Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger.



Kjærlighet


Jeg er mer enn middels opptatt av kjærlighet. Allkjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne. Derfor har jeg laget en liten konkurranse her. Ut fra fire vers skal dere komme frem til en av verdenshistoriens store kjærlighetshistorier. Belønninga er heder og ære. Den som er først ute med å melde svaret til meg på min mailadresse kile@libermundi.no vinner i tillegg E- boka mi, Kistepakta.



Utfordringer med ulike religioner


Pippi var ikke redd for noe. Dette er meg Pippi en gang. Når hun lurte på noe, forsøkte hun å finne ut av det. Jeg og.

Jeg er ganske oppgitt over terror og vold begått av radikaliserte muslimer som behandler oss som vantro. Kvinner som må skjule sitt hår og vandre rundt i digre teppelignende kapper og knapt får vise øynene. Kvinner som dømmes til lange fengselsstraffer og pisking fordi de nekter å bruke hijab, viser hår. I vårt land utsettes kvinner og barn for en moralsk tvang om å dekke håret sitt. Det gjør meg ganske frustrert. Derfor har jeg tatt på meg å lete i Muhammeds liv og i Koranen for å se om jeg kan finne noe der som tilsier at det er sånn.





Å bli eldre


Å bli eldre det er noe jeg driver med for tida, noe som folk har gjort før meg. Her er gullbrudeparet, farmor og farfar Kile. De eldet med stil og er mine forbilder for hvordan man skal forholde seg til unger og folk i verden.

Vi lever i en verden der det meste dreier seg om å være unge og vellykkede. Når vi trekker på åra er vi liksom ikke noe særlig verdt. Sånn skal vi ikke ha det. Jeg kjenner meg like ung som den pureste ungdom. Samtidig har jeg alderens erfaringer å øse av. Selvsagt er vi betydningsfulle mennesker. Det skal vi være til vi dør.



Fibromyalgi

Jeg har fibromyalgi, en kropp som lyver om smerter som ikke eksisterer. Det er ikke spesielt festlig. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å leve med det. De erfaringer jeg har samlet, har jeg lyst til å dele med andre som har det, eller som en dag får det. Livet bør bestå av så gode dager som mulig ut fra utgangspunktet. Det krever en innsats.



Ta vare på naturen

Vakre naturen, vakre jorda, ei jord vi må ta vare på. Det er vanskelig for det er nesten like mange meninger om hvordan det skal gjøres som det er mennesker på jorda. Det finnes ingen veier tilbake til det som en gang var. I hvert fall vil ikke jeg tilbake dit. Jeg har trua på at når det virkelig gjelder, har vi den kompetansen som bringer oss videre.

Jeg skriver om mora mi. Hun var helt unik. Ingen var så sparsom. Jeg tror ikke det var mye hun belastet miljøet mens hun levde. Alt ble benyttet på nytt, gjerne flere ganger.





Åtte åringer

Åtte åringer. Jeg vet ikke hvor ofte man tenker over hvor forskjellige de er fra syvåringer. Alle alderstrinn har sine utfordringer, og det er viktig for ungenes utvikling at de får gått gjennom disse trinnene på en god måte.





Kapittel 8 i Kistepakta.

Reikin Jernstein har mistet hele familien sin. De har blitt brutalt myrdet. Han må opp å stå komme seg videre i livet. Alt han kan tenke på er at han vil ut å finne de skyldige, hevne dem.





Skrivegleder

Å skrive er min store hobby. Det er det jeg fordriver tida med. Å stå i andre sko, skape fiksjoner. Det betinger at du også kjenner deg selv, kan bruke dine opplevelser i andres liv. Vi bærer fortida med oss, ikke som abstrakte tanker om, men de ekte menneskene, de ekte ungdommene, de ekte ungene. De kan lære oss mye. Det var en gang.

Så redd jeg var den gangen, den lille jenta. Jeg tar henne i handa og sier: “Kjære lille venn. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Det som skjedde skal aldri skje igjen.” Da blir hun trygg. Vi trenger alle å være trygge for at vi skal kunne leve gode liv.



Med Downs i familien. Utfordringer og gleder.


Vår Vegard. Så mye som jeg har skrevet om ham denne våren. Savner det nesten. Det er en berikelse på mange måter. På andre måter er det ytterst krevende.




Små vers.

Verden er så full av alt. Gleder og sorger, det vakre og det heslige.

