Publisert Legg igjen en kommentar

Å ta vare på unger.

Om å gjøre det nødvendige


Jeg har jobbet med unger i mange år. Unger med ulike vansker. Det gjelder å gjøre det nødvendige. Da må man finne ut hva det handler om, for det du finner ut har store konsekvenser for de mennesker det gjelder. Det var en gang. Det har vært så mange ganger, så mange ganger av det samme, men denne gangen her………

Jeg var relativt nyansatt på den plassen. Jeg hadde fått beskjed av rektor om å finne ut av denne ungen. Det var ADHD inn i bildet, atferdsvansker, barnevernsanmeldelse som burde følges opp, som det ofte er.

Jeg observerte ungen i klasserommet og tenkte at hvis jeg var blitt behandlet sånn, så hadde jeg blitt gal, vi snakker tørna. Han blei passet på hele tida. En assistent på hver sin side av ham i all undervisnin. Han ble fotfulgt i friminuttene.

Blikket hans var klart, våkent, frustrert. Jeg snakka med ham i i pausa sånn litt på tvers da vi kom oss unna de som fulgte ham. Jeg spurte hvordan han hadde det. Han sa at han holdt på å bli gal av at det alltid var voksne rundt ham, at han aldri fikk være i fred. “Da må du skutte å slå da”, sa jeg. “Hvorfor i alle dager slår du?” De andre erta ham fordi at han ikke var noe flink så da slo han. “Erter?” spurte jeg. “Jeg har da ikke sett noen erte.” Nei, det var fordi de ikke turte det når det var voksne der. “Vil du slå da”, spurte jeg. Selvsagt ville han ikke slå. Han ville ha det kult sammen med kamerater. Men når de var så kjipe…. Litt ut i samtalen spurte jeg om jeg kunne få komme hjem til ham. Ja, det hadde han ikke noe i mot.

Jeg ringte og gjorde en avtale med mor. Hun viket ikke overvettes begeistret. Det var derimot jeg, og eg fikk en avtale.

Hjemmet blei jeg møtt av en rasende far. Han skjelte meg ut. Kom jeg dit for å spionere på dem. Var det ikke nok at de hadde fått barnevernet på nakken. Det var ikke noe galt med sønnen hans. Han banna så det lyste og virket direkte truende.

Jeg hadde tre valg.

  1. Jeg kunne ha gått hjem, skrevet en rapport og fortalt hvordan jeg var blitt møtt. Det ville trolig ha vært svært alvorlig for både familien og ungen.
  2. Jeg kunne han insistert på å få snakke med mor som jeg hadde gjort avtalen med, satt meg ned med mitt profesjonelle jeg og trolig ikke fått annet ut av det enn en rapport som ville omhandle svært uvillige foreldre som ikke så verken ungens- eller skolens situasjon.
  3. jeg kunne svare på tiltale.

Det gjorde jeg. Jeg kan banne verre enn noen bryggesjauer så jeg banna i vei og lurte på hvilken rett han hadde til å behandle meg sånn når jeg brukte av min fritid til å komme til dem for å finne ut hvordan vi best skulle hjelpe sønnen hans. Jeg så ham rett inn i øynene. I bakgrunnen så jeg ei kvinne med et blekt ansikt og sterke øye som så ganske forskrekket ut.

Hun prøvde å komme med høflighetsfraser, be meg inn og ignorerte ektemannen. Jeg hadde ingen intensjoner om å ignorere noe som helst. Jeg hadde bedt mor om at guttungen skulle være tilstede når jeg kom, men han var ingen steder å se.

Faren ble helt taus. Jeg hadde gjettet riktig. I øynene hans så jeg inn på en dyp fortvilelse, et forskremt menneske som ikke ante hva han skulle foreta seg. Så derfor slo han fra seg med det han hadde. En liten gutt som gjorde hva det skulle være for dem han elsket. Han brydde seg om ungen sin. Det var jeg sikker på.

Mora stammet i bakgrunnen, fortsatte å komme med unnskyldninger. Jeg forsikret henne om at det var helt greit, at jeg forsto at de var fortvilet. Jeg var fortvilet jeg også. Nå måtte vi sette oss sammen for å finne ut hvordan vi skulle hjelpe gutten. mens det ennå var tid. Det var derfor jeg var her. Jeg var ikke skolens ambassadør, eller deres forlengede arm, men ei kvinne som så en gutt som trengte hjelp. Skulle det nytte måtte vi gjøre det sammen.

Jeg ble bedt inn i stua og sank ned i sofaen. Mora spurte om jeg ville ha noe å drikke. Jeg takket ja til te.

Faren skjelte meg ut igjen for å være spion og han kom ikke til å finne seg i at jeg skrev ned et eneste ord om dette møtet om det de sa og det som foregikk der. Jeg skjelte tilbake og sa at jeg slett ikke var kommet som spion, men fordi jeg ville hjelpe guttungen. Så rakte jeg frem handa og sa at jeg lover at jeg aldri skal si et eneste ord om det som blir sagt her inne til noen uansett hva det er, og det er jeg villig til å ta deg i handa på. Jeg skal ikke skrive ned noe, dersom du ikke er enig i det.

Han tok handa mi.

Så begynte han å fortelle om guttungen, alle de gode egenskapene hans, hvor dyktig han var. Jeg tvilte ikke et sekund på at han hadde rett. På skolen hadde jeg møtt en stressa gutt, men blikket hans. Ja, han mente jeg nok kunne mer enn, tja.

Så hvorfor ……….. Han la ut om skolens bekymringer, alle tiltakene, han var sikker på at gutten ikke hadde ADHD. Det var jeg sikker på også. Jeg hadde ikke sett noe hos ham som tydet på det.

Så var jeg trolig illojal, for jeg kritiserte hvert eneste tiltak som skolen hadde igangsatt. Da stirret han stort på meg. Kona kom inn med drikke å biteti. Hun hadde hørt hvert ord, det var jeg overbevist om. Nå hadde vi ryddet vei. Den virkelige samtalen kunne begynne.

Deres historie kommer frem. De hadde selv hadde vanskelig på skolen. Ingen av dem likte å dra på foreldremøter eller samtaler. Mora prøvde, men opplevde det vanskelig. De hadde leflet med rus, narkotika da de var unge, men ingen av dem hadde hatt et rusproblem. Siden ungene kom, hadde de kun rørt alkohol i en moderat form. Hvem vet. Jeg kunne ikke vite, men jeg var villig til å tro dem.

Det sa jeg også. Jeg sa at jeg ikke hadde kommet for å dolke dem i ryggen. Dersom jeg trodde at de ville gutten sitt beste ville jeg stå last og brast sammen med dem til vi fant en god løsning. Hvis jeg fant ut at jeg ikke at de ville gjøre sitt ville jeg tvertimot stille meg sammen skole og barnevern.

De bedyret at de hadde guttens beste i tankene, at de elsket begge sine barn.

Jeg valgte dette som metode. Denne mannen trengte at jeg snakket til hans hjerte, gjorde ham trygg på at jeg var villig til å være et lyttende medmenneske. For å fortsatte å trygge ham, tok jeg frem min mer lettsindige side og valgte å snakke om mine egne greier. Jeg forsto deres angst for skole og lærerværelser.

Å det er helt sant. Jeg har fortsatt angst for lærerværelser. Den sitter i ryggmargen fra jeg var unge. Hvis vi ikke var snille, måtte vi gå dit og melde oss. Så blei vi plassert utenfor på en stol til spott og sped. Fortsatt, når jeg kommer inn på slike rom, går det et gufs i gjennom meg. Alle disse flotte mennesker med fagkompetansen lysende som en glorie rundt hodet.

Når jeg er kjent, er det annerledes, men jeg tenker ofte at det er snille jenter og gutter som blir lærere. Det er ikke så ofte at det er rampungene man finer i de stolene.

Disse to kunne ikke helt forstå hvorfor jeg var blitt lærer når jeg hadde det sånn. Det kunne jeg ikke helt selv heller, men det var selvfølgelig for å kunne hjelpe disse ungene som sliter, ikke passer inn.

Vi fikk etterhvert guttungen ned. Jeg spurte på nytt hvorfor han slo og fortalte om alt det fine foreldrene fortalte om ham, alt han kunne. Jo, han så på seg selv som flink, men det var vanskelig for ham å lese og skrive ordentlig og det lo de andre i klassen av. Derfor slo ham. Så nå ville han ikke lese og skrive. Da ble det jo litt trøblete på skolen, siden det er det de driver med der.

Han var også veldig frustrert over å bli passet på hele tida. “Men du skjønner jo at det må være sånn så lenge du slår”; sa jeg. “Jeg har forstått at du slår skikkelig hardt også. Det kan jo ikke være sånn at dine medelever skal være utrygge på skolen.” Nei, men det var bare å la være å erte han det. Han slo kun de som ertet. “Så hva skal til for at du ikke slår. På skolen rapporterer de at du faktisk slår uten grunn. ” Han medga at det etterhvert var blitt sånn at han slo dersom han trodde de kom til å erte.

Han medga også at han gikk og vandret rundt i klassen. Jeg spurte hvorfor. Nei, det var fordi han ikke hadde noe å gjøre siden han verken kunne lese eller skrive. Da var det på en måte ingen vits i at han var der. Da kunne han heller gå et annet sted.

Vi lagde en avtale.

  1. Jeg skulle få fjernet begge assistentene dersom han lovet at han ikke skulle slå. Dersom han ble provosert eller ertet skulle han komme til meg. Vi skulle ordne opp.
  2. Han skulle ikke vandre rundt i klasserommet. I stedet skulle han forsøke å følge med, skrive og lese på sitt nivå.
  3. Han skulle være sammen med meg i en del timer der vi skulle jobbe med å få opp lese -og skrive evnen. Klassestyrer skulle la han i fred slik at han ikke trengte å bli avkledd på noen måte.
  4. Vi skulle finne ut av hvorfor han sleit med å lese og skrive. Jeg skulle foreta noen tester. Ved behov skulle vi få det utredet videre.
  5. Han og klassestyrer skulle sammen finne ut hvor han skulle sitte i klassen og ved siden av hvem.
  6. Hvis det ble vanskelig å sitte i ro, skulle han finne meg.
  7. I matte, som han var glad i , skulle han gjerne få briljere, men det skulle ikke stilles krav til å sette opp stykker og holde orden på tall. Det skulle vi jobbe med over tid på gruppe og i klasserommet.

Vi tok hverandre i handa på denne planen. Guttungen gikk.

Så la jeg foreldrene og jeg en plan.

  1. De skulle støtte opp om den planen jeg hadde lagt med gutten.
  2. De skulle sørge for at han satte seg ned med lekser og ikke på noen måte pushe. Han skulle jobbe i egen takt, halve tida med matte og halve tida med skriving. Jeg skulle avtale med lærer hvordan det skulle foregå. Tekster der han skrev om noe han likte.
  3. Vi skulle legge barnevernet på hylla.
  4. De skulle prøve å stille opp på møter på skolen. Jeg tilbød meg å være tilstede i den grad de ønsket det.

Vi var blitt enige om at vi ikke skulle skrive ned noe fra møtet. Nå gikk de med på at disse punktene skulle forfattes, og vi underskrev alle tre. Jeg sa at de kunne ringe meg når det skulle være på døgnet dersom det var noe de lurte på, trengte hjelp med.

Vi avsluttet møtet med å hygge oss, le mye, fortelle hverandre om små rampeepisoder fra skolen.


Tester viste at gutten hadde dysleksi. Klassestyrer foreslo å plassere ham sammen med en stille og forsiktig gutt som han kunne kikke litt på når det gjaldt skriving. Det fungerte ikke så bra siden denne gutten satt og hvisket hele tida.

Jeg brukte en god del tid på å observere i klassen. Samtidig brukte jeg tid på å undervise klassestyrer i hvordan hun skulle undervise og tilrettelegge for dysleksien. Det forundret, forundrer meg, at dette ikke fokuseres mere på i lærerutdanningen. VI vet at det trolig befinner seg noen i alle klasser. VI veit også at de skjuler det med livet som innsats. Det er så pinlig.

Gutten hvisket. Det viste seg at han egentlig ikke skrev på skolen i det hele tatt. Leksene hans var alltid perfekt utført med helt riktig norsk. Jeg sjekket ut dette med foreldrene. Mora var helt klar på at sønnen hennes hadde lese og skrivevansker, men hun ville ikke at det skulle bli et problem på skolen så hun gjorde alle leksene hans.

Utredinnga viste at hun hadde helt rett. Jeg fikk disse to guttene på gruppe. Det ble helt magisk. De var så forskjellige og så bra for hverandre. Vi hadde de kjempekult og de ble glade i både å lese og skrive på det nivået man kan forvente av dyslektikere. For å få dem bort fra bokstavene, som de begge var ganske engstelige for, gikk jeg over til å skrive med runer. Det syntes de var morsomt. For å oversette måtte de jo både lese og skrive på vanlig vis. Også dreiv vi med mye morsomt som vi kunne skrive om. For når hjertet og følelser er aktivert, ja da, er det gøy å skrive.

Det handler rett og slett om å se mennesker, ikke diagnoser, grupper, båser. Vi er alle forskjellige. Alle har vi våre sår, våre utfordringer. Vi må alltid snakke til menneskene bak maskene ellers er det egentlig ikke noe vits. Å denne gutten som holdt på å bli fullstendig ødelagt av systemet vokste frem til den ressurssterke gutten han egentlig var, den som foreldrene så.

Dette er selvsagt ikk enoe hvem som helst bare kan gå inn å gjøre. Man må ha fagkompetaanse og erfaring i å lese mennesker.

Kun to ganger i hele min karriere har jeg meldt unger til barnevernet for omsorgssvikt. Mange ganger har det vært mistanke om det. Flere ganger har jeg blitt hardt presset til å melde, men jeg har ikke gjort det. I stedet har jeg gått inn og undersøkt hva det dreier seg om. Derfra har vi bygd solskinnshistorier og utvikling. Det er da det er moro å jobbe med unger, det er da vi bygger fremtid.




































Publisert Legg igjen en kommentar

Å leve med fibromyalgi.



Fibromyalgi, en tilstand som har kontinuerlig forpestet mitt liv. Jeg er utdannet Cand Ed. Hovedoppgava mi gjorde jeg på grunnlag av Mihalyi Csikzentmihalyis forskning om flyt. Det er mitt grunnlag for å skrive dette.

Vi, som har fibromyalgi, har gjerne en lang historie med smerter bak oss. Trolig er den ganske lik, for da jeg gikk for å ta atlaskorrigering, ble jeg bedt om å fortelle min sykehistorie. Jeg sa at jeg ikke orket å fortelle. Alt snakk om elendigheten gjør meg bare enda dårligere. Kvinna, jeg var hos, foreslo at hun kunne fortelle meg om min fortid. Det kjentes helt greit for meg, og hun fortalte mitt livs historie.

Da jeg, etter mange års utredning om hva som feilte meg, endelig fikk diagnosen, ble jeg helt knust. En fillediagnose, kvinners oppspinn for å ha noe å syte over, som ingen tok alvorlig, alle de fryktelige smertene som ikke var reelle, kroppen min som en notorisk løgner. Kan du ikke stole på kroppen din, kan du ikke stole på noe. Den bærer deg gjennom livet. Gjennom den mottar du sannheten om din egen virkelighet.

Jeg gikk rett ut i hagen. Der gråt jeg i en time. Jeg og blomstene mine, paradiset mitt på jord. Jeg vrengte meg for tårer. Så var jeg ferdig. Det var på tide å ta grep om livet, om kroppen som løy, handtere det. Jeg la en plan.

Altså en kropp som lyver, nerver som løper løpsk og forteller om smerter du ikke har. Hva skal du stille opp mot det? Jeg er en kreativ sjel. Vi er alle kreative sjeler i den grad livet har tillatt oss å være det , og vi har insistert på å fortsette å være det. Lek er kreativt. Lek er flyt. Flyt er lek. Alle små barn leker. Vi kan ikke alle bli kunstnere, men vi kan utøve våre kunstneriske evner i våre liv, fortsette å la dem være den grunnpillar vi navigerer etter. I flyt glemmer kroppen seg selv. Altså ble mitt mål å søke flytopplevelser i enda større grad enn tidligere, la det være dem som var livet, ikke bare et middel til noe annet, slik at at kroppen skulle oppleve minst mulig smerte. Det skulle bli min vei, ikke medikamenter, men flyt.

Først måtte jeg fjerne alt det som ikke trigger flyt, men som trigger det motsatte, antiflyt. Det ble ei lang liste. Her har jeg snevret den inn til det viktigste.

  • Ikke dvele ved negative hendelser, min egen negative historie.
  • Ikke føle bitterhet.
  • Aldri snakke meg selv ned.
  • Ikke gi meg selv negative merkelapper.
  • Ikke i et sekund dvele over mine smerter, gå for full ignorering.
  • Finne måter å kunne gjøre det jeg liker på uansett hvor mye smerter det vil forårsake.

På dette tidspunktet gikk jeg på AAP. Mitt høyeste ønske var å komme tilbake på jobb. Det var forbundet med så mye skrekk at jeg la bort alle tanker på det. NAV var et problem. De pustet meg hele tida i nakken. Helsesystemet forlangte at jeg igjen og igjen skulle fortelle om min elendighet, hvor ille jeg hadde det. Det ble jeg bare sykere av. Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det absolutt nødvendige. Jeg ble sendt på utredning til Sunnås. Det var mye mer enn fibromyalgi som feilte meg. Alt dette eltet seg sammen til en knute av elendighet, og alt sammen speedet opp fibromyalgien til sitt ytterste. Ekstrem katastrofeberedskap.

Jeg gikk til krig mot fibromyalgien og jeg er seierherre, selv om den hele tida ligger på lur. Den skal ikke få psyke meg ned. Smerter ja, men jeg er sjefen og jeg fyller mitt liv med gleder. Som en hærfører med sverdet hevet, jager jeg alle negative tanker på dør i det øyeblikket de viser seg. Det er så mye vakkert å tenke på i verden, så mye som gir gleder. Det andre er der også, men det skal ikke få makt.

Min overbevisning er at det er kjærligheten og positiviteten som skal redde verden. Så la oss fylle den med kjærlighet og gode handlinger. Slik får vi bedre helse. Det gjør verden også.
















Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.

Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.

Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond



Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mang gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.



Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov som de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.




Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen. Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt. Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.




Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende. Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år. Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.















Publisert Legg igjen en kommentar

Er Islam en farlig religion?


Det har vi fått mange beviser for at den er. Selvmordsbombere, terror, sharialover, religiøs tvang. Mange muslimer har fått et bosted i vårt land. De har bragt med seg sin kultur. Mange er redde. Kriminalstatistikken har økt. Våre nye landsmenn står for en høy prosentvis andel av denne. Denne unge jenta på bildet var opptatt av kvinnesak, kampen for likeverd mellom kjønnene. I dag ser hun kvinner i landet som må benytte slør og endog heldekkende ansiktsplagg som følge av en moralsk religiøs tvang.

Jeg har bestemt meg for å finne ut av hvorvidt det er noe i islam som tilsier denne volden, disse sharialovene, disse angrepene på vantro. Jeg tror nemlig ikke feilen ligger i religionen eller hos profeten. Feilen ligger i maktlyst hos de som forvalter religionen. Mine raske kikk gjennom koranen har ikke ledet til noe, derfor har jeg tenkt å gå nøyere til verks.

Jeg tror personlig at det er noe sant i alle religioner. Gjennom alle tider har mennesker forsøkt å forstå seg selv og sin plass i verden. Enkelte av oss har klart å skue bak den fysiske verden og inn til en åndelig virkelighet. Det vi har opplevd der, har vi forsøkt å sette menneskelige ord på. Slik har religioner oppstått. Problemet har vært at mennesker har brukt religionene til å få sin vilje gjennom. Slik tror jeg også at Muhammed så og opplevde det han beskrev av syner og at han tolket det ut fra sin forståelse av verden.

Muhammed ble født i Mekka. Seks år gammel ble han foreldreløs. Han vokste opp hos bestefaren og senere hos onkelen som var handelsmann. Da Muhammed var 25 år gammel begynte han i tjeneste hos Khadijah bint khuwailid fra Syria, ei enke som var selvstendig næringsdrivende. Hun var kristen, femten år eldre enn Muhammed og hadde vært gift to ganger tidligere. Hun var rik og vakker, men også avholdt og aktet på grunn av sin godhet og intelligens.

Forholdet mellom dem var svært godt. Muhammed ble en velstående mann. Han var en grubler og hadde et søkende sinn. Med ei kristen kone, kjennskapet til flere jødiske samfunn og i et liv blant utøvere av ulike stammereligioner som tilba bilder av guder og gudinner, søkte han etter det sanne.

Muhammed streifet rundt i ørkenen for å finne meningen med livet slik også mange eremitter gjorde. Et stort ønske var at Gud skulle tale til ham, fortelle han sannheten så hans sjel kunne finne ro. Han fastet og ba. Sin første åpenbaring mottok han i ei hule i ørkenen. Da var han 40 år gammel. Engelen Gabriel kom til ham og sa:
“O Muhammed, du er Allahs profet, forkynn.” Muhammed spør:
” Hva skal jeg forkynne? Gabriel svarer: “Tal om Allah, den allmektige som har skapt verden.” Allah er arabisk for ordet gud.

Opplevelsen grep ham veldig. Han ville at folk skulle få vite om det store under. Gud hadde talt til ham, Muhammed. Folk trodde ham ikke og gjorde narr av ham. Hans kristne kone sto last og brast med ham gjennom denne tida. Når han holdt på å gå til grunne av grubling og tvil, var det hun som ga hans sjel hvile. Muhammed var monogam så lenge han var gift med Khadija. I 24 år var de gift. De fikk to sønner og fire døtre sammen. Sønnene døde i ung alder.

Av dette ser vi at Muhammed giftet seg med en kristen, kvinne, en sterk kvinne, en forretningskvinne. Han ble velstående gjennom henne. De elsket hverandre og levde i et monogamt forhold til hans elskede døde. Ikke noe i dette tilsier den behandling som kvinner i mange islamske stater må tåle. Tvertimot. Jeg er helt overbevist om at både hun og ham ville ha blitt sjokkerte over hvordan kvinner tvinges til å skjule seg, skjule sitt hår, må ha tillatelser av sine menn til alt de skal gjøre.

Det er ikke noe som tilsier at muslimer og kristne ikke skal kunne leve i fred med hverandre. Muhammed giftet seg med en kristen kvinne. Hun ville ha vridd seg i sin grav dersom hun visste hvordan muslimer utøver terror og dreper de som tilhører den trosretning hun en gang tilhørte.



1:1  I Allahs navn, den Nåderike, den Barmhjertige.

1:2  All lovprisning tilkommer (alene) Allah, verdenenes Herre,

1:3  den Nåderike, den Barmhjertige,

1:4  Dommedagens Hersker.

1:5  Deg (alene) tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.

1:6  Led oss på den rette vei,

1:7 veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg (Din) vrede, og ikke de villfarnes.


Her ser jeg en barmhjertig gud. Verdenenenes herre. Her er det ingenting som tilsier drap på kristne, vold mot vantro, vold mot jøder. Ingenting. Ingen Sharia lover. Engelen Gabriel kom til Muhammed. Den samme engel som varslet om Marias bebudelse. Hvorfor skulle man ville drepe det folk profeten Jesus var født inn i.

En annen ting som slår meg er også at denne gud lot døtrene vokse opp. Den ene av dem førte Muhammeds slekt videre. Trolig viste hun hår, hadde myndighet og ville absolutt ha nektet at noen pisket henne. Jeg ser ikke for meg at hun dekket kroppen sin i heldekkende svarte plagg der det kun var mulig å se øynene hennes heller.

Vi lever i en fantastisk verden. Til alle tider har mennesker forsøkt å forklare verden og menneskenes tilstedeværelse i den, meningen med livet. Religioner har oppstått og gått under. I vår moderne virkelighet har jorda blitt liten Vi har alle blitt verdensborgere. Mennesker står til krig mot hverandre. Terror, frykt. Vi må finne noe vi kan enes om på tvers av religion og tankemønstre. Kjærligheten. En sterk kraft mellom mennesker i god vilje. I den kan vi stå sammen. La oss gjøre det. Alle mennesker er født like, alle mennesker er født frie og alle mennesker har en plass i verden.















Publisert Legg igjen en kommentar

Hvem er dette?



Det er ikke oss vi skal frem til da, vår store dag, min og Gorms. Vet dere hvem disse versene handler om. Da vinner dere heder og ære.


Du satte seil
over havskummets lekende bølger
Gjennom kikkerten så du henne.
der du red over hav.

Hun slo deg i hjertet med ild.
Det var henne, den eneste ene.

Du vendte skipet om.
Nei, ropte de, folkene. Nei.
Vi skal hit og sånn,
dit og der.

Du visste hvor du skulle.
Kvinnene som lekte i sanda.
Henne den eneste ene.
Evig kjærlighet.

Hesten stormet frem.
Jeg måtte finne min elskede.
Vent barn.
Ikke kom, ikke nå.
Barnet lyttet ikke.
Magen trakk seg sammen i rier.
Jeg gled ned fra hesten,
krabbet ned i grøfta.
Skuddene.
Blodstanken.
Ingen måtte finne meg.
Til en blodig virkelighet,
ble du født.
Lille barn.





Hun søkte blant døde kropper,
søkte blant fortvilte kvinner,
Snudde hver eneste falne,
Sårede, døde.
Måtte vite.
Ram lukt av blod.
Ei nyfødt jente,
bundet stramt til kroppen,

Det var skudd.
Kjære barn, ikke skrik.
Jeg må vite.
Min elskede, vær så snill.
Lev, pust, vær i livet.








Han var ikke der.
I hjertet var det fest.
Hvor var han?

Ungen vred seg under klærne.
Måtte suge, ha næring.

Hun skjulte seg i krattet.
Ungen sugde kraften ut av henne.
Det rant av blod.

Hun lette,
måtte ikke overse noe.
Blodspor.

Hun fulgte dem,
sniffet som en hund, ga seg aldri.
Fant han, den kjæreste.
Fant han gjennom fødsel og blod.
Evig kjærlighet.




Skutt,
blod farget brystet til ei rose,
Sterke armer la seg om henne,
holdt, beskyttet.
Løp, alle løp.
Hun ristet.
Hostet blod.
De kunne ikke stoppe.

Han stoppet.
Hun stirret inn i de kjære øynene,
Øynene til ham hun elsket.
Så dem for siste gang,
før hun lukket sine der på stranda.






Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli gammel


Å bli eldre må være noe av det tøffeste vi gjør. Det finnes bare en utgang, døden. Døden er et skremmende spøkelse for noen og enhver. I tillegg har livet passert. Kanskje blir vi mette av dager som det så fint heter, men mange av oss får sjokk. Vi har ikke fått det med oss, livet, og det kan vi bli bitre av, for vi vil gjerne få med oss alt.

Ikke noe er viktigere enn god helse når vi blir eldre. Det er det vi må jobbe for. Å det er i seg selv krevende siden det å bli eldre nettopp innebærer å miste kroppslige funksjoner. Musklene yter ikke like bra. Alt koster mye mer. Energien blir mindre. Hukommelsen svikter. Venner dør rundt oss. Skitt. For å få bedre helse må vi ikke bry oss om noe av dette. Det er kunsten, for vi vil eldes med stil og med lykke i hver celle. Det vil vi.

Det første vi må gjøre er å kvitte oss med redselen for døden, det at den trekker nærmere, at den henter våre jevngamle. Døden har stått sammen med oss hele veien. Den er det eneste sikre i livet. En dag skal vi ikke være her mer. Vi aner ikke hvor vi skal. Det er det som gjør døden så skummel. Frykten for å miste noen som står oss nær, som vi ikke kan tenke oss livet uten. Bort med frykten. Frykt gir uhelse. Vi skal ikke ha uhelse. Det er mål nummer 1.

Vi stenger døra mot døden. Portalen har kommet tettere, men vi lar det ikke angå oss. Så lenge vi er i livet er vi i livet. Det vi ikke kan vite noe om, tja.

Livet på tidslinja har gjennom hele livet vært fullstappet med krav, gjøremål, alt vi skal. Ofte blir bevisstheten værende der. Det er ikke langs tidslinjas krav at livet ligger. Vi må bevege oss mot skjæringspunktet der tid møter evighet. I de opplevde og fylte sekunder. Der må vi søke de opplevelser som gir oss flyt, opplevelser der tida står stille eller raser av gårde med oss. De øyeblikk da vi er helt ett med opplevelsen. Da er vi tilfredse og helt tilstede. Det er sunt og gir god helse.

Vi må bestemme oss for hva livet vårt skal inneholde, hva vi vil ha med oss. Så må vi sørge for at det skjer. Det er nå muligheten er. Vi kan ikke regne med noe senere. Ikke alt virker like mulig, men vi kan fortelle oss selv at vi kan få det til senere, en gang. Ikke noe er umulig. Alt er mulig. Det blir vi trygge av. Trygghet er vesentlig for god helse.

Da er det bare å sette i gang, leve livet, få det til, sørge for at det skjer. Når noe skjærer seg, gjør det ingenting. Tida flommer ut av et gavemildt kosmos. Vi har mengder av sekunder å fylle. La oss fylle dem. la oss glede oss. Å ha fri til lediggang er det ingen glede i. Å kunne leve fylte liv, der ligger den ypperste glede. Mennesker er skapt for å bruke seg selv fullt ut. Det skal vi gjøre til siste slutt. Når vi er fullt tilstede i det vi driver med, kommer vi aldri til å merke at siste slutt kommer. Slik får vi evig liv.

