Publisert Legg igjen en kommentar

Vår Vegard, med Downs i familien.





Livet med Downs er så krevende at man nesten ikke orker å tenke på det og så fylt av de dypeste gleder at man får tårer i hjertet. Det er mange hendelser av typen man helst skulle ønske ingen husket. Det kan man bare glemme, for Vår Vegard har en hukommelse som hvem som helst kan misunne ham. Han husker alt. Siden han holder taler for alle til alle bursdager, blir intet glemt.

Vår Vegard hadde ei mor som mente at han aldri skulle bli en klamp om foten på noen, denne sønnen hennes. Han skulle klare seg selv. Hun lærte ham å stelle på kjøkkenet. Det han kan aller best er å rydde. Han rydder så det freser rundt ham, og etter at han har vært på ferie her er det ingen som finner noenting. Det dukker opp på de mest utrolige steder. Som den gangen han ryddet et knippe ballonger inn i steikeovnen min. Jeg skulle ha en gjest og var rask til å putte maten inn i ovnen. Det ble en kladask av uspiselige greier, skal jeg si. Eller da han vasket alle vinduene mine før jeg skulle ha gjester, rett etter at jeg hadde vasket dem. Det var ikke mulig se ut av de vinduene. Jeg har noen vinduer kan du si. Bagateller. Ja. Hensikten var en engels.


Jeg har sagt det tidligere, ingen har lært meg så mye om pedagogikk som Vår Vegard. Mennesker blir født med Downs, et ekstra kromosom. Ingen er født med atferdsvansker. Det tilegner vi oss gjennom livets gang. Vi har alle vårt. Livet gir oss sår. Også de med Downs utvikler sår. Det betydningsfulle er at vi skiller mellom hva som er hva. For det bestemmer hvordan vi møter det. Andre mennesker blir voksne, går ut og lever sine liv, med sine sår, løser det på sitt vis. Disse ungene i voksne kropper er avhengige av at vi hjelper dem, bistår dem med dette hele livet.

Man setter en alder på psykisk utviklingshemmedes funksjonsnivå. Så tenker man at det er den alder de fungere etter. Slik er det ikke. De gjennomgår en utvikling som alle andre. Ungdommen er annerledes enn den eldre mannen. De bærer med seg sin livsbagasje. Mange ganger har jeg lurt på hvordan han ville ha vært uten det ekstra kromosomet, denne staute karen vår. Uten tvil et fargerikt menneske med sine meningers mot

Jeg har skrevet mye om forskjellen mellom seksåringen og syvåringen når det gjelder utviklingen av tenkningen. Hvordan seksåringen fortsatt må gestalte sin tenkning i leken, en komplisert lek, mens symbolene i den gestaltes helt konkret. Hos syvåringene flytter tenkningen inn i hodet. Det spennende med Vår Vegard, er at denne prosessen kan iakttas. Når Vegard møter utfordringer, blir frustrert eller møter grenser, snakker han med seg selv. Samvittighetens stemme? Tja.





Han har et helst rollegalleri der han kommer med argumenter til den ene og den andre av oss mens han prøver å snu situasjonen, gjøre slik som det blir forventet. Det er uvisst å si hvem som vinner. Men vi får lytte inn i et rom svært få mennesker får tilgang til. Vi kjenner det igjen i våre egne hoder. Først kommer forsvaret for de egne handlinger. Så kommer tvilen. De andre får en stemme. Han prøver å finne løsninger som vi alle kan bli fornøyd med. Denne fasen kan ta lang tid. Situasjonen kan virke fullstendig fastlåst.

Vi er alle lidende i det. Han er en stor og kraftig mann. Vi som har han hos oss, er fullstendig avhengig av at det fungere. Hvis ikke orker vi ikke å stå i omsorgsituasjonen. Da taper alle. Vi kan ikke tape. Konsekvensene er alt for store. Han trenger familien sin hele livet. Det skal være hyggelig å være sammen.

Barna i voksne kropper. De må ikke oppdras hele livet, men de opplever grensesetting hele livet, på en måte som vi andre slipper. Handlinger han konsekvenser, som disse ungene ikke forstår. Samtalene han fører med seg selv, gir oss et innblikk i hva som foregår i folks hoder, i hans hodet og det gir oss et bidrag til hvordan vi kan avhjelpe situasjonen. Det må foregå så smidig som mulig, skape færrest sår, men grensene må være absolutte på samme måter som med unger. Hvis ikke tar de makta. Den kan de ikke få. Man får ikke ødelegge, rive ned, dytte, såre, plage. Man skal oppføre seg ordentlig uansett.

Det er krevende. Vi snakker om en stor sterk mann. Den fineste mannen vi kjenner. Han som bærer hjertet sitt åpent og som elsker oss uansett. Vi elsker han så det river i hjerter. Vår Vegard.


















Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger.



Kjærlighet


Jeg er mer enn middels opptatt av kjærlighet. Allkjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne. Derfor har jeg laget en liten konkurranse her. Ut fra fire vers skal dere komme frem til en av verdenshistoriens store kjærlighetshistorier. Belønninga er heder og ære. Den som er først ute med å melde svaret til meg på min mailadresse kile@libermundi.no vinner i tillegg E- boka mi, Kistepakta.



Utfordringer med ulike religioner


Pippi var ikke redd for noe. Dette er meg Pippi en gang. Når hun lurte på noe, forsøkte hun å finne ut av det. Jeg og.

Jeg er ganske oppgitt over terror og vold begått av radikaliserte muslimer som behandler oss som vantro. Kvinner som må skjule sitt hår og vandre rundt i digre teppelignende kapper og knapt får vise øynene. Kvinner som dømmes til lange fengselsstraffer og pisking fordi de nekter å bruke hijab, viser hår. I vårt land utsettes kvinner og barn for en moralsk tvang om å dekke håret sitt. Det gjør meg ganske frustrert. Derfor har jeg tatt på meg å lete i Muhammeds liv og i Koranen for å se om jeg kan finne noe der som tilsier at det er sånn.





Å bli eldre


Å bli eldre det er noe jeg driver med for tida, noe som folk har gjort før meg. Her er gullbrudeparet, farmor og farfar Kile. De eldet med stil og er mine forbilder for hvordan man skal forholde seg til unger og folk i verden.

Vi lever i en verden der det meste dreier seg om å være unge og vellykkede. Når vi trekker på åra er vi liksom ikke noe særlig verdt. Sånn skal vi ikke ha det. Jeg kjenner meg like ung som den pureste ungdom. Samtidig har jeg alderens erfaringer å øse av. Selvsagt er vi betydningsfulle mennesker. Det skal vi være til vi dør.



Fibromyalgi

Jeg har fibromyalgi, en kropp som lyver om smerter som ikke eksisterer. Det er ikke spesielt festlig. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å leve med det. De erfaringer jeg har samlet, har jeg lyst til å dele med andre som har det, eller som en dag får det. Livet bør bestå av så gode dager som mulig ut fra utgangspunktet. Det krever en innsats.



