Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.

Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.

Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond



Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mang gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.



Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov som de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.




Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen. Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt. Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.




Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende. Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år. Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.















Publisert Legg igjen en kommentar

Er Islam en farlig religion?


Det har vi fått mange beviser for at den er. Selvmordsbombere, terror, sharialover, religiøs tvang. Mange muslimer har fått et bosted i vårt land. De har bragt med seg sin kultur. Mange er redde. Kriminalstatistikken har økt. Våre nye landsmenn står for en høy prosentvis andel av denne. Denne unge jenta på bildet var opptatt av kvinnesak, kampen for likeverd mellom kjønnene. I dag ser hun kvinner i landet som må benytte slør og endog heldekkende ansiktsplagg som følge av en moralsk religiøs tvang.

Jeg har bestemt meg for å finne ut av hvorvidt det er noe i islam som tilsier denne volden, disse sharialovene, disse angrepene på vantro. Jeg tror nemlig ikke feilen ligger i religionen eller hos profeten. Feilen ligger i maktlyst hos de som forvalter religionen. Mine raske kikk gjennom koranen har ikke ledet til noe, derfor har jeg tenkt å gå nøyere til verks.

Jeg tror personlig at det er noe sant i alle religioner. Gjennom alle tider har mennesker forsøkt å forstå seg selv og sin plass i verden. Enkelte av oss har klart å skue bak den fysiske verden og inn til en åndelig virkelighet. Det vi har opplevd der, har vi forsøkt å sette menneskelige ord på. Slik har religioner oppstått. Problemet har vært at mennesker har brukt religionene til å få sin vilje gjennom. Slik tror jeg også at Muhammed så og opplevde det han beskrev av syner og at han tolket det ut fra sin forståelse av verden.

Muhammed ble født i Mekka. Seks år gammel ble han foreldreløs. Han vokste opp hos bestefaren og senere hos onkelen som var handelsmann. Da Muhammed var 25 år gammel begynte han i tjeneste hos Khadijah bint khuwailid fra Syria, ei enke som var selvstendig næringsdrivende. Hun var kristen, femten år eldre enn Muhammed og hadde vært gift to ganger tidligere. Hun var rik og vakker, men også avholdt og aktet på grunn av sin godhet og intelligens.

Forholdet mellom dem var svært godt. Muhammed ble en velstående mann. Han var en grubler og hadde et søkende sinn. Med ei kristen kone, kjennskapet til flere jødiske samfunn og i et liv blant utøvere av ulike stammereligioner som tilba bilder av guder og gudinner, søkte han etter det sanne.

Muhammed streifet rundt i ørkenen for å finne meningen med livet slik også mange eremitter gjorde. Et stort ønske var at Gud skulle tale til ham, fortelle han sannheten så hans sjel kunne finne ro. Han fastet og ba. Sin første åpenbaring mottok han i ei hule i ørkenen. Da var han 40 år gammel. Engelen Gabriel kom til ham og sa:
“O Muhammed, du er Allahs profet, forkynn.” Muhammed spør:
” Hva skal jeg forkynne? Gabriel svarer: “Tal om Allah, den allmektige som har skapt verden.” Allah er arabisk for ordet gud.

Opplevelsen grep ham veldig. Han ville at folk skulle få vite om det store under. Gud hadde talt til ham, Muhammed. Folk trodde ham ikke og gjorde narr av ham. Hans kristne kone sto last og brast med ham gjennom denne tida. Når han holdt på å gå til grunne av grubling og tvil, var det hun som ga hans sjel hvile. Muhammed var monogam så lenge han var gift med Khadija. I 24 år var de gift. De fikk to sønner og fire døtre sammen. Sønnene døde i ung alder.

Av dette ser vi at Muhammed giftet seg med en kristen, kvinne, en sterk kvinne, en forretningskvinne. Han ble velstående gjennom henne. De elsket hverandre og levde i et monogamt forhold til hans elskede døde. Ikke noe i dette tilsier den behandling som kvinner i mange islamske stater må tåle. Tvertimot. Jeg er helt overbevist om at både hun og ham ville ha blitt sjokkerte over hvordan kvinner tvinges til å skjule seg, skjule sitt hår, må ha tillatelser av sine menn til alt de skal gjøre.

Det er ikke noe som tilsier at muslimer og kristne ikke skal kunne leve i fred med hverandre. Muhammed giftet seg med en kristen kvinne. Hun ville ha vridd seg i sin grav dersom hun visste hvordan muslimer utøver terror og dreper de som tilhører den trosretning hun en gang tilhørte.



1:1  I Allahs navn, den Nåderike, den Barmhjertige.

1:2  All lovprisning tilkommer (alene) Allah, verdenenes Herre,

1:3  den Nåderike, den Barmhjertige,

1:4  Dommedagens Hersker.

1:5  Deg (alene) tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.

1:6  Led oss på den rette vei,

1:7 veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg (Din) vrede, og ikke de villfarnes.


Her ser jeg en barmhjertig gud. Verdenenenes herre. Her er det ingenting som tilsier drap på kristne, vold mot vantro, vold mot jøder. Ingenting. Ingen Sharia lover. Engelen Gabriel kom til Muhammed. Den samme engel som varslet om Marias bebudelse. Hvorfor skulle man ville drepe det folk profeten Jesus var født inn i.

En annen ting som slår meg er også at denne gud lot døtrene vokse opp. Den ene av dem førte Muhammeds slekt videre. Trolig viste hun hår, hadde myndighet og ville absolutt ha nektet at noen pisket henne. Jeg ser ikke for meg at hun dekket kroppen sin i heldekkende svarte plagg der det kun var mulig å se øynene hennes heller.

Vi lever i en fantastisk verden. Til alle tider har mennesker forsøkt å forklare verden og menneskenes tilstedeværelse i den, meningen med livet. Religioner har oppstått og gått under. I vår moderne virkelighet har jorda blitt liten Vi har alle blitt verdensborgere. Mennesker står til krig mot hverandre. Terror, frykt. Vi må finne noe vi kan enes om på tvers av religion og tankemønstre. Kjærligheten. En sterk kraft mellom mennesker i god vilje. I den kan vi stå sammen. La oss gjøre det. Alle mennesker er født like, alle mennesker er født frie og alle mennesker har en plass i verden.















Publisert Legg igjen en kommentar

Vår Vegard, med Downs i familien.





Livet med Downs er så krevende at man nesten ikke orker å tenke på det og så fylt av de dypeste gleder at man får tårer i hjertet. Det er mange hendelser av typen man helst skulle ønske ingen husket. Det kan man bare glemme, for Vår Vegard har en hukommelse som hvem som helst kan misunne ham. Han husker alt. Siden han holder taler for alle til alle bursdager, blir intet glemt.

Vår Vegard hadde ei mor som mente at han aldri skulle bli en klamp om foten på noen, denne sønnen hennes. Han skulle klare seg selv. Hun lærte ham å stelle på kjøkkenet. Det han kan aller best er å rydde. Han rydder så det freser rundt ham, og etter at han har vært på ferie her er det ingen som finner noenting. Det dukker opp på de mest utrolige steder. Som den gangen han ryddet et knippe ballonger inn i steikeovnen min. Jeg skulle ha en gjest og var rask til å putte maten inn i ovnen. Det ble en kladask av uspiselige greier, skal jeg si. Eller da han vasket alle vinduene mine før jeg skulle ha gjester, rett etter at jeg hadde vasket dem. Det var ikke mulig se ut av de vinduene. Jeg har noen vinduer kan du si. Bagateller. Ja. Hensikten var en engels.


Jeg har sagt det tidligere, ingen har lært meg så mye om pedagogikk som Vår Vegard. Mennesker blir født med Downs, et ekstra kromosom. Ingen er født med atferdsvansker. Det tilegner vi oss gjennom livets gang. Vi har alle vårt. Livet gir oss sår. Også de med Downs utvikler sår. Det betydningsfulle er at vi skiller mellom hva som er hva. For det bestemmer hvordan vi møter det. Andre mennesker blir voksne, går ut og lever sine liv, med sine sår, løser det på sitt vis. Disse ungene i voksne kropper er avhengige av at vi hjelper dem, bistår dem med dette hele livet.

Man setter en alder på psykisk utviklingshemmedes funksjonsnivå. Så tenker man at det er den alder de fungere etter. Slik er det ikke. De gjennomgår en utvikling som alle andre. Ungdommen er annerledes enn den eldre mannen. De bærer med seg sin livsbagasje. Mange ganger har jeg lurt på hvordan han ville ha vært uten det ekstra kromosomet, denne staute karen vår. Uten tvil et fargerikt menneske med sine meningers mot

Jeg har skrevet mye om forskjellen mellom seksåringen og syvåringen når det gjelder utviklingen av tenkningen. Hvordan seksåringen fortsatt må gestalte sin tenkning i leken, en komplisert lek, mens symbolene i den gestaltes helt konkret. Hos syvåringene flytter tenkningen inn i hodet. Det spennende med Vår Vegard, er at denne prosessen kan iakttas. Når Vegard møter utfordringer, blir frustrert eller møter grenser, snakker han med seg selv. Samvittighetens stemme? Tja.





Han har et helst rollegalleri der han kommer med argumenter til den ene og den andre av oss mens han prøver å snu situasjonen, gjøre slik som det blir forventet. Det er uvisst å si hvem som vinner. Men vi får lytte inn i et rom svært få mennesker får tilgang til. Vi kjenner det igjen i våre egne hoder. Først kommer forsvaret for de egne handlinger. Så kommer tvilen. De andre får en stemme. Han prøver å finne løsninger som vi alle kan bli fornøyd med. Denne fasen kan ta lang tid. Situasjonen kan virke fullstendig fastlåst.

Vi er alle lidende i det. Han er en stor og kraftig mann. Vi som har han hos oss, er fullstendig avhengig av at det fungere. Hvis ikke orker vi ikke å stå i omsorgsituasjonen. Da taper alle. Vi kan ikke tape. Konsekvensene er alt for store. Han trenger familien sin hele livet. Det skal være hyggelig å være sammen.

Barna i voksne kropper. De må ikke oppdras hele livet, men de opplever grensesetting hele livet, på en måte som vi andre slipper. Handlinger han konsekvenser, som disse ungene ikke forstår. Samtalene han fører med seg selv, gir oss et innblikk i hva som foregår i folks hoder, i hans hodet og det gir oss et bidrag til hvordan vi kan avhjelpe situasjonen. Det må foregå så smidig som mulig, skape færrest sår, men grensene må være absolutte på samme måter som med unger. Hvis ikke tar de makta. Den kan de ikke få. Man får ikke ødelegge, rive ned, dytte, såre, plage. Man skal oppføre seg ordentlig uansett.

