Publisert Legg igjen en kommentar

Å ta vare på unger.

Om å gjøre det nødvendige


Jeg har jobbet med unger i mange år. Unger med ulike vansker. Det gjelder å gjøre det nødvendige. Da må man finne ut hva det handler om, for det du finner ut har store konsekvenser for de mennesker det gjelder. Det var en gang. Det har vært så mange ganger, så mange ganger av det samme, men denne gangen her………

Jeg var relativt nyansatt på den plassen. Jeg hadde fått beskjed av rektor om å finne ut av denne ungen. Det var ADHD inn i bildet, atferdsvansker, barnevernsanmeldelse som burde følges opp, som det ofte er.

Jeg observerte ungen i klasserommet og tenkte at hvis jeg var blitt behandlet sånn, så hadde jeg blitt gal, vi snakker tørna. Han blei passet på hele tida. En assistent på hver sin side av ham i all undervisnin. Han ble fotfulgt i friminuttene.

Blikket hans var klart, våkent, frustrert. Jeg snakka med ham i i pausa sånn litt på tvers da vi kom oss unna de som fulgte ham. Jeg spurte hvordan han hadde det. Han sa at han holdt på å bli gal av at det alltid var voksne rundt ham, at han aldri fikk være i fred. “Da må du skutte å slå da”, sa jeg. “Hvorfor i alle dager slår du?” De andre erta ham fordi at han ikke var noe flink så da slo han. “Erter?” spurte jeg. “Jeg har da ikke sett noen erte.” Nei, det var fordi de ikke turte det når det var voksne der. “Vil du slå da”, spurte jeg. Selvsagt ville han ikke slå. Han ville ha det kult sammen med kamerater. Men når de var så kjipe…. Litt ut i samtalen spurte jeg om jeg kunne få komme hjem til ham. Ja, det hadde han ikke noe i mot.

Jeg ringte og gjorde en avtale med mor. Hun viket ikke overvettes begeistret. Det var derimot jeg, og eg fikk en avtale.

Hjemmet blei jeg møtt av en rasende far. Han skjelte meg ut. Kom jeg dit for å spionere på dem. Var det ikke nok at de hadde fått barnevernet på nakken. Det var ikke noe galt med sønnen hans. Han banna så det lyste og virket direkte truende.

Jeg hadde tre valg.

  1. Jeg kunne ha gått hjem, skrevet en rapport og fortalt hvordan jeg var blitt møtt. Det ville trolig ha vært svært alvorlig for både familien og ungen.
  2. Jeg kunne han insistert på å få snakke med mor som jeg hadde gjort avtalen med, satt meg ned med mitt profesjonelle jeg og trolig ikke fått annet ut av det enn en rapport som ville omhandle svært uvillige foreldre som ikke så verken ungens- eller skolens situasjon.
  3. jeg kunne svare på tiltale.

Det gjorde jeg. Jeg kan banne verre enn noen bryggesjauer så jeg banna i vei og lurte på hvilken rett han hadde til å behandle meg sånn når jeg brukte av min fritid til å komme til dem for å finne ut hvordan vi best skulle hjelpe sønnen hans. Jeg så ham rett inn i øynene. I bakgrunnen så jeg ei kvinne med et blekt ansikt og sterke øye som så ganske forskrekket ut.

Hun prøvde å komme med høflighetsfraser, be meg inn og ignorerte ektemannen. Jeg hadde ingen intensjoner om å ignorere noe som helst. Jeg hadde bedt mor om at guttungen skulle være tilstede når jeg kom, men han var ingen steder å se.

Faren ble helt taus. Jeg hadde gjettet riktig. I øynene hans så jeg inn på en dyp fortvilelse, et forskremt menneske som ikke ante hva han skulle foreta seg. Så derfor slo han fra seg med det han hadde. En liten gutt som gjorde hva det skulle være for dem han elsket. Han brydde seg om ungen sin. Det var jeg sikker på.

Mora stammet i bakgrunnen, fortsatte å komme med unnskyldninger. Jeg forsikret henne om at det var helt greit, at jeg forsto at de var fortvilet. Jeg var fortvilet jeg også. Nå måtte vi sette oss sammen for å finne ut hvordan vi skulle hjelpe gutten. mens det ennå var tid. Det var derfor jeg var her. Jeg var ikke skolens ambassadør, eller deres forlengede arm, men ei kvinne som så en gutt som trengte hjelp. Skulle det nytte måtte vi gjøre det sammen.

Jeg ble bedt inn i stua og sank ned i sofaen. Mora spurte om jeg ville ha noe å drikke. Jeg takket ja til te.

Faren skjelte meg ut igjen for å være spion og han kom ikke til å finne seg i at jeg skrev ned et eneste ord om dette møtet om det de sa og det som foregikk der. Jeg skjelte tilbake og sa at jeg slett ikke var kommet som spion, men fordi jeg ville hjelpe guttungen. Så rakte jeg frem handa og sa at jeg lover at jeg aldri skal si et eneste ord om det som blir sagt her inne til noen uansett hva det er, og det er jeg villig til å ta deg i handa på. Jeg skal ikke skrive ned noe, dersom du ikke er enig i det.

Han tok handa mi.

Så begynte han å fortelle om guttungen, alle de gode egenskapene hans, hvor dyktig han var. Jeg tvilte ikke et sekund på at han hadde rett. På skolen hadde jeg møtt en stressa gutt, men blikket hans. Ja, han mente jeg nok kunne mer enn, tja.

Så hvorfor ……….. Han la ut om skolens bekymringer, alle tiltakene, han var sikker på at gutten ikke hadde ADHD. Det var jeg sikker på også. Jeg hadde ikke sett noe hos ham som tydet på det.

Så var jeg trolig illojal, for jeg kritiserte hvert eneste tiltak som skolen hadde igangsatt. Da stirret han stort på meg. Kona kom inn med drikke å biteti. Hun hadde hørt hvert ord, det var jeg overbevist om. Nå hadde vi ryddet vei. Den virkelige samtalen kunne begynne.

Deres historie kommer frem. De hadde selv hadde vanskelig på skolen. Ingen av dem likte å dra på foreldremøter eller samtaler. Mora prøvde, men opplevde det vanskelig. De hadde leflet med rus, narkotika da de var unge, men ingen av dem hadde hatt et rusproblem. Siden ungene kom, hadde de kun rørt alkohol i en moderat form. Hvem vet. Jeg kunne ikke vite, men jeg var villig til å tro dem.

Det sa jeg også. Jeg sa at jeg ikke hadde kommet for å dolke dem i ryggen. Dersom jeg trodde at de ville gutten sitt beste ville jeg stå last og brast sammen med dem til vi fant en god løsning. Hvis jeg fant ut at jeg ikke at de ville gjøre sitt ville jeg tvertimot stille meg sammen skole og barnevern.

De bedyret at de hadde guttens beste i tankene, at de elsket begge sine barn.

Jeg valgte dette som metode. Denne mannen trengte at jeg snakket til hans hjerte, gjorde ham trygg på at jeg var villig til å være et lyttende medmenneske. For å fortsatte å trygge ham, tok jeg frem min mer lettsindige side og valgte å snakke om mine egne greier. Jeg forsto deres angst for skole og lærerværelser.

Å det er helt sant. Jeg har fortsatt angst for lærerværelser. Den sitter i ryggmargen fra jeg var unge. Hvis vi ikke var snille, måtte vi gå dit og melde oss. Så blei vi plassert utenfor på en stol til spott og sped. Fortsatt, når jeg kommer inn på slike rom, går det et gufs i gjennom meg. Alle disse flotte mennesker med fagkompetansen lysende som en glorie rundt hodet.