Ta vare på naturen

Vakre naturen, vakre jorda, ei jord vi må ta vare på. Det er vanskelig for det er nesten like mange meninger om hvordan det skal gjøres som det er mennesker på jorda. Det finnes ingen veier tilbake til det som en gang var. I hvert fall vil ikke jeg tilbake dit. Jeg har trua på at når det virkelig gjelder, har vi den kompetansen som bringer oss videre.

Jeg skriver om mora mi. Hun var helt unik. Ingen var så sparsom. Jeg tror ikke det var mye hun belastet miljøet mens hun levde. Alt ble benyttet på nytt, gjerne flere ganger.





Åtte åringer

Åtte åringer. Jeg vet ikke hvor ofte man tenker over hvor forskjellige de er fra syvåringer. Alle alderstrinn har sine utfordringer, og det er viktig for ungenes utvikling at de får gått gjennom disse trinnene på en god måte.





Kapittel 8 i Kistepakta.

Reikin Jernstein har mistet hele familien sin. De har blitt brutalt myrdet. Han må opp å stå komme seg videre i livet. Alt han kan tenke på er at han vil ut å finne de skyldige, hevne dem.





Skrivegleder

Å skrive er min store hobby. Det er det jeg fordriver tida med. Å stå i andre sko, skape fiksjoner. Det betinger at du også kjenner deg selv, kan bruke dine opplevelser i andres liv. Vi bærer fortida med oss, ikke som abstrakte tanker om, men de ekte menneskene, de ekte ungdommene, de ekte ungene. De kan lære oss mye. Det var en gang.

Så redd jeg var den gangen, den lille jenta. Jeg tar henne i handa og sier: “Kjære lille venn. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Det som skjedde skal aldri skje igjen.” Da blir hun trygg. Vi trenger alle å være trygge for at vi skal kunne leve gode liv.



Med Downs i familien. Utfordringer og gleder.


Vår Vegard. Så mye som jeg har skrevet om ham denne våren. Savner det nesten. Det er en berikelse på mange måter. På andre måter er det ytterst krevende.




Små vers.

Verden er så full av alt. Gleder og sorger, det vakre og det heslige.

Gode gjerninger, onde gjerninger. Løgn og sannhet.

Det er vanskelig å favne det hele i ord.

Noen ganger må jeg bare prøve å sette ord på tanker.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Viktig nyhet fra ambassadørene fra Annerledeslandet.

Til uka (uke 10), blir det fremmet forslag om å skrote gjengs leie i kommunale sosialboliger.


Vi har kjempet for å få beholde leilighetene våre. Gjengs leie var bakgrunnen for alle de truslene vi har stått overfor, kjempet i mot, ropt og skreket. La oss rope ut vår støtte til dette forslaget så vi kan bli kvitt denne trusselen

mot våre liv en gang for alle.

Sosialboliger er opprettet som hjelpetiltak. Ingen skal betale mer for slike enn man har muligheter for å greie. Det er jo helt meningsløst. Vi snakker om en behandling i stortinget. Det vil gjelde hele Norge. La oss stå sammen,

hele Norge,

for å fjerne denne skampletten på vår historie. Vi har muligheten nå.Ikke la den gå forbi oss!!! 

Dette handler ikke om partitilhørighet, dette handler om hjerterom.

Det rommet alle mennesker deler.Empatirommet, evnen til å leve seg inn i andres situasjon.Dette gjelder for alle menneskersom på et eller annet tidsrom kan komme til å trenge hjelp av kommunen med sin bosituasjon. I bystyresalen var vi vitne tilat alle partier enstemmig stemte forat vi fra Annerledeslandet skulle være trygge. Vi ønsker at det skal skje igjen.



Vi ønsker at et enstemmig storting skal stå sammen om å ta vare på de svakeste, de som trenger hjelp til å bo, slik at hver eneste borger i Norge kan leve et verdig liv.




 Statssekretær Thorleif Fluer Vikre uttaler at han på prinsipielt grunnlag er for at det er tilbudet og etterspørselen i markedet som skal bestemme leienivået.Han vil ikke ha kunstige lave leiepriser. Det er snakk om vedlikehold. Dette synspunktet har fått gjennomslag i politikkenog har ridd folk, med behov for hjelp, som ei mare i flere år. Morten Mjelve, tidligere sosialtjenestesjef og faglig rådgiver for skiftende byråd i 20 år,stiller spørsmål om vi har rådtåDet er kostbart å skulle fremskaffe penger for å betale de samme pengene tilbake til seg selv. Han mener  at prinsippet kan skru de ordinære prisenepå utleieboliger høyere opp enn det som ellers ville ha vært tilfelle.Vi mener at det må være samsvar mellom inntekt, gjennom trygd, og utgifter til husleie.

Ingen skal behøve og oppleve det samme som oss. Vi har hørt mange tragiske historier. Vi vil ikke høre flere. Det må ryddes opp nå. Få skrotet dette prinsnippet en gang for alle. Ingen skal tjene penger på andres nød.

Det er enkelt i Annerledeslandet. Der har vi kun et parti som gjelder.

K partiet.

Det står for kjærlighet.Der har vi vår styrke. Alle følger Kardemommeloven. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill og forøvrig kan du gjøre hva du vil.



Gjengs leie, har vært en plage for mange. Gjengs leie er i mot loven om kjærlighet. Vi vil ikke ha Gjengs leie. Vi vil at alle politikere på stortinget skal ta hjertet sitt på seg og si nei til Gjengs leie. Bli med oss og si

NEI

så høyt at de hører oss.Vi er dem som har valgt dere.

Vi vil ikke.

Kan vi ikke bare ta hverandre i hendene så roper vi sammen. Vi roper for den norske folkesjela. Skrot gjengs leie en gang for alle. Vi vil  ha en god vår. 



Må det regne gull over hjertene i dag. Ikke for penger, men for indre rikdom. Den rikdom som gjør landet godt å leve i.
Rikdommen som beveger seg fra hjerter til hjerter, så folk får ha det godt å leve lenge i landet.
Sammen for godhet.
Vår Alles.
Vi befinner oss på et av tidslinjas gyldne øyeblikk.
Dette kan bli virkelighet nå.
Spre nyheten.

Del. Spre den til alle. Det er nå det skjer. En mulighet vi kanskje aldri får tilbake.















#gjengsleie, #skrotgjengsleie. #bystyre. #enigbystyre. #annerledeslandet. #vegardkile, #larslangsveen. #ambassadørerforannerledeslandet.  

Publisert Legg igjen en kommentar

Kjære Storting, Kjære regjering.



I går var disse to staute karene i Bystyret. Der fikk de snakke med byrådsleder Raimond og ordfører, Marianne. Vegard leverte et brev han hadde skrevet til byrådsjefen. Der sto det at han ønsket å få bli boende i den fine leiligheten sin, at han aldri ville flytte. Han ville få spise pizza, gå på kino, lese aviser,  dra på ferie der det er varmt å bade.