Gode gjerninger, onde gjerninger. Løgn og sannhet.

Det er vanskelig å favne det hele i ord.

Noen ganger må jeg bare prøve å sette ord på tanker.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Seksåringene og lekens betydning for utviklingen av tenkningen.




Jeg mener at vi som samfunn har sviktet seksåringene. De har ikke noe på en skolepult i et klasserom å gjøre. Fagmiljøet sto steilt i mot den gang reformen ble innført. Det ble lovet at det første skoleåret skulle være lek. I dag ser jeg skole, skole, og enda mer skole. Samfunnet vårt taper på det, direkte taper. Seksåringene mister noe vesentlig som de trenger. Seksåringene er konger og dronninger av lek. De hører hjemme i leken, i rolleleken.



Barn er i en kontinuerlig utvikling. Barn er ikke. De er hele tiden i ferd med å bli til noe annet.

Vi som får gå sammen med dem, befinner oss på en vei i stadig endring. Vi kan ikke ta noe for gitt. En seksåring kan elske å leke skole, noen liker også å gå på skole. Seksåringene befinner seg i en overgangsalder. De står på toppen av en høyde. Derfra bygger de sin indre scene rik og storslått.

De er på vei inn i noe annet.Dette annet krever at byggverket er optimalt og solid bygget.








Barn i lek gestalter en lissom verden rent fysisk. Her er ditt og der er datt. Slik gir de form til sine tanker, griper fatt i dem, får øye på dem og utvikler seg.

Småbarna klarer å fastholde små handlingsrekker. Med voksende alder blir disse stadig mer komplekse. Den indre scenen utvikler – og utvider seg i takt med den ytre.

Seksåringer  kan forholde seg til komplekse lekelandskap. De kan foregå på flere plan over store områder over lang tid.

Yngre barn trengs til statister og forefallende roller. Slik utvikler de sin egen lek. Vinn vinn på alle områder.




    Seksåringene har behov for en avansert lek. De leker alt de er inspirert til og trenger materiell, rekvisitter, plass og miljø  som driver leken videre. Seksåringen bygger stort og komplekst. De trenger klosser og annet  konstruksjonsmateriell, mye av det. Datamaskiner, papirer og skriveredskaper, tavle til skolelek. En mengde tepper til hyttebygging. Tøy til utkledning, ulike rekvisitter. Staur satt ned  i bakken ute. En haug med passe store planker til husbygging. Voksne tilgjengelige så de kan bruke hammer, spiker og sag. Yngre barn til forefallende oppgaver.

Toget har gått for det siste. Siden seksåringene nå tross alt er i skolen, er det vesentlig at det organiseres for et skikkelig lekemiljø der. De skal ikke undervises.



Utviklingen av tenkningen utvikles ved at de mestrer – og opprettholder lange lekesekvenser. De voksnes roller blir å være tilretteleggere og inspiratorer. Ungene tilegner seg verden gjennom leken. Barnehagebarn trenger rike primæropplevelser som grunnlag for lek. Dersom familien av ulike årsaker svikter oppgava, må barnehagen sørge for at de får det. For at seksåringene skal kunne henge med i kompliserte lekestrukturer er det vesentlig at de har eller får primæropplevelser i bøtter og spann. De skal tilegne seg verden. Scenen er deres. De eldre skolebarna er ikke til særlig inspirasjon. Egentlig befinner de seg på en annen planet. Seksåringene er på vei til den planeten, men de tjener mest pedagogisk på at de får forbli på sin egen haug en stund til.

  Seksåringen trenger voksne i sine omgivelser som forstår hvor viktig det er for deres mentale utvikling og lykke at leken får utvikle seg vidt og bredt i tid og rom. Alderstrinnet kan holde fast i tankeinnholdet sitt til langt utover barnehagedagens lengde. Hvis de må bygge alt opp igjen dagen etter, kan de lange tankerekkene og opplevelsene falle sammen som et korthus. Byggverk bør få stå fra en dag til den neste dersom ungene ber om det. Det de er ferdige med, forlater de om det er aldri så fint. Ferdig! Slutt!