Det er krevende. Vi snakker om en stor sterk mann. Den fineste mannen vi kjenner. Han som bærer hjertet sitt åpent og som elsker oss uansett. Vi elsker han så det river i hjerter. Vår Vegard.


















Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger.



Kjærlighet


Jeg er mer enn middels opptatt av kjærlighet. Allkjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne. Derfor har jeg laget en liten konkurranse her. Ut fra fire vers skal dere komme frem til en av verdenshistoriens store kjærlighetshistorier. Belønninga er heder og ære. Den som er først ute med å melde svaret til meg på min mailadresse kile@libermundi.no vinner i tillegg E- boka mi, Kistepakta.



Utfordringer med ulike religioner


Pippi var ikke redd for noe. Dette er meg Pippi en gang. Når hun lurte på noe, forsøkte hun å finne ut av det. Jeg og.

Jeg er ganske oppgitt over terror og vold begått av radikaliserte muslimer som behandler oss som vantro. Kvinner som må skjule sitt hår og vandre rundt i digre teppelignende kapper og knapt får vise øynene. Kvinner som dømmes til lange fengselsstraffer og pisking fordi de nekter å bruke hijab, viser hår. I vårt land utsettes kvinner og barn for en moralsk tvang om å dekke håret sitt. Det gjør meg ganske frustrert. Derfor har jeg tatt på meg å lete i Muhammeds liv og i Koranen for å se om jeg kan finne noe der som tilsier at det er sånn.





Å bli eldre


Å bli eldre det er noe jeg driver med for tida, noe som folk har gjort før meg. Her er gullbrudeparet, farmor og farfar Kile. De eldet med stil og er mine forbilder for hvordan man skal forholde seg til unger og folk i verden.

Vi lever i en verden der det meste dreier seg om å være unge og vellykkede. Når vi trekker på åra er vi liksom ikke noe særlig verdt. Sånn skal vi ikke ha det. Jeg kjenner meg like ung som den pureste ungdom. Samtidig har jeg alderens erfaringer å øse av. Selvsagt er vi betydningsfulle mennesker. Det skal vi være til vi dør.



Fibromyalgi

Jeg har fibromyalgi, en kropp som lyver om smerter som ikke eksisterer. Det er ikke spesielt festlig. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å leve med det. De erfaringer jeg har samlet, har jeg lyst til å dele med andre som har det, eller som en dag får det. Livet bør bestå av så gode dager som mulig ut fra utgangspunktet. Det krever en innsats.



Ta vare på naturen

Vakre naturen, vakre jorda, ei jord vi må ta vare på. Det er vanskelig for det er nesten like mange meninger om hvordan det skal gjøres som det er mennesker på jorda. Det finnes ingen veier tilbake til det som en gang var. I hvert fall vil ikke jeg tilbake dit. Jeg har trua på at når det virkelig gjelder, har vi den kompetansen som bringer oss videre.

Jeg skriver om mora mi. Hun var helt unik. Ingen var så sparsom. Jeg tror ikke det var mye hun belastet miljøet mens hun levde. Alt ble benyttet på nytt, gjerne flere ganger.





Åtte åringer

Åtte åringer. Jeg vet ikke hvor ofte man tenker over hvor forskjellige de er fra syvåringer. Alle alderstrinn har sine utfordringer, og det er viktig for ungenes utvikling at de får gått gjennom disse trinnene på en god måte.





Kapittel 8 i Kistepakta.

Reikin Jernstein har mistet hele familien sin. De har blitt brutalt myrdet. Han må opp å stå komme seg videre i livet. Alt han kan tenke på er at han vil ut å finne de skyldige, hevne dem.





Skrivegleder

Å skrive er min store hobby. Det er det jeg fordriver tida med. Å stå i andre sko, skape fiksjoner. Det betinger at du også kjenner deg selv, kan bruke dine opplevelser i andres liv. Vi bærer fortida med oss, ikke som abstrakte tanker om, men de ekte menneskene, de ekte ungdommene, de ekte ungene. De kan lære oss mye. Det var en gang.

Så redd jeg var den gangen, den lille jenta. Jeg tar henne i handa og sier: “Kjære lille venn. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Det som skjedde skal aldri skje igjen.” Da blir hun trygg. Vi trenger alle å være trygge for at vi skal kunne leve gode liv.



Med Downs i familien. Utfordringer og gleder.


Vår Vegard. Så mye som jeg har skrevet om ham denne våren. Savner det nesten. Det er en berikelse på mange måter. På andre måter er det ytterst krevende.




Små vers.

Verden er så full av alt. Gleder og sorger, det vakre og det heslige.

Gode gjerninger, onde gjerninger. Løgn og sannhet.

Det er vanskelig å favne det hele i ord.

Noen ganger må jeg bare prøve å sette ord på tanker.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, kapittel 2

Lyst til å lese de andre kapitlene først.




Noen forfatterord:




Liber Mundi, Verdensbokaen ambisiøs serietittel. Akkurat så ambisiøs er den ment å være. En serie som tar for seg den evige kampen mellom det gode og det onde.

Da jeg innså at jeg ville ha skrevet den samme boka uansett hvilken tidsperiode jeg kunne ha funnet på å velge, bestemte jeg meg for å sende den ut i verden.

Steinalderen, Atlantis, Lemurien, historisk tid, fremtida. Overalt hvor mennesker ferdes, gjelder de samme utfordringer. 

En vilje til det beste for fellesskapet. Men hva er det beste for fellesskapet? Ja, si det. Svaret avhenger av hvem som spørres.

Jeg valgte fremtida. Vår verden har gjennomgått omveltninger på omveltninger på like mange plan. En gang, for ikke så lenge sida, sa en stor gruppe mennesker nei til å bli bestemt over. Under parolene, frihet, likhet og brorskap, ble de verdier, som vår vestlige verden er tuftet på, kjempet frem. Frihet for alle, likhet for loven og brorskap menneske og menneske i mellom.

Ingeborg Refling Hagen sa det slik:

Hvor begynner frihetskravet, med den aller første slaven, som slet åket av.

Vi har egentlig ikke lyktes helt. Pengemaskinen har stor makt. Penger råder i stor grad våre liv. Vi slipper ikke unna. Grunnen vi eier, er ikke lenger fri. Her i Norge har vi vært stolte over å eie våre hauger selv. Jeg vil gjerne kunne befinne meg på min haug, selv om jeg ikke skulle eie et øre. Veiene kan ikke benyttes fritt. Pengene har påvirkningsmakt. Alle trekker i dem.

Hvordan bygge sunne samfunn og sunne mennesker? Verden er et skremmende sted. Vi har diktatorer og undersåtter. Slaver av de verste bestemmelser. En mengde flyktninger som søker seg til trygghet,  det gode liv.

Kjærlighet. Slik jeg ser det er det fundamentet for menneskelig liv. Kjærlighet fordrer ikke, krever ikke. Kjærligheten gir. Du kan ikke forlange den, ikke forvente den, men den kan bli deg gitt, ei gave. Kjærlighet handler aldri om hva du kan få, men hva du vil gi.

Kampen mot det onde. Enhver må kjempe den kampen i sitt indre hver dag. På individplanet og på samfunnsplanet. Ingen kan vite hvordan den skal kjempes. Det er kun du som kan vite det for deg. For meg er det onde en tendens i mennesker til å ville holde andre i sin vilje.


Created with GIMP

Reikin Jernstein har sett et lik. Han så det to ganger. Folkevernet fant treet, der liket hadde hengt, tomt. Reikin kunne ikke tro det, og dro for å sjekke. Det var tomt, som om det aldri hadde hengt der.

Han blir fælen. Kan du ikke tro på dine egen sanser, hva har du da?

Gjennom sansene blir virkeligheten levende, synlig. Han har en samtale med sin far. Ved det begynner andre kapittel i boka, Kistepakta.


Kapittel 2

Dagen hadde vært totalt bortkastet.
“Ja vel, de snakket til meg om overspente nerver, statistikker og mørkeredsel”, sa fatteren.
“Det var lyst da jeg så liket.” Jeg skulle, den Gamle hjelpe meg, trevle fra hverandre alt som var blitt sagt på det møtet.

Poenget er at de ikke kjenner til profetien.

Profeti! Jeg satte ordet i halsen. En profeti kunne ikke tevles bort, en profeti var tull.

Jeg kjenner profetien. Derfor vet jeg at alt trolig hendte slik du har sagt. Fatteren var nøktern til det kjedsommelige og absolutt ingen spåmann. Han ble taus.

Du må spøke! Sa du profeti? Han nikket.

Selvfølgelig skulle jeg ha likt å vite hva du gjorde i skogen da du skulle ha tatt i mot vitnesbyrdet ditt. Jeg hadde undret på det samme i mange timer nå. Det hadde vært en idiotisk handling. Noe jeg aldri gjorde. Han ble taus. Jeg svarte ikke. Han lot ikke til å vente det. Øynene var fraværende. Tid gikk, tid jeg ikke hadde.

Overbeviste du dem? spurte jeg for å få ham på gli igjen.

Nei, jeg kunne ikke fortelle dem om profetien. Forståelig nok! En profeti var ikke noe argument for noe eller noen. For mutteren kanskje, med sin hang til overnaturlig visvas.

Hva gjør de videre med saken? spurte jeg

Ingenting. Uten lik, uten spor av lik, er det ingen sak.

De tror jeg er gal?

Nei da, men jeg er mer opptatt av

Siden det er meg det gjelder, er det på tide at vi gjør det slik jeg vil.

Ja, men først trenger du informasjon. Utvis tålmodighet, vær så snill! Jeg strever med å finne riktige ord. Spådommer var for idioter og svermere. Vi er ingen av delene. Fortell meg hva som skjedde i går. Alt sammen. Ikke utelat noe. Det er ikke fordi jeg er nysgjerrig. Det har med profetien å gjøre. Jeg lukket øynene.

Fatter, det vesentlige her er en potensiell morder, en han eller hun, som må stoppes.

Reikin, vær så snill. Bare fortell. Det må gå i tur og orden. Du er ikke en person som vanligvis forsvinner. Jeg trenger å forstå hva som foregikk. Annamelia, kåtskapen. Jeg reiste meg opp. De to, hun og Dokvin. Jeg kunne ikke snakke om det, ikke med Skrolle en gang. Inni meg var det tomt og fullt på samme tid.