De satt på galleriet disse to karene. Derfra ble de vitne til at et samlet bystyre beklaget de opplevelser de to har gått gjennom, en trussel om utkastelse og ei husleie de ikke klarer.

Begge to ble betrygget på at denne situasjonen skulle ordnes opp i for alle dem som bor i Oslo. Det var full enighet. Vi satt sammen på galleriet Derfra så vi et felles hjerte vokse frem i sentrum av oss alle, et hjerte vi alle kunne røre ved, kjenne oss ett med. Vi holdt imaginære hender en by der alle borgere skulle sikres et godt hjem.







Disse to gutta er jublende lykkelige. Disse to flotte kara bærer hjertet sitt på seg. De kom til oss fra Annerledeslandet.

Der er de mer opptatt av hjerter enn av tanker.Disse to gutta sier at de ikke vil hvile før alle mennesker i Norge kan leve trygt i landet, kan få vite at de får bo i leilighetene sine. Selv når foreldrene dør, søsken blir syke, når de som passer på for dem, ikke kan mer. De ønsker seg et Norge der alle sammen tar hverandre i hendene og sier at her i landet skal det være godt å bo for alle. Vår Alles.



Det er helt unaturlig for disse to å kjempe bare for seg selv. Disse gutta med store hjerter og omsorgsfulle hender. De fører en kamp for alle. Derfor er de valgt som ambassadører for Annerledeslandet. 

Ambassadørene fra Annerledeslandet har forstått at disse problemene ikke kan løses på lokalt plan. Det er en nasjonal sak som må løses av regjering og storting. Deres drøm er at de skal få gjenoppleve det fantastiske som skjedde i bystyresalen.

De ønsker å se et felles storting i dyp enighet om at gjengs leie prinsippet skal skrotes en gang for alle fra tenkningen i Norsk politikk. De skjønner at det er meningsløst at folk skal betale mer enn de har for en kommunal leilighet de har fått tilgang til fordi de ingeting har, fordi de trenger bistand, hjelp.

De forstår ikke at vi må ha gjengs leie for at alle skal vite hva som er reell utleiepris. Alle vet at boliger er dyrt. Disse gutta her vet også det. De er kloke på alt som betyr noe, virkelig betyr. De skjønner at det er meningsløst at de skal søke om støtte til å bo for at politikerne skal få vist frem et reelt prisnivå. Det tar tid og krefter fra de pårørende som heller kan benyttes til hygge, glede, samvær. Det koster penger å ansette alle de folka som skal behandle alle søknadene. Disse gutta her skjønner seg på penger. Uten penger får man ikke skaffet seg det man har lyst på.  Alle vet jo at boliger trenger vedlikehold. Det er bare å sette av penger til det hver måned, sånn som alle andre må gjøre. Disse gutta vet det. De kan spare til ting de ønsker seg. Det har de gjort hele livet. De kan spare så mye at de blir direkte gjerrige, men aldri hjerteløse.

Skrot gjengs leie, sier disse to flotte karene.

De vet hvor mye frykt de selv, og deres familier, har måtte gjennomleve på grunn av denne leia,  hva det gjorde mot oss. Ingen skal behøve å oppleve det samme, smiler de.

Tenk om det samme kunne skje i Stortinget.Tenk om alle partier kunne legge hjertene sine sammen og finne gode politiske løsninger for dem som trenger det mest, sier de. De tror absolutt at det er mulig. Det er derfor vi har hjerter i kroppen, sier de.

De vet det, de som kommer fra Annerledeslandet, de som vet alt om hjerter.

 

Nå ønsker disse ambassadørene våre å få noe til å skje.De vil snakke med statsministeren, med Siv, med Ingolf, med Trine, med Jonas, med Audun, med Bjørnar, med Trygve, med Une….

Det blir kanskje litt mange å forholde seg til, smiler de. Kanskje det kan greie seg med kongefamilien

og lederne for de fire regjeringspartiene. Samme det, bare det skjer noe. Vi kan ikke ha det sånn som det er nå.

Snart er det 17. mai. Da vaier flagget vårt i vinden. Da holder vi taler og sier pene ting om landet vårt. Før det må vi fjerne denne mørke pletten fra historien vår. For ellers så lyver vi. Er det noe disse ambassadørene ikke liker så er det løgn. De liker spirende liv, blomstrende mangfold, lykkelige mennesker. Det vil de kjempe for,

Vi ønsker dere velkommen til å delta i kampen. De vet at 60 000 mennesker leste bloggen min, den som handlet om dem, om vår kamp for at de skulle få leve trygt i leiligheten sine. De er overbevist om at vi minst kan få doblet dette tallet når vi nå kjemper for alle mennesker i Norge.

For disse gutta har et klart mål.De vil at alle i Norge skal holde hender å si:



Norge skal være et godt sted å bo for alle hele livet.


God vår, sier de og ønsker hele Norge et fedreland der det spirer og gror av hjertevarme og omsorg.







Bli med og kjemp for oss da vel? For dette er kampen for Norges hjerte.


   

#byråden, #statsministeren, #bystyret, #gjengsleie, #kongefamilien, #annerledeslandet, #politikerne

Publisert Legg igjen en kommentar

Jakta på det politiske- og byråkratiske hjertet


Jeg leter med lys og lykte etter hjertet hos det politiske Norge og det byråkratiske Norge. Vær så snill og bli med meg på jakta, også dere som det ikke rammer, for en gang kan det være deres tur til å bli behandlet slik, dere, barna deres, venner, barnebarn, kolleger.

Ingen kjenner fremtida.Vi trenger styremakter som bryr seg. Mange av dere har kanskje gått lei av Vår Vegard, Vår Alles for lenge siden

Vær så snille og ikke bli lei. Dette er ikke spam. Det er et rop om hjelp. Vi trenger alle de stemmer vi kan få, som kan fortelle verden at dette ikke er greit.

I dag har jeg skreket og grått over den uforstand jeg møter i dette landet. Da Dagbladet ringte meg første gang, lå jeg og hulket i senga. I dag skriker jeg i ensomhet. Ingen kan slå et menneske så til de grader til jorda som hjelpeapparatet, de som skal bidra til å hjelpe, være til hjelp, er hjelperne.

Derfor må vi som bor i dette landet  reise oss opp og si at nok er nok. Spam, nei.

Dette er jakten på det offentlige hjerte.


Hjelp meg å finne det før jeg blir sprø. Hvis jeg blir sprø, har ikke Vår Vegar, Vår Alles, min stemme til å snakke for seg lenger. Jeg vil gjerne være deres stemmer, for dette er flotte mennesker, en verdifull fargeklatt til vårt fellesskap, vi som kaller oss nordmenn.



Det har gått nitten dager. Det politiske Norge har ikke sagt et ord. Det byråkratiske Norge fikk min mann til å bruke nærmere fire timer på å fortelle oss at saken hadde høy prioritet. I dag har bydelen hatt telefonmøte med min mann. De kan ingenting gjøre med problemet, gjengs leie. Altså ingen samarbeid med det politiske Norge.



