foreldremøter eller samtaler. Mora prøvde, men opplevde det vanskelig. De hadde leflet med rus, narkotika da de var unge, men ingen av dem hadde hatt et rusproblem. Siden ungene kom, hadde de kun rørt alkohol i en moderat form. Hvem vet. Jeg kunne ikke vite, men jeg var villig til å tro dem.

Det sa jeg også. Jeg sa at jeg ikke hadde kommet for å dolke dem i ryggen. Dersom jeg trodde at de ville gutten sitt beste ville jeg stå last og brast sammen med dem til vi fant en god løsning. Hvis jeg fant ut at jeg ikke at de ville gjøre sitt ville jeg tvertimot stille meg sammen skole og barnevern.

De bedyret at de hadde guttens beste i tankene, at de elsket begge sine barn.

Jeg valgte dette som metode. Denne mannen trengte at jeg snakket til hans hjerte, gjorde ham trygg på at jeg var villig til å være et lyttende medmenneske. For å fortsatte å trygge ham, tok jeg frem min mer lettsindige side og valgte å snakke om mine egne greier. Jeg forsto deres angst for skole og lærerværelser.

Å det er helt sant. Jeg har fortsatt angst for lærerværelser. Den sitter i ryggmargen fra jeg var unge. Hvis vi ikke var snille, måtte vi gå dit og melde oss. Så blei vi plassert utenfor på en stol til spott og sped. Fortsatt, når jeg kommer inn på slike rom, går det et gufs i gjennom meg. Alle disse flotte mennesker med fagkompetansen lysende som en glorie rundt hodet.

Når jeg er kjent, er det annerledes, men jeg tenker ofte at det er snille jenter og gutter som blir lærere. Det er ikke så ofte at det er rampungene man finer i de stolene.

Disse to kunne ikke helt forstå hvorfor jeg var blitt lærer når jeg hadde det sånn. Det kunne jeg ikke helt selv heller, men det var selvfølgelig for å kunne hjelpe disse ungene som sliter, ikke passer inn.

Vi fikk etterhvert guttungen ned. Jeg spurte på nytt hvorfor han slo og fortalte om alt det fine foreldrene fortalte om ham, alt han kunne. Jo, han så på seg selv som flink, men det var vanskelig for ham å lese og skrive ordentlig og det lo de andre i klassen av. Derfor slo ham. Så nå ville han ikke lese og skrive. Da ble det jo litt trøblete på skolen, siden det er det de driver med der.

Han var også veldig frustrert over å bli passet på hele tida. “Men du skjønner jo at det må være sånn så lenge du slår”; sa jeg. “Jeg har forstått at du slår skikkelig hardt også. Det kan jo ikke være sånn at dine medelever skal være utrygge på skolen.” Nei, men det var bare å la være å erte han det. Han slo kun de som ertet. “Så hva skal til for at du ikke slår. På skolen rapporterer de at du faktisk slår uten grunn. ” Han medga at det etterhvert var blitt sånn at han slo dersom han trodde de kom til å erte.

Han medga også at han gikk og vandret rundt i klassen. Jeg spurte hvorfor. Nei, det var fordi han ikke hadde noe å gjøre siden han verken kunne lese eller skrive. Da var det på en måte ingen vits i at han var der. Da kunne han heller gå et annet sted.

Vi lagde en avtale.

  1. Jeg skulle få fjernet begge assistentene dersom han lovet at han ikke skulle slå. Dersom han ble provosert eller ertet skulle han komme til meg. Vi skulle ordne opp.
  2. Han skulle ikke vandre rundt i klasserommet. I stedet skulle han forsøke å følge med, skrive og lese på sitt nivå.
  3. Han skulle være sammen med meg i en del timer der vi skulle jobbe med å få opp lese -og skrive evnen. Klassestyrer skulle la han i fred slik at han ikke trengte å bli avkledd på noen måte.
  4. Vi skulle finne ut av hvorfor han sleit med å lese og skrive. Jeg skulle foreta noen tester. Ved behov skulle vi få det utredet videre.
  5. Han og klassestyrer skulle sammen finne ut hvor han skulle sitte i klassen og ved siden av hvem.
  6. Hvis det ble vanskelig å sitte i ro, skulle han finne meg.
  7. I matte, som han var glad i , skulle han gjerne få briljere, men det skulle ikke stilles krav til å sette opp stykker og holde orden på tall. Det skulle vi jobbe med over tid på gruppe og i klasserommet.

Vi tok hverandre i handa på denne planen. Guttungen gikk.

Så la jeg foreldrene og jeg en plan.

  1. De skulle støtte opp om den planen jeg hadde lagt med gutten.
  2. De skulle sørge for at han satte seg ned med lekser og ikke på noen måte pushe. Han skulle jobbe i egen takt, halve tida med matte og halve tida med skriving. Jeg skulle avtale med lærer hvordan det skulle foregå. Tekster der han skrev om noe han likte.
  3. Vi skulle legge barnevernet på hylla.
  4. De skulle prøve å stille opp på møter på skolen. Jeg tilbød meg å være tilstede i den grad de ønsket det.

Vi var blitt enige om at vi ikke skulle skrive ned noe fra møtet. Nå gikk de med på at disse punktene skulle forfattes, og vi underskrev alle tre. Jeg sa at de kunne ringe meg når det skulle være på døgnet dersom det var noe de lurte på, trengte hjelp med.

Vi avsluttet møtet med å hygge oss, le mye, fortelle hverandre om små rampeepisoder fra skolen.


Tester viste at gutten hadde dysleksi. Klassestyrer foreslo å plassere ham sammen med en stille og forsiktig gutt som han kunne kikke litt på når det gjaldt skriving. Det fungerte ikke så bra siden denne gutten satt og hvisket hele tida.

Jeg brukte en god del tid på å observere i klassen. Samtidig brukte jeg tid på å undervise klassestyrer i hvordan hun skulle undervise og tilrettelegge for dysleksien. Det forundret, forundrer meg, at dette ikke fokuseres mere på i lærerutdanningen. VI vet at det trolig befinner seg noen i alle klasser. VI veit også at de skjuler det med livet som innsats. Det er så pinlig.

Gutten hvisket. Det viste seg at han egentlig ikke skrev på skolen i det hele tatt. Leksene hans var alltid perfekt utført med helt riktig norsk. Jeg sjekket ut dette med foreldrene. Mora var helt klar på at sønnen hennes hadde lese og skrivevansker, men hun ville ikke at det skulle bli et problem på skolen så hun gjorde alle leksene hans.

Utredinnga viste at hun hadde helt rett. Jeg fikk disse to guttene på gruppe. Det ble helt magisk. De var så forskjellige og så bra for hverandre. Vi hadde de kjempekult og de ble glade i både å lese og skrive på det nivået man kan forvente av dyslektikere. For å få dem bort fra bokstavene, som de begge var ganske engstelige for, gikk jeg over til å skrive med runer. Det syntes de var morsomt. For å oversette måtte de jo både lese og skrive på vanlig vis. Også dreiv vi med mye morsomt som vi kunne skrive om. For når hjertet og følelser er aktivert, ja da, er det gøy å skrive.