Jeg travet frem og tilbake over trange to meter. Øynene mine traff hans. Han forsto meg. Det slo meg at han faktisk gjorde det. Jeg sank ned i stolen igjen. Energien rant ut. Annamelia kunne pule hvem hun ville. Stillheten ble øredøvende. Jeg snakket inn i den så det fosset av meg. Alt sammen. Punktum.

Det ble helt taust, en stillhet uten tyngde. Jeg kremtet. Fatteren rettet seg opp. Han smilte usikkert uten å kommentere et eneste ord. Det blir en lang historie, sa han.  Første gang jeg hørte den tvilte jeg på min fars forstand. Jeg vred på meg og fortalte om avtalen med Skrolle. Har ikke han fest? Fatteren så på klokka. Den beveget seg mot midnatt.

Jeg aner ikke når han kommer, men festen varer ikke evig. Han var ikke supermotivert for det selskapet.

Jeg sjekker. Hvis han alt er her, kan han vente, men jeg vil råde ham til å gå hjem. Dette kommer til å ta tid. Hele dagen hadde jeg ventet. Beklager, men samtalen vår har  ventet i årtier. Blikket som ikke tålte motsigelse var på plass. Han plasserte meg på vent. Jeg fant meg i det.

Skrolle kommer i morgen, informerte fatteren da han kom tilbake. Skikkelig ergerlig! Jeg skal hilse og si at du kan kontakte ham når vi er ferdige. Han tåler å bli vekket. Hvor var vi? Jo, profetien. Da min far lå på det siste, tilkalte han meg slik jeg nå har gjort med deg. Betydningen klemte til rundt brystet.

Du skal ikke, er ikke? Ordene stokket seg. Øynene så forvirret på meg. Et lys ble tent der inne, og han gjorde en avvergende bevegelse.

Slapp av. Sunnhet, det er meg.  Med deg er det annerledes. Tull. Jeg var sunn som et nyspiret frø. Det som hendte i dag Han stirret utover uten å se. Munnen ble stille. Det var i går det hadde hendt. Han beveget seg tilbake til min farfars sykeseng, bøyde seg ned, løftet opp en glatt metallgjenstand på størrelse med min mors smykkeskrin og plasserte den mellom oss. På netthinna så jeg farfars øyne. Det særegne snevet av grønt i det brune. Denne sto på nattbordet hans den dagen. Jeg hadde vært utrolig knyttet til farfaren min. En metallkiste uten synlig lås eller nøkkelhull. Denne kista ble gitt til din forfar, Sinkton Jernstein, i 7219 det året han fylte trettini. Fatterens hender gled fraværende over lokket. Jeg så det for meg, farfars ansikt, et ansikt risset med livets furer. Siden har den beveget seg gjennom slektslinja fra sønn til sønn til jeg nå gir den til deg.

Hvorfor det?

Det er nettopp det jeg strever med å forklare. Igjen ble blikket fjernt. Ordene forstummet. Jeg måtte få ham på sporet. Han skvatt. Det kan virke litt rart med denne kista. Den kan kun åpnes av den rette.

Og det betyr?

Vår oppgave er å oppbevare kista til den rette kommer. Det følger med en nedtegnelse. Den som utpekes får kista.

Hvorfor det?

Det er det jeg skal forsøke å forklare. Hver verdensdel har ei kiste med tilhørende vokter og verge. Jeg vokter denne. Han nikket mot gjenstanden. Vergen og jeg har hatt jevnlig kontakt siden jeg overtok den. Vi har møter minst to ganger i året, kistevergene og kistevokterne. Jeg rynket panna.

Du påstår at dette ikke er et eventyr? Han fastholdt at det var sannere enn døden.

Hvem har funnet på dette med kistene? Hvorfor er det ei kiste i hver verdensdel? Han sukket.

Hvordan skal jeg svare? Vi må gå like tilbake til år null. Den gang jorda ble reddet fra tilintetgjørelse. Kistene ble laget som en hjelp til utvalgte mennesker. Siden ble de oppbevart i ulike slekter. Den rette kan være mann eller kvinne. Når vedkommende nærmer seg livets slutt, blir kista gitt til en ny familie. Hos oss ble den gitt til Sinkton Jernstein. Jeg burde ha hørt om syv kister som beveget seg gjennom ulike slektsledd. Hvis det var sant, burde jeg ha hørt om det. Jeg hadde hørt mange legender, både sannsynlige og usannsynlige. Kun de berørte skal vite om dem. Forvaltninga av kistene ligger under de tolvs råd i Konglomeratet Reikin, ei historie jeg ikke kunne fortelle i folkevernet, selv om både kistevergen og lederen for verdensrådet ville ha bekreftet den. Videre saksgang er nå opp til dem.

Det lyder som pisspreik.

Historia må fortelles, gutten min, fordi jeg tror at du er den rette. Han måtte ha tørna. En mer alminnelig fyr enn Reikin Jernstein hadde aldri trampet på planeten.

Vendel, distre og sakte skosåler flyttet ut. I skikkelsen foran meg var det kun et ramsalt alvor. Sinkton aksepterte kista, ei handling som senere forplikter alle i hans slekt.

Meg, mener du at det forplikter meg, søstrene? Hvorfor har du ikke fortalt om det? Betyr det at Zanne og Zu kjenner til det? Tanken virket uhyrlig.

Nei, ingen kjenner til det, kun jeg. Det tilhører et taushetsbelagt område, en del av din arv. Ikke at det har vært en byrde. Det er en gave, en hjelp. Møtene mellom kistevokterne består blant annet i å diskutere profetiene, finne ut i hvilken grad nedtegnelsene stemmer på noen i familien. Bistå med hjelp.

Jeg så meg rundt og så ikke spor av noen hjelp. Vårt hjem hadde snarere mindre velstand enn noen andre i Liljedalen. Fordi det er slik vi vil leve. Vårt valg, din mors og mitt. Vi har det slik vi ønsker. Hvis vi manglet noe, ville vi ha fått hjelp. Ikke med rikdom. Det er ikke poenget. Mange tegn i nedtegnelsen har stemt på deg. Det er ikke så uvanlig i følge kistevergen. For at den rette skal utpekes, må alt stemme. Etter det du har fortalt, gjør det trolig det.

Jeg gransket den glatte metallflata.

Har du åpnet kista? spurte jeg og registrerte hvor gretten jeg lød.    

Siden du sannsynligvis er den rette, kan du trolig åpne den. En gyllen mulighet. Jeg strakte ut arma. Så enkelt er det ikke. En prosedyre skal følges. Vi skal fastslå at nedtegnelsen stemmer.

Hva er det i kista? Fingrene mine nærmet seg lokket. Han fulgte med, nysgjerrig.

Den skal gi visdom til forvalteren, bidra med innsikt og hjelp. Naive fatteren. Visdom lot seg ikke putte i ei kiste. Min interesse for visdom og kunnskap var ikke større enn for sjakk.

Stråler av energi rislet gjennom fingre og handbak. En stille glød skimret ut av metallet. Fatteren satt helt stille. Jeg ville trekke handa til meg. En pulserende varme fylte hele armen. Han skulle ikke få det minste tegn fra meg på at jeg var berørt. Kistas rettmessige eier blir kalt en kistebærer. Et skimrende lys lå som en aura rundt oss begge. Blikket mitt låste seg til lyset. I Konglomeratet gir det en betydningsfull status. Svake konturer av et ansikt gled over netthinna. Status brydde meg ikke. Et trykk av en finger mot kinnet. Min far stirret på meg. Jeg lukket øynene, pustet og svelget. Det var ikke mulig å la det være. Jeg åpnet dem. Fargeskimmeret var fortsatt der. Jeg trakk handa til meg. Den dirret nesten synbart. Da går jeg over til nedtegnelsen. Han fant frem et skriv. Deklamerte.

Ut av stormens øye
blir han født, gutten.
Flammesverd gløder over en
lynfylt himmel.
Vreden kvester trærnes røtter.
Trestammer slynges om kull i vinden.
Stormens rier, gir ham kraft til livet.
Elskerens sæd befruktet tempelet.
Den ektevidde svelget døden.
Nytt liv skal blomstre og velsigne.
Kildens jordiske strømmer,
skjenker barnet av sin flod.

Gutten, hennes førstefødte,
blir forløst fra livsstrengen.
Mot stormen blunker han,
den nyfødte.
Lydløst møter han verden.
Han drikker livets ild.
Et klynk unnslipper hans lepper
Frem for verden skal han bæres.
Til jubel fra vise og lærde.

Gutten vokser opp med to søstre.
Deres blod har ikke samme kilde.

Jeg vred meg som en mark. Senilitet var en snikende sykdom. Fatteren var da vel ung? Ordene stemte ikke på meg. Jo, gutten min, det gjør de. Stemmen lød litt trist. Herreskaper! Han var gift med mora mi. Jeg hadde to søstre. De vise og lærde som jublet ved min fødsel, skulle jeg ha likt og sett. Dersom du oversetter det til vanlig språk, er det hele sant.

Skulle liksom ikke mine søstre være mine?

   De er dine, men ikke ved blod. Solstikk var det ikke mulig å få i dette været, men noe måtte ha stukket gubben. Alle hadde foreldre. Tvillingene var våre. Jeg hadde fryktet for mitt eget vett. Ikke et øyeblikk hadde jeg trodd at han var gal.

Ord fulgte ord og ble til en ny og endret familiehistorie. Mor hadde vært gift med en psykopat som hadde to små døtre, tvillinger, mine søstre. Fatteren hadde funnet henne rundjult og oppløst i gråt bak søplestativet. Han hadde hjulpet henne og blitt et anker i hennes fornedrelse.

Psykopaten hadde dødd i ei ulykke med mamma og pappa tilstede. Hun hadde forsøkt å stanse ham fra å komme inn til tvillingene. Han hadde slått løs på henne med et belte. Hun hadde kastet nøkkelen til soverommet ned til fatteren og bedt ham løpe. Psykopaten hadde kastet seg etter nøklene i raseri, mistet balansen, falt over rekkverket og knekt nakken. Heldig for ham! Ingen skulle slå mora mi. Jeg skulle gjerne ha drept fyren en gang til. Retten til søstrene var min egen.

Stillheten senket seg over rommet. Ord tonet ut, men holdt oss begge fast. Jeg strevde med å fordøye innholdet i det han hadde fortalt. Min eksistens var bygd på ei fortid jeg ikke hadde ant at eksisterte. Han satt fortapt i minner, gjennomlevde det grusomme scenarioet på nytt.