De begynner på noe annet, noe nytt. Byggverk, som får stå, kan komme i veien for rengjøringshjelpen. Det må vike. Seksåringene jobber med tenkningen. Ikke noe er viktigere enn det. I læring søker vi nettopp etter elevers evne til å holde fast i lange tankesekvenser. Vårt mål er rett og slett å utdanne denne evnen. Seksåringenes lek gjør det for oss helt gratis. Også så moro som de har det når de gjør det. Flyt og læring. Det er optimalt. 










Seksåringenes lek er krevende. Den krever en intens tilstedeværelse. De lærer på mange plan på en gang. Den sosiale evne settes på harde prøvelser, gode prøver, fine prøver. Den sosiale kompetansen løftes til bevissthetens høyder. Unger som sliter, som har det vondt, som har mye å tenke på, for dem er lek på dette nivået en utfordring. Sansene, tankene, følelsene er opptatt av den egne smerten. De kommer til kort. De trenger hjelp. Hjelp til å komme inn i leken, til å komme i flyt, til å slippe tak.Pedagogene må vite hvordan slik hjelp skal gies. De må kjenne lekens betingelser, følge med og dytte på riktig sted. Alle barn trenger å utvikle den indre scene, den indre tanken. Det er den som står på spill. Derfor må ingen anstrengelse være for stor. Dette handler dypest sett om denne ungens fremtidsmuligheter.





Så en dag skjer mirakelet. Den indre scenen er klar. Stor og beriket. Tenkningen hopper inn i hodet. Vi spiller våre fremtidige teaterforestillinger, på vår egen indre scene. Den vi møysommelig har bygd opp og skapt. Vi trenger ikke lenger ytre rekvisitter. Hurra. Det er da vi er klare for skolen.






Dette forklarer det problemaspektet vi kjenner etter at vi har levd med seksårsreformen i noen år. Gutter som er umotiverte og ikke vil. Så sier vi at de er senere skolemodne enn jenter. Tull og tøys. De har bare ikke fått utviklet seg ferdeg. Hverken gutter eller jenter har fått gjort det.

Jentene er ofte mer villige til å sette seg ned og og drive med puslete greier enn det guttene er. De velger ofte det selv også, selv om de synes det er kjedelig og bli styrt. Utviklingen av den indre tenkningen krever at de styrer seg selv.

Guttene vil herje rundt, rope, løpe og organisere mer voldsomme prosjekter. Jentene er gjerne med hvis de blir gitt muligheten.

En skole som ikke tilrettelegger for det ungene trenger, dreper læringsgleden og gjør dem slitne. Det gjelder for begge kjønn. Derfor er svaret.


La seksåringene leke seg til den tenkningen de trenger for å bli skolebarn.















Publisert Legg igjen en kommentar

Leken, barnets læringsarena.




Et barn er født og har startet på livsveien. Vi har alle blitt født. Det må ha vært fryktelig. Den trange fødselskanalen, dra pust for første gang.

Søren Kierkegaard har uttalt at all utvikling starter med lidelse. Fødselen gjør i hvert fall det. Personlig tror jeg at det ligger en spire av kjærlighet i hvert eneste menneske. I den starter all utvikling.


Du møter den lilles blikk for første gang. Der inne lever all verdens eventyr.









Barnet bringer noe med seg som er dets eget. Kjærligheten vever i blikket som en svevende flamme. Barnet elsker deg, strekker seg mot deg og gjør sine første erfaringer.
Fler og fler.

Jeg vil si at all utvikling starter med kjærlighet. Barnet søker gode opplevelser.

Først og fremst snakker vi om en følelsesbunt. Den vesle blir rasende over enhver frustrasjon og skriker uten nåde.

Barnet leker, øver og leker, anstrenger seg og blir til.

Vokser inn i livet.




   


Vygotski har uttalt at læring er en fortsettelse av leken. Fri lek er flyt. Lek er barnets viktigste læringsarena. Leken endrer karakter som barnet vokser til og gjør erfaringer. Den viktigste oppgaven for en pedagog er å tilrettelegge for lek tilpasset alderstrinnet. Flyt er kongeveien til læring. Flyt er lek…….

