Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.

Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.

Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond



Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mang gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.



Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov som de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.




Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen. Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt. Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.




Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende. Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år. Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.















Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger.



Kjærlighet


Jeg er mer enn middels opptatt av kjærlighet. Allkjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne. Derfor har jeg laget en liten konkurranse her. Ut fra fire vers skal dere komme frem til en av verdenshistoriens store kjærlighetshistorier. Belønninga er heder og ære. Den som er først ute med å melde svaret til meg på min mailadresse kile@libermundi.no vinner i tillegg E- boka mi, Kistepakta.



Utfordringer med ulike religioner


Pippi var ikke redd for noe. Dette er meg Pippi en gang. Når hun lurte på noe, forsøkte hun å finne ut av det. Jeg og.

Jeg er ganske oppgitt over terror og vold begått av radikaliserte muslimer som behandler oss som vantro. Kvinner som må skjule sitt hår og vandre rundt i digre teppelignende kapper og knapt får vise øynene. Kvinner som dømmes til lange fengselsstraffer og pisking fordi de nekter å bruke hijab, viser hår. I vårt land utsettes kvinner og barn for en moralsk tvang om å dekke håret sitt. Det gjør meg ganske frustrert. Derfor har jeg tatt på meg å lete i Muhammeds liv og i Koranen for å se om jeg kan finne noe der som tilsier at det er sånn.





Å bli eldre


Å bli eldre det er noe jeg driver med for tida, noe som folk har gjort før meg. Her er gullbrudeparet, farmor og farfar Kile. De eldet med stil og er mine forbilder for hvordan man skal forholde seg til unger og folk i verden.

Vi lever i en verden der det meste dreier seg om å være unge og vellykkede. Når vi trekker på åra er vi liksom ikke noe særlig verdt. Sånn skal vi ikke ha det. Jeg kjenner meg like ung som den pureste ungdom. Samtidig har jeg alderens erfaringer å øse av. Selvsagt er vi betydningsfulle mennesker. Det skal vi være til vi dør.



Fibromyalgi

Jeg har fibromyalgi, en kropp som lyver om smerter som ikke eksisterer. Det er ikke spesielt festlig. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å leve med det. De erfaringer jeg har samlet, har jeg lyst til å dele med andre som har det, eller som en dag får det. Livet bør bestå av så gode dager som mulig ut fra utgangspunktet. Det krever en innsats.



Ta vare på naturen

Vakre naturen, vakre jorda, ei jord vi må ta vare på. Det er vanskelig for det er nesten like mange meninger om hvordan det skal gjøres som det er mennesker på jorda. Det finnes ingen veier tilbake til det som en gang var. I hvert fall vil ikke jeg tilbake dit. Jeg har trua på at når det virkelig gjelder, har vi den kompetansen som bringer oss videre.

Jeg skriver om mora mi. Hun var helt unik. Ingen var så sparsom. Jeg tror ikke det var mye hun belastet miljøet mens hun levde. Alt ble benyttet på nytt, gjerne flere ganger.





Åtte åringer

Åtte åringer. Jeg vet ikke hvor ofte man tenker over hvor forskjellige de er fra syvåringer. Alle alderstrinn har sine utfordringer, og det er viktig for ungenes utvikling at de får gått gjennom disse trinnene på en god måte.





Kapittel 8 i Kistepakta.

Reikin Jernstein har mistet hele familien sin. De har blitt brutalt myrdet. Han må opp å stå komme seg videre i livet. Alt han kan tenke på er at han vil ut å finne de skyldige, hevne dem.





Skrivegleder

Å skrive er min store hobby. Det er det jeg fordriver tida med. Å stå i andre sko, skape fiksjoner. Det betinger at du også kjenner deg selv, kan bruke dine opplevelser i andres liv. Vi bærer fortida med oss, ikke som abstrakte tanker om, men de ekte menneskene, de ekte ungdommene, de ekte ungene. De kan lære oss mye. Det var en gang.

Så redd jeg var den gangen, den lille jenta. Jeg tar henne i handa og sier: “Kjære lille venn. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Det som skjedde skal aldri skje igjen.” Da blir hun trygg. Vi trenger alle å være trygge for at vi skal kunne leve gode liv.



Med Downs i familien. Utfordringer og gleder.


Vår Vegard. Så mye som jeg har skrevet om ham denne våren. Savner det nesten. Det er en berikelse på mange måter. På andre måter er det ytterst krevende.




Små vers.

Verden er så full av alt. Gleder og sorger, det vakre og det heslige.

Gode gjerninger, onde gjerninger. Løgn og sannhet.

Det er vanskelig å favne det hele i ord.

Noen ganger må jeg bare prøve å sette ord på tanker.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Gjør skoledagen morsom!






Trærne, jordas undere. De tause voktere, livgiverne, som skjenker oss livsviktig oksygen, avfallsdepotene som lagrer karbondioksyd, avfallsproduktene av vår energiforbrenning. Trær kan bli eldldgamle. Hva de har sett av folk der de står tause og ser våre liv passere forbi.

Naturen er full av undre. Hver unge er et ut under, et under overgitt i vår varetekt, et under vi skal ta vare på. Syvåringene vet at verden er full av undere. De ønsker at vi skal forsterke den opplevelsen for dem i det vi sørger for deres opplæring. Da trives de.

Mikroflyt. Øve og øve. Setninger, tegnsetting, stor bokstav.Musikkinstrumenter er gull verdt. 

Jeg bruker stemmen og skriver ned setninger om et tema.Gjerne setninger som kommer fra ungene. Vi kan lage et stoppskilt, en stor bokstavskilt og et vikepliktskilt. Tre unger får æren av å administrere disse.

Resten av oss går rundt i klasserommet på rekke. En går først. Det gjelder å følge med både for skiltvakter og oss andre. Hvis ikke blir det kræsj, kaos. To takter for punktum. En takt for komma. Føtter som går sammen, forskjellige føtter tramper i takt,  tramper kunnskap inn i kroppen,


tramper sammen mot samme mål.Kunnskap som føyer seg til basislinjen av erfaringer, et lager av kulturens samlede viten. Hopp og sprett og øv på bokstaver og tall. Tau og strikk.Det gir masse mikroflyt. Unger liker tau og strikk.


Alfabet og tallrekker. Bare vokaler, bare konsonanter.  Det er uendelige muligheter for å hoppe kunnskap inn i kroppen. Å hoppe tau er sunt, en skikkelig kroppslig utfordring. Når man har hoppet til hundre, vet man at hundre er et stort tall. Det kjennes på pusten og musklene. Partall og oddetall. Tau og strikk. Partallene er å trekke strikken sammen, eller omvendt. Bare man gjør det samme hver gang. En gang teller man bare oddetallene mens man hopper tau. En annen gang teller man bare partallene.