Hva skulle han med nøklene? spurte jeg. Fatteren skvatt til av de malplasserte ordene. Selvsagt. Hun hadde låst barna inn på soverommet for å beskytte dem. Mora mi var ei løvinne. Derfor hadde hun fjernet mitt RA. Hennes trang til å beskytte meg gjorde meg gal. Hun hadde aldri gjort forskjell på oss, søstrene og meg. Ingen detalj i mitt liv kunne ha fått meg til å forstå at vi ikke var av ett blod.

Granitt var den vesentlige substansen i min far. Den lå steil og fast under drakta av godslig bamse som han kledde seg i til daglig. Min far hadde favnet alle tre og bygd ny familielykke rundt splintrende av det som var skakkjørt. Møysommelig hadde mora mi reist seg opp av fornedrelsen og blitt til den kvinna jeg kjente. Han gløttet opp. Beklaget.

Hun var så skjør, som om hun kunne falle sammen og miste forstanden helt. Det tok tid å bygge seg opp igjen. Han rødmet. Der kom den tendensen fra. Jeg forsto hva han snakket om. Min mors sterke vilje. Den psykopaten hadde brutt. Da tvillingene var seks år, ble hun gravid. Stemmen skalv. Vi hadde ikke inngått ekteskap. Det kunne vente til du ble født. Jeg kunne ikke fatte at de ikke hadde fortalt oss det. Hva skulle vitsen være? Ingen trenger å vite at de hadde en far som drepte deres mor. Det var det han gjorde. Han fortalte mora de det mens han mishandlet henne, en trussel om hva som ventet henne dersom hun gikk mot hans vilje. Hun var tilstede da tvillingene ble født. De ble morløse ganske kort tid etter. Som den medfølende skapningen hun var, gikk hun inn i et skrekkregime hun aldri hadde trodd at eksisterte. Det usagte er ikke løgn. Ikke noe av dette handler om blod, men det vi er og har vært for hverandre. De er dine søstre fordi dere har vokst opp sammen. Slik er de også våre døtre.

Han hadde rett, min far, som alltid hadde vært der for meg, for oss. Stormen på fødselsdagen din derimot har vi fortalt om. Min mors trang til å vifte med babybilder fant jeg bare ydmykende. Jeg går ut fra at vi kan enes om at deler av nedtegnelsen stemmer? Irriterende nok. Men det hadde bekymret meg minst mens han fortalte.

Fødselen din startet med full storm og orkan i kastene. Veiene ble stadig mer uframkommelige. Din mor fikk tettere og tettere veer. Fødselen var i gang. Skrekkslagen var jeg, men hun holdt hodet kaldt og fikk meg til å gjøre det samme. Lyn blinket som lyskastere over himmelen, torden braket og trær blåste over ende. Mørke dun ble synlige i det hodet ditt sto i sprekken. Hun presset, og du gled ned i hendene mine. Jeg var så redd for å miste deg. Da så jeg stormens øye. Regnet pisket utenfor bilvinduet. Vann samlet seg og ble til en mektig springvannskilde. Øyet var i kildens senter. Det så rett på meg og ga meg et ansvar. All frykt ble borte. Du var slimet og glatt, så uendelig liten i hendene mine. Jeg ville aldri slippe deg. Ut av stormens øye ble du født. Han forsvant langt inn i ordene. Øyelokkene skjulte irisen. De lange vippene jeg hadde arvet av ham, kastet skygger over kinnene.

Pappa, det var innbilning. Regn blir ikke til springvann. Han smilte svakt.

Regn blir vanligvis ikke til springvann, men det er sannheten. Jeg opplevde det like tydelig som at du sitter her. Nedtegnelsen hadde jeg den gang aldri lest. Den bekreftet opplevelsen.

Uten sansene som pålitelige kilder hadde vi ingenting uten kvikksand. Et faktum som hadde gjort meg utilpass hele dagen. Min pappa satt fortapt i minner. Et lett fjollete smil hang om munnen. Du skrek ikke, men klynket litt i det du trakk pusten. Jeg hadde ventet at du skulle skrike. Nyfødte gjør det. Din mor spurte om du pustet. Blikket ditt var ubeskrivelig. I dypet av det skimtet jeg en visdom jeg knapt kunne fatte. Jeg befant meg i det største øyeblikk i mitt liv. Blir du selv far en gang, vil du forstå hva jeg mener. Din mor la deg til brystet. Stormen raste. Hos oss var det fred. Da uværet la seg, dro vi til fødeavdelingen.

Hvor ble de vise og lærde av? Spydigheten var et skjold. For jeg var underet, sønnen, den eneste.

Vi dro til hospitalet, din mors tidligere studiested og arbeidsplass, stedet der tvillingene ble født. Din ankomst var varslet. Tida hadde strukket ut i lengderetningen. Personalet kjente skadevirkningene rett på operasjonsnevene. Da vi ankom med deg ved din mors bryst, ble vi møtt med applaus av leger og pleiere. Jeg så det for meg.

Pappa, hvem som helst kan bli leger og sykepleiere. Vise og lærde, det bør være noe mer høyverdig.

Vise og lærde er ikke annet enn spesialister på sitt felt. Kan du skifte ut bein eller fjerne en blindtarm? Enhver skolert ferdighet ender i kunnende visdom.   

Ikke noe av det nedtegnelsen sier er rett frem, pappa. Muligheten for individuell tolkning er milevid. Logiske byggeklosser settes sammen av overenskomster og viten.

Derfor er kistevergen sentral. De utpeker kistebærere. Din kisteverge heter Gailio Tinkmann. Du vil snart få møte ham. Lederen for verdensrådet, Rhettfinn Granly, kommer også til å ville snakke med deg. Hør videre! Han kunne ikke mene det. Lederen for verdensrådet møte meg, En noksagt fra Liljedalen. Sprøyt.

Gutten vokser opp
elsket og æret av alle,
Hans sang er melodiøs
og tonene rene i klangen.
Gammel er han ikke
da munnen tyter over av mark.

Latter piplet ut et sted fra mitt maltrakterte indre. Jeg klarte ikke å stanse den. Resten av den dramatiske fremførelsen glapp ut av ørene. Det tok en stund før han oppdaget at jeg ikke hang med. Øynene fikk et såret drag i det jeg hikstet og tørket lattertårer.

Mye galt kan man si om meg, fatter. Mark ut av munnen passer ikke. Foreldres hukommelse kunne være en forbannelse. Fire år gammel hadde jeg lekt i en søledam og puttet munnen full av meitemark. Markspiseren, hadde de kalt meg etterpå, søstrene. De hadde vært noen utålelige ertekroker. Jeg hadde grått blod av skam og ydmykelse. Ikke på vilkår om jeg ville innrømme at jeg husket det. En slik tåpelig hendelse hadde ingen plass i en nedtegnelse. Jeg har nevøer og nieser. De drikker sølevann, pappa, spiser mark. Sånn er unger.

Vi snakker ikke om spiser meitemark, gutten min, men om mengder av meitemark. Munnen full. Jeg blåste.

Sangstemmen, kunne jeg vanskelig lyve meg fra. Den hadde vært en pest og en plage bestandig. Da jeg var liten, skulle alle ha meg til å synge. Siden utholdt jeg et konstant mas om å utdanne den. Det kom ikke til å skje. Stahet pleide mutteren å si. Den svakes unnskyldning for manglende mot. Beskyttelse av integritet krevde valg. Det var mitt valg å ta. Hør videre, sønn! Da kistevergen og min far påpekte at alt stemte til nå, var jeg helt sikker på at den siste delen aldri ville stemme.

Han vokser i alder og visdom.
De lærde bedømmer hans gjerning.
Hans drømmer knuses.
Kvinna han begjærer
er fylt av en annen.
Jomfruelig martres hans hjerte.
Iskulden truer i det våte dypet.
Tomme øyehuler skuer uten å se.
Naken flykter han inn i skogen.
Tida er inne.

Den ventede skal finne kilden.
Kista vil utpeke ham.
Han er dens rettmessige eier.

Forbannet! Rødmen steg i kinnene. Jomfruelig du! Han hadde antatt det. Av de gener han hadde belemret meg med, skulle jeg gjerne ha sluppet rødminga.

Nedtegnelsen stemte. Vi kunne gå over til de viktige punktene. En morder og et forsvunnet lik. Et folkevern som måtte tro meg. Jeg tviler på at det er mulig, sa fatter. De har bestemt seg for at du innbilte deg det hele. Kistevergen, som også er utdannet folkeverge, er orientert. Han vet at du blir informert om nedtegnelsen nå. Du har beskrevet et makabert display av en død mann. Siden det ikke eksisterer kroppslig lidelse i døden, har hensikten ikke vært å ramme liket. Jeg tror hensikten har vært å skremme noen. Hvem? Jeg går ut i fra at du ikke hadde planlagt å gå til det vannet? Jeg ristet  på hodet. Da var du en tilfeldig tilskuer og kan ha sett noe du ikke skulle ha sett, en implikasjon vi må ta på alvor. Du kan være i fare. Jeg har spurt folkevernet om savnede, men det er ingen.

Morderens og min beste forsikring er at folkevernet ikke tror meg, pappa.

Det har du rett i, men vi kan ikke ignorere at du kan ha sett noe som gjør deg til noens problem. Du innbiller deg kanskje et lik en gang, men ikke to. Folkevernet burde stille spørsmålstegn ved det. Noen må ha fjernet mannen. Hvem og hvorfor? Hvor lang tid gikk det fra du første gang så den døde og til du returnerte?

Jeg hadde ikke registrert hvor mange klokka var. Det burde jeg ha gjort. Jeg hadde vært hyper, hatt panikk. Han nikket forståelsesfullt. Var noe annerledes da du kom tilbake? Jeg tenkte etter. På mitt indre øre hørte jeg dunkelydene. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde hørt dem tidligere. Gang nummer to hadde jeg knapt hørt mine egne tanker på grunn av dem. Du var opprørt. Jeg frykter for din sikkerhet, Reikin. Du bør reise bort.

Jeg skvatt til. Nå hadde han virkelig tørna. Når jeg informerer kistevergen om at nedtegnelsen stemmer, ber jeg ham ta deg med til Klosterdalen. Jeg kunne ikke tro at han sa det. Ett visste jeg. Jeg skulle ikke til noe kloster. Det var best han forsto det. Fatteren og jeg hadde hørt nyhetsoppleseren fortelle fra en sånn plass. Det så ikke klokt ut. Menn i brune kjedelige kutter som ville finne fred i livet. De folka hadde satt en støkk i meg. En dal av klostre. Nei takk! Du har misforstått. Jeg snakker om Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet.