De forteller oss hva vi kan søke på som vi ikke har krav på. De forstår at dette inkassovarselet aldri skulle ha blitt sendt. De ser at vi kontaktet dem i august, så de hadde hatt god tid. Det beklages. De forsikrer oss om at det skal ordnes ting for oss. De mangler et dokument, som vi ikke ha sendt og som de ikke har etterlyst, for å kunne gjøre vedtak. De har hatt tida siden august til å be om det. Så startes det et regnestykke for å få husleia på tretten tusen kroner ned.

Et forslag er at Vår Vegard skal flytte inn i en mindre leilighet, som skal fraflyttes,slik at husleia går ned til 12000.

12000. Hva hjelper vel det? Han kan ikke betjene den husleia heller. Vi har folk i felleskapet her som ikke klarer å betale 11000 kroner heller. De klarte knapt å betale husleia når den var på åtte tusen. Så skal de ta Vegard fra den leiligheten han elsker, der han trives for å flytte han ned i gangen for å at han skal spare en tusenlapp i måneden.

Hvordan skal den nye beboeren kunne betale 13000. Satser de på å få inn rike foreldre som skal forplikte seg til en husleie ingen av oss andre greier? 

Jeg minner om visjonen. Et godt sted å leve hele livet.

Hjelp meg å finne folks hjerter, for jeg finner det ikke. Min mann har, med hatten i handa, gått med på å snakke med Vår Vegard om det som en mulighet. Om jeg har noe å si i saken, så skal det spørsmålet aldri nå han, ingen andre heller. Vår Alles. Ikke løser dette noe for noen andre heller verken for vårt bofellesskap,  eller for noe annet bofelleskap i Oslo, der gjengs leie er innført. Dette er en sak som gjelder alle de som daglig får ødelagt sine liv av gjengs leie prinsippet.

 Sitte der å telle på tusenlappene når vi har vært igjennom et helvete mildt sagt.




Jeg ber dere rett og slett om hjelptil å lete etter hjertet i denne saken.

Ingen kontakt fra det politiske Norge på nitten dager,

 selv om det er sagt i avisa at dette er dårlig handtert.

Ingen samhandling med bydelen. Ingen som sier til bydelen at de skal la kravet om gjengs leie bero til det er funnet politiske løsninger.

 I stedet teller bydelen kroner og ører og kommer med umenneskelige forslag.



Dere som har lest i Dagbladet, vet at dette er en mann som elsker sin leilighet, er trygg der.  Vi har et norsk folkeeventyr som heter Risen som ikke hadde noe hjertet på seg. Da hjertet, etter mange strabaser ble funnet og klemt i stykker, døde Risen og folk ble frie.

Askeladden, den norske folkesjela, fikk befridd brødrene, vant prinsessa og fant lykka.  Hjelp meg å ta livet av denne Risen så folk fra Annerledes landet, og alle de andre som også sliter med leia i kommunale boliger, kan få leve lykkelige i landet i et inkluderende blomstrende fellesskap. 

















#

Publisert Legg igjen en kommentar

Taushet, en maktfaktor.

Byen med det store hjertet. Takk til journalist, Madeleine, i Dagbladet, som har løftet vår sak til nye høyder og gjennom en landsdekkende avis, har gjort saken vår kjent. Hun har snakket med politikere og byråkrater, har fått deres meninger slik at vi kan lese dem i avisa. Takk.


Den tause maktfaktor. Ja, for det står i avisa. I avisa kan vi lese hva politikerne mener om hvordan de har behandlet en vergeløs mann og hans familie.

Det har gått 17 dager siden inkassovarsel og en trussel om utkastelse ramlet ned i vår postkasse. 17 dager med intense skriverier fra Ivar Johansens side og min side. 17 dager der folk har hjulpet oss så saken har blitt kjent. Folk har delt og lest. Jeg har hatt sekstitusen lesere på bloggen min. Takk til dere alle sammen, hver og en.

Dere har ikke vært tause.

I dagsavisen har jeg instendig bedt byrådsleder om et svar så vi kan være trygge for Vår Vegard, så vi kan gjenoppta vårt daglige virke uten frykt. Jeg har knapt sovet siden dette begynte. Fingrene har tastet så og si uavbrutt så folket i landet vårt skulle få vite om det overgrepet som begås mot en forsvarsløs mann i vårt Norge.
17 dager. Vi har fortsatt ikke fått noe svar.Alle politikere i dette land er informert om dette nå.Noe annet er ikke mulig. Likevel sitter byrådet i Oslo, som er ansvarlige for dette,og ikke gir oss et svar. Svaret er et tastetrykk unna. Mail er oppfunnet. Ikke noe svar. 



Den tause maktfaktor.

I den stanger vergeløse mennesker forgjeves.


I artikkelen erkjenner ordføreren at dette er blitt dårlig handtert.Det sies, gjennom avisa, at ingen skal kastes ut av leiligheten sin. De skal sette seg sammen med familien for å finne en løsning. Vi trenger ikke å sitte sammen med noen for å finne en løsning. Vi har ikke lyst til å bruke tida sammen med bydelen for å finne en løsning.


Vi synes at byrådet skal ordne opp i den dårlige handteringen og la oss i fred. Vi synes at byrådet skal fortelle oss, ikke gjennom pressen, men direkte til oss,at Vår Vegard er trygg.Dere er trygge.Han skal få bo i leiligheten. Vi skal finne en løsning.

I første rekke gjelder det Vegard, den første mann med Downs, som har fått inkasso varsel og er blitt truet med utkastelse.










Forøvrig må det finnes en løsning for alle de andre som dette gjelder. De første er de psykisk utviklingshemmede som ikke kan snakke for seg selv. Jeg har derfor valgt å være deres talerør. Våre unger i voksne kropper.

Så gjelder det alle andre i Oslo som bor i omsorgsboliger, og som av andre grunner, ikke kan betale gjengs leie. Dette er byrådets oppgave.




Som Fabian Stang sier fritt sitert: “Dette ordner dere selv politikere. Det står ikke om penger. Dere har bevilget dere 180 millioner kroner til feiring av dere selv i Oslo by, penger dere til og med har tatt av gjengs leie inntekter, penger som skulle ha vært brukt til vedlikehold av de samme leilighetene. “






I morgen klokka 09.30 skal min mann møte, med hatten i handa, for å be om penger så kommunen kan betale seg selv tilbake de penger Vår Vegard ikke har betalt.

Forstå det den som kan. Han har 2 1/2 times reisevei. I tillegg kommer den tida møtet skal ta. Dette er tapt arbeidsfortjeneste.

Finne en løsning sammen med familien?Skal dere jobbe overtid om kvelden så vi slipper å ta av vår arbeidstid? Det blir selvsagt kostbart. Skal dere betale reiseutgiftene våre? Dette er deres ansvar ikke vårt.

