Publisert Legg igjen en kommentar

Ingen barn skal leve i frykt på skolen



Jeg er syk. De voksne beskylder meg for å være furten fordi jeg ikke fikk vilja mi. Jeg husker følelsen. Magesmerter. Ingen tror meg. Magesmertene kan jo skyldes at jeg ikke fikk vilja mi. Jeg føler meg veldig syk og misforstått. Sekundene er langdryge som seig sirup. I min opplevelse er jeg syk. Jeg ser syk ut også. Jeg har lett for å se syk ut når jeg er lei meg. Verden faller i stykker. 

Jeg setter min ære i å være et sant menneske, leve i overensstemmelse med mitt indre vesen. Mange ønsker det. Å leve i overensstemmelse med seg selv. Det florerer av sayinger på sosiale medier om akkurat det.


Unger er ærlige utgaver av seg selv, så lenge ikke miljøet presser dem til noe annet. Ting skjer i barnegruppa, i skolegården. Det er naturlig for unger å si i fra til en voksen.

Så lærer de at det er å sladre. Det kan medføre bank og annet ubehagelig. Så slutter de med. De lar ting skje som ikke burde skje, som de ikke ønsker at skal skje, som de ønsker å stoppe.

Energien går med til å skjule seg.Ikke som klovner, ikke maktmennesker, ikke noens slaver.I stedet prøver de å endre de sosiale premissene så det de frykter ikke skal skje.

De er lure, de fikser og ordner så ingen skal dyttes, ertes eller bli slått. Til det går energien, i skolearealene og i klasserommet.





Mye av det som skjer i undervisningssituasjonen, det som unngår læreres øyne og ører, forplantes ut til friminuttene. Ungene har erfart det. De er våkne, følger med. Dit går energien, årvåkenheten. Ikke til læring, men til å bidra til gode sosiale rom. Det blir  målet de forfølger. Kanskje blir de som de fleste av oss, blir slik det er forventet.

Vi endrer oss avhengig av hvem vi henger med, utsletter våre egne behov for de andre, for fellesskapet. Alle har det bra. Vi får en følelse av velbehag. Mikroflyt, kompensert flyt. Det får være tilstrekkelig.

Jeg tenker på mødrene. De som var før i tiden. Hjemmeværende mødre. Snille jenter som oppfostret snille jenter og bortskjemte gutter. De gledet seg gjennom oss. Inni seg så de sitt eget liv gli forbi, et liv levd til andres velbehag.

Det er sunt å være sosialt kompetent, men ikke å sette seg selv til side for andre fordi man føler seg tvunget til det, benytte energi på det fordi man ikke våger noe annet,

Verden blir til ett, Ikke jeg, men de andre. Et liv i en skyggetilværelse. En skygge av det som kunne ha vært.


Blomsterknopper som aldri får folde seg ut. Muligheter som aldri fikk bli til. Roten i oss som ble hemmet i veksten.
Vi ønsker gode ledere.
Vi ønsker latter og humørspredere.
Vi ønsker sosialt kompetente unger.
Vi ønsker sunne, trygge barn som synes læring er morsomt,som ønsker utfordringer de kan gyve løs på.

Vi ønsker ikke barn som lever i en skyggetilværelse av frykt.

Unger skal oppleve alle skolens arenaer som trygge. Da får vi de ungene vi ønsker oss. Kun da.

Det skal være så trygt at man kan mate en tiger med tåte.

Så trygt.




Først da er læringsarenaen trygg. Først da avhenger undervisningen av lærerens ferdigheter. Det er ikke lett. Skolen kan være en jungel av farer. Lærerne og skolefritidsordningen må samarbeide, rydde opp, ordne, gjøre det som er nødvendig. For vi er alt for mange mennesker som har vokst opp under umenneskelige skoleforhold. Det skjer fortsatt, dessverre.

  I mitt hode skal ikke bare elevene klare seg gjennom skoledagen i trygghet. De skal lære at det er helt i orden å være akkurat slik som de er med den utrustning de har. Det er nok det, ikke bar nok, men flott. Derfra skal vi lære. Alle lærer forskjellig. Det er helt greit. Vi er like forskjellige som resten av verden. Det er fantastisk med så mye forskjellighet. Si det som det er! Stå opp for hverandre! Vær tro mot egne opplevelser.  Syvåringene forteller om sine opplevelser. Det er naturlig for dem.