Når jeg er kjent, er det annerledes, men jeg tenker ofte at det er snille jenter og gutter som blir lærere. Det er ikke så ofte at det er rampungene man finer i de stolene.

Disse to kunne ikke helt forstå hvorfor jeg var blitt lærer når jeg hadde det sånn. Det kunne jeg ikke helt selv heller, men det var selvfølgelig for å kunne hjelpe disse ungene som sliter, ikke passer inn.

Vi fikk etterhvert guttungen ned. Jeg spurte på nytt hvorfor han slo og fortalte om alt det fine foreldrene fortalte om ham, alt han kunne. Jo, han så på seg selv som flink, men det var vanskelig for ham å lese og skrive ordentlig og det lo de andre i klassen av. Derfor slo ham. Så nå ville han ikke lese og skrive. Da ble det jo litt trøblete på skolen, siden det er det de driver med der.

Han var også veldig frustrert over å bli passet på hele tida. “Men du skjønner jo at det må være sånn så lenge du slår”; sa jeg. “Jeg har forstått at du slår skikkelig hardt også. Det kan jo ikke være sånn at dine medelever skal være utrygge på skolen.” Nei, men det var bare å la være å erte han det. Han slo kun de som ertet. “Så hva skal til for at du ikke slår. På skolen rapporterer de at du faktisk slår uten grunn. ” Han medga at det etterhvert var blitt sånn at han slo dersom han trodde de kom til å erte.

Han medga også at han gikk og vandret rundt i klassen. Jeg spurte hvorfor. Nei, det var fordi han ikke hadde noe å gjøre siden han verken kunne lese eller skrive. Da var det på en måte ingen vits i at han var der. Da kunne han heller gå et annet sted.

Vi lagde en avtale.

  1. Jeg skulle få fjernet begge assistentene dersom han lovet at han ikke skulle slå. Dersom han ble provosert eller ertet skulle han komme til meg. Vi skulle ordne opp.
  2. Han skulle ikke vandre rundt i klasserommet. I stedet skulle han forsøke å følge med, skrive og lese på sitt nivå.
  3. Han skulle være sammen med meg i en del timer der vi skulle jobbe med å få opp lese -og skrive evnen. Klassestyrer skulle la han i fred slik at han ikke trengte å bli avkledd på noen måte.
  4. Vi skulle finne ut av hvorfor han sleit med å lese og skrive. Jeg skulle foreta noen tester. Ved behov skulle vi få det utredet videre.
  5. Han og klassestyrer skulle sammen finne ut hvor han skulle sitte i klassen og ved siden av hvem.
  6. Hvis det ble vanskelig å sitte i ro, skulle han finne meg.
  7. I matte, som han var glad i , skulle han gjerne få briljere, men det skulle ikke stilles krav til å sette opp stykker og holde orden på tall. Det skulle vi jobbe med over tid på gruppe og i klasserommet.

Vi tok hverandre i handa på denne planen. Guttungen gikk.

Så la jeg foreldrene og jeg en plan.

  1. De skulle støtte opp om den planen jeg hadde lagt med gutten.
  2. De skulle sørge for at han satte seg ned med lekser og ikke på noen måte pushe. Han skulle jobbe i egen takt, halve tida med matte og halve tida med skriving. Jeg skulle avtale med lærer hvordan det skulle foregå. Tekster der han skrev om noe han likte.
  3. Vi skulle legge barnevernet på hylla.
  4. De skulle prøve å stille opp på møter på skolen. Jeg tilbød meg å være tilstede i den grad de ønsket det.

Vi var blitt enige om at vi ikke skulle skrive ned noe fra møtet. Nå gikk de med på at disse punktene skulle forfattes, og vi underskrev alle tre. Jeg sa at de kunne ringe meg når det skulle være på døgnet dersom det var noe de lurte på, trengte hjelp med.

Vi avsluttet møtet med å hygge oss, le mye, fortelle hverandre om små rampeepisoder fra skolen.


Tester viste at gutten hadde dysleksi. Klassestyrer foreslo å plassere ham sammen med en stille og forsiktig gutt som han kunne kikke litt på når det gjaldt skriving. Det fungerte ikke så bra siden denne gutten satt og hvisket hele tida.

Jeg brukte en god del tid på å observere i klassen. Samtidig brukte jeg tid på å undervise klassestyrer i hvordan hun skulle undervise og tilrettelegge for dysleksien. Det forundret, forundrer meg, at dette ikke fokuseres mere på i lærerutdanningen. VI vet at det trolig befinner seg noen i alle klasser. VI veit også at de skjuler det med livet som innsats. Det er så pinlig.

Gutten hvisket. Det viste seg at han egentlig ikke skrev på skolen i det hele tatt. Leksene hans var alltid perfekt utført med helt riktig norsk. Jeg sjekket ut dette med foreldrene. Mora var helt klar på at sønnen hennes hadde lese og skrivevansker, men hun ville ikke at det skulle bli et problem på skolen så hun gjorde alle leksene hans.

Utredinnga viste at hun hadde helt rett. Jeg fikk disse to guttene på gruppe. Det ble helt magisk. De var så forskjellige og så bra for hverandre. Vi hadde de kjempekult og de ble glade i både å lese og skrive på det nivået man kan forvente av dyslektikere. For å få dem bort fra bokstavene, som de begge var ganske engstelige for, gikk jeg over til å skrive med runer. Det syntes de var morsomt. For å oversette måtte de jo både lese og skrive på vanlig vis. Også dreiv vi med mye morsomt som vi kunne skrive om. For når hjertet og følelser er aktivert, ja da, er det gøy å skrive.

Det handler rett og slett om å se mennesker, ikke diagnoser, grupper, båser. Vi er alle forskjellige. Alle har vi våre sår, våre utfordringer. Vi må alltid snakke til menneskene bak maskene ellers er det egentlig ikke noe vits. Å denne gutten som holdt på å bli fullstendig ødelagt av systemet vokste frem til den ressurssterke gutten han egentlig var, den som foreldrene så.

Dette er selvsagt ikk enoe hvem som helst bare kan gå inn å gjøre. Man må ha fagkompetaanse og erfaring i å lese mennesker.

Kun to ganger i hele min karriere har jeg meldt unger til barnevernet for omsorgssvikt. Mange ganger har det vært mistanke om det. Flere ganger har jeg blitt hardt presset til å melde, men jeg har ikke gjort det. I stedet har jeg gått inn og undersøkt hva det dreier seg om. Derfra har vi bygd solskinnshistorier og utvikling. Det er da det er moro å jobbe med unger, det er da vi bygger fremtid.




































Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.

Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.

Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond



Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mang gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.



Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov som de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.




Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen. Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt. Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.




Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende. Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år. Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.















Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger.



Kjærlighet


Jeg er mer enn middels opptatt av kjærlighet. Allkjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne. Derfor har jeg laget en liten konkurranse her. Ut fra fire vers skal dere komme frem til en av verdenshistoriens store kjærlighetshistorier. Belønninga er heder og ære. Den som er først ute med å melde svaret til meg på min mailadresse kile@libermundi.no vinner i tillegg E- boka mi, Kistepakta.



Utfordringer med ulike religioner


Pippi var ikke redd for noe. Dette er meg Pippi en gang. Når hun lurte på noe, forsøkte hun å finne ut av det. Jeg og.