Hvis dere ikke kan ordne dette for oss, av en eller annen byråkratisk grunn, som vanlige folk med bare vanlig forstand ikke forstår, så foreslår jeg at dere reiser ut til oss for å finne ut av dette sammen med familien Dere er herved invitert. Bare trykk på mail knappen og si fra  når dere kan komme.

Vi drar på en fortjent vinterferie på tirsdag ettermiddag og blir en uke. Enten kan dere komme dit, hytta ligger på Tynset, eller dere kan komme til oss i Råde, Agnesveien 2 for eksempel etter arbeidstid i morgen, eller når det måtte passe. Dere er hjertelig velkommen.

Vi er  så lei av å stå med hatten i handa.Vi er så lei av å stange inn i taushetens mur.

Da jeg jobbet i barenhage, jeg er paedagog, så lærte vi ungene der å be om unnskyldning hvis noe var dårlig handtert. Vi lærte dem å ordne opp dersom noe var dårlig handtert. Det gjorde vi. Det gjør man forhåpentligvis fortsatt for at folk skal bli gagns mennesker som bærer hjertet sitt på seg.


Jeg har lenge etterlyst et slikt hjerte blant våre folkevalgte. Jeg synes ikke det er urimelig at vi forventer den samme evnen hos våre politikere, som vi har valgt inn for  styre by og land for oss, som den vi forventer av ungene våre.

Takk, Fabian Stang, fordi du påpeker disse opplagte tingene. Dagbladet beskriver en stat, og en kommune, som skyver ansvaret for at dette har kunnet skje over på hverandre.  Ansvarsfraskrivelse.



Det prøver vi også å lære ungene om i barenhagen. Vi prøver å lære dem å ta ansvar. Jeg synes  at vi kan forvente det samme av dere. For Vår Vegard, og for oss, spiller det ingen rolle hvem som har ansvaret. Det som spiller noen rolle for oss er at dere ordner den situasjonen som har vært dårlig handtert, i forhold til oss.



 

Jeg gjentar meg selv her. 17 dager mot taushetens mur. Hvor lenge skal denne tausheten vare?  Jeg regner med at dere har lest innleggene mine. Dere har blitt presentert for dem. Jeg har sørget for at dere har fått dem. Ikke et ord fra noen. Ikke fra statsministeren. Ikke fra noen.

Ved det kveles lille mann i maktapparatets kvern. Jeg føler det som om jeg har gått gjennom en kvern. Arbeiderpartiet. Raymond.



Ingeborg Refling Hagen skrev:

Hvor begynner frihetskravet?
med den aller første slaven,
som slet åket av.
Hvordan fikk han tak i ordet?
Hvordan kom han inn på sporet?
Hvordan dette lys i mørket i uvitenhetens natt.
Jo, når trykket blir for voldsomt tar et menneskehjerte fyr.




Slik var det en gang i historien. Arbeidere over hele verden forente seg. Ville ikke mer. Kastet åket av. Ville ha rettigheter. Kjempet for dem. Nå sitter det samme partiet, mette og tilfredse i byrådet og bedriver maktutøvelse mot de svakeste av de svake.

Er tause. Ikke et ord på søtten dager. Bevilger seg penger til en storslått feiring av hva de har oppnådd.

Dropp feiringa. Et nasjon er ikke større enn slik den behandler sine svakeste.

Vår Vegard, Vår Lars, Vår Mia, Vår alles.

Igjen, Takk til deg Fabian Stang. Du har vist deg som en mann som bærer hjertet sitt på seg. Som ser hvordan det bør ryddes opp i dette. Jeg skal gjemme ordene dine i mitt hjerte til min dødsdag. Ord gir ingen løsning. Det må handling til.

 Dere er et tastetrykk unna en informasjon vi skulle ha fått for lenge siden. Det er et svik mot oss, det norske folk, og mot alle de små i samfunnet som trenger at dere ordner opp for oss.


Vår Vegard, Vår Lars, Vår Mia, Vår Linda. Vår Marianne, Vår Mirja, Vår Alles.





Created with GIMP
















    

Publisert 4 kommentarer

Et blomstrende fellesskap står under trussel om ødeleggelse.



Her er de. Vår Vegard, Vår Lars. Vår Mia, Vår Marianne, Vår Mirja, Vår Linda, Vår Mohammed, Vår Inger, Vår Hans. Vår Jostein, Vår Petter, Vår Frans.Vår Bente. Vår Ronja. Vår ……Vår……..Vår…….Vår…….Vår…….Vår.

Ungene som kom til oss fra annerledeslandet. Sånn kan vi fortsette til vi har nevnt navnet på hver eneste person med utviklingshemning i Norge.


Created with GIMP




Så kan vi fortsette til vi har inkludert alle i hele verden. En stor gruppe mennesker, som ikke kan snakke for seg selv, argumentere for sine behov, fortelle hva de trenger for å ha et godt liv

De levde ikke lenge før i tida. Den gang ble de samlet på institusjoner. Mange vantrivdes og døde tidlig. Det er ikke lenge siden. Man beskrev det som et symptom på tilstanden, ikke som en mangel på behovstilfredstillelse, for hvilke behov kunne de ha disse gærningene når de bare hadde en seng, klær og mat.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til den gang Vår Vegard var liten, til HVPU reformens barndom, den min svigermor sammen med en mengde andre var med å kjempe frem.M

De pustet lettet ut og trodde at ungene deres var beskyttet, at de ville bli tatt vare på så de kunne leve verdige liv i blomstrende fellesskap sammen med resten av samfunnet.

Igjen er ungene våre truet. De sitter ubeskyttet i sine voksne kropper, i sine kommunale omsorgsboliger, i kommuner som skal ta vare på dem.

Husleia er blitt så høy at de ikke klarer å betale den. En er allerede truet med utkastelse. Andre kan komme etter. De står ubeskyttet og alene. Ingen av dem kan tale sin egen sak. Vi pårørende må snakke for dem, og vi er så slitne, så slitne, for vi har snakket og snakketv siden de kom til verden.

Vi er så lei av å stå med hatten i hånda å trygle om at politikerne skal se oss, se dem vi elsker høyere enn våre liv.


Vår Lars

Vår Lars kom til verden 20/10 -81, den førstefødte. Den dagen da hjerter sang, den dagen Bente og John holdt sitt nyfødte barn i armene for første gang.

Lars, foreldrenes glede.Øynene som møtte deres, de vakre øynene, den myke huden.  Han hadde en hjerneskade Lars.

Gutten deres, fra en fødestue en gang, vokste opp med store fysiske og psykiske vansker. Storebror til to flotte jenter. Den ene kom allerede året etter ham. En blomstrende familie, familiegleder.




De satte sin lit til at han skulle få et trygt liv som voksen. Han fikk sin egen leilighet, jobb i vernet bedrift.  Besteforeldrene satte av litt penger til ham, så han skulle være sikret muligheter for ferier med familien, kunne betale for fornøyelser, kjenne gleden ved å invitere. Leve sitt liv som en gentlemann. Så kom gjengs leie. Husleia steg fra 5 000 kroner til 11 50 fra den ene måneden til den neste. Lars lever et sparsommelig liv. Han har ikke et høyt forbruk. Men når det skjer noe ekstra, da har han ikke penger til det. Da tærer han på formuen, den som skulle gå til hans trivsel, det utenom det vanlige.