  Ta opp temaer som dytting, erting og hva det nå enn er som foregår. Gi ros! Vis stolthet når noen står opp for andre! De stiller seg i en utsatt posisjon. Ha alltid en redningsskøyte klar! Flett historier om sånt inn i undervisningsstoffet. Syvåringene har en magisk tenkning. Alt er mulig. Det er naturlig for dem å føle at de er uovervinnelige. De kan alt. Støtt dem på det! Så klart de kan alt. Verden er full av muligheter. De vil aldri gjøre noe galt mot noen. Ikke ser de at de gjør det heller, selv når de velter seg frem, overkjører eller erter. Trygge syvåringer vil godt. Askeladden er en helt som tar fatt på umulige oppgaver, får hjelp, tar i mot hjelp og klarer seg. Sånn er verden i syvåringens øyne så sant ingen har truet dem inn i en flyktningeleir. Det er jo helt fantastisk som de kan. Livets gave ligger rett foran deg. For ikke noe kjennes bedre enn å tro at alt er mulig.

    Det rusler rundt med synspunkter om at barneoppdragelse og folkeskikk er foreldrenes oppgaver. På skolen skal vi lære fag. Jeg nekter i et sekund å tro at skoleunger oppfører seg slik hjemme som de kan finne på å gjøre på skolen. Ingen foreldre hadde orket å leve med slike udregelige unger. Det er frykten som snakker gjennom slik atferd. Ønsket om å slå sosiale gevinster. Når elevene er trygge, prøver de ikke på det. Da er det ikke lenger en sak. Når det er en sak, er ikke miljøet trygt. Da må man arbeide med miljøet, så det blir det. Det er ikke naturlig for syvåringer å oppføre seg udregelig. De er noen skikkelige positive godklumper. 












Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli tvunget til å være klovn, nei takk.



Å ta roller er sunt for sjelen. Syvåringer er modne for å leke teater. Vanligvis elsker jeg sinte roller, der jeg kan la det gnistre rundt meg. Jeg lever godt  med å være ei lystig lita stabbursmus også. Barndommens rollelek har hjulpet oss til å forstå mennesker rundt oss. Det har gitt oss et rikt repertoar å spille på. I teaterlek/drama, kan vi gå ut av oss selv, gestalte andre karakterer. Det er sunt og givende.

Mange av oss spiller ulike roller på ulike arenaer. Vi presenterer ulike sider av oss selv for ulike mennesker. Kanskje fordi det er lurt. Kanskje fordi vi ikke våger noe annet.

Klovnen.

Humor er gøy, smil og latter.

Det er ikke gøy når man kryper inn i rollen som klovn fordi man ikke våger noe annet, fordi man er redd for å bli ledd av, fordi man skjelver av skrekk for hva de andre kan komme til å gjøre, for hva de andre kan komme til å si, for hvor hardt de andre kan komme til å slå, for hva de andre kan få en til å føle.

Det kjennes trygt når de ler, de andre, de farlige. Den som ler, slår ikke, skader ikke andre. Det er bedre å bli ledd av enn å bli plaget.

Energien går med til å få andre til å le. Det er trygt når de ler, selv når de ler av og ikke med. Kanskje kan man bli sett på som en kul type. Det er en drøm å få være en kul type, en av de andre. Det er bare å henge i, finne på sprell, ignorere grenser.


“Fortell meg at jeg er morsom, fortell meg hvor sinnsykt morsom jeg er.” Man lytter, leter etter bekreftelsen på suksess, lærer hva som slår an. Dit går energien, all energien.

Læring blir ikke viktig. Læreren er ikke viktig. De andre er viktige, ikke undervisningsstoffet. Undervisningsstoffet sårer deg ikke, slår deg ikke.


Det er vanskelig å fange inn en klovn. Kanskje det mest krevende som er. For selv om de har interesser, er de så lette å avlede. Klovnen er redd. Derfor har ungen valgt å være en klovn. Klovnene er enkle å snakke med. Man kan snakke aldersadekvat med dem. De forstår hva de driver med. Ikke snakk til klovneatferden mens den pågår. Det er dømt til å mislykkes. Stopp situasjonen! Etterpå kan det snakkes.

Klovnen har valgt sin egen rolle. Den er ikke påtvunget av andre. Klovnen har tatt et bevisst valg om ikke å være noens slave, ikke gjøre vondt mot andre. Derfor kan man snakke til dem. De er klar over det valg som er tatt.