Jeg er ganske oppgitt over terror og vold begått av radikaliserte muslimer som behandler oss som vantro. Kvinner som må skjule sitt hår og vandre rundt i digre teppelignende kapper og knapt får vise øynene. Kvinner som dømmes til lange fengselsstraffer og pisking fordi de nekter å bruke hijab, viser hår. I vårt land utsettes kvinner og barn for en moralsk tvang om å dekke håret sitt. Det gjør meg ganske frustrert. Derfor har jeg tatt på meg å lete i Muhammeds liv og i Koranen for å se om jeg kan finne noe der som tilsier at det er sånn.





Å bli eldre


Å bli eldre det er noe jeg driver med for tida, noe som folk har gjort før meg. Her er gullbrudeparet, farmor og farfar Kile. De eldet med stil og er mine forbilder for hvordan man skal forholde seg til unger og folk i verden.

Vi lever i en verden der det meste dreier seg om å være unge og vellykkede. Når vi trekker på åra er vi liksom ikke noe særlig verdt. Sånn skal vi ikke ha det. Jeg kjenner meg like ung som den pureste ungdom. Samtidig har jeg alderens erfaringer å øse av. Selvsagt er vi betydningsfulle mennesker. Det skal vi være til vi dør.



Fibromyalgi

Jeg har fibromyalgi, en kropp som lyver om smerter som ikke eksisterer. Det er ikke spesielt festlig. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å leve med det. De erfaringer jeg har samlet, har jeg lyst til å dele med andre som har det, eller som en dag får det. Livet bør bestå av så gode dager som mulig ut fra utgangspunktet. Det krever en innsats.



Ta vare på naturen

Vakre naturen, vakre jorda, ei jord vi må ta vare på. Det er vanskelig for det er nesten like mange meninger om hvordan det skal gjøres som det er mennesker på jorda. Det finnes ingen veier tilbake til det som en gang var. I hvert fall vil ikke jeg tilbake dit. Jeg har trua på at når det virkelig gjelder, har vi den kompetansen som bringer oss videre.

Jeg skriver om mora mi. Hun var helt unik. Ingen var så sparsom. Jeg tror ikke det var mye hun belastet miljøet mens hun levde. Alt ble benyttet på nytt, gjerne flere ganger.





Åtte åringer

Åtte åringer. Jeg vet ikke hvor ofte man tenker over hvor forskjellige de er fra syvåringer. Alle alderstrinn har sine utfordringer, og det er viktig for ungenes utvikling at de får gått gjennom disse trinnene på en god måte.





Kapittel 8 i Kistepakta.

Reikin Jernstein har mistet hele familien sin. De har blitt brutalt myrdet. Han må opp å stå komme seg videre i livet. Alt han kan tenke på er at han vil ut å finne de skyldige, hevne dem.





Skrivegleder

Å skrive er min store hobby. Det er det jeg fordriver tida med. Å stå i andre sko, skape fiksjoner. Det betinger at du også kjenner deg selv, kan bruke dine opplevelser i andres liv. Vi bærer fortida med oss, ikke som abstrakte tanker om, men de ekte menneskene, de ekte ungdommene, de ekte ungene. De kan lære oss mye. Det var en gang.

Så redd jeg var den gangen, den lille jenta. Jeg tar henne i handa og sier: “Kjære lille venn. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Det som skjedde skal aldri skje igjen.” Da blir hun trygg. Vi trenger alle å være trygge for at vi skal kunne leve gode liv.



Med Downs i familien. Utfordringer og gleder.


Vår Vegard. Så mye som jeg har skrevet om ham denne våren. Savner det nesten. Det er en berikelse på mange måter. På andre måter er det ytterst krevende.




Små vers.

Verden er så full av alt. Gleder og sorger, det vakre og det heslige.

Gode gjerninger, onde gjerninger. Løgn og sannhet.

Det er vanskelig å favne det hele i ord.

Noen ganger må jeg bare prøve å sette ord på tanker.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Jakta på det politiske- og byråkratiske hjertet


Jeg leter med lys og lykte etter hjertet hos det politiske Norge og det byråkratiske Norge. Vær så snill og bli med meg på jakta, også dere som det ikke rammer, for en gang kan det være deres tur til å bli behandlet slik, dere, barna deres, venner, barnebarn, kolleger.

Ingen kjenner fremtida.Vi trenger styremakter som bryr seg. Mange av dere har kanskje gått lei av Vår Vegard, Vår Alles for lenge siden

Vær så snille og ikke bli lei. Dette er ikke spam. Det er et rop om hjelp. Vi trenger alle de stemmer vi kan få, som kan fortelle verden at dette ikke er greit.

I dag har jeg skreket og grått over den uforstand jeg møter i dette landet. Da Dagbladet ringte meg første gang, lå jeg og hulket i senga. I dag skriker jeg i ensomhet. Ingen kan slå et menneske så til de grader til jorda som hjelpeapparatet, de som skal bidra til å hjelpe, være til hjelp, er hjelperne.

Derfor må vi som bor i dette landet  reise oss opp og si at nok er nok. Spam, nei.

Dette er jakten på det offentlige hjerte.


Hjelp meg å finne det før jeg blir sprø. Hvis jeg blir sprø, har ikke Vår Vegar, Vår Alles, min stemme til å snakke for seg lenger. Jeg vil gjerne være deres stemmer, for dette er flotte mennesker, en verdifull fargeklatt til vårt fellesskap, vi som kaller oss nordmenn.



Det har gått nitten dager. Det politiske Norge har ikke sagt et ord. Det byråkratiske Norge fikk min mann til å bruke nærmere fire timer på å fortelle oss at saken hadde høy prioritet. I dag har bydelen hatt telefonmøte med min mann. De kan ingenting gjøre med problemet, gjengs leie. Altså ingen samarbeid med det politiske Norge.



De forteller oss hva vi kan søke på som vi ikke har krav på. De forstår at dette inkassovarselet aldri skulle ha blitt sendt. De ser at vi kontaktet dem i august, så de hadde hatt god tid. Det beklages. De forsikrer oss om at det skal ordnes ting for oss. De mangler et dokument, som vi ikke ha sendt og som de ikke har etterlyst, for å kunne gjøre vedtak. De har hatt tida siden august til å be om det. Så startes det et regnestykke for å få husleia på tretten tusen kroner ned.

Et forslag er at Vår Vegard skal flytte inn i en mindre leilighet, som skal fraflyttes,slik at husleia går ned til 12000.

12000. Hva hjelper vel det? Han kan ikke betjene den husleia heller. Vi har folk i felleskapet her som ikke klarer å betale 11000 kroner heller. De klarte knapt å betale husleia når den var på åtte tusen. Så skal de ta Vegard fra den leiligheten han elsker, der han trives for å flytte han ned i gangen for å at han skal spare en tusenlapp i måneden.

Hvordan skal den nye beboeren kunne betale 13000. Satser de på å få inn rike foreldre som skal forplikte seg til en husleie ingen av oss andre greier? 

Jeg minner om visjonen. Et godt sted å leve hele livet.

Hjelp meg å finne folks hjerter, for jeg finner det ikke. Min mann har, med hatten i handa, gått med på å snakke med Vår Vegard om det som en mulighet. Om jeg har noe å si i saken, så skal det spørsmålet aldri nå han, ingen andre heller. Vår Alles. Ikke løser dette noe for noen andre heller verken for vårt bofellesskap,  eller for noe annet bofelleskap i Oslo, der gjengs leie er innført. Dette er en sak som gjelder alle de som daglig får ødelagt sine liv av gjengs leie prinsippet.

 Sitte der å telle på tusenlappene når vi har vært igjennom et helvete mildt sagt.




Jeg ber dere rett og slett om hjelptil å lete etter hjertet i denne saken.