Livet er fylt av hverdag. Ja da, vi kommer ikke unna hverdagen, men vi kan handtere den. Det er mye vi må gjøre som vi ikke liker, som virker fullstendig bortkastet. Jeg har hentet min livsfilosofi fra Csikzentmihalyi og han flytbegrep. Han opererer med noe han kaller mikroflyt. Det vil si at man sørger for å gjøre ting lystbetont. Kunsten er å ikke grue seg, men heller forsøke å finne gleder på veien. Ta noen omveier. Det blir ikke effektivt, men så blir man fornøyd. Man kan også planlegge morsomme ting man skal gjøre når man bare får unna det som venter. Stadige belønninger. Finn måter å handtere det på, for vi som blir eldre, har ikke et sekund å kaste bort.

Lykke til. Gleden ligger rundt hvert hjørne for den som har øyne til å se den med.















Publisert Legg igjen en kommentar

Å ta vare på miljøet.




Mora mi var en mester i å ta vare på miljøet. Hun drev med det hele tida. Vi hadde ikke noe særlig med penger. Hun var hjemmeværende. Min far jobbet. Hun laget all mat fra bunnen. Hun strikket og sydde alle våre klær med unntak av min fars.

For å spare penger, benyttet hun opprekksgarn og stoff fra andres avlagte klær. Hun klippet opp, klippet på nytt. Hver kveld satt hun og strikket eller rakk opp garn. Etter at vi hadde lagt oss, satt hun ved symaskinen som gikk hele tida.

Hun kjøpte Burdajournalen hvert år der vi, når vi ble litt eldre, kunne ta ut mønstre til de klær vi ønsket oss. Jeg husker godt de første gangene jeg også fikk ta ut stoff. Det var til et bryllup det jeg skulle være brudepike. I syvende klasse fikk jeg ta ut et glitterstoff til julekjole og til to sommerkjoler. Hun kjøpte truser, strømpebukser og bomullsokker. Forøvrig sydde hun alt fra polvotter til vinterdresser. Hun var selvlært og meget skapende. Vi gikk i fine klær.

Hun sydde alle mine brors dresser. Julegaver til slekt og venner, var hjemmesydde. Jeg husker at jeg syntes det var pinlig at mine fettere og kusiner skulle få hjemmelagde klær. Det var ikke gøy med myke pakker.

Hun sydde dongeribukser. Da skaffet hun gamle bukser fra andre og klippet frigjorde merket. Det sydde hun inn i våre klær. Ikke helt lovlig, men det tror jeg ikke hun ante Hun var en meget lovlydig kvinne som stemte AP hele sitt liv. Hadde hun tatt et valg, hadde hun tatt et valg. Alle sa at vi var heldige og skrøt henne opp i skyene. Vi var måtelig fornøyde. Å stå på stoler i stoffer fulle av knappenåler var helt dagligdags.

Hun sydde klær til overhøring og konfirmasjon. Da var jeg meget kritisk. Vi tok ut stoff sammen. Jeg ville ha kjolen meget lårkort. Hun sydde den til slutt i den lengden jeg ville ha den, men med en diger oppbrett fordi hun var sikker på at jeg ville legge den ned så snart jeg hadde fått folks reaksjoner. Dessuten skulle ting vare. Vi vokste ut av klær. Det var eneste grunnen til å få nye. Hun lappet og stoppet i villen sky så lenge det var fibrer igjen i materialet.

På grunn av den store oppbrettskanten nektet jeg å bruke kjolen. Det så ikke ut. Til overhøringa hadde hun sydd buksedress med tunika. Jeg brukte tunikaen som kjole. Min mot var rasende. Den stakkars kremhvite kjolen, med gulltråder vevd inn i stoffet, ble aldri brukt av noen Hun tok den med til barnebarna da de grodde til, men selv ikke de ville bruke den.

Det ble selvsagt etterhvert en kamp, dette med klær, hjemmesydd og butikkjøpt. Jeg ville gå i butikker å shoppe som alle andre, ha penger. Kjøpe egne klær. En dag hadde de t-skjorter til 10 kroner stykke på Domus. Da lønte det seg ikke å strikke akkurat. Broren min og jeg fikk tre hver. Så fikk jeg gammelrosa bukser med sleng. Siste mote. Mamma var god til å sy slengbukser, men gammel rosa. Så fin jeg var.


Det endte med at jeg fikk et månedlig beløp som skulle holde til alt jeg trengte. Da lærte jeg pengers verdi. Jeg kjøpte ikke et klesplagg utenom det strengt nødvendige og lot min mor fortsette å sy klær til meg. Det var hippi tid og moderne med litt av hvert man kunne finne i de eldres skuffer og skap, slenge omkring i hva som helst.

Mamma fikk barnebarn og sydde. Svigermor kunne ikke sy, men hun kjøpte stoffer så deres klær var ikke alltid oppatsydd. Mutteren fortsatt likevel å benytte alt. Bomullsokker ble slitt, men ikke toppen av dem. Et par sokker ble til ei fin brillebukse til barnebarna. God stretch og velstand. Ta var på miljøet.

Det var jo flott, er jo flott. Jeg må si at jeg er full av beundring for den kvinna, men jeg er glad og takknemlig hver dag for at jeg ikke må leve sånn. De ble skilt etter hvert mamma og pappa, Det var mye krangling gjennom min barndom. Da jeg var seksten, forlot han oss på ekte. Han har sagt at han hatet symaskina. Den var roten til alt ondt og førte til at deres ekteskap havarerte. Mutteren elsket ham hele livet, et kjærlighet hat forhold.

Vi må ta vare på miljøet. Det er et mylder av meninger om hvordan vi skal gjøre det. Ord er lett. Handling er ytterst krevende. Det mest fantastiske med vår tid er at vi har så mange hjelpemidler at vi i stor grad kan frigjøre energien mot interesser og skapende virksomhet i stedet for at den hele tida må rettes mot kjedelige rutineaktiviteter.

Som et skapende menneske er jeg utrolig glad for det. Hvis jeg skulle ha levd som mora mi, hadde jeg daua. På en måte gjorde hun det også, ikke fysisk, men i bitterhet.

























Publisert Legg igjen en kommentar

Vår Vegard, med Downs i familien.





Livet med Downs er så krevende at man nesten ikke orker å tenke på det og så fylt av de dypeste gleder at man får tårer i hjertet. Det er mange hendelser av typen man helst skulle ønske ingen husket. Det kan man bare glemme, for Vår Vegard har en hukommelse som hvem som helst kan misunne ham. Han husker alt. Siden han holder taler for alle til alle bursdager, blir intet glemt.

Vår Vegard hadde ei mor som mente at han aldri skulle bli en klamp om foten på noen, denne sønnen hennes. Han skulle klare seg selv. Hun lærte ham å stelle på kjøkkenet. Det han kan aller best er å rydde. Han rydder så det freser rundt ham, og etter at han har vært på ferie her er det ingen som finner noenting. Det dukker opp på de mest utrolige steder. Som den gangen han ryddet et knippe ballonger inn i steikeovnen min. Jeg skulle ha en gjest og var rask til å putte maten inn i ovnen. Det ble en kladask av uspiselige greier, skal jeg si. Eller da han vasket alle vinduene mine før jeg skulle ha gjester, rett etter at jeg hadde vasket dem. Det var ikke mulig se ut av de vinduene. Jeg har noen vinduer kan du si. Bagateller. Ja. Hensikten var en engels.


Jeg har sagt det tidligere, ingen har lært meg så mye om pedagogikk som Vår Vegard. Mennesker blir født med Downs, et ekstra kromosom. Ingen er født med atferdsvansker. Det tilegner vi oss gjennom livets gang. Vi har alle vårt. Livet gir oss sår. Også de med Downs utvikler sår. Det betydningsfulle er at vi skiller mellom hva som er hva. For det bestemmer hvordan vi møter det. Andre mennesker blir voksne, går ut og lever sine liv, med sine sår, løser det på sitt vis. Disse ungene i voksne kropper er avhengige av at vi hjelper dem, bistår dem med dette hele livet.

Man setter en alder på psykisk utviklingshemmedes funksjonsnivå. Så tenker man at det er den alder de fungere etter. Slik er det ikke. De gjennomgår en utvikling som alle andre. Ungdommen er annerledes enn den eldre mannen. De bærer med seg sin livsbagasje. Mange ganger har jeg lurt på hvordan han ville ha vært uten det ekstra kromosomet, denne staute karen vår. Uten tvil et fargerikt menneske med sine meningers mot

Jeg har skrevet mye om forskjellen mellom seksåringen og syvåringen når det gjelder utviklingen av tenkningen. Hvordan seksåringen fortsatt må gestalte sin tenkning i leken, en komplisert lek, mens symbolene i den gestaltes helt konkret. Hos syvåringene flytter tenkningen inn i hodet. Det spennende med Vår Vegard, er at denne prosessen kan iakttas. Når Vegard møter utfordringer, blir frustrert eller møter grenser, snakker han med seg selv. Samvittighetens stemme? Tja.





Han har et helst rollegalleri der han kommer med argumenter til den ene og den andre av oss mens han prøver å snu situasjonen, gjøre slik som det blir forventet. Det er uvisst å si hvem som vinner. Men vi får lytte inn i et rom svært få mennesker får tilgang til. Vi kjenner det igjen i våre egne hoder. Først kommer forsvaret for de egne handlinger. Så kommer tvilen. De andre får en stemme. Han prøver å finne løsninger som vi alle kan bli fornøyd med. Denne fasen kan ta lang tid. Situasjonen kan virke fullstendig fastlåst.

Vi er alle lidende i det. Han er en stor og kraftig mann. Vi som har han hos oss, er fullstendig avhengig av at det fungere. Hvis ikke orker vi ikke å stå i omsorgsituasjonen. Da taper alle. Vi kan ikke tape. Konsekvensene er alt for store. Han trenger familien sin hele livet. Det skal være hyggelig å være sammen.

Barna i voksne kropper. De må ikke oppdras hele livet, men de opplever grensesetting hele livet, på en måte som vi andre slipper. Handlinger han konsekvenser, som disse ungene ikke forstår. Samtalene han fører med seg selv, gir oss et innblikk i hva som foregår i folks hoder, i hans hodet og det gir oss et bidrag til hvordan vi kan avhjelpe situasjonen. Det må foregå så smidig som mulig, skape færrest sår, men grensene må være absolutte på samme måter som med unger. Hvis ikke tar de makta. Den kan de ikke få. Man får ikke ødelegge, rive ned, dytte, såre, plage. Man skal oppføre seg ordentlig uansett.

Det er krevende. Vi snakker om en stor sterk mann. Den fineste mannen vi kjenner. Han som bærer hjertet sitt åpent og som elsker oss uansett. Vi elsker han så det river i hjerter. Vår Vegard.


















Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger.



Kjærlighet


Jeg er mer enn middels opptatt av kjærlighet. Allkjærlighet og kjærlighet mellom mann og kvinne. Derfor har jeg laget en liten konkurranse her. Ut fra fire vers skal dere komme frem til en av verdenshistoriens store kjærlighetshistorier. Belønninga er heder og ære. Den som er først ute med å melde svaret til meg på min mailadresse kile@libermundi.no vinner i tillegg E- boka mi, Kistepakta.



Utfordringer med ulike religioner


Pippi var ikke redd for noe. Dette er meg Pippi en gang. Når hun lurte på noe, forsøkte hun å finne ut av det. Jeg og.

Jeg er ganske oppgitt over terror og vold begått av radikaliserte muslimer som behandler oss som vantro. Kvinner som må skjule sitt hår og vandre rundt i digre teppelignende kapper og knapt får vise øynene. Kvinner som dømmes til lange fengselsstraffer og pisking fordi de nekter å bruke hijab, viser hår. I vårt land utsettes kvinner og barn for en moralsk tvang om å dekke håret sitt. Det gjør meg ganske frustrert. Derfor har jeg tatt på meg å lete i Muhammeds liv og i Koranen for å se om jeg kan finne noe der som tilsier at det er sånn.





Å bli eldre


Å bli eldre det er noe jeg driver med for tida, noe som folk har gjort før meg. Her er gullbrudeparet, farmor og farfar Kile. De eldet med stil og er mine forbilder for hvordan man skal forholde seg til unger og folk i verden.

Vi lever i en verden der det meste dreier seg om å være unge og vellykkede. Når vi trekker på åra er vi liksom ikke noe særlig verdt. Sånn skal vi ikke ha det. Jeg kjenner meg like ung som den pureste ungdom. Samtidig har jeg alderens erfaringer å øse av. Selvsagt er vi betydningsfulle mennesker. Det skal vi være til vi dør.



Fibromyalgi

Jeg har fibromyalgi, en kropp som lyver om smerter som ikke eksisterer. Det er ikke spesielt festlig. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å leve med det. De erfaringer jeg har samlet, har jeg lyst til å dele med andre som har det, eller som en dag får det. Livet bør bestå av så gode dager som mulig ut fra utgangspunktet. Det krever en innsats.



Ta vare på naturen

Vakre naturen, vakre jorda, ei jord vi må ta vare på. Det er vanskelig for det er nesten like mange meninger om hvordan det skal gjøres som det er mennesker på jorda. Det finnes ingen veier tilbake til det som en gang var. I hvert fall vil ikke jeg tilbake dit. Jeg har trua på at når det virkelig gjelder, har vi den kompetansen som bringer oss videre.

Jeg skriver om mora mi. Hun var helt unik. Ingen var så sparsom. Jeg tror ikke det var mye hun belastet miljøet mens hun levde. Alt ble benyttet på nytt, gjerne flere ganger.





Åtte åringer

Åtte åringer. Jeg vet ikke hvor ofte man tenker over hvor forskjellige de er fra syvåringer. Alle alderstrinn har sine utfordringer, og det er viktig for ungenes utvikling at de får gått gjennom disse trinnene på en god måte.





Kapittel 8 i Kistepakta.

Reikin Jernstein har mistet hele familien sin. De har blitt brutalt myrdet. Han må opp å stå komme seg videre i livet. Alt han kan tenke på er at han vil ut å finne de skyldige, hevne dem.





Skrivegleder

Å skrive er min store hobby. Det er det jeg fordriver tida med. Å stå i andre sko, skape fiksjoner. Det betinger at du også kjenner deg selv, kan bruke dine opplevelser i andres liv. Vi bærer fortida med oss, ikke som abstrakte tanker om, men de ekte menneskene, de ekte ungdommene, de ekte ungene. De kan lære oss mye. Det var en gang.

Så redd jeg var den gangen, den lille jenta. Jeg tar henne i handa og sier: “Kjære lille venn. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Det som skjedde skal aldri skje igjen.” Da blir hun trygg. Vi trenger alle å være trygge for at vi skal kunne leve gode liv.



Med Downs i familien. Utfordringer og gleder.


Vår Vegard. Så mye som jeg har skrevet om ham denne våren. Savner det nesten. Det er en berikelse på mange måter. På andre måter er det ytterst krevende.




Små vers.

Verden er så full av alt. Gleder og sorger, det vakre og det heslige.

Gode gjerninger, onde gjerninger. Løgn og sannhet.

Det er vanskelig å favne det hele i ord.

Noen ganger må jeg bare prøve å sette ord på tanker.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Ikke angrip andre mennesker. Hører du!



Unger som leker er i flyt. Lek er flyt. Flyt er lek. Flyt kan beskrives som den tilstand der jeget er fullstendig oppslukt mot en handlingslik at alle sanser er involvert i prosessen. 


Flyt som begrep må inn i skoleundervisningen. Pedagoger må lære å benytte flyt som et verktøy til læring fordi det vil utgjøre en vesentlig forskjell.

Barn skal ikke kjede seg i skolen, Barn skal ikke bli slitne i skolen. Barn som opplever flyt i læring vil ønske å lære, de vil søke det og de vil trives i skolen.

Noen premisser må være på plass. Ingen må utsettes for mobbing. Elever som blir mobbet vil være redde. Redselen vil hindre dem i å gå inn i flytoplevelser, hindre at de søker flyt som sin telenomi. Telenomi kan betraktes som individets målstyrende tendens. Det er det som trigger dem, som de vil ønske å drive med. Altså må det sørges for at mobbing ikke forekommer. Klassemiljøet må være trygt. Elevers frykt kan komme fra hjemmet. Det må handteres. Både mobbere og mobbeofre må betraktes som ofre for en uttrygg situasjon. Begge må få hjelp. ingen må dømmes. Det må snakkes til hjertet, den redde ungen som gjemmer seg der inne, ikke til handlingene.



Det store arbeidet er å kartlegge hva som trigger den enkelte. Noen råd. De redde elevene, de som sliter med læringsangst. Start med noe så det ikke ligner på læring. Da jeg gikk hjemmefra i dag. Hunden min.” Oi dette er ufarlig”, tenker de, så skynder du deg videre til de intellektuelle, de som må ha fakta og kjøtt på beinet. De medlidende, empatiske, trenger gjerne noe de kan synes synd på, gi dem det. Så har du de som trenger kraft og styrke. Bring it on. Da har du trolig fanget inn alle slik at du kan ta dem med ut på en spennende læringsreise om hva det skal være. Du merker det når du har dem der. Pulsen øker, kinnene blir røde, de faller i staver, knappenåler kan høres.

Hvorfor skal du gidde. Jo fordi i flyt blir læringsgleden blir stor. De får økt sitt læringspotensiale, hukommelsen styrkes og de opplever trivsel. Skolen blir gøy. Dette er gode grunner i seg selv.

Unger som er i flyt i læring mobber ikke, de har ingen behov for å utøve vold mot noen, verken mot medelever eller voksne.


Det var en gang ei gruppe elever. De kom til skolen hver dag med øyne som glødet av spenningens iver over alt de skulle erfare, oppleve og lære i løpet av dagen. Tekster vokste frem av ivrige hender. Matematikken ble hoppet danset og forstått i tenkningens arnested der den individuelle virkelighet blir til. Bøker ble lest og fylte hjerter og hoder med fargerikt innhold fra verdens fortid, nåtid og fremtid. Malerier vokste frem fra ingensteds og uttrykte følelsers dybde ved sine penselstrøk. Ord ble til poesi i det de formet seg fra hjertet til hånd, fra munn til øre. Leken gnistret gjennom læringsrommet på gulv, på pult, i hodet og hjertet, i raske føtter og følsomme hender.

Så skjedde det en dag. Det store kjedsomhetstrollet snek seg inn i skolestua uten at noen merket det. Usynlig fylte det klasserommet, og kvalte livet med sine fargeløse døde abstraksjoner. Hodene ble tunge og nesten ikke til å holde oppreist på skuldrene. Tankene kjentes som bomull og ville ikke bevege seg mot den kunnskapen som snodde seg gjennom nervecellenes synapser. Øynene mistet gløden, og de så ikke lenger verdens vidunderlige skattekammer. De så kun kjedelige pulter på rad og rekke, firkantede vegger og ei dør som var lukket mot verden. Gnistrende tekster som strømmet ut av hodene, ble til ord og setninger som måtte trekkes ut av en motvillig tanke. Fargene fløt ikke lenger, men ble til maleklatter som skitnet til hender og klær. Ordenes liv ble knust som om noen hadde puttet dem under maskiners stemplet. Flyt fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før alle elever var i kjedsomhetens vold.

Trollet holdt et fast grep om sitt bytte. Elevene ble fanget inn før de knapt ante det. De forsto ikke at trollet kunne drepes om de bare fikk øye på det, kvesset sitt sverd og med mot og kraft krevde sin rett og jaget det bort. Etterhvert forsto elevene at det ofte er slik på skoler. Mange kjeder seg der. Alle lengtet tilbake til den oppfylte læringens magi.

En dag gikk vi sammen vi som visste hvordan læringen kunne være. Vi ville fortelle verden om kjedsomhetstroll som jager spenningen fra klasserom så flere skal vite at det kan være annerledes. Vi vil dele den store hemmeligheten om hva kjedsomhetstroll ikke liker med dere. De tåler ikke mennesker som involverer seg dypt i sine opplevelser og som synes det er moro å lære. Det er det verste de vet. Det er de like redde for som eventyrtroll for sola. Når læringsgleden gnistrer i klasserommet, sprekker de. Derfor flykter de når de merker det. Vi vet det for vi har erfart det.

I flyt er læring mer enn bare læring. Det er  en kilde til livet. For det er oppgava, å bli menneske.

Hvor er gresset grønt, hvor er himmelen blå,
hvor gløder solas flammende bål.
så blomster spirer,
bier summer, haster og iler
så fruktens sødme blir drømt.

Lysalver spinner gull av det grå
så skapningens drømmer finner sitt mål. 

Det er livet som glitrer og lokker
i sin ballsal av lys og sol.
Det klinger i ørsmå klokker,
det kribler i hver fiol.

Det er livet som lokker min datter,
det er livet som lokker min sønn.
Slik samler du jordelivsskatter,
de som vokser nær livets brønn.




Bli menneske!











#flyt, #flytilæring, #hukommelse, #læringsglede, #trivsel, #læringspotensiale, #vold, #knivstikking, #kjedsomhetstroll, #kjedsomhetiklasserom, #klasserommet

Publisert 1 kommentar

Terror, vår tids svøpe






Verden har opplevd terror igjen. Denne tanken har jeg tenkt mange ganger nå, en tanke jeg håper å slippe å tenke igjen. Terror mot mennesker samlet i bønn i sine hellige hus. Fy søren. La folk få be i fred uansett hva de tror og hvor de tror. Dette er ikke en slik verden vi vil ha. Ta til vett.



I dag har det vært et angrep på to moskeer. Mennesker har vært samlet for  å tilbe sin Gud, finne ro i hjertet. I dette fredens rom blir folk skutt og såret. Det skal ikke skje. Alle mennesker over hele jorda skal få tilbe sin Gud i fred, dyrke sin religion i fred uansett. Det er en menneskerett å få tro det en vil.

Den frie tanke. Den frie vilje, den frie følelse.

Jeg pleier sjelden å komme med tanker rundt religion, for etter min mening, tilhører religion den private sfære.





Jeg tror det er noe sant i alle religioner. Det tror jeg fordi det koster mye å være den som forteller om en åndelig opplevelse. De det gjaldt, de som så og opplevde hendelser, syner, vi andre ikke ser, klarte ikke å slutte å snakke om det. Det de hadde opplevd hadde gjort et så dyptgripende inntrykk. Mange forlot sin familie og sine venner og dro ut for å predike. Rundt dem samlet det seg disipler som trodde på det de fortalte. Ut av dette vokste de religiøse samfunn frem. Problemet var aldri de religiøse samfunn, aldri den første profet.

Problemet lå i maktmenneskene som begynte å utøve sin virksomhet innenfor religionene, de som begynte å bruke religionene til å få sin vilje igjennom, kontrollere sin menighet, maktmidler land og folk fått føle opp  gjennom historia. Vi har hatt brenning av hekser, brenning av trollmenn, avkapping av hender, halshogging, pisking.

Den menneskelige hjerne kjenner ingen grenser når det gjelder å få folk til å lyde. Der ligger religioners problem. For meg er det onde når mennesker vil prøve å bestemme over andre, hva de skal gjøre, mene og tenke. Det finnes ikke noe verre enn det.


Det interessante i vår tid er at tre av de største religionene i verden har samme utspring. Alle forholder de seg til det gamle testamente.

Jødene venter fortsatt på sin Messias. Hos oss har han kommet. Muslimene ser på Jesus som en viktig profet, men de ser ikke på ham som Guds sønn. Siden kom Muhammed.

Dette er små forskjeller synes jeg. Helt unødvendig å krangle om. La folk få tro hva de vil.

Jeg har kikket gjennom koranen flere ganger for å prøve å finne  disse fryktelige tingene som folk sier at troende muslimer skal gjøre mot de vantro. Jeg har ikke funnet det, men jeg har funnet at Gud sier at vi skal utsettes for de frykteligste straffer hvis vi gjør ditt og datt. Den samme Guden, som vi tror på i alle de tre religionene, sier det.



Det må denne Guden gjerne drive med. Problemet er når mennesker tar på seg å drive Guds arbeid. At menneskene utfører straffen for Gud. Da vil Gud belønne oss å føre oss inn i paradiset. Det er det største sprøit som tenkes kan. Gud har da ikke sendt oss til jorda for at vi skal drepe hverandre. Vi møter alle døden. Den ordner han med selv. 


Jeg ønsker at alle mennesker, uansett tro, skal leve sammen side om side i fred og fordragelighet med sine tanker. Frihet likhet og brorskap. Ingen skal skade hverandre, terrorisere hverandre eller gjøre hverandre vondt.

Da Moses kom ned fra Sinai fjellet ble han rasende over at folk danset rundt gullkalven. Han drepte folk i sinne, fortelles det. Selvsagt var han ikke stolt over det han gjorde.

Jeg er overbevist om at Muhammed skammer seg dypt over hvordan folk oppfører seg og påfører andre lidelser i hans navn.  

Det gjør de alle, alle de som har fortalt om åndelige opplevelser som har ledet til religiøse samfunn.


Tenk den idiotiske paven som gjorde sølibatet til lov i den katolske kirke. Hvor mye elendighet har ikke det ført med seg. Hvorfor i alle dager skulle vi være skapt som mann og kvinne med seksuelle følelser dersom vi ikke skulle leve dem ut. Tenke på alle overgrepene som har foregått mot gutter og jenter opp gjennom disse årene. Så mye lidelse på grunn av menneskelig dårskap, menneskelig maktbehov og menneskelig ondskap. Drap på homofile og folk med annerledes legning.

Himmel altså. Folk må da bruke hue. Makt og makt og makt. Også penger. Makt og griskhet.



Når jeg står i Peterskirken, gråter jeg. Den er så ubeskrivelig vakker. Men jeg gråter fordi jeg tenker på all den lidelsen som folk har opplevd for at dette bygget skulle bli til. Da snakker vi i kjærlighetens navn.

Jeg vil ikke ha vold, terrorisering, drap og lidelser. Ikke i religioners nav, ikke av noen grunn. La folk få leve i frihet. Folk skal ikke beskyttes for sannheten. I reformasjonens tid, kjempet man fordi vanlige folk ikke fikk lese bibelen. De ville ikke tåle de sannheter de ville finne der inne. Mye som ikke henger sammen i bibelen. De kunne jo komme til å stille spørsmål ved dem.

Fortsatt befinner det seg mange sannheter innelåst i vatikanet som ikke folk får høre om. Beskyttelse. Tull. Vi kan ta ansvar for oss selv. Vi vil ha sannheten. Den skal ikke tilsløres. Når våre nye landsmenn begår forbrytelser her i landet, vil vi vite sannheten om det. Ingen skal være nødt til å gå i hijab. Ingen skal være nødt til å gå i niqab.  Hvis folk frivillig vil gå rundt i digre kapper, så kvøtter det meg, men det skal være frivillig. Ikke tror jeg at det er spesielt behagelig å bade i all den tildekninga heller. Personlig foretrekker jeg å bade naken. Det er det en lov mot, den offentlige bluferdighet. Det skal bare forekomme på tilrettelagte plasser.



Sharia lover er ondskapens verk. Ingen skal piskes, halshogges, steines eller hva folk enn kan komme på i religioners navn. Ingen skal lide vondt. Det får holde at folk vil bestemme over seg sjæl om ikke de skal bestemme over alle andre også. 

I dag er det en sorgens dag. En terrorist, kanskje flere har drept og skadet mennesker, helt uskyldige personer som var samlet i sin tro.

Kjære alle dere som har vært direkte berørt av dette. Jeg rekker dere handa mi og sender dere all min varme. Mitt hjerte skjenkes dere. Jeg sørger med dere, sørger over hva dere har måttet tåle.
Dette er en sorg for dere som personlig er rammet, for dere som har mistet deres kjære i en brå og fullstendig meningsløs død. Dette er en forbrytelse mot hele menneskeheten, mot hver og en av oss.

Det gjør oss alle til små knøtt når noen blant oss kan utføre slike grusomheter.

Jeg ønsker at vi alle skal ta hverandre i hendene, alle vi som lever her på jorda, ta hverandre i hendene uansett hva vi tror på og hvilken kultur vi kommer fra. La oss bare rope det ut høyt sammen det som faktisk betyr noe.



VI VIL IKKE. 


Vi vil leve i fredelig sameksistens på jorda.






























Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 7

Lyst til å lese de foregående kapitler først?





Noen forfatterord




Tron, broren min.

Et tynt snølag ligger over skogbunnen. Himmelen er sort med stjerner på. Klarvær. Fakler er tent. Ei gruppe barn på elleve- og tolv år går sammen med ei mindre gruppe av voksne. Vi synger sanger om lys i mørke.  Gje meg handa di ven når det kveldar, det blir mørket og me treng ei hand, ei vise som ble gitt ut av Sondre Brattland åtte år tidligere. Det er stjerne- og måneskinn. Datoen sier 11/11 1994.  Det var den kvelden jeg lærte den sangen så jeg aldri noensinne skulle glemme den. Det er glitter på snø. Snøkrystaller i lufta.  Trærne står som staute voktere langs stien, kaster skygger. 

