Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.

Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.

Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond



Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mang gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.



Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov som de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.




Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen. Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt. Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.




Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende. Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år. Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.















Publisert Legg igjen en kommentar

Vår Vegard, med Downs i familien.





Livet med Downs er så krevende at man nesten ikke orker å tenke på det og så fylt av de dypeste gleder at man får tårer i hjertet. Det er mange hendelser av typen man helst skulle ønske ingen husket. Det kan man bare glemme, for Vår Vegard har en hukommelse som hvem som helst kan misunne ham. Han husker alt. Siden han holder taler for alle til alle bursdager, blir intet glemt.

Vår Vegard hadde ei mor som mente at han aldri skulle bli en klamp om foten på noen, denne sønnen hennes. Han skulle klare seg selv. Hun lærte ham å stelle på kjøkkenet. Det han kan aller best er å rydde. Han rydder så det freser rundt ham, og etter at han har vært på ferie her er det ingen som finner noenting. Det dukker opp på de mest utrolige steder. Som den gangen han ryddet et knippe ballonger inn i steikeovnen min. Jeg skulle ha en gjest og var rask til å putte maten inn i ovnen. Det ble en kladask av uspiselige greier, skal jeg si. Eller da han vasket alle vinduene mine før jeg skulle ha gjester, rett etter at jeg hadde vasket dem. Det var ikke mulig se ut av de vinduene. Jeg har noen vinduer kan du si. Bagateller. Ja. Hensikten var en engels.


Jeg har sagt det tidligere, ingen har lært meg så mye om pedagogikk som Vår Vegard. Mennesker blir født med Downs, et ekstra kromosom. Ingen er født med atferdsvansker. Det tilegner vi oss gjennom livets gang. Vi har alle vårt. Livet gir oss sår. Også de med Downs utvikler sår. Det betydningsfulle er at vi skiller mellom hva som er hva. For det bestemmer hvordan vi møter det. Andre mennesker blir voksne, går ut og lever sine liv, med sine sår, løser det på sitt vis. Disse ungene i voksne kropper er avhengige av at vi hjelper dem, bistår dem med dette hele livet.

Man setter en alder på psykisk utviklingshemmedes funksjonsnivå. Så tenker man at det er den alder de fungere etter. Slik er det ikke. De gjennomgår en utvikling som alle andre. Ungdommen er annerledes enn den eldre mannen. De bærer med seg sin livsbagasje. Mange ganger har jeg lurt på hvordan han ville ha vært uten det ekstra kromosomet, denne staute karen vår. Uten tvil et fargerikt menneske med sine meningers mot

Jeg har skrevet mye om forskjellen mellom seksåringen og syvåringen når det gjelder utviklingen av tenkningen. Hvordan seksåringen fortsatt må gestalte sin tenkning i leken, en komplisert lek, mens symbolene i den gestaltes helt konkret. Hos syvåringene flytter tenkningen inn i hodet. Det spennende med Vår Vegard, er at denne prosessen kan iakttas. Når Vegard møter utfordringer, blir frustrert eller møter grenser, snakker han med seg selv. Samvittighetens stemme? Tja.





Han har et helst rollegalleri der han kommer med argumenter til den ene og den andre av oss mens han prøver å snu situasjonen, gjøre slik som det blir forventet. Det er uvisst å si hvem som vinner. Men vi får lytte inn i et rom svært få mennesker får tilgang til. Vi kjenner det igjen i våre egne hoder. Først kommer forsvaret for de egne handlinger. Så kommer tvilen. De andre får en stemme. Han prøver å finne løsninger som vi alle kan bli fornøyd med. Denne fasen kan ta lang tid. Situasjonen kan virke fullstendig fastlåst.

Vi er alle lidende i det. Han er en stor og kraftig mann. Vi som har han hos oss, er fullstendig avhengig av at det fungere. Hvis ikke orker vi ikke å stå i omsorgsituasjonen. Da taper alle. Vi kan ikke tape. Konsekvensene er alt for store. Han trenger familien sin hele livet. Det skal være hyggelig å være sammen.