Det handler rett og slett om å se mennesker, ikke diagnoser, grupper, båser. Vi er alle forskjellige. Alle har vi våre sår, våre utfordringer. Vi må alltid snakke til menneskene bak maskene ellers er det egentlig ikke noe vits. Å denne gutten som holdt på å bli fullstendig ødelagt av systemet vokste frem til den ressurssterke gutten han egentlig var, den som foreldrene så.

Dette er selvsagt ikk enoe hvem som helst bare kan gå inn å gjøre. Man må ha fagkompetaanse og erfaring i å lese mennesker.

Kun to ganger i hele min karriere har jeg meldt unger til barnevernet for omsorgssvikt. Mange ganger har det vært mistanke om det. Flere ganger har jeg blitt hardt presset til å melde, men jeg har ikke gjort det. I stedet har jeg gått inn og undersøkt hva det dreier seg om. Derfra har vi bygd solskinnshistorier og utvikling. Det er da det er moro å jobbe med unger, det er da vi bygger fremtid.




































Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.

Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.

Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond



Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mang gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.



Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov som de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.




Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen. Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt. Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.




Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende. Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år. Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.















Publisert Legg igjen en kommentar

Å ta vare på miljøet.




Mora mi var en mester i å ta vare på miljøet. Hun drev med det hele tida. Vi hadde ikke noe særlig med penger. Hun var hjemmeværende. Min far jobbet. Hun laget all mat fra bunnen. Hun strikket og sydde alle våre klær med unntak av min fars.

For å spare penger, benyttet hun opprekksgarn og stoff fra andres avlagte klær. Hun klippet opp, klippet på nytt. Hver kveld satt hun og strikket eller rakk opp garn. Etter at vi hadde lagt oss, satt hun ved symaskinen som gikk hele tida.

Hun kjøpte Burdajournalen hvert år der vi, når vi ble litt eldre, kunne ta ut mønstre til de klær vi ønsket oss. Jeg husker godt de første gangene jeg også fikk ta ut stoff. Det var til et bryllup det jeg skulle være brudepike. I syvende klasse fikk jeg ta ut et glitterstoff til julekjole og til to sommerkjoler. Hun kjøpte truser, strømpebukser og bomullsokker. Forøvrig sydde hun alt fra polvotter til vinterdresser. Hun var selvlært og meget skapende. Vi gikk i fine klær.

Hun sydde alle mine brors dresser. Julegaver til slekt og venner, var hjemmesydde. Jeg husker at jeg syntes det var pinlig at mine fettere og kusiner skulle få hjemmelagde klær. Det var ikke gøy med myke pakker.

Hun sydde dongeribukser. Da skaffet hun gamle bukser fra andre og klippet frigjorde merket. Det sydde hun inn i våre klær. Ikke helt lovlig, men det tror jeg ikke hun ante Hun var en meget lovlydig kvinne som stemte AP hele sitt liv. Hadde hun tatt et valg, hadde hun tatt et valg. Alle sa at vi var heldige og skrøt henne opp i skyene. Vi var måtelig fornøyde. Å stå på stoler i stoffer fulle av knappenåler var helt dagligdags.

Hun sydde klær til overhøring og konfirmasjon. Da var jeg meget kritisk. Vi tok ut stoff sammen. Jeg ville ha kjolen meget lårkort. Hun sydde den til slutt i den lengden jeg ville ha den, men med en diger oppbrett fordi hun var sikker på at jeg ville legge den ned så snart jeg hadde fått folks reaksjoner. Dessuten skulle ting vare. Vi vokste ut av klær. Det var eneste grunnen til å få nye. Hun lappet og stoppet i villen sky så lenge det var fibrer igjen i materialet.

På grunn av den store oppbrettskanten nektet jeg å bruke kjolen. Det så ikke ut. Til overhøringa hadde hun sydd buksedress med tunika. Jeg brukte tunikaen som kjole. Min mot var rasende. Den stakkars kremhvite kjolen, med gulltråder vevd inn i stoffet, ble aldri brukt av noen Hun tok den med til barnebarna da de grodde til, men selv ikke de ville bruke den.

Det ble selvsagt etterhvert en kamp, dette med klær, hjemmesydd og butikkjøpt. Jeg ville gå i butikker å shoppe som alle andre, ha penger. Kjøpe egne klær. En dag hadde de t-skjorter til 10 kroner stykke på Domus. Da lønte det seg ikke å strikke akkurat. Broren min og jeg fikk tre hver. Så fikk jeg gammelrosa bukser med sleng. Siste mote. Mamma var god til å sy slengbukser, men gammel rosa. Så fin jeg var.


Det endte med at jeg fikk et månedlig beløp som skulle holde til alt jeg trengte. Da lærte jeg pengers verdi. Jeg kjøpte ikke et klesplagg utenom det strengt nødvendige og lot min mor fortsette å sy klær til meg. Det var hippi tid og moderne med litt av hvert man kunne finne i de eldres skuffer og skap, slenge omkring i hva som helst.

Mamma fikk barnebarn og sydde. Svigermor kunne ikke sy, men hun kjøpte stoffer så deres klær var ikke alltid oppatsydd. Mutteren fortsatt likevel å benytte alt. Bomullsokker ble slitt, men ikke toppen av dem. Et par sokker ble til ei fin brillebukse til barnebarna. God stretch og velstand. Ta var på miljøet.

Det var jo flott, er jo flott. Jeg må si at jeg er full av beundring for den kvinna, men jeg er glad og takknemlig hver dag for at jeg ikke må leve sånn. De ble skilt etter hvert mamma og pappa, Det var mye krangling gjennom min barndom. Da jeg var seksten, forlot han oss på ekte. Han har sagt at han hatet symaskina. Den var roten til alt ondt og førte til at deres ekteskap havarerte. Mutteren elsket ham hele livet, et kjærlighet hat forhold.

Vi må ta vare på miljøet. Det er et mylder av meninger om hvordan vi skal gjøre det. Ord er lett. Handling er ytterst krevende. Det mest fantastiske med vår tid er at vi har så mange hjelpemidler at vi i stor grad kan frigjøre energien mot interesser og skapende virksomhet i stedet for at den hele tida må rettes mot kjedelige rutineaktiviteter.

Som et skapende menneske er jeg utrolig glad for det. Hvis jeg skulle ha levd som mora mi, hadde jeg daua. På en måte gjorde hun det også, ikke fysisk, men i bitterhet.

























Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger.



Kjærlighet


Jeg er mer enn middels opptatt av kjærlighet. Allkjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne. Derfor har jeg laget en liten konkurranse her. Ut fra fire vers skal dere komme frem til en av verdenshistoriens store kjærlighetshistorier. Belønninga er heder og ære. Den som er først ute med å melde svaret til meg på min mailadresse kile@libermundi.no vinner i tillegg E- boka mi, Kistepakta.



Utfordringer med ulike religioner


Pippi var ikke redd for noe. Dette er meg Pippi en gang. Når hun lurte på noe, forsøkte hun å finne ut av det. Jeg og.