Jeg er lykkelig. Hele meg er lykkelig. En så flott stund. Unge mennesker og voksne som synger sammen dypt inne i skogen. Lyser opp i mørket. Vi har tent bål. Steker pinnebrød og pølser. Jeg er oppspilt. Snart skal jeg fortelle ei historie, en vakker historie, men det krever en viss fortellerkunst for å tenne tilhørerne, gi dem en fordypet opplevelse.Det er underlig så lyst det er selv om det kun er bål og himmel. Min manns ansikt fanges inn av skinnet fra bålet. Jeg blir hoppende glad, min elskede. Mine eldste døtre dukker opp. Herlig. Jeg begynner å organisere for å gjøre plass. Folk jeg bryr meg om i skogen om natta. Lykke. Min yngste datter har vært med fra starten. Jeg kjenner meg inderlig tilfreds.

Da kommer det. Broren min er død. Jeg ser tårer på døtrenes kinn. Forskrekkelsen i ansiktene rundt meg. Det tar litt tid før beskjeden når inn. Hele meg fylles av et altoppslukende skrik. Jeg vet ikke om det beveger seg ut av munnen og ut  til menneskene rundt meg, naturen. Jeg aner ikke, for jeg er bare et skrik. Broren min, lillebroren. Skriket er meg. Jeg er skriket. Likevel er det en rasjonell del  av meg som fungerer. Det er mange barn her som jeg er ansvarlig for. Jeg spør om de andre voksne kan ta på seg det ansvaret. Det kan de. Jeg er full av tårer. Det er ikke mulig å vite om de renner over. De fosser frem på innsiden og utsiden av meg uten at jeg aner om de renner. Mange fuktige øyne, våte kinn.

Jeg får en klem. En voksen som kjenner sorgen, som vet hva jeg føler, som viser meg det, og jeg tar i mot hennes hjerte, for hun vet hvordan jeg har det. Så løper jeg. Min bror har hoppet ut fra balkongen i sin bolig, den leiligheten der vi delte en felles barndom. Min mann vil holde om, holde hender. Jeg kan ikke. Broren min. Det er alt jeg vet. Broren min. Jeg må løpe alene. Gje meg handa di ven når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. 

Sangen spinner i hodet sammen med tårene som fosser der inne, den dype sorgen. Skriket som aldri slutter. Skriket som er meg. Klokka 11 den 11/11 hoppet han i døden. Mine døtre. De har mistet en elsket onkel og gråter i sorte mørket. Jeg kan ikke ta ansvaret for dem. Min mann må gjøre det. Det finnes ikke et snev av mamma i meg. Kun en søster, en søster som står alene tilbake. La dei ljose og vennlege tankar, fylgje oss inn i draumars land.

 Han hadde stått på balkongrekkverket, tatt sats, hevet seg ut og ropt – Det går til helvete.  Jeg var tårer og sorg. Han kunne ikke ha gjort det. Jeg ville ikke at han skulle ha gjort det. Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i myrkaste natt. Klokka elleve på formiddagen. Så lenge siden. Hvorfor hadde ingen fortalt meg det? Jeg skulle ikke ha vært i skogen? Det var fryktelig at jeg var her. Jeg ville holde om ham, synge for ham, passe på at han ikke var ensom. Mest av alt, han skulle ikke være død. Gje meg handa di, ven,når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand.

Jeg er et sanseinferno der jeg løper. Alt jeg ser, alt jeg lukter. Skogens underlag sitter som fortsatte sanseinntrykk under fortsålene. Jeg er et skrik, men jeg vet ikke om jeg skriker. Jeg er tårer, men jeg vet ikke om de renner. Stein, lyng og greiner Trær, snøfjon. Gråt.Varme tankar og hender som trøystar er som sol over frosen jord.

Den videregående skolen, vår tidligere skole, lå rett ved blokka der han hadde hoppet. De hadde latt ham ligge lenge alene på gresset der han falt. En nabo hadde plassert ei jakke over ham så han ikke skulle fryse. Han ville aldri føle mer.

Jeg hikster. Han må ikke fryse. Lillebror. Ikke frys. Jeg kommer.

Det er så langt dit. Elever hadde friminutt da han hoppet. Flere hadde sett det.  Kjenne varmen frå ein som er nær deg gjev langt meire enn store ord! 

Vi nådde fram til bilen. Min mann åpnet døra. Jeg satte meg inn. Gråtende døtre plasserte seg i baksete. – Vi må snakke, sa min mann. Mammaen kom tilbake. Jeg hadde døtre å ta vare på. Sorgen knuste meg, men jeg jaget skriket ut. Tårene. Snakket. Vi sang oss innover til Oslo. 

Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i mørkaste natt!

Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.



Sætra vår

 

Det er så lenge siden det skjedde, men det kunne like godt ha vært i dag. Min bror, vår bror.

Sætra vår, der vi delte lykkelige barneår, der alt var godt. v

Det er lenge siden. Opplevelser på opplevelser har stilt seg ved siden av sorgen. Gleder og bekymringer, dagliglivets trivialiteter, de store grensesprengende gleder. Livet selv.


Min lillebror. Jeg holder ham alltid i den fiktive handa, den som forener oss i  minner. Å skrive om sorg. Jeg har opplevd sorg, og jeg har skrevet om den. Det er en fiksjon, men jeg har søkt i mitt hjerte for å finne de ord som kan beskrive den, rå, tung og naken. Sorgen vandrer ved siden av meg hvert sekund av mitt våkne liv, gjemmer seg som en skygge bak en sort kappe. Jeg tror alle kan se den dersom man ser etter,


Tron og jeg på en juletrefest en gang.





Kapittel 6 i Kistepakta handler om sorg og sjokk. Et fryktelig sjokk. Reikins mor er død som følge av vold og overgrep. Hans far, Vendel, var blitt tvunget til å bivåne det hele. Han sitter stiv og apatisk, klarer ikke å si et ord selv ikke da Reikin kommer, sønnen.


Kapittel 7

Pappa ryggraden hadde kollapset. Jeg forsto det. Mageinnholdet mitt tømtes utover gulvet. Jeg spyttet og brakk meg. Stille gråt rant som en smertekilde i rommet. Jeg måtte bort, så langt jeg kunne komme. Liv og død. Hvor langt jeg enn løp, ville sannheten ta meg igjen. Livet spurte ingen om tålegrensa. Den pakket deg inn i sine sekunder og krevde at du tålte dem. En familie kunne ikke tåle mer enn en kollaps. Steinstøtta i stolen ble et forståelig bilde. Mine armer måtte være nok for oss begge, for hele familien.

Jeg grep rundt den stivnede skikkelsen og holdt ham tett inn mot brystet. Tårer falt ned i den sorte manken. Jeg fant hjerteslagene, mine og hans. Det handlet ikke om meg, ikke om ham, men om henne. Hun som hadde stivnet i døden. Jeg plasserte meg ved siden av henne, mamma, og fjernet teppet fra ansiktet. Zanne og Zu måtte komme. Jeg fant handa hennes. Hun var fortsatt varm. Jeg kysset henne på panna og knuget handa mot kinnet hennes. Familien måtte stå sammen om dette. Jeg reiste meg opp. Pappa hadde sett hva de hadde gjort mot henne. Jeg grøsset. En ondskap uten sidestykke.

På utsida av skipet ble jeg stående uten å ane hva jeg skulle foreta meg. Blendet av sola, passerte jeg alle menneskene. Arina og Livia fulgte meg. Det var Zanne og Zu. Jeg måtte snakke med dem.

Gailio henter dem, sa Arina. Han tar dem med seg. Jeg ba om å få låne RA. Arina nikket. Hun hadde samme apparat som en folkeverge, var en folkeverge. Hun viste meg hva jeg skulle gjøre. Jeg slo koden til Zanne. Ikke noe svar. Zu. Ikke noe svar der heller.

Hvordan får jeg tak i Gailio?

Han har gitt beskjed om at ingen skal kontakte ham.

Hvorfor! Jeg må snakke med ham.

Han frykter sporing, men han kommer når han har funnet alle. Vi må bare vente. Ta det med ro. Han finner dem. Hun nikket til ordene som for å forsterke dem gjøre dem sanne. Er det noe jeg kan gjøre for deg?

Jeg vil reise hjem, finne dem, sa jeg fortvilet. Det var alt. Jeg fortsatte å trykke koder. Ingen svarte. Søstrene måtte svare. Jeg kunne ikke handtere dette alene.

Beklager, sa Arina. Skal jeg sette på repetert oppkalling? Du får kommen når de svarer. Jeg nikket takknemlig, for jeg var i ferd med å gå av skaftet. Vår sikkerhetsansvarlige har sagt at vi må vente her. Vil du snakke med noen? Jeg ristet på hodet.

Den sikkerhetsansvarlige. Jeg hadde møtt ham, en kraftig mann av middels høyde. I går. To mordforsøk og et lik. I dag. Jeg kunne ikke tenke på det. Blomster vevde mellom gresstråene. Jeg plasserte meg i gresset og var redusert til en manetmasse. Liva rakte meg handa. Jeg knuget den. Hun hadde myke fingre. Arina la hendene foran ansiktet. Hun hadde en gullring med en grønn stein. Steinen hadde samme farge som øynene hennes. Fingrene var lange og slanke. Hun fjernet hendene. Øynene våre møttes.

Jeg går og ser om jeg kan få vite noe mer, sa hun. De grønne øynene. Jeg nikket.

Gresset var grønnere enn jeg noen gang kunne huske å ha opplevd. Jeg la meg ned i det. Et teppe jeg ikke kunne legge meg under. Jeg sniffet inn dufta. Sola var gressets teppe. Jeg lukket øynene og pakket meg inn i solstråler. Et intenst grønt gress med villblomster i. Huden var klam. Livia plasserte seg ved siden av meg. Hun ga meg ei sped hand som jeg kunne klamre meg til. Jeg så blå himmel. Sannheten krevde plass. Det kunne den ikke få. Jeg klamret meg til handa og møtte blikket hennes. Smerten i øynene. Det var for mye av den. Jeg omskapte dem til den muntre gløden fra tiden før. Leppene, de myke søte leppene som hadde spisset seg og kysset. Smil. Huden var myk og kinnene svakt rødlige. Tida skulle stoppe i det kysset, i forventningen.

Jeg bygde meg ei boble. Inne i den var det kun plass for henne, meg og tida før. Det verket i magen. Jeg måtte få slutt på det. Ei hildring av de to i skipet, insisterte på en plass i bobla. Det var ikke mulig å jage dem bort. I bobla fantes det ikke tid. Vi kunne være der alle fire. Jeg kunne tåle det, en eksistens i det tidløse. Solstrålene lekte med huden, en nytelse. Pusten nøt tilsiget av sommerdufter. I skipet var det en som pustet og en som ikke gjorde det. Det var umulig å si hvem som var mest død.

I bobla hadde alle liv. Livias stemme bølget mot meg i et svakt pust. Pappa ville komme seg. Det fantes en morgendag for ham. Vi skulle greie dette sammen.

Hvordan går det? spurte Livia. Jeg ville smile, men det ble et grin.

Ikke gå! stotret jeg.

Jeg blir, forsikret hun med lepper som fortsatt lignet løytnantshjerter. Slanke fingre så myke i mine, en amulett til beskyttelse. Tausheten ble så tung. Jeg lengtet etter stemmen hennes, klangen av den. En flokk mennesker sto fortsatt rundt skipet. Arina gestikulerte vilt der borte, snakket med en mann. Livia holdt sikkert kjeft fordi hun ikke orket å snakke til sorgen. Jeg ville at hun skulle snakke, om hva som helst.

Er alle her fortsatt? pustet jeg frem.

Ja, vi venter på Hells fra helserådet. Ei ulykke i en eller annen hall har forhindret ham. Herre Gamle, Reikin, jeg babler. Beklager! Nok ei ulykke. Gailio hadde sagt at det nesten aldri forekom ulykker her. Det gjør ikke det. Jeg oppdaget en gyllen tåre i Livias øyne. En gave jeg kunne dvele i. Sekundet strakte på seg. Ga meg tid til å følge med den. Jeg var glad for at hun bablet. Da kunne jeg puste. Verden ble vanlig, et sted med sol og himmel, blomster og trær. Jeg pekte ut akeleien som hadde samme farge som øynene hennes og beskrev poesi om irisens dybder. Hos henne og Arina var det helt omvendt.

Er dere i slekt? spurte jeg.

Ikke ved arv. Siden Arina giftet seg med Gailio tilhører vi begge Voksterenslekta. Linjene følger mennene. Er det slik i Voksteren også?

Vi er ikke så opptatt av slekt. Jeg ønsket at hun ville fortsette å bable.

Hva vil du at jeg skal si? Det kunne jeg ikke si høyt. Jeg kunne umulig be om ord som fortalte at hun likte meg. Øynene falt på flokken ved skipet. Jeg var opptatt av det, om hun likte meg. Mamma var død. Jeg tenkte på kyss og myke lepper. Livet. Det stoppet ikke. Egentlig burde det stoppe.

Hvem er de? Hvorfor blir de bare stående der?

De tilhører rådet.

Fortell meg om dem?

Hvis du orker å høre? Jeg nikket. Hun beskrev og presenterte de mektigste menn i Konglomeratet og i verden for øvrig også. Angrepet mot meg, og min familie, ble oppfattet som et angrep på alle. Derfor sto de der. Ordene bredte seg om meg som et teppe. Innholdet var bare ord. Hun støttet seg på armen mens hun snakket. Hud, grønt gress.

Rett ved Livias hand, vokste det en gul blomst. Jeg kjente ikke navnet. Ei marihøne krøp langs et blad og inntok et måltid bladlus. Livias lepper gled ut i et fort smil. Ei flue plasserte seg på bladet og satt helt stille. Marihøna bredte ut vingene. Mari fly, fly, en barnesang. Mamma hadde sunget den. Jeg smilte til mamma i bobla. Flua plasserte seg på handa mi. Den kilte ikke. Jeg lot den sitte mens jeg lyttet.

Kista og kistepakta. Gailio hadde sagt at den kunne være årsaken til det som skjedde, hadde skjedd. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde hørt om den. Livias stemme hadde snakket seg tørr. Jeg skulle hjelpe meg kaste den kista. Vi kommuniserte med hender og øyne. Livia Styrktett. Jeg smattet på navnet, lot det få full oppmerksomhet. Flua plasserte seg i håret hennes. Hun viftet den bort. Stemmen hennes var nydelig.

Broren hennes hadde ikke sans for stemmer. Kanskje han hadde dårlig hørsel. Gailio hadde sagt at Konglomeratet hadde hatt alt fra begynnelsen, fra år null, da alt var ødelagt. Selv luftskip hadde de hatt selv om det ikke ble vanlig før i våre dager. De syv ved kilden hadde ikke hatt noen forestilling om luftskip. Det var jeg het sikker på. Gailio hadde ment at det var helt naturlig. Tanker beskjeftiget seg ikke med det som var dagligdags, men med det uvanlige, det som skilte seg ut. Men Reinulf ville ha reagert hvis han hadde funnet luftskip i Dalene. Jeg var helt sikker på at han ikke hadde funnet noe annet enn en grøderik natur. Det hadde tatt tretusen år å bygge verden opp igjen. Folk hadde krystet vann av stein. Det var en uendelig mengde år. Folk hadde stått skulder ved skulder i død, forråtnelse, søppel og bygd landet. Men tretusen år.

Livia hadde begynt å snakke igjen. Fluer summet. Den nydelige stemmen. Nå var vi i leveårene. Frodige marker hadde muliggjort en kollektiv glemsel. Folk ville glemme. Fortida hadde trukket et legendeslør over seg. Konglomeratet hadde tatt mål av seg av å bære verdenshukommelsen på sine skuldre. Det var derfor jeg ikke hadde visst noe, ingen hadde snakket om det.

Syvtusen år, det var mange år. Den første pakt, fra tidenes urtid. I ren optimisme hadde menneskene villet endre jordkloden. De hadde trodd at det ville bli lett. Jorda hadde gjort motstand. Den var fornøyd med tingenes tilstand. Der hadde problemene startet. Det var det Reinulf hadde forstått ved Kilden. I det lå håpet, for oppgava hadde vært umulig. Et nederlag hadde ført til det neste og resultert i en stadig utviklende negativ spiral. Jorda vi levde på, gikk på, utviklet oss på, levde ikke som oss. Likevel var den levende. Vi måtte finne pulsen i den, spille på lag med den, rette opp alle feil vi hadde begått på veien.

Veien hadde vært lang. Avstanden herfra til urbegynnelsen var for stor for tanken. Jeg hadde forstått langt mer enn det Gailio hadde fortalt. Ordene hans hadde spilt teater i meg, en skremmende erfaring. Biologilæreren, den søte kvinna, hadde vært opptatt av jorda som en levende organisme. Jeg skuttet meg. Kistepakta, den Gamle. Det var galskap. Aldri mer år null, Planen for å hindre en gjentagelse av år null, var fornuftig. Loven som Planen ga opphav til likeså. Det andre var et eventyr.

Sola begynte nedstigninga bak fjellene i vest, en rød himmel, blodig. Kveldslufta var varm. Huden min var fortsatt klam. En mann gikk inn i skipet. For sin sjelefreds skyld, burde han la det være. Det er Hells Sundt, sa Livia. Han kom ut igjen. Skikkelsen ble til føtter som sto over meg. Stemmen var myk.

Hvordan går det med deg? spurte han. Hva skal man svare på sånt? I bobla mi hadde jeg det fint. Stemmen til Livia som snakket. Trenger du noe å roe deg på? Jeg trengte dette døgnet strøket av almanakken. Det sa jeg ikke. Er det lenge til Gailio kommer? ropte han ned mot skipet. Han skulle være her snart. Mamma var død. Ingen pille kunne fikse det. Verden ville aldri bli den samme igjen.

Verdensmålet kunne kokes ned til å si nei til det onde og ja til det gode. Dokvin var en dust, en sosial brennesle. Grunntonen i universet var kjærlighet. Menneskelige handlinger skulle trenge inn i jordsubstansen, belive jorda så den kunne opprettholde sin fruktbarhet, en livskraftig organisme som ga livskraftige legemer til alle som bebodde den. Jeg ristet på hodet for å klarne tanken. Selvsagt hadde vi feilet. En slik kjærlighet var ikke mulig. Død og tortur. Jeg skulle ønske jeg kunne våkne fra galskapen.

Arina pekte mot himmelen. En luftsykkel. Gailio. Arina løp ham i møte. Han hilste henne, men øynene hvilte på meg. Jeg skulle aldri ha blitt med ham hit. Hvis jeg hadde blitt hjemme, hadde mora mi blitt spart. Et lynende raseri skjøt ut i bevisstheten. Jeg slapp Livias hand, reiste meg opp og løp mot ham. Anklager fosset ut av munnen. Jeg ville slå og knyttet nevene. Roen i ham tirret en tyr i meg. Han tok i mot slaget med skuldra, ga meg motstand og ledet det ut i lufta bak seg. Armene festet seg rundt meg. Jeg kjente på hjerteslagene mens jeg kjempet mot tårene.

Anklagene var totalt grunnløse. Alt jeg ville var å skrike mot en samlet verden til den hørte, virkelig hørte. Disse paktene, alt Gailio hadde snakket om, kistepakta, det var galskap. Jeg ville hjem til livet mitt i Liljedalen, et enkelt liv sammen med enkle mennesker. Derfra skulle jeg finne inn i livet.

Kom! Han trakk meg med bort på benken. Hunden min. Hvor var Toppen? Han måtte ha husket hunden min. Jeg beklager, Reikin. Toppen døde i kamp, en helt. Jeg ville ha ham. Ja! Stemmen var knapt hørbar. Jeg mente det. Selv i døden var han min. Jeg vet det. Den vesle skapningen lå der blodig og ille tilredt. Jeg begravde ham i dine foreldres hage. Han var ikke kjent her. Jeg kunne ikke ta ham med meg hit. Ordene famlet seg frem til en form for forstand. Hagen hadde vært Toppens univers. Vi andre hadde bare tilholdsrett der. Gailio hadde forstått det like selvfølgelig som han hadde forstått Toppen.

Hvor? Ordet rant tynt og substansløst ut av munnen.

I blåbærhjørnet. Jeg plasserte en rose over. Din far tilgir det formodentlig. Uten tvil! Myndighet over hunden var det ikke mye av, men det lå tykk kjærlighet bak grumlende klager over nedgravde skatter, oppgravde løker og ødelagte røtter.

Leppene fikk presset frem en takk. Forrige gang hadde de gitt Toppen et sovemiddel. En sovende Toppen ville ha vært en levende Toppen. Jeg fant et urørt kjøttstykke i hagen. Toppen fikk aldri mat ute. Jeg regnet med det. Vi skal få det analysert. Toppen var finspist. Han gjentok ikke ubehagelige erfaringer. To folkeverger lå drept i hagen med halsen kuttet over. Jeg grøsset.

Vaktene, sa jeg. Han nikket. Det var absurd. Sekundene pakket meg inn i det ubegripelig absurde. I Gailios blikk registrerte jeg ømhet.

Før mer blir sagt vil jeg gjerne si at jeg er fryktelig lei meg, Reikin, så fryktelig lei meg. Jeg skulle ha tatt familien din med meg hit. Da ville ikke noe av dette ha skjedd.

Tull! Vi ville ha ligget knust under lampa hele gjengen.

Jeg skulle ha foretatt en sikkerhetssjekk av rommene.

Ingen ville ha funnet ei lampe løsnet fra sitt naturlige feste?

Jeg skulle ha plassert ut vakter.

Ingen vakter kunne ha holdt lampa oppe i fallet? Ikke anklag deg selv! Jeg opplevde det som en manisk handling da du og faren min ville sende meg hit.

Siden jeg er både kisteverge og folkeverge, burde jeg trolig ha visst bedre. Det er en kisteverges ansvar å forstå virkningene av kista. En kistebærer kan sette i gang en kjede av reaksjoner. Du kunne ikke vite det. Dine foreldre kunne ikke vite det, men jeg burde ha visst bedre. Jeg ville ikke høre et ord mer om den kista, pakta eller noe annet idiotisk. Ingen mennesker kunne lese fremtida eller følge med på skjebnenes krumspring.

Har det ulogiske i hendelsesforløpet slått deg? spurte jeg. I går ble jeg utsatt for et mordforsøk. De som ville myrde meg visste hvor jeg befant meg.

Jeg vet det, et paradoks jeg ikke har et fyllestgjørende svar på. Kun din far visste ditt nøyaktige oppholdssted. Likevel fikk det fatale konsekvenser. Stillhet. Han tenkte seg om. Jeg hadde sluttet å tenke. Det kan være snakk om to gjenger, Reikin. Dem displayet av den døde var ment for og dem som utførte ugjerninga. Jeg mente å huske at pappa hadde vært inne på det samme. Vi skal finne svar. Det lover jeg deg. Ingen konglomerat kommer til å gi seg før vi har funnet svar på dette. Min mor hadde lidd. Utholdt umenneskelige lidelser. Fatteren skulle ha fortalt dem alt de ønsket å vite. De ville uansett ikke ha blitt spart, Reikin. Din far forsto det. Slikt pakk sparer ingen selv om de sier at de skal gjøre det. Jeg lette etter ditt RA, men jeg fant det ikke.

En knyttneve av energi slo inn i tankene. Jeg måtte tilbake til Liljedalen. Mitt ansvar lå hos Zanne og Zu. Det er ikke mulig. Hadde det hatt noen hensikt skulle vi ha reist med det samme. Jeg beklager. Zanne og Zu er døde, ikke bare dem, men hele familien din.

Men du drepte dem som gjorde dette, ropte jeg.

Ja, men de var tydeligvis flere enn to. Vi vet ikke hva vi står overfor, men det skal vi finne ut. Jeg lover at vi skal finne svarene og taue de skyldige inn.

Hva skjedde med dem? Stemmen skingret for høyt i ørene. Den lignet ikke på min.

Alekzandra og Gjetne Strømne med to barn ble drept i en trafikkulykke. Dere kalte henne Zanne ikke sant? Jeg nikket. En ulykke var ikke mord. Nei, men ulykken var arrangert. Jeg beklager! Uansett hvor gjerne de ville, kunne de ikke fortelle hvor du befant deg, for de visste det ikke. Hemmelighold kan slå begge veier.

Zusanna Gelntin med familie brant inne i hytta si. Dere kalte henne Zu. Brannen var eksplosjonsaktig og for øvrig uforklarlig, en arrangert mordbrann. Vi forsøker å spore morderne. Ordene veltet seg i magen og kveilet inn i  manetsubstansen der inne. Jeg kunne ikke handtere dem. Livet var et pust. Skrolle skulle til Urleiven. Jeg så på klokka. Tida sto stille i de fryktelige hendelsene. Sekundene ble for tunge og totalt ubevegelige.

Er Skrolle hjemme fortsatt? La meg snakke med ham. Gailio beklaget! Han har ikke reist ennå.

Nei, han har lagt ut på en annen reise. Døden nådde huset hans før oss. Jeg sperret øynene opp. Hikstet. Det gjelder foreldrene hans også. Foreldrene. Ei høy og mørk mor som alltid hadde boller og hjemmelagde kaker. Jeg beklager, Reikin. Det er for grusomt, men jeg vet ikke annet å gjøre enn å fortelle deg det. Jeg satt med åpen munn. Det var ikke mulig å lukke den. Pappaen. Samme høyde som henne. Rund og trinn med måne. De pleide å servere saft og juice fra hagen. Han hadde hatt en fengende latter som skapte glede rundt seg. Dine øvrige venner er i orden. Jeg hadde ingen andre venner. Bekjentskaper, men ikke venner. Jeg beklager, Reikin! Vi har satt husene deres under bevoktning. Dersom ingenting skjer de nærmeste dagene, avslutter vi.

Gailio lot meg hvile mot den klippesterke brystkassa. Ei tåre trillet nedover det markerte kinnet. Jeg fulgte den med øynene. Tida strakte seg ut i lengderetninga. Det bruste over i meg av ukjente elver. Så var det tomt.

Det lød et nytt skrik. Jeg tålte ikke flere skrik. Gailio ba meg bli værende. Jeg oppfattet lavmælt mumling. Stemmen hans hadde en hul lav klang i det han returnerte. Det er din far, et slag. Han er død. Jeg reagerte ikke med en gang. Så løftet jeg blikket og så rett på ham.

Jeg vil hjem.

La oss dra hjem!

Vi dro til Gailio og Arina. Det var hjem godt nok som noe.

Jeg våknet i Gailios hus med et hode som en substansløs snegle. Gråten jeg hadde svelget, måtte ha druknet alle organer. Jeg fikk ikke tak i nervesystemet. Øynene kjentes tørrere enn en ørken. Lemmene lystret ikke. Tankene var krystallklare. Kanskje hadde det vært slik med fatteren også? Svaret var skjult av døden. Vi hadde tatt farvel. Jeg med tårene utenpå der de skulle være. Nå druknet de meg på innsida. Jeg ønsket døden velkommen. Den ultimate hvile sammen med dem.

Ansikt etter ansikt, ansikter jeg elsket, passerte revy. Øynene til Skrolle glitret. Det var for mange stier vi ikke hadde tråkket, som vi skulle ha gått på, sammen. Zanne og Zu, fulle av ertelyst. Reservemammaer, grunnsubstansen i min eksistens. To svogere. Nevøer og nieser. Barn i livets begynnelse. Lubne armer. Klissete fingre. Ikke mer Okke! Den minste av dem, lille Tyre, stabbet mot meg på usikre bein, ettåringen dryppende av lykke over å ha overvunnet tyngdekraften. Armene mine ville holde ham fast, men han gled unna, lo og stabbet videre gjennom meg og over meg. Det fantes ingen hud å gripe i, ingen substans. Tårer rant inne i cellene. Pinen var uutholdelig. Blod og tårer hørte ikke sammen.

Mammas hand tynget meg ned. Hun forlangte at jeg skulle legge bort sorgen. Det var en umulighet, typisk henne. Enhver utfordring handlet om å bestemme seg, ville og gjennomføre, uten sutring. Bak ryggen hennes så jeg dem alle. Tårene mine sved dem i døden. Da kom gråten, den som hadde satt seg fast.

Hun påsto at mitt liv var nøkkelen til deres eksistens. Tårer fosset frem av øyehuler og munn. De kunne trekke pust med meg. Inn og ut. Det rant tårer av hjertet mitt så jeg trodde det skulle gå i stykker. Mine sanser, mine øyne, mine ører, min nese, min hud.

Pappas ansikt. Øynene hans. Dem jeg hadde arvet av ham. De slapp meg ikke. Jeg måtte ikke tro at han ikke hadde sett meg. Kroppen hans hadde riktignok blitt revet bort. Det var uten betydning. Vi var alle forente i felles minner. De i døden. Jeg i livet. En kjærlighet som aldri kunne dø. I den var vi ett, de og jeg.

Skrolle, min venn, den eneste. De karamellfargede øynene. Lange mørke vipper. Ingen streif av latter skulle lenger spinne i krokene. Han skulle aldri komme til Urleiven. Jeg utholdt det ikke. Han hadde gledet seg sånn, et annet kontinent. Han skulle ha kommet hit også. Jeg skulle ha vist han alt dette. Luftsykkelen.

