Publisert Legg igjen en kommentar

Hvem er dette?



Det er ikke oss vi skal frem til da, vår store dag, min og Gorms. Vet dere hvem disse versene handler om. Da vinner dere heder og ære.


Du satte seil
over havskummets lekende bølger
Gjennom kikkerten så du henne.
der du red over hav.

Hun slo deg i hjertet med ild.
Det var henne, den eneste ene.

Du vendte skipet om.
Nei, ropte de, folkene. Nei.
Vi skal hit og sånn,
dit og der.

Du visste hvor du skulle.
Kvinnene som lekte i sanda.
Henne den eneste ene.
Evig kjærlighet.

Hesten stormet frem.
Jeg måtte finne min elskede.
Vent barn.
Ikke kom, ikke nå.
Barnet lyttet ikke.
Magen trakk seg sammen i rier.
Jeg gled ned fra hesten,
krabbet ned i grøfta.
Skuddene.
Blodstanken.
Ingen måtte finne meg.
Til en blodig virkelighet,
ble du født.
Lille barn.





Hun søkte blant døde kropper,
søkte blant fortvilte kvinner,
Snudde hver eneste falne,
Sårede, døde.
Måtte vite.
Ram lukt av blod.
Ei nyfødt jente,
bundet stramt til kroppen,

Det var skudd.
Kjære barn, ikke skrik.
Jeg må vite.
Min elskede, vær så snill.
Lev, pust, vær i livet.








Han var ikke der.
I hjertet var det fest.
Hvor var han?

Ungen vred seg under klærne.
Måtte suge, ha næring.

Hun skjulte seg i krattet.
Ungen sugde kraften ut av henne.
Det rant av blod.

Hun lette,
måtte ikke overse noe.
Blodspor.

Hun fulgte dem,
sniffet som en hund, ga seg aldri.
Fant han, den kjæreste.
Fant han gjennom fødsel og blod.
Evig kjærlighet.




Skutt,
blod farget brystet til ei rose,
Sterke armer la seg om henne,
holdt, beskyttet.
Løp, alle løp.
Hun ristet.
Hostet blod.
De kunne ikke stoppe.

Han stoppet.
Hun stirret inn i de kjære øynene,
Øynene til ham hun elsket.
Så dem for siste gang,
før hun lukket sine der på stranda.