Jeg er ganske oppgitt over terror og vold begått av radikaliserte muslimer som behandler oss som vantro. Kvinner som må skjule sitt hår og vandre rundt i digre teppelignende kapper og knapt får vise øynene. Kvinner som dømmes til lange fengselsstraffer og pisking fordi de nekter å bruke hijab, viser hår. I vårt land utsettes kvinner og barn for en moralsk tvang om å dekke håret sitt. Det gjør meg ganske frustrert. Derfor har jeg tatt på meg å lete i Muhammeds liv og i Koranen for å se om jeg kan finne noe der som tilsier at det er sånn.





Å bli eldre


Å bli eldre det er noe jeg driver med for tida, noe som folk har gjort før meg. Her er gullbrudeparet, farmor og farfar Kile. De eldet med stil og er mine forbilder for hvordan man skal forholde seg til unger og folk i verden.

Vi lever i en verden der det meste dreier seg om å være unge og vellykkede. Når vi trekker på åra er vi liksom ikke noe særlig verdt. Sånn skal vi ikke ha det. Jeg kjenner meg like ung som den pureste ungdom. Samtidig har jeg alderens erfaringer å øse av. Selvsagt er vi betydningsfulle mennesker. Det skal vi være til vi dør.



Fibromyalgi

Jeg har fibromyalgi, en kropp som lyver om smerter som ikke eksisterer. Det er ikke spesielt festlig. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å leve med det. De erfaringer jeg har samlet, har jeg lyst til å dele med andre som har det, eller som en dag får det. Livet bør bestå av så gode dager som mulig ut fra utgangspunktet. Det krever en innsats.



Ta vare på naturen

Vakre naturen, vakre jorda, ei jord vi må ta vare på. Det er vanskelig for det er nesten like mange meninger om hvordan det skal gjøres som det er mennesker på jorda. Det finnes ingen veier tilbake til det som en gang var. I hvert fall vil ikke jeg tilbake dit. Jeg har trua på at når det virkelig gjelder, har vi den kompetansen som bringer oss videre.

Jeg skriver om mora mi. Hun var helt unik. Ingen var så sparsom. Jeg tror ikke det var mye hun belastet miljøet mens hun levde. Alt ble benyttet på nytt, gjerne flere ganger.





Åtte åringer

Åtte åringer. Jeg vet ikke hvor ofte man tenker over hvor forskjellige de er fra syvåringer. Alle alderstrinn har sine utfordringer, og det er viktig for ungenes utvikling at de får gått gjennom disse trinnene på en god måte.





Kapittel 8 i Kistepakta.

Reikin Jernstein har mistet hele familien sin. De har blitt brutalt myrdet. Han må opp å stå komme seg videre i livet. Alt han kan tenke på er at han vil ut å finne de skyldige, hevne dem.





Skrivegleder

Å skrive er min store hobby. Det er det jeg fordriver tida med. Å stå i andre sko, skape fiksjoner. Det betinger at du også kjenner deg selv, kan bruke dine opplevelser i andres liv. Vi bærer fortida med oss, ikke som abstrakte tanker om, men de ekte menneskene, de ekte ungdommene, de ekte ungene. De kan lære oss mye. Det var en gang.

Så redd jeg var den gangen, den lille jenta. Jeg tar henne i handa og sier: “Kjære lille venn. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Det som skjedde skal aldri skje igjen.” Da blir hun trygg. Vi trenger alle å være trygge for at vi skal kunne leve gode liv.



Med Downs i familien. Utfordringer og gleder.


Vår Vegard. Så mye som jeg har skrevet om ham denne våren. Savner det nesten. Det er en berikelse på mange måter. På andre måter er det ytterst krevende.




Små vers.

Verden er så full av alt. Gleder og sorger, det vakre og det heslige.

Gode gjerninger, onde gjerninger. Løgn og sannhet.

Det er vanskelig å favne det hele i ord.

Noen ganger må jeg bare prøve å sette ord på tanker.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Ikke angrip andre mennesker. Hører du!



Unger som leker er i flyt. Lek er flyt. Flyt er lek. Flyt kan beskrives som den tilstand der jeget er fullstendig oppslukt mot en handlingslik at alle sanser er involvert i prosessen. 


Flyt som begrep må inn i skoleundervisningen. Pedagoger må lære å benytte flyt som et verktøy til læring fordi det vil utgjøre en vesentlig forskjell.

Barn skal ikke kjede seg i skolen, Barn skal ikke bli slitne i skolen. Barn som opplever flyt i læring vil ønske å lære, de vil søke det og de vil trives i skolen.

Noen premisser må være på plass. Ingen må utsettes for mobbing. Elever som blir mobbet vil være redde. Redselen vil hindre dem i å gå inn i flytoplevelser, hindre at de søker flyt som sin telenomi. Telenomi kan betraktes som individets målstyrende tendens. Det er det som trigger dem, som de vil ønske å drive med. Altså må det sørges for at mobbing ikke forekommer. Klassemiljøet må være trygt. Elevers frykt kan komme fra hjemmet. Det må handteres. Både mobbere og mobbeofre må betraktes som ofre for en uttrygg situasjon. Begge må få hjelp. ingen må dømmes. Det må snakkes til hjertet, den redde ungen som gjemmer seg der inne, ikke til handlingene.



Det store arbeidet er å kartlegge hva som trigger den enkelte. Noen råd. De redde elevene, de som sliter med læringsangst. Start med noe så det ikke ligner på læring. Da jeg gikk hjemmefra i dag. Hunden min.” Oi dette er ufarlig”, tenker de, så skynder du deg videre til de intellektuelle, de som må ha fakta og kjøtt på beinet. De medlidende, empatiske, trenger gjerne noe de kan synes synd på, gi dem det. Så har du de som trenger kraft og styrke. Bring it on. Da har du trolig fanget inn alle slik at du kan ta dem med ut på en spennende læringsreise om hva det skal være. Du merker det når du har dem der. Pulsen øker, kinnene blir røde, de faller i staver, knappenåler kan høres.

Hvorfor skal du gidde. Jo fordi i flyt blir læringsgleden blir stor. De får økt sitt læringspotensiale, hukommelsen styrkes og de opplever trivsel. Skolen blir gøy. Dette er gode grunner i seg selv.

Unger som er i flyt i læring mobber ikke, de har ingen behov for å utøve vold mot noen, verken mot medelever eller voksne.


Det var en gang ei gruppe elever. De kom til skolen hver dag med øyne som glødet av spenningens iver over alt de skulle erfare, oppleve og lære i løpet av dagen. Tekster vokste frem av ivrige hender. Matematikken ble hoppet danset og forstått i tenkningens arnested der den individuelle virkelighet blir til. Bøker ble lest og fylte hjerter og hoder med fargerikt innhold fra verdens fortid, nåtid og fremtid. Malerier vokste frem fra ingensteds og uttrykte følelsers dybde ved sine penselstrøk. Ord ble til poesi i det de formet seg fra hjertet til hånd, fra munn til øre. Leken gnistret gjennom læringsrommet på gulv, på pult, i hodet og hjertet, i raske føtter og følsomme hender.