Spør dem hvorfor de har flyktet fra sitt eget selv. Hvilke faktorer i miljøet skaper behovet for flukt. Samarbeid om hva som kan gjøres. Klovnen vil ikke at det skal ryddes åpent. Da trues gjemmestedet. Det blir farlig. Trolig må det gåes krongleveier. De vil absolutt ikke oppfattes som sladrehanker, at lærerens viten kommer fra dem. Du må selv ferske situasjonene, få satt en stopper for dem. Klovnen er plagernes ambassadør, ikke din. De ville holde med plagerne.

Uten skrupler vil de gjøre sitt beste for å få alle til å le av deg. Ikke la deg merke med det.  Du og klovnen har en hemmelighet.  Det finnes ingen snarveier, bare et nitidig arbeid der klovnen vil virke som sin egen og din verste fiende.

Klovnen er redd, veldig redd. Det er det du må huske på. Ha samtaler, legg planer, ikke gi deg! Finn noe som fungerer! Overbevis klovnen om at både du og medelevene liker den ekte ungen bedre enn klovnen! Finn eksempler, bruk dem for alt de er verdt.  Gi ros, mye ros, for klovnenes innsikt og for den minste fremgang.

Klovnen er redd i klasserommet og er alltid beredt til å snu undervisninga til latter på lærerens bekostning. Alltid. Da er klovnen i kontroll. Klovnen trenger å ha kontroll. Klovnen er ikke i kontroll over læreren. Læreren kan komme til å gjøre noe som kloven ikke tør, ikke våger, noe som de andre elevene opponerer mot, morer seg over. Det er bedre å være føre var.

Derfor må man ha jevnlige samtaler. Avtal tegn som viser at du ser signalene på at klovnen er i ferd med å ta over, at du ser det og at du har kontroll. Gi tegnet med det samme du registrerer det. Sørg for at klovnen ser tegnet.

  Klovneatferden kan trigges av både sosial angst og faglig angst. Avtal to tegn, ett for hver av dem. Den faglige angsten ligger i din kontrollsfære. Du forårsaker den, så du kan også kontrollere den. Tegnet viser at du ser frykten og at du ikke kommer til å foreta deg noe som gjør at ungen har behov for klovnen.

Den sosiale frykten er mer krevende. Du kan ikke kontrollere de andre ungenes atferd. Signalet viser at du er klar over situasjonen under oppseiling. Du kommer til å foreta deg nødvendige tiltak for at det skal være trygt. Hver flittig med tommel opp tegn. Det krever mye energi og fokus fra ungens side og ikke krabbe inn i klovnen. Ungen trenger å vite seg sett, at du følger med, er tilstede.

    Klovner viser sjelden hva de liker. Poenget er at de har valgt å skjule seg selv, sitt eget vesen. Det nytter ikke å observere seg frem til det. Få ungen til å fortelle. Ofte er det overraskende annerledes enn hva du hadde trodd. Benytt det du får vite for alt det er verdt. Legg opp undervisningen deretter. Det er ekstremt viktig at klovnen opplever flyt i læring, blir fanget inn. Flyt er alltid ekte. Det oppleves alltid bra. Klovnen vil ønske å gjenta det. I flyt glemmes alt om klovner og forsvarsstrategier. Du kan bli nødt til å vandre på stier i undervisningen som slett ikke var planlagt. Det er god økonomi og vandre klovnens vei en stund. Å ta en unge ut av klovnegrepet er god samfunnsøkonomi.   

 

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg11slutt-2010804-10-1487662344815.jpg

En redd unge kan ikke få slippe å bevege seg inn på fagfelt som forårsaker frykt. Det må gjøres med en myk – og bestemt hand, i et tett samarbeid med ungen. En klovn er en bevisst unge og en klok unge. Enhver unge kan oppleve og bli ledd av i klasserommet. Det er leit, det bør ikke forekomme, men det kan skje.

Ungen vil da jobbe for at det ikke skal skje igjen. De kryper ikke inn i en klovn av den grunn. Ved spesifikke fagvansker, vil anstrengelsene sjelden lede i mål. Uten hjelp, vil ungen komme til kort, føle seg dum. Et klasseoffer blir skapt, og vanskene forplanter seg til friminuttene. Jo før vi fanger det opp desto lettere er det å handtere, finne løsninger.   

  Få kartlagt eventuelle spesifikke vansker. La kravene i klasserommet være overkommelige og delvis innenfor elevens komfortsone. Finn kloke løsninger ut fra hva testene viser. Ingen  skal slippe unna.