Konglomeratet, den åttende verdensdelen som inneholdt en flik av alle. Pensum på skolen. Kistene administreres fra Konglomeratet, Reikin. Kistevergekorpset kommer derfra. Det samme gjør lederen for verdensrådet. Det blir to fluer i et smekk. Vi får kartlagt om du er den rette. En eventuell fare du kan befinne deg i, elimineres.

Jeg har ikke tenkt å flykte. En morder kan myrde igjen. Saken må etterforskes. Den skyldige må hankes inn.

Kistevergen har status, muligheter til å influere, kompetanse. Han tar seg av det. Du vil like ham.

Å like er ikke poenget. Det er sommerferie. I morgen skal Skrolle og jeg legge ferieplaner.

Den samtalen, kan dere ta før du blir hentet. Jo mer jeg tenker på det desto viktigere synes jeg det er.

Rommet mellom oss fyltes av oppreist vilje. Under den rolige overflata fantes det ingen så sta og utholdende som min far. Han hadde selvsagt aldri gitt seg før mutteren hadde fått tilbake sitt tidligere selv. Det skulle han ha ros for. Stakkars mamma.

Jeg reiste meg og ble stående å se ut av vinduet. Månen hang tung og full på himmelen. Jeg sukket tungt. Det meste av ettermiddagen hadde vært skyet. Jeg flyktet fra konfrontasjonen, en tendens jeg måtte få slutt på. Jeg savnet mannen med subbete tøfler og en kaffekopp om morgenen. Det var stjerneklart og månelyst. Jeg ville ikke reise bort. Det var et merkelig vær for tida. Jeg gjespet og snudde meg mot bokhylla på venstre side av skrivebordet. En tittel fanget min interesse. Det sto. Raskt bøyde jeg meg ned for å se bedre.

Det singlet i glass. Fatterens kropp kastet seg over meg. Han dro meg ned på gulvet. Et luftdrag slo mot øret i det vi falt. Vi landet på gulvet i en sammenfiltret bylt av bein og armer. Grepet rundt meg var fast og sterkt. Bråket ble avløst av total stillhet. Jeg prøvde å reise meg. Ord gnistret i øret. Ligg stille! Ikke rør deg!

Tid passerte. To hjerter dunket. Intensiteten kunne vekke døde. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge vi lå sånn. Sekundene beveget seg knapt der de sto utstrakt i et galskapens øyeblikk. Det var ikke mulig å begripe hva som hadde skjedd.

Jeg hørte skritt i trappa og hørte mutterens skjelvende stemme.

Hva var det, Vendel? Han hvisket navnet henne. Hvor er dere? fortsatte hun.

Slå av lyset, Mayla! Han bestrebet seg på å virke beroligende. Hun ble vettskremt. Lås dører! Han hvisket til meg: Ligg stille! Han sa til henne: Hold deg borte fra vinduer! Kontakt folkevernet! Hun skrek. Jeg lovet at jeg knapt skulle puste mens jeg så for meg at hun holdt hendene for ørene. Det ville jeg ha gjort.

Fatteren sverget og rant over av uttrykk jeg ikke ante at han kunne. Armen, som klamret seg rundt meg, løsnet. Han krøp over gulvet mot henne. Lyset ble slukket. Mørket omga meg. En strime månelys glitret i glasskår. Mutteren gråt. Firbeinte Toppen, hunden min, sov. Fatteren trøstet mutteren. Det ga en underlig beroligende virkning. Jobben som territorietvokter var altomfattende når Toppen var våken. Musklene klødde. Jeg strevde med å holde dem i ro. Hunden var redd selv for torden.

En fremmed stemme ropte fra gangen: Er det i orden med dere? Fatteren svarte ikke. Det var ikke i orden. Noen hadde smadret ruta, kastet stein. Jeg svarte ikke jeg heller. Vi kjente alle i Liljedalen.

Dette er folkevernet. Er alt i orden? Det lød skritt i trappa. Ingen jeg kjente kunne ha kastet stein mot oss. Stemmen fortsatte å insistere. Dokvin ble sur på folk. Jeg så ingen stein. Stemmen fra trappa fortsatte i det uendelige. Jeg hadde ikke svart på Dokvins meldinger. Selv ikke han kunne være så dum at han kastet stein.

Identifiser deg!
Fatterens stemme lød ugjenkjennelig hard.
Det lød mumlende lyder.
Jeg skjelnet ingen ord.
Det ble skremmende stille.
Skritt nærmet seg.
Jeg sluttet å puste.










 

Lytt til kapittel 2

 




 Lyst til å lese flere kapitler.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 1


Vil dere lese prologen først.




Noen forfatterord:




Jeg har laget historier i hodet fra jeg var jentunge. Det gjør sikkert alle. Spenning. Jeg slukte alt av bøker, og skrev historier selv, skrev meg inn i andres univers. Fant meg en plass langt unna de voksnes fangarmer, og leste. Var tapt for denne verden. Jeg så aldri bokstaver, men handling. Dersom jeg så bokstaver i mer enn tre sider, la jeg boka bort. Det gjør jeg fortsatt. Mitt håp er at dere opplever handling og spenning i det jeg har skrevet. For nå legger jeg ut kapittel 1 som tekst og lydfil.






Reinulf, en ung mann, gikk gjennom et mareritt av død og ødeleggelser,

men verden ble bygd opp igjen.

De bygde den slik at det som hadde skjedd aldri skulle kunne skje igjen. 








Unn deg litt spenning!!

Bli med på eventyr langt inn i fremtida et sted.



Kapittel 1


Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trær, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i øynene. Det måtte være en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet å gni. Han hang fortsatt der med føtter som dinglet.

  Jeg løp. Vannet sprutet. Tærne merket ikke at de nådde tørt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke å stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. Så ble det stille.

Jeg hadde stoppet å løpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der øynene skulle ha vært, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mørke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne øyne. Jeg skulle aldri ha vært her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg på avgangsfesten for førsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde fått meg til å løpe ut hit. Galskap!

Ansiktet hans hadde vært hovent og forslått. Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig være i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det første jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg måtte ha klær. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drømmekvinne, en drøm mindre håndfast enn en månestråle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville.

Jeg måtte melde fra til folkevernet. Duften av fuktig råtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frøys så jeg skalv. Stien var borte. Jeg så den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme på vannet. Jeg dreide fotsålene 180 grader rundt. Klær først. Klær var nødvendig. Jeg gikk.

Avslutning for avgangselever. De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrått overfor meg. Jeg så meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg måtte ha sko. Tungtin, min fysikklærer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode ønsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var.

Det mørke vannspeilet steg ut av skyggene. Til høyre var det et høydedrag. Så hadde jeg altså bommet på badeplassen. Å gå barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset på toppen av landskapet og så fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vært for mye å håpe på at han hadde vært det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt på ikke å kaste et eneste blikk på fyren. En sokk.

Små jevne dunkelyder. Grøss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngått å høre de ekle lydene? Jeg rettet på kroppen. Hullene der øynene skulle ha vært, gapte mot meg. Klærne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett sånne klær på noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klær i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den døde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang øyelokkene igjen og åpnet dem ikke før blikket sto fiksert mot grunnen.

Plagg og sko. Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg løp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Døden var meningsløs, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg måtte stoppe. Redselen gikk i støt gjennom kroppen. Jeg skulle ha på meg klær. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden.

Jeg sank ned på en stubbe. Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen nådde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstøt mot spiserøret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klærne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet å spy, virkelig hatet det.

Underbuksene. På med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sår og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vært der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt såle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke på trær heller. Fingre var til for å gripe med. Både levende og døde hadde øyne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvfølge.

Jeg sverget mot det skytunge mørket. Folkevernet måtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min måtte bort. Jeg hadde en forbrytelse å rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstøt mot spiserøret. Gjenstanden virket ikke våt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hørte om i Liljedalen, den roligste plassen på jorda. Ikke noe som faktisk skjedde. Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma. Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok på meg skoen mens jeg prøvde å huske nødkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke å finne. Å gå tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt å bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like.

Skrammer og rifter sved og stakk. Det skulle ha vært en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. Nå manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom – bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsøk mens jeg gled ned på ei tue jeg dypt og inderlig håpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige å holde styr på. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp så det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt så store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sår. Det måtte gå an å få det riktig.

Endelig en respons. Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket.

Ja vel, er det så at du vil rapportere en forbrytelse? Spørsmålet virket kjøligere enn temperaturen i Harevannet. Døden hadde stirret på meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De måtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp nå, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerøst. Jeg gjentok meg selv. Spiserøret kjentes for trangt for ordene.

Jaså, la oss begynne med navnet. Døde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. Ditt navn. Jeg levde i beste velgående, nesten. Det var ikke mulig å forstå seg på damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig.

Reikin. Reikin Jernstein.

Adressa?  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpeløst ga jeg meg til å beskrive veien til badeplassen. Hun avbrøt, streng og myndig. Din adresse. Min adresse hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg trengte hjelp. Nå! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha ønsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med å oppløse seg i en sky.

Hun ga seg ikke. Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. Først vil vi ha adressa di. Jeg sa frem. Jaha! kvekket hun. På netthinna så jeg for meg en frosk. De måtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg tørne. Fødselsdato? Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken å gjøre. Vil du ikke rapportere en forbrytelse? Det hadde jeg prøvd på lenge nå. Fødselsdato takk! Hjernevindingene romsterte på høygir. Det hadde ingen betydning når jeg ble født. Egentlig burde jeg ikke ha vært født. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg.

Hun insisterte. Tall. Jeg prøvde å se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var født på slutten av året. 17. juli 07. Ja vel, og registreringsnummer?  Jeg var sjanseløs. Mutteren påsto at registreringsnummeret var ei livsnødvendig regle som når som helst og uansett måtte kunne fremhentes på automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forstå at jeg var på gråten.

Jeg husker ikke, men jeg så et lik.

Hvor? Endelig et relevant spørsmål. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et dødt menneske hadde hengt i det treet. Er dette en tulleoppringning? Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig å falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om å komme. Hun var et monster av iskalde spørsmål, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.

En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut øynene sine frivillig. Endelig fikk jeg spyttet det ut. Da snakker vi mord. Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hørt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. Huden var iskald. Han lever ikke. Hun måtte forstå alvoret. Jeg sjekket det. Det var ikke mulig å fatte at jeg hadde berørt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender.

Kan du komme deg til skolen? spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt på hadde grodd fast. Jeg trengte å bli skåret løs og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. Vi finner deg der. Jeg stirret hatefullt på RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke å snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufører, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene. Jeg ante ikke hvor stien var. Måne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke ennå. Ingen befant seg i skogen på et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg så ikke et menneske. Tre små ord plasserte seg i forstenet ro på netthinna og var ikke til å stryke ut.