Så skjedde det en dag. Det store kjedsomhetstrollet snek seg inn i skolestua uten at noen merket det. Usynlig fylte det klasserommet, og kvalte livet med sine fargeløse døde abstraksjoner. Hodene ble tunge og nesten ikke til å holde oppreist på skuldrene. Tankene kjentes som bomull og ville ikke bevege seg mot den kunnskapen som snodde seg gjennom nervecellenes synapser. Øynene mistet gløden, og de så ikke lenger verdens vidunderlige skattekammer. De så kun kjedelige pulter på rad og rekke, firkantede vegger og ei dør som var lukket mot verden. Gnistrende tekster som strømmet ut av hodene, ble til ord og setninger som måtte trekkes ut av en motvillig tanke. Fargene fløt ikke lenger, men ble til maleklatter som skitnet til hender og klær. Ordenes liv ble knust som om noen hadde puttet dem under maskiners stemplet. Flyt fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før alle elever var i kjedsomhetens vold.

Trollet holdt et fast grep om sitt bytte. Elevene ble fanget inn før de knapt ante det. De forsto ikke at trollet kunne drepes om de bare fikk øye på det, kvesset sitt sverd og med mot og kraft krevde sin rett og jaget det bort. Etterhvert forsto elevene at det ofte er slik på skoler. Mange kjeder seg der. Alle lengtet tilbake til den oppfylte læringens magi.

En dag gikk vi sammen vi som visste hvordan læringen kunne være. Vi ville fortelle verden om kjedsomhetstroll som jager spenningen fra klasserom så flere skal vite at det kan være annerledes. Vi vil dele den store hemmeligheten om hva kjedsomhetstroll ikke liker med dere. De tåler ikke mennesker som involverer seg dypt i sine opplevelser og som synes det er moro å lære. Det er det verste de vet. Det er de like redde for som eventyrtroll for sola. Når læringsgleden gnistrer i klasserommet, sprekker de. Derfor flykter de når de merker det. Vi vet det for vi har erfart det.

I flyt er læring mer enn bare læring. Det er  en kilde til livet. For det er oppgava, å bli menneske.

Hvor er gresset grønt, hvor er himmelen blå,
hvor gløder solas flammende bål.
så blomster spirer,
bier summer, haster og iler
så fruktens sødme blir drømt.

Lysalver spinner gull av det grå
så skapningens drømmer finner sitt mål. 

Det er livet som glitrer og lokker
i sin ballsal av lys og sol.
Det klinger i ørsmå klokker,
det kribler i hver fiol.

Det er livet som lokker min datter,
det er livet som lokker min sønn.
Slik samler du jordelivsskatter,
de som vokser nær livets brønn.




Bli menneske!











#flyt, #flytilæring, #hukommelse, #læringsglede, #trivsel, #læringspotensiale, #vold, #knivstikking, #kjedsomhetstroll, #kjedsomhetiklasserom, #klasserommet

Publisert Legg igjen en kommentar

Hvorfor i alle dager.






Jeg titter frem fra busk og kratt. Fra den blomstrende hagen min der jeg har gjemt meg. Blomstene er forutsigbare å trygge. De vokser mot sola, kan ikke annet. En uværsbyge kan komme å ta dem. Det er forutsigbart det også. De spirer, setter knopp, blomstrer, setter frø og dør. Jeg ønsker at mitt indre, min sjel, skal være like mangfoldig, like vakker som jordas mangfoldige blomsterprakt.

Det er helt urealistisk.  Ikke noe kan bli så vakkert. En hage trenger en gartner. Kanskje gjør jeg det også, en gartner som kan trylle frem den beste versjonen av meg selv.



Vårt hjem. Min mann og jeg.Huset startet som en tanke på et papir. Vårt papir, vår tanke. Vi har hentet naturen inn til oss. Den vi er vokst ut av. Ulike trær, ulike steiner, fra ulike plasser. Et hjem er en hinne, en forsterket hud. Hjem er trygghet. Jeg har krabbet ut i denne bloggen. Den ble laget i et galskapens øyeblikk. Jeg ville skape meg en stemme i verdensveven. Skremt til døden har jeg krabbet ut. I fanget sitter jeg med likerklikk og kommentarer, eller mangel på dem.



Likegyldighet er verst. Når stemmen, ordene, synker inn i en uendelig tomhet og forsvinner. Det er så mange tekster i veven, så mange stemmer som vil bli hørt. Vi vil alle bli hørt. Derfor er vi der på sosiale medier, alle vi som vil bli sett, få en påkjønnelse  gjennom andres raske klikkefingre. Mange tekster blir skrevet som ingen egentlig ønsker å lese,  så mange ord som ingen vil høre, så mange munner som vil si sin mening.

I gamle tider måtte man bevege seg ut, gå på et torg, klatre opp på en høyde.  Derfra kunne man rope ut sitt budskap. Var man heldig, gadd noen å lytte. I dag kan man sitte trygt i sin stue og pøse ut tekst ingen vil lese. Hvis man tør. Jeg tar tyren ved hornene, eller kua, eller en fyr fra gamle dager har gjort det for meg. Jeg er livredd for kuer.

Jeg vil snakke til voksne om barn, til alle voksne.  Vi vet alle mye om å være barn. I mange år av våre liv, var vi barn. Plassert inn i den virkelighet våre samfunn, våre kulturer, skapte for oss.

Da jeg var lita, var de voksne fiendene, de som ødela alt som var morsomt, som vi måtte holde oss unna hvis moroa skulle få fortsette.  Det var en konflikt, for de representerte også tryggheten, kjærligheten, lyset vi vokste mot.



Unger vokser inn i mange hjem, fine hjem, unike hjem. Det er ikke mulig å lage bestemmelser om hvilken oppvekst som er best for barn. Det kommer an på ungene og foreldrene. Det betydningsfulle er kjærligheten og relasjonen. I våre dager forvaltes store deler av barns liv av et organisert tilsyn. Det krever at de som forvalter tilsynet gjør en god jobb. Så blir vi utdannet. Det er grunnen til at jeg vil la min stemme tone i verdensveven. Hvis det er noe som ikke er likegyldig, er det hvordan vi blir utdannet. Det legger grunnlaget for hvordan vi får mulighet til å leve våre liv, I utdanningssystemet får vi plassert merkelapper på oss. Det handler om selvtillit, troen på oss selv. Det vi dypest sett er som aldri kan favnes av tall, av karakterer noen bedømmer oss til.

Lærere ferdes i klasserom.Det er lett å henvende seg til lærere. Jeg henvender meg til alle mennesker, alle vi som har sittet i et klasserom en gang og blitt opplært til kunnende viten. Noen har elsket det. Andre har hatet det. Noen har følt seg flinke og fantastiske. Andre har følt seg udugelige og begredelige.

Alle barn er unike og vidunderlige. Vi var også unike og vidunderlige barn i et klasserom en gang. Vi vet alle hva vi elsket og hatet. Vi vet når vi lærte eller bare overlevde. Derfor er vi eksperter på hvordan det var for oss å være i klasserom og bli opplært.

Det er ikke likegyldig hvordan man lærer. Temaet for hovedoppgaven min var optimale læringsopplevelser, flyt i læring. Mitt spesialfelt er barn med lese – og skrivevansker, dysleksi, Jeg skriver på bakgrunn av min yrkeserfaring og min utdannelse.

Hvis jeg skulle starte en skole i dag,skulle det være en skole der alle klassetrinn arbeidet med flyt i læring. Det er ikke nødvendig å starte en slik skole. Flytundervisning er mulig i hvert eneste eksisterende klasserom. Lærerne må bare bestemme seg for å arbeide med optimale læringsopplevelser hos unger.