Jeg tømte meg for gråt. Den substansløse sneglen i hodet krøp fortsatt rundt, men inni meg kjentes det fritt for tårer. Knusktørt. Jeg skulle ha dødd, ikke de. Det hadde aldri handlet om dem, men om meg.

Skyldfølelsen gnagde løs på nervesystemet. Det var jeg som hadde vært så dum at jeg hadde løpt til det vannet. Mammas øyne tillot meg ikke å føle skyld. Hun strammet knyttneven nederst i min korsrygg så ilden brant i hoftene. En impuls slo inn under fotsålene, et nikk av pulserende vilje. Hun hadde bestemt at jeg skulle reise meg opp, stå støtt og møte livet.

Inn mellom skulderbladene fløt det av energi. Ild skjøt opp fra fot til isse. Hun hadde oppdratt en mann, ingen pingle. Sneglen i hodet krøp i hus. Tid til å sørge fantes ikke. Noen hadde myrdet dem. Det var tid for å innkreve gjeld. Rettferdighet. De skyldige skulle stilles til ansvar. Deretter kunne liv og død spille sjakk. Skrolle og sjakk. De kunne spille hva som helst.

Ildsøylen pulserte gjennom hver avkrok av kroppen. Kulde og varme møttes og ble til drivende energi. Det var som å ha feber. Uvitende unggutt – jeg? Hæ! Viljen skulle vite og trampe i muskelmasse. Få den på rett kjøl.

Hendene skalv rundt tekstiler og knapper. Jeg måtte overbevise Gailio. Ei hildring landet på øyeeplet, en tallerken med kunstferdig dandert mat. Jeg brakk meg. Øynene kikket mot døra til dass. Ikke tale om at jeg skulle spy. Jeg presset kvalmen tilbake. Ikke noe spytting! Jeg måtte opp, kle meg, ha i meg mat og stå oppreist. Magen kunne vrenge seg så mye den ville. Jeg var en mann. Påkledd og klar.

Jeg skulle spise. Gailio måtte tro at jeg kunne. Føttene sparket i gulvet. Med vilje unngikk jeg å se inn i speilet. Den magre unggutten der inne kunne knapt overbevise noen. Skulle jeg ha en sjanse med Gailio, måtte jeg se meg selv som en løve.

Jeg forsynte meg med brød og egg. Jinjin og Vergin var ikke tilstede. Jeg tvang tennene til å tygge. De yngste Tinkmanns la beslag på måltidet. Jeg fant en plass i deres skygge. Kalo strakte armene mot meg. Jeg unngikk Gailio og Arinas bekymrede blikk. Kalo hadde øyne dype som tjern. Ikke mulig å ignorere sånt.

Bak dem så jeg Tyre, ettåringen som hadde dødd på galskapens dag, den grusomme dagen, G-dagen. Jeg fanget inn den varme kroppen. Jaila kom også. Det var plass til så mange det måtte være. Pust og liv. Bak henne så jeg Lilje, jenta som aldri skulle bli mer enn to år. Jeg overhørte Arinas protester og tygget meg gjennom alt matsølet. Kalo gned eggeplomme inn i huden min. Latter boblet rundt dem. Min lå som en skjelvende tone innerst i knokler og bein. Klangen var lokkende og lirkende. Latter tumlet ut på tommelomske føtter. Klemmer og kyss. Nærhet og omsorg. Jeg tygde og holdt rundt. Svøpte og ble svøpt. Fikk varme så jeg kunne tine kulden. Det var nok.

Gailio og jeg trakk oss tilbake. Det var tid for å vise krefter. Tannflatene støtte mot hverandre så det gnisset og knakk i kjeven. Med ren vilje fikk jeg dem fra hverandre.   

Jeg vil hevne familien min.  Han forsto det. Morderne skal få betale. Han var enig. Du skal ikke hindre meg.

Absolutt ikke.

Jeg er ikke for ung.

Langt i fra. Knoklene føltes tyngre enn tusen år.

Jeg må dra med en gang. Gailio sukket.

Det kan du ikke. Hvordan kunne planeten fortsatt surre og gå?

Jeg vil. En umoralsk planet. Tida eide ikke moral.

Din vilje er din egen. Konglomeratet er her for å hjelpe deg. Vi skal nagle dette ondskapens ormeyngel til rettferdighetens dom. Det er et løfte.

Jeg vil ikke stå på utsida av en langdryg prosess. Det er mine folk, min slekt, min skjebne og min hevn. Jeg klamret meg til den skjøre viljen, den som pulserte i blodet, ville og krevde. Det fantes ikke rom for kompromisser. Vanvittige planer raste gjennom hodet. Jeg måtte til Kildedalen. Ordne opp i min økonomiske situasjon. Jeg trengte byttere.

Reikin, du har en egen konto beregnet for kistebærere her i Konglomeratet. Du ble innlosjert på hotellet, men du eier et hus i Klosterdalen, et godt vedlikeholdt og innflyttingsklart hus. Våre tilgjengelige ressurser skal stå til din disposisjon for å hanke inn ugjerningsmenneskene. Du søker hevn, Reikin. En operasjon bør igangsettes umiddelbart. Jeg nikket. Men du er for ung og utrent. Vil du være med, må du trene først. Det gikk ikke.  Skulle jeg unngå å bli sprø, måtte vi dra nå. Det kan vi, men da må du bli tilbake. Jeg ristet på hodet. Ikke tale om. Konglomeratet kan sørge for å klarere deg for felt dersom du går inn for et opplæringsprogram vi kan godkjenne. Det innebærer at du påtar deg ansvaret for kista og erklærer deg for borger av Konglomeratet.

Ordene landet i energifeltet og slo meg ut like effektivt som et lynnedslag. Det ble taust. Kista hadde jeg planlagt å kaste ned på havets dyp. Jeg ville aldri se den igjen.

Hvor lang tid vil det ta? stammet jeg mens jeg strevde for å stable min mentale løve på beina.

Til du er klar. Rådet og jeg tar en endelig beslutning om når. Blodet tordnet ikke lenger. Jeg trengte at det tordnet. Pulserte! Brant! Jeg måtte opprettholde den skjøre viljen. Hvis ikke ville jeg falle. Jeg kunne ikke falle. Først når du kan stå oppreist i viljen uten torden, er du moden.» Jeg bakset med temperamentet. Han kunne umulig forstå meg. Jeg forstår deg bare så alt for godt. Derfor tilbyr vi deg trening og alle våre ressurser. De er flere enn du forstår. Vi må legge en plan for videre fremdrift, en plan som stopper de ansvarlige. Så sant dette ikke utvikler seg til en sammenhengende orgie av drap, kan vi vente på deg. Jeg glante i taket. Ei flue summet hensiktsløst rundt der oppe. Jeg skulle ha vært ei flue. Fluer kjente ikke rettferdighet.

Vet vi hvem som, som, hvem som…..? Jeg greide ikke å si mer. Munnen skalv sånn.

Du mener identiteten til dem som torturerte din mor og var årsaken til at hun døde. Jeg nikket, glad for at han satte ord på det. Kroppen skalv. Vi aner ikke. Straks vi vet det, skal du få vite det.

Dere holder det ikke, jeg mener…. Tårer samlet seg i øyehula. Jeg skulle aldri ha tatt det opp.

Du skal få all informasjon i saka. Det lover jeg deg, Reikin. Han så bort. Jeg var sikker på at det var for at jeg skulle få mulighet til å komme meg. Vi melder deg død. Kringkaster det i alle verdenshjørner. Lampa drepte deg. Både du, din far og din mor døde her. De som har ønsket deg død, vil stoppe letinga. Når de er totalt uforberedte, reiser vi ut og tar dem. Hjernen min forsto at det var en god plan. Hjertet mitt holdt på å gå fra vettet.

Dere venter på meg, stotret jeg gjennom den indre stormen.

Vi venter på deg, legger planer sammen, reiser ut og får rettferdighet. Er det en plan du kan gå for?

Jeg rakte frem handa og beseglet avtalen.
Det var et mål, noe å leve for.
Jeg skulle klare dette,
om det så skulle ta livet av meg.




 

Lytt til kapittel 7

 

 

 








Det var jeg som malte, hjelpeløst klønete, men det var meg.


Det var jeg som skrev, for jeg måtte skrive for ham.

















Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 6



Lyst til å lese foregående kapitler først


Noen forfatterord.

Created with GIMP



Jorda består av jord, luft, ild og vann. Mennesket består av jord, luft, ild og vann. Egentlig kan man se på mennesker som omvandrende vannsøyler, omvandrende jordsøyler, omvandrende luftsøyler, eller omvandrende varmovner.

Det er oss.

Kroppen består av mellom 50 – 70 prosent vann. Et spedbarn består av 80 prosent vann. Rundt 70 prosent av jorda er dekket av vann.

Jorda er vårt hjem.

Vi har vokst ut av den, tilhører den, lever av den. Ei jord vi skal ta vare på, holde levende, frisk og sunn. Kun da kan vi selv forbli sunne og friske. 




Boka mi.
Reikin er sendt til Konglomeratet, den åttende verdensdel, slik at han kan være trygg etter et mordforsøk. Han blir forsøkt myrdet i Konglomeratet også til tross for at han har blitt fortalt at han ingen steder vil han være tryggere. 



Det er blitt slått fast at han er kistebærer. Han har fått høre Konglomeratets historie, ei historie der legendene holdes for virkelighet. Han gjør seg kjent med Klosterdalen, Konglomeratets hovedstad. Konglomeratet består kun av ødelandog to daler sammenbundet av ei hule, Klosterdalen og Kildedalen. Dette bringer oss over til:





Kapittel 6

Ekspeditøren rakte den rødhårede fyren pakka. Det sprutet fortsatt latter fra det brusende skjegget. Jeg stirret fascinert på ham og greide ikke å la være å smile.

Hva er det som er så morsomt, ville ekspeditøren vite.

Tja, sa den rødhårede. Reikin her, lurer på om du ville ha tatt pant i Gailio dersom han ikke hadde hatt byttere.

Jaså! Det spørs vel hvilken del jeg ville ha blitt tilbudt. Stemmen var gravalvorlig. Så gliste han. Begge gapskrattet og den rødhårede slo ham på skuldra. Fyren knakk nesten sammen. Jeg så bekymret på ham. Han blunket til meg. Den rødhåredes grønne øyne så rett på meg.

Går det bra med deg. Han saumfôr ansiktet mitt. Jeg nikket. Fint! Går det bra her, Karatio? Han kikket bort på smykkefyren.

Absolutt, Marzant. Slapp av! Det var det ja. Marzant til fornavn og noe med krig til etternavn.

Bra! sa Marzant og nikket. Jeg gjentok navnet på innsida av hodet for å huske det. De grønne øynene traff meg på nytt. Kos deg videre. Kjempen hastet av sted med bredbeint ganglag. Fatteren ville aldri tilgi meg om jeg brukte byttere på dyre smykker. Karatio hilste med handa, og trakk seg tilbake til skyggene, i det jeg beveget meg videre mot andre boder.

Jeg begynte å få nok av salgssteder. Sansene mine var rettet mot gult hår og ei nydelig kvinneskikkelse. Jeg så henne ingen steder. Planen Loven og Kistepakta. Verdens forsikring mot et nytt år null. Jeg nektet å la tankene beskjeftige seg med det et sekund mer.

Jeg kikket etter en benk der jeg kunne slå meg ned. Hvile. Det var umulig å få fred. Gailios stemme messet stadig på innsida av hodet. I følge ham var ikke nåtida mulig å forstå uten en grundig kjennskap til fortida. Problemet var at han snakket om en mer enn syv tusen år gammel fortid.

  Folk den gang hadde trodd på Guder, åndelige vesener som ingen kunne se. Fortsatt fantes det mennesker i vår verden som trodde på slike, som munkene, årsaken til at jeg hadde kjent til klostre. Ingen hadde sett den Gamle. Den Gamle var en legende. I følge Gailio, var problemet at både, Loven, Planen og Kistepakta bygde på en hendelse om ikke hadde foregått på et  verdslig plan. Ingen hadde  sett den Gamle. Han var en åndsskikkelse. Problemet mitt var at jeg hadde sett ham sitte der sammen med de syv. Det skremte vannet av meg.

Jeg kikket bort mot et velstelt parkanlegg i enden av Murpromenaden. Den så perfekt ut for mitt behov. Jeg hastet dit. Benken sto perfekt plassert i skyggene, et godt utgangspunkt for å holde øye med folk, jenter, ei jente. Jeg kikket rundt meg. Ingen Livia. Nei, vel! Da fikk det bli hvil. Jeg lukket øynene.

Hvem hadde løsnet festet i taklampa på hotellet? Det var ingen konstruktiv tanke. Jeg hadde ikke mulighet til å finne ut av det. Eksperter jobbet med oppgava. Jeg svelget. Tenk på noe annet! Gailio hadde gitt meg alt for mye å gruble over. Livia, hun måtte da være her et sted. Kanskje jeg skulle gå tilbake til hotellet i håp om at hun ville dukke opp. Idiot! Jeg orket ikke å bevege meg og ble sittende i apatisk overgivelse.

Muren endte i en husrekke bygd inn i fjellet. Jeg var fascinert av byggestilen. Mutteren ville elske det. Jeg så frem til at vi skulle dra hit en gang, hele familien min. Folk, i den gamle tida før vår, måtte ha vært gale. Ulike grupperinger hadde trodd på forskjellige guder. De hadde kriget mot hverandre, drept hverandre i gudens navn. Jeg fattet ikke at det kunne være sant. Til alt overmål hadde de, i følge Gailio, hatt den eksakt samme genetiske utrustning som oss.

En skikkelse gled ned ved siden av meg. Et deja Vu. Jeg åpnet øynene og forventet halvveis at det var Livia. Det var en gutt med mørkt skulderlangt hår.

Hei. Han rakte frem handa. Øynene var dypt grønne med et streif av latter i dypet. Jeg heter Kobin og ser etter en Reikin Jernstein. Det skulle ikke være deg? Jeg nikket. Han smilte. Livia har visst gjort en avtale om omvisning i Klosterdalen. Han kom for å avlyse. Skuffelsen var som et fysisk slag mot opprømtheten. Hun vil gjerne treffe deg.

Hvor kan jeg finne henne? Det kjentes vanskelig å puste.

Hun melker kuer. Jeg gjentok ordene ett for ett. Ja, kuer, store bedagelige drøvtyggere når de ikke renner av sted som skjenende piler. Ikke morsomt. Gutter i Liljedalen menget seg ikke med kuer. Vi har syv gårder som gjør oss selvforsynte. Skoleelever bistår i driften som et ledd i opplæringa. Ferietid gjør ikke nødvendigvis unntak. Blir du med? Han skakket på hodet. Eller har du andre planer?

Definitivt ikke. Jeg reiste meg. Vi krysset Murpromenaden og svingte inn i Sørhallenveien. I følge mine nedtegnelser var det syv tverrgater til Murpromenaden alle med navn etter hver sin verdensdel. Livia fortalte at du kommer fra Voksteren, sa han. Jeg nikket, et uinteressant tema. Jeg ville vite hvorfor hun hadde sendt ham for å plukke opp meg. Melkinga tok vel lenger tid enn hun hadde tenkt.

Melket du også kuer? Tanken stakk!

Nei! Han var kanskje en venn? Ja, det og. Et nytt blunk. Jeg svelget. Hun fryktet vel at andre søte jenter i Klosterdalen ville stikke av med deg. Hun hadde snakket til ham, om meg. Så hvem var denne mannsklatten? En tiltrekkende fyr. Jeg, jo da, jeg er broren hennes. Det var uventet. Jeg ville ha tippet på at de var jevngamle. Tvillingbroren. Han lo. Jeg var nysgjerrig på deg. Hun skyldte meg en tjeneste slik som hun har krakset som ei kråke siden i går.

Han måtte være døv. Den stemmen. En bror. Skrolle skulle ha droppet ferien i Urleiven og kommet direkte hit, eller kanskje ikke. Tenk om han også falt for henne, for Livia. Han kunne jo bli i Urleiven noen uker.

Jeg fant ikke på mer å si. Vi passerte Sørhallenhotell. Livia hadde snakket om syv hoteller.

Hoteller og veier er oppkalt etter de syv verdensdeler, sa jeg. Hvorfor?

Spør du meg må forfedrene ha lengtet hjem som laks etter gyteplasser.

Hva mener du? Det var nesten ikke folk å se lenger. Butikker og handelsboder hadde sluttet.

Folk, som kom hit til Konglomeratet en gang i urtida, kom jo fra en verdensdel. De lengtet vel tilbake dit. Gailio hadde snakket om det som om det var i går. Så var i hvert fall ikke alle like gale.

Byhusene endte i et villastrøk med eneboliger som lå stadig mer spredt. Grønne marker strakte seg ut. Vi er egentlig fortsatt ikke helt bofaste forstår du. Jeg, og andre konglomeratere, tilhører både den verden våre aner kom fra og den vi er født inn i. Når vi avslutter førsteskolen, videreutdanner vi oss i vår verdensdel nummer to. En ubehagelig påminnelse. Innen sommeren måtte jeg finne ut av hva jeg skulle gjøre med fremtida.

Jeg talte syv fjelltopper som omsluttet dalen på alle kanter. Dalsider slynget seg nedover mellom fjellene fra venstre mot høyre.

Kommer man ut av byen dersom man følger dalsidene?

Nei, det strekker seg lange landtunger nedover. Alle ender i fjellvegger lengst nede. Du kan selvfølgelig gå over fjellet.

Til ødelandet, sa jeg. Skrittene våre var en jevn lyd i ørene.

Ja, nettopp.

Da kom jeg på det. Gailio hadde sagt at de ville utplassere vakter som skulle sørge for at jeg var trygg. Jeg hadde ikke sett en eneste vakt.

Hun nevnte ingen tvillingbror? En paranoid engstelse krøp under huden. Gailio hadde tilbudt meg en personlig vakt, men jeg hadde avslått. Livia. Jeg rødmet. En vakt hadde ikke passet inn i planene mine, drømmen om henne. Nå ønsket jeg at jeg hadde takket ja.   

Det er ikke det første jeg forteller ei jente jeg ikke kjenner. Jeg kikket rundt meg. Det var virkelig ingen her. Gailio hadde sagt at de ville utplassere vakter overalt i byen så jeg skulle være trygg, diskrete profesjonelle vakter.

Dere er ikke spesielt like, sa jeg og svelget. Noen måtte ha sett meg. Jeg hadde ikke skjult at jeg gikk.

Nei, hun ligner visst på mora vår. Gutten hadde muskler til å plassere jakka på. Hele dette henteopplegget virket rart. Jeg la an en ubesværet modus. Mordforsøk.

Visst? Gailio hadde sagt at det ikke var sikkert jeg ville oppdage vaktene, men de ville være der.

Vi kjente aldri mamma. Hun forlot oss da vi var små.

Så trist! Utbruddet datt ut før jeg fikk tenkt meg om. Et savn etter mutteren strøk som et vindpust forbi. Jeg vendte på hodet. Ingen der, ikke et eneste glimt av en diskret vakt.

Vi har aldri vært vant til noe annet. Når vi var helt små, bodde vi i Rosengard noen år. Voksterens hovedstad. Gutter med paranoide fikseringer var helt sikkert ingen jentes drøm.

Jeg skubbet engstelsen bort mens jeg bestrebet meg på å holde en form for samtale i gang. Kuer. Gutter ble vanligvis ikke forsøkt myrdet. Jeg klamret meg til en bråkjekk tone. Innsida skalv som en manet.

Gailio hadde snakket om sannhet, og om den menneskelige evne til å fatte den. I følge ham avhang det av medfødte evner, muligheten til å gjøre erfaringer og evnen til å fortolke informasjon. Inn i dette virket menneskelige lidenskaper og behov. Jeg klarte ikke å finne på noe mer å snakke med broren hennes om. Han fant visst ikke på mer å si han heller. Alt vi hørte var lyden av skrittene våre.

Jeg forsvant inn i tankene mine mens jeg kikket meg om etter vakter. I følge Gailio pågikk det en stadig kamp mellom frihet og makt, kjærlighet og likegyldighet, nytelse og måtehold, grådighet og reelle behov i menneskers indre og ytre rom. Denne kampen måtte føres til seier på alle arenaer. Først da ville vi som menneskehet ha oppfylt den første pakt. Konglomeratets oppgave var å skape de rom som skulle gjøre det mulig. Jeg kikket skrått opp på Livias bror. Han så rett fremfor seg. Gikk. Jeg prøvde virkelig å finne på noe klokt å si.

Ikke et menneske å se. Kistepakta skulle være en hjelp, så målet ble mulig. Jeg hadde virkelig ingenting å bidra med i en slik sammenheng. Hva tenkte han om meg denne broren? Det bekymret meg. I følge Gailio hadde pakta møtt motstand like fra urbegynnelsen. Den siste kampen hadde funnet sted for femhundreår siden. Femhundre år. Det var veldig mange år.

Jeg lurte på om denne broren hadde hørt om den. Konglomeratet behandlet det som en stadig trussel. En femhundreår gammel trussel som hadde som mål å ramme meg på grunn av noen forbaskede kister. Jeg hadde blitt forsøkt myrdet, en sannhet jeg ikke kunne komme bort fra.

Livias bror så avslappet ut som om han ikke eide en bekymring i verden. Jeg våget ikke å spørre. Han kunne tro jeg var gal. Det ville ikke være lurt. Jeg ville ikke at broren skulle se på meg som en taus idiot heller.

Vi beveget oss gjennom et skogholt. Jeg så verken kuer eller Livia. I følge Gailio kunne en konglomerater aldri tillate seg å slippe verdensperspektivet av syne. De var en konglomeraters misjon. Noen mennesker ville utstrekke sin vilje over andre, hadde det som et mål. Andre ville gjøre gode handlinger. De fleste mennesker ville presentere seg selv som gode, se på seg selv som gode. I mellomrommet fantes det alle mulige folk. En bestemt gruppering ønsket, i følge Gailio, et makthierarki med den målsetting å velte kistepakta, forkludre planen og erstatte vår verdensbok, Liber Mundi med sin egen, Liber Rectoris, maktens bok. De ville stjele seieren de syv, og den Gamle, hadde planlagt ved Kilden, vår nye mulighet for suksess.

Akkurat nå hadde jeg en jevnaldrende gutt her som jeg kunne snakke med om dette, som trolig ville se det med mine øyne. Jeg, min tosk, klarte ikke å komme opp med et eneste spørsmål. Konglomeratets organisasjon bestrebet seg på å skape en steingrunn for nedbrytende samfunnskrefter på alle arenaer. Aldri mer år null. Jeg sukket. Fyren kikket bort på meg.

Vi er snart fremme, sa han. Jeg hadde ikke sett ei eneste ku. Gailio så på alt det han hadde fortalt meg som sant. Å bli med på det var ikke problemet. Jeg trengte fornuftige motargumenter så jeg ikke skulle miste vettet. Broren, Kobin. Jeg ville absolutt ikke oppfattes som en dust i hans øyne. Verdensmålet var ,i følge Gailio, enkelt og hadde aldri endret seg. Jorda skulle fylles med kjærlighet til den åndet av det, ei flytende elv av kjærlighet.

En utopi selvsagt. Det var alt for mye egoisme omkring. Dokvin var en egoistisk slamp, som holdt andre under sin vilje. Gailo så på det som det onde. I den gamle verden hadde mange sett på det onde som en personifisert djevel. Hvor gale gikk det an å bli.

Da så jeg kuer. På en benk utenfor enga satt Livia. Blaffet av frykt strøk av gårde  som om det aldri hadde vært der.

Hei! Hun kom oss i møte og ga meg spontant en klem. Jeg rødmet og håpet fåfengt at ingen av dem merket det. Hun vendte seg mot broren og takket.

Bare hyggelig, søster. Han løftet handa i en taus hilsen allerede i ferd med å forlate oss. Jeg var ikke lei for det.

En høy og tydelig stemme brøt stillheten. Jeg snudde meg etter lydkilden. Foruten oss og kuene, var det tomt. Meldinga var adressert til meg. En udefinerbar frykt landet i magen.

Jeg skulle innfinne meg på luftskipenga øyeblikkelig. Hvem som helst, ville vise meg veien. Stemmen gjentok beskjeden fire ganger. Kobin hadde returnert og stilt seg ved siden av søstera. En pinefull stillhet fulgte. Jeg registrerte ikke en gang et vindpust. Tvillingenes blikk opplevdes som et fysisk trykk mot huden. Ikke ei ku rautet.

Vi må skynde oss, sa Livia. Hadde jeg bare visst hvor luftskipenga var.

Vi må ta indre vei, sa Kobin. Det var alt for varmt i sola.

Våger vi det? sa Livia. Et merkelig stedsnavn, luftskipenga.

Få meg dit! sa jeg og orket ikke tanken på å være avhengig av andre. Alt var merkelig på denne plassen. Kjærlighet du. Noen hadde forsøkt å myrde meg. Døden. Jeg grøsset.

Ingen blir kalt opp uten grunn, sa Kobin. Det var det jeg fryktet. En intens følelse av ensomhet grep meg. Jeg husket lille Reikin, den gang mamma var blitt borte for meg i butikken.

Gailio er verten hans, sa Livia. Jeg hadde trodd at mamma var borte for alltid.

Kom, sa Kobin. Jeg tar ansvaret. Vi er for langt unna luftskipenga som det er. De måtte se å få meg til den enga. Jeg var sulten! Egentlig ville jeg hjem. Hjem var trygghet. Sansene fungerte på høygir. Gailios elv av kjærlighet. Fint skulle det høres ut.

Vi hastet over ei mark med en intens grønnfarge. Et lite brunbeiset hus lignet et lagerrom. Jeg kjente ikke stemmen som hadde snakket. Kobin åpnet ei lav dør. Vi gikk inn. Ingen vinduer slapp inn lys. Det hadde hjulpet hvis jeg hadde kjent stemmen. Kobin fant lyskilden. Det kunne ha vært en av de seks vaktene som jeg ikke hadde sett snurten av. Livia åpnet ei dør. Fyren i buksestativet kunne ha vært en av dem.

Jeg skulle ha insistert på å få møte vaktene. Hilse på dem. Fyren fra buksestativet hadde vært oppslukt av bukser. Stemmen hadde sagt med en gang. Ei trapp endte i en lang rett korridor. Det var dør etter dør. Med en gang hørtes ikke bra ut. Kobin stoppet ved en av dørene, ei grønn dør. Han fant et nøkkelkort. Den ledet ut til ei bred gate under jorda med fire transportbånd, to i hver retning. Jeg så ingen andre enn oss der. Kjærlighet avhang av frihet. Den kunne aldri presses på folk. Det var et problem. Ingen kunne be om den. Den måtte gis, skjenkes som en gave.

Vi steg opp på båndet til venstre. Kobin satte inn kortet og trykket på en knapp. Hurtig ble vi spolt framover. Båndet stanset. Vi gikk av. Jeg enset knapt at jeg burde ha blitt overveldet. Kobin åpnet døra. Vi kom ut til en trapp. Jeg hadde gått langs Murpromenaden og sett idylliske sitteplasser ved koselige utebord med blomstrende klatrere. Vi gikk opp trappa. Jeg hadde drømt om å spise med Livia ved et av de bordene. På toppen var det tre dører, alle røde. Vi tok den midterste og endte i en forgård mellom to murer. Derfra tok vi til venstre langs en hellelagt vei.

Da jeg kom hit, hadde jeg gått langs en slik vei. Jeg kjente meg ikke igjen. Benker, trær, busker og blomster sto i små ovale felt. Et ideelt sted for å hvile, kysse. Gule ranunkler. Det var ingen her. Livias arm presset lett mot min.

Ei jord gjennomtrengt av kjærlighet. Det var en utopi. I en slik verden ville ikke Dokvin ha mulighet for å herje fritt. Gailio hadde sagt at jeg tok feil. I en slik verden ville han ikke ha ønsket å herje med noen. Det var hele poenget.

Vi tråkket inn i en åpning i muren, en bueformet portal. På den andre sida var enga der jeg hadde ankommet for en dag siden. Der var det ingen sykkel, kun et luftskip med en klynge mennesker rundt, et tvillingpar og jeg. Noen skulle ha stoppet Dokvin. Han skulle ikke ha fått lov til å bølle med oss, verken for vår del eller sin egen.

Jeg gjenkjente Arina. Livias arm holdt stadig i min. Hun luktet deilig som en blomstereng. Føttene mine fikk en akutt ulyst mot å bevege seg. De stoppet opp. Min niese Lilje var to år. Hun var sta. Beina mine sto bom stille. Følget mitt gjorde det samme. Tausheten kjentes tykk og intens.

Arina kom. Nølende. Ansiktet var bare øyne. Huden var hvit. Det grønne i øynene lignet skogen. Det gode og det onde. I følge Gailio var det enkelt. Det gode var å utføre uselviske kjærlighetshandlinger, til det beste, for fellesskapet, mennesker og jord uten brodd eller baktanke.

Arina stoppet et stykke fra oss. Kobin gikk henne i møte. Lavmælt utvekslet de ord jeg ikke greide å oppfatte. Armen til Livia lå fortsatt i min. En klump formet seg i magen, en hypersensitiv dirrende uro. Kobin så mot oss, klemte Arina og gikk mot luftskipet. Ei flytende elv av kjærlighet du. Jeg ønsket meg til ei slik elv.