Man kan tegne opp tallinjeparadis i tre rekker og hoppe dem på ulike måter. Sprette ball i paradiset.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg15skolepikedrm-2010804-12-1489649042840.jpg

Mulighetene er uendelig mange. Opp på gulvet, hopp og sprett, skriv det ned i boka. Lær og øv, øv og lær! Muskler, kropp, hjerte og hode jobber sammen. Tanke, følelse og vilje i en helhet. Det sansende menneske i livets dans.

Syvåringen, vi har fått ansvaret for, drømmer om slott, prinser, prinsesser, troll og heltedåder. Vi skal aldri ta drømmen fra en skoleunge. I stedet skal vi svinge tryllestaven, gjøre den sann. sø

Klasserommet er slottet, og det er fult av skatter. Det er bare til å plukke dem med seg og ta dem med ut i livet.

  Babyer er sansende små vesener. De strekker sine armer og hender, føtter og tær ut mot verden.  Erfaring på erfaring. Ungen bygger sitt jeg. Tanker, følelser og vilje, satt i gang av våre erfaringer. Vi som er babyens omverden, kommuniserer med babyen, pludrer og ler, smiler, snakker og synger. Ungen er ikke. Ungen blir til ved samspillet mellom oss. En kjærlighetens spire til livet.


    Barn trenger øvelse sier man. Slik begrunner man hjemmearbeid. Min personlige mening er at ingen syvåring skal ha lekser som ikke er frivillige og motivert av deres indre vilje til å utføre dem. Barn trenger øvelse, begeistret øvelse sammen med andre. Mennesker som har det moro sammen og som lærer. I mikroflyt er eleven optimalt sansende og læringspotensialet på sitt høyeste. Det skal utnyttes. Å hoppe tau er en utfordring for mange barn. De mest hodeflinke er ikke alltid blant de mest rytmiske. Alle sliter, øver, lærer og har det gøy på ulike måter. Hukommelsen stimuleres. Vi husker.

   

Det er slett ikke alltid at resultatet blir sånn som læreren tror eller har planlagt på forhånd. Det som er opplagt for voksne er sjelden opplagt for unger. De voksne vet hvilke erfaringer de vil at ungene skal høste fra leken. Ungene høster det som passer dem. Vi må tilby en variert tallerken av muligheter så de kan plukke til seg det de trenger. Mikroflytøvelsene må avrundes ved at det sittes på pult. Vi undrer sammen på hva vi faktisk har lært. Læreren slår fast hvilke erfaringer vi har gjort. Det gjøres slik at unger med sårbarhetsfunksjoner og unger med spesifikke språkvansker også får det med seg. Vi ønsker oss aha opplevelser. Dersom vi ikke får dem, leter vi etter enda klokere formidlingsveier.

  Vi sier ofte at det er så gøy for syvåringer å leke. Selvsagt er det så. I skoletiden skal leken være rettet mot faglige utfordringer. I friminutt og andre steder leker  ungene hva de vil. Skole er arbeid. Tilrettelagt lek for læring er arbeid. Den skal ha en hensikt. Ungene skal lære i skoletiden. Det en hensikten. De skal lære fag. Vi driver ingen barnehage i klasserommet for syvåringen, absolutt ikke. For seksåringen gjør vi forhåpningsfullt det. Øvelseslek krever grundig planlegging fra lærerens side. Man må hele tiden ta hensyn til hvor elevene befinner seg i sin mestring av ferdigheter. Det er krevende å ha en klasse i lek. Ja, men vi har ikke råd til å la være. Har man lyktes, kan man se ungene ta med seg lekene man har konstruert ut i friminuttene og ha det gøy med dem. Da brenner det glede i et lærerhjerte. Kanskje har man tent en ild som gjør at ungene vil gå hjem og arbeide videre med det vi har tilført. Da er det en glad dag.
















Publisert Legg igjen en kommentar

Mikroflyt i læring.





Å klappe en delfin. Jeg var redd. Dyr jeg ikke kjenner. Jeg kjente ikke denne delfinen. Det var et fantastisk møte. Hand mot skinn. Uforglemmelig.  Mikroflyt på sitt beste. 

Unger har en tendens til å finne på små mikroflytaktiviteter når det er noe de må som de ikke nødvendigvis vil. Slik overlever de det som griper inn i deres viljesfære, slik det gjerne er å være unge.

Noen ganger forsvinner de inn i det. Det blir ekte flyt. De må skjerpe seg, sier vi. Unger har så lett for å glemme. Mikroflyt hjelper oss til å overleve hverdagen.  Barn og voksne. Små filmklipp på den indre scene.Diskusjoner med personer der inne som fortsetter virkelige samtaler.


Hjemme hos oss bodde det tre fyrer i veggen.De kom frem når det ble for rotete og ryddet som bare fy. Jeg ville jo gjerne ha dem frem både titt og ofte. Det var veldig praktisk med disse typene.

Det gikk ikke. De kom når det var behov for dem. Sånn var det med den saken. Vi voksne ante ikke hvor de var kommet i fra. Det var trist for ryddigheta den dagen de tok sin hatt og dro, falt for aldersbarrieren så og si.

Jeg håper de dro til et annet hus, til nye vegger hvor det var behov for dem.




Skoleunger skal lære mange regler. Det er viktig at reglene er godt forberedt. For som med regellekene, når det først er en regel, må den alltid følges. Ingen forhandlingsrom. Likt for alle. Mikroflytaktiviteter er gull for foreldre og gull for lærere.

Syvåringer er lekne. Hvis skolen er trygg, er de heller ikke flaue. De blir med på hva som helst som er gøy, en veldig takknemlig materie å jobbe med.

Hodeflinke barn er ikke noe problem. Fortell dem en regel, de husker den, klarer seg bra! De kjeder seg kanskje, men de lærer det de trenger å lære.

Så er det oss andre. Vi som trenger mer substans. Øve og øve. Da tar vi frem gullet. Mikroflyt satt i system.

Det vil styrke elever med ulike sårbarhetsfunksjoner og eventuelle spesifikke vansker. Vi vet ikke alltid hvem de er. De skjuler seg.

Lyder, fonemer, ord, skriftspråk, vokaler og konsonanter. Et spennende utgangspunkt for lek. Det kan gjøres på mange måter.

Jeg velger meg orkesteret. Vi skriver en spennende setning på tavla som en unge har skrevet eller som læreren finner  på.

Vi leser lyder, ikke ordmeninger. Oppgaven er å synge lyder. Det er helt umulig å synge lyden D. Man kan lage taktfaste greier med den. E. Man kan synge nesten hva som helst på E. Rene arier til og med. T. Det er umulig å synge på T. Morsomme rytmer kan det bli. Ikke den minste hjelpelyd er lov. Det er faktisk helt forbudt. DET er et morsomt ord. Den siste lyden høres ikke. Vi blir oppmerksomme på hvor lydene sitter i munnen.


Norsk er jammen et pussig språk. Lyder som ikke høres. Tungvindt. Man kan reflektere mye over sånt. Sånn er regelen. Vi må øve lenge før det blir et skikkelig musikkstykke selvsagt. Øve og øve. Forskjellen på konsonanter og vokaler.

Vokalene er lette å synge på. Lufta presses ut på forskjellig vis. Konsonantene er nesten umulige. Det er ikke helt riktig. M og N er summe lyder. Vi kan synge som bare det på dem, men vi kan ikke flytte leppene. Lufta beveges inn i munnen, i hulrommet.

H da? H er som et pust. Hvorfor i alle dager skal ordet hjemme ha en H. Det er jo helt bortkastet. Vi sier ikke H i hjemme. Jo hvis vi lytter godt så gjør vi det. Det er et lite pust foran, et pust som ikke er i jordbær. Hjem er trygghet.

Refleksjoner og refleksjoner. Lek med lyd. Et orkester av lyd. Vi blir flinke og setter til dirigenter. En for hver bokstav i setningen. Med en lang setning kan det bli skikkelig livat og morsomt. Barn med spesifikke språkvansker høster gull. Vi andre også selvsagt. Uansett er det knakande morsomt.



 

Barn med spesifikke språkvansker trenger all hjelp de kan få. De har problemer med etterslepet av lyder som blir sagt høyt eller som vi tenker, den fonologiske sløyfen. Den fungerer dårligere enn hos andre eller er helt fraværende. Det innvirker på alle fag dersom pedagogene ikke tar hensyn til det. Lærere bør derfor gjøre det til en regel og alltid ta hensyn til den fonologiske sløyfen ved å legge opp all undervisning slik at den forsterkes, får hjelp. Dersom du mistenker eller vet at elever har spesifikke språkvansker, gå en tur ned til pulten og gjør deg sikker på at de har fått med seg hva som foregår. Lær dem strategier for lesing slik at de trekker sammen tre lyder og lar det bli en fonemisk enhet før du går til de neste lydene i ordet. Hjelp dem å holde fast til de klarer det selv.

    Barn hater å være annerledes enn andre, enn flertallet. Det er en dyp frykt i alle mennesker. Å ikke være som andre, og ikke mestre som andre. Skap et mentalt rom i klasserommet der man fokuserer på forskjelligheter og gjør det til noe bra. Noen kan ditt og andre kan datt. Suksess kommer av fokus og hardt arbeid. Vi har forskjellige interesser. Alle øver. Skryt av mestring og styrker selv om de ikke er direkte knyttet opp mot fagene.

Personlig tror jeg det er viktig å snakke om ulike vansker med eleven det gjelder. Da blir det enklere å imøtekomme behov. Dersom foreldrene går med på det, er det en fordel å kunne snakke åpent om alt i klasserommet. Da blir det enklere å styrke hverandre. Det krever at man kontinuerlig driver et arbeid med miljøet og elevenes sosiale kompetanse. 

  Spesifikke språkvansker griper inn i alle fag. Det må legges inn en stor innsats i opplæring av basisferdigheter. Alt en gjør i småklassene, vil bringe frukt på senere trinn. Lek med lyd, lek med tekst, lek med tall. Det er så gøy. Læring skal være moro. Ingen skal frykte noe som helst av det som foregår i klasserommet. Det skal være trygt å gjøre feil, ikke mestre, ikke få til. Det skal være lov uten at noen setter merkelapper på en. 

 I et klasserom er alle på vei til å få til noe annet enn de kunne før. Det er jo hele vitsen. For noen tar det lenger tid enn for andre. Vi har god tid. Selvsagt har vi det. Egentlig har vi hele livet på oss.

Å være lærer innebærer mye prøving og feiling. Det er gøy da, finne nye måter, en skattejakt etter det som lykkes. Verden har utfordringer. Å nettopp det gjør det gøy å leve, finne flyt.


En førsteklassing en gang på den første skoledagen hvisket bekymret. “Vet de at vi ikke kan noe.”


















Publisert Legg igjen en kommentar

Hvordan få til flyt i læring.



Læreren er den viktigste læringsagenten i klasserommet. Jeg slår det fast.  Barn blir født. Fra første stund lærer de. De lærer av menneskene som er rundt dem. De lærer ikke det vi ønsker at de skal lære av oss, det vi mener å lære bort. De lærer ut fra hvem vi er, hvem vi virkelig er.

Man føler seg noen ganger ubehjelpelig som foreldre. Ungene ser rett gjennom oss. De ekte oss. Ikke den versjonen vi velger å vise verden. Derfor handler det å være lærer i stor grad om å utøve selvoppdragelse.

Syvåringene elsker de ekte oss, liker de ekte oss. Gjerne helt uten forbehold. Syvåringer er glad i folk. Vi lærer ungene fag. Det er vår oppgave. Så lærer vi dem alt det som bare er oss.

Den dype læringen, den som fester seg i hukommelsen, krever at ungen våger å være en ekte versjon av seg selv.  Det krever at jeg er en sann versjon av meg selv. Jeg må våge det, i forhold til meg selv, i forhold til kolleger.

ingen mennesker er. Vi er hele tiden i ferd med å bli noe annet, utvikle oss, vokse. Læringen skal ikke være en tvangskappe, men en arena for vekst. Elevene skal kunne vokse med kunnskapen de tilegner seg, i sitt eget tempo. Vi skal alle kunne vokse. Elever og lærere sammen.


Unger skal kunne plukke kunnskap fra livets kake. Det de trenger. Pedagogos er et gresk ord. Det betyr den som leder gjennom byen. Slaven som fulgte guttebarna gjennom byen til gymnasiene. Der trente de kroppen gjennom fysisk aktivitet. På veien gjennom byen så de det ekte livet.