  Små barn leker ved siden av hverandre. De er intenst opptatt av hverandre og av andre lekende barn. De tilegner seg stadig mer komplekse lekebetingelser, utvikler seg og vokser i mental – og sosial evne. Ved å leke at noe kan symbolisere noe annet, tråkkes de  første skritt inn i matematikkens symbolverden. Vi skriver et pluss tegn og vi leker at vi tar en haug med noe og legger det sammen med en annen haug. Desto flinkere barna blir til å lage symboler på ting og til å holde fast i lange lekesekvenser, jo flinkere blir de i matte og norsk og andre kunnskapsfag senere. Matematikk består av en mengde overenskomster om at tegn betyr noe helt spesielt. Når vi forholder oss til det tegnene sier at vi skal gjøre, så er det ikke spesielt vanskelig. Barnet leker og utvikler sin indre scene. Desto større og rikere scenen blir, jo bedre vil elevene klare seg i skoleleken. Å vokse fra barn til voksen er egentlig det samme som å legge ut på en lang læringsreise der det ene bygger på det andre i et integrert sammensurium av opplevelser. Lek er læring, læring er lek, like fra begynnelsen.

  Barnehagens sentrale oppgave blir å tilrettelegge for god lek tilpasset hvert alderstrinn. Pedagogen har en vesentlig rolle som inspirator. Formidling av historier, eventyr, fortellinger som griper tak i ungene, gir dem en felles referanseramme for den felles leken. Da blir det enklere å samarbeide. Viljen er tent mot det sammme. Bildene på den indre scenen ligner.  Hele kunstrepertoaret kan tas i bruk alt etter som hva pedagogen behersker. Drama, dramateknikker, instrumenter for barn, instrumenter for voksne.

Ta en stein og si det er ei prinsesse, en pinne er prinsen, ei rot er trollet. Det er bare opp til fantasien. Ungene lager indre bilder. En fortelling kan lekes på mange måter. Der voksne kler seg ut, og spiller teater med enkle rekvisitter på lekens premisser, skjenker de ungene en gavepakke til rolleleken. Rekvisittene kan ligge, en eventuell scene bli stående. Mirakuløst spretter det skuespillere frem blant publikum. Der en gnist har tent flyt i det indre, vil leken være beriket i lange tider etterpå.

For å forsterke og fordype, kan man male, tegne og forme eller lage enda bedre kulisser som en formingsoppgave. La ungene selv spille. Alt avhenger av gnisten i ungene. Frihet i leken, flyt i læring. Det behøver ikke å være spesielt slitsomt. Man får tifold igjen for anstrengelsene. Noe skal man jo uansett fylle barnehagedagen med. Inspirasjon, motivasjon, fordypning.

  Innestemmer. Jeg grøsser når jeg hører ordet. Alt bråk, tull, udregelig atferd bør være bannlyst hele tiden. Ingen har vel noen gang hørt om en kaptein Sabeltann som snakker med innestemme, eller en tyv eller et troll. Ungenes stemmer må få lov til å være tilpasset den rollen de er i. Min erfaring er at mange voksne er lekeødeleggere. De har egne agendaer for ditt og datt, orden og plikt. Lek selv og kjenn på kreftene. Ingen støyer så mye som voksne i lek. Tilrettelegg, tilrettelegg, tilrettelegg. Deltagelse, deltagelse, deltagelse. Ungene lærer om verden ved å herme etter oss. De forfølger det som gir tilfredstillelse. Vær der for dem! Flytt inn i deres magiske verden og bidra til at den få en optimal utvikling! Det får vi sosiale og skoleflinke unger av.

  Vi kjenner alle til de barna som en fulle av frykt og angst. Noen blir så stille og sky av det at de ikke blir sett, men ligger gjemt i sin smerte. Andre bråker og bøller så vi blir gale av dem. Når de er i flyt, kommer de på siden av problemene. Slik får de også hjelp til å mestre dem. Derfor må vi finne ut av hva som får dem inn i flyt og lek. Det er der vi må investere tid. Ikke på oppdragelse og folkeskikk. Ingen unger vil oppføre seg dårlig. Det kan bli en vane, og de kan komme til å like det . Da kan det bli et mål de forfølger. Det er vår oppgave at det ikke går sånn, ei oppgave vi må ta på største alvor.

Det foregår så mye udregelig atferd i vår verden for tida. Dette er løsninga. Ungdom som opplever flyt ved å være udregelige, vil fortsette med det. Det vil de fordi vi voksne sviktet og ikke viste dem veien til ekte læringsglede. Vi kan snakke om foreldres ansvar for ungenes oppførsel så mye vi vil, men det er i barnegruppene de opplever frykt, blir mobbere eller trekker seg tilbake. Det er vi pedagoger som må sørge for flyt i læring, et middel vi må vite å benytte.
