Nye briller. Han tærer på formuen. Når noe går i stykker, slites, han tærer på formuen


Nye briller. Han tærer på formuen. Når noe går i stykker, slites, han tærer på formuen

Ferietur til Tenerife med familien. Det koster å dra på ferie med disse ungene. Det er hardt arbeid 24 timer i døgnet. Ingen godtgjørelse. Pengene må man ta av egen lomme.




Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er nevlars-2010804-6-1549960873787.jpg

Foreldrene blir engstelige for fremtida. Når formuen er brukt opp, er det de som må betale.

Penger som brukes til å skape samhold i familien, gleder.

Han har en liten nevø, Lars. To barnehjerter som snakker samme språk.

To mennesker som familien må skape møtepunkter for til glede for dem begge.

Vår Lars. Vegards Lars. Alles Lars. Vår Alles.


Vår Mia

Mia ble født  11/7 1984 i Oslo. Ei lita jente så dagens lys, åpnet øynene og et foreldrepar var fortapt for alltid, deres barn, deres lille jente, ei sol.



Hun var ikke som andre denne solstråla som kom til dem og ble lyset i deres tilværelse. Et Downs barn, startet livsferden gjennom vanlig skole og ut i arbeid som veverske på Balder  Tekstil fra 2006. Hun sliter med hjertefeil, har pacemaker og nedsatt hørsel med mange operasjoner, bruker briller og høreapparat. Ei munter og glad jente, foreldrenes stolthet, ei ivrig bruker av sosiale medier. Har kjæreste som bor i et annet bofellesskap.

Hun er eier lykka ei lykke hun sprer til alle hun møter. Så kom gjengs leie.

Husleia økte fra 8 225 til 13 000 fra en månde til den neste,

Foreldrene  betalte den i tre måneder. De kunne ikke fortsette med det.

Klarer det ikke.


De siste tre månedene har de betalt gammel leie. Nå frykter de at det samme skal skje med Mia som det Vår Vegard har opplevd.

Foreldrene hadde trodd at dette vakre barnet, så full av kjærlig varme, skulle være trygge i Kongeriket Norge. Vi hadde alle trodd det. Vår Mia. Vegards Mia, Lars sin Mia

Våre unger.

Det er ikke mulig å fatte at noe sånt som dette kan tildra seg i vår tid. 2019.




Vår Marianne

Født 30/12 1963, så dagens lys og kikket mot verden i sine foreldres armer. Det nydeligste lille sjarmtoll Bror Jarle.

Jeg har kjent henne siden hun var ei lita jente og gikk sammen med Vår Vegard på Ragna Ringdal og senere på  Radarveien daghjem og skole.

I 1979 var hun på karnevalsfest i vårt hjem, En liten alv. Sånn er det jeg husker henne. En vakker alv med en sterk vilje, tilstedeværende, nysgjerrig på livet, men også rastløs. urolig. Trenger mye hjelp og oppfølging.




Ei lita jente som vokste fra ei prinsesse til en bestemt ung dame. Hun fikk seg leilighet, arbeid. Familien tenkte at nå er det trygt. Hun har det godt, denne jenta vår.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bloggmariannevoksen-2010804-6-1549978378156.jpg

Så kom gjengs leie. Det tæres på formuen hver måne penger som er satt av til at hun skal ha et godt liv, kunne reise, delta på fornøyelser.

Familien er ikke trygg. Til slutt går det tomt. Er det da broren som skal betale for henne?

Ei lita jente på ei fødestue en gang. Ei lita jente som foreldrene ville gi den best mulige fremtid.

Vår Marianne, Vegards Marianne. Lars sin Marianne,

Mias Marianne, Vår alles Marianne, Vår Alles.


Vår Linda



født 9/11 1988. Ei lita jente kom til verden, familiens glede, ei elskelig jente som sprer glede rundt seg som om det var solskinn, ivaretakende og snill.



Så kom gjengs leie. Jeg vet ikke hvordan det slår ut for Linda. Hun har offentlig oppnevnt verge.Vår Linda, Vegards Linda. Lars sin Linda, Mias Linda, Mariannes Linda, Vår alles Linda, Vår alles alle.


Vår Mirja

Født 22/5 1975. Duften av nyfødt barn. Ei endeløs lykke. Vesle Mirja har en genfeil,

som gjør at hun fungerer svakt psykisk. I tillegg har hun store fysiske vansker. Hun er avhengig av masse hjelp. Hun hadde en husleie på 8 500 kroner. Fra juli til august økte den til 13 000. Mirja har ingen midler, en fortvilet situasjon.

 

Vår Mirja, Vegards Mirja, Lars sin Mirja, Mias Mirja, Lindas Mirja, Vår alles Mirja.

Et barn ble født. Vi nådde ikke dit de andre når, de vanlige barna, men ungene våre er fantastiske.

Min manns øyne gløder av en sjelden ild når han kommer fra omsorgsboligen. Vår Vegard liker ikke å bli forstyrret i utide. Gå, sier han og peker mot utgangen. Hele han er et veldig nei.

Så strømmer de til, alle de andre, vil ha klemmer, sier godord, smiler fra øre til øre. Han oppdager det, Vår Vegard. Så smiler han også og tar med seg storebroren sin hjem.

De har noe som ingen andre har,sier mannen min, noe som alle andre burde lære, den sosiale gleden og evnen til å vise den. Trygghet.  





Created with GIMP




Nå er de igjen truet. Deres blomstrende fellesskap er truet. Våre familier er truet. Vi kan ikke betale. Derfor er vi alle truet, alle vi som har unger som er psykisk hemmede.

Ikke bare fikk vi et annerledes barn. Vi kan få hele økonomien vår truet av politiske beslutninger som rammer de svakeste blant de svake. 

 

La oss slå armene om dem, ungene våre, disse fantastiske menneskene som kom til oss fra annerledeslandet og tok med seg gull og diamanter inn i våre liv.

Ungene som aldri blir voksne som deg og meg, men som forstår gleden og sorgen kjærligheten og smerten bedre enn noen andre.



Følelsenes barn.

La oss gi hverandre hendene, stå rundt dem til vi har laget en diger sirkel av hender, bli med alle sammen, hver eneste hand i Norge. Hjelp oss så vi får sagt at vi ikke vil være med på dette. Rop med oss at politikerne må ta ansvar.

Redd ungene våre. Ikke ta fra dem lykka. De kan ikke si i fra selv. Hjelp oss å rope på deres vegne, del deres skjebner så alle kan se, så alle kan strekke ut handa og bli med i sirkelen rundt disse fantastiske menneskene. 


La dem få beholde gleden og latteren. Vi vil så gjerne le med dem.





 











Publisert Legg igjen en kommentar

Joda, de kaster oss ikke ut med en gang, men når.