Barna i voksne kropper. De må ikke oppdras hele livet, men de opplever grensesetting hele livet, på en måte som vi andre slipper. Handlinger han konsekvenser, som disse ungene ikke forstår. Samtalene han fører med seg selv, gir oss et innblikk i hva som foregår i folks hoder, i hans hodet og det gir oss et bidrag til hvordan vi kan avhjelpe situasjonen. Det må foregå så smidig som mulig, skape færrest sår, men grensene må være absolutte på samme måter som med unger. Hvis ikke tar de makta. Den kan de ikke få. Man får ikke ødelegge, rive ned, dytte, såre, plage. Man skal oppføre seg ordentlig uansett.

Det er krevende. Vi snakker om en stor sterk mann. Den fineste mannen vi kjenner. Han som bærer hjertet sitt åpent og som elsker oss uansett. Vi elsker han så det river i hjerter. Vår Vegard.


















Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger.



Kjærlighet


Jeg er mer enn middels opptatt av kjærlighet. Allkjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne. Derfor har jeg laget en liten konkurranse her. Ut fra fire vers skal dere komme frem til en av verdenshistoriens store kjærlighetshistorier. Belønninga er heder og ære. Den som er først ute med å melde svaret til meg på min mailadresse kile@libermundi.no vinner i tillegg E- boka mi, Kistepakta.



Utfordringer med ulike religioner


Pippi var ikke redd for noe. Dette er meg Pippi en gang. Når hun lurte på noe, forsøkte hun å finne ut av det. Jeg og.

Jeg er ganske oppgitt over terror og vold begått av radikaliserte muslimer som behandler oss som vantro. Kvinner som må skjule sitt hår og vandre rundt i digre teppelignende kapper og knapt får vise øynene. Kvinner som dømmes til lange fengselsstraffer og pisking fordi de nekter å bruke hijab, viser hår. I vårt land utsettes kvinner og barn for en moralsk tvang om å dekke håret sitt. Det gjør meg ganske frustrert. Derfor har jeg tatt på meg å lete i Muhammeds liv og i Koranen for å se om jeg kan finne noe der som tilsier at det er sånn.





Å bli eldre


Å bli eldre det er noe jeg driver med for tida, noe som folk har gjort før meg. Her er gullbrudeparet, farmor og farfar Kile. De eldet med stil og er mine forbilder for hvordan man skal forholde seg til unger og folk i verden.

Vi lever i en verden der det meste dreier seg om å være unge og vellykkede. Når vi trekker på åra er vi liksom ikke noe særlig verdt. Sånn skal vi ikke ha det. Jeg kjenner meg like ung som den pureste ungdom. Samtidig har jeg alderens erfaringer å øse av. Selvsagt er vi betydningsfulle mennesker. Det skal vi være til vi dør.



Fibromyalgi

Jeg har fibromyalgi, en kropp som lyver om smerter som ikke eksisterer. Det er ikke spesielt festlig. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å leve med det. De erfaringer jeg har samlet, har jeg lyst til å dele med andre som har det, eller som en dag får det. Livet bør bestå av så gode dager som mulig ut fra utgangspunktet. Det krever en innsats.



Ta vare på naturen

Vakre naturen, vakre jorda, ei jord vi må ta vare på. Det er vanskelig for det er nesten like mange meninger om hvordan det skal gjøres som det er mennesker på jorda. Det finnes ingen veier tilbake til det som en gang var. I hvert fall vil ikke jeg tilbake dit. Jeg har trua på at når det virkelig gjelder, har vi den kompetansen som bringer oss videre.

Jeg skriver om mora mi. Hun var helt unik. Ingen var så sparsom. Jeg tror ikke det var mye hun belastet miljøet mens hun levde. Alt ble benyttet på nytt, gjerne flere ganger.