Kom, Reikin! Det var Livias stemme, dirrende myk. La oss se hva de vil deg! Blåfargen til akeleien møtte blikket mitt. Hennes øyne. Jeg ville nyte fargen, men jeg ville ikke se bekymringa i dem. Det duftet blomster og eng, som henne, Livia, Hun nikket i retning Arina mens hun trakk lett i armen min, ei duftende, dampende, skjønn kvinne. For å glede henne, transporterte jeg meg dit hun ville. Det var to armlengders avstand mellom oss og Arina, Gailios kone. Jeg stoppet. Livias øyne. Det grønne i dypet av blått danset med det nesten sorte i mine.

Livia vinket meg videre. Jeg adlød og fant Arinas blikk. Øynene våre lekte ikke. Jeg søkte det lille blå glimtet jeg visste fantes dypt i det grønne. Hennes vek først. Hun pekte mot en benk til venstre for oss, en benk på ei eng av markblomster. Mutteren elsket markblomster. Løytnantshjerter sto i blomst. Rødfargen på hjertene var som Livias lepper. Livia gikk med sakte skritt mot broren.

Jeg festet blikket på akeleien. Den som var like dypblå som Livias øyne, en praktakeleie. Jeg likte akeleien. Formen var estetisk og morsom. Jeg likte meg i hagen hjemme hos foreldrene mine, men sa det ikke til noen, ikke engang til Skrolle. Jeg beit meg i leppa i det vi satte oss. En gang skulle jeg ha en egen hage.

Jeg har triste nyheter, sa Arina.  Det visste jeg. Jeg forteller ikke dette med lett hjerte. Hjertet mitt var tyngre enn bly. Det er din mor. Hun er død!

Ordene sank inn. Først ble jeg stiv. Gyselig kald luft sildret i nakkeregionen og forplantet seg til skulderbladene der den ble enda kaldere. Et tynt pip formet seg i dypet av magen og kom ut som et skrik. Ikke mamma. Hun måtte ha sagt feil. Mamma kunne ikke dø. Knoklene ble iskalde, men jeg kunne ikke stoppe å skrike. De grønne øynene foran meg skapte en tåre verden kunne stå stille i. Den rant ikke, bare skalv i øyegropen til den var alt jeg så. En tåre som stanset tida. I den var det lyd. Den kom fra meg, men jeg kunne ikke kontrollere den.

Føtter løp. Ei arm grep skuldrene mine og snudde meg rundt. Livias stemme ropte navnet mitt. En gang, to ganger. Etterdønningene av lyden dirret i ørene. Hun dro hodet mot brystet sitt. Jeg merket ikke at det var bryster. De var gode å hvile mot. Duften av eng, duften av henne, en lek i neseborene. Livia. Hun gråt. Mange tårer. De gledet meg. Øynene mine var tørre, men de ønsket å gråte. Handa beveget seg mot henne og ville tørke bort tårene som dannet striper nedover de myke kinnene. I tårene hennes kunne tida finne hvile. Blå øyne. Springvannskilden bredte seg ut i dem som ei vifte. Farger fløt og ble til ei regnbue. Ro gled inn i knuten i brystet og løste den opp. Livia sa ikke noe. Hun grep handa mi og ga den et fast trykk.

Jeg vendte meg mot Arina.

Hvordan skjedde det? Arina sukket. Jeg var hjelpeløst rastløs. Å sitte på en benk var ingen mulighet. Jeg måtte stå. Roen var tilsynelatende. Den var fullstendig skjør. Jeg slapp Livia! Hvor er Gailio? Jeg må hjem, treffe min far og mine søstre. De trenger meg. Luftskipet og mennene der borte. En av dem må da kunne føre skipet. Hva i glitrende galskap gjør de her forresten? Jeg kjente dem ikke. Ingen av dem. Jeg trengte Gailio. Det gikk opp for meg at han var blitt en jeg stolte på, en venn. Arinas hand trykket lett mot skuldra mi. Jeg snudde meg vilt. Du må hjelpe meg!

Vi skal hjelpe deg, beroliget stemmen. Men jeg har mer jeg må fortelle. Jeg dreide blikket mellom de to kvinnene. En tåke drev foran øynene. Livia løftet hodet. Øynene var fuktige. Hun rakte meg handa mens hun mumlet beroligende.

La Arina fortelle ferdig. Kraftløst gled jeg ned på benken.

Arina tok sats: Ok! Det er slik at din mor er her. Ikke noe kunne ha gjort meg mer forskrekket. Hun levde helt til skipet landet. Kort etter landing døde hun. Da hadde vi nettopp kontaktet deg. Min mor hadde ikke noe med å lande her. Hun var et inventar i huset som ikke fartet omkring. Vi ønsket at du skulle få tatt farvel hvis det skulle gå galt. Herreskaper, ta farvel! Jeg ville ikke ta farvel. Hun skulle være hos meg. Annet valg fantes ikke. I går hadde jeg vært sammen med henne i hagen. Et iskaldt gufs prikket i leggene. Det hadde vært i går. Gailio dro hjem til deg for å informere om mordforsøket. Det var uendelig lenge siden i går. Mamma kunne ikke være død. Hun var en kroppslig energibunt. Gailio traff dem ikke hjemme. Han fikk ikke kontakt med søstrene dine. Jeg kunne ha gitt ham adressa. De var sikkert på jobb, eller i barnehagen, eller på tur. Hun ristet på hodet. Et luftskip med en operasjonsdyktig styrke, ble rekvirert. Gailio begynte letinga alene. Ordene smalt i skallen. Jeg fikk ingen mening i dem.

Mine foreldre var rolige stedbundne mennesker. I ei hytte ved skogbrynet på tomta deres, fant han dem. Det var ikke noe rart med det. De likte seg i den hytta. Jeg beklager Reikin. Ordene hennes var meningsløse. Min far hadde sittet hjelpeløst bundet. Det fantes ingen logikk i det. Folk ble ikke bundet. De hadde torturert min mor. Ingen ble torturert, ingen. Hun var ei frue i huset, ingen eventyrskikkelse. De ville vite hvor du befant deg.

Du ser vel at det ikke stemmer. Mordforsøket i natt. De visste hvor jeg var. Stemmen min gikk i fistel. Selvfølgelig hadde de ikke røpet meg, sønnen, den eneste.

Jeg vet at det virker ulogisk, men slik formidlet Gailio det til meg, og jeg er en person som holder meg usminket til sannheten. Han fant en øks i hoggestabben. Magen min roterte. Jeg svelget og svelget. Ved skjulet fant han en jernstang. Han overrumplet dem, tok fra dem våpen og drepte dem, plageåndene. Stemmen hennes var kaldere enn frostrøyk.

Kulden dirret mellom skulderbladene. Han drepte dem. Igjen og igjen surret ordene rundt i hodet. Det var over. De skyldige var tatt. Min mor hadde dødd av det. Det var ikke til å godta. Gailio hadde tatt morderne. Slutt på historia. Din mor var svært skadd, men hun levde. Din far var apatisk. Da luftskipet kom, måtte begge bæres om bord. Jeg hadde snublet rundt som en forelsket idiot uten tanke for dem. Jeg skulle aldri ha løpt til Harevannet, et idiotisk tidsspille. Hvorfor hadde jeg ikke snakket med dem på RA slik Gailio hadde foreslått. Vårt medisinske personell prøvde så godt de kunne. Livet sto ikke til å redde.

Men min far han er? Hun avbrøt.

Han lever, men vi får ham ikke ut av apatien. Mora mi var død. Ordene stilte seg nakne og alene foran forstanden. Han bare sitter der. Jeg prøvde å fatte innholdet i ordene, de Arina hadde fortalt. Han nekter å forlate din mor. Det forsto jeg. De elsket hverandre, hadde elsket hverandre, dypere enn havets dybder. Min far var den som holdt familien oppe. Noen hadde forsøkt å drepe meg også.

Hvor er Gailio nå? Hvis pappa var indisponert måtte jeg ta kontroll.

Han og hjelpestyrken leter etter søstrene dine og kameraten din. Det var det ingen grunn til. Alle som står deg nær, kan tenkes å vite hvor du er.

Ingen vet det. Vi fortalte det ikke til noen, ropte jeg. Beina spente tak i bakken.

Det vet bare vi. Han finner dem og tar dem med til Konglomeratet. Har du annen slekt? Andre som kan mistenkes for å vite noe? Vi var en liten familie, kun oss. Jeg hadde bare en nær venn. Vi får noen til å følge opp klassekameratene dine. Jeg kunne ikke tenke på dem, ikke på noen andre. Mora og faren min. Veien dit kjentes mil lang, men jeg måtte tråkke den.

Arina og Livia grep meg i hver sin arm. Jeg lot dem gjøre det. Vi gikk mot skipet. Kobin kom oss i møte. Han la ei arm rundt søstera, klemte henne og rakte meg handa med en kondolanse på leppene. Han virket mer enn sine år, en tåkeskikkelse i skarp relieff.

En fremmed mann steg ut av tåka og tilhørte verdensrådet. Jeg snublet frem. Mennesker trakk seg til side, åpnet en vei. Jeg ante ikke hvor mange de var. Blikket var festet til trappa, den jeg måtte klatre opp. Jeg entret skipet. Ord kunne ikke ha forberedt meg på det jeg så. Pappa lignet en steinstøtte. Kun bevegelsen i tinningen fortalte at han åndet. På båra, lå en skikkelse, mamma.

Pappa. Et spinkelt rop. Det var min stemme. Ingen respons. Jeg ropte litt høyere men jeg kunne ikke rope for høyt, for jeg måtte ikke forstyrre henne. Tanken var brutal. Hun hørte ingen lenger. Døden. Jeg hatet at det eksisterte død, et hensiktsløst pek av verdens opphav. Min mor hadde alltid hatt en innebygd radar for mine behov, dem jeg ikke vedkjente meg og de andre. Jeg ville brøle så hun skulle høre, men jeg ville ikke forstyrre henne. Føttene tok meg bort til pappa, kjempen som hadde trøstet meg gjennom barnesorger. Han satt som en kald oppstivet skikkelse med øyne som så uten å se. Pappa. Jeg la armene rundt ham. Tausheten kjentes ikke riktig. Mora mi var død. Jeg kunne ikke tåle det. Han måtte snakke, dele tragedien med meg.

Ansiktet hennes lignet ikke hennes. Jeg så ikke snev av blondt i den bustete blodkvasen som skulle være hår. Nesa var slått skjev. Et teppe dekket kroppen. Hun var kvinna som hadde gitt meg livet. Jeg flerret teppet bort fra henne.

Nei, ikke Ei hand la seg over min. Arinas. Det var for sent. Et langtrukkent ul fant ut av celler så skjulte at jeg knapt visste at de fantes. Et skrik la seg ved mitt. Sammen red vi lydbølgen. Gråt. Hulk som ikke var mine. Jeg hadde ikke noe å stille opp med. Ingenting. Skjebne, et lunefullt pek.

Ei hand, jeg tror det var Arinas, skjøt ut og trakk teppet over henne som en gang hadde vært ei lyshåret, middelaldrende kvinne med pulserende åndedrett og strømmende liv. Ulinga stoppet, men ble værende inni meg, et eksistensielt skrik. Blodige åpninger gapte der brystene hadde vært. Underlivet var ridd, kuttet i, ødelagt. Det veltet seg voldsom i magen. Frostridde menneskehjerter hadde fråtset i henne, kvinna som hadde gitt meg livet. Den kvinnelige myke fruktknuten, frontalporten til det hellige kammer, der liv ble forent.

Ordene fløt inn fra et glemt minne,
et dikt, en lærer.
Jeg ante ikke.

 

 

 

Lytt til kapittel 6

 

 

















#

Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 5




Lyst til å lese de foregående kapitler













Noen Forfatterord:


Hva hvis jeg skulle få ønske meg hva jeg ville. Da ville jeg ønske meg en verden der ingen slår, ingen skyter, ingen voldtar. Dypest sett mener jeg at ingen pådytter sin vilje på andre. Rettferdighet innenfor loven, broderlighet innenfor økonomien og frihet innenfor tenkningen. Mest av alt håper jeg på virkeliggjørelsen av en komsisk
kjærlighet mellom mennesker i god vilje.

Liver er så vakkert, så fantastisk deilig. La oss nyte det sammen i vidunderlig forskjellighet. La meningsforskjeller være en spore til å lytte. Ingen skyttergraver. Ulike meninger side ved side, like mangfoldige som det er mennesker til å tenke dem. Ingen religioner som trykker sannhet på folk, bare religioner som folk står fritt til å forholde seg til etter sin egen vilje. Det er mitt håp for en bedre verden.


Boka mi. Reikin har sett en død mann i skogen. Han har blitt utsatt for et mordforsøk. Derfor befinner han seg nå i Konglomeratet, den åttende verdensdel, slik at han kan være trygg.



Lampa over senga, der han skulle ha ligget, ramler ned. Siden festet er gjennomløpende, skulle det ikke kunne skje.  Det blir satt i gang en undersøkelse.
Reikin hadde møtt ei jente, kjent på hormoner som bruser, forelsket seg. Det var tanken på henne, Livia, som hadde gjort at han ikke hadde plassert seg i den senga. Han hadde brukt tid på å drømme, på å leke med tanken på henne, et nytt møte.

Det hadde reddet livet hans. Han fortalte det ikke. Hun var et eventyr i hans indre rom. Ved det begynner

Kapittel 5

Jeg mistet all kraft og strakte handa ut etter pilla. Gailio hentet vann på badet. Jeg svelget. Pille eller ikke. Jeg kom aldri til å få sove. Jeg la meg tilbake mot puta. Han satt der, stø som fjellet, som fatteren.

Du burde få brakt inn ei seng, sa jeg og hadde resignert. Jeg orket ikke å flytte på meg.

Jeg skal vokte over deg, ikke sove, smilte han. Sov nå!

Lampa var uskyldig. Taket hadde holdt. Livia, ei nydelig skapning, hadde reddet livet mitt uten å ane det. Tankene kludret seg til og jeg forsvant inn i et harmonisk mørke.   

Ingen morgener var like. Lakenet var vått av svette. Armene satt fast i putetrekket. Jeg kikket bort på lampa. Den hang som den skulle med den gedigne senga under seg, innbydende og oppredd. Ei flue summet hensiktsløst over vindusflata. Gailio sov i stolen. Jeg plasserte føttene på gulvet for å gå i dusjen. Gailio spratt opp.

Er det bra med deg? Blikket kryssraidet ansiktet mitt. Jeg ville dusje. Han nikket. Det burde han gjøre også. Han så ikke morgenfrisk ut.

Da jeg kom tilbake hadde han ordnet frokost. Jeg var desperat sulten. Er det greit om jeg snakker mens vi tygger? spurte han mens jeg tok for meg av brød, smør, pålegg, rå grønnsaker og frukt. Rådet, sikkerhetsansvarlig, våre el-team og vårt folkevern har vært i aktivitet i hele natt. Jeg tømte et melkeglass og fattet ikke at jeg en gang orket å spise. Lampa var løsnet fra sitt naturlige feste. Ordene hans brukte tid på å finne inn til vettet, men de skurret. Du skrudde på vannet. Ei tilkoblet klokke ble aktivert. Jeg sluttet å tygge, hadde fullt fokus mot å forstå ordene. Når den hadde tikket seg ferdig, falt lampa.

Noen hadde gjort det med vilje. Ordene hang seg opp i hjernen der de fortsatte å spole igjen og igjen. Beklager, Reikin. Du skulle ha fått stille sulten før jeg kom med den motbydelige nyheten. Maten vokste i munnen. Vi har mye å prate om, men ikke all verdens tid. Svelgerefleksen låste seg. Jeg lette desperat etter en serviett. Gailio betraktet meg med et hjelpeløst blikk. Der. Jeg spyttet ut i et gult papir med blå blomster og la hele elendigheten på tallerkenen. Det sto ikke i manns makt å stryke mareritt av almanakken. Lampa var uskyldig.

Jeg skjøv tallerkenen over bordet til den andre siden. Noens onde hensikt. Er det noe jeg kan gjøre? spurte Gailio og så like hjelpeløs ut som jeg følte meg. Jeg ristet på hodet. Noen ville skade meg. Vil du ha mer informasjon? Jeg ville ha livet mitt tilbake, kun det. Et liv med normalitet og hverdagslighet.

Jeg rettet ryggen og ba ham fortsette. Vi tok prøver av hunden din. Han ble forgiftet. Derfor varslet han ikke. Egentlig hadde jeg forstått det, men jeg hadde ikke villet innse det. Vi står overfor en kjede uforståelige hendelser, Reikin. Grusomme, og meningsløse. I tillegg til deg og din far, vet kun medlemmer av Kildeordenen at du befinner deg her. De er vår høyeste lovformende instans. Jeg garanterer deres hederlighet.

Familien din visste om meg, hvisket jeg. De og pilefyren.

Ingen visste om liket i treet, mordforsøket på deg, at du tilhører en kistevokterfamilie og er en mulig kistebærer. Du har ikke fortalt til noen hvor du oppholder deg? Jeg ristet på hodet, men kom på at det var helt feil. Jenta, den nydelige skapningen. Livia Styrktett. Jeg hadde vært så opptatt av henne at det hadde reddet livet mitt. Han satte tommelen opp. Det er ei flott jente, sa han. Hun har helt sikkert ingen skyld i dette. Selvsagt kan hun   ha fortalt om deg til noen. Det skal jeg sjekke.

Jeg er ikke trygg her, hvisket jeg og kjente på livet, hjerteslagene.

Ingen steder er tryggere enn dette, sa han fast. Vi har forhørt alle på hotellet. Ingen beskriver noe uvanlig. Vi er en turistdestinasjon og har sporet opp turister, forhørt dem og sendt dem ut med luftskip. Ingen er observert som ikke naturlig hører hjemme her. Vi har snakket med slektninger uten fast bostedsadresse. Ingen har noe å fortelle som forklarer det som har skjedd.

I løpet av dagen skipes gjenværende ikke fastboende ut. Da kan vi garantere din trygghet. Alle med folkevergekompetanse er informert om situasjonen. Det innebefatter min kone og vår gjest fra i går, Solaiko. La meg si det sånn, Reikin. Folk blir ikke angrepet i Konglomeratet. Noe sånt har aldri tidligere forekommet. Det har utløst høyeste beredskap.

Tre skip forlot Konglomeratet rett før du ankom. Vi skal sjekke passasjerene og snu alle nødvendige steiner til vi har funnet svar. Med slike nyheter, vil du kanskje snakke med dine foreldre? Av sikkerhetsgrunner kan vi ikke tillate deg å reise hjem.

Mamma og pappa. De ville bli skrekkslagne. Beklageligvis! Jeg garanterte din trygghet. Har du et personlig behov for å snakke med dem? Jeg stirret ned i bordplata, kvalm og uggen. De ville garantert begi seg ut på en redningsaksjon. Jeg ville ikke ha dem hit. Hvis du ikke selv har et behov for å snakke med dem, reiser jeg dit og informerer dem senere i dag. Er det greit for deg? Jeg nikket. Kanskje du skal skrive noen ord til dem som forsikrer dem at du har det fint. Jeg tenkte meg om. Det virket greit nok. Jeg kunne gjøre det.

Gailios blikk brant i ansiktet.

Kan du beskrive mennene du så fra vinduet! Vi har snakket med Solaiko. Han gikk rundt i hele Klosterdalen i går kveld i nylig hjemvendt pratelyst. Han har vandret i hotellets hage, men han kan ikke huske å ha stirret opp mot vinduet ditt. Selv gikk jeg rett hjem.

Jeg så to gestikulerende skygger som minnet om dere. Jeg hørte ingen ord og kjenner ingen her. Dere, eller de, virket uenige.

Det kan ha vært gjerningsmennene. Han stilte seg i vinduet og ba meg peke ut stedet. Du så dem fra et annet rom, men det ser ikke så veldig annerledes ut herfra. Jeg stilte meg ved siden av ham mens jeg prøvde å orientere meg. Var det lyst i hagen?

Ikke veldig. Stjernelys, måneskinn. Lykta til venstre der, var tent. Mennene sto til høyre mot trærne. Jeg pekte.

Hadde du lyset tent?

Nei, jeg sto i mørket. De var forsvunnet før jeg hørte det dirre.

Hvor lenge før? Helt ulogisk kom jeg til å tenke på den gang et steinutspring hadde falt ned og knust den røde lekebilen min, favorittleken. Hvor gammel hadde jeg vært? Fire år kanskje.

Jeg gikk for å spytte. Da jeg kom tilbake var de borte. Jeg la merke til boka om Klosterdalen, hørte dirring, kikket ut og gikk for å spytte igjen. Det var da det smalt. Jeg skuttet meg. Den rød lekebilen hadde blitt redusert til et misformet vrak. Minnet om vraket satt fortsatt i hendene.    

La de to merke til deg? Kan det ha vært derfor de fjernet seg?

Jeg tror ikke det. Skuddene i forgårs. Jeg trakk meg bak gardina. Det var et rent instinkt. Setningen hang mellom oss i flere sekunder.

Godt handlet. Du er sikker på at det var to menn, ikke kvinner mener jeg?

Jeg er ikke sikker på noe. Kvalmen rullet i magen. Folk kan vel komme over grensa.

Nettopp det er ikke mulig. Grensa er hermetisk lukket. Tiltakene våre skal gjøre deg helt trygg. Helt trygg var et stort ord. Det var fysisk umulig å lukke ei grense fullstendig. I dette tilfelle er det sant. Ei grense var ikke annet enn ei tenkt linje mellom landområder. Konglomeratet besitter den ypperste kompetanse. Vi kontrollerer grensa. Mot ulykker, har vi selvsagt ingen garanti. Sammenlignet med andre verdensdeler har vi færrest av dem. Når du blir bedre kjent med oss, vil du forstå hvorfor. Vi må få fastslått hvorvidt du er kistebærer. Det vil innvirke på hvordan vi går videre.

Kista kunne umulig ha noe med dette å gjøre. Jeg så for meg farfar. Mintes ru omsorgsfulle hender. To mordforsøk på meg. Et gjennomført mord på liket. Det var reelt. Kista var galskap.

Gailio plasserte metallgjenstanden på bordet mellom oss. Fortell hva som skjedde i skogen! Jeg har lest rapporten fra folkevernet. Din far har informert meg. Jeg trenger å høre din fortelling. Slik identifiserer kista sin eier.

Jeg la hodet bakover. Den idiotiske grunnen til at jeg hadde løpt til vannet. Annamelia. Jeg forventet å føle noe, men jeg var tom på innsida. Han ventet. Jeg tok en slurk te og begynte å snakke. Han var en god lytter. Jeg kunne ha fortsatt å snakke i en time.

Han stoppet meg og pekte mot kista. Et mykt skimrende lys fløt rundt den. På min fars kontor hadde jeg vært alene om å se det. Han slo det fast. Du er den rette. Han rakte meg handa. Gratulerer! Jeg grep den som om det var helt normalt. Som kisteverge for Voksteren, er jeg oppnevnt til å ta vare på dine interesser. Trusselbildet er mitt ansvar. Beskriv så nøyaktig du kan dine egne opplevelser og inntrykk fra du så liket til du kom hjem. Det var treet. Et høydedrag på hver side. Jeg trenger et detaljrikt og nyansert bilde. Det var problemet. Min energi hadde vært rettet mot en halsbrekkende flukt. Sett deg tilbake i situasjonen! Det ubevisste er aktivt tilstede selv om du ikke registrerer det.

Sanseapparatet satte seg på vegring. Punktum. Noen måtte beviselig ha befunnet seg på stedet. En død mann fjernet seg ikke selv. Jeg hadde vandret ut i vannet naken. En gremmelig situasjon! Hadde jeg fornemmet så mye som ei rotte, hadde jeg beholdt trusa på. Minner gled unna i en resultatløs vandring i galskapen. Jeg måtte ta det bit for bit. Tidspunktet eliminerte barnefamilier. Beskriv likets klær en gang til.

Buksene sluttet under knærne. Fargen var en merkelig blanding mellom rødt og brunt. Den grønne kjortelen virket nesten selvlysende. Noe var rart med buksene. Jeg kommer ikke på hva det var. Jeg har aldri sett noen iført slike klær.

Det må være seremoniklær, sa han. I mine snart nitten år hadde jeg knapt sett seremoniklær. Det er der vi må lete. Kan du tegne det for oss? Jeg var en elendig tegner. Strektegning, med riktige farger, er greit.

Han fikk noen til å hente farger. Jeg fikk papir og blyant og streket opp så godt jeg formådde. Farger kom. Gailio stilte spørsmål. Han sa seg fornøyd. Hva tror du?  Kan vi få en tegner hit. Ut fra dine beskrivelser kan vi få laget et portrett av den døde?

Han var maltraktert, Gailio. Hukommelsen min er et kaotisk virvar.

Tegneren vil hjelpe deg i prosessen, skape assosiasjoner, gi deg hjelp til å hente frem minner. Hukommelsen er intakt. Det er viljen som glir unna, en naturlig reaksjon på en traumatisk opplevelse. Ut fra dine beskrivelser, av ansiktsform og skader, kan vi forsøke å gjenopprette portrettet slik det kan ha sett ut før skadene.

Hvorfor det?

Noe annet vil skape panikk blant folk. Vi vil ikke skape massehysteri.

Det er vel ikke mulig å få noe sånt riktig, sa jeg tvilende.

Tja, i det minste er det et utgangspunkt.

En tanke strevde seg mot overflata. Den gled bak noe jeg husket godt. Mitt RA. Mine anrop som ikke ble registrert av foreldrene mine, sentralen. Din far har ditt RA. Jeg tar det med hit når jeg drar dit senere i dag. Hendti, vår el-råd, kan sjekke det. Han er et unikum. Jeg nikket. Så til skuddene. Du kikket ut av vinduet. Så du noe, noen? Fra fatterens kontor er det bare natur. Ja, det vet jeg. Jeg var oppe og kikket. Hva med skygger, konturer av mennesker? Jeg hadde vært opptatt av månen. La du merke til noe som ikke var natur, som ikke hørte til der. Var det noe i sidesynet.

Jeg beklager mitt elendige bidrag, Gailio. Det er ganske folketomt der jeg bor. Hadde det vært noe der, ville jeg sikkert ha sett det, men jeg kan ikke vite det. Det slo meg hardt. Jeg hadde ikke egentlig tenkt på det før. Hvis jeg døde, var det slutt. Ingen flere følelser, sanser, min indre virkelighet, det som var meg.

Selvsagt. Jeg beklager at jeg presser på. Enhver observasjon bidrar til det totale bildet. Mitt bidrag var en ubekvem opplevelse. Blikket landet på kista. Han la merke til det. Du er sliten. Vi lar det ligge. La meg fortelle deg om kista og kistepakta? Det virket som bortkastet tid. Sånn kan det virke, men det kan ha stor betydning. La meg forklare deg hvorfor. Jeg følte meg lettere apatisk og greide så vidt å prestere et nikk. Kistepakta ble opprettet rundt år null, en pakt det følger utallige profetier med. Disse kan ha pekt deg ut for fiender av Konglomeratet, hvilket har betydning for hvor og hvordan vi søker etter den eller de skyldige. Forstår du?

Ingen verdensdeler har fiender? Hvordan kan jeg være trygg på et sted som har fiender?

Det lyder som et paradoks, men Konglomeratets fiender er hele verdens fiender. Med det mener jeg motstandere av vår verdensorden, en motstand som har vart siden år null.

Jeg har aldri merket noen slik motstand. Ingen har fortalt meg om det heller.

Nei, men vi i Konglomeratet sysler med slikt i samarbeid med verdensrådet og folkevernet.

Det er syv tusen syv hundre og tjuefem år siden år null. Du kan ikke mene alvor. Han nikket på hodet.

Hva vet du egentlig om Konglomeratet? Det kunne plasseres på en stilkete fluefot. Da går vi til begynnelsen. I verdensbiblioteket som er plassert her i Klosterdalen, er alt bevart fra tiden før, under og etter. Andre verdensdeler har kunnet glemme. Her i dalen er legendene like levende som den dagen de hendte. Kjenner du navnene på de store helter fra den gang?

Jeg ristet på hodet. Det var ufattelig lenge siden. Han var en god forteller som fikk meg til å se det for meg. På ny ble jeg akutt sulten. Jeg dro til meg tallerkenen, kastet servietten i søplebøtta og tygde i vei mens han snakket. Ingen hadde noensinne behandlet legendene som noe som faktisk hadde funnet sted. Jeg hadde hørt mange legender.

Ordene sluttet på et tidspunkt å eksistere. Historia trakk meg til seg til det var som om jeg var tilstede i handlinga, en underlig opplevelse som om jeg hadde sett alt, erfart alt tidligere en gang, et levende skuespill av duft, smak og aktiverte sanser.

I doven gange returnerte jeg til hotellet med pannekaker og honningøl i magen. Gailio hadde fikset byttere. Livia og jeg. Det fantes en mengde idylliske plasser her, steder der jeg kunne tilbringe tid med henne, den vakreste jenta i verden. Jeg rødmet. Hodet mitt var fullt av tanker og inntrykk. Samtalen med Gailio. Alt han hadde fortalt. Opplevelsene det hadde vekket i meg, som om jeg besatt kunnskap om fortidige hendelser jeg aldri hadde erfart. Det hadde fått tankene bort fra alt det andre, de skrekkelige hendelsene. Kanskje det var det som hadde vært meninga.