Vår Vegard er foreløpig berget. Vi er så egoistiske at vi jubler. Vår Vegard sitter trygt i leiligheten en stund til. Bydel Østensjø har lovet å vente med å begjære utkastelse til vi har fått svar på de stønadsordninger vi har søkt på. En liten pause.

Bydel Østensjø har følgende visjon for sine innbyggere:


Bydel Østensjø  –   et godt sted å bo, hele livet.”



Vi bare spør, kjenner Oslopolitikerene til sin egen visjon? Vår Vegard får bli i leiligheten. Er for øyeblikket ikke lenger truet. Slottet er fortsatt hans, filmene, alt han er glad i, menneskene. Hadde han visst det, er jeg overbevist om at han ville ha danset, slik bare han kan danse. For ingen kan bli så glad som ham, ingen kan bli så trist som ham, ingen kan bli så sint som ham.


Tvi vøre dem som skulle ha kommet og kastet ham ut.

Nå kan de bli hjemme, i hvert fall en stund til. Vi håper de alltid skal bli hjemme, at folk tar til vettet. 


Jeg kjenner meg litt egoistisk. Problemet er ikke løst. Folk i omsorgsboliger greier fortsatt ikke husleia, ikke Vegard heller. Han får ikke spart et øre til ferier eller fornøyelser. Det er smalhans. Politikerne har bestemt at han skal ha lite, han som har lite fra før, de som har lite fra før. Men vi, Vår Vegard, skal få slippe å oppleve at det kommer folk med harde never og hiver ham bort fra alt han er glad i, bort fra tryggheten. Situasjonen er ikke løst, ikke for han og ikke for andre.



De har fortsatt vært utsatt for en forbrytelse fra myndighetenes side.



Jeg kaller det en forbrytelse, for det vi har vært utsatt for, går ikke an.



Angsten, frykten, den som har ridd oss som en mare siden vi åpnet brevet på torsdag. Namsrett og utkastelse. Dette er ikke vårt samfunn verdig. I stedet vil vi ha godord og heder, diplomer og pokaler fordi vi er tilstede for våre.

Vårt demokrati. Jeg tror ingen i vårt land har sagt seg enige i at psykisk utviklingshemmede ikke skal få bo i Oslo lenger. Slik det er nå, kan de ikke det. Men hvem skal ordne med transporten til kommuner med billigere gjengs leie?

Vi må fortsette arbeidet. Fortsette å dele. Saken er like aktuell.La oss holde kampen varm, kampen for de svakeste blant oss. Vi vet ikke hva fremtida bringer, men denne fredagen, den vi har fryktet i mange dager nå, den kommer ikke. Foreløpig bor han trygt. Denne flotte karen, som vi er så heldige å få kalle,

Vår Vegard


















Publisert 2 kommentarer

Vår Vegard, truet av velferdsstaten.



Vår Vegard. Da jeg kom inn i familien sa hans mor til meg: “Du behøver ikke å være redd for at du skal bli ansvarlig for ham noen gang. De blir ikke gamle, sjelden eldre enn førti, og vi får jo håpe at vi lever så lengde.”

Det vi ønsker er at han skal ha et godt liv mens de lever, at vi som familie skal stå rundt ham, gi ham det.  Foreldrene gjorde begge sitt beste for at han skulle ha det beste liv mulig.

De reiste til Spania. Der så de tråmegihjæl båter. Vår Vegard elsket dem. Mor sørget for at en slik en kom på vannet på hytta. Vår Vegard pedalte seg rundt. Han har vært som en fisk i vannet siden han havnet uti i fireårsalderen.


Disse ungene er verdens nydeligste, samtidig som de er svært krevende. Så var det holdningen om at de ikke kunne lære, et troll hans mor stadig slo knyttneven i.

Vår Vegard lærte som bare det han, men det han lærte var ikke nødvendigvis særlig hensiktsmessig. Han kunne etterligne ulike typer epileptiske anfall. Han kunne etterligne de verste raserianfall,

han kunne besvime med stil, gjøre grimaser, etterligne alle medelevene ned til den minste detalj. Det var lett å tro på ham, at det var et symptom. Neida, luringen vår. Det var snakk om tillært atferd.



Da Vegard var liten, var det en voldsom organisering i familien. De tok tørner om å passe på denne villmannen som fløy omkring.

Min mann ble tidlig voksen.Som hans mor sa: “Vi brukte ham som om han var det, måtte gjøre det for å overleve.​

Første gang jeg var med på et besøk hos farmor og farfar, ble jeg helt sjokkert. Jeg fattet ikke hva familien drev med. De byttet på å fly etter ham, ti minutter hver så han ikke skulle rive ned huset.



Jeg har blitt pedagog. Denne tida la grunnlaget for de pedagogiske sannheter jeg siden har navigert etter.

Alle kan lære. Alle trenger å bli sett for den de er, ikke for den omverdenen mener at de er. Der inne, i dypet av Vegard, så jeg et spennende og interessant menneske. Han visste at jeg hadde sett det, for der hjerter møter hjerter oppstår det klanger, grobunn for vekst og ro.

Han ble rolig, utviklet seg, oppførte seg, ble et helt vanlig menneske med Downs.

Jada! De har sine spesielle greier, det skal ikke benektes, men de har ikke nødvendigvis atferdsvansker. Det er det i så fall verden som gir dem.

Ingen forsto hva slags magisk spill jeg drev med. Hvorfor var gutten plutselig som en hundevalp. Jeg forsto det, så jeg kunne forklare det.

Vi endret oss. Han endret seg. Flotte Vegard, en mann som stadig lærer utvikler seg.


Det var i Hippietida. Make love not war. Nye tanker. Intergrering. Svigermor på barrikadene. Han fikk en lærer som trodde at han kunne lære. Det ble skikkelig skole med lesing og skriving.

Vegard elsker å lese og skrive, elsker historier. Fortsatt sitter hva hver dag etter jobb og skriver avskrift av yndlingsbøkene, Emil i Lønneberget.




Det beste av alt for oss som elsker disse menneskene, de lever lenger.


Hvorfor gjør de det? 

De lever meningsfulle liv. 



Da samfunnet i sin tid ville spare penger på å fjerne aviskurset hans, ble han så sint  hjemme at hans far tok han med til avisredaksjonen. Han kom på førstesida. Det ble kurs. Vi er så stolte av ham, av alt han har blitt, gjort.

Han er en sterk mann. Jeg vet ikke hvordan de har tenkt at utkastelsen skal foregå,de som sysler med sånt. Skal de dope ham ned. Hva når han våkner opp igjen? Skal de lenke ham. Jeg tror ikke de får ham med seg uten i neddopet tilstand.

Hva med de andre beboerne som står i faresonen selv? Skal de fjernes først, eller skal de bevitne dette? Er det politiet som skal trå til? Skal i såfall politiet få vite at det er snakk om et hjelpeløst menneske? Kan de reservere seg mot å begå maktovergrep mot de vergeløse?