Publisert Legg igjen en kommentar

Flyt, kongeveien til læring.




Å sparke ball med pappa, Gedigne fjell.  Snø, natur, skiglede. lese en god bok. Delta i en fordypet samtale. Lykke! Full tilstedeværelse i lykken.

Jeg har utdannet meg i mange år. Jobbet i mange år. Hele tida har jeg stilt spørsmål. Hva med disse opplevelser der tida står stille? Når man kan høre knappenåler falle. Hvor finnes de innbakt i pedagogikken og metodikken? Kongeveien til læring. Den veien jeg selv vil vandre, den veien jeg vil at mine elever skal vandre, alle elever skal vandre, i alle klasserom.
 

Jeg har snakket om det, spurt etter det. Folk smiler, kjenner seg igjen. Alle vet hva jeg snakker om.

En kveld satt jeg der selv i et klasserom for å bli belært. Jeg satt litt i halvsvima, slik jeg ofte gjør når jeg har hørt det før, vet hva det skal snakkes om, forventer meg nada.

Det var da det skjedde. Jeg sjekket ørene. De satt riktig. Det var en professor hentet inn fra Oslo. Plutselig satt han der og beskrev de opplevelser jeg snakker om. 






Kongeveien til læring!




Dette er selvsagt det optimale målet,” sa han. “Om det er mulig å få det til i et klasserom, det er jeg sannelig ikke sikker på. Handa mi føyk opp med samme iver som den Hermine Grang, i Harry Potter, viser når hun vet et svar der på Galtwort. Selvsagt er det mulig. Det er slik det bør være. Lærere med malerpensler og orkesterstav. Jeg kunne ha snakket i hundre år. Jeg fikk et minutt. Det var en sånn lettelse at en fagmann snakket om akkurat det samme som jeg ser på som det aller viktigste i livet, som det aller viktigste i pedagogikken.


Professoren ga meg et navn på en mann, en psykolog, som hadde gjort det til sitt livsverk å forske på slike opplevelser, Mihaly Csikszentmihalyi. Han tilbragte flere av sine barneår i en konsentrasjonsleir under annen verdenskrig. Der ble han opptatt av hvordan noen personer skapte seg situasjoner i elendigheten som ga spenning og livsglede. Sjakkpartier om natta, med livet som innsats.

Endelig hadde jeg en viktig person å knytte mine ideer til. Mihalyi Csikszentmihalyi. Jeg var kjipt lei av  det evinnelige:

Hvem sier det?
Hvor har du det fra?
Er det du som sier det?
Hvem er så du?

Spørsmål fulgt av tung skepsis under øyelokkene.
Jeg kjøpte alt av bøker, leste dem alle og var klar for hovedfagsoppgava. Csikszentmihalyi kalte slike altoppslukende opplevelser for flyt/flow. Begrepet blir brukt i mange sammenhenger. Med flyt i læring mener jeg:




Antiflyt er negasjonen av dette.

Ikke flyt er nøytralt.

 

  Mitt ønske er at pedagoger i barnehager og i klasserom bevisst skal arbeide mot å gi elever flytopplevelser i læring. Da må de vite hvordan orkesterstaven skal svinges. Tenkningen må gjennomstrømme lærerutdannelsen. Vi trenger fagintergrering  på alle plan så det lekende skapende menneske får den plassen som kreves.

Dramafaget er vesentlig for den bevisste kunnskap om hvordan den indre scenen fungerer – og hvordan den kan stimuleres.

Kunstlærere mattelærere, norsklærere. Alle må trekke lasset i samme retning så hver eneste elev får vandre kongeveien til læring. De flinke elevene klarere seg uansett, men de vil få en mer stimulerende skolehverdag.

De svake elevene vil profitere optimalt. For ingen kan være større enn seg selv. Inger Hagerup sa noen ord om en maur en gang.


Flyt i læring kan gjøre hver og en av oss til den optimale versjonen av oss selv.





Da er målet nådd. Mennesker vil alltid søke flytopplevelser fordi de bærer den ultimate tilfredstillelsen og lykken i sitt vesen. Ungene vil hente dem der de er å finne. Pønske ut ugagn og forstyrrelser, drive med alt mulig annet enn det de skal, i verste fall skulke eller sky skolen og all dens vesen.