Reinulf, en helt, hadde gått gjennom vold og gjørme i en verden som hadde ligget tom og øde. Det hadde vært sult og død, et gravkammer. Helt tilfeldig hadde han kommet til Klosterdalen og Kildedalen, to daler adskilt av høye fjelltopper, hver med syv fruktbare dalfører, syv elver, et paradis lukket inne av fjell og en dobbeltmur. Tidspunktet, da han hadde kommet hit, hadde blitt til vårt nyttår, vårt år null. Det begynte å gå opp for meg at jeg faktisk befant meg her på stedet hvor vår tidsregning hadde begynt. Gailio hadde skildret det som et eventyr.

Reinulf hadde funnet ei naturskapt hule. Fra den hadde han tatt seg fra den ene dalen til den andre, til Kildedalen. Det var den eneste veien. Gailio hadde bedyret at det fortsatt var sånn, at ikke noe ved hula var endret, ikke så mye som en stein. Han hadde lovet å vise meg det, noe jeg så frem til. Mutteren ville ha elsket det, tråkke ut på historisk grunn. Skrolle ville absolutt la seg fascinere.

Veggene i hula hadde vært dekket av edle steiner, krystaller i ulike farger.  Reinulf  hadde fått krefter fra skjønnheten Jeg også, selv om jeg aldri hadde befunnet meg der. Han hadde gått gjennom en gigantisk hall der stalagmitter og stalaktitter hadde snodd seg i eventyrlignede søyler mellom gulv og tak. Jeg hadde gått med ham, følt med ham og opplevd med ham. Håret hans hadde vært lyst. Jeg ante ikke hvordan jeg visste det, men jeg var sikker på at det var sånn. Øynene hans hadde vært lyseblå. Gailio hadde ikke nevnt noe om hår- og øyefarge.

I Kildedalen hadde han etterhvert kommet til et platå med en gigantisk springvannkilde. Gailio hadde beskrevet den. Jeg hadde sett for meg hvordan vannet gnistret, farger som danset med solstrålene. Helt fra jeg var barn hadde jeg sett kilden for mitt indre øye. Når jeg var redd, som i skogen. Noen hadde forsøkt å drepe meg. Det var et under at jeg hadde overlevd.

Jeg kunne ikke tenke på det. Reinulf, han kunne jeg tenke på, ei tragisk historie for lenge siden. Han hadde sovnet der ved kilden. Jeg hadde strevd for ikke å sovne sammen med ham. Han hadde forlatt kroppen sin, sittet på utsida av den. Jeg hadde sittet der sammen med ham og sett hans fysiske skikkelse ligge der, forlatt, ikke til døden, men til en dyp søvn.

En etter en hadde seks menn kommet vandrende, seks drømmeskikkelser. Alle syv hadde befunnet seg i dyp sorg over en verden som lå med ryggsøyla brukket. Pakta de en gang i urtida hadde samarbeidet om å lage, gjennomføre, hadde nok en gang feilet. Jorda hadde begynt å spinne. De visste at de måtte få en slutt på det. Hvis ikke ville det være slutten for jorda, Tellus, den blå planeten, menneskenes hjem. De hadde lukket øynene dypt forent i et inderlig ønske om en ny mulighet, lett etter håp. Da de hadde åpnet dem igjen, hadde kilden blitt erstattet med den Gamle.

Han hadde jeg hørt om, en eventyrskikkelse med langt hvitt hår og øyne som rommet hele himmelhvelvet i sin iris. Et eventyr i legendene. Det gikk ikke an å ta slikt på alvor. Gailios ord hadde summet i bakgrunnen. Jeg hadde sett den Gamle ved Kilden. Slik var det. Syv skikkelser som hadde sittet rundt den Gamle. Jeg ristet på hodet. Et eventyr.

Livia. Hun var virkelig. Jeg speidet etter henne. Hun burde være lett å få øye på, ei lys jente med gullhår. Det var underlig folketomt overalt. I går hadde det vært et yrende liv her. Ingen Livia heller. Jeg gikk over gata. I en sidegate fikk jeg øye på Gailio i samtale med pilefyren. Jeg strente mot dem. Pilefyrens stemme virket rasende. Jeg stoppet brått. Det sto et gedigent tre i veikanten. Jeg stilte meg i ly av trestammen og lyttet uforskammet.

Ikke tale om at jeg gjør mere skittent arbeid for dere. Gjør hva dere vil. Jeg reiser ikke tilbake til Viken. Pilefyren trampet nedover gata. Gailio sprang etter og la ei hand på skulderen hans. Ligg unna meg ellers kontakter jeg Rhettfinn.

Det våger du ikke, sa Gailio.

Prøv meg! Pilefyren ristet av seg handa, løp videre og forsvant inn i et portrom. Gailio vendte seg i min retning. Jeg mente å gi meg til kjenne. Ansiktet hans var fylt av et iskaldt raseri. Føttene mine stoppet momentant. Gailio snudde seg i den retningen pilefyren hadde forsvunnet, bort fra meg, og tok til venstre i neste tverrgate.

Jeg skrådde mot hotellet. Han kunne umulig ha registrert meg. Hva het han igjen, pilefyren? Noe med sol, Solaiko. Reinulf helten. Hva hadde Solaiko vært så sinna for. Det var ikke min sak.

Jeg gikk opp trappa til hotellet. Akkurat her hadde Livia kysset meg. Jeg rødmet ved tanken. Hun måtte dukke opp. Noe annet var ikke til å holde ut.

Noen hadde prøvd å skade meg. Jeg grøsset og skjøv tanken bort. Skade, nei, det var snakk om drapsforsøk, mord. Reinulf hadde vært fullstendig utslitt da han kom til dalen. Jeg følte meg dødssliten jeg også her jeg gikk og tråkket gjennom foajeen, en tom foaje. I går hadde det vært et yrende liv.

Jeg tok trappa. Først skulle jeg hvile. Det var tvilsomt om det ble mulig. Hodet mitt var fylt til trengsel av tanker. Minner, som ikke var mine, invaderte vettet og insisterte på en plass. Galskap selvfølgelig. De hadde så mye de trodde på i Konglomeratet. Gailio påsto at han kunne bevise hvert ord.

Jeg var sliten inn til margen. Søvn. Det gjaldt å få de absurde bildene i hodet til å bikke. Livia visste hvor jeg bodde. Jeg håpet at hun ville komme. Hvis ikke, måtte jeg ut å lete etter henne. Det var sommerferie her også. Jeg sto overfor et kanskje. Akkurat nå var det nok.

Jeg fikk øye på meg selv i speilet og kastet et kritisk blikk på nesa. Den var for stor. Blås i nesa! Jeg la meg på senga. Noen hadde fjernet dobbeltsenga. De kunne ha latt den stå. Jeg kunne aldri glemme hva som hadde skjedd her, seng eller ikke. Det venstre beinet ristet under dyna, en irriterende bagatell. Mine bein pleide ikke å riste.

Jeg levde. Det var viktig. Jorda hadde overlevd år null. De syv første hadde sørget for det. Eventyret ved Kilden. Gailio hadde, i fullt alvor, ment at min rolle som kistebærer kunne være den direkte årsaka til de mordforsøkene jeg var blitt utsatt for. Konglomeratet, den åttende verdensdel, var blitt opprettet for å føre den kampen de syv hadde begynt, til enden. Jeg hadde aldri hørt om en slik kamp, ikke i historieundervisninga på skolen og ikke fra andre kilder heller.

De syv ved kilden hadde vært drømmeskikkelser. Gailio hadde påstått at de hadde møttes i Klosterdalen senere. Ut fra de erfaringer de hadde delt, i den felles drømmen, hadde de opprettet Planen, Loven og Liber Mundi. Loven hadde jeg selvsagt hørt om. Disse tre var blitt av grunnleggende betydning for verdensstyrelsen. På et senere tidspunkt hadde de opprettet kistepakta for ytterligere å forsterke muligheten for en endelig seier.

Det var pakta det gjaldt, den som var blitt opprettet i en fjern urtid mellom menneskeheten og den Gamle. Visvas. Det var definitivt en legende. Konglomeratet fungerte fortsatt etter den plan de syv hadde satt for at alt skulle gjennomføres etter intensjonen. Disse to dalene var alt som var. Likevel hadde de status som en verdensdel. Akkurat nå befant jeg meg i sentrum av alt dette. Det var ikke til å forstå.

Himmelen var blå uten en sky. Fjellene hadde en myk og blågrå farge. En svak bris pustet mot huden. Blås i nesa! Jeg stoppet ved en iskrembod med byttere i neven. Gailio hadde ordnet økonomispørsmålet, påstått at jeg som kistebærer hadde en egen konto i Konglomeratet. Det var ikke akkurat det verste med alt som skjedde. Jeg slikket og smattet, sugde inntrykk.

Livia hadde kysset meg. Mordforsøkene. Blås i mordforsøkene! Tenk på noe annet! Jeg gikk gjennom et stativ med bukser. Gailios historie. Kistepakta. Spol over! Livia hadde lovet meg en omvisning i Klosterdalen. Liket hadde hatt underlige bukser med en rar farge. Livia hadde den søteste lille nese med et dryss av fregner. I dette buksestativet hang det bukser som vanlige folk gikk med. Jeg trengte ikke bukser. Livias øyne hadde samme farge som denne dagens himmel.

Jeg sto i et gjørmehull av problemer. Alt jeg ville var å drømme om blå øyne med et snev av grønt i dypet, gullhår, jenta, den herlige jenta. Jeg ville absolutt ikke gruble over idiotiske legender. Gailio holdt legenden for sannhet. Kanskje Livia gjorde det også. Jeg kunne spørre henne om det. Hvis hun bare kom. Jeg måtte treffe henne igjen.

I enden av stativet ble jeg stående å stirre ned i topplokket på en sorhåret fyr med måne. Han satt på huk og betraktet falden på et buksebein. Jeg håpet at Livia likte store neser og fyldige lepper. Fyren vendte hodet mot meg. En overrasket grimase gled ut i et smil. Han reiste seg og børstet av seg.

Hei, du må lure på hva jeg gjør inne blant buksene, sa han. Egentlig brydde jeg meg ikke katta om det. Han kunne befinne seg hvor han ville. Min kone ville at jeg skulle se på bukser. Falden er sydd med annerledes tråd enn resten av sømmene. Underlig synes du ikke? Jeg kom meg ikke til å svare. Han rakte entusiastisk fram handa. Raimån Lunar. Deg har jeg visst ikke møtt før? Øynene hans var intenst grønne og ansiktsuttrykket oppspilt nysgjerrig. Jeg hadde ikke for vane å håndhilse på folk i buksestativ. Aha, hvisket han med en pekefinger over leppene straks jeg hadde sagt navnet mitt. Du er kistebæreren fra Voksteren. Flaks at jeg befant meg i dette stativet nå. Han så på klokka. Laila plapret som en papegøye om min mangel på bukser. Knurrer hun som en hund, drar jeg. Et konspiratorisk blunk. Unnskyld, jeg skravler visst verre enn kona. Et bekymret blikk. Du ble utsatt for et drapsforsøk i vår landlige idyll. Med en muldvarps intensitet skal vi til bunns i det. Vær trygg! Det er blant annet det jeg driver med. Motta en beklagelse! Sånt hender ikke her. Han sendte meg et prøvende smil.

Fant du noen bukser da? spurte jeg mens jeg undret på hvordan han skulle finne svar på det mysteriet mens han så på bukser.

Ja, da, men jeg er ingen slange som stadig vil skifte ham! De jeg har er mer enn bra nok. Hun sier se på. Jeg ser på. Kjøpe, det er noe annet. Buksene hans var slitte, men virket komfortable. En lapp var sleivete plassert over kneet. Er du ikke enig? Jeg var det. Kvinner, det er problemet med dem så uimotståelige de kan være. Som ulende alfaulver blander de seg inn i alt mulig. Du er vel for ung til å ha funnet ut av det. Han snurpet leppene  sammen Takke meg til katter. Det var det han gjorde, lignet ei katte. De priser sin uavhengighet og nyter hverandre desto mer.

Jeg har mutteren da, smilte jeg og grep meg i å tvile på mannens forstand.

Sant nok. Mødre kan være verre enn selv koner. Det er lenge siden jeg var i ei mors fangarmer. Rett skal være rett. De er hyggelige til gjestebruk. Dette har vært et stort øyeblikk. Som en løve kan jeg briske meg med det resten av dagen. Jeg går ut i fra at du har andre planer enn å stå i et buksestativ med meg. Han blunket. Kos deg! Han la i vei, gikk fire meter, før han snudde  seg og vinket begeistret. Jeg kan sverge på at beinet tok et tydelig dansetrinn før han hastet videre.

Jeg skyndte meg å velge den andre retninga og kikket ned på notatet mitt. Der skrev jeg ned veinavn for å skaffe meg en oversikt over byen. Konglomeratet du. To daler i en verdensdel. Jeg måtte smile enda så tragisk alt var. Konglomeratere hadde den høyeste kompetanse i verden slik de hadde hatt det helt fra begynnelsen. Da Reinulf kom hit hadde han ikke funnet et menneske. Det hang ikke sammen med kompetansen. Ikke noe hang sammen. Jeg hang ikke sammen jeg heller. Mutteren maste alltid om at jeg hadde for livlig fantasi. Det ville bli spennende å se hva hun hadde å si til alt dette.

Ved en bod med smykker ble jeg stående å forestille meg ulike anheng i Livias halsgrop. Rød safir omsluttet av gull, kvinnebryst, en hildring til å glemme i. Det var mye å glemme, så mye at jeg kunne glemme det vesentlige. En neve slo meg på skulderen. Jeg snudde meg rundt og så rett inn i ansiktet på en grønnøyd, rødhåret kjempe med skjegg som bruset rundt ansiktet langt, rødt og fyldig.

Hei! sa han. Jeg ser at du kan ha god bruk for byttere. Rødmen krøp frem fra halsen og oppover ansiktet. O Gremmelse! Kvinnesmykker. Ekspeditøren trakk seg tilbake mot høyre. De vekslet blikk.

Den rødhårede kjempen hadde dukket opp på slutten av samtalen mellom Gailio og meg med ordre om å hente ham til et møte. Vi hadde ikke avsluttet samtala vår. Om det ville ha satt ting i et mer opplysende perspektiv, tvilte jeg på. Vi hadde snakket i ring om alt sammen, om alt det underlige han påsto hadde foregått i tida før vår. Tja, kanskje jeg skal benytte anledningen til å kjøpe noe til Heraine, kona mi! Kjempen kikket bort på meg. Jeg rødmet enda dypere. Forbannet! Jeg husket ikke navnet. Mar et eller annet.

I det han og Gailio skulle til å forlate hotellrommet, hadde jeg kommet på at jeg ikke hadde med meg byttere. Gailio hadde sagt at jeg ikke skulle bry meg om det. Finansene skulle ordnes ut fra en kistebærerkonto. Ekspeditøren kom frem.

Heraine var her og kikket på dette for ei uke siden, sa han. Den rødhårede kikket bort på meg. Det var akkurat det jeg hadde sett på. Jeg nikket.

Da blir det den. Trekker du det fra på kontoen min! Ekspeditøren nikket og gikk for å pakke inn. Jeg hadde sagt til Gailio at salgsboder og spisesteder lite trolig ville godta en henvisning fra ham som bytter. Den rødhårede gliste til meg og blunket. Kanskje vi skal høre om Karatio ville ha tatt pant i Gailio, en fot her og en legg der osv. så vet vi det for fremtida. Han skrattet, så de grønne øynene glitret, akkurat slik han hadde gjort på hotellrommet. Det hadde endt med at han hadde slengt Gailio over skuldra og båret ham ut. Gailio var ikke akkurat noen smågutt han heller. Han hadde ikke hatt en sjanse. De hadde ståket til langt borti gangen. Jeg hadde byttere nok, trolig flere enn det fatteren ville like å betale tilbake.

Det hadde jeg ikke lyst til å bry meg om.
En dag måtte jeg stå til regnskap for det.
Livia, tanken på henne.
Det var alt som betydde noe,
alt jeg ville tenke på.





Lytt til Kapittel 5


 
Vil du lese flere kapitler
























#

Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, kapittel 4

Vil du lese de foregående kapitler først:








Jeg har skapt en fiksjon der nedgangskrefter fikk ødelegge verden.

Mitt håp er at det aldri skal skje.

At vi mennesker skal stå sammen og veve verdensveven sammen til å bli et godt samfunn for alle.

Sammen skaper vi fremtida.

Det er viktig å huske det. Vi er verden, hver eneste en av oss, og verden er i oss.

Hvert menneske er unikt.

Vi kan hjelpe hverandre til å bli den beste versjonen av oss selv. Et menneske er ikke. Vi er hele tida på vei mot å bli vår egen skapelse.

Det skiller oss fra dyrene. Vi kan skape vår egen virkelighet, endre den. Ved det endrer vi en bit av verden, men da må vi våge å stå ærlig frem med våre liv.

Det er fristende å presentere et glansbilde av oss selv, slippe å stå frem med våre egne sårbare selv. På sosiale medier får vi likerklikk og kommentarer. Våre jeger elsker det, men det er av liten verdi at noen liker glansbildet. Det er de ekte oss, som trenger å bli likt.

Intet menneske kan favnes av tall og nummer. Verden har en tendens til å gjøre det. Sette merkelapper på oss Tall. Skolen setter karakterer.

Ingen av oss skal reduseres til andres bilder.Vi skal male oss selv med egne pensler. Kun i frihet kan vi utvikle oss, blomstre og bli til.

I fortida henter vi byggeklossene. Nåtida gir oss mulighetene for å bygge. I fremtida hviler og venter alt vår nåtidige aktivitet kan gjøre oss til, en verdensarena for fred og glede for alle. Tidshavet bølger.

Det vil jeg jobbe for i det minste lille og det helt store. Sammen er vi sterke som fjell. Vi kan få til hva det skal være når vi fletter hender med hverandre og vil. ikke noe ord har større kraft enn ordet vil. Det lille barnet legger seg ned, skriker og vil med hele kroppen. Viljen har ingen fornuft. Det er jeget som vil.

La oss ville noe godt for jorda sammen. Tellus, den blå planeten.




Reikin Jernstein har funnet et lik i et tre. Folkevernet finner ikke liket. Det tror at han har innbilt seg det hele. Reikin har en samtale med sin far. Han blir skutt mot. Faren overtaler Reikin til å reise bort så han kan være trygg. Han kan ha sett noe som er til fare for ham. Gailio Tinkmann, folkeverge og kisteverge, flyr Reikin til Konglomeratet, den åttende verdensdelen. Da de lander blir Reikin vettskremt. Han ser ikke annet enn ødeland. Den omtalte hovedstaden, Klosterdalen, er ikke annet enn noen husklynger. Han frykter for at foreldrene hat narret ham. I den verden han kjenner, forekommer det ikke vold eller drap. Å bli narret av mennesker som står deg nær. Ikke noe er verre. Gailio forteller om familien sin. Han lover å kjøre Reikin til et annet sted dersom han fortsatt er utrygg etter å ha møtt dem.

Ei kvinne, og fire barn, velter ut av muren. Reikin kjenner seg trygg. Med det starter.


Kapittel 4

Smårollingene veltet seg i latter og løp videre. Gailio omfavnet først jenta, så gutten. Jenta sprang etter de små. Gutten stoppet og betraktet vekselvis meg og skotuppene. Samme strategi som meg. Jeg smilte. Han smilte bredt tilbake og rakte frem handa.

Vergin Tinkmann. Vi ble stående lett sjenerte. Jeg pekte mot muren.

Er det der et kloster? Han ristet på det blonde hodet, smilte.

Nei, det er Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet. Det virker lite, men det er større enn det ser ut. Et grønt blikk møtte mitt. Min mistenksomme natur ble tilfreds. I den ble jeg stum. Han signaliserte at han gikk etter søstera. Jeg ble stående tilbake med tausheten som et skjold.

Kvinna lå i Gailios armer. Jeg rødmet og så bort. Foreldrene mine ville aldri ha kysset hverandre sånn mens noen så på. Jeg visste ikke om de noen ganger kysset hverandre sånn.

Det var ikke noe nonneaktig over henne. Håret var rødlig som hans, bare mer rødt. Lange krøller snodde seg nedover og lå som et brus rundt ansiktet. Gailios stemme fikk meg til å se opp. Hun rakte meg handa. Smilet glitret under leende grønne øyne. Hun hadde ikke sminke. Jeg likte det. Øynene hadde samme farge som hos sønnene.

Arina Tinkmann. Du får unnskylde denne mannen. Han har vært lenger borte enn han burde. Ja, hun var vakker. Leppene svulmet etter kysset. Huden skimret av små nesten usynlige fregner.

Gailio samlet familien sin og presenterte dem. Jenta med flettene het Jinjin og var tolv år. Vergin var fjorten. Jaila og Kalo var henholdsvis to og et halvt- og halvannet år. Alt virket genuint ekte. Tryggheten kom på lirkende føtter.

De ligner på sin far. Noen skikkelige rakkarer,  sa Arina.

Også har de sin mors skjønnhet og milde vesen, smilte Gailio og sendte meg et spørrende blikk. Jeg nikket. Han vendte seg mot kona si. Går dere hjem, så følger jeg Reikin bort på hotellet før jeg kommer etter? Hun nikket. Vi forflyttet oss mot muren. Luftsykkelen ble stående der vi hadde forlatt den. Når vi forlot enga, ville det kun være en steinmur, en luftsykkel og ei grønn eng tilbake.

Nydusjet og uthvilt gikk jeg blant boder og utstillingsvinduer. Reisa hit hadde gitt meg en tidsbesparelse på to timer. Magen var full av mat som jeg hadde fråtset i meg etter resepsjonistens utallige forsikringer om at det var inkludert i rombestillingen. Dette kunne faktisk bli fint. Jeg ble gående å nyte surret av stemmer og ukjente dufter.

Rosengard, hovedstaden i Voksteren, var en stor by der det krydde av biler og mennesker. Gatene var brede og husene høye. Her, i Klosterdalen, var det trangt, fullt og sjarm. Ikke en eneste bil. Mora mi ville ha elsket det. Sola brant. Himmelen var usedvanlig blå. Gatene var som skapt for solskinn og dovent slummer.

Kun en irriterende bagatell sendte skygger inn i tilfredsheten. Det burde kunne ordnes når jeg bare traff Gailio. Jeg hadde ikke med meg en eneste bytter. Lenger fra hjernedød gikk det knapt an å komme. Det vrimlet av utesteder. En honningøl nå? Glemsomhet og dumskap var to sider av samme sak når det kom til konsekvenser.

Jeg fant en benk på en gressbakke. Frodigheten tilsa at det hadde regnet her også. Jeg lukket øynene. Sol mot vinterhud. Jeg nøt det. Et menneske dumpet ned ved siden av meg. Jeg skvatt. Hunkjønn. Runde bryst skalv i utringinga av en tynn bluse. Den idiotiske rødminga. Jeg senket øyevippene og skjulte retningen av blikket. Myke lepper, røde og fulle.

Jeg rettet meg opp, fra den sammensunkne stillinga, da blikket traff hennes. Det var totalt blått, nesten blåfiolett, som den dypblå akeleien min far har i hagen. Dypt i det blå fant jeg et snev av skimrende grønt. Hun smilte med hvite rette tenner, et smil som fylte hele ansiktet. Ei indre sol! Øynene er sjelens speil. Jeg ante ikke hvem som hadde sagt det. Ante ikke lenger hva jeg lurte på. Hun rakte meg handa. På refleks grep jeg den. Myk og fast.

Livia, sa hun. Det lød som musikk. Jeg presenterte meg og ble stum. Er du ny her? Jeg har ikke sett deg tidligere? Jeg stammet mens jeg strevde for å holde fokus.

Det vil si jeg kom i dag.

Så hyggelig, mol stemmen. Fint å se et fremmed ansikt. Smilet ble om mulig enda mer blendende. Har du smakt på ølet vårt. Turister sier at de sjelden har smakt bedre øl. Vi kan tilby verdens beste kake, slushby. Spørsmålet glitret i øyehulen. Jeg hadde ikke smakt verken øl eller kake. Gled deg! Den fins ikke usunn. Kanskje jeg skal vise deg hvor de har det beste ølet og den beste slushbyn i byen? Vi kan snakke og bli bedre kjent.

Uten byttere befant jeg meg i harde konsekvenser, ei lei kattepine. Jeg hadde drømt utallige drømmer om en slik situasjon. Jeg harket og strevde med ordene. Fargen i kinnene hennes ble dypere og friskere. Jeg følte meg som den idioten jeg var. Hun hadde latter som vaket på stemmebåndet. Jeg kunne ikke bære det om hun lo av meg. Byttere? Ikke noe problem. Onkelen min eier stedet. Kommer du? Hun reiste seg opp fra benken med en spørrende bue i spenstige formede øyenbryn.

Forvirret ristet jeg på hodet for å klarne tankene. Dette hendte faktisk! Det hendte meg, ikke hvem som helst, men meg. Et snev av skuffelse ble synlig i det grønne skimmeret. Selvfølgelig kom jeg. Hun smilte, et yndig smil. Min selvsikkerhet vokste. Handa hennes la seg over min. Jeg svelget mens jeg fulgte henne. Pleide himmelen å være så blå? I så fall hadde jeg aldri lagt merke til det. Hun smilte prøvende. Jeg smilte tilbake, rettet meg opp og trykket handa hennes. Smilet satte seg fast. Sola var ikke lenger bare på himmelen. Dens velgjørende varmen flyttet inn i meg. Det var helt greit.

Hun dro meg inn gjennom en lav dør i noe som i Liljedalen ville ha blitt kalt ei gammel kneipe. Velvære krøllet seg i tærne. For å finne noe lignende måtte vi til Liljegard. Inventaret var av røft tilhugd trevirke, veggene av grovt tømmer. En mann sto ved en bar murt opp i naturstein. Det var smått med vinduer, et skydd fra en storslått natur, til å krype inn i. Fyren presenterte seg.

Jakto Styrktett. Ansiktet var hardt, værbitt. Livia ba om traktering uten byttere. Jeg er vel din yndlingsonkel? Hun nikket dypt inne i favntaket hans. Gulvet besto av grov hellestein. Han smilte og viste oss til en nisje der vi kunne sitte i fred. Jeg ble fullstendig blendet av smilehullet hun hadde i det venstre kinnet.

Siden du ikke har vært i Klosterdalen før, kan jeg godt vise deg rundt en dag, tilbød hun da onkelen hadde forlatt oss. Ikke noe kunne komme opp mot det. Sommerfugler flagret i magen. Spent? Et ertende glimt lekte dypt i det grønne.

Bør jeg være det? Jeg smilte.

Kanskje, fortell om deg selv.

Hva skal jeg fortelle? Herrefred! Vi flørtet.

Hva som helst. Jeg har aldri vært i Liljedalen. Øl og Slushby kom. Ølet hadde en smak av krydder som var ukjent for meg. En svalende følelse nedover halsen. Jeg nøt å fortelle. Slushby lignet en form for klumpete kakekjeks. Fire av dem ble servert i en flettet kurv. Jeg tok en og smakte. Hun så nysgjerrig på meg. Jeg tygget og ble forbauset over både konsistens og smak, som å spise noe av alt. En smak av reker og majones ble avløst av potet og asparges, blåbær med melk og jordbær med fløte. Nytelse! Jeg måtte smile. Hun lo.

Magisk, sa jeg og satt med lykken i hånda.

Magisk, gjentok hun. Begge mente vi mer enn Slushby og honningøl. Vi er berømt for de greiene der. Du blir lei det når du bor her.

Jeg ble mett. Det var så vidt jeg orket å forsyne meg med en til. Hun lo som om hun hadde forutsett problemet. Det er mettende greier. La det ligge! Onkel vil ikke virke gjerrig, men flere enn en er for mange. De er laget for å ernære på reiser og utflukter der mat er lite tilgjengelig. På utestedene serveres det kun fordi turistene er ville etter det. Vi fra Klosterdalen foretrekker skikkelig mat. Ødemarken hadde jeg smakt rett i angstsenteret. Behovet for næringsrik reiseproviant virket opplagt.

Tidsuret krevde plass i boblen av flørt og magi. Avtalen med Gailio.

Kjenner du ham, Gailio Tinkmann? Hun nikket. Jeg ante virkelig ikke veien tilbake til hotellet. Stedsansen min var det ikke stort å briljere med. Hun smilte. Søtten år var hun og hadde et år igjen på førsteskolen. Helt perfekt. Øynene mine klarte ikke å slippe tak i smilehullet.

Hvilket hotell bor du på da? Pinlig. Jeg hadde ingen anelse. Det smilehullet var bare så sjarm. Jeg anstrengte meg virkelig. Min distré natur var tilbørlig røpet. Jeg kunne ha utmalt meg om duftene i gata i poetiske vendinger. Merkelig nok brydde det meg ikke. Det smilehullet derimot. Jeg kom meg til å spørre om det var mange hoteller i byen. Syv. Siden du kom med Gailio, bor du nok på Voksteren.

Ja, vel! Jeg begynte å le. Pekefingeren min greide ikke å holde seg unna smilehullet. Fingerhjertet skalv. Hud mot hud. Du må jo tro jeg er en skikkelig tosk. Hun falt inn i latteren.