Ingen kontakt fra det politiske Norge på nitten dager,

 selv om det er sagt i avisa at dette er dårlig handtert.

Ingen samhandling med bydelen. Ingen som sier til bydelen at de skal la kravet om gjengs leie bero til det er funnet politiske løsninger.

 I stedet teller bydelen kroner og ører og kommer med umenneskelige forslag.



Dere som har lest i Dagbladet, vet at dette er en mann som elsker sin leilighet, er trygg der.  Vi har et norsk folkeeventyr som heter Risen som ikke hadde noe hjertet på seg. Da hjertet, etter mange strabaser ble funnet og klemt i stykker, døde Risen og folk ble frie.

Askeladden, den norske folkesjela, fikk befridd brødrene, vant prinsessa og fant lykka.  Hjelp meg å ta livet av denne Risen så folk fra Annerledes landet, og alle de andre som også sliter med leia i kommunale boliger, kan få leve lykkelige i landet i et inkluderende blomstrende fellesskap. 

















#

Publisert 4 kommentarer

Et blomstrende fellesskap står under trussel om ødeleggelse.



Her er de. Vår Vegard, Vår Lars. Vår Mia, Vår Marianne, Vår Mirja, Vår Linda, Vår Mohammed, Vår Inger, Vår Hans. Vår Jostein, Vår Petter, Vår Frans.Vår Bente. Vår Ronja. Vår ……Vår……..Vår…….Vår…….Vår…….Vår.

Ungene som kom til oss fra annerledeslandet. Sånn kan vi fortsette til vi har nevnt navnet på hver eneste person med utviklingshemning i Norge.


Created with GIMP




Så kan vi fortsette til vi har inkludert alle i hele verden. En stor gruppe mennesker, som ikke kan snakke for seg selv, argumentere for sine behov, fortelle hva de trenger for å ha et godt liv

De levde ikke lenge før i tida. Den gang ble de samlet på institusjoner. Mange vantrivdes og døde tidlig. Det er ikke lenge siden. Man beskrev det som et symptom på tilstanden, ikke som en mangel på behovstilfredstillelse, for hvilke behov kunne de ha disse gærningene når de bare hadde en seng, klær og mat.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til den gang Vår Vegard var liten, til HVPU reformens barndom, den min svigermor sammen med en mengde andre var med å kjempe frem.M

De pustet lettet ut og trodde at ungene deres var beskyttet, at de ville bli tatt vare på så de kunne leve verdige liv i blomstrende fellesskap sammen med resten av samfunnet.

Igjen er ungene våre truet. De sitter ubeskyttet i sine voksne kropper, i sine kommunale omsorgsboliger, i kommuner som skal ta vare på dem.

Husleia er blitt så høy at de ikke klarer å betale den. En er allerede truet med utkastelse. Andre kan komme etter. De står ubeskyttet og alene. Ingen av dem kan tale sin egen sak. Vi pårørende må snakke for dem, og vi er så slitne, så slitne, for vi har snakket og snakketv siden de kom til verden.

Vi er så lei av å stå med hatten i hånda å trygle om at politikerne skal se oss, se dem vi elsker høyere enn våre liv.


Vår Lars

Vår Lars kom til verden 20/10 -81, den førstefødte. Den dagen da hjerter sang, den dagen Bente og John holdt sitt nyfødte barn i armene for første gang.

Lars, foreldrenes glede.Øynene som møtte deres, de vakre øynene, den myke huden.  Han hadde en hjerneskade Lars.

Gutten deres, fra en fødestue en gang, vokste opp med store fysiske og psykiske vansker. Storebror til to flotte jenter. Den ene kom allerede året etter ham. En blomstrende familie, familiegleder.




De satte sin lit til at han skulle få et trygt liv som voksen. Han fikk sin egen leilighet, jobb i vernet bedrift.  Besteforeldrene satte av litt penger til ham, så han skulle være sikret muligheter for ferier med familien, kunne betale for fornøyelser, kjenne gleden ved å invitere. Leve sitt liv som en gentlemann. Så kom gjengs leie. Husleia steg fra 5 000 kroner til 11 50 fra den ene måneden til den neste. Lars lever et sparsommelig liv. Han har ikke et høyt forbruk. Men når det skjer noe ekstra, da har han ikke penger til det. Da tærer han på formuen, den som skulle gå til hans trivsel, det utenom det vanlige.

Nye briller. Han tærer på formuen. Når noe går i stykker, slites, han tærer på formuen


Nye briller. Han tærer på formuen. Når noe går i stykker, slites, han tærer på formuen

Ferietur til Tenerife med familien. Det koster å dra på ferie med disse ungene. Det er hardt arbeid 24 timer i døgnet. Ingen godtgjørelse. Pengene må man ta av egen lomme.




Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er nevlars-2010804-6-1549960873787.jpg

Foreldrene blir engstelige for fremtida. Når formuen er brukt opp, er det de som må betale.

Penger som brukes til å skape samhold i familien, gleder.

Han har en liten nevø, Lars. To barnehjerter som snakker samme språk.

To mennesker som familien må skape møtepunkter for til glede for dem begge.

Vår Lars. Vegards Lars. Alles Lars. Vår Alles.


Vår Mia

Mia ble født  11/7 1984 i Oslo. Ei lita jente så dagens lys, åpnet øynene og et foreldrepar var fortapt for alltid, deres barn, deres lille jente, ei sol.



Hun var ikke som andre denne solstråla som kom til dem og ble lyset i deres tilværelse. Et Downs barn, startet livsferden gjennom vanlig skole og ut i arbeid som veverske på Balder  Tekstil fra 2006. Hun sliter med hjertefeil, har pacemaker og nedsatt hørsel med mange operasjoner, bruker briller og høreapparat. Ei munter og glad jente, foreldrenes stolthet, ei ivrig bruker av sosiale medier. Har kjæreste som bor i et annet bofellesskap.

Hun er eier lykka ei lykke hun sprer til alle hun møter. Så kom gjengs leie.

Husleia økte fra 8 225 til 13 000 fra en månde til den neste,

Foreldrene  betalte den i tre måneder. De kunne ikke fortsette med det.

Klarer det ikke.


De siste tre månedene har de betalt gammel leie. Nå frykter de at det samme skal skje med Mia som det Vår Vegard har opplevd.

Foreldrene hadde trodd at dette vakre barnet, så full av kjærlig varme, skulle være trygge i Kongeriket Norge. Vi hadde alle trodd det. Vår Mia. Vegards Mia, Lars sin Mia

Våre unger.

Det er ikke mulig å fatte at noe sånt som dette kan tildra seg i vår tid. 2019.




Vår Marianne

Født 30/12 1963, så dagens lys og kikket mot verden i sine foreldres armer. Det nydeligste lille sjarmtoll Bror Jarle.

Jeg har kjent henne siden hun var ei lita jente og gikk sammen med Vår Vegard på Ragna Ringdal og senere på  Radarveien daghjem og skole.

I 1979 var hun på karnevalsfest i vårt hjem, En liten alv. Sånn er det jeg husker henne. En vakker alv med en sterk vilje, tilstedeværende, nysgjerrig på livet, men også rastløs. urolig. Trenger mye hjelp og oppfølging.




Ei lita jente som vokste fra ei prinsesse til en bestemt ung dame. Hun fikk seg leilighet, arbeid. Familien tenkte at nå er det trygt. Hun har det godt, denne jenta vår.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bloggmariannevoksen-2010804-6-1549978378156.jpg

Så kom gjengs leie. Det tæres på formuen hver måne penger som er satt av til at hun skal ha et godt liv, kunne reise, delta på fornøyelser.