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forsøkt å transportere seg til skolen selv i denne mørke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd på Annamelia. Gjennom halvlukkede øyne selvsagt. Hun hadde for all del ikke måttet finne ut at jeg glodde. Lærere og foreldre hadde snakket seg inn i tale på tale, en hjernedød seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktsløst over glassflata. Den hadde landet på armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrøken hadde den tatt til med å pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og møye. Annamelia var ingen døgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg måtte holde fast i vettet. Det kunne umulig være langt igjen nå.

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en væren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha fått pause. Det hadde ødelagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilærer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å få Annamelia til å snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv måtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var sprøyt.

Jeg hadde sluppet opp for tid. Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hår, og forsvunnet ut av døra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags håp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lærerne. Dagen hadde falt i dass. Ikke gi opp, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var å se. Jeg hadde gått meg bort og kom ikke til å finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. Øynene føltes tørre og tomme. I det minste hadde jeg øyne. I Langeskogene var ikke øyne særlig selvfølgelig.

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vært død nå. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg så en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til høyre. Nå var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig å bedømme avstander i dette mørket.

Ikke noe skjedde. Fyrens nese var for lang. Ingen hadde så lange neser. Ei hildring, din tosk, skapt av trærnes skygger. Ingen med vett i skallen ville finne på å leke gjemsel i denne mørke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe så fryktelig med den mannen.

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberørt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gått dit. Det hadde vært et meningsløst sted å befinne seg for ei jente.

Jeg anstrengte meg for å se viserne på klokka. Det var for mørkt. Tida. Klokka kunne være hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en sønn som pleide å forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vært her nå. Jeg kom ikke til å finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut å bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten.

Jeg løp, men et eller annet spente bein på meg. Jeg plasket rett ned på ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke stått opp, vært syk. Annamelia hadde ikke vært alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vært for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han måtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grønne øyne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berørt. Skolens grådige bølle hadde fiklet med intense støt i min frodige drøm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot.

De måtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde fått øye på meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vært min. Jeg minnet meg på det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert på meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegården, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha løpt rett hjem under dyna.

Jeg kom meg på beina og kunne stå. Det var en god ting. Jeg ville ikke dø. Det var ikke mulig å komme videre. Jeg grep meg til øynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha øyne i liv og død. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trærne. Ikke et menneske å se. Tungtin, hadde lært oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hørte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde.

Gutta hadde stått tvikrokete av latter i skolegården, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vår skolegangs profilerte kompetanse hadde fått gjennomgå av Skrolle, vår mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for å le med. En håpløs situasjon. Lufta hadde vært kjølig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstående ørene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med tårn og hest bare for å få muligheten til å snakke om henne. Det kom ikke på tale å utlevere hva jeg hadde sett. Han måtte aldri få vite det.

Jeg slo på RA og kontaktet pappa. Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hånda ventende på en melding fra meg så han kunne hjelpe meg. Jeg prøvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Når jeg trengte dem, var de der. De skulle være der. Jeg sank kraftløs ned på skogbunnen. De måtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. Øynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klær, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde bøyd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte bort. Sannhet var oppskrytt, til å spyle i dass. Dokvins hand som kjælte over hennes rompe.

Jeg hadde sagt at jeg måtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjælt for drømmen om Annamelia så lenge, en tåpelig drøm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket å befinne meg i den drømmen.

Det var en times gange til vannet. Jeg hadde løpt mellom trestammer over våt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svømmetur, en renselse mot meningsløs kåtskap. Nå skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde gå i hi.

Mørket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det. De burde svare. Selvfølgelig burde de det. De måtte være vettskremte nå. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i å løpe rundt i skogen som et desperat rådyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det. Jeg la hodet mot en stubbe. Det fantes ikke flere tårer igjen. Jeg kunne spille dø.

Dypt inne i meg, lette jeg etter noe å roe meg på. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjønnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et øye steg ut av springvannets senter. En varm glød dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strøk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

Lyden av hunder gled inn i min halvvåkne tilstand. Jeg hadde en hund. Kroppen var støl og lemster. Jeg åpnet øynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trær og busker.  Bak lenkene så jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

Takk og lov! Ordene ramlet over leppene hennes.

På tide! sa jeg. Fant dere mannen? Jeg måtte spørre.

Det fantes ikke spor etter et dødt menneske noe sted ved Harevannet verken på bakken eller i trærne, sa hun. Jeg kunne ikke tro det. Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi søkt etter deg. Hvor skal du? Jeg hadde til hensikt å finne det liket. Kom tilbake! ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten øyne. Ingen skulle kalle meg en løgner, en hysterisk nervebunt.

Som en vind sprang jeg gjennom skogen. De la seg på hæl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg bøyde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i våt substans. Hvis noen hadde flyttet liket, måtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stålsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg måtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner.

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overså mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krøllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke spørsmål. Tankene slo løs på verdigheten. Trøttheten gikk til angrep på tankene og vant.

Jeg våknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk. Sola sto høyt på himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket på gulvet. Ikke der heller. Det gikk i døra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg måtte få tak i ham.

Hvordan er det med deg, gutten min? Det lød myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg på sengekanten. Ei myk hand strøk over håret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke være i den. Leter du etter dette? Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

Jeg kontaktet deg i går, sa jeg. Deg og pappa.

Ingen kontaktet oss. Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi å lete. Vi prøvde å nå deg på RA, men du svarte ikke. Så kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt å møtes på skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.

Jeg kontaktet dere flere ganger. Det må være synlig på apparatene deres. Hun rakte meg sitt. Jeg så over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

Liljedalen florerer av rykter.

Jeg blåser i rykter.

Det gjør for så vidt din far og jeg også. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt. Jeg blåste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. Han var med oss å lete gjennom hele natta. Du blir nødt til å snakke med alle, men ikke i dag. Foreløpig går vi inn for en rolig dag. Vi må snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer. Jeg stønnet. Søstrene mine, nevøer og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for å være den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. Selskapet er selvfølgelig avlyst. Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre måter å feire det på. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for høy, tjuetre år.

Jeg vil kun snakke med Skrolle, be ham om å komme hit.

De skal selvfølgelig ha selskap i kveld til tross for at de må være helt utslitte. De holdt ut.  Takk og lov at du er tilbake Hun kjempet med tårene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg så klønete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. Nå eksploderte jeg. Hun rygget unna.

La meg få snakke med ham! skrek jeg og rakte frem handa.

Du får ti minutter. Hun snudde på hælen og gikk.

Skrolles stemme var som balsam på nervene. Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme når gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt på agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten.

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om å komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av.

Vi får vente med å snakke til han kommer tilbake, sa mutteren. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt mens jeg stirret ut på veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var ødemark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen.

En stor skikkelse materialiserte seg på veien og ble til fatter. Endelig. Jeg ventet litt før jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille spørsmål og konfrontere. Han ignorerte. Søstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen få ord til mutteren. Hun stirret på meg før hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.

Jeg vil ha svar! insisterte jeg da jeg passerte fatter på vei til dass.

Vi snakker senere, sa han og løp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand på skuldra mi. Han vil snakke med deg alene. Søstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde på dem. De stoppet å le.

Det ordner seg, bror, sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakløs mat. Absurde sekunder.

Omsider tømtes huset for ikke fastboende elementer. Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjøkkenskapet. Fatteren så det og tok en han også. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm på skuldra mi.

Kom til kontoret mitt når mamma har lagt seg! Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. Nå passet det ikke lenger. Jeg ante ikke når Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt å vente på ham.

Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet! En hissig strøm skurret over stemmebåndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle.

Det gjelder mer enn det, sa han. Ikke snakk så høyt. Jeg vil ikke bekymre din mor unødig. Mørkebrune øyne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. Å holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov!

Ikke bli sein, sa hun mykt.

Nei, da, sa fatteren. Det skal ikke ta lang tid. Han skulle få en halvtime. Gi meg ti minutter før du kommer, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg på senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dør i den ene kortenden og et skrivebord i den andre. Han satt der med søvn i øynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stående i døra. Han reiste seg opp, kom meg i møte, omfavnet meg med store bjørnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krøp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite øyeblikk av lukt og barndom, en tid som lå så nær og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne øyeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, stø som et fjell, en rolig mann. Han skjøv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. Har du det bra? Et idiotisk spørsmål. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss på stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.

Jeg tviler ikke på deg, beroliget han.

Folkevernet gjør det, sa jeg.

Din mor sier at du prøvde å kontakte oss på RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta. Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svært kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem så får de sjekke det ut. Han la RA, på bordet.

Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag. Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli ødelagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det være.

Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, sa han. Jeg ville kun vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppført seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregått. Det var det jeg som gjorde.

Fatteren stirret på meg med øyne som klistret seg til ansiktet mitt. Jeg ble gal av det. La oss holde oss til det vi kan gjøre noe med, ba han. Jeg nikket. Akkurat hva som ble sagt, er ikke så viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.

Selvsagt  betydde det noe. Mannen måtte ha en skrue løs. En morder hadde vært på ferde. En morder kunne myrde igjen. Nettopp derfor har vi mye å snakke om. Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg.









 

Lytt til kapittel 1

 

 



Velkommen til å lese flere kapitler.

















Publisert Legg igjen en kommentar

Viktig nyhet fra ambassadørene fra Annerledeslandet.

Til uka (uke 10), blir det fremmet forslag om å skrote gjengs leie i kommunale sosialboliger.


Vi har kjempet for å få beholde leilighetene våre. Gjengs leie var bakgrunnen for alle de truslene vi har stått overfor, kjempet i mot, ropt og skreket. La oss rope ut vår støtte til dette forslaget så vi kan bli kvitt denne trusselen

mot våre liv en gang for alle.

Sosialboliger er opprettet som hjelpetiltak. Ingen skal betale mer for slike enn man har muligheter for å greie. Det er jo helt meningsløst. Vi snakker om en behandling i stortinget. Det vil gjelde hele Norge. La oss stå sammen,

hele Norge,

for å fjerne denne skampletten på vår historie. Vi har muligheten nå.Ikke la den gå forbi oss!!! 

Dette handler ikke om partitilhørighet, dette handler om hjerterom.

Det rommet alle mennesker deler.Empatirommet, evnen til å leve seg inn i andres situasjon.Dette gjelder for alle menneskersom på et eller annet tidsrom kan komme til å trenge hjelp av kommunen med sin bosituasjon. I bystyresalen var vi vitne tilat alle partier enstemmig stemte forat vi fra Annerledeslandet skulle være trygge. Vi ønsker at det skal skje igjen.