Vi vil at alle barn skal komme seg gjennom utdanningssystemet på best mulig måte. Unger, som søker flyt i læringsopplevelser, er samfunnsøkonomi på sitt beste, for som samfunn trenger vi læringsglade borgere med et best mulig grunnlag fra utdanningsinstitusjonene. Vinn/vinn alle veier.

      Siden flytopplevelser er altoppslukende, blir man bergtatt av dem, og til syvende og sist helt utslitt rett og slett. Man har gitt alt. Det trengs fordypelse og øvelse. Få sette egne ord på erfaringer, gi dem et kunstnerisk uttrykk. Hvile ved å gjøre noe helt annet som også er viktig.

Lærerne må planlegge for små mikroflytoppgaver som er morsomme og øvende uten at det krever all verden. Har man som pedagog oppnådd at den enkelte elev går hjem med minst en flytopplevelse om dagen som følge av undervisninga, ja, da har man lov til å glede seg.







Livets hemmeligheter venter.





Publisert 4 kommentarer

Flyt versus plikt.


Tidslinja har krav på seg. Det skal spises, ryddes, vaskes, reises, jobbes, læres, trenes, soves. De voksne befinner seg mest på tidslinja. Ungene mest i opplevelsene. Sånn må det være. Logistikk må være på plass. Livet skal gå opp. Å vaske gulv er det verste jeg vet. Vi kan ikke gro ned av møkk. Livet er mer enn det, bør være mer enn det.


Klokka må følges til ditt og datt. Av respekt for andre menneskers tid. Tidslinjas krav tar drepen på skapende prosesser.  Barn er skapende mennesker hele tiden. Våre rutiner er alltid drepen for dem.

Ikke mangel på oppdragelse, viljestyrke, manglende utholdenhet, liten evne til innordning. Bare regelrett drepen av deres virkelige vesen. De må spise, sove, kle seg……Jada, vi må alle inn i tidslinjen.Spørsmålet er hvordan? Når plikt blir lek, slutter det å være plikt.

Det skapes i stedet rom for voksne og barn til nærhet og samtale og til å få ting gjort.




I klasserommet er læreren kunstneren, den som har regien. Ungene er de som skal utøve kunsten så læring kan skje. Undervisningen skal være fengende og gnistrende motiverende, ikke for å more eleven, men for å tenne lærelysten og skape scenen der et indre teater kan utspille seg. Det er når det indre teateret er aktivert at en dypere læring skjer, den som fester seg til hukommelsen i levende bilder så forståelse kan knytte seg til. Lærere kan få vulkaner til å sprute, bekker til å klukke, fosser til å tordne og farger til å gløde, eller tvert om. Det er når det klukker, gløder og tordner at det blir morsomt, men ikke til å le av. En god latter kan tone ut eller forsterke, men må aldri ødelegge bildene på scenen, aldri forstyrre rommet der læringen foregår.

    Trivielle gjøremål, som roper på plikt, venting og orden, må ryddes unna slik at læreren kan formidle nytt stoff på en kreativ måte som vekker elevenes indre scene. Det gjelder i alle fag, også matte. Begeistrede elever kan settes i gang med et fordypende arbeid. Da kan læreren ta seg av de trivielle krav som skolen stiller.

Tull og tøys?

Nei takk!



Ingen har lyst til å tøyse når sanseapparatet er rettet mot oppgava? Målet er at elever skal bygge og sette sammen stadig utvidede kunnskapsstrukturer langs sin egen tidslinje, i sin egen takt ut fra de intense læringsopplevelser som setter det hele i gang.

Øving og terping! Vi kommer ikke utenom. Latter og humor er krydder og merkesteiner for terpende gjentagelser. Regissøren må være kreativ. Betydningen av tegn både i matematikk, norsk og andre steder, må terpes til det sitter. Sånt må være krystallklart. Hvis ikke skjønner man ikke et dugg. Å ikke skjønne blir man redd av.

  Hvis man absolutt må ha hjemmelekser på de lavere klassetrinn, så for all del ikke la dem være drepende kjedelige. La ungene få åpne oppgaver om noe som angår klassetrinnet der de kan være skapende hvis de vil! Ofte vil de. Noen ganger, etter min erfaring som oftest, vil de bare bli ferdig med elendigheten så fort, og så lite involverende, som råd er fordi de ikke involverer seg. Det er så mye annet de har lyst til. Da bør det være deres valg. Trolig vil de lære mer av alt det andre deres voksende jeger streber mot. For barn leker. Lek er læring.