Familien er ikke trygg. Til slutt går det tomt. Er det da broren som skal betale for henne?

Ei lita jente på ei fødestue en gang. Ei lita jente som foreldrene ville gi den best mulige fremtid.

Vår Marianne, Vegards Marianne. Lars sin Marianne,

Mias Marianne, Vår alles Marianne, Vår Alles.


Vår Linda



født 9/11 1988. Ei lita jente kom til verden, familiens glede, ei elskelig jente som sprer glede rundt seg som om det var solskinn, ivaretakende og snill.



Så kom gjengs leie. Jeg vet ikke hvordan det slår ut for Linda. Hun har offentlig oppnevnt verge.Vår Linda, Vegards Linda. Lars sin Linda, Mias Linda, Mariannes Linda, Vår alles Linda, Vår alles alle.


Vår Mirja

Født 22/5 1975. Duften av nyfødt barn. Ei endeløs lykke. Vesle Mirja har en genfeil,

som gjør at hun fungerer svakt psykisk. I tillegg har hun store fysiske vansker. Hun er avhengig av masse hjelp. Hun hadde en husleie på 8 500 kroner. Fra juli til august økte den til 13 000. Mirja har ingen midler, en fortvilet situasjon.

 

Vår Mirja, Vegards Mirja, Lars sin Mirja, Mias Mirja, Lindas Mirja, Vår alles Mirja.

Et barn ble født. Vi nådde ikke dit de andre når, de vanlige barna, men ungene våre er fantastiske.

Min manns øyne gløder av en sjelden ild når han kommer fra omsorgsboligen. Vår Vegard liker ikke å bli forstyrret i utide. Gå, sier han og peker mot utgangen. Hele han er et veldig nei.

Så strømmer de til, alle de andre, vil ha klemmer, sier godord, smiler fra øre til øre. Han oppdager det, Vår Vegard. Så smiler han også og tar med seg storebroren sin hjem.

De har noe som ingen andre har,sier mannen min, noe som alle andre burde lære, den sosiale gleden og evnen til å vise den. Trygghet.  





Created with GIMP




Nå er de igjen truet. Deres blomstrende fellesskap er truet. Våre familier er truet. Vi kan ikke betale. Derfor er vi alle truet, alle vi som har unger som er psykisk hemmede.

Ikke bare fikk vi et annerledes barn. Vi kan få hele økonomien vår truet av politiske beslutninger som rammer de svakeste blant de svake. 

 

La oss slå armene om dem, ungene våre, disse fantastiske menneskene som kom til oss fra annerledeslandet og tok med seg gull og diamanter inn i våre liv.

Ungene som aldri blir voksne som deg og meg, men som forstår gleden og sorgen kjærligheten og smerten bedre enn noen andre.



Følelsenes barn.

La oss gi hverandre hendene, stå rundt dem til vi har laget en diger sirkel av hender, bli med alle sammen, hver eneste hand i Norge. Hjelp oss så vi får sagt at vi ikke vil være med på dette. Rop med oss at politikerne må ta ansvar.

Redd ungene våre. Ikke ta fra dem lykka. De kan ikke si i fra selv. Hjelp oss å rope på deres vegne, del deres skjebner så alle kan se, så alle kan strekke ut handa og bli med i sirkelen rundt disse fantastiske menneskene. 


La dem få beholde gleden og latteren. Vi vil så gjerne le med dem.





 











Publisert Legg igjen en kommentar

Mikroflyt i læring.





Å klappe en delfin. Jeg var redd. Dyr jeg ikke kjenner. Jeg kjente ikke denne delfinen. Det var et fantastisk møte. Hand mot skinn. Uforglemmelig.  Mikroflyt på sitt beste. 

Unger har en tendens til å finne på små mikroflytaktiviteter når det er noe de må som de ikke nødvendigvis vil. Slik overlever de det som griper inn i deres viljesfære, slik det gjerne er å være unge.

Noen ganger forsvinner de inn i det. Det blir ekte flyt. De må skjerpe seg, sier vi. Unger har så lett for å glemme. Mikroflyt hjelper oss til å overleve hverdagen.  Barn og voksne. Små filmklipp på den indre scene.Diskusjoner med personer der inne som fortsetter virkelige samtaler.


Hjemme hos oss bodde det tre fyrer i veggen.De kom frem når det ble for rotete og ryddet som bare fy. Jeg ville jo gjerne ha dem frem både titt og ofte. Det var veldig praktisk med disse typene.

Det gikk ikke. De kom når det var behov for dem. Sånn var det med den saken. Vi voksne ante ikke hvor de var kommet i fra. Det var trist for ryddigheta den dagen de tok sin hatt og dro, falt for aldersbarrieren så og si.

Jeg håper de dro til et annet hus, til nye vegger hvor det var behov for dem.




Skoleunger skal lære mange regler. Det er viktig at reglene er godt forberedt. For som med regellekene, når det først er en regel, må den alltid følges. Ingen forhandlingsrom. Likt for alle. Mikroflytaktiviteter er gull for foreldre og gull for lærere.

Syvåringer er lekne. Hvis skolen er trygg, er de heller ikke flaue. De blir med på hva som helst som er gøy, en veldig takknemlig materie å jobbe med.

Hodeflinke barn er ikke noe problem. Fortell dem en regel, de husker den, klarer seg bra! De kjeder seg kanskje, men de lærer det de trenger å lære.

Så er det oss andre. Vi som trenger mer substans. Øve og øve. Da tar vi frem gullet. Mikroflyt satt i system.

Det vil styrke elever med ulike sårbarhetsfunksjoner og eventuelle spesifikke vansker. Vi vet ikke alltid hvem de er. De skjuler seg.

Lyder, fonemer, ord, skriftspråk, vokaler og konsonanter. Et spennende utgangspunkt for lek. Det kan gjøres på mange måter.

Jeg velger meg orkesteret. Vi skriver en spennende setning på tavla som en unge har skrevet eller som læreren finner  på.

Vi leser lyder, ikke ordmeninger. Oppgaven er å synge lyder. Det er helt umulig å synge lyden D. Man kan lage taktfaste greier med den. E. Man kan synge nesten hva som helst på E. Rene arier til og med. T. Det er umulig å synge på T. Morsomme rytmer kan det bli. Ikke den minste hjelpelyd er lov. Det er faktisk helt forbudt. DET er et morsomt ord. Den siste lyden høres ikke. Vi blir oppmerksomme på hvor lydene sitter i munnen.


Norsk er jammen et pussig språk. Lyder som ikke høres. Tungvindt. Man kan reflektere mye over sånt. Sånn er regelen. Vi må øve lenge før det blir et skikkelig musikkstykke selvsagt. Øve og øve. Forskjellen på konsonanter og vokaler.

Vokalene er lette å synge på. Lufta presses ut på forskjellig vis. Konsonantene er nesten umulige. Det er ikke helt riktig. M og N er summe lyder. Vi kan synge som bare det på dem, men vi kan ikke flytte leppene. Lufta beveges inn i munnen, i hulrommet.

H da? H er som et pust. Hvorfor i alle dager skal ordet hjemme ha en H. Det er jo helt bortkastet. Vi sier ikke H i hjemme. Jo hvis vi lytter godt så gjør vi det. Det er et lite pust foran, et pust som ikke er i jordbær. Hjem er trygghet.

Refleksjoner og refleksjoner. Lek med lyd. Et orkester av lyd. Vi blir flinke og setter til dirigenter. En for hver bokstav i setningen. Med en lang setning kan det bli skikkelig livat og morsomt. Barn med spesifikke språkvansker høster gull. Vi andre også selvsagt. Uansett er det knakande morsomt.