Energien i klasserrommet skal gå til å lære. Finn ut sammen med eleven hva som en mulig! Bli enige med eleven om progresjon og krav som skal stilles! Gjør avtaler. Ros eleven for arbeidet! Gi ros for den minste lille fremgang! Også i klassen! Hent frem setninger og regnestykker eleven har utført i boka. Skriv dem på tavla! Gi stadige forsterkninger. Forsterk små forsøk, igjen, og igjen og igjen. Bryt negative læringsspiraler! La eleven føle seg flink! Vi har alle behov for å føle oss flinke. Klovnens behov er større enn noens. Målet er et gnistrende fremskritt av læringsglede.

Få klovnen til å komme frem med sitt ekte jeg. Vis klovnen hvor vakkert dets ekte vesen er. Vis klovnen at hele klassen liker den ekte ungen best. Hele verden liker den ekte ungen best. Gjør det trygt nok. Da kan ungen sparke klovnen ut.

For å lære, må vi ha mot til å være en sann versjon av oss selv.




Det må være lærerens oppgave. Å få til nettopp det, for det er ikke hjemme klovnen er redd. Det er i klasserommet, i skolegården, på skoleveien, alle de steder der truslene befinner seg.














Publisert 2 kommentarer

Forvokste toåringer som utøver makt i skolen.



Maktmennesker. De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem.  Det er ubehagelig, veldig ubehagelig. De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.

Det fantes ei jente en gang. Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes. Jeg fant meg ikke i det.

Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.

Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme. Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.

Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.

Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien. Mamma sa: “En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg å ordne opp selv.” Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.

Oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen. Saken ble rusket opp i.  Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.

Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.




Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg.  Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det. Bidro til heiagjengen. Oppdaget ikke manipuleringa. Kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,

Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det!  Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.






Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg10farao-2010804-12-1487279912741.jpg

Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer. Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni. Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv. Toåringen hindrer sin egen utvikling  til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske. To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin. Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.

Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!

Vi har barnehagen. Vi har klasserommet og alle skolens arenaer.  Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand. Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.

Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården. Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.

Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.


   Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen, dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode. Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.

  Noen ganger er man fristet til å gi opp. Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve det, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme. Fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet. Så er de der, ungene. De lar oss gløtte  inn i sine hjerter, i sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter. Selvsagt kan vi. Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.

  I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.


Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbing i skolen, makt og medløpere.


Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren. Vi befant oss på vidt forskjellige planeter. “Mål!” jubla vi og fløy etter ballen som viltre kaniner mens vi sparka den i hytt og kanari. Det var så gøy. De to voksne sukka og stønna. Vi krangla og skrålte. Setervangen vakke så stor. Innkastene ble tatt fra vedsgården. Der inne trodde jeg det var bjørn og troll om natta. Gørskummelt, for vi måtte bort på utedoen i fjøset.  “Det nytter ikke”, sa de voksne. “Dette må vi vente med i mange år til.” Reglene ja, dem var vi ikke klare for, men moroa, leken. Å leke fotball. Det var bare så herlig. Med de voksne, noe ordentlig. Ennå kiler det i minnene av forventning i magen. Det må de voksne forstå. Regler tar tid. Syv år gamle er vi modne for å gjøre dem til våre. Ikke når vi er seks år, men når vi er syv. Da befinner vi oss i den spede begynnelse.


Csikszentmihalyi, sier at mennesker søker flytopplevelser aktivt, og de søker dem der de er å finne. Når ikke annet er mulig, engasjerer de seg i diverse mikroflytaktiviteter.
Da jeg var unge, visste jeg sjelden hvor læreren befant seg i sin undervisning fordi jeg enten dagdrømte eller leste videre i lærebøkene. Restenergien brukte jeg på at han ikke skulle oppdage det.

Csikszentmihalyi kaller jegets målstyrende tendens for telenomier. Man kan lærer å finne nytelse i makt, mat, rus, innordning, klovnerier osv.

Vi, som er pedagoger og foreldre, ønsker at barnets telenomier skal fokuseres mot læring og andre sunne aktiviteter, flyt i læring, og i hvert fall ikke i overlevelsesstrategier på sosiale arenaer.


Små yndige blomsterfeer, eller andre feer, kommer ikke til å ordne opp for oss. Vi må sette fokus, brette opp armene og innstille oss på hardt arbeid. Det dreier seg om elevenes sosiale kompetanse og sosiale intelligens.

Dersom vi er dyktige inspiratorer, kan vi alltids fange inn våre elever i det vi driver med. Det er en kortsiktig løsning dersom faktorer i miljøet opprettholder motstridende telenomier. Allerede i barnehagen kan unger kjenne frykt for å dumme seg ut. Det er ikke bra.