Oppgaver der de skal skrive fire setninger om noe de har lest, er virkelig bånn i bøtta for enhver kreativ skriveprosess. La dem få skrive om noe som fenger dem og la dem skrive akkurat så mye som de vil om det.



Ingen blir glad i matte ved å sitte og regne side opp og side ned med de samme stykkene.  


 Utdannngsinstitusjonene må utdanne pedagoger som forstår hvordan barns indre teaterscene fungerer på de ulike alderstrinn. Det avhenger av den aldersmessige modenhet. Jeg påstår at det er en lærers viktigste verktøy.



Da må utdanninga ivareta kunstnerisk selvutvikling så pedagoger forstår skapende prosesser i seg selv og evner å gjenkjenne dem i andre.


Elever skal ikke i første rekke lære om matematikk. De skal gjøre egne oppdagelser som briljante personer har gjort før dem. Pedagoger må tilrettelegge så det er mulig.  Det gjelder i alle fag. Læreren vet hvor elevene skal, men det er elevopplevelsene som besørger læringa, læring for livet.

Det er i og for seg ikke viktig å lære om kunst. Ikke handler det om å bli god i kunstartene heller dersom en ikke skal undervise i dem. Erfaringene teller, prosessen. Gleden over å befinne seg i de indre rom der farger flyter, musikk toner, leire formes, bevegelser initieres, ord og handling ageres, uten krav til resultat.


Ethvert barn er en utøvende kunstner. De barn vi var, er alle utøvende kunstnere.


De lever i oss bestandig, og de forstår våre elevers situasjon mye bedre enn de voksne utgaver av oss selv. Vår faktakunnskap, vår pedagogiske viten, vår menneskekunnskap og våre egne opplevelsers fylde, skal knytte seg sammen til en stadig fyldigere bevisst viten på vår på tidslinje. Slik blir vi stadig dyktigere lærere.

Dyktige lærere kan bidra så elever kan bli den beste versjonen av seg selv.



Da trenger de ikke å måles, for ingen kan bli bedre enn det.



Jeg har hørt skrekkeksempler fra utdanningsinststitusjoner der studenter må spille gitar og synge foran en sensor for at det skal settes en karakter. Jeg grøsser når jeg hører det. Sånt blir det ikke mye god undervisning av. For dem av oss som ikke har musikkens nådegave kan det lede til en panikkslagen handlingslammelse som ungene i vår varetekt vil få lide for.

Jeg var så velsignet heldig at jeg hadde en fantastisk musikklærer. Hun evnet og gi meg en massiv selvtillit. Ikke i et minste sekund har jeg følt frykt for å tilrettelegge for musisering med barn. Blant elevgruppen sitter det talentfulle mennesker. De vil kunne strekke det langt lenger enn meg på de fleste områder. Jeg er ikke annet enn tilretteleggeren som skal bidra til at barnet utvikler nettopp de talentene. Det har jeg viljen til, og det er en lærers oppgave.





Publisert Legg igjen en kommentar

Læring er mer enn bare læring.



Det er så merkelig med tid. Jeg synes den går fortere og fortere. Noen ganger innbiller jeg meg at det sitter noen og dreier på jordkula, for å more seg med å ta dagene fra meg, timene fra meg, minuttene fra meg, sekundene fra meg. Livet, det virkelige livet, foregår i intenst opplevde sekunder.Det fantastiske livet som jeg er så heldig å befinne meg i.

Tida er lineær. Den består av søvn våken, måltider og gjøremål.Sekunder er nøyaktig tilmålt og blir til minutter, timer, dager, livet. Opplevelsene følger etter hverandre, men utover det er de ikke underlagt tidslinjen.






Noen opplevelser er så kjedelige at sekundene strekker seg utover og nekter å slippe. Man må bare forbli der i en evighet av meningsløshet. Andre opplevelser går så fort at man ikke fatter at tiden gikk.


Kongeopplevelsen inntrer når tid og evighet blir ett.


Tida utvider seg og blir uendelig, helt ubetydelig. På samme tid raser den av gårde. Man befinner seg i den, er i den. Tidslinja har ingen mening. Tiden har videt seg ut. Nerver, sanser, muskler, tanker, følelser er ett. Alt arbeider sammen i en intens tilstedeværelse. Ytre lyder forsvinner, krav blir borte.