 

Barn med spesifikke språkvansker trenger all hjelp de kan få. De har problemer med etterslepet av lyder som blir sagt høyt eller som vi tenker, den fonologiske sløyfen. Den fungerer dårligere enn hos andre eller er helt fraværende. Det innvirker på alle fag dersom pedagogene ikke tar hensyn til det. Lærere bør derfor gjøre det til en regel og alltid ta hensyn til den fonologiske sløyfen ved å legge opp all undervisning slik at den forsterkes, får hjelp. Dersom du mistenker eller vet at elever har spesifikke språkvansker, gå en tur ned til pulten og gjør deg sikker på at de har fått med seg hva som foregår. Lær dem strategier for lesing slik at de trekker sammen tre lyder og lar det bli en fonemisk enhet før du går til de neste lydene i ordet. Hjelp dem å holde fast til de klarer det selv.

    Barn hater å være annerledes enn andre, enn flertallet. Det er en dyp frykt i alle mennesker. Å ikke være som andre, og ikke mestre som andre. Skap et mentalt rom i klasserommet der man fokuserer på forskjelligheter og gjør det til noe bra. Noen kan ditt og andre kan datt. Suksess kommer av fokus og hardt arbeid. Vi har forskjellige interesser. Alle øver. Skryt av mestring og styrker selv om de ikke er direkte knyttet opp mot fagene.

Personlig tror jeg det er viktig å snakke om ulike vansker med eleven det gjelder. Da blir det enklere å imøtekomme behov. Dersom foreldrene går med på det, er det en fordel å kunne snakke åpent om alt i klasserommet. Da blir det enklere å styrke hverandre. Det krever at man kontinuerlig driver et arbeid med miljøet og elevenes sosiale kompetanse. 

  Spesifikke språkvansker griper inn i alle fag. Det må legges inn en stor innsats i opplæring av basisferdigheter. Alt en gjør i småklassene, vil bringe frukt på senere trinn. Lek med lyd, lek med tekst, lek med tall. Det er så gøy. Læring skal være moro. Ingen skal frykte noe som helst av det som foregår i klasserommet. Det skal være trygt å gjøre feil, ikke mestre, ikke få til. Det skal være lov uten at noen setter merkelapper på en. 

 I et klasserom er alle på vei til å få til noe annet enn de kunne før. Det er jo hele vitsen. For noen tar det lenger tid enn for andre. Vi har god tid. Selvsagt har vi det. Egentlig har vi hele livet på oss.

Å være lærer innebærer mye prøving og feiling. Det er gøy da, finne nye måter, en skattejakt etter det som lykkes. Verden har utfordringer. Å nettopp det gjør det gøy å leve, finne flyt.


En førsteklassing en gang på den første skoledagen hvisket bekymret. “Vet de at vi ikke kan noe.”


















Publisert Legg igjen en kommentar

Hvordan få til flyt i læring.



Læreren er den viktigste læringsagenten i klasserommet. Jeg slår det fast.  Barn blir født. Fra første stund lærer de. De lærer av menneskene som er rundt dem. De lærer ikke det vi ønsker at de skal lære av oss, det vi mener å lære bort. De lærer ut fra hvem vi er, hvem vi virkelig er.

Man føler seg noen ganger ubehjelpelig som foreldre. Ungene ser rett gjennom oss. De ekte oss. Ikke den versjonen vi velger å vise verden. Derfor handler det å være lærer i stor grad om å utøve selvoppdragelse.

Syvåringene elsker de ekte oss, liker de ekte oss. Gjerne helt uten forbehold. Syvåringer er glad i folk. Vi lærer ungene fag. Det er vår oppgave. Så lærer vi dem alt det som bare er oss.

Den dype læringen, den som fester seg i hukommelsen, krever at ungen våger å være en ekte versjon av seg selv.  Det krever at jeg er en sann versjon av meg selv. Jeg må våge det, i forhold til meg selv, i forhold til kolleger.

ingen mennesker er. Vi er hele tiden i ferd med å bli noe annet, utvikle oss, vokse. Læringen skal ikke være en tvangskappe, men en arena for vekst. Elevene skal kunne vokse med kunnskapen de tilegner seg, i sitt eget tempo. Vi skal alle kunne vokse. Elever og lærere sammen.


Unger skal kunne plukke kunnskap fra livets kake. Det de trenger. Pedagogos er et gresk ord. Det betyr den som leder gjennom byen. Slaven som fulgte guttebarna gjennom byen til gymnasiene. Der trente de kroppen gjennom fysisk aktivitet. På veien gjennom byen så de det ekte livet.

I klasserommet befinner det ekte livet seg ikke. Det er en arena for et sammenpresset sosialt liv, der det forekommer kunnskapsformidling. Abstrakte begreper utvikles og systematiseres, på bakgrunn av konkrete erfaringer fra det virkelige livet. Det går ikke an å skille fagene fra det andre. For syvåringen er det ett og det samme. Ekte læring skjer der hjerter møter hjerter, i det som betyr noe for ungene. Når sanne mennesker møter hjerter, da griper det tak.







Selv om lærerens oppgave er å vise sitt sanne jeg, er det ikke læreren som er i fokus i klasserommet. Læreren er tjeneren som, gjennom sitt autentiske jeg, systematisk bringer vår kulturs abstrakte kunnskap til elevene

Læreren skal ikke bringe sine personlige behov eller utfordringer i inn i klasserommet. Lærere skal øse av sine erfaringer for å assistere elevenes læring. Alltid ut fra elevbehovene. Aldri ut fra seg selv. En lærer skal være et tjenende menneske som stiller sin viten, sine følelser og sitt hjerte til disposisjon for elevene så de kan lære. På en måte kan det virke som en selvmotsigelse. Å være pedagog er et yrke. Et arbeid skal være lystbetont, gi flyt.


Planleggingen kan gi flyt. Det er viktig å være lur, legge gode planer. Under selve undervisninga, kan det absolutt være flyt. Det er flyt fordi man får delta i elevenes suksess når man lykkes i å tenne ilden, slik at de lykkes.


Lærere er like vidunderlig forskjellige som elevgrupper, ja som resten av verden. Vi er ingen ensartet masse. Når vi skal være våre sanne selv, og benytte våre ressurser optimalt, kan vi heller ikke undervise likt. Vi kan sørge for at ungene kommer ut med et tilnærmet likt faglig utbytte. Dersom vi skal utnytte lærernes ressurser fullt ut, vil veien dit være forskjellig.

Jeg hører at det er et mål at det skal være likt på klassetrinnene, noen steder. Alle skal få det samme. Derfor holdes det klassetrinnsmøter. Selvsagt må det holdes samarbeidsmøter på trinnet. Ungene på trinnet har de samme utfordringene. Vi skal samarbeide om skolemiljøet og fagproblematikk, men ikke for å gjøre det likt. Da utnytter vi jo ikke lærerressursene. De bør utnyttes optimalt. Samfunnsøkonomisk har vi ikke råd til noe annet. Vi bør bistå hverandre i å gjøre det vindunderlig forskjellig, bruke våre sterke sider.