Inger Hagerup sier det slik i siste vers av våre små søken.  

I

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.



Vi gjør hva vi kan for å gjøre nettopp det. Vi synes at samfunnet burde gi oss en pokal for lang å tro tjeneste. Ikke dette, aldri dette. Stopp verden jeg vil av. Dette er ikke et demokrati verdig.




















#

Publisert Legg igjen en kommentar

Vår Vegard, samfunnets ivaretakelse av Downs 2019.


Klokka tikker stadig nærmere deadline, Vegards skjebne, vår skjebne, våre liv.

En advokat fra NFU jobber med saken inn mot politikerne. Vi har foreløpig ikke hørt noen resultater derfra. Jeg har twitret til tre damer og en herre, kjenninger av oss alle i regjeringa, og invitert dem inn på bloggen min. Håper de har tatt i mot invitasjonen. Jeg holdt på å glemme kronprinsen.Han og. 

Vi har ikke hørt noe fra NAV om søknaden om hastehjelp. Vi venter og håper. I bakgrunnen sitter en uvitende mann, som ikke aner noe om at hans er liv er truet, at han kan risikerer å bli kastet ut av det hjemmet han elsker. Klokka tikker. Vi må ha håp om at hjerter møtes, så vettet kan seire i de beslutninger som skal fattes.

Vår Vegard

Han vokste opp i ei tid der den gjengse mening var at disse ungene ikke var opplæringsdyktige. Han gikk på Ragna Ringdal, ble transportert dit av det vi, på folkemunne, kalte gærningebussene.


Min svigermor kjempet for at han skulle få lære, få lese og skrive. Hun ble sett på som om hun var gal. Vår Vegard var ikke slik unger med Downs pleide å være.

Litt dorske. Vår Vegard var svært aktiv til grensen mot vill. Personalet pleide å ta ham med til gymsalen når han ble vill nok, så han skulle få løpe det av seg. Der slet han ut den ene voksne etter den andre. Til han var den eneste som sto på beina. 





Jeg var så heldig å få møte denne fyren. Det forandret mitt liv for alltid. Ung gutt ber ung pike hjem. Mamma ber ung pike på middag, kjøttkaker. Ung pike, ung gutt, Vår Vegard, i det følgende kalt Lille Knøtt, og mamma, setter seg til bords.Mamma vil at Lille Knøtt skal oppføre seg pentholde bordskikk.Det vil ikke Lille Knøtt. Han legger en kjøttkake på gaffelen, gransker den nøye, får sprett på gaffelenog skyter kjøttkaka i taket.Mamma er vertinne.Det går en stund før hun oppdager hvor kjøttkakene havner.Han skyter en, så en til osv. Kjøttkaker, saus og poteter. Sprøytelakkerer taket.



Ung jente, bedt på middag, ser storrøyd på dette barnet, denne gutten. Hun spruter ut i latter så kjøttkakene skvetter. Ung gutt ser på ung pike. Han smittes, ler, spruter kjøttkaker han også. Lille Knøtt fortsetter, full konsentrasjon, forsyner seg med flere. Skyter. Han har skikkelig teknikk med den gaffelen.

Mamma går bananas. Forsøker å få Lille Knøtt til å slutte med det der, oppføre seg. Hun er for høflig til å kjefte på meg. Ung gutt, som har bedt med pike hjem, får kjeft. Vi er ikke til noen hjelp, veldig lite hjelp. Ung gutt forsøker å få ung pike til å slutte å le. Det er ikke lett.

Det blir mye bråk. Masse kjeft. Løping etter Lille Knøtt rundt bordet. Lille knøtt er superrask. Han kaster alt han kommer over. Fullt kaos. Ung gutt stiller seg i posisjon, får fanget lille krapyl. Han har gjort det før.

De har en strategi, han og mamma. Ung pike har aldri sett et kjøkkentak sprøytelakkert med kjøttkaker før. Mamma snakker i vei, fortvilet. Hvordan skal de få roet lille knøtt? Erfaring tilsier at lille Knøtt ikke blir rolig. Han kommer til å løpe rundt som en hysterisk villmann til han sovner av utmattelse, hvis han blir utmattet. The last man standing.

The last man standing.


Ung pike ser på lille knøtt. Hun har forstått. Lille knøtt blir passet på kontinuerlig. Gjør ditt, gjør datt, oppfør deg ordentlig. De vil så gjerne gjøre et godt inntrykk. Selvsagt. Ung gutt har aldri hatt med ung pike hjem på middag før.

Ung pike vet at hun ville ha kommet til å kaste noen kjøttkaker hun også hvis det var hun som hadde blitt voktet over sånn. Forskjellen er at ung pike vet at hun ikke skal kaste kjøttkaker. I stedet blir hun nervøs, søler på duken, velter tekoppen.

Ung pike ser at lille Knøtt forstår at hun forstår. Det skjer en berøring som ingen kan se, men som to mennesker kan føle. Lille Knøtt og ung Pike forstår hverandre. Hun ser smerten i ham ved å være den som må passes på. Han blir vill av det.  

Ung pike spør om han vil vise henne rommet sitt.Lille Knøtt tar ung pikes hånd. De to forlater slagmarken. Lille Knøtt viser frem. Ung pike leker. Ung pike er glad i å leke. De to sitter sammen. Lille Knøtt henter Donaldblader. Lille Knøtt elsker Donaldblader. Det gjør ikke ung pike, men hun liker Lille Knøtt.




Fra den dagen av var Lille Knøtt og Ung Pike sjelevenner.


Jeg er langt mer enn en svigerinne som kjemper for sin svoger. Vi er virkelige sjelevenner som holder hverandres hjerter i hendene. Jeg kjemper for min sjelevenn.Derfor skriver jeg dette.




Min sjelevenn er truet i sin eksistens. Han elsker hjemmet sitt. Det er hans slott. Han er truet med utkastelse fra det slottet. Det skjer i Oslo i 2019.



Det skjer mens landets politikere unner seg både det ene og det andre.



Hvor er Robin Hood når vi trenger ham. Foran han på salongbordet ligger alle filmene han elskertett ved siden av hverandre. Nåde dem som nærmer seg dem med en støvklut. Det er ikke plass til noe annet på det bordet. De er hans skatter, diamanter og topaser.










Vi håper at han aldri skal få vite om det som har tildratt seg disse dagene. Vårt ønske er at politikerne skal ta til vettet, ordne opp.Vi ønsker at verden skal vite. Bydel Østensjø har sendt ut et inkassovarsel med trussel om utkastelse.



De sier at de følger en politisk beslutning. Fredag blir saken sendt til Namsretten. Det har heldigvis løst seg. Alt det vi gjennomgikk, skal ikke lenger skje. Det har Oslos politikere lovet oss. Vi skriver 2019. Det var da det skjedde, det utenkelige. Verden må få vite. Historia ble skrevet slik denne høsten og denne vinteren da det politiske Norge herjet slik med de svakeste av de svake. La gresset være grønt for alle, alltid.