Vi ønsker at et enstemmig storting skal stå sammen om å ta vare på de svakeste, de som trenger hjelp til å bo, slik at hver eneste borger i Norge kan leve et verdig liv.




 Statssekretær Thorleif Fluer Vikre uttaler at han på prinsipielt grunnlag er for at det er tilbudet og etterspørselen i markedet som skal bestemme leienivået.Han vil ikke ha kunstige lave leiepriser. Det er snakk om vedlikehold. Dette synspunktet har fått gjennomslag i politikkenog har ridd folk, med behov for hjelp, som ei mare i flere år. Morten Mjelve, tidligere sosialtjenestesjef og faglig rådgiver for skiftende byråd i 20 år,stiller spørsmål om vi har rådtåDet er kostbart å skulle fremskaffe penger for å betale de samme pengene tilbake til seg selv. Han mener  at prinsippet kan skru de ordinære prisenepå utleieboliger høyere opp enn det som ellers ville ha vært tilfelle.Vi mener at det må være samsvar mellom inntekt, gjennom trygd, og utgifter til husleie.

Ingen skal behøve og oppleve det samme som oss. Vi har hørt mange tragiske historier. Vi vil ikke høre flere. Det må ryddes opp nå. Få skrotet dette prinsnippet en gang for alle. Ingen skal tjene penger på andres nød.

Det er enkelt i Annerledeslandet. Der har vi kun et parti som gjelder.

K partiet.

Det står for kjærlighet.Der har vi vår styrke. Alle følger Kardemommeloven. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill og forøvrig kan du gjøre hva du vil.



Gjengs leie, har vært en plage for mange. Gjengs leie er i mot loven om kjærlighet. Vi vil ikke ha Gjengs leie. Vi vil at alle politikere på stortinget skal ta hjertet sitt på seg og si nei til Gjengs leie. Bli med oss og si

NEI

så høyt at de hører oss.Vi er dem som har valgt dere.

Vi vil ikke.

Kan vi ikke bare ta hverandre i hendene så roper vi sammen. Vi roper for den norske folkesjela. Skrot gjengs leie en gang for alle. Vi vil  ha en god vår. 



Må det regne gull over hjertene i dag. Ikke for penger, men for indre rikdom. Den rikdom som gjør landet godt å leve i.
Rikdommen som beveger seg fra hjerter til hjerter, så folk får ha det godt å leve lenge i landet.
Sammen for godhet.
Vår Alles.
Vi befinner oss på et av tidslinjas gyldne øyeblikk.
Dette kan bli virkelighet nå.
Spre nyheten.

Del. Spre den til alle. Det er nå det skjer. En mulighet vi kanskje aldri får tilbake.















#gjengsleie, #skrotgjengsleie. #bystyre. #enigbystyre. #annerledeslandet. #vegardkile, #larslangsveen. #ambassadørerforannerledeslandet.  

Publisert Legg igjen en kommentar

Kjære Storting, Kjære regjering.



I går var disse to staute karene i Bystyret. Der fikk de snakke med byrådsleder Raimond og ordfører, Marianne. Vegard leverte et brev han hadde skrevet til byrådsjefen. Der sto det at han ønsket å få bli boende i den fine leiligheten sin, at han aldri ville flytte. Han ville få spise pizza, gå på kino, lese aviser,  dra på ferie der det er varmt å bade.

De satt på galleriet disse to karene. Derfra ble de vitne til at et samlet bystyre beklaget de opplevelser de to har gått gjennom, en trussel om utkastelse og ei husleie de ikke klarer.

Begge to ble betrygget på at denne situasjonen skulle ordnes opp i for alle dem som bor i Oslo. Det var full enighet. Vi satt sammen på galleriet Derfra så vi et felles hjerte vokse frem i sentrum av oss alle, et hjerte vi alle kunne røre ved, kjenne oss ett med. Vi holdt imaginære hender en by der alle borgere skulle sikres et godt hjem.







Disse to gutta er jublende lykkelige. Disse to flotte kara bærer hjertet sitt på seg. De kom til oss fra Annerledeslandet.

Der er de mer opptatt av hjerter enn av tanker.Disse to gutta sier at de ikke vil hvile før alle mennesker i Norge kan leve trygt i landet, kan få vite at de får bo i leilighetene sine. Selv når foreldrene dør, søsken blir syke, når de som passer på for dem, ikke kan mer. De ønsker seg et Norge der alle sammen tar hverandre i hendene og sier at her i landet skal det være godt å bo for alle. Vår Alles.



Det er helt unaturlig for disse to å kjempe bare for seg selv. Disse gutta med store hjerter og omsorgsfulle hender. De fører en kamp for alle. Derfor er de valgt som ambassadører for Annerledeslandet. 

Ambassadørene fra Annerledeslandet har forstått at disse problemene ikke kan løses på lokalt plan. Det er en nasjonal sak som må løses av regjering og storting. Deres drøm er at de skal få gjenoppleve det fantastiske som skjedde i bystyresalen.

De ønsker å se et felles storting i dyp enighet om at gjengs leie prinsippet skal skrotes en gang for alle fra tenkningen i Norsk politikk. De skjønner at det er meningsløst at folk skal betale mer enn de har for en kommunal leilighet de har fått tilgang til fordi de ingeting har, fordi de trenger bistand, hjelp.

De forstår ikke at vi må ha gjengs leie for at alle skal vite hva som er reell utleiepris. Alle vet at boliger er dyrt. Disse gutta her vet også det. De er kloke på alt som betyr noe, virkelig betyr. De skjønner at det er meningsløst at de skal søke om støtte til å bo for at politikerne skal få vist frem et reelt prisnivå. Det tar tid og krefter fra de pårørende som heller kan benyttes til hygge, glede, samvær. Det koster penger å ansette alle de folka som skal behandle alle søknadene. Disse gutta her skjønner seg på penger. Uten penger får man ikke skaffet seg det man har lyst på.  Alle vet jo at boliger trenger vedlikehold. Det er bare å sette av penger til det hver måned, sånn som alle andre må gjøre. Disse gutta vet det. De kan spare til ting de ønsker seg. Det har de gjort hele livet. De kan spare så mye at de blir direkte gjerrige, men aldri hjerteløse.

Skrot gjengs leie, sier disse to flotte karene.

De vet hvor mye frykt de selv, og deres familier, har måtte gjennomleve på grunn av denne leia,  hva det gjorde mot oss. Ingen skal behøve å oppleve det samme, smiler de.

Tenk om det samme kunne skje i Stortinget.Tenk om alle partier kunne legge hjertene sine sammen og finne gode politiske løsninger for dem som trenger det mest, sier de. De tror absolutt at det er mulig. Det er derfor vi har hjerter i kroppen, sier de.

De vet det, de som kommer fra Annerledeslandet, de som vet alt om hjerter.

 

Nå ønsker disse ambassadørene våre å få noe til å skje.De vil snakke med statsministeren, med Siv, med Ingolf, med Trine, med Jonas, med Audun, med Bjørnar, med Trygve, med Une….

Det blir kanskje litt mange å forholde seg til, smiler de. Kanskje det kan greie seg med kongefamilien

og lederne for de fire regjeringspartiene. Samme det, bare det skjer noe. Vi kan ikke ha det sånn som det er nå.

Snart er det 17. mai. Da vaier flagget vårt i vinden. Da holder vi taler og sier pene ting om landet vårt. Før det må vi fjerne denne mørke pletten fra historien vår. For ellers så lyver vi. Er det noe disse ambassadørene ikke liker så er det løgn. De liker spirende liv, blomstrende mangfold, lykkelige mennesker. Det vil de kjempe for,

Vi ønsker dere velkommen til å delta i kampen. De vet at 60 000 mennesker leste bloggen min, den som handlet om dem, om vår kamp for at de skulle få leve trygt i leiligheten sine. De er overbevist om at vi minst kan få doblet dette tallet når vi nå kjemper for alle mennesker i Norge.

For disse gutta har et klart mål.De vil at alle i Norge skal holde hender å si:



Norge skal være et godt sted å bo for alle hele livet.


God vår, sier de og ønsker hele Norge et fedreland der det spirer og gror av hjertevarme og omsorg.







Bli med og kjemp for oss da vel? For dette er kampen for Norges hjerte.


   

#byråden, #statsministeren, #bystyret, #gjengsleie, #kongefamilien, #annerledeslandet, #politikerne

Publisert Legg igjen en kommentar

Jakta på det politiske- og byråkratiske hjertet


Jeg leter med lys og lykte etter hjertet hos det politiske Norge og det byråkratiske Norge. Vær så snill og bli med meg på jakta, også dere som det ikke rammer, for en gang kan det være deres tur til å bli behandlet slik, dere, barna deres, venner, barnebarn, kolleger.

Ingen kjenner fremtida.Vi trenger styremakter som bryr seg. Mange av dere har kanskje gått lei av Vår Vegard, Vår Alles for lenge siden

Vær så snille og ikke bli lei. Dette er ikke spam. Det er et rop om hjelp. Vi trenger alle de stemmer vi kan få, som kan fortelle verden at dette ikke er greit.

I dag har jeg skreket og grått over den uforstand jeg møter i dette landet. Da Dagbladet ringte meg første gang, lå jeg og hulket i senga. I dag skriker jeg i ensomhet. Ingen kan slå et menneske så til de grader til jorda som hjelpeapparatet, de som skal bidra til å hjelpe, være til hjelp, er hjelperne.

Derfor må vi som bor i dette landet  reise oss opp og si at nok er nok. Spam, nei.

Dette er jakten på det offentlige hjerte.


Hjelp meg å finne det før jeg blir sprø. Hvis jeg blir sprø, har ikke Vår Vegar, Vår Alles, min stemme til å snakke for seg lenger. Jeg vil gjerne være deres stemmer, for dette er flotte mennesker, en verdifull fargeklatt til vårt fellesskap, vi som kaller oss nordmenn.



Det har gått nitten dager. Det politiske Norge har ikke sagt et ord. Det byråkratiske Norge fikk min mann til å bruke nærmere fire timer på å fortelle oss at saken hadde høy prioritet. I dag har bydelen hatt telefonmøte med min mann. De kan ingenting gjøre med problemet, gjengs leie. Altså ingen samarbeid med det politiske Norge.