Sagt av barnehagebarn:
“Kan jeg fortelle at jeg har sydd to sting i haka mamma. Er det å dumme seg ut?”




Sånt blir jeg trist av. Da har pedagogene en oppgave. Unger som er redde for å dumme seg ut i et klasserom, har en dårlig læringsarena. Vår energi renner ikke i strie flommer fra en ubegrenset kilde. Den er begrenset. Vi har ikke råd til at de bruker energien på ikke å dumme seg ut. Sånt er ikke sunt hverken for individ eller samfunn.

Energien på skolen skal gå med til å lære. I friminuttene skal den gå med til lek. Læreren må være ansvarlig for å gjøre elevers innspill interessante og knytte dem opp til undervisningsstoffet. Elever skal oppleve seg kloke i klasserrommet, uansett.  Feilene ligger i utgangspunktet ikke hos elevene. De kan ligge i et miljø som forsterker dårlig atferd. Det kan ligge hos læreren som underviser kjedelig. Men det kan aldri ligge hos eleven . Det sosiale – og det faglige miljøet henger sammen. 


Barn som blir ertet, er redde, blir plaget eller har opplevd ubehagelige opplevelser, kan velge å skjule seg bak en tøff maske. Vedkommende tilraner seg makt for å være trygg. Det er bedre og slå først enn å bli slått. Der begynner det.

Etterhvert blir selve makten, maktfølelsen til jegets målstyrende tendens.Selve maktutøvelsen gir flyt. Forløperen for en diktator.

Vi må inn i miljøet og fjerne alt som opprettholder behovet for makt.Det vil ta tid, det er mulig og det må gjøres både for eleven selv, de andre elevene, læringsmiljøet og for vårt fremtidige samfunn.



En person som søker makt, trenger medløpere, slaver for å trygge maktposisjonen, sitt eget secret service team. Det får de dersom det kan stilles makt bak kravene. Er maktpersonen god på manipulering, kan det bli stygt. Medløperne gjør det de får beskjed om, for de tør ikke annet. Utfører erting og vold. Rollen kan bli en målstyrende tendens som gir ulik grad av flyt. Så kan man begynne å like og gjøre andre vondt, nyte andres smerte.

Det må ryddes raskt og effektivt. Mye står på spill. Det er mer vanlig enn man tror. De som søker makt, trenger noen å herske over, herse med.

Mobbere, mobbeofre, voldsutøvere. Få det bort. Ta livet av det. Bruk tid på å skape gode miljøer der sånt er utenkelig.

Inni både mobber og offer sitter det redde sjeler som trenger å bli reddet. ut av en situasjon der jeget egentlig ikke vil befinne seg.





   


Det nytter ikke å snakke til masken. Vi må finne det redde barnet som skjuler seg bak den, som har hatt behov for å bygge forsvarsverker rundt hjertet. Det barnet må vi snakke med. Der må vi begynne arbeidet. Slagene, volden, manipulasjonen, er bare symptomer. Vi må gå til årsaken. Når hjerter snakker til hjerter, legger det seg ikke løgn i mellom. Hvilke faktorer ligger i miljøet og opprettholder atferden? De må fjernes. Vi må observere, kartlegge og samtale. Gjennomføre tiltak. Den ekte ungen bak masken må vite at du er der og at du er villig til å gå de skritt som trengs for at både klasserom- og friminutt skal oppleves trygt.

    Det er ingen enkel vei, men den eneste farbare. Flyt og flytopplevelser i undervisningen gjør det lettere. Flyt og mikroflyt i friminuttene også. Syvåringene elsker læreren. Det er til god hjelp. På senere klassetrinn, blir sånt vanskeligere. Hvis man tar onde ved roten så fort man ser tegnene, har man størst sjanse for suksess. 

   En observerende tilstedeværelse i friminutt og på andre arenaer der man ikke er i kontroll, er nødvendig til situasjonen retter seg. Det må frigis tid slik at lærerne, som sliter med dette, ikke har inspeksjon i perioden. En negativ utvikling tar tid å vende spesielt hvis den er forårsaket av dyptgripende opplevelser. Skolens aktører må stå sammen om det.

    Hvis man greier det, er det ikke en gevinst bare for den enkelte, men for medelever, klasse, skole, lærere og samfunn for all fremtid.

Vi har ikke samfunnsøkonomi til å la være å plukke opp  skremte sjeler som skjuler seg med frykten sin et sted.

Rent moralsk har vi en plikt til å gjøre det.