Åtte åringer

Åtte åringer. Jeg vet ikke hvor ofte man tenker over hvor forskjellige de er fra syvåringer. Alle alderstrinn har sine utfordringer, og det er viktig for ungenes utvikling at de får gått gjennom disse trinnene på en god måte.





Kapittel 8 i Kistepakta.

Reikin Jernstein har mistet hele familien sin. De har blitt brutalt myrdet. Han må opp å stå komme seg videre i livet. Alt han kan tenke på er at han vil ut å finne de skyldige, hevne dem.





Skrivegleder

Å skrive er min store hobby. Det er det jeg fordriver tida med. Å stå i andre sko, skape fiksjoner. Det betinger at du også kjenner deg selv, kan bruke dine opplevelser i andres liv. Vi bærer fortida med oss, ikke som abstrakte tanker om, men de ekte menneskene, de ekte ungdommene, de ekte ungene. De kan lære oss mye. Det var en gang.

Så redd jeg var den gangen, den lille jenta. Jeg tar henne i handa og sier: “Kjære lille venn. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Det som skjedde skal aldri skje igjen.” Da blir hun trygg. Vi trenger alle å være trygge for at vi skal kunne leve gode liv.



Med Downs i familien. Utfordringer og gleder.


Vår Vegard. Så mye som jeg har skrevet om ham denne våren. Savner det nesten. Det er en berikelse på mange måter. På andre måter er det ytterst krevende.




Små vers.

Verden er så full av alt. Gleder og sorger, det vakre og det heslige.

Gode gjerninger, onde gjerninger. Løgn og sannhet.

Det er vanskelig å favne det hele i ord.

Noen ganger må jeg bare prøve å sette ord på tanker.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Seksåringene og lekens betydning for utviklingen av tenkningen.




Jeg mener at vi som samfunn har sviktet seksåringene. De har ikke noe på en skolepult i et klasserom å gjøre. Fagmiljøet sto steilt i mot den gang reformen ble innført. Det ble lovet at det første skoleåret skulle være lek. I dag ser jeg skole, skole, og enda mer skole. Samfunnet vårt taper på det, direkte taper. Seksåringene mister noe vesentlig som de trenger. Seksåringene er konger og dronninger av lek. De hører hjemme i leken, i rolleleken.



Barn er i en kontinuerlig utvikling. Barn er ikke. De er hele tiden i ferd med å bli til noe annet.

Vi som får gå sammen med dem, befinner oss på en vei i stadig endring. Vi kan ikke ta noe for gitt. En seksåring kan elske å leke skole, noen liker også å gå på skole. Seksåringene befinner seg i en overgangsalder. De står på toppen av en høyde. Derfra bygger de sin indre scene rik og storslått.

De er på vei inn i noe annet.Dette annet krever at byggverket er optimalt og solid bygget.








Barn i lek gestalter en lissom verden rent fysisk. Her er ditt og der er datt. Slik gir de form til sine tanker, griper fatt i dem, får øye på dem og utvikler seg.

Småbarna klarer å fastholde små handlingsrekker. Med voksende alder blir disse stadig mer komplekse. Den indre scenen utvikler – og utvider seg i takt med den ytre.

Seksåringer  kan forholde seg til komplekse lekelandskap. De kan foregå på flere plan over store områder over lang tid.

Yngre barn trengs til statister og forefallende roller. Slik utvikler de sin egen lek. Vinn vinn på alle områder.




    Seksåringene har behov for en avansert lek. De leker alt de er inspirert til og trenger materiell, rekvisitter, plass og miljø  som driver leken videre. Seksåringen bygger stort og komplekst. De trenger klosser og annet  konstruksjonsmateriell, mye av det. Datamaskiner, papirer og skriveredskaper, tavle til skolelek. En mengde tepper til hyttebygging. Tøy til utkledning, ulike rekvisitter. Staur satt ned  i bakken ute. En haug med passe store planker til husbygging. Voksne tilgjengelige så de kan bruke hammer, spiker og sag. Yngre barn til forefallende oppgaver.