I klasserommet befinner det ekte livet seg ikke. Det er en arena for et sammenpresset sosialt liv, der det forekommer kunnskapsformidling. Abstrakte begreper utvikles og systematiseres, på bakgrunn av konkrete erfaringer fra det virkelige livet. Det går ikke an å skille fagene fra det andre. For syvåringen er det ett og det samme. Ekte læring skjer der hjerter møter hjerter, i det som betyr noe for ungene. Når sanne mennesker møter hjerter, da griper det tak.







Selv om lærerens oppgave er å vise sitt sanne jeg, er det ikke læreren som er i fokus i klasserommet. Læreren er tjeneren som, gjennom sitt autentiske jeg, systematisk bringer vår kulturs abstrakte kunnskap til elevene

Læreren skal ikke bringe sine personlige behov eller utfordringer i inn i klasserommet. Lærere skal øse av sine erfaringer for å assistere elevenes læring. Alltid ut fra elevbehovene. Aldri ut fra seg selv. En lærer skal være et tjenende menneske som stiller sin viten, sine følelser og sitt hjerte til disposisjon for elevene så de kan lære. På en måte kan det virke som en selvmotsigelse. Å være pedagog er et yrke. Et arbeid skal være lystbetont, gi flyt.


Planleggingen kan gi flyt. Det er viktig å være lur, legge gode planer. Under selve undervisninga, kan det absolutt være flyt. Det er flyt fordi man får delta i elevenes suksess når man lykkes i å tenne ilden, slik at de lykkes.


Lærere er like vidunderlig forskjellige som elevgrupper, ja som resten av verden. Vi er ingen ensartet masse. Når vi skal være våre sanne selv, og benytte våre ressurser optimalt, kan vi heller ikke undervise likt. Vi kan sørge for at ungene kommer ut med et tilnærmet likt faglig utbytte. Dersom vi skal utnytte lærernes ressurser fullt ut, vil veien dit være forskjellig.

Jeg hører at det er et mål at det skal være likt på klassetrinnene, noen steder. Alle skal få det samme. Derfor holdes det klassetrinnsmøter. Selvsagt må det holdes samarbeidsmøter på trinnet. Ungene på trinnet har de samme utfordringene. Vi skal samarbeide om skolemiljøet og fagproblematikk, men ikke for å gjøre det likt. Da utnytter vi jo ikke lærerressursene. De bør utnyttes optimalt. Samfunnsøkonomisk har vi ikke råd til noe annet. Vi bør bistå hverandre i å gjøre det vindunderlig forskjellig, bruke våre sterke sider.


  En lærer kan være svært god til å spille fiolin eller gitar. Kanskje ønsker personen gitarer eller fioliner til hele klassen for å løfte undervisningen til nye høyder gjennom diverse flyt og mikroflytopplevelser. Da må vi skaffe instrumenter nok. Klasser som ikke har en slik lærer, får ikke dette. De får noe annet. Dersom en lærer er god på piano, eller ønsker å benytte piano, bør det absolutt skaffes et piano til klasserommet. Maleutstyr, leire, trebehandling. Ikke for å undervise i kunsten. Det må gjøres med faglærer og være likt for alle, men for å benytte lærerkompetansen til pedagogiske gevinster. Fantasien er den eneste begrensningen her.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg13slutt-2010804-12-1488455743059.jpg

   Jeg ville ikke trenge mye av dette. Derimot ville jeg trenge rekvisitter, kostymer, sceneløsninger, scenetepper, scenemateriell. Man har trolig scene i et fellesareal, men den kjemper alle om. I klasserommet er det tilgjengelig når man trenger det, når noe oppstår, for det er da det trengs. Skoleadministrasjonen må bidra med utstyr læreren mener å trenge for å kunne drive en flytpreget undervisning. Aldri likt. Bare vidunderlig forskjellig. En verden av forskjellighet. Like forskjellig som naturen selv. Der ungene kan hente det beste vi har å tilby. Flyt i læring.






Undervisningskunst. Klasserommet skal være som en beriket blomstereng.




Ungene fortjener mer enn et skyggeteater av felles praksis, mer enn en nivellering til et minste felles multiplum.

















Publisert Legg igjen en kommentar

Ingen barn skal leve i frykt på skolen



Jeg er syk. De voksne beskylder meg for å være furten fordi jeg ikke fikk vilja mi. Jeg husker følelsen. Magesmerter. Ingen tror meg. Magesmertene kan jo skyldes at jeg ikke fikk vilja mi. Jeg føler meg veldig syk og misforstått. Sekundene er langdryge som seig sirup. I min opplevelse er jeg syk. Jeg ser syk ut også. Jeg har lett for å se syk ut når jeg er lei meg. Verden faller i stykker. 

Jeg setter min ære i å være et sant menneske, leve i overensstemmelse med mitt indre vesen. Mange ønsker det. Å leve i overensstemmelse med seg selv. Det florerer av sayinger på sosiale medier om akkurat det.


Unger er ærlige utgaver av seg selv, så lenge ikke miljøet presser dem til noe annet. Ting skjer i barnegruppa, i skolegården. Det er naturlig for unger å si i fra til en voksen.

Så lærer de at det er å sladre. Det kan medføre bank og annet ubehagelig. Så slutter de med. De lar ting skje som ikke burde skje, som de ikke ønsker at skal skje, som de ønsker å stoppe.

Energien går med til å skjule seg.Ikke som klovner, ikke maktmennesker, ikke noens slaver.I stedet prøver de å endre de sosiale premissene så det de frykter ikke skal skje.

De er lure, de fikser og ordner så ingen skal dyttes, ertes eller bli slått. Til det går energien, i skolearealene og i klasserommet.





Mye av det som skjer i undervisningssituasjonen, det som unngår læreres øyne og ører, forplantes ut til friminuttene. Ungene har erfart det. De er våkne, følger med. Dit går energien, årvåkenheten. Ikke til læring, men til å bidra til gode sosiale rom. Det blir  målet de forfølger. Kanskje blir de som de fleste av oss, blir slik det er forventet.

Vi endrer oss avhengig av hvem vi henger med, utsletter våre egne behov for de andre, for fellesskapet. Alle har det bra. Vi får en følelse av velbehag. Mikroflyt, kompensert flyt. Det får være tilstrekkelig.

Jeg tenker på mødrene. De som var før i tiden. Hjemmeværende mødre. Snille jenter som oppfostret snille jenter og bortskjemte gutter. De gledet seg gjennom oss. Inni seg så de sitt eget liv gli forbi, et liv levd til andres velbehag.

Det er sunt å være sosialt kompetent, men ikke å sette seg selv til side for andre fordi man føler seg tvunget til det, benytte energi på det fordi man ikke våger noe annet,

Verden blir til ett, Ikke jeg, men de andre. Et liv i en skyggetilværelse. En skygge av det som kunne ha vært.


Blomsterknopper som aldri får folde seg ut. Muligheter som aldri fikk bli til. Roten i oss som ble hemmet i veksten.
Vi ønsker gode ledere.
Vi ønsker latter og humørspredere.
Vi ønsker sosialt kompetente unger.
Vi ønsker sunne, trygge barn som synes læring er morsomt,som ønsker utfordringer de kan gyve løs på.

Vi ønsker ikke barn som lever i en skyggetilværelse av frykt.

Unger skal oppleve alle skolens arenaer som trygge. Da får vi de ungene vi ønsker oss. Kun da.

Det skal være så trygt at man kan mate en tiger med tåte.

Så trygt.




Først da er læringsarenaen trygg. Først da avhenger undervisningen av lærerens ferdigheter. Det er ikke lett. Skolen kan være en jungel av farer. Lærerne og skolefritidsordningen må samarbeide, rydde opp, ordne, gjøre det som er nødvendig. For vi er alt for mange mennesker som har vokst opp under umenneskelige skoleforhold. Det skjer fortsatt, dessverre.

  I mitt hode skal ikke bare elevene klare seg gjennom skoledagen i trygghet. De skal lære at det er helt i orden å være akkurat slik som de er med den utrustning de har. Det er nok det, ikke bar nok, men flott. Derfra skal vi lære. Alle lærer forskjellig. Det er helt greit. Vi er like forskjellige som resten av verden. Det er fantastisk med så mye forskjellighet. Si det som det er! Stå opp for hverandre! Vær tro mot egne opplevelser.  Syvåringene forteller om sine opplevelser. Det er naturlig for dem.

  Ta opp temaer som dytting, erting og hva det nå enn er som foregår. Gi ros! Vis stolthet når noen står opp for andre! De stiller seg i en utsatt posisjon. Ha alltid en redningsskøyte klar! Flett historier om sånt inn i undervisningsstoffet. Syvåringene har en magisk tenkning. Alt er mulig. Det er naturlig for dem å føle at de er uovervinnelige. De kan alt. Støtt dem på det! Så klart de kan alt. Verden er full av muligheter. De vil aldri gjøre noe galt mot noen. Ikke ser de at de gjør det heller, selv når de velter seg frem, overkjører eller erter. Trygge syvåringer vil godt. Askeladden er en helt som tar fatt på umulige oppgaver, får hjelp, tar i mot hjelp og klarer seg. Sånn er verden i syvåringens øyne så sant ingen har truet dem inn i en flyktningeleir. Det er jo helt fantastisk som de kan. Livets gave ligger rett foran deg. For ikke noe kjennes bedre enn å tro at alt er mulig.

    Det rusler rundt med synspunkter om at barneoppdragelse og folkeskikk er foreldrenes oppgaver. På skolen skal vi lære fag. Jeg nekter i et sekund å tro at skoleunger oppfører seg slik hjemme som de kan finne på å gjøre på skolen. Ingen foreldre hadde orket å leve med slike udregelige unger. Det er frykten som snakker gjennom slik atferd. Ønsket om å slå sosiale gevinster. Når elevene er trygge, prøver de ikke på det. Da er det ikke lenger en sak. Når det er en sak, er ikke miljøet trygt. Da må man arbeide med miljøet, så det blir det. Det er ikke naturlig for syvåringer å oppføre seg udregelig. De er noen skikkelige positive godklumper. 












Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli tvunget til å være klovn, nei takk.



Å ta roller er sunt for sjelen. Syvåringer er modne for å leke teater. Vanligvis elsker jeg sinte roller, der jeg kan la det gnistre rundt meg. Jeg lever godt  med å være ei lystig lita stabbursmus også. Barndommens rollelek har hjulpet oss til å forstå mennesker rundt oss. Det har gitt oss et rikt repertoar å spille på. I teaterlek/drama, kan vi gå ut av oss selv, gestalte andre karakterer. Det er sunt og givende.

Mange av oss spiller ulike roller på ulike arenaer. Vi presenterer ulike sider av oss selv for ulike mennesker. Kanskje fordi det er lurt. Kanskje fordi vi ikke våger noe annet.

Klovnen.

Humor er gøy, smil og latter.

Det er ikke gøy når man kryper inn i rollen som klovn fordi man ikke våger noe annet, fordi man er redd for å bli ledd av, fordi man skjelver av skrekk for hva de andre kan komme til å gjøre, for hva de andre kan komme til å si, for hvor hardt de andre kan komme til å slå, for hva de andre kan få en til å føle.

Det kjennes trygt når de ler, de andre, de farlige. Den som ler, slår ikke, skader ikke andre. Det er bedre å bli ledd av enn å bli plaget.

Energien går med til å få andre til å le. Det er trygt når de ler, selv når de ler av og ikke med. Kanskje kan man bli sett på som en kul type. Det er en drøm å få være en kul type, en av de andre. Det er bare å henge i, finne på sprell, ignorere grenser.


“Fortell meg at jeg er morsom, fortell meg hvor sinnsykt morsom jeg er.” Man lytter, leter etter bekreftelsen på suksess, lærer hva som slår an. Dit går energien, all energien.

Læring blir ikke viktig. Læreren er ikke viktig. De andre er viktige, ikke undervisningsstoffet. Undervisningsstoffet sårer deg ikke, slår deg ikke.


Det er vanskelig å fange inn en klovn. Kanskje det mest krevende som er. For selv om de har interesser, er de så lette å avlede. Klovnen er redd. Derfor har ungen valgt å være en klovn. Klovnene er enkle å snakke med. Man kan snakke aldersadekvat med dem. De forstår hva de driver med. Ikke snakk til klovneatferden mens den pågår. Det er dømt til å mislykkes. Stopp situasjonen! Etterpå kan det snakkes.

Klovnen har valgt sin egen rolle. Den er ikke påtvunget av andre. Klovnen har tatt et bevisst valg om ikke å være noens slave, ikke gjøre vondt mot andre. Derfor kan man snakke til dem. De er klar over det valg som er tatt.

Spør dem hvorfor de har flyktet fra sitt eget selv. Hvilke faktorer i miljøet skaper behovet for flukt. Samarbeid om hva som kan gjøres. Klovnen vil ikke at det skal ryddes åpent. Da trues gjemmestedet. Det blir farlig. Trolig må det gåes krongleveier. De vil absolutt ikke oppfattes som sladrehanker, at lærerens viten kommer fra dem. Du må selv ferske situasjonene, få satt en stopper for dem. Klovnen er plagernes ambassadør, ikke din. De ville holde med plagerne.

Uten skrupler vil de gjøre sitt beste for å få alle til å le av deg. Ikke la deg merke med det.  Du og klovnen har en hemmelighet.  Det finnes ingen snarveier, bare et nitidig arbeid der klovnen vil virke som sin egen og din verste fiende.

Klovnen er redd, veldig redd. Det er det du må huske på. Ha samtaler, legg planer, ikke gi deg! Finn noe som fungerer! Overbevis klovnen om at både du og medelevene liker den ekte ungen bedre enn klovnen! Finn eksempler, bruk dem for alt de er verdt.  Gi ros, mye ros, for klovnenes innsikt og for den minste fremgang.

Klovnen er redd i klasserommet og er alltid beredt til å snu undervisninga til latter på lærerens bekostning. Alltid. Da er klovnen i kontroll. Klovnen trenger å ha kontroll. Klovnen er ikke i kontroll over læreren. Læreren kan komme til å gjøre noe som kloven ikke tør, ikke våger, noe som de andre elevene opponerer mot, morer seg over. Det er bedre å være føre var.

Derfor må man ha jevnlige samtaler. Avtal tegn som viser at du ser signalene på at klovnen er i ferd med å ta over, at du ser det og at du har kontroll. Gi tegnet med det samme du registrerer det. Sørg for at klovnen ser tegnet.

  Klovneatferden kan trigges av både sosial angst og faglig angst. Avtal to tegn, ett for hver av dem. Den faglige angsten ligger i din kontrollsfære. Du forårsaker den, så du kan også kontrollere den. Tegnet viser at du ser frykten og at du ikke kommer til å foreta deg noe som gjør at ungen har behov for klovnen.

Den sosiale frykten er mer krevende. Du kan ikke kontrollere de andre ungenes atferd. Signalet viser at du er klar over situasjonen under oppseiling. Du kommer til å foreta deg nødvendige tiltak for at det skal være trygt. Hver flittig med tommel opp tegn. Det krever mye energi og fokus fra ungens side og ikke krabbe inn i klovnen. Ungen trenger å vite seg sett, at du følger med, er tilstede.

    Klovner viser sjelden hva de liker. Poenget er at de har valgt å skjule seg selv, sitt eget vesen. Det nytter ikke å observere seg frem til det. Få ungen til å fortelle. Ofte er det overraskende annerledes enn hva du hadde trodd. Benytt det du får vite for alt det er verdt. Legg opp undervisningen deretter. Det er ekstremt viktig at klovnen opplever flyt i læring, blir fanget inn. Flyt er alltid ekte. Det oppleves alltid bra. Klovnen vil ønske å gjenta det. I flyt glemmes alt om klovner og forsvarsstrategier. Du kan bli nødt til å vandre på stier i undervisningen som slett ikke var planlagt. Det er god økonomi og vandre klovnens vei en stund. Å ta en unge ut av klovnegrepet er god samfunnsøkonomi.   

 

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg11slutt-2010804-10-1487662344815.jpg

En redd unge kan ikke få slippe å bevege seg inn på fagfelt som forårsaker frykt. Det må gjøres med en myk – og bestemt hand, i et tett samarbeid med ungen. En klovn er en bevisst unge og en klok unge. Enhver unge kan oppleve og bli ledd av i klasserommet. Det er leit, det bør ikke forekomme, men det kan skje.

Ungen vil da jobbe for at det ikke skal skje igjen. De kryper ikke inn i en klovn av den grunn. Ved spesifikke fagvansker, vil anstrengelsene sjelden lede i mål. Uten hjelp, vil ungen komme til kort, føle seg dum. Et klasseoffer blir skapt, og vanskene forplanter seg til friminuttene. Jo før vi fanger det opp desto lettere er det å handtere, finne løsninger.   

  Få kartlagt eventuelle spesifikke vansker. La kravene i klasserommet være overkommelige og delvis innenfor elevens komfortsone. Finn kloke løsninger ut fra hva testene viser. Ingen  skal slippe unna.

Energien i klasserrommet skal gå til å lære. Finn ut sammen med eleven hva som en mulig! Bli enige med eleven om progresjon og krav som skal stilles! Gjør avtaler. Ros eleven for arbeidet! Gi ros for den minste lille fremgang! Også i klassen! Hent frem setninger og regnestykker eleven har utført i boka. Skriv dem på tavla! Gi stadige forsterkninger. Forsterk små forsøk, igjen, og igjen og igjen. Bryt negative læringsspiraler! La eleven føle seg flink! Vi har alle behov for å føle oss flinke. Klovnens behov er større enn noens. Målet er et gnistrende fremskritt av læringsglede.

Få klovnen til å komme frem med sitt ekte jeg. Vis klovnen hvor vakkert dets ekte vesen er. Vis klovnen at hele klassen liker den ekte ungen best. Hele verden liker den ekte ungen best. Gjør det trygt nok. Da kan ungen sparke klovnen ut.

For å lære, må vi ha mot til å være en sann versjon av oss selv.




Det må være lærerens oppgave. Å få til nettopp det, for det er ikke hjemme klovnen er redd. Det er i klasserommet, i skolegården, på skoleveien, alle de steder der truslene befinner seg.














Publisert 2 kommentarer

Forvokste toåringer som utøver makt i skolen.



Maktmennesker. De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem.  Det er ubehagelig, veldig ubehagelig. De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.

Det fantes ei jente en gang. Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes. Jeg fant meg ikke i det.

Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.

Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme. Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.

Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.

Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien. Mamma sa: “En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg å ordne opp selv.” Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.

Oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen. Saken ble rusket opp i.  Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.

Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.




Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg.  Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det. Bidro til heiagjengen. Oppdaget ikke manipuleringa. Kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,

Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det!  Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.






Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg10farao-2010804-12-1487279912741.jpg

Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer. Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni. Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv. Toåringen hindrer sin egen utvikling  til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske. To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin. Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.

Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!

Vi har barnehagen. Vi har klasserommet og alle skolens arenaer.  Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand. Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.

Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården. Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.

Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.


   Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen, dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode. Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.

  Noen ganger er man fristet til å gi opp. Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve det, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme. Fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet. Så er de der, ungene. De lar oss gløtte  inn i sine hjerter, i sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter. Selvsagt kan vi. Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.

  I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.


Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbing i skolen, makt og medløpere.


Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren. Vi befant oss på vidt forskjellige planeter. “Mål!” jubla vi og fløy etter ballen som viltre kaniner mens vi sparka den i hytt og kanari. Det var så gøy. De to voksne sukka og stønna. Vi krangla og skrålte. Setervangen vakke så stor. Innkastene ble tatt fra vedsgården. Der inne trodde jeg det var bjørn og troll om natta. Gørskummelt, for vi måtte bort på utedoen i fjøset.  “Det nytter ikke”, sa de voksne. “Dette må vi vente med i mange år til.” Reglene ja, dem var vi ikke klare for, men moroa, leken. Å leke fotball. Det var bare så herlig. Med de voksne, noe ordentlig. Ennå kiler det i minnene av forventning i magen. Det må de voksne forstå. Regler tar tid. Syv år gamle er vi modne for å gjøre dem til våre. Ikke når vi er seks år, men når vi er syv. Da befinner vi oss i den spede begynnelse.


Csikszentmihalyi, sier at mennesker søker flytopplevelser aktivt, og de søker dem der de er å finne. Når ikke annet er mulig, engasjerer de seg i diverse mikroflytaktiviteter.
Da jeg var unge, visste jeg sjelden hvor læreren befant seg i sin undervisning fordi jeg enten dagdrømte eller leste videre i lærebøkene. Restenergien brukte jeg på at han ikke skulle oppdage det.

Csikszentmihalyi kaller jegets målstyrende tendens for telenomier. Man kan lærer å finne nytelse i makt, mat, rus, innordning, klovnerier osv.

Vi, som er pedagoger og foreldre, ønsker at barnets telenomier skal fokuseres mot læring og andre sunne aktiviteter, flyt i læring, og i hvert fall ikke i overlevelsesstrategier på sosiale arenaer.


Små yndige blomsterfeer, eller andre feer, kommer ikke til å ordne opp for oss. Vi må sette fokus, brette opp armene og innstille oss på hardt arbeid. Det dreier seg om elevenes sosiale kompetanse og sosiale intelligens.

Dersom vi er dyktige inspiratorer, kan vi alltids fange inn våre elever i det vi driver med. Det er en kortsiktig løsning dersom faktorer i miljøet opprettholder motstridende telenomier. Allerede i barnehagen kan unger kjenne frykt for å dumme seg ut. Det er ikke bra.

Sagt av barnehagebarn:
“Kan jeg fortelle at jeg har sydd to sting i haka mamma. Er det å dumme seg ut?”




Sånt blir jeg trist av. Da har pedagogene en oppgave. Unger som er redde for å dumme seg ut i et klasserom, har en dårlig læringsarena. Vår energi renner ikke i strie flommer fra en ubegrenset kilde. Den er begrenset. Vi har ikke råd til at de bruker energien på ikke å dumme seg ut. Sånt er ikke sunt hverken for individ eller samfunn.

Energien på skolen skal gå med til å lære. I friminuttene skal den gå med til lek. Læreren må være ansvarlig for å gjøre elevers innspill interessante og knytte dem opp til undervisningsstoffet. Elever skal oppleve seg kloke i klasserrommet, uansett.  Feilene ligger i utgangspunktet ikke hos elevene. De kan ligge i et miljø som forsterker dårlig atferd. Det kan ligge hos læreren som underviser kjedelig. Men det kan aldri ligge hos eleven . Det sosiale – og det faglige miljøet henger sammen. 


Barn som blir ertet, er redde, blir plaget eller har opplevd ubehagelige opplevelser, kan velge å skjule seg bak en tøff maske. Vedkommende tilraner seg makt for å være trygg. Det er bedre og slå først enn å bli slått. Der begynner det.

Etterhvert blir selve makten, maktfølelsen til jegets målstyrende tendens.Selve maktutøvelsen gir flyt. Forløperen for en diktator.

Vi må inn i miljøet og fjerne alt som opprettholder behovet for makt.Det vil ta tid, det er mulig og det må gjøres både for eleven selv, de andre elevene, læringsmiljøet og for vårt fremtidige samfunn.



En person som søker makt, trenger medløpere, slaver for å trygge maktposisjonen, sitt eget secret service team. Det får de dersom det kan stilles makt bak kravene. Er maktpersonen god på manipulering, kan det bli stygt. Medløperne gjør det de får beskjed om, for de tør ikke annet. Utfører erting og vold. Rollen kan bli en målstyrende tendens som gir ulik grad av flyt. Så kan man begynne å like og gjøre andre vondt, nyte andres smerte.

Det må ryddes raskt og effektivt. Mye står på spill. Det er mer vanlig enn man tror. De som søker makt, trenger noen å herske over, herse med.

Mobbere, mobbeofre, voldsutøvere. Få det bort. Ta livet av det. Bruk tid på å skape gode miljøer der sånt er utenkelig.

Inni både mobber og offer sitter det redde sjeler som trenger å bli reddet. ut av en situasjon der jeget egentlig ikke vil befinne seg.





   


Det nytter ikke å snakke til masken. Vi må finne det redde barnet som skjuler seg bak den, som har hatt behov for å bygge forsvarsverker rundt hjertet. Det barnet må vi snakke med. Der må vi begynne arbeidet. Slagene, volden, manipulasjonen, er bare symptomer. Vi må gå til årsaken. Når hjerter snakker til hjerter, legger det seg ikke løgn i mellom. Hvilke faktorer ligger i miljøet og opprettholder atferden? De må fjernes. Vi må observere, kartlegge og samtale. Gjennomføre tiltak. Den ekte ungen bak masken må vite at du er der og at du er villig til å gå de skritt som trengs for at både klasserom- og friminutt skal oppleves trygt.

    Det er ingen enkel vei, men den eneste farbare. Flyt og flytopplevelser i undervisningen gjør det lettere. Flyt og mikroflyt i friminuttene også. Syvåringene elsker læreren. Det er til god hjelp. På senere klassetrinn, blir sånt vanskeligere. Hvis man tar onde ved roten så fort man ser tegnene, har man størst sjanse for suksess. 

   En observerende tilstedeværelse i friminutt og på andre arenaer der man ikke er i kontroll, er nødvendig til situasjonen retter seg. Det må frigis tid slik at lærerne, som sliter med dette, ikke har inspeksjon i perioden. En negativ utvikling tar tid å vende spesielt hvis den er forårsaket av dyptgripende opplevelser. Skolens aktører må stå sammen om det.

    Hvis man greier det, er det ikke en gevinst bare for den enkelte, men for medelever, klasse, skole, lærere og samfunn for all fremtid.

Vi har ikke samfunnsøkonomi til å la være å plukke opp  skremte sjeler som skjuler seg med frykten sin et sted.