De forteller oss hva vi kan søke på som vi ikke har krav på. De forstår at dette inkassovarselet aldri skulle ha blitt sendt. De ser at vi kontaktet dem i august, så de hadde hatt god tid. Det beklages. De forsikrer oss om at det skal ordnes ting for oss. De mangler et dokument, som vi ikke ha sendt og som de ikke har etterlyst, for å kunne gjøre vedtak. De har hatt tida siden august til å be om det. Så startes det et regnestykke for å få husleia på tretten tusen kroner ned.

Et forslag er at Vår Vegard skal flytte inn i en mindre leilighet, som skal fraflyttes,slik at husleia går ned til 12000.

12000. Hva hjelper vel det? Han kan ikke betjene den husleia heller. Vi har folk i felleskapet her som ikke klarer å betale 11000 kroner heller. De klarte knapt å betale husleia når den var på åtte tusen. Så skal de ta Vegard fra den leiligheten han elsker, der han trives for å flytte han ned i gangen for å at han skal spare en tusenlapp i måneden.

Hvordan skal den nye beboeren kunne betale 13000. Satser de på å få inn rike foreldre som skal forplikte seg til en husleie ingen av oss andre greier? 

Jeg minner om visjonen. Et godt sted å leve hele livet.

Hjelp meg å finne folks hjerter, for jeg finner det ikke. Min mann har, med hatten i handa, gått med på å snakke med Vår Vegard om det som en mulighet. Om jeg har noe å si i saken, så skal det spørsmålet aldri nå han, ingen andre heller. Vår Alles. Ikke løser dette noe for noen andre heller verken for vårt bofellesskap,  eller for noe annet bofelleskap i Oslo, der gjengs leie er innført. Dette er en sak som gjelder alle de som daglig får ødelagt sine liv av gjengs leie prinsippet.

 Sitte der å telle på tusenlappene når vi har vært igjennom et helvete mildt sagt.




Jeg ber dere rett og slett om hjelptil å lete etter hjertet i denne saken.

Ingen kontakt fra det politiske Norge på nitten dager,

 selv om det er sagt i avisa at dette er dårlig handtert.

Ingen samhandling med bydelen. Ingen som sier til bydelen at de skal la kravet om gjengs leie bero til det er funnet politiske løsninger.

 I stedet teller bydelen kroner og ører og kommer med umenneskelige forslag.



Dere som har lest i Dagbladet, vet at dette er en mann som elsker sin leilighet, er trygg der.  Vi har et norsk folkeeventyr som heter Risen som ikke hadde noe hjertet på seg. Da hjertet, etter mange strabaser ble funnet og klemt i stykker, døde Risen og folk ble frie.

Askeladden, den norske folkesjela, fikk befridd brødrene, vant prinsessa og fant lykka.  Hjelp meg å ta livet av denne Risen så folk fra Annerledes landet, og alle de andre som også sliter med leia i kommunale boliger, kan få leve lykkelige i landet i et inkluderende blomstrende fellesskap. 

















#

Publisert Legg igjen en kommentar

Taushet, en maktfaktor.

Byen med det store hjertet. Takk til journalist, Madeleine, i Dagbladet, som har løftet vår sak til nye høyder og gjennom en landsdekkende avis, har gjort saken vår kjent. Hun har snakket med politikere og byråkrater, har fått deres meninger slik at vi kan lese dem i avisa. Takk.


Den tause maktfaktor. Ja, for det står i avisa. I avisa kan vi lese hva politikerne mener om hvordan de har behandlet en vergeløs mann og hans familie.

Det har gått 17 dager siden inkassovarsel og en trussel om utkastelse ramlet ned i vår postkasse. 17 dager med intense skriverier fra Ivar Johansens side og min side. 17 dager der folk har hjulpet oss så saken har blitt kjent. Folk har delt og lest. Jeg har hatt sekstitusen lesere på bloggen min. Takk til dere alle sammen, hver og en.

Dere har ikke vært tause.

I dagsavisen har jeg instendig bedt byrådsleder om et svar så vi kan være trygge for Vår Vegard, så vi kan gjenoppta vårt daglige virke uten frykt. Jeg har knapt sovet siden dette begynte. Fingrene har tastet så og si uavbrutt så folket i landet vårt skulle få vite om det overgrepet som begås mot en forsvarsløs mann i vårt Norge.
17 dager. Vi har fortsatt ikke fått noe svar.Alle politikere i dette land er informert om dette nå.Noe annet er ikke mulig. Likevel sitter byrådet i Oslo, som er ansvarlige for dette,og ikke gir oss et svar. Svaret er et tastetrykk unna. Mail er oppfunnet. Ikke noe svar. 



Den tause maktfaktor.

I den stanger vergeløse mennesker forgjeves.


I artikkelen erkjenner ordføreren at dette er blitt dårlig handtert.Det sies, gjennom avisa, at ingen skal kastes ut av leiligheten sin. De skal sette seg sammen med familien for å finne en løsning. Vi trenger ikke å sitte sammen med noen for å finne en løsning. Vi har ikke lyst til å bruke tida sammen med bydelen for å finne en løsning.


Vi synes at byrådet skal ordne opp i den dårlige handteringen og la oss i fred. Vi synes at byrådet skal fortelle oss, ikke gjennom pressen, men direkte til oss,at Vår Vegard er trygg.Dere er trygge.Han skal få bo i leiligheten. Vi skal finne en løsning.

I første rekke gjelder det Vegard, den første mann med Downs, som har fått inkasso varsel og er blitt truet med utkastelse.










Forøvrig må det finnes en løsning for alle de andre som dette gjelder. De første er de psykisk utviklingshemmede som ikke kan snakke for seg selv. Jeg har derfor valgt å være deres talerør. Våre unger i voksne kropper.

Så gjelder det alle andre i Oslo som bor i omsorgsboliger, og som av andre grunner, ikke kan betale gjengs leie. Dette er byrådets oppgave.




Som Fabian Stang sier fritt sitert: “Dette ordner dere selv politikere. Det står ikke om penger. Dere har bevilget dere 180 millioner kroner til feiring av dere selv i Oslo by, penger dere til og med har tatt av gjengs leie inntekter, penger som skulle ha vært brukt til vedlikehold av de samme leilighetene. “






I morgen klokka 09.30 skal min mann møte, med hatten i handa, for å be om penger så kommunen kan betale seg selv tilbake de penger Vår Vegard ikke har betalt.

Forstå det den som kan. Han har 2 1/2 times reisevei. I tillegg kommer den tida møtet skal ta. Dette er tapt arbeidsfortjeneste.

Finne en løsning sammen med familien?Skal dere jobbe overtid om kvelden så vi slipper å ta av vår arbeidstid? Det blir selvsagt kostbart. Skal dere betale reiseutgiftene våre? Dette er deres ansvar ikke vårt.

Hvis dere ikke kan ordne dette for oss, av en eller annen byråkratisk grunn, som vanlige folk med bare vanlig forstand ikke forstår, så foreslår jeg at dere reiser ut til oss for å finne ut av dette sammen med familien Dere er herved invitert. Bare trykk på mail knappen og si fra  når dere kan komme.

Vi drar på en fortjent vinterferie på tirsdag ettermiddag og blir en uke. Enten kan dere komme dit, hytta ligger på Tynset, eller dere kan komme til oss i Råde, Agnesveien 2 for eksempel etter arbeidstid i morgen, eller når det måtte passe. Dere er hjertelig velkommen.

Vi er  så lei av å stå med hatten i handa.Vi er så lei av å stange inn i taushetens mur.

Da jeg jobbet i barenhage, jeg er paedagog, så lærte vi ungene der å be om unnskyldning hvis noe var dårlig handtert. Vi lærte dem å ordne opp dersom noe var dårlig handtert. Det gjorde vi. Det gjør man forhåpentligvis fortsatt for at folk skal bli gagns mennesker som bærer hjertet sitt på seg.


Jeg har lenge etterlyst et slikt hjerte blant våre folkevalgte. Jeg synes ikke det er urimelig at vi forventer den samme evnen hos våre politikere, som vi har valgt inn for  styre by og land for oss, som den vi forventer av ungene våre.

Takk, Fabian Stang, fordi du påpeker disse opplagte tingene. Dagbladet beskriver en stat, og en kommune, som skyver ansvaret for at dette har kunnet skje over på hverandre.  Ansvarsfraskrivelse.



Det prøver vi også å lære ungene om i barenhagen. Vi prøver å lære dem å ta ansvar. Jeg synes  at vi kan forvente det samme av dere. For Vår Vegard, og for oss, spiller det ingen rolle hvem som har ansvaret. Det som spiller noen rolle for oss er at dere ordner den situasjonen som har vært dårlig handtert, i forhold til oss.



 

Jeg gjentar meg selv her. 17 dager mot taushetens mur. Hvor lenge skal denne tausheten vare?  Jeg regner med at dere har lest innleggene mine. Dere har blitt presentert for dem. Jeg har sørget for at dere har fått dem. Ikke et ord fra noen. Ikke fra statsministeren. Ikke fra noen.

Ved det kveles lille mann i maktapparatets kvern. Jeg føler det som om jeg har gått gjennom en kvern. Arbeiderpartiet. Raymond.



Ingeborg Refling Hagen skrev:

Hvor begynner frihetskravet?
med den aller første slaven,
som slet åket av.
Hvordan fikk han tak i ordet?
Hvordan kom han inn på sporet?
Hvordan dette lys i mørket i uvitenhetens natt.
Jo, når trykket blir for voldsomt tar et menneskehjerte fyr.




Slik var det en gang i historien. Arbeidere over hele verden forente seg. Ville ikke mer. Kastet åket av. Ville ha rettigheter. Kjempet for dem. Nå sitter det samme partiet, mette og tilfredse i byrådet og bedriver maktutøvelse mot de svakeste av de svake.

Er tause. Ikke et ord på søtten dager. Bevilger seg penger til en storslått feiring av hva de har oppnådd.

Dropp feiringa. Et nasjon er ikke større enn slik den behandler sine svakeste.

Vår Vegard, Vår Lars, Vår Mia, Vår alles.

Igjen, Takk til deg Fabian Stang. Du har vist deg som en mann som bærer hjertet sitt på seg. Som ser hvordan det bør ryddes opp i dette. Jeg skal gjemme ordene dine i mitt hjerte til min dødsdag. Ord gir ingen løsning. Det må handling til.

 Dere er et tastetrykk unna en informasjon vi skulle ha fått for lenge siden. Det er et svik mot oss, det norske folk, og mot alle de små i samfunnet som trenger at dere ordner opp for oss.


Vår Vegard, Vår Lars, Vår Mia, Vår Linda. Vår Marianne, Vår Mirja, Vår Alles.





Created with GIMP