Toget har gått for det siste. Siden seksåringene nå tross alt er i skolen, er det vesentlig at det organiseres for et skikkelig lekemiljø der. De skal ikke undervises.



Utviklingen av tenkningen utvikles ved at de mestrer – og opprettholder lange lekesekvenser. De voksnes roller blir å være tilretteleggere og inspiratorer. Ungene tilegner seg verden gjennom leken. Barnehagebarn trenger rike primæropplevelser som grunnlag for lek. Dersom familien av ulike årsaker svikter oppgava, må barnehagen sørge for at de får det. For at seksåringene skal kunne henge med i kompliserte lekestrukturer er det vesentlig at de har eller får primæropplevelser i bøtter og spann. De skal tilegne seg verden. Scenen er deres. De eldre skolebarna er ikke til særlig inspirasjon. Egentlig befinner de seg på en annen planet. Seksåringene er på vei til den planeten, men de tjener mest pedagogisk på at de får forbli på sin egen haug en stund til.

  Seksåringen trenger voksne i sine omgivelser som forstår hvor viktig det er for deres mentale utvikling og lykke at leken får utvikle seg vidt og bredt i tid og rom. Alderstrinnet kan holde fast i tankeinnholdet sitt til langt utover barnehagedagens lengde. Hvis de må bygge alt opp igjen dagen etter, kan de lange tankerekkene og opplevelsene falle sammen som et korthus. Byggverk bør få stå fra en dag til den neste dersom ungene ber om det. Det de er ferdige med, forlater de om det er aldri så fint. Ferdig! Slutt!

De begynner på noe annet, noe nytt. Byggverk, som får stå, kan komme i veien for rengjøringshjelpen. Det må vike. Seksåringene jobber med tenkningen. Ikke noe er viktigere enn det. I læring søker vi nettopp etter elevers evne til å holde fast i lange tankesekvenser. Vårt mål er rett og slett å utdanne denne evnen. Seksåringenes lek gjør det for oss helt gratis. Også så moro som de har det når de gjør det. Flyt og læring. Det er optimalt. 










Seksåringenes lek er krevende. Den krever en intens tilstedeværelse. De lærer på mange plan på en gang. Den sosiale evne settes på harde prøvelser, gode prøver, fine prøver. Den sosiale kompetansen løftes til bevissthetens høyder. Unger som sliter, som har det vondt, som har mye å tenke på, for dem er lek på dette nivået en utfordring. Sansene, tankene, følelsene er opptatt av den egne smerten. De kommer til kort. De trenger hjelp. Hjelp til å komme inn i leken, til å komme i flyt, til å slippe tak.Pedagogene må vite hvordan slik hjelp skal gies. De må kjenne lekens betingelser, følge med og dytte på riktig sted. Alle barn trenger å utvikle den indre scene, den indre tanken. Det er den som står på spill. Derfor må ingen anstrengelse være for stor. Dette handler dypest sett om denne ungens fremtidsmuligheter.





Så en dag skjer mirakelet. Den indre scenen er klar. Stor og beriket. Tenkningen hopper inn i hodet. Vi spiller våre fremtidige teaterforestillinger, på vår egen indre scene. Den vi møysommelig har bygd opp og skapt. Vi trenger ikke lenger ytre rekvisitter. Hurra. Det er da vi er klare for skolen.






Dette forklarer det problemaspektet vi kjenner etter at vi har levd med seksårsreformen i noen år. Gutter som er umotiverte og ikke vil. Så sier vi at de er senere skolemodne enn jenter. Tull og tøys. De har bare ikke fått utviklet seg ferdeg. Hverken gutter eller jenter har fått gjort det.

Jentene er ofte mer villige til å sette seg ned og og drive med puslete greier enn det guttene er. De velger ofte det selv også, selv om de synes det er kjedelig og bli styrt. Utviklingen av den indre tenkningen krever at de styrer seg selv.

