Publisert 2 kommentarer

Forvokste toåringer som utøver makt i skolen.



Maktmennesker. De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem.  Det er ubehagelig, veldig ubehagelig. De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.

Det fantes ei jente en gang. Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes. Jeg fant meg ikke i det.

Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.

Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme. Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.

Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.

Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien. Mamma sa: “En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg å ordne opp selv.” Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.

Oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen. Saken ble rusket opp i.  Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.

Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.




Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg.  Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det. Bidro til heiagjengen. Oppdaget ikke manipuleringa. Kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,

Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det!  Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.






Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg10farao-2010804-12-1487279912741.jpg

Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer. Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni. Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv. Toåringen hindrer sin egen utvikling  til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske. To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin. Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.

Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!

Vi har barnehagen. Vi har klasserommet og alle skolens arenaer.  Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand. Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.

Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården. Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.

Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.


   Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen, dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode. Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.

  Noen ganger er man fristet til å gi opp. Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve det, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme. Fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet. Så er de der, ungene. De lar oss gløtte  inn i sine hjerter, i sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter. Selvsagt kan vi. Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.

  I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.


Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbing i skolen, makt og medløpere.


Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren. Vi befant oss på vidt forskjellige planeter. “Mål!” jubla vi og fløy etter ballen som viltre kaniner mens vi sparka den i hytt og kanari. Det var så gøy. De to voksne sukka og stønna. Vi krangla og skrålte. Setervangen vakke så stor. Innkastene ble tatt fra vedsgården. Der inne trodde jeg det var bjørn og troll om natta. Gørskummelt, for vi måtte bort på utedoen i fjøset.  “Det nytter ikke”, sa de voksne. “Dette må vi vente med i mange år til.” Reglene ja, dem var vi ikke klare for, men moroa, leken. Å leke fotball. Det var bare så herlig. Med de voksne, noe ordentlig. Ennå kiler det i minnene av forventning i magen. Det må de voksne forstå. Regler tar tid. Syv år gamle er vi modne for å gjøre dem til våre. Ikke når vi er seks år, men når vi er syv. Da befinner vi oss i den spede begynnelse.


Csikszentmihalyi, sier at mennesker søker flytopplevelser aktivt, og de søker dem der de er å finne. Når ikke annet er mulig, engasjerer de seg i diverse mikroflytaktiviteter.
Da jeg var unge, visste jeg sjelden hvor læreren befant seg i sin undervisning fordi jeg enten dagdrømte eller leste videre i lærebøkene. Restenergien brukte jeg på at han ikke skulle oppdage det.

Csikszentmihalyi kaller jegets målstyrende tendens for telenomier. Man kan lærer å finne nytelse i makt, mat, rus, innordning, klovnerier osv.

Vi, som er pedagoger og foreldre, ønsker at barnets telenomier skal fokuseres mot læring og andre sunne aktiviteter, flyt i læring, og i hvert fall ikke i overlevelsesstrategier på sosiale arenaer.


Små yndige blomsterfeer, eller andre feer, kommer ikke til å ordne opp for oss. Vi må sette fokus, brette opp armene og innstille oss på hardt arbeid. Det dreier seg om elevenes sosiale kompetanse og sosiale intelligens.

Dersom vi er dyktige inspiratorer, kan vi alltids fange inn våre elever i det vi driver med. Det er en kortsiktig løsning dersom faktorer i miljøet opprettholder motstridende telenomier. Allerede i barnehagen kan unger kjenne frykt for å dumme seg ut. Det er ikke bra.

Sagt av barnehagebarn:
“Kan jeg fortelle at jeg har sydd to sting i haka mamma. Er det å dumme seg ut?”




Sånt blir jeg trist av. Da har pedagogene en oppgave. Unger som er redde for å dumme seg ut i et klasserom, har en dårlig læringsarena. Vår energi renner ikke i strie flommer fra en ubegrenset kilde. Den er begrenset. Vi har ikke råd til at de bruker energien på ikke å dumme seg ut. Sånt er ikke sunt hverken for individ eller samfunn.

