Publisert Legg igjen en kommentar

Hvem er dette?



Det er ikke oss vi skal frem til da, vår store dag, min og Gorms. Vet dere hvem disse versene handler om. Da vinner dere heder og ære.


Du satte seil
over havskummets lekende bølger
Gjennom kikkerten så du henne.
der du red over hav.

Hun slo deg i hjertet med ild.
Det var henne, den eneste ene.

Du vendte skipet om.
Nei, ropte de, folkene. Nei.
Vi skal hit og sånn,
dit og der.

Du visste hvor du skulle.
Kvinnene som lekte i sanda.
Henne den eneste ene.
Evig kjærlighet.

Hesten stormet frem.
Jeg måtte finne min elskede.
Vent barn.
Ikke kom, ikke nå.
Barnet lyttet ikke.
Magen trakk seg sammen i rier.
Jeg gled ned fra hesten,
krabbet ned i grøfta.
Skuddene.
Blodstanken.
Ingen måtte finne meg.
Til en blodig virkelighet,
ble du født.
Lille barn.





Hun søkte blant døde kropper,
søkte blant fortvilte kvinner,
Snudde hver eneste falne,
Sårede, døde.
Måtte vite.
Ram lukt av blod.
Ei nyfødt jente,
bundet stramt til kroppen,

Det var skudd.
Kjære barn, ikke skrik.
Jeg må vite.
Min elskede, vær så snill.
Lev, pust, vær i livet.








Han var ikke der.
I hjertet var det fest.
Hvor var han?

Ungen vred seg under klærne.
Måtte suge, ha næring.

Hun skjulte seg i krattet.
Ungen sugde kraften ut av henne.
Det rant av blod.

Hun lette,
måtte ikke overse noe.
Blodspor.

Hun fulgte dem,
sniffet som en hund, ga seg aldri.
Fant han, den kjæreste.
Fant han gjennom fødsel og blod.
Evig kjærlighet.




Skutt,
blod farget brystet til ei rose,
Sterke armer la seg om henne,
holdt, beskyttet.
Løp, alle løp.
Hun ristet.
Hostet blod.
De kunne ikke stoppe.

Han stoppet.
Hun stirret inn i de kjære øynene,
Øynene til ham hun elsket.
Så dem for siste gang,
før hun lukket sine der på stranda.






Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli gammel


Å bli eldre må være noe av det tøffeste vi gjør. Det finnes bare en utgang, døden. Døden er et skremmende spøkelse for noen og enhver. I tillegg har livet passert. Kanskje blir vi mette av dager som det så fint heter, men mange av oss får sjokk. Vi har ikke fått det med oss, livet, og det kan vi bli bitre av, for vi vil gjerne få med oss alt.

Ikke noe er viktigere enn god helse når vi blir eldre. Det er det vi må jobbe for. Å det er i seg selv krevende siden det å bli eldre nettopp innebærer å miste kroppslige funksjoner. Musklene yter ikke like bra. Alt koster mye mer. Energien blir mindre. Hukommelsen svikter. Venner dør rundt oss. Skitt. For å få bedre helse må vi ikke bry oss om noe av dette. Det er kunsten, for vi vil eldes med stil og med lykke i hver celle. Det vil vi.

Det første vi må gjøre er å kvitte oss med redselen for døden, det at den trekker nærmere, at den henter våre jevngamle. Døden har stått sammen med oss hele veien. Den er det eneste sikre i livet. En dag skal vi ikke være her mer. Vi aner ikke hvor vi skal. Det er det som gjør døden så skummel. Frykten for å miste noen som står oss nær, som vi ikke kan tenke oss livet uten. Bort med frykten. Frykt gir uhelse. Vi skal ikke ha uhelse. Det er mål nummer 1.

Vi stenger døra mot døden. Portalen har kommet tettere, men vi lar det ikke angå oss. Så lenge vi er i livet er vi i livet. Det vi ikke kan vite noe om, tja.

Livet på tidslinja har gjennom hele livet vært fullstappet med krav, gjøremål, alt vi skal. Ofte blir bevisstheten værende der. Det er ikke langs tidslinjas krav at livet ligger. Vi må bevege oss mot skjæringspunktet der tid møter evighet. I de opplevde og fylte sekunder. Der må vi søke de opplevelser som gir oss flyt, opplevelser der tida står stille eller raser av gårde med oss. De øyeblikk da vi er helt ett med opplevelsen. Da er vi tilfredse og helt tilstede. Det er sunt og gir god helse.

Vi må bestemme oss for hva livet vårt skal inneholde, hva vi vil ha med oss. Så må vi sørge for at det skjer. Det er nå muligheten er. Vi kan ikke regne med noe senere. Ikke alt virker like mulig, men vi kan fortelle oss selv at vi kan få det til senere, en gang. Ikke noe er umulig. Alt er mulig. Det blir vi trygge av. Trygghet er vesentlig for god helse.

Da er det bare å sette i gang, leve livet, få det til, sørge for at det skjer. Når noe skjærer seg, gjør det ingenting. Tida flommer ut av et gavemildt kosmos. Vi har mengder av sekunder å fylle. La oss fylle dem. la oss glede oss. Å ha fri til lediggang er det ingen glede i. Å kunne leve fylte liv, der ligger den ypperste glede. Mennesker er skapt for å bruke seg selv fullt ut. Det skal vi gjøre til siste slutt. Når vi er fullt tilstede i det vi driver med, kommer vi aldri til å merke at siste slutt kommer. Slik får vi evig liv.

Livet er fylt av hverdag. Ja da, vi kommer ikke unna hverdagen, men vi kan handtere den. Det er mye vi må gjøre som vi ikke liker, som virker fullstendig bortkastet. Jeg har hentet min livsfilosofi fra Csikzentmihalyi og han flytbegrep. Han opererer med noe han kaller mikroflyt. Det vil si at man sørger for å gjøre ting lystbetont. Kunsten er å ikke grue seg, men heller forsøke å finne gleder på veien. Ta noen omveier. Det blir ikke effektivt, men så blir man fornøyd. Man kan også planlegge morsomme ting man skal gjøre når man bare får unna det som venter. Stadige belønninger. Finn måter å handtere det på, for vi som blir eldre, har ikke et sekund å kaste bort.

Lykke til. Gleden ligger rundt hvert hjørne for den som har øyne til å se den med.