  En lærer kan være svært god til å spille fiolin eller gitar. Kanskje ønsker personen gitarer eller fioliner til hele klassen for å løfte undervisningen til nye høyder gjennom diverse flyt og mikroflytopplevelser. Da må vi skaffe instrumenter nok. Klasser som ikke har en slik lærer, får ikke dette. De får noe annet. Dersom en lærer er god på piano, eller ønsker å benytte piano, bør det absolutt skaffes et piano til klasserommet. Maleutstyr, leire, trebehandling. Ikke for å undervise i kunsten. Det må gjøres med faglærer og være likt for alle, men for å benytte lærerkompetansen til pedagogiske gevinster. Fantasien er den eneste begrensningen her.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg13slutt-2010804-12-1488455743059.jpg

   Jeg ville ikke trenge mye av dette. Derimot ville jeg trenge rekvisitter, kostymer, sceneløsninger, scenetepper, scenemateriell. Man har trolig scene i et fellesareal, men den kjemper alle om. I klasserommet er det tilgjengelig når man trenger det, når noe oppstår, for det er da det trengs. Skoleadministrasjonen må bidra med utstyr læreren mener å trenge for å kunne drive en flytpreget undervisning. Aldri likt. Bare vidunderlig forskjellig. En verden av forskjellighet. Like forskjellig som naturen selv. Der ungene kan hente det beste vi har å tilby. Flyt i læring.






Undervisningskunst. Klasserommet skal være som en beriket blomstereng.




Ungene fortjener mer enn et skyggeteater av felles praksis, mer enn en nivellering til et minste felles multiplum.

















Publisert Legg igjen en kommentar

Ingen barn skal leve i frykt på skolen



Jeg er syk. De voksne beskylder meg for å være furten fordi jeg ikke fikk vilja mi. Jeg husker følelsen. Magesmerter. Ingen tror meg. Magesmertene kan jo skyldes at jeg ikke fikk vilja mi. Jeg føler meg veldig syk og misforstått. Sekundene er langdryge som seig sirup. I min opplevelse er jeg syk. Jeg ser syk ut også. Jeg har lett for å se syk ut når jeg er lei meg. Verden faller i stykker. 

Jeg setter min ære i å være et sant menneske, leve i overensstemmelse med mitt indre vesen. Mange ønsker det. Å leve i overensstemmelse med seg selv. Det florerer av sayinger på sosiale medier om akkurat det.


Unger er ærlige utgaver av seg selv, så lenge ikke miljøet presser dem til noe annet. Ting skjer i barnegruppa, i skolegården. Det er naturlig for unger å si i fra til en voksen.

Så lærer de at det er å sladre. Det kan medføre bank og annet ubehagelig. Så slutter de med. De lar ting skje som ikke burde skje, som de ikke ønsker at skal skje, som de ønsker å stoppe.

Energien går med til å skjule seg.Ikke som klovner, ikke maktmennesker, ikke noens slaver.I stedet prøver de å endre de sosiale premissene så det de frykter ikke skal skje.

De er lure, de fikser og ordner så ingen skal dyttes, ertes eller bli slått. Til det går energien, i skolearealene og i klasserommet.





Mye av det som skjer i undervisningssituasjonen, det som unngår læreres øyne og ører, forplantes ut til friminuttene. Ungene har erfart det. De er våkne, følger med. Dit går energien, årvåkenheten. Ikke til læring, men til å bidra til gode sosiale rom. Det blir  målet de forfølger. Kanskje blir de som de fleste av oss, blir slik det er forventet.

Vi endrer oss avhengig av hvem vi henger med, utsletter våre egne behov for de andre, for fellesskapet. Alle har det bra. Vi får en følelse av velbehag. Mikroflyt, kompensert flyt. Det får være tilstrekkelig.

Jeg tenker på mødrene. De som var før i tiden. Hjemmeværende mødre. Snille jenter som oppfostret snille jenter og bortskjemte gutter. De gledet seg gjennom oss. Inni seg så de sitt eget liv gli forbi, et liv levd til andres velbehag.

Det er sunt å være sosialt kompetent, men ikke å sette seg selv til side for andre fordi man føler seg tvunget til det, benytte energi på det fordi man ikke våger noe annet,

Verden blir til ett, Ikke jeg, men de andre. Et liv i en skyggetilværelse. En skygge av det som kunne ha vært.


Blomsterknopper som aldri får folde seg ut. Muligheter som aldri fikk bli til. Roten i oss som ble hemmet i veksten.
Vi ønsker gode ledere.
Vi ønsker latter og humørspredere.
Vi ønsker sosialt kompetente unger.
Vi ønsker sunne, trygge barn som synes læring er morsomt,som ønsker utfordringer de kan gyve løs på.

Vi ønsker ikke barn som lever i en skyggetilværelse av frykt.

Unger skal oppleve alle skolens arenaer som trygge. Da får vi de ungene vi ønsker oss. Kun da.

Det skal være så trygt at man kan mate en tiger med tåte.

Så trygt.




Først da er læringsarenaen trygg. Først da avhenger undervisningen av lærerens ferdigheter. Det er ikke lett. Skolen kan være en jungel av farer. Lærerne og skolefritidsordningen må samarbeide, rydde opp, ordne, gjøre det som er nødvendig. For vi er alt for mange mennesker som har vokst opp under umenneskelige skoleforhold. Det skjer fortsatt, dessverre.

  I mitt hode skal ikke bare elevene klare seg gjennom skoledagen i trygghet. De skal lære at det er helt i orden å være akkurat slik som de er med den utrustning de har. Det er nok det, ikke bar nok, men flott. Derfra skal vi lære. Alle lærer forskjellig. Det er helt greit. Vi er like forskjellige som resten av verden. Det er fantastisk med så mye forskjellighet. Si det som det er! Stå opp for hverandre! Vær tro mot egne opplevelser.  Syvåringene forteller om sine opplevelser. Det er naturlig for dem.

  Ta opp temaer som dytting, erting og hva det nå enn er som foregår. Gi ros! Vis stolthet når noen står opp for andre! De stiller seg i en utsatt posisjon. Ha alltid en redningsskøyte klar! Flett historier om sånt inn i undervisningsstoffet. Syvåringene har en magisk tenkning. Alt er mulig. Det er naturlig for dem å føle at de er uovervinnelige. De kan alt. Støtt dem på det! Så klart de kan alt. Verden er full av muligheter. De vil aldri gjøre noe galt mot noen. Ikke ser de at de gjør det heller, selv når de velter seg frem, overkjører eller erter. Trygge syvåringer vil godt. Askeladden er en helt som tar fatt på umulige oppgaver, får hjelp, tar i mot hjelp og klarer seg. Sånn er verden i syvåringens øyne så sant ingen har truet dem inn i en flyktningeleir. Det er jo helt fantastisk som de kan. Livets gave ligger rett foran deg. For ikke noe kjennes bedre enn å tro at alt er mulig.

    Det rusler rundt med synspunkter om at barneoppdragelse og folkeskikk er foreldrenes oppgaver. På skolen skal vi lære fag. Jeg nekter i et sekund å tro at skoleunger oppfører seg slik hjemme som de kan finne på å gjøre på skolen. Ingen foreldre hadde orket å leve med slike udregelige unger. Det er frykten som snakker gjennom slik atferd. Ønsket om å slå sosiale gevinster. Når elevene er trygge, prøver de ikke på det. Da er det ikke lenger en sak. Når det er en sak, er ikke miljøet trygt. Da må man arbeide med miljøet, så det blir det. Det er ikke naturlig for syvåringer å oppføre seg udregelig. De er noen skikkelige positive godklumper. 












Publisert 2 kommentarer

Forvokste toåringer som utøver makt i skolen.



Maktmennesker. De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem.  Det er ubehagelig, veldig ubehagelig. De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.

Det fantes ei jente en gang. Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes. Jeg fant meg ikke i det.

Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.

Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme. Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.

Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.

Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien. Mamma sa: “En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg å ordne opp selv.” Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.

Oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen. Saken ble rusket opp i.  Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.

Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.




Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg.  Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det. Bidro til heiagjengen. Oppdaget ikke manipuleringa. Kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,

Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det!  Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.






Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg10farao-2010804-12-1487279912741.jpg

Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer. Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni. Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv. Toåringen hindrer sin egen utvikling  til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske. To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin. Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.

Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!

Vi har barnehagen. Vi har klasserommet og alle skolens arenaer.  Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand. Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.

Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården. Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.

Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.


   Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen, dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode. Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.

  Noen ganger er man fristet til å gi opp. Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve det, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme. Fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet. Så er de der, ungene. De lar oss gløtte  inn i sine hjerter, i sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter. Selvsagt kan vi. Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.

  I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.


Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbing i skolen, makt og medløpere.


Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren. Vi befant oss på vidt forskjellige planeter. “Mål!” jubla vi og fløy etter ballen som viltre kaniner mens vi sparka den i hytt og kanari. Det var så gøy. De to voksne sukka og stønna. Vi krangla og skrålte. Setervangen vakke så stor. Innkastene ble tatt fra vedsgården. Der inne trodde jeg det var bjørn og troll om natta. Gørskummelt, for vi måtte bort på utedoen i fjøset.  “Det nytter ikke”, sa de voksne. “Dette må vi vente med i mange år til.” Reglene ja, dem var vi ikke klare for, men moroa, leken. Å leke fotball. Det var bare så herlig. Med de voksne, noe ordentlig. Ennå kiler det i minnene av forventning i magen. Det må de voksne forstå. Regler tar tid. Syv år gamle er vi modne for å gjøre dem til våre. Ikke når vi er seks år, men når vi er syv. Da befinner vi oss i den spede begynnelse.


Csikszentmihalyi, sier at mennesker søker flytopplevelser aktivt, og de søker dem der de er å finne. Når ikke annet er mulig, engasjerer de seg i diverse mikroflytaktiviteter.
Da jeg var unge, visste jeg sjelden hvor læreren befant seg i sin undervisning fordi jeg enten dagdrømte eller leste videre i lærebøkene. Restenergien brukte jeg på at han ikke skulle oppdage det.

Csikszentmihalyi kaller jegets målstyrende tendens for telenomier. Man kan lærer å finne nytelse i makt, mat, rus, innordning, klovnerier osv.

Vi, som er pedagoger og foreldre, ønsker at barnets telenomier skal fokuseres mot læring og andre sunne aktiviteter, flyt i læring, og i hvert fall ikke i overlevelsesstrategier på sosiale arenaer.


Små yndige blomsterfeer, eller andre feer, kommer ikke til å ordne opp for oss. Vi må sette fokus, brette opp armene og innstille oss på hardt arbeid. Det dreier seg om elevenes sosiale kompetanse og sosiale intelligens.

Dersom vi er dyktige inspiratorer, kan vi alltids fange inn våre elever i det vi driver med. Det er en kortsiktig løsning dersom faktorer i miljøet opprettholder motstridende telenomier. Allerede i barnehagen kan unger kjenne frykt for å dumme seg ut. Det er ikke bra.

Sagt av barnehagebarn:
“Kan jeg fortelle at jeg har sydd to sting i haka mamma. Er det å dumme seg ut?”




Sånt blir jeg trist av. Da har pedagogene en oppgave. Unger som er redde for å dumme seg ut i et klasserom, har en dårlig læringsarena. Vår energi renner ikke i strie flommer fra en ubegrenset kilde. Den er begrenset. Vi har ikke råd til at de bruker energien på ikke å dumme seg ut. Sånt er ikke sunt hverken for individ eller samfunn.

Energien på skolen skal gå med til å lære. I friminuttene skal den gå med til lek. Læreren må være ansvarlig for å gjøre elevers innspill interessante og knytte dem opp til undervisningsstoffet. Elever skal oppleve seg kloke i klasserrommet, uansett.  Feilene ligger i utgangspunktet ikke hos elevene. De kan ligge i et miljø som forsterker dårlig atferd. Det kan ligge hos læreren som underviser kjedelig. Men det kan aldri ligge hos eleven . Det sosiale – og det faglige miljøet henger sammen. 


Barn som blir ertet, er redde, blir plaget eller har opplevd ubehagelige opplevelser, kan velge å skjule seg bak en tøff maske. Vedkommende tilraner seg makt for å være trygg. Det er bedre og slå først enn å bli slått. Der begynner det.

Etterhvert blir selve makten, maktfølelsen til jegets målstyrende tendens.Selve maktutøvelsen gir flyt. Forløperen for en diktator.

Vi må inn i miljøet og fjerne alt som opprettholder behovet for makt.Det vil ta tid, det er mulig og det må gjøres både for eleven selv, de andre elevene, læringsmiljøet og for vårt fremtidige samfunn.



En person som søker makt, trenger medløpere, slaver for å trygge maktposisjonen, sitt eget secret service team. Det får de dersom det kan stilles makt bak kravene. Er maktpersonen god på manipulering, kan det bli stygt. Medløperne gjør det de får beskjed om, for de tør ikke annet. Utfører erting og vold. Rollen kan bli en målstyrende tendens som gir ulik grad av flyt. Så kan man begynne å like og gjøre andre vondt, nyte andres smerte.

Det må ryddes raskt og effektivt. Mye står på spill. Det er mer vanlig enn man tror. De som søker makt, trenger noen å herske over, herse med.

Mobbere, mobbeofre, voldsutøvere. Få det bort. Ta livet av det. Bruk tid på å skape gode miljøer der sånt er utenkelig.

Inni både mobber og offer sitter det redde sjeler som trenger å bli reddet. ut av en situasjon der jeget egentlig ikke vil befinne seg.





   


Det nytter ikke å snakke til masken. Vi må finne det redde barnet som skjuler seg bak den, som har hatt behov for å bygge forsvarsverker rundt hjertet. Det barnet må vi snakke med. Der må vi begynne arbeidet. Slagene, volden, manipulasjonen, er bare symptomer. Vi må gå til årsaken. Når hjerter snakker til hjerter, legger det seg ikke løgn i mellom. Hvilke faktorer ligger i miljøet og opprettholder atferden? De må fjernes. Vi må observere, kartlegge og samtale. Gjennomføre tiltak. Den ekte ungen bak masken må vite at du er der og at du er villig til å gå de skritt som trengs for at både klasserom- og friminutt skal oppleves trygt.

    Det er ingen enkel vei, men den eneste farbare. Flyt og flytopplevelser i undervisningen gjør det lettere. Flyt og mikroflyt i friminuttene også. Syvåringene elsker læreren. Det er til god hjelp. På senere klassetrinn, blir sånt vanskeligere. Hvis man tar onde ved roten så fort man ser tegnene, har man størst sjanse for suksess. 

   En observerende tilstedeværelse i friminutt og på andre arenaer der man ikke er i kontroll, er nødvendig til situasjonen retter seg. Det må frigis tid slik at lærerne, som sliter med dette, ikke har inspeksjon i perioden. En negativ utvikling tar tid å vende spesielt hvis den er forårsaket av dyptgripende opplevelser. Skolens aktører må stå sammen om det.

    Hvis man greier det, er det ikke en gevinst bare for den enkelte, men for medelever, klasse, skole, lærere og samfunn for all fremtid.

Vi har ikke samfunnsøkonomi til å la være å plukke opp  skremte sjeler som skjuler seg med frykten sin et sted.

Rent moralsk har vi en plikt til å gjøre det.