Guttene vil herje rundt, rope, løpe og organisere mer voldsomme prosjekter. Jentene er gjerne med hvis de blir gitt muligheten.

En skole som ikke tilrettelegger for det ungene trenger, dreper læringsgleden og gjør dem slitne. Det gjelder for begge kjønn. Derfor er svaret.


La seksåringene leke seg til den tenkningen de trenger for å bli skolebarn.















Publisert Legg igjen en kommentar

Leken, barnets læringsarena.




Et barn er født og har startet på livsveien. Vi har alle blitt født. Det må ha vært fryktelig. Den trange fødselskanalen, dra pust for første gang.

Søren Kierkegaard har uttalt at all utvikling starter med lidelse. Fødselen gjør i hvert fall det. Personlig tror jeg at det ligger en spire av kjærlighet i hvert eneste menneske. I den starter all utvikling.


Du møter den lilles blikk for første gang. Der inne lever all verdens eventyr.









Barnet bringer noe med seg som er dets eget. Kjærligheten vever i blikket som en svevende flamme. Barnet elsker deg, strekker seg mot deg og gjør sine første erfaringer.
Fler og fler.

Jeg vil si at all utvikling starter med kjærlighet. Barnet søker gode opplevelser.

Først og fremst snakker vi om en følelsesbunt. Den vesle blir rasende over enhver frustrasjon og skriker uten nåde.

Barnet leker, øver og leker, anstrenger seg og blir til.

Vokser inn i livet.




   


Vygotski har uttalt at læring er en fortsettelse av leken. Fri lek er flyt. Lek er barnets viktigste læringsarena. Leken endrer karakter som barnet vokser til og gjør erfaringer. Den viktigste oppgaven for en pedagog er å tilrettelegge for lek tilpasset alderstrinnet. Flyt er kongeveien til læring. Flyt er lek…….

  Små barn leker ved siden av hverandre. De er intenst opptatt av hverandre og av andre lekende barn. De tilegner seg stadig mer komplekse lekebetingelser, utvikler seg og vokser i mental – og sosial evne. Ved å leke at noe kan symbolisere noe annet, tråkkes de  første skritt inn i matematikkens symbolverden. Vi skriver et pluss tegn og vi leker at vi tar en haug med noe og legger det sammen med en annen haug. Desto flinkere barna blir til å lage symboler på ting og til å holde fast i lange lekesekvenser, jo flinkere blir de i matte og norsk og andre kunnskapsfag senere. Matematikk består av en mengde overenskomster om at tegn betyr noe helt spesielt. Når vi forholder oss til det tegnene sier at vi skal gjøre, så er det ikke spesielt vanskelig. Barnet leker og utvikler sin indre scene. Desto større og rikere scenen blir, jo bedre vil elevene klare seg i skoleleken. Å vokse fra barn til voksen er egentlig det samme som å legge ut på en lang læringsreise der det ene bygger på det andre i et integrert sammensurium av opplevelser. Lek er læring, læring er lek, like fra begynnelsen.

  Barnehagens sentrale oppgave blir å tilrettelegge for god lek tilpasset hvert alderstrinn. Pedagogen har en vesentlig rolle som inspirator. Formidling av historier, eventyr, fortellinger som griper tak i ungene, gir dem en felles referanseramme for den felles leken. Da blir det enklere å samarbeide. Viljen er tent mot det sammme. Bildene på den indre scenen ligner.  Hele kunstrepertoaret kan tas i bruk alt etter som hva pedagogen behersker. Drama, dramateknikker, instrumenter for barn, instrumenter for voksne.

Ta en stein og si det er ei prinsesse, en pinne er prinsen, ei rot er trollet. Det er bare opp til fantasien. Ungene lager indre bilder. En fortelling kan lekes på mange måter. Der voksne kler seg ut, og spiller teater med enkle rekvisitter på lekens premisser, skjenker de ungene en gavepakke til rolleleken. Rekvisittene kan ligge, en eventuell scene bli stående. Mirakuløst spretter det skuespillere frem blant publikum. Der en gnist har tent flyt i det indre, vil leken være beriket i lange tider etterpå.