Da må vi som er brukere av klasserommene, ønske at de gjør det. Jeg reklamerer ikke for et bestemt skoleslag. Det er helt naturlig for barn å lære gjennom flyt i læring, men de er avhengige av læreres tilrettelegging for at det skal bli mulig.

Jeg har arbeidet i en steinerskole. Det er en vidunderlig skole når det arbeides med flyt i læring der. Alle skoleslag er vidunderlige når det arbeides med flyt i læring. Ulike skolealternativer har ulike kvaliteter man kan ønske seg til. Det er noe annet. Min overbevisning er at Rudolf Steiner ville at skolen han ga opphav til skulle arbeide med flyt i læring. Ordene er ikke brukt, men jeg tolker ham slik. Han ville aldri skrive ned en eksakt metodikk. Det kan man ikke når man arbeider med optimale læringsopplevelser. Man kan antyde. Det er noe annet. Klassen og læreren er ikke statiske størrelser. Hvilke elever, hvilke lærer? I den dynamikken vokser flytopplevelser frem. Det er unikt, en seilas på de syv hav.

Læreren kjenner bestemmelsesstedet. Samspillet bestemmer hvordan han/hun, klassen skal komme dit.  Steiner ble en gang bedt om å vise i praksis hvordan lærerstaben skulle undervise. En gutt i klassen satt henført og studerte  hvordan en gjenstand i vinduet kastet skygge. Steiner fikk klassen i gang med å tegne skyggen. Lærerkollegiet hadde nok håpet på noe direkte matnyttig pedagogisk. Steiner trakk eleven med seg inn i undervisningen En uoppmerksom drømmer ble hentet inn.  Så beveger man seg derfra dit man skal.



Undervisningskunst.




Menneskeheten har fra de tidligste tider forsøkt å finne en mening med tilværelsen. De har malt på steinflater, hogget ut bilder. Våre barn forsøker å finne seg selv, finne ut hvem de er. Det samme gjør vi. Vi strever med det hele livet. Inne i hver og en av oss sitter det barn i ulike aldre. De har erfaringer, gode eller dårlige. De fortsetter og virke i oss. Gode erfaringer bringer oss fremover, skaper optimisme, selvtillit og tro. Dårlige erfaringer gjør oss sårbare. Det lille barnet virker inn i våre voksne liv. Det gjemmer seg, beskytter seg, trekker seg tilbake eller går til andgrep. Barnet i oss reagerer. Det i oss som ikke følger fornuften. Vårt sårbare selv. Vi trenger at barna i oss er sunne og sterke. Har tro på seg selv. Da blir vi sunne, friske voksne som kan stå i en byge.

Jeg kan ikke la være å skrive.Hver dag hører jeg om barn som blir mobbet, Unger som opplever flyt i læring vil oppleve seg flinke. De vil føle seg større enn de høyeste fjell. Som voksne vil de søke flyt i læring. Vi vil få en kultur med vekst og kreativ skaperkraft. Nettopp det er det fremtida trenger.




Jeg sa i dette innlegget at jeg skulle fortsette å skrive. Planen var at jeg skulle skrive om alle klassetrinn frem til avslutningen av videregående. Slik har det ikke gått. Jeg skriver bøker, og jeg har innsett at jeg må prioritere dem dersom jeg skal rekke å få gitt dem ut alle sammen, og det vil jeg jo. Men kanskje en gang, vil jeg skrive mer om flyt i læring. Jeg kom ikke lenger enn til syvåringen. Hvert eneste undervisningsår er unikt. For å understøtte elevenes utvikling, må læreren ta hensyn til det. Naturen er viselig innrettet. På hvert alderstrinn, nye utfordringer. I løsningen av disse, ligger flytopplevelsene og venter. Slik fortsetter det hele livet.










Publisert Legg igjen en kommentar

Fordypning av roller utvikler tenkningen.






Teater, roller, drama, katharsis, fordypning i roller. Ikke lire av seg tekst, men føle handling. Tekst som passer til handlinga. Utføre handling på scenen. Utføre den slik at tilskuerne får en tilsiktet opplevelse. Det høres ut som en stor oppgave for en syvåring. Ja, helt klart, men syvåringen er intellektuelt moden for det. Det må bare lekes, praktiseres, øves og ha det gøy med det.

Tegning, maling, forming, bevegelse, musisering. Alt har en plass i skolen. Det burde drama, teater, agering ha også. Jeg fatter ikke hvorfor det ikke er sånn. Kulturen trenger den type læring. Enkelte skoler, setter av et bestemt klassetrinn til en litt større oppsetting. Ofte er disse forestillingene organisert uten synlig rolleutførelse. Man står i flokk og ramser opp replikker til et tema. Jeg kaller det ikke teater. Trolig kan det defineres som en opptreden. Unger som taler ord til en handling. Det synges sanger, men det er ikke teater. Teater er barn i spill på en scene. Scenen kan gjerne være klasseromsgulvet.


For å kunne formidle følelser til andre, må man bli seg bevisst sine egne følelser. Man må kunne vise dem frem. Det gir en unik følelseskunnskap. Erfaringer når bevisstheten og kan forstås med tenkningen. Å spille teater er å sette seg selv til siden for andre, for publikum. Geberdene må gjøres tydelige så publikum kan tolke dem. Vi lærer hvordan kroppsspråket virker på andre.  Det gir oss en økt sosial forståelse, som er viktig for det samarbeidende mennesket. Vårt samfunn trenger folk som er gode på samarbeid. På scenen må man snakke høyt og tydelig. Ikke noe mumling. Ingen hører mumling. Ingen sjenanse. Man kan ikke skjule seg. I rollen kan man gjemme seg, gjemme sitt sanne jeg, men man må befinne seg der i rollen med sin egen kropp,

med sin egen stemme, med sitt eget vesen, med sin egen tolkning. Man kan være fokusert til stede som en annen. For å klare det må man hente frem ulike sider av seg selv. Rollen gir trygghet. Rollen utvider forståelsen for det indre- og det ytre rom.


Vårt samfunn trenger trygge mennesker som våger å være seg selv, stå opp, snakke høyt med egen stemme, egen kropp. Å være i spill er gøy. For syvåringen er det en videreføring av den viktige rolleleken.

Dersom seksåringene fikk utvikle den optimalt, ville de ha fått et utmerket grunnlag for tenkningen. Teateret utvikler denne evnen videre. Å organisere et teater for en skoleklasse er krevende. Ikke bare for læreren, men også for elevene. Det krever en årvåken tilstedeværelse. Tenkningen må holde fast i mange og lange sekvenser. Det gjør den smidig og bidrar til en sunn intellektuell utvikling, og det gir klassesamhold.




Dette ser da virkelig ut som et laget steinuhyre i en eller annen park. Det er en helt naturlig steinblokk formet av naturen, en vidunderlig mangfoldig natur. Ungene er flinke til å innbille seg alt mulig. Man kan bygge scene av hva som helst. Når vi har etablert scenen, så er det sånn.

En køyeseng med bare overkøye, kledd i stoff, kan bli tilnærmet alt hva en scene måtte trenge. For hver teateroppsetning dro jeg inn en slik i klasserommet. I tillegg trengte jeg skinner i taket som sceneteppene kunne henge i, gjerne flere utenpå hverandre i passende avstand. Pulter og stoler med tepper over ble til ditt og datt. Bak køyesenga hadde ungene plass for kostymeskift og eventuelle instrumenter. Det oppstår uendelige muligheter for formingsaktiviteter og annen kunstnerisk utfoldelse. Jeg lagde et design tilpasset klassen. Flest mulig unger skulle være på scenen hele tida dersom de ikke hadde andre praktiske oppgaver som å gi signaler, ordne scenetepper eller annet.

   

Så øvde vi. Dersom det var vanskelig å kombinere replikker og handling, øvde vi inn handlingene først. Replikkene kom etterpå. Vi ble enige om hvor i landskapet replikkene skulle sies. For noen fungerer det som en knapp for hukommelsen. Man trykker og det fosser ut. Underveis samtalte vi om følelser, hva vi ønsket å formidle, hvordan vi skulle gjøre det? Jeg og de kom med forslag og viste frem ulike rolletolkninger. Vi testet ut og kommenterte, planla inngang og utgang fra scenen, hvilke signaler vi trengte for sceneskift, dramatiske tildragelser og hvem som skulle foreta dem. 
  

    Etter tre uker tok vi opp hvorvidt dette skulle bli en forestilling vi ville vise. Det endte alltid med det. Da ga jeg stykket til ungene. Jeg regisserte ikke lenger, ingen sufflering. Fra nå av var alt deres ansvar. Vi trente til det satt. Dersom det skjedde noe uforutsett, trådte jeg til. Det gjør oftest det. Et sceneteppe faller ned eller hva vet jeg. Alt annet klarte de selv. Der det ikke skulle være latter, skulle vi ikke le. Når publikum lo, skulle vi forbli i spill. Når vi glemte replikkene, skulle vi finne på noe, komme oss tilbake til sporet for neste handlingsrekke. Alle skulle bidra så publikum ikke merket at vi befant oss på ustø kurs. De fleste kunne alles replikker, de andres gjerne bedre enn sine egne. Vårt eget står så nært vårt jeg, vår egen sårbarhet. De andres glir gratis inn ved komfortabel lytting til konstante gjentagelser.  Alle kan få jernteppe. Ungene sufflerte hverandre ved behov. De gjemte seg på strategiske steder, under bord, benker og annet. 

Jeg beskriver en prosess som krever et klassesamarbeid på høyt nivå. Unger som deltar på sånt utvikler en våken bevissthet både for andre og for seg selv,  I tillegg er det en repetisjon av et skolesemester. Viktigst av alt! Det er en forberedelse for livets scene der vi alle skal gjøre vår skjerv.



















 

Publisert Legg igjen en kommentar

Teater i skolen


Teateret har sin opprinnelse i antikken, det gamle Hellas,og er blant våre viktigste kunstarter. Det ble anlagt amfiteater i byene, og folk samlet seg for å nyte forestillinger. Da jeg var unge, hadde vi klasseopptredener jul og sommer. Foreldre og andre ble invitert. Vi viste oss frem. På mange skoler er dette trolig vanlig fortsatt, men langt i fra overalt. Jeg fatter ikke hvorfor. Man legger alt mulig inn på skoleplaner. Hvorfor ligger ikke teater og drama inne i de planene?

Ungenes naturlige læringsform går gjennom leken. Rolleleken er agering. Teater er agering.  Hva skjedde med klasseforestillingene? De som forsvant. Ble det for slitsomt for lærerne? Ble det for mye for foreldrene? Jeg husker det godt, erfarte det rett i musklene. Men en feststemt klasse som viste seg frem. Gullungen og gullungens venner. Det var stas.

Stjal forberedelsene tid fra de “viktige” fagene, norsk og matte? Kanskje var det en hel haug med grunner.  Økonomi, penger, lønning av lærere på kveldstid. Ikke vet jeg.


Jeg elsket det når vi hadde opptredener når jeg var unge. Trolig var det ikke noe storslagent, ingen stor scenekunst. Det var vårt, våre foreldre og våre greier.

Drama/teater, en viktig kunstart i vår kultur, en kunst unger bør få utøve som en del av grunnopplæringa. Drama/teater som metode for læring er en god investering. Det bør bli mer enn en hyggelig happening, et avbrekk fra skolehverdagen.





Da kommer det an på lærernes planlegging og skolering, lærerutdanninga og skoleadministrasjonens tilrettelegging. Syvåringen har tatt spranget inn i sin egen tenkning. De er ikke lenger avhengige av rolleleken for å holde tankene fast. Det var de da de var seks.

Derfor er syvåringene modne for opplæring i klasserommet. Det gjør dem også modne for teateret.  Når de er seks er de i rollen. Rollen er dem. Skal man spille teater med barn under syv år, er man egentlig i lek.

Syvåringene kan sette seg selv til siden. De kan se rollen de skal spille utenfra, gestalte en rollekarakter og fremføre den. Det åpner nye og spennende muligheter for en fordypet innsikt. Dramasekvenser, mikroflyt, fordypning.

Være i rollen på innsiden av hodet. Gestalte rollen fysisk i det ytre rom. En gjensidig vekselvirkning av det samme. En teateropptreden er langt mer enn å lire av seg replikker Rollen skal føles, gestaltes, og formidles til en tilskuer i all sin dybde. Det er mye å jobbe med, men veldig viktig.

   Teater er strevsomt, morsomt og utviklende. En avslutning er hyggelig. Krydret med en lekende forestilling, blir den unik. En god dramatisk prosess gir verdifull læring.

  Teaterlek på slutten av et semester kan, med god planlegging, inngå som en del av en faglig repetisjon. Semesterets sentrale innhold skrives inn i en dramatisk rammefortelling med interessante spenningsmomenter. Replikker, dikt, dans, sanger, regler og ulike mikroflytaktiviteter får en sentral plass i undervisningen uten at det snakkes om at dette skal være innhold i et skuepill.  Hvis man skriver fortellingen selv eller tar utgangspunkt i en fortelling som man selv gir en dramatisk form, får man et design helt tilpasset det man planlegger å holde på med det skoleåret. Planleggingen må ikke bli rigid. Den endres som skolehverdagen tildrar seg.

  Vi har telledverger, tall, lyder og bokstaver. Engelske replikker kan puttes inn der det passer for eksempel for dyr, troll, planter eller en bestemt gruppe folk. Dikt, vers og sangtekster passer ypperlig på engelsk. Det sørges for at dette inngår i engelsktimene. Ungene lærer det utenatt før stykket-  og handlingen i det er introdusert. Det skal ikke terpes, men lekes inn. Tauhopping, strikk, og andre rytmiske aktiviteter, er et fantastisk middel for bare å si ting høyt. Man kan lage dikt, tekster, sanger og melodier som skal benyttes i stykket. Jeg prøver ofte å finne noe blant kjente norske forfattere, en forberedelse til senere alderstrinns diktanalyser. I all undervisning er det vesentlig å tenke fremtid. Barnet er ikke. Det blir til. Vi bygger trinn for trinn. Hvert klassetrinn bidrar til helheten, resultatet, den dagen da elevene forlater tretten år med skolegang.

    Sceneløsningen, og regisseringen av stykket, bør planlegges tidlig, allerede i det man skriver rammefortellingen. Det samme gjelder kostymer. Skolene bør bygge seg opp et godt-  og variert kostymelager. Vi ønsker ikke stress. Fire uker før semesterslutt starter teaterøvelsene. Jeg henger opp full scene og kostymer med en gang, slik at øvelsene blir autentiske fra starten. Da får vi også drillet inn sceneskift, rolleskift, klesskift og signaler.

    Elevene får være med å bestemme hvilke roller de vil ha. Syvåringer vil nesten alltid ha hovedroller. Jeg skriver opp rollelister og fører inn hvilke elever som vil være hvor. Der det er flere om en rolle, trekker vi dersom ikke noen av dem alt har hatt en hovedrolle. Vi må bytte på. Ungene får med seg tekster til sin rolle hjem, så de kan øve. Spillet i sin helhet holdes tilbake. Det kan fort bli for overveldende. Dessuten vil vi jo overraske mulige tilskuere. Jeg pleier ikke å vektlegge forestillingen. Etter tre uker med øvelse, bestemmer vi om vi vil vise det frem på avslutningen eller hvem vi i så falle vil vise det for. Selv forestillingen er ikke viktig. Spillegleden, det unike samarbeidsprosjektet og læringsgleden er det sentrale. Når det er sagt, har jeg aldri opplevd at et teaterprosjekt  ikke har resultert i en forestilling.



Agering er gøy. Det er moro å prøve seg i ulike roller. Livet blir rikere. Skolen skal gi læring for livet.
















Publisert Legg igjen en kommentar

Hvorfor blir engelsk muntlig til engelsk skriftlig i småskolen?


Som foreldre har vi fått en verdifull skatt i armene. Et lite menneske som skal folde seg ut, vokse mot sola og nå sitt fulle potensial. Det er snubletråder på veien. Noen blir det vekst av, andre dreper frø det kunne ha blitt blomster av. Når du er lærer, sitter du med noens øyensten i fanget. Du kan være en snubletråd, eller en nærende kilde for akkurat dette barnet, akkurat denne skatten, en skatt du deler med foreldrene.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg16klatre-2010804-12-1489686604145.jpg

Du må ut på skattejakt på leting etter ungens vekstsoner. Det er et stort ansvar og en stor glede. Et samfunn trenger borgere som er den best mulige utgaven av seg selv. En kulturarv skal videreføres til neste generasjon. Hvordan det skjer har betydning. Du og dette barnet skal brøyte nytt land sammen. Du vet hva barnet skal lære. Landskapet i barnets indre er ukjent. Din undervisning vil være med å forme det landskapet. Du aner ikke hvordan. Ingen kan vite det. Kartet er barnet selv, gløden i øynene, iver og glede. Nytt land brytes i det barnet klatrer på sin vei mot å bli voksen. Du bidrar med å legge utfordringer i klatreløypa. Utfordringer som det skal bli vekst av.

Landets myndigheter bestemmer hva og hvordan barnet skal lære. Lærerne er bindeleddet mellom disse, foreldrene og barnet. Ungene skal begynne med muntlig engelsk fra første klasse. Muntlig engelsk!

Det forundrer meg da hvorfor ungene har lærebøker i engelsk.Bøker består av skrift. De minste skoleungene skal ikke ha skrift. Vi føder barn. De blir svøpt inn i språket. Vi snakker med dem, suller og busser og bader dem i språk. Så lærer de å snakke, kommunisere, gjøre seg forstått.


Muntlig engelsk er å bade barn i engelsk. Vi snakker engelsk, de hører engelsk og lærer engelsk. Så når de har badet seg i engelsk noen år, skriver vi engelsk. Unger som knapt kan skrive norsk, skal ikke skrive engelsk. Det er ikke hensikten. Noen går utover bestemmelsene.Jeg har erfart det.

Det er reformer. De skal utføres på en bestemt måte. Så skjer det snikmanøvrer, og noe er innført som ikke var planlagt. Slik som med seksåringer. Nå sitter de på pulter og lærer. Ikke noe lek. Alvor og lekser. Plikt.

Det før tanken er moden for det.Jeg er ikke forundret over at ungene våre blir slitne og dropper ut i videregående.  Man skal slå såkalte pedagogiske gevinster overalt, selv der den pedagogiske gevinsten ligger i å vente.

Ingen lærer av å sitte sammenklemt mellom permene på ei bok. Vi lærer fra bøker når tankene kommuniserer med teksten. Det betyr at vi ønsker å kommunisere med teksten. Hvorfor skal vi ønske å kommunisere med en tekst på et språk vi ikke forstår når vi er syv år? Hvorfor skal vi ønske å skrive ned våre tanker på et fremmed språk når vi knapt kan formulere våre tanker i skrift på vårt eget språk.Sånt kan en bli hjelpeløs av.

   

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg16bokhylle-2010804-8-1489749143552.jpg

Det er mange måter å jobbe flytpreget med engelsk muntlig. Undervis på engelsk i det som nettopp er undervist i morsmålet om det så er matematikk, norsk eller hva det nå enn er. Det blir gratis repetisjon. Ungene må anstrenge seg for å få det med seg. De tvinges til å huske. Det blir enkelt å forstå. De lærer. Vinn/vinn begge veier. Benytt sangkor med lydene slik de sies på engelsk! Kjør alfabet og talltrening ved å hoppe tau, strikk eller andre rytmiske gjentagelser. 

   
I fremmedspråk er det en god ide å leke bare for å leke. Sangleker og andre leker på engelsk, som gjerne ligger litt under for alderstrinnet, passer usedvanlig godt. Det er en fordel at de også eksisterer på norsk. Er man ivrig kan man dikte dem om og tilpasse ordene så oversettelsen blir tilnærmet direkte.  Mimeleker er en selvsagt vinner. Ungene finner på noe og du gjetter hva de har funnet på ved å si det på engelsk.

    Enkle eventyr og historier fra barnehagen kan formidles ved å benytte små bordteater med dukker og enkle lekefigurer. Da får man også illustrert bevegelsesordene. Det blir en simultan oversettelse ved at gjenstander settes i spill. Fordelen er at ungene engasjeres på et dypere plan. Slike spill kan fordypes over flere ganger. Ungene kan spille for hverandre. Man kan kore til ungene selv ønsker å si replikkene alene. De får snakke – og tonefalltrening. 

  Eventyr ungene kjenner godt, som Bukkene Bruse, pannekaka og annet, kan dramatiseres. Det er en god ide og oversette eventyrene i stedet for å benytte de engelske variantene. Da kan ungene dem utenatt allerede og kan oversette simultant i eget hode. I begynnelsen kan alle, inkludert læreren som en viktig rollemodell, være de samme rollene som den dramatiske formidlingen skrider frem. Deretter deler man inn i roller og spiller for hverandre. Snakk, lek og vær i roller. Det er lettere å kaste seg utpå i et fremmedspråk som en annen enn seg selv. 

    Lek er gøy. Fortellinger, eventyr, dramatisering og teaterlek virker i de dype følelsessjiktene. Vårt morsmål er et følelsespråk. Vi hørte det fra vi trakk pust for første gang. Det virker dypt inn i vårt innerste indre. Når fremmedspråket berører følelsesdybdene i oss, etterligner vi prosessen fra den gang. Det er hva vi ønsker å tilstrebe. Engelsk blir gøy. Språket glir inn automatisk. Det legges et optimalt grunnlag for å ta intellektuelt fatt på språket når tiden er moden.

   Skriftlig engelsk bør begrenses til at lærerne skriver ned de viktigste ordene vi har jobbet med på både norsk og engelsk på tavla. Man kan undre seg sammen over uttale og skrivemåter, gjøre det morsomt, legge et grunnlag. Ikke la ungene skrive dersom de ikke absolutt ønsker det.

Lekser i engelsk virker absurd. Hva slags utbytte skal de ha av det. Mye av leksevirksomheten nå for tida legger opp til at ungene må ha hjelp av foreldre eller andre. Det stjeler tid som familiene i en travel hverdag kunne ha benyttet til å gjøre noe hyggelig sammen. Som lærere er vi vel ikke ute etter å få vite hva foreldrene kan om et tema.

Foreldrene har gått på skole, er ferdig med det og bør få nyte tida med ungene sine i frihet og hygge.




 












Publisert Legg igjen en kommentar

Gjør skoledagen morsom!






Trærne, jordas undere. De tause voktere, livgiverne, som skjenker oss livsviktig oksygen, avfallsdepotene som lagrer karbondioksyd, avfallsproduktene av vår energiforbrenning. Trær kan bli eldldgamle. Hva de har sett av folk der de står tause og ser våre liv passere forbi.

Naturen er full av undre. Hver unge er et ut under, et under overgitt i vår varetekt, et under vi skal ta vare på. Syvåringene vet at verden er full av undere. De ønsker at vi skal forsterke den opplevelsen for dem i det vi sørger for deres opplæring. Da trives de.

Mikroflyt. Øve og øve. Setninger, tegnsetting, stor bokstav.Musikkinstrumenter er gull verdt. 

Jeg bruker stemmen og skriver ned setninger om et tema.Gjerne setninger som kommer fra ungene. Vi kan lage et stoppskilt, en stor bokstavskilt og et vikepliktskilt. Tre unger får æren av å administrere disse.

Resten av oss går rundt i klasserommet på rekke. En går først. Det gjelder å følge med både for skiltvakter og oss andre. Hvis ikke blir det kræsj, kaos. To takter for punktum. En takt for komma. Føtter som går sammen, forskjellige føtter tramper i takt,  tramper kunnskap inn i kroppen,


tramper sammen mot samme mål.Kunnskap som føyer seg til basislinjen av erfaringer, et lager av kulturens samlede viten. Hopp og sprett og øv på bokstaver og tall. Tau og strikk.Det gir masse mikroflyt. Unger liker tau og strikk.


Alfabet og tallrekker. Bare vokaler, bare konsonanter.  Det er uendelige muligheter for å hoppe kunnskap inn i kroppen. Å hoppe tau er sunt, en skikkelig kroppslig utfordring. Når man har hoppet til hundre, vet man at hundre er et stort tall. Det kjennes på pusten og musklene. Partall og oddetall. Tau og strikk. Partallene er å trekke strikken sammen, eller omvendt. Bare man gjør det samme hver gang. En gang teller man bare oddetallene mens man hopper tau. En annen gang teller man bare partallene.

Man kan tegne opp tallinjeparadis i tre rekker og hoppe dem på ulike måter. Sprette ball i paradiset.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg15skolepikedrm-2010804-12-1489649042840.jpg

Mulighetene er uendelig mange. Opp på gulvet, hopp og sprett, skriv det ned i boka. Lær og øv, øv og lær! Muskler, kropp, hjerte og hode jobber sammen. Tanke, følelse og vilje i en helhet. Det sansende menneske i livets dans.

Syvåringen, vi har fått ansvaret for, drømmer om slott, prinser, prinsesser, troll og heltedåder. Vi skal aldri ta drømmen fra en skoleunge. I stedet skal vi svinge tryllestaven, gjøre den sann. sø

Klasserommet er slottet, og det er fult av skatter. Det er bare til å plukke dem med seg og ta dem med ut i livet.

  Babyer er sansende små vesener. De strekker sine armer og hender, føtter og tær ut mot verden.  Erfaring på erfaring. Ungen bygger sitt jeg. Tanker, følelser og vilje, satt i gang av våre erfaringer. Vi som er babyens omverden, kommuniserer med babyen, pludrer og ler, smiler, snakker og synger. Ungen er ikke. Ungen blir til ved samspillet mellom oss. En kjærlighetens spire til livet.


    Barn trenger øvelse sier man. Slik begrunner man hjemmearbeid. Min personlige mening er at ingen syvåring skal ha lekser som ikke er frivillige og motivert av deres indre vilje til å utføre dem. Barn trenger øvelse, begeistret øvelse sammen med andre. Mennesker som har det moro sammen og som lærer. I mikroflyt er eleven optimalt sansende og læringspotensialet på sitt høyeste. Det skal utnyttes. Å hoppe tau er en utfordring for mange barn. De mest hodeflinke er ikke alltid blant de mest rytmiske. Alle sliter, øver, lærer og har det gøy på ulike måter. Hukommelsen stimuleres. Vi husker.

   

Det er slett ikke alltid at resultatet blir sånn som læreren tror eller har planlagt på forhånd. Det som er opplagt for voksne er sjelden opplagt for unger. De voksne vet hvilke erfaringer de vil at ungene skal høste fra leken. Ungene høster det som passer dem. Vi må tilby en variert tallerken av muligheter så de kan plukke til seg det de trenger. Mikroflytøvelsene må avrundes ved at det sittes på pult. Vi undrer sammen på hva vi faktisk har lært. Læreren slår fast hvilke erfaringer vi har gjort. Det gjøres slik at unger med sårbarhetsfunksjoner og unger med spesifikke språkvansker også får det med seg. Vi ønsker oss aha opplevelser. Dersom vi ikke får dem, leter vi etter enda klokere formidlingsveier.

  Vi sier ofte at det er så gøy for syvåringer å leke. Selvsagt er det så. I skoletiden skal leken være rettet mot faglige utfordringer. I friminutt og andre steder leker  ungene hva de vil. Skole er arbeid. Tilrettelagt lek for læring er arbeid. Den skal ha en hensikt. Ungene skal lære i skoletiden. Det en hensikten. De skal lære fag. Vi driver ingen barnehage i klasserommet for syvåringen, absolutt ikke. For seksåringen gjør vi forhåpningsfullt det. Øvelseslek krever grundig planlegging fra lærerens side. Man må hele tiden ta hensyn til hvor elevene befinner seg i sin mestring av ferdigheter. Det er krevende å ha en klasse i lek. Ja, men vi har ikke råd til å la være. Har man lyktes, kan man se ungene ta med seg lekene man har konstruert ut i friminuttene og ha det gøy med dem. Da brenner det glede i et lærerhjerte. Kanskje har man tent en ild som gjør at ungene vil gå hjem og arbeide videre med det vi har tilført. Da er det en glad dag.