I disse øyeblikkene befinner livets kjerne seg. 





Jeg hadde sluttet i barneparken. Det var der vi gikk, vi som hadde hjemmeværende mødre da jeg vokste opp. Min mor hadde sagt at jeg måtte stå på trappa utenfor blokka når 16. mai toget kom forbi i rollen som vinker. Det var fryktelig. Jeg kjedet meg så jeg holdt på å gå i oppløsning. Det var en evig venting, vente og vente med flagg og sommerkjole.Jeg ville så gjerne være med, gå i tog jeg også.Venner og lillebror gikk i toget. Jeg ventet. Etter en utidig evighet kom de. Det så gøy ut. Klumpen i magen vokste. Tårene sto i øynene.Da var nabokjerringa der. Hun oppdaget meg i rollen som vinker. Her skulle vi ikke ha vinkere, men deltakere. Hun hentet meg inn. Klart jeg skulle gå i tok jeg som andre.Jeg glemmer det aldri. Flagget mitt. Jeg holdt det høyt. Langt bakom et sted, som ubetydelig støy, hørte jeg unger som skrek, mødre som kjeftet, barn som tullet, broren min tullet. Jeg tulla ikke. Hele meg gikk i tog. Flagget og jeg.

I tidligere år hadde jeg sikkert bølla jeg også. Egentlig husker jeg ingen tidligere år. Men nå, i dette øyeblikket, hadde jeg følt på det å stå utenfor, vente, ikke få delta. Jeg var med, jeg nøt det, hvert sekund. Hver nerve i kroppen var med på gleden ved å gå i tog.


  I skolen skal det måles hva eleven har lært. Innen der og da skal de ha lært slik og sånn. Så er alt velstand, vellykket. De som ikke har lært det  ja, det er enten dårlig arbeid av læreren, eller av foreldrene eller av eleven eller hva vet jeg. Det er fint at vi har mål for hva elever skal kunne. Mitt poeng er at det er ikke likegyldig hvordan de kommer dit. For læring er mer enn bare læring. Det handler om hvordan.

    Det optimale læringspunktet for et menneske er når det totale engasjementet er involvert i læringsopplevelsen. Da blir opplevelsene som merkesteiner i hukommelsen. Rundt disse bygger vi vårt indre liv.




Læreren er kunstneren som har arenaen hvor dette er mulig, skolestua. Da må pedagogen vite hvordan de beskrevne optimale situasjonene skapes  slik at skolen blir til glede, fagene til glede, dagene til glede for alle. Selve prosessen å lære må bli en glede. Lykkes vi, blir det, å lære, et mål for ungen vår for all fremtid. Slike unger det vil gamle Norge ha. Det er hva fremtida trenger. Unger som er optimalt fokusert mot oppgava, de når målet, sitt eget, skolens og samfunnets.  Nå synes selvsagt elever at det er gøy å bli målt noen ganger. Kanskje trenger ikke elever å bli målt mer enn for å tilfredsstille nettopp det.

  Jeg snakker ikke om at nå skal vi kose oss så veldig dere, og bare ha det morsomt. Å lære noe nytt, som ikke kun kommer fra egen nysgjerrighet, men ut fra noen annens agenda, er en alvorlig, ofte smertefull prosess. Det krever hardt arbeid. Poenget er at ungen vil sette inn nødvendig energi på det fordi ungen er tent. Lærerens fremste oppgave er å tenne den gnisten og legge til rette for at læring kan skje.

Ungene kommer til verden med en veldig lærelyst. De utforsker verden med en intensitet som er synlig i hele kroppen. Så tar kulturen, plikten, nødvendigheten og trivialitetene, for mange av oss, mer eller mindre rotta på den. De klarte aldri å ta rotta på min lærelyst, men du verden så mange bortkastede timer jeg tilbrakte med å enten operere bort vorter med passeren eller lese i bøker jeg ikke skulle lese.

Noen av oss står tilbake med fortrengningsmekanismer over det vi ikke mestret. Det vi greide, ønsker vi å fortrenge så fort som mulig fordi vi tilkjempet oss det i sekunder av ulidelig kjedsomhet. Så er jo hele strevet bortkastet.


Ekte læring

bygger varige indre kunnskapsstrukturer
som nye erfaringer lett kan knytte seg til.

I det ligger god samfunnsøkonomi.