Energien på skolen skal gå med til å lære. I friminuttene skal den gå med til lek. Læreren må være ansvarlig for å gjøre elevers innspill interessante og knytte dem opp til undervisningsstoffet. Elever skal oppleve seg kloke i klasserrommet, uansett.  Feilene ligger i utgangspunktet ikke hos elevene. De kan ligge i et miljø som forsterker dårlig atferd. Det kan ligge hos læreren som underviser kjedelig. Men det kan aldri ligge hos eleven . Det sosiale – og det faglige miljøet henger sammen. 


Barn som blir ertet, er redde, blir plaget eller har opplevd ubehagelige opplevelser, kan velge å skjule seg bak en tøff maske. Vedkommende tilraner seg makt for å være trygg. Det er bedre og slå først enn å bli slått. Der begynner det.

Etterhvert blir selve makten, maktfølelsen til jegets målstyrende tendens.Selve maktutøvelsen gir flyt. Forløperen for en diktator.

Vi må inn i miljøet og fjerne alt som opprettholder behovet for makt.Det vil ta tid, det er mulig og det må gjøres både for eleven selv, de andre elevene, læringsmiljøet og for vårt fremtidige samfunn.



En person som søker makt, trenger medløpere, slaver for å trygge maktposisjonen, sitt eget secret service team. Det får de dersom det kan stilles makt bak kravene. Er maktpersonen god på manipulering, kan det bli stygt. Medløperne gjør det de får beskjed om, for de tør ikke annet. Utfører erting og vold. Rollen kan bli en målstyrende tendens som gir ulik grad av flyt. Så kan man begynne å like og gjøre andre vondt, nyte andres smerte.

Det må ryddes raskt og effektivt. Mye står på spill. Det er mer vanlig enn man tror. De som søker makt, trenger noen å herske over, herse med.

Mobbere, mobbeofre, voldsutøvere. Få det bort. Ta livet av det. Bruk tid på å skape gode miljøer der sånt er utenkelig.

Inni både mobber og offer sitter det redde sjeler som trenger å bli reddet. ut av en situasjon der jeget egentlig ikke vil befinne seg.





   


Det nytter ikke å snakke til masken. Vi må finne det redde barnet som skjuler seg bak den, som har hatt behov for å bygge forsvarsverker rundt hjertet. Det barnet må vi snakke med. Der må vi begynne arbeidet. Slagene, volden, manipulasjonen, er bare symptomer. Vi må gå til årsaken. Når hjerter snakker til hjerter, legger det seg ikke løgn i mellom. Hvilke faktorer ligger i miljøet og opprettholder atferden? De må fjernes. Vi må observere, kartlegge og samtale. Gjennomføre tiltak. Den ekte ungen bak masken må vite at du er der og at du er villig til å gå de skritt som trengs for at både klasserom- og friminutt skal oppleves trygt.

    Det er ingen enkel vei, men den eneste farbare. Flyt og flytopplevelser i undervisningen gjør det lettere. Flyt og mikroflyt i friminuttene også. Syvåringene elsker læreren. Det er til god hjelp. På senere klassetrinn, blir sånt vanskeligere. Hvis man tar onde ved roten så fort man ser tegnene, har man størst sjanse for suksess. 

   En observerende tilstedeværelse i friminutt og på andre arenaer der man ikke er i kontroll, er nødvendig til situasjonen retter seg. Det må frigis tid slik at lærerne, som sliter med dette, ikke har inspeksjon i perioden. En negativ utvikling tar tid å vende spesielt hvis den er forårsaket av dyptgripende opplevelser. Skolens aktører må stå sammen om det.

    Hvis man greier det, er det ikke en gevinst bare for den enkelte, men for medelever, klasse, skole, lærere og samfunn for all fremtid.

Vi har ikke samfunnsøkonomi til å la være å plukke opp  skremte sjeler som skjuler seg med frykten sin et sted.

Rent moralsk har vi en plikt til å gjøre det.