Rent moralsk har vi en plikt til å gjøre det.


















Publisert Legg igjen en kommentar

Syvåringen, klar for klasserommet og læring.





Barn bygger og skaper, leker og herjer. Det lille barnet blir rasende når noe stopper utforskertrangen. Små barn skriker.  En toåring har ingen hemninger. Det må settes grenser. Tenk nøye over hvilke grenser du skal ha. De må leves med i mange dager. Du må vite å endre dem med barnets alder. En gang skal de prøves av ungenes fornuft, Der bør de helst bestå.


Syvåringene kan fortsatt leke rollelek, men de trenger det ikke. Utviklingen er fornuftig og økonomisk. Barn leker seg inn i de utfordringer de møter som de må lære seg å handtere. Vi har pakket unger inn i regler fra de var knøtt. Når de utfører dem, er det fordi de elsker oss, Ikke nødvendigvis fordi de forstår dem. Syv åringen må finne sin plass i sin nye verden.  De skaper regellekene. Så de kan lære og handtere regelsamfunnet, forstå det og finne sin egen vei innenfor rammene av det. Å der er det nå de store flytopplevelser finner sted.

Ungene diskuterer. Man kjemper om posisjoner, dyktiggjøre seg. Det kan virkelig være mye konflikter. Vi skal ønske det velkommen. Ut av disse vokser det sosiale mennesket, det samarbeidende mennesket, den fremtidige arbeidstakeren, verdensborgeren.

Syvåringens rollelek foregår inne i hodet, slik den også  gjør det hos oss. Den foregår i regellekene og i annen lek, sammen med andre og når ungene er alene. Lekende barn i den alderen avleverer replikker til hverandre. Ut fra disse endres de indre bildene som leken skrider frem. De kan løpe ved siden av hverandre og snakke lek. Når de indre bildene ikke stemmer overens, stopper det opp. De samtaler, kanskje krangler de. Så justerer de seg eller blir enige om å være uenige.


Leken kan bryte opp. Kanskje var den ferdig. Lek kan foregå på et dypt plan, uten at noe særlig ser ut til å hende. Det må vi voksne ha respekt for. Vi liker ikke å bli avbrutt når vi er dypt konsentrert om noe. Det gjør ikke unger heller. Da kan de slenge rundt seg med nebbete svar fordi det er frustrerende. Selv om vi ikke forsto at noe særlig foregikk i det hele tatt. Seksåringenes lek er svært synlig, men det er ikke like lett å få øye på den hos syvåringen, men den er ikke mindre viktig av den grunn.






Alle disse forskjellige mennesker samlet for å lære. Syvåringen har begeistringen i seg. Syvåringen elsker læreren. Det er vår største hjelp. Når noen faller ut, har vi ikke lyktes. Eleven er ikke i flyt. Vi må kartlegge hvorfor. Kartlegging, kartlegging og kartlegging. På mange plan. Det er mange tyver. Vennskap er viktig. Man må rett og slett sørge for å ha noen å være sammen med i friminuttet. Kanskje har noen kommet med en sleivbemerkning. Kanskje føler man seg ertet, ikke verdsatt, utenfor.


  Fra dag en, og helst før, må man kartlegge hva elevene liker. I begynnelsen av en skoletime, må tidstyver elimineres ved hjelp av en spennende presentasjon av undervisningsstoffet. Læreren som inspirator til at læring kan skje. Dramafaget.

Det er alltids noe som har oppstått på veien inn til klasserommet av gleder eller fortredeligheter. Legg det inn i den planlagte formidlingen! Gjør det dramatisk! Ikke relater det til klassen. Ingen skal komme i  skvis. Ungene får hjelp til å fordøye – og forstå det de har opplevd.

  Få alle med så fort som mulig. Intellektuelle barn trenger bekreftelse på at du vet hva du driver med. De vil vite at det er ordentlig. Sett frem klare fakta, men dvel ikke lenge med dem, for da mister du fantasibarna. De dør innvendig av sånt språk. Slik unger lever og vever i den fargerike regnbuen. Legg inn en dosering trist for de ungene som bare må fortelle om egne og andres sår. Andre trenger en dramatisk handling. Sørg for at de vet at de ikke må vente forgjeves. Noen er glad i smaker og har skarpe sanser. La ordene dufte dem i møte! Beveg deg hurtig i landskapet. Sørg for at alle får sitt. Du merker det når du har fanget dem. De slipper ikke. Er syvåringen hektet, forblir syvåringen med. Spill på hele registeret. Det går like bra i matematikk som i ethvert annet fag. Putt innholdet inn i det eventyrlige dagliglivet der følelser, handlinger og tanker vever. Slipp dramaet løs i fortellerkunstens rike favn. Læreren og lærerens formidlingsevne er klasserommets viktigste læringsagent.

  Syvåringene er konkrete. De er lekne og vil helst selv bestemme hva de skal lære. Vår agenda er å lære dem noe vi har bestemt, noe annet enn de hadde tenkt. Ny læring kan oppleves smertefullt. Det betyr hardt arbeid. Den tidligere kunnskapsmassen må endres og flikkes på for å tilpasses det nye. Gå skritt for skritt så det ikke blir for mye å knytte til! Steg for steg skal huset bygges! Ord må høres og testet ut en mengde ganger før begreper dannes. Konkrete erfaringer må gjøres i hopetall for at det skal utkrystallisere seg en abstrakt kunnskap som kan manipuleres med. Solide kunnskapsstrukturer, bygd på konkrete erfaringer, tjener som  en robust basislinje for senere læring. Lek med lyd, fonemer og tall! I de fleste klasser befinner det seg elever som har vansker med lesing og skriving. Ikke la noe stå ulest på tavla. Da slipper de å lure på hva som står der. Mange gjør hva de kan for å skjule sine vansker, bruker all sin energi på det. Vi ønsker å eliminere energityver som stjeler fokus bort fra læring.

   Det er gøy når det lykkes. Rett og slett sabla gøy. Da har du dirigert deg gjennom et svært krevende musikkstykke. Klasserommet er et krevende landskap, kanskje det mest krevende som fins. Men får du det til, blir du rikelig belønnet, og det er slett ikke sikkert at de vil ha friminutt.

Siden ungene befinner seg på en fremmed klode for voksenlivets skarpe tidslinje, må vi ikke sky noen anstrengelser for å finne frem det aldersadekvate barnet i oss. Egentlig er denne personen vår viktigste veileder, fordi den syvårige meg, veit mye bedre enn den voksne meg, hvordan syvåringer lærer.