For å forsterke og fordype, kan man male, tegne og forme eller lage enda bedre kulisser som en formingsoppgave. La ungene selv spille. Alt avhenger av gnisten i ungene. Frihet i leken, flyt i læring. Det behøver ikke å være spesielt slitsomt. Man får tifold igjen for anstrengelsene. Noe skal man jo uansett fylle barnehagedagen med. Inspirasjon, motivasjon, fordypning.

  Innestemmer. Jeg grøsser når jeg hører ordet. Alt bråk, tull, udregelig atferd bør være bannlyst hele tiden. Ingen har vel noen gang hørt om en kaptein Sabeltann som snakker med innestemme, eller en tyv eller et troll. Ungenes stemmer må få lov til å være tilpasset den rollen de er i. Min erfaring er at mange voksne er lekeødeleggere. De har egne agendaer for ditt og datt, orden og plikt. Lek selv og kjenn på kreftene. Ingen støyer så mye som voksne i lek. Tilrettelegg, tilrettelegg, tilrettelegg. Deltagelse, deltagelse, deltagelse. Ungene lærer om verden ved å herme etter oss. De forfølger det som gir tilfredstillelse. Vær der for dem! Flytt inn i deres magiske verden og bidra til at den få en optimal utvikling! Det får vi sosiale og skoleflinke unger av.

  Vi kjenner alle til de barna som en fulle av frykt og angst. Noen blir så stille og sky av det at de ikke blir sett, men ligger gjemt i sin smerte. Andre bråker og bøller så vi blir gale av dem. Når de er i flyt, kommer de på siden av problemene. Slik får de også hjelp til å mestre dem. Derfor må vi finne ut av hva som får dem inn i flyt og lek. Det er der vi må investere tid. Ikke på oppdragelse og folkeskikk. Ingen unger vil oppføre seg dårlig. Det kan bli en vane, og de kan komme til å like det . Da kan det bli et mål de forfølger. Det er vår oppgave at det ikke går sånn, ei oppgave vi må ta på største alvor.

Det foregår så mye udregelig atferd i vår verden for tida. Dette er løsninga. Ungdom som opplever flyt ved å være udregelige, vil fortsette med det. Det vil de fordi vi voksne sviktet og ikke viste dem veien til ekte læringsglede. Vi kan snakke om foreldres ansvar for ungenes oppførsel så mye vi vil, men det er i barnegruppene de opplever frykt, blir mobbere eller trekker seg tilbake. Det er vi pedagoger som må sørge for flyt i læring, et middel vi må vite å benytte.
















Publisert Legg igjen en kommentar

Flyt, kongeveien til læring.




Å sparke ball med pappa, Gedigne fjell.  Snø, natur, skiglede. lese en god bok. Delta i en fordypet samtale. Lykke! Full tilstedeværelse i lykken.

Jeg har utdannet meg i mange år. Jobbet i mange år. Hele tida har jeg stilt spørsmål. Hva med disse opplevelser der tida står stille? Når man kan høre knappenåler falle. Hvor finnes de innbakt i pedagogikken og metodikken? Kongeveien til læring. Den veien jeg selv vil vandre, den veien jeg vil at mine elever skal vandre, alle elever skal vandre, i alle klasserom.
 

Jeg har snakket om det, spurt etter det. Folk smiler, kjenner seg igjen. Alle vet hva jeg snakker om.

En kveld satt jeg der selv i et klasserom for å bli belært. Jeg satt litt i halvsvima, slik jeg ofte gjør når jeg har hørt det før, vet hva det skal snakkes om, forventer meg nada.

Det var da det skjedde. Jeg sjekket ørene. De satt riktig. Det var en professor hentet inn fra Oslo. Plutselig satt han der og beskrev de opplevelser jeg snakker om. 






Kongeveien til læring!




Dette er selvsagt det optimale målet,” sa han. “Om det er mulig å få det til i et klasserom, det er jeg sannelig ikke sikker på. Handa mi føyk opp med samme iver som den Hermine Grang, i Harry Potter, viser når hun vet et svar der på Galtwort. Selvsagt er det mulig. Det er slik det bør være. Lærere med malerpensler og orkesterstav. Jeg kunne ha snakket i hundre år. Jeg fikk et minutt. Det var en sånn lettelse at en fagmann snakket om akkurat det samme som jeg ser på som det aller viktigste i livet, som det aller viktigste i pedagogikken.


Professoren ga meg et navn på en mann, en psykolog, som hadde gjort det til sitt livsverk å forske på slike opplevelser, Mihaly Csikszentmihalyi. Han tilbragte flere av sine barneår i en konsentrasjonsleir under annen verdenskrig. Der ble han opptatt av hvordan noen personer skapte seg situasjoner i elendigheten som ga spenning og livsglede. Sjakkpartier om natta, med livet som innsats.

Endelig hadde jeg en viktig person å knytte mine ideer til. Mihalyi Csikszentmihalyi. Jeg var kjipt lei av  det evinnelige:

Hvem sier det?
Hvor har du det fra?
Er det du som sier det?
Hvem er så du?

Spørsmål fulgt av tung skepsis under øyelokkene.
Jeg kjøpte alt av bøker, leste dem alle og var klar for hovedfagsoppgava. Csikszentmihalyi kalte slike altoppslukende opplevelser for flyt/flow. Begrepet blir brukt i mange sammenhenger. Med flyt i læring mener jeg:




Antiflyt er negasjonen av dette.

Ikke flyt er nøytralt.

 

  Mitt ønske er at pedagoger i barnehager og i klasserom bevisst skal arbeide mot å gi elever flytopplevelser i læring. Da må de vite hvordan orkesterstaven skal svinges. Tenkningen må gjennomstrømme lærerutdannelsen. Vi trenger fagintergrering  på alle plan så det lekende skapende menneske får den plassen som kreves.

Dramafaget er vesentlig for den bevisste kunnskap om hvordan den indre scenen fungerer – og hvordan den kan stimuleres.

Kunstlærere mattelærere, norsklærere. Alle må trekke lasset i samme retning så hver eneste elev får vandre kongeveien til læring. De flinke elevene klarere seg uansett, men de vil få en mer stimulerende skolehverdag.

De svake elevene vil profitere optimalt. For ingen kan være større enn seg selv. Inger Hagerup sa noen ord om en maur en gang.


Flyt i læring kan gjøre hver og en av oss til den optimale versjonen av oss selv.





Da er målet nådd. Mennesker vil alltid søke flytopplevelser fordi de bærer den ultimate tilfredstillelsen og lykken i sitt vesen. Ungene vil hente dem der de er å finne. Pønske ut ugagn og forstyrrelser, drive med alt mulig annet enn det de skal, i verste fall skulke eller sky skolen og all dens vesen.

Vi vil at alle barn skal komme seg gjennom utdanningssystemet på best mulig måte. Unger, som søker flyt i læringsopplevelser, er samfunnsøkonomi på sitt beste, for som samfunn trenger vi læringsglade borgere med et best mulig grunnlag fra utdanningsinstitusjonene. Vinn/vinn alle veier.

      Siden flytopplevelser er altoppslukende, blir man bergtatt av dem, og til syvende og sist helt utslitt rett og slett. Man har gitt alt. Det trengs fordypelse og øvelse. Få sette egne ord på erfaringer, gi dem et kunstnerisk uttrykk. Hvile ved å gjøre noe helt annet som også er viktig.

Lærerne må planlegge for små mikroflytoppgaver som er morsomme og øvende uten at det krever all verden. Har man som pedagog oppnådd at den enkelte elev går hjem med minst en flytopplevelse om dagen som følge av undervisninga, ja, da har man lov til å glede seg.







Livets hemmeligheter venter.