Snarere en vimsete turist. Da kler vi hverandre perfekt. I følge min far er jeg et rotehode. Vi går for Voksteren.

Hun grep handa mi og vinket til onkelen i det vi forlot stedet. Huden var fløyelsmyk.  Hun rakk meg til skulderen. Vi beveget oss i fylt taushet. Håret hennes duftet som nyutsprungen gullregn. Tærne mine var helt fornøyde med tanken på å gå til syv hoteller før vi fant det rette.

Hun hadde en usedvanlig hårfarge. Ikke helt lyst som hos søstrene mine, ikke blondt som hos Gailio. Noe midt i mellom, som om det lyse hos Zanne og Zu var fylt med gull. Det var virkelig gullgult. Hun traff på første forsøk. Synd det! Voksteren hotell sto det på et skilt over døra. Det søte ansiktet. Et dryss av nesten usynlige fregner over neserota.

Spaserturen hadde gått for fort. Tida for farvel hadde tatt meg igjen. Jeg sto der og var full av tafatte ord som aldri slapp ut over leppene. Sola skinte i håret hennes og omskapte hvert hårstrå til glitrende gullperler. Hun strakte seg på tå og kysset meg lett på leppene før hun snudde seg på helen og forsvant i en sky av hast. Rødme, en irriterende fysiologisk prosess.

Jeg så meg fort rundt. Avtrykket av leppene brant. Det prikket i huden. Jeg smilte. Det var ikke mulig å la det være. Rødme var greit, en irriterende bagatell. Smilet i meg var både på innsida og utsida. Lykke! Hvem som helst kunne ha sett oss. Det brydde meg ikke.

Katastrofe. Vi hadde glemt det viktigste. Avtalen, et nytt møte, en Reikin stupiditet rett i leveren. Jeg ville sette etter henne. Livia, et under av ei jente. Vettet tviholdt i impulsen og holdt beina limt til gulvet, et fliselagt gulv, hvitt, kanskje marmor.

Resepsjonen var av tre. Jeg sverget på innsida og følte blikket fra resepsjonisten, ei ung kvinne, som en berøring mot kroppen. Livia hadde etterlatt seg et glødende spor på leppene. Jeg trengte en likegyldig mine. Selvfølgelig ville vi treffes igjen. Noe annet var ikke til å godta.

Korridoren var lang og smal. Livia Styrktett. Jeg smakte på navnet, smattet, igjen og igjen. For et navn. Føttene satte opp farta, nærmest løp, i et vell av energi. Hun hadde samme etternavn som onkelen. Jeg hoppet og slo beina ut til siden. Leppene var som en drøm i horisonten der hav og himmel ble forent i et brennende kyss. Jeg tittet meg beskjemmet rundt. Ingen der. Ordene hadde jeg lest i en kjærlighetsroman for damer. Blanke kadaver, for en dust! Jeg var beruset av kvinneduft. Hun ville finne meg om ikke jeg fant henne. Selvfølgelig ville hun det.

Jeg hadde knapt satt meg på senga før Gailio kom. Han ønsket å utsette informasjonsmøtet til i morgen, en beskjed som kom i seneste laget. Ergrelsen krøp inn i meg, en følelse jeg strevde for å ignorere. Han ba meg på middag og forsikret meg om at min tilstedeværelse var alles høyeste prioritet. Livia hadde satt sitt avtrykk på leppene mine. Jeg var min mors veloppdratte sønn og takket høflig ja.

Etter maten, spilte vi pilespill, en pinlig affære. De fire eldste Tinkmanns var kløppere. I følge Gailio, hadde de fått det inn med morsmelka. Gjennom hele skolegangen ble det holdt konkurranser. Familien Jernstein kastet ikke på blink. På skolen der jeg hadde gått, forekom det ikke pilkast.

Det banket på døra. Gailio ga meg tre piler. Jeg veide den ene. Det måtte da gå an å få den til å gå dit jeg ville. Vergin kom trekkende med en solbrun mann. Jeg senket handa. Det var mye av ham. Rommet kjentes brått mindre. Han ga Jinjin en klem så hun nesten ble borte, fanget opp Arina og kysset henne på munnen. Hun spisset leppene til en smask.

Hvordan går det med deg din røver? spurte hun og slo ham vennskapelig på skuldra. Det er alt for lenge siden sist. Øynene hans var intenst lyseblå. Er det to måneder siden? Hun rynket panna. Han nikket.

Noe sånt, min kjære rose. Viken, og dykkinga, har spist av min tid. Hun hevet brynene.

Fortsatt en uforbederlig smigrer. Du vet da at jeg foretrekker prestekrager og blå kornblomster. Du skulle ha latt høre fra deg!

Beklager, min bleke prestekrage! Jeg mistet kommen rett før jeg dro derfra. Det ble litt vanskelig. Han strakte på en sterk nakke.

Du min briljante solstråle trenger en oppstrammer sa hun og knipset ham på den fremtredende nesa.

Som sola står jeg alltid til tjeneste. Han hilste til panna og vendte seg mot Gailio. De rugget på hverandre med kraftige never mens de lo støyende. Gailio holdt ham granskende ut fra seg.

Du ser godt ut dersom man foretrekker tomater selvfølgelig.

Du, min kjære Gailio, bør be om fritak for arbeid i biblioteker og på kontorer så blek som du har blitt. Gailio var ikke blek, bare ikke like solbrun.

Dersom dere er ferdige med å fornærme hverandre, vil vi få presentere deg for vår gjest, Reikin Jernstein, sa Arina. Han skal være hos oss i sommer. Hun trakk meg frem. Fremtoningen rakte meg neven. Jeg kviet meg for å ta den av engstelse for å få handa knust.  Han hadde et fast handtrykk, men ikke hardt.

Solaiko Sollster. Stemmen glitret. Har du vært så heldig å befinne deg her på vår blomstrende mark tidligere? Jeg ristet stumt på hodet og lot meg overvelde av ord og størrelse.

Gailio fortalte om Skrolle som skulle komme og la ut om planer ingen hadde informert meg om. Mens han snakket, ble jeg stående å betrakte dem. De var like høye og like muskuløse. Den nyankomne ble det mer av. En demrende forståelse la seg under frontallappen. Gailio kastet ikke skygge. Der han var, ble vi litt mer. Den nyankomne la beslag på rommet selv når han sto stille og lyttet, som Zanne og Zu. Han så skrått bort på meg. Blir dere hele sommeren, bidrar jeg gjerne med å vise dere rundt. Klosterdalen bør man se med en kjentmann så man kommer under idyllen. En rikere mangfold på et så lite sted, eksisterer knapt. Da mener jeg på alle områder. Han ventet ikke på svar, men vendte seg mot Gailio. Jeg planlegger å bli værende.

Ja, det har vært en lang periode med selvutvikling. Noen savner deg som trener.

Godt. Jeg ser frem til å ta fatt. Jeg tok meg sammen og takket for tilbudet mens jeg så for meg sommermagi med ei viss ung jente, Livia. Skrolle ville foretrekke opplevelser. Gailio hadde pratet en masse, men han hadde ikke nevnt kista, liket eller mordforsøket, de vesentlige grunner til at jeg befant meg her.

Vi kaster piler som du ser, avbrøt Arina. Vil du kaste før jeg serverer kaker?

Det er Reikins tur, sa Jinjin. Jeg trakk meg. Det ble ikke snakk om å åpenbare min lite treffsikre hand med den fyren tilstede.

Kan jeg? spurte han med blikket rettet mot meg. Han virket yngre enn Gailio. Kanskje i trettiårene et sted. Jeg nikket. Forresten skal jeg hilse fra Lettus, sa han henvendt til Gailio. Jeg traff ham i Viken. Han veide pilene i hendene.

Fetteren min, forklarte Gailio.

Han er vel ikke så ofte her lenger? spurte fyren og danderte pilene i handflata.

Nei, det er lenge siden, sa Gailio.

Det er rart hvordan tida kjører slalåm mellom opplevelser og mennesker, sa fyren og  kastet alle pilene på et kast. Jeg husker dere som to sammenfiltrede blomster. Hver pil traff midt i blinken. Samme interesser og like av utseende. Jinjin og Vergin klappet. Haka mi glapp.

Ikke la deg imponere, sa Arina. Overfokusering på trening i Soll har den virkninga. Alle smilte. Jeg og, men jeg ante ikke hva de snakket om. Solaiko smilte fornøyd og hevet muskelen til Arina.

Spørsmålet er om det skyldes kløkt eller muskelmasse, sa han.

Ja, så mangler det jo ikke på selvtillit heller da, sa Gailio og la armen rundt skuldrene hans. Fortell hvordan Lettus har det!

Tja! Jeg vet ikke helt. Han har anlagt samme frisyre som deg og har fjernet barten. Han studerte Gailio. Få deg litt farge i ansiktet så er dere fortsatt ikke så verst like.

Takk, men jeg foretrekker forskjellene, sa Gailio.

Arina gransket mannen sin.

Ja, er du blekere enn Lettus, står det dårlig til!

Lettus lever livet, sa Solaiko.

Da er det kaker, sa Arina. Ikke en pil til skulle jeg kaste. Jeg så ned på hendene mine. De måtte være feilkonstruerte.

Jeg skrudde på lys og vannkran, fant frem tannbørste og tannkrem og pusset i vei mens jeg gikk ut av badet. Ei hildring plasserte seg på den store innbydende hotellsenga, Livia naken, under en mektig lysekrone av glitrende stein. Jeg slukket lampa. Steinene glitret selv i mørke.

Natta var full av stjerner og månelys. En skikkelse dukket frem fra trærne i hagen. Gailio. Det kunne være ham, men det var umulig å se det tydelig. Han var ikke alene. Pilefyren. De hadde fulgt meg til hotellet. Jeg prøvde å komme på navnet. Noe med Sol. Begge kikket opp mot vinduet.

Kvelden før hadde jeg stått ved et vindu. Det gufset i nakken. Jeg trakk meg tilbake bak gardinene. Skikkelsene der ute snakket og gestikulerte. Jeg måtte ut på badet for å spytte. Da jeg kom tilbake, var de forsvunnet.

Stjerner og måne. Jeg skulle gå til sengs med drømmen om Livia som en forlengelse av kroppen, en puls i underlivet, ei seng for to, ei fantastisk hotellseng, til å drømme seg bort i. I mitt minne hadde jeg aldri noen gang befunnet meg på et hotell. Det var en trivelig opplevelse. Annamelia. Jeg husket nesten ikke hvordan hun så ut. Livia, plasserte henne i skyggen der hun godt kunne holde seg .

På hylla over senga så jeg ei bok. Klosterdalen. Jeg bladde opp. Den besto av bilder med tekster under. Jeg registrerte en dirrende lyd, tittet automatisk etter en lydkilde og måtte smile. Hoteller var sikkert fulle av lyder. Jeg kikket ut av vinduet. Der var det ingen. Jeg hadde for mye spytt i munnen og gikk ut på badet.

Det smalt i et øredøvende rabalder av høyt og mye. Jeg spyttet ut gurglevann og hastet over dørkarmen. Senga lå flat under marmor og glitrende stein. I den skulle jeg ha ligget og sovet. Magen ble akutt kvalm. Jeg spøy. Lampa hadde knust senga.

En skikkelse dukket opp i døra. Snart krydde det av hotellpersonell. Jeg sto hjelpeløs i splintrer og spy.

Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie, stotret hotellmannen. Han ledet meg ut til et annet rom, et rom med den samme lampa i taket. Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie. Han sa det igjen og igjen. Jeg måtte skaffe meg tilgang til et RA. Han vred hender og stirret inn i min fortvilelse. Jeg måtte snakke med Gailio. Ta det med ro! Vi skal kontakte ham! Ikke tale om at jeg la meg under ei slik lampe igjen, aldri. Alle rom har slike senger. Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie. Jeg ante ikke hvor mange ganger han hadde sagt det nå. Ta det med ro. Jeg skal kontakte Gailio.

Gailio Tinkmann, sa jeg. Du må gjøre det nå!

Det skal jeg. Noe slikt har aldri tidligere skjedd. Hvordan går det med deg?

Jeg vil aldri ligge under ei slik lampe igjen. Du må hente Gailio.

Vi skal få fraktet inn ei ny seng som du kan plassere der du vil. Dette har aldri Vi skal få tak i Gailio.

Vær så snill! ba jeg.

Vi.. Jeg Selvfølgelig. Han forlot meg. Jeg plasserte meg på en stol langt bort fra vinduet og lampa. Derfra stirret jeg på dem som om de var fysiske størrelser som kunne bli levende og gå til angrep.

En mann kom inn med veska mi. Jeg skvatt som ei katte.

Beklager! Jeg tenkte du ville ha den. Han bukket seg ut. Selvsagt ville jeg ha den. Jeg ville hjem. Det var det jeg skulle insistere på bare Gailio kom. Hjemme fantes det ikke monsterlamper som ramlet ned fra tak. Det banket på døra.

Kom inn! ropte jeg. Det var hotellfyren. Gailio var på vei. Han bukket seg ut mens han vred hender og beklaget seg.

Rett etter ham kom det to menn bærende på ei seng. De spurte hvor jeg ville ha den plassert. I den mørkeste kroken med lengst avstand til lampa. Jeg pekte og illustrerte. Pusten min var ute av rytme. Jeg kom ikke til å ligge i den. Det var flaks at jeg hadde pust i det hele tatt.

Ansiktet mitt ble synlig i speilet. Likblekt. Jeg datt ned på stolen igjen mens fyren redde opp senga. Øynene mine var nesten sorte. Jeg frøs så jeg hakket tenner av det, en indre frost som det ikke gikk an å snakke fornuft med. Det var varmt i rommet.

Jeg krabbet inn under dyna. Senga sto feil i forhold til vinduet. Hvorfor hadde jeg ikke skjønt det. Jeg satte i gang med å beregne retninger for skudd. På veggen nærmest hjørnet i en spiss vinkel fra vinduet, ville det være tryggere. Jeg krabbet ut og flyttet i vei. Det var ikke lampas skyld. Jeg foretok noen flere vurderinger. Gjenstander hadde ikke vilje. Jeg grøsset av en indre frost og krabbet under dyna igjen. Hele meg var et sanseinferno. Det var ikke mulig å komme ut av det. Jeg ante ikke at det kunne eksistere så mange lyder i et hotell.

Det banket på døra. Jeg vurderte å reise meg opp og late som om jeg var oppegående, men jeg ble liggende i ren apati. Døra brukte et uendelig antall drøye sekunder på å åpne seg. Jeg satt oppreist i stivnet positur da hotellfyren tittet inn. Gailio er her snart. En undersøkelse blir foretatt for å finne ut av hvordan dette kunne skje. Det vil ikke bli spart på ressurser. Aldri før i dette hotellets historie har det skjedd noe lignende. Jeg stirret. Sa ikke et ord. Han bukket seg ut.

Jeg puttet dyna rundt meg som en forsterker av huden. Samtidig førte jeg en dialog på innsida av hodet, vartet opp med saklige argumenter, men frykten var totalt irrasjonell, ikke til å føre en samtale med. Jeg passet på at ingen kroppsdeler befant seg på utsida av dyna. Hjertet dunket. Jeg skulle ikke bli her, men jeg måtte varme meg. Hjerteslagene. Jeg lyttet. Dunk, dunk, en jevn rytme. Det lød et nytt bank på døra.   

Reikin, det er meg, Gailio. Han hadde sagt at jeg ville være helt trygg her. Dørklinka beveget seg. Han kom inn. Dypt bekymrede blå øyne gransket meg. Vi skal til bunns i det som skjedde. Som hotellverten har fortalt deg, har ingen lampe noensinne falt ned siden hotellet ble bygd. Det er et gammelt hotell. Festeanordningen er gjennomløpende slik at om lampa faller kommer taket også. Jeg så opp i et hvitmalt tak identisk med det jeg hadde forlatt. Taket hadde ikke falt. Nei, derfor foretar vi undersøkelser. Vår sikkerhetsråd kommer innom for å snakke med deg. Han er her snart.

Et nytt bank. Gailio åpnet for en middelaldrende mann med langt mørkebrunt hår. Jeg reiste meg for å komme ut av senga. Mannen var minst to meter. Han stanset meg med en håndbevegelse.

Bli hvor du er. Et lett rødlig skjegg rakk til langt ned på brystet. Får jeg lov? Han trakk den ene stolen bort til senga og rakte meg handa. Skjolti Vernekamp. Gailio plasserte seg på den andre stolen.

Er det greit, Reikin? spurte den skjeggete. Jeg forstår at du er urolig, sliten og trolig ønsker oss bakom skyene, men vi må finne ut av hva som har foregått. Til det trenger vi din hjelp.

Jeg prøvde virkelig å samle meg. Skarpe blå øyne under overraskende lyse bryn så vennlig på meg. Forelskelsen hadde reddet meg. Den fortalte jeg ikke om. Noe hadde dirret, en lydkilde jeg ikke hadde funnet opphavet til. Hørte du en dirring rett før lampa falt?

Ja! Jeg gikk inn på badet for å spytte. Det var da det skjedde. Før det sto jeg og glante ut av vinduet. Jeg så to menn, deg og han pilefyren. Jeg nikket mot Gailio. Dere så opp mot vinduet mitt.»

Solaiko, sa Gailio. Jeg gikk aldri inn i hagen, men det er mulig vi ble stående å se opp mot vinduet. Han kikket rundt seg. I hvilken retning vender vinduet på dette rommet.

Det skal vi sjekke, sa den skjeggete.

Jeg trodde det var dere, sa jeg. Det var mørkt.

Jeg vet selvfølgelig ikke hva Solaiko foretok seg etter at vi gikk fra hverandre.

Hvor lenge var dere sammen? spurte fyren.

Jeg vet ikke, sa Gailio tenksomt. Vi snakket litt. Jeg ville egentlig hjem så fort som mulig, for jeg har vært hjemmefra en stund, men jeg så ikke på klokka.

Jeg snakker med Solaiko, sa fyren. Blir du her i natt? Han så mot Gailio.

Stolen er limt fast!

Jeg plasserer en vakt på utsida også, sa fyren. Jeg tittet bort på lampa. Begge fulgte blikket mitt. Jeg beit meg i leppa og undret på hvor livet mitt var blitt av, der det var  normalitet og orden, det som hadde vært før. Gå på skolen, snakke med Skrolle.

Det banket på døra. Jeg skvatt høyt. Inn kom en middels høy mann med stritt sort hår.

Konglomeratets sikkerhetsansvarlige, presenterte Gailio. Kampin Styrktett. Jeg hilste. Grepet hans var hardt, øynene overraskende blå.

Kall meg Kampin! Jeg beklager det som har skjedd! Vi skal finne ut av dette. Dere har snakket sammen? Han så mot sikkerhetsfyren. Høydeforskjellen var morsom. Fint! Kistevergene er på plass. Vi bør sette i sving.

Alle tre stirret på meg som om jeg satt på svarene. Samtalen ble en uproduktiv beskjeftigelse. Jeg fikset ikke noe særlig mer enn enstavelsesord og gjentagelser av det jeg allerede hadde fortalt. Min verden var delt i to. Før lampa falt og etter at den hadde falt. Jeg hadde befunnet meg i en drøm med alle nyanser av følelser. Månen, Livia, min forelskelse. Den angikk bare meg.

Vil du snakke med foreldrene dine? spurte Gailio da de to hadde forlatt oss. Jeg la hodet i hendene og så for meg et hjerterått bilde av et bekymret opphav. Selvsagt blir de bekymret, men hva har du behov for. Jeg beholdt hodet i hendene. Det var ikke tale om at jeg kunne sove her.

Jeg vil ikke bekymre dem, sa jeg og ristet på hodet. I hvert fall ville jeg ikke det når jeg selv var så bekymret.

Jeg har med meg noe du kan sove på. Han holdt frem ei lita hvit pille.

Jeg kan ikke sove her, sa jeg.

Vi kan dra hjem til meg, sa han. Jeg ville hjem til meg selv, til tida før dette, til mamma og pappa. Aldri hadde jeg savnet dem sånn.

Hvis du velger å bli her lover jeg å sitte her i hele natt. Det er trygt. Du gjør som du vil.

Mamma og pappa var trygghet, kun de.
Bare dem.
Ingen andre.
Jeg hadde bare ikke forstått det før.



I

Lytt til kapittel 4






Interessert i å lese flere kapitler.





















Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, kapittel 3

Vil dere lese tidligere kapitler først.





Noen forfatterord:




Jeg ser rundt meg hver dag, hører på nyheter, er på sosiale medier, og jeg blir skrekkslagen og tenker at denne serien, min fantasi, kan bli virkelighet. Vi mennesker må skjerpe oss for å forhindre at den blir det. I slutten av januar dumpet det ned et skriv i postkassa vår som truet, Vår Vegard, Downs, men inkasso og utkastelse fordi han fikk for lite penger i trygd til å betale den gigantiske husleieøkninga poitikerne hadde bestemt. Han har Downs, hvordan i all verden skulle han kunne greie å betale så mye penger for sin omsorgsbolig.

Det gikk bra. Vi kjempet. Sånt gir håp.

Stadig rapporteres det om vold, voldtekter, knvibruk, i landets gater. Alt skal koste penger. Det er en griskhet, ei jakt etter inntjening overalt som skremmer vettet av meg. I enkelte land piskes kvinner fordi de nekter å dekke til håret. Mens dette foregår, lever vi våre liv, uten at det egentlig angår oss. Det har ikke rammet oss ennå. La oss håpe det fortsetter sånn, la oss håpe at det ryddes opp i dette, for dette som møter meg i nyhetsbildet, er en verden jeg ikke vil ha. Denne serien skal ikke bli virkelighet. Det er en fiksjon til å krype inn i. De gode og det onde. En kamp i fantasien. Slik skal det holde seg.




Reikin Jernstein har hatt en samtale med sin far. Han vet hva han så i skogen. En død mann som hang i et tre, ille maltraktert, et lik uten øyne.

Han vil at faren skal forstå, virkelig begripe at det han forteller er sant.
Hvis du ikke kan stole på det dine sanser forteller deg, er du i trøbbel.
Faren forteller ham om Kistepakta, at han tror at Reikin er Kistebærer. Reikin kan ikke fatte at han har en far som tror på noe slikt tull.

Han har aldri hørt om noen Kistepakt eller at det eksisterer ei kiste for hver verdensdel. Faren vil at han skal reise bort. Det singler i glass. Faren kaster seg over sønnen for å beskytte ham.

Ved det begynner:



Kapittel 3


Dørklinka beveget seg. Inn kom en fremmed ung mann med sandfarget hår og pistol i neven. Øynene våre møttes, blått og brunt, et kort møte. Fyren sa ikke et ord. Øynene hans beveget seg i hurtige skift mens han gransket rommets skygger. Munnen var en stram strek. Han endte ved vinduet der han ble stående å kikke ut.

Ingen der, sa han og vendte ansiktet i min retning. Går det bra med deg? Jeg hadde det heller elendig, men det var ikke noe jeg hadde behov for å informere om. Jeg reiste meg opp mens jeg anstrengte meg for å virke upåvirket. Mutteren kom løpende i bare nattøyet på nakne føtter. Det var ikke bra. Gulvet var fullt av glasskår. Hun hadde farget tåneglene. I et hysterisk oppbud av tårer kastet hun armene rundt meg. Jeg sniffet inn duften av søvn.

Hun holdt rundt meg som om hun aldri ville slippe, min mamma. Det lyse hodet hvilte mot skuldra mi. Den spinkle skikkelsen skalv. Likevel opplevde jeg trygghet. Alt hun hadde opplevd. De fryktelige hendelsene fatteren hadde fortalt om. Jeg forsøkte å frigjøre meg. Hun holdt meg fast. Jeg løftet henne bort og snudde meg mot fyren. Han presenterte seg.

Stephin Kommon. Handa hans var fast og smal.

Dere sa at dere ikke trodde på meg.

Vi mottok en ordre fra Gailio Tinkmann om å overvåke huset.

Kistevergen, opplyste fatteren som hadde kommet etter mutteren.

Det blir satt inn ytterligere forsterkninger, sa fyren, Stephin. Dette er å betrakte som et åsted. Vår etterforskningsleder kommer så fort hun kan og vil stille spørsmål. Jeg foreslår at vi finner et rom uten store vindusflater mens vi venter på forsterkninger. Alle rom hadde vindusflater. Mora mi elsket lys og blomster.

Vi hadde et kjellerrom og flyktet dit. Mutteren tilbød seg å sette på noe varmt å drikke. Ingen av oss fikk gå noen steder. Vi så på hverandre i taushet. Jeg begynte å skjelve og strevde for å skjule det. Mamma fant et teppe og la det over skuldrene mine. Min første innskytelse var å slenge det bort. Jeg valgte å krype inn i det.

Stephin mottok en beskjed på et merkelig apparat, ikke et RA.

De kommer nå, sa han. Vi setter i gang et søk, vokter huset og starter samtaler med hver og en av dere. Har dere et passende rom?

I går trodde dere meg ikke, sa jeg. Jeg går og legger meg. Fatteren sendte meg et irritert blikk.

Ikke før du har snakket med folkevernet, sa han. Du gikk til vinduet. Det ble skutt.  Hadde du ikke bøyd deg, ville du ha blitt truffet. Det var flaks. Den svære neven skalv. Mutteren gråt stille. Jeg hadde sett en tittel i bokhylla, men jeg husket ikke hvilken. Ikke var det interessant heller. Mutteren rettet seg opp mens hun dro albuen over øynene.

Jeg setter på noe å drikke! Hun reiste seg og plasserte nevene i siden. Ve, den, som protesterte. Stephin så på klokka og nikket.

Folkevernkvinna, fra i går, kom inn, Seigila Jaktav. Jeg ble akutt uvel ved synet. De grønne øynene hadde tvilt på meg, på min forstand. Ikke noe var verre. Hun hilste på foreldrene mine. Jeg nikket og gikk mot ei hylle med syltetøy mens jeg studerte etiketter uten å se. Fatteren hvisket lavt med henne. Hun smilte.

Vi tar samtalen her med alle samlet. Hun virket vennlig. Stephin forlot oss.

Jeg ble værende hos etikettene. Fatteren og mutteren redegjorde for hva de hadde opplevd. Jeg lyttet til spørsmålene og svarene mens jeg lot som om jeg var opptatt av glassenes innhold. Det ble slitsomt å stå. Jeg slang meg ned i en stol. Kvinna vendte seg mot meg, smilte vennlig. Leppestiften fremhevet det kastanjefargede håret. Jeg vred meg under smilet og svelget spydighetene jeg hadde lagret ytterst på tungespissen. Vil du tilføye noe? spurte hun.

Hadde du, og dine kolleger, tatt meg på alvor, kunne dere ha satt i gang etterforskning tidligere. Da kunne vi ha unngått dette, et faktisk mordforsøk. Blikket mitt holdt fast i de grønne øynene hennes. Det befant seg en morder i skogen, en morder som kunne myrde igjen, noe denne morderen forsøkte seg på. Fatteren strammet leppene. Mutteren strakte seg frem og klappet meg beroligende på armen.

Det har blitt for mye, sa hun unnskyldende til Seigila.

Jeg beklager, sa Seigila og sendte meg nok et vennlig smil. Tennene hennes sto lett skråstilte i munnen. Om hun beklaget herfra og til månen, ville det aldri være nok. Gailio Tinkmann beordret etterforskning og bevoktning av huset. For resultatet ville det ikke ha spilt noen rolle hvorvidt vi hadde trodd på deg. Jeg reiste meg og så kaldt på henne.

Det var jeg som befant meg alene i den skogen. Jeg fortjente å bli trodd. Sinnet steg. Avmakten. Den avskyelige realiteten. Hun beklaget. Jeg ville kaste raseriet tilbake mot henne. Hun smilte forsonende. Mellomrommet mellom fortennene, i overkjeven, ga henne et pussig uttrykk. Smil og beklagelser. Det var ikke mulig å slenge raseri mot sånt. Jeg viste henne loggen fra i går. Et bevis på at noe var galt et sted. Hun nikket og rakte handa ut etter  apparatet mitt. Jeg ga det ikke fra meg. De måtte finne ut av det. Jeg skal få noen til å se på det. Nå trenger jeg at dere forteller alt som kan ha med dette å gjøre, du også.

Jeg fortsatte min tirade av misfornøyd krenkelse. Hun ristet avvergende på hodet og holdt hendene opp foran seg. Vi har foretatt undersøkelser, sa hun. Så langt har vi ikke noe nytt å melde. Hun mottok et anrop på samme type apparat som det Stephin benyttet. Gailio, sa hun og rakte det til fatteren. Han gikk ut av rommet. Jeg gikk etter med den intensjon å få med meg hvert ord som ble sagt. Seigila holdt meg tilbake med et spørsmål. Jeg gikk inn for ignorering.

Svar på spørsmålet, Reikin! befalte mutteren. Jeg hadde ikke oppfattet det. Samtalen, fatteren førte, angikk trolig meg mer enn ham. Jeg var dugelig lei av å bli gjort til tredjepart i egne viktige anliggender.

Hvem visste at du forlot skolen da du gjorde? gjentok Seigila. Ingen hadde visst det. Til Skrolle hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Alle kunne ha sett meg gå mot skogen. Ingen kunne vite hvor jeg var på vei som ikke fulgte etter meg. Jeg hadde knapt visst hvor jeg skulle selv en gang. En uendelig mengde mennesker hadde befunnet seg på den skoleplassen. Hun ville vite mine venners navn. Egentlig var det kun Skrolle og meg.

Skrolle, så ikke at Reikin gikk noe sted, sa mutteren velmenende. Han var med oss å lete, tilføyde hun forklarende. Skrolle og jeg hadde en klikk vi hang med. Seigila noterte seg navn. Jeg gjespet overdrevent. Fatteren kom tilbake. Hva snakket dere om? spurte jeg. Han ristet på hodet og vendte seg til Seigila. Det gjaldt beskyttelse.

Huset og området rundt, vil bli overvåket til vi finner ut av dette, beroliget hun. Meg tilbød hun ei pille å sove på.

Nei, takk! I går taklet jeg å være alene i skogen med et lik og en mulig morder. Dette skal nok gå bra. Fatteren kremtet. Jeg reiste meg og ga foreldrene mine en klem. Det går bra, hvisket jeg og stirret inn i min mors oppskjørtede ansikt. En fyr kom inn og snakket lavt med Seigila. Jeg tenkte på Annamelia. Alt hadde begynt med henne. De hadde regnet ut hvor skytteren måtte ha stått. Forunderlig nok fantes det ingen spor der.

Her, ta den pilla! sa mutteren, grep handa mi og lukket den. Fem skudd hadde trengt gjennom vinduet på fatterens kontor. Jeg gikk mot døra. Det var blitt skutt med skarpt. Kjekt å vite! Magen skalv.

Vi har behov for mer informasjon fra deg, sa Seigila. Jeg hadde dødd dersom jeg ikke hadde bøyd meg. Fatteren hadde forstått det. Nå begynte det å gå opp for meg også. Jeg snudde meg og stirret mens jeg ignorerte krampene i magen. Noen hadde faktisk skutt. Jeg lukket døra og gikk til rommet mitt.

På sengeteppet lå Toppen og sov. Jeg fjernet teppet. Dokvin var en drittsekk. Jeg lengtet desperat etter søvn. Dokvin kom til å legge ut om Annamelias vagina. Jeg klappet pelsbunten på hodet og svelget pilla. Synd for Annamelia. Hunden slikket med en liten tungespiss knapt mulig å registrere. Han burde ha reagert på oppstyret. Kommet! Toppen var livredd for smell. Jenter ante ikke hvordan Dokvin snakket om dem. Snakk og skryt! Utmattelsen krøp gjennom kroppen. Jeg burde kontakte Skrolle. Ferieplaner. Et nytt lite slikk fra Toppen. Gode hunden.

Jeg lukket øynene. Annamelia var ikke min sak. Hun hadde aldri vært det. Jeg nektet å tenke. Fra periferien sto de fryktelige hendelsene og kikket på meg. Der kunne de holde seg. Huset var under bevoktning. Jeg ville ikke sendes vekk. Hva het den denne hovedstaden fatteren ville sende meg til? Folkevernet var på saken. De ville oppklare alt. Skrolle og jeg! Vi kunne bli her. Gjøre som vi pleide. Jeg gledet meg til en normal hverdag. Han og jeg.

Sola lirket seg vei gjennom rullegardina, en ny dag. Jeg skottet mot Toppen. Han sov. Jeg trakk ham inntil meg. Snuta hans grov seg inn under armhulen. Jeg løftet ham opp. Et spinkelt dyr som kjentes tung som en sekk. Han var en matvegrer. Jeg puttet ham inn i armkroken, en våt tungespiss, et lett slikk. Øyelokkene hans vibrerte søvntunge og falt igjen, en atypisk atferd. Energibunten burde ha vært opptatt med morgenrutiner. Nappe meg i øret, slikke.

Jeg gikk til fatteren og halte ham ut av søvnen. Han løftet Toppens hode. Det deiset ned.

Når var han sist ute? Den store neven strøk den myke pelsen. Jeg ante ikke. Toppen hadde hundedør. Ingen kunne ane når han sist hadde vært ute.

Han reagerte ikke på skuddene, sa jeg. Hvis fremmede folk snek seg rundt huset, etter en posisjon for et skudd, burde han ha varslet.

Jeg melder fra til folkevernet, sa fatteren.

Han kan være syk, sa jeg.

Jeg er glad for at du reiser i dag, sa han. Det fantes ingen avtale om noen reise. Etter skuddene i går snakket jeg med Gailio, kistevergen. Han var enig med meg. Du bør komme deg bort. I Klosterdalen garanterer han din trygghet. Jeg ville feriere med Skrolle. Gailio har sagt at du kan ha med deg venner. Jeg ville kun ha med meg Skrolle. Da tar jeg det opp med foreldrene hans. Problemet var at Skrolle skulle reise på en planlagt familieferie til Urleiven og bli borte i en uke. Han kan komme etter. Jeg ristet på hodet. Sønn, tenk deg om! Her blir du sittende innesperret med vakter som bestemmer hva du kan og ikke kan gjøre. Gailio tilbyr deg spennende opplevelser i nye omgivelser. Vinn/vinn. Jeg rynket panna. Du kan bli så lenge du vil. Poenget er at din mor og jeg ikke vil ha deg tilbake før saken med liket og skuddene er oppklart og løst. Konglomeratet vil følge opp alt sammen Seigila, folkevergen, gjorde utslaget. Henne ville jeg ikke ha noe mere med å gjøre. Da avklarer jeg det med Gailio.

Skrolle skal komme så fort han er tilbake ellers blir det ikke noe av.

Fint. Jeg holder deg orientert. Han gikk mot døra med RA i posisjon for en samtale.

Har du vært der? spurte jeg. I denne hovedstaden.

I Klosterdalen. Nei, men det skal være skikkelig idyll! Idyll for fatteren og meg var trolig ikke det samme. Han hadde et magert reiserepertoar. Klosterdalen tar bare i mot et begrenset antall turister. Betrakt dere som heldige. All organisering og kontakt går gjennom Gailio og meg. Har jeg ditt ord på at du ikke kontakter Skrolle? RA brant i lomma. Det måtte sjekkes for feil før jeg dro noe sted. Han rakte frem handa. Jeg ga ham apparatet og håpet at Skrolle ville bli begeistret.

Toppen hang som et slakt i armene mine mens jeg gikk mot rommet mitt. Jeg kastet meg på senga med hunden i armene. Fatteren kom inn. Gailio er på oppgava. Han snakker med Skrolles foreldre og ordner det praktiske. Ingen skal kjenne til  bestemmelsesstedet deres.

Skrolles foreldre lar ikke sønnen sin reise til de aner ikke hvor.

Gailio har uante ressurser, Reikin. Jeg tror han får det til. Det innebærer at du ikke må nevne et ord til noen om hvor du skal, heller ikke til din mor og dine søstre. Dersom ingen kjenner bestemmelsesstedet, garanterer han at du er trygg. Kun vi tre vet det, Gailio, du og jeg. Slik skal det forbli. Greit? Det hørtes overdrevent ut. Fem skudd er ikke overdrevent. Det er drapsforsøk. Jeg pustet tungt. Brutalt nok. Gailio er ekspert. Vi lytter til eksperter. Jeg nikket. Han fremførte overbevisende argumenter. Vakter er utplassert på innsida og på utsida av huset. Frem til du har reist, må vi vokte oss for forsnakkelser. Fire personer befinner seg i nærområdet til eiendommen. Du kan bevege deg ut i hagen, ikke lenger. Jeg foreslo for Gailio at vi kunne lokke personen eller personene, frem ved å si at du fremdeles bor her, men han ville ikke sette din mor og meg i utilbørlig fare. Jeg stoler på hans vurdering.

Et sted i magen begynte det å krible. Skrolle og jeg på ferie alene. Jeg hadde ikke vært mye på ferie, og aldri borte fra foreldrene. Gailio kommer til å utbrodere seg om stedet, naturen, fasiliteter som svømmebasseng, bademuligheter, turområder. Ikke skap deg forventinger ut fra det. Han tilslører hvor dere skal. Konglomeratet er målet for reisa. Det var greit.

Jeg ble med ham inn på kjøkkenet. Mutteren satte frem mat.

Er du komfortabel med planene? spurte hun.

Så der, sa jeg,

Er du sikker på at vi gjør rett i å la han dra hjemmefra etter alt det han har gått gjennom? Hun så formanende på fatter. Trygghet er viktigst, Vendel. Ikke glem det!

Det er derfor han reiser, Mayla.

Hjemlig trygghet, Vendel! Hun klemte meg med et hikst av medynk.

Har du møtt ham, denne Gailio? hvisket jeg. Hun ristet på det lyse håret og hvisket tilbake.

Jeg har aldri hørt denne historien før. Det fantes ikke snev av grått i håret hennes.

La oss møte ham, hvisket jeg. Er han en drittsekk, blir jeg ikke med. Fatteren himlet. I øynene hennes var det tårer. Jeg tørket dem bort. Blåfargen hadde bleknet. Hun lignet søstrene mer enn hun lignet meg. Det skyldtes ikke bare fargene.

Jeg var ubegripelig sulten og satte meg til bords..

Han vil være godt beskyttet der, sa fatteren og dro mutteren inn i armene. Hun skjøv han bort med et misfornøyd uttrykk.

Hvor er Toppen? spurte hun.

Det er noe rart med ham, sa jeg.

Hvis han er syk må vi til dyrlegen. Hun forlot kjøkkenet med bestemte skritt. Toppen hang som et slakt, i armene hennes da hun returnerte.

Ingen av oss skal bevege oss lenger bort enn til hagen i dag, sa fatteren og så bekymret på den lille firbeinte. Mutter målte kroppstemperaturen og fant ikke noe alarmerende. Hun hentet et stykke kjøtt fra kjøleskapet. Han ignorerte det.

Det virker ikke riktig at Reikin skal reise, hvisket hun. Jeg begynte å se frem til det.

Zanne og Zu kommer, sa mutteren.

Hjelp! tenkte jeg.

De kom med nok oppkavet energi til å røyke en ål alene. Øvrige familiemedlemmer var etterlatt hjemme. Det var noe å takke for.

Været var bedre enn det hadde vært på lenge. Vi befant oss på vent i hagen. Fatteren hadde organisert transport for Skrolle om en uke og to dager. Skrolles foreldre hadde gått med på det. Jeg hadde ikke trodd det.

En luftsykkel la seg til rette på plenen, Gailio, kistevergen. Han fortøyde i epletreet. Vi hadde aldri før hatt en luftsykkel i hagen. Min far gikk bort til ham. De gled inn i en storslagen omfavnelse. To store menn, en lys og en mørk. Inntrykket av min far som kjempe ble redusert av tendensen til mage. Hos den fremmede spilte musklene under huden.

Jeg motsto fristelsen til å rette meg opp og forble i en innstudert hengslete modus. Speil hadde jeg ikke for handa. Fantes det muskler var de i så fall ikke synlige. Hoftene var riktignok smale eller rettere sagt fraværende, og skulderbredden sto i stil med hoftene.

Toppen hadde våknet og sprang ut på vaktparaden med iltre bjeff. Så var i hvert fall han i form igjen. Luftsykkelen imponerte ham ikke. Den gjorde inntrykk på meg. Der var det ikke mye å sette tennene i. Han knurret iltert. Min far gjorde tafatte forsøk på å stoppe angrepet. Jeg smilte. Han hadde aldri vært god til det der.

Gailio satte seg ned. Plystret. Han hadde skulderlangt gyllent hår. Trening var ikke min greie. Sola fikk håret hans til å glitre. Mest i gull. Jeg oppdaget et lite streif av rødt. Toppen nærmet seg, la hodet mot forlabbene og slikket fingrene hans. Jeg kunne overveie å gjøre et stunt hvis det ga slike resultater. Fatteren svettet synlig. Gailio løftet hundekreket opp og viste ham sykkelen, mumlet beroligende, lot ham snuse. Toppen la seg til rette og løftet en labb. Kos meg! Zanne og Zu blunket til hverandre. Jeg og Gailio hadde to likhetstrekk. Høyde og hårlengde.

Min far vendte seg mot oss med et formanende blikk, et krav om en høflig oppvisning i dannelse. Søstrene beveget seg mot ham, like som to dråper vann, med platinablondt hår som en sky rundt hodet, grasiøse som gaseller med vuggende hofter og høyreiste pupper. Han tok det pent. Poeng til ham! Begge tok stor plass i et rom selv når de var hver for seg. Alles øyne traff meg samtidig. Min tid som observatør tok en brå slutt. Jeg burde helt seriøst begynne å trene.

Med et uttrykk jeg mente burde virke likegyldig, slentret jeg fram. Toppen, lå ved Gailios føtter og hvilte hodet på skoene hans. Ikke antydning til rykk i halen. Sviker! Gailios trekk var skarpskårne og haken bestemt. Jeg var ikke direkte småhendt. Handa forsvant inn i neven hans. Det eneste myke ved fyren var den velformede avtegninga av leppene. Handtrykket var kraftig og fast. Med en slik kropp kunne jeg ha skrevet om historien. Kanskje Annamelia hadde falt for Dokvins psykosjel. Den kunne andre konkurrere om.

Jeg har sett frem til å hilse på deg, sa Gailio. Stemmen var fyldig, tillitvekkende. Dypblå øyne under mørke øyebryn dro på granskingsferd i ansiktet mitt. Jeg så ned. Toppen logret fornøyd. Dobbeltsviker. Hvordan har du det?

Middelmådig, svarte jeg. Mer var det ikke å si. Magen ble akutt kvalm.

Jeg forstår. Du vil være trygg når du reiser med meg. Han startet utbroderinga om svømmebassenger, vannsklier og en mengde sportsarenaer inkludert fotballbaner og matorgier.

Jeg hater fotball.

Men du liker havet? Jeg nikket. Fjellet? Nytt nikk. Du kommer til å få en ferie du sent vil glemme.

Vi blir gjerne med, sa Zanne og smilte sitt mest sjarmerende smil.

Zu nikket. En ukes husmorferie. Gjerne med fotball. De smilte til ham og hverandre med blendende sjarmtriks.

Ja, da blir i hvert fall ikke jeg med, sa jeg og alle lo. Gailio fortsatte å utbrodere seg om bestemmelsesstedet. Søstrene mine hadde lyse stemmer med latter i. Jeg sparket tærne i bakken mens ord og sekunder spant ut av tida.

Gailio fanget blikket mitt, vek ikke. Det er vel ikke noe å vente på, sa han. Vi bør komme oss av gårde. Jeg lukket øynene. Ferie for meg og Skrolle. Det hadde fortonet seg som en god ide. Jeg ombestemte meg. Ikke tale om! Zanne Zu utvekslet smil. Det var lillebror det. Fatteren rettet seg opp, vaket i temperamentet.

Akkurat det er ferdig diskutert. Selvfølgelig skal du reise!

Dette er kanskje ikke tidspunktet, sa mutteren. Jeg sa jo det. Slike oppskakende hendelser. Man trenger sine nærmeste rundt seg. Jeg så irritert på henne. Det var ikke sånn. Jeg ville være sjef i eget liv, møte sommeren slik vi hadde bestemt, før dette, den uvirkelige situasjonen. La oss reise bort alle sammen, sa mutteren. Fri å bevare meg vel!

Jeg blir med, sa jeg. Gailio smilte svakt. Nikket. Sykkelen var helt klart en formildende omstendighet. Lysten til å sitte på en slik var sterk nok til å overkomme høydeskrekken.

Jeg beklager farkosten, sa Gailio. Det blir slitsomt å være passasjer så lenge. Siden vi drar i hemmelighet, er dette måten å gjøre det på. Han måtte tulle. Sykkelen var en høyder.

Fatteren kom med kiste og klær i en sekk. Mutterens øyne svømte over av tårer. Hun slo armene om meg som om hun aldri ville slippe, svøpte meg i mammaord. Fatteren la en arm rundt henne. Hun føyste den vekk og så sint på ham.

Du er sikker på at det er trygt for ham å reise på den sykkelen? Gailio beroliget.

Jeg slipper ut et skjold som endrer seg etter bakgrunnen. Ingen vil se oss. Han hadde misforstått. Bekymringa hvilte på teknikken, ikke forfølgere. Så langt hadde hun aldri tenkt. Hennes virkelighet handlet ikke om forfølgere. Da ville hun aldri ha latt meg reise.

Er RA med? Hun så seg rundt som om hun mistenkte det for å spasere rundt på egen hand. Ta kontakt med en gang du kommer frem. Oppfordringa lå som en forlenget pil ut i pekefingeren. Min far avbrøt.

Absolutt ikke. Et apparat kan spores. Hun så forvirret på ham. Han reiser til et hemmelig sted fordi noen har prøvd å drepe ham. Det fikk henne til å stortute. Søstrene grep handa mi, en fra hver side. Det var slutt med smil og flørt. Jeg sanset ekte bekymring.

Ikke la oss overdrive dette, sa Gailio. Vi vil kun være på den sikre siden. Det er alt. Han la en arm på mutterens skulder i en beroligende gest. Jeg lover at alt vil gå bra med din sønn. Ingen av dere må snakke med noen om dette. Hold en lav profil til vi har funnet gjerningsmannen! Alle fire nikket. Forhåpentligvis har vi vedkommende før Skrolle er tilbake fra Urleiven og kan avslutte hemmelighetskremmeriet. Ikke ta kontakt med Reikin under noen omstendighet! All kontakt går gjennom meg. De nikket. Det ble utvekslet tårevåte klemmer. Jeg hadde fuktige avtrykk på kinnene. Så var vi av sted.

Et knepp hørtes i det skjoldet la seg på plass. Jeg kunne ikke se rett ned. Greit nok! Jeg hadde høydeskrekk, men jeg ble vidsynt. Det var hus, daler og landskap. Gailios rygg virket klippetrygg. Tid og rom malte et storslått maleri. Stadig nye detaljer åpenbarte seg. Annet falt langsomt ut. Jeg nøt det. Tenk at det var meg, Reikin Jernstein, som satt her oppe og fløt mellom himmel og jord. Jeg skulle tigge Gailio på mine knær for Skrolle. Lufta pisket rundt meg. Han ville aldri bli den samme igjen.

Dette var noe Dokvin bare kunne drømme om. Roen ble til en søvndyssende sang. Tankene gled ut på vidvanke og satte seg sammen i ulogiske sekvenser. Jeg kjempet for å holde fast i opplevelsen. Nyte den! Jeg presset øynene opp. Sanset! Øyeblikk på øyeblikk av inntrykk jeg ville huske for bestandig.   

Ørene mine registrerte et lett knepp. Øynene glippet. Skjoldet var borte. Jeg hadde sovnet fra reisa, fra alle de magiske øyeblikkene. Fatteren hadde sagt at vi skulle til en hovedstad. Gailio gikk inn for landing. Her var det ingen by, verken hus eller mennesker. Under meg strakte det seg uendelige områder med ødemark. Høye fjell, bratte og langstrakte daler, skrinne enger. Stein og grus. En høy mur avløste nok en mur. Hadde han tenkt at vi skulle ta ei pause?

Bygninger reiste seg bak dobbeltmurene i en skremmende velkomstgest. Et kloster. Det var alt som var. Jeg ble pissredd, skrekkslagen. Klosterdalen, navnet på hovedstaden. Fyren hadde ikke sagt noe om en pause.

Det var ingen steder jeg kunne dra, ingen steder å løpe til. Gold tom natur, det var alt. Jeg prøvde å styre tilløpet til panikk. Alt virket helt ulogisk. Jeg satt på en luftsykkel. Gutter som meg satt ikke på luftsykler. Jeg hadde funnet et lik. Gutter som meg fant ikke lik. Jeg var blitt skutt mot. Gutter som meg ble ikke skutt mot. Dokvin hadde pult Annamelia og min verden hadde falt sammen.

Fem kuler. Jeg hadde aldri sett kulene. Hvis det ikke var snakk om en pause, måtte jeg løpe alt jeg hadde. Jeg hadde ikke en gang RA, fortvilet nok. Det kom ikke på tale å bli med til et kloster. De munkene ville finne fred. Jeg hadde nok med å finne inn i mitt eget uforutsigbare dagligliv.

Sykkelen tok bakken, en myk landing på ei øde gresslette. Jeg var alt for oppskjørtet til å glede meg over det. Gailio steg av. Jeg også. Han smilte. Lurte på om jeg hadde hatt en fin tur.

Skal vi ta en pause. Stemmen min skalv.

Nei! Tilløpende til panikk ble til virkelighet. Et massivt svik. Skrolle kom ikke hit. Han pekte mot muren. Et kloster. Hva hadde fatteren tenkt på? Han måtte ha latt seg bløffe av fyren. Foreldrene mine ville aldri lyve for meg, aldri. Dette er Klosterdalen, sa han. Hvordan kunne fatteren finne på å tro på en slik røverhistorie. Kista.

Gailio rakte meg sekken. Jeg sto klar, holdt kroppen i beredskap. Gresset lå mykt under fotsålene. Jeg ville løpe raskere uten sekken. Det var ingen steder å skjule seg. Jeg trengte tingene mine. Tårer av fortvilelse samlet seg bak øyenhulene. Kanskje jeg var alene med morderen. Jeg ble helt stiv. Gailio var en brande, trolig ikke uten grunn. Ingen kunne komme seg unna en luftsykkel i denne ødemarka. Spent som ei stålfjær sto jeg som lammet. Hva er det, Reikin?

Jeg har aldri sagt ja til å dra til et forpult kloster. Tårene lot seg ikke skjule. Jeg lyttet forskrekket til mitt eget ordvalg mens jeg pekte.

En gang i tida, lenge før vår tidsregning, var det muligens et kloster. Velkommen til Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet. Jeg var ikke blind.

Hvor er bygningene, gatene, veiene, bebyggelsen, overgangen til en mer landlig idyll? Jeg pekte utover ødelandet. Dette er ingenting.

Likevel er det sånn, Når vi får installert deg i byen, skal jeg fortelle deg vår historie. Da vil du forstå det. Jeg hadde ikke planer om å installeres noe sted. Derimot skulle jeg flykte. Reikin, jeg beklager at du er uforberedt på hva du ville finne her, dette Han pekte utover.

Dette rimer ikke en gang med Liljedalen, ropte jeg. En hovedgate med en husklynge rundt.

Jeg forstår at det kan se sånn ut for deg. Konglomeratet består kun av to daler. Begge befinner seg bak dobbeltmurene, men vi er en verdensdel med samme flateinnhold som andre verdensdeler. Det er for farlig for deg hjemme. Jeg kan ikke kjøre deg hjem. Ingen kommer til å tvinge deg inn bak de murene mot din vilje. Jeg kan kjøre deg til et sted du geografisk godkjenner, der jeg vet at du vil være trygg.

Min familie, kone og fire barn, befinner seg trolig på innsida av muren der for å overraske meg. Jeg kom til deg, direkte fra Rosengard, etter et flere uker langt oppdrag. De vil overbevise deg om at de bor i en by ikke et kloster. Gi oss en sjanse!

Du kjører meg til et annet sted dersom jeg vil det? Han nikket. Jeg kjempet med skjelvinga i stemmen. Du lover!

Jeg lover. Vi stirret på hverandre. Jeg nikket.

Han vinket på familien sin. Handlingslammet og fortapt sto jeg og stirret mot muren. To småttinger kom snublende nedover hellinga i terrenget mens de ropte på pappa. Ei jente med lange lyse fletter kom etter. Hun løftet dem opp når de gikk overende. En gutt fulgte etter med et lett overbærende smil. Bakerst kom ei kvinne. Kona. Gailio, beveget seg mot de små, strakte armene mot dem. Kvinna var ikke ung, men det var noe umåtelig tiltrekkende over den lange slanke skikkelsen.

Vesla, nådde fram først, en lyshåret krølltopp med blå øyne, farens. Gailio ventet på den vesle pluggen med røde krøller i nakken. Han løftet dem opp og svingte dem rundt i en skikkelig runddans. Begge strakte armene opp mens de hylte på mer. Høyst ufrivillig måtte jeg smile. Han svingte dem rundt på nytt og på nytt. Det virket ekte. Så små barn spilte ikke skuespill.

Jeg var lettet.
Ble rolig.
Takk og lov.




Lytt til kapittel 3

 


Vil dere lese flere kapitler?














Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, kapittel 2

Lyst til å lese de andre kapitlene først.




Noen forfatterord:




Liber Mundi, Verdensbokaen ambisiøs serietittel. Akkurat så ambisiøs er den ment å være. En serie som tar for seg den evige kampen mellom det gode og det onde.

Da jeg innså at jeg ville ha skrevet den samme boka uansett hvilken tidsperiode jeg kunne ha funnet på å velge, bestemte jeg meg for å sende den ut i verden.

Steinalderen, Atlantis, Lemurien, historisk tid, fremtida. Overalt hvor mennesker ferdes, gjelder de samme utfordringer. 

En vilje til det beste for fellesskapet. Men hva er det beste for fellesskapet? Ja, si det. Svaret avhenger av hvem som spørres.

Jeg valgte fremtida. Vår verden har gjennomgått omveltninger på omveltninger på like mange plan. En gang, for ikke så lenge sida, sa en stor gruppe mennesker nei til å bli bestemt over. Under parolene, frihet, likhet og brorskap, ble de verdier, som vår vestlige verden er tuftet på, kjempet frem. Frihet for alle, likhet for loven og brorskap menneske og menneske i mellom.

Ingeborg Refling Hagen sa det slik:

Hvor begynner frihetskravet, med den aller første slaven, som slet åket av.

Vi har egentlig ikke lyktes helt. Pengemaskinen har stor makt. Penger råder i stor grad våre liv. Vi slipper ikke unna. Grunnen vi eier, er ikke lenger fri. Her i Norge har vi vært stolte over å eie våre hauger selv. Jeg vil gjerne kunne befinne meg på min haug, selv om jeg ikke skulle eie et øre. Veiene kan ikke benyttes fritt. Pengene har påvirkningsmakt. Alle trekker i dem.

Hvordan bygge sunne samfunn og sunne mennesker? Verden er et skremmende sted. Vi har diktatorer og undersåtter. Slaver av de verste bestemmelser. En mengde flyktninger som søker seg til trygghet,  det gode liv.

Kjærlighet. Slik jeg ser det er det fundamentet for menneskelig liv. Kjærlighet fordrer ikke, krever ikke. Kjærligheten gir. Du kan ikke forlange den, ikke forvente den, men den kan bli deg gitt, ei gave. Kjærlighet handler aldri om hva du kan få, men hva du vil gi.

Kampen mot det onde. Enhver må kjempe den kampen i sitt indre hver dag. På individplanet og på samfunnsplanet. Ingen kan vite hvordan den skal kjempes. Det er kun du som kan vite det for deg. For meg er det onde en tendens i mennesker til å ville holde andre i sin vilje.


Created with GIMP

Reikin Jernstein har sett et lik. Han så det to ganger. Folkevernet fant treet, der liket hadde hengt, tomt. Reikin kunne ikke tro det, og dro for å sjekke. Det var tomt, som om det aldri hadde hengt der.

Han blir fælen. Kan du ikke tro på dine egen sanser, hva har du da?

Gjennom sansene blir virkeligheten levende, synlig. Han har en samtale med sin far. Ved det begynner andre kapittel i boka, Kistepakta.


Kapittel 2

Dagen hadde vært totalt bortkastet.
“Ja vel, de snakket til meg om overspente nerver, statistikker og mørkeredsel”, sa fatteren.
“Det var lyst da jeg så liket.” Jeg skulle, den Gamle hjelpe meg, trevle fra hverandre alt som var blitt sagt på det møtet.

Poenget er at de ikke kjenner til profetien.

Profeti! Jeg satte ordet i halsen. En profeti kunne ikke tevles bort, en profeti var tull.

Jeg kjenner profetien. Derfor vet jeg at alt trolig hendte slik du har sagt. Fatteren var nøktern til det kjedsommelige og absolutt ingen spåmann. Han ble taus.

Du må spøke! Sa du profeti? Han nikket.

Selvfølgelig skulle jeg ha likt å vite hva du gjorde i skogen da du skulle ha tatt i mot vitnesbyrdet ditt. Jeg hadde undret på det samme i mange timer nå. Det hadde vært en idiotisk handling. Noe jeg aldri gjorde. Han ble taus. Jeg svarte ikke. Han lot ikke til å vente det. Øynene var fraværende. Tid gikk, tid jeg ikke hadde.

Overbeviste du dem? spurte jeg for å få ham på gli igjen.

Nei, jeg kunne ikke fortelle dem om profetien. Forståelig nok! En profeti var ikke noe argument for noe eller noen. For mutteren kanskje, med sin hang til overnaturlig visvas.

Hva gjør de videre med saken? spurte jeg

Ingenting. Uten lik, uten spor av lik, er det ingen sak.

De tror jeg er gal?

Nei da, men jeg er mer opptatt av

Siden det er meg det gjelder, er det på tide at vi gjør det slik jeg vil.

Ja, men først trenger du informasjon. Utvis tålmodighet, vær så snill! Jeg strever med å finne riktige ord. Spådommer var for idioter og svermere. Vi er ingen av delene. Fortell meg hva som skjedde i går. Alt sammen. Ikke utelat noe. Det er ikke fordi jeg er nysgjerrig. Det har med profetien å gjøre. Jeg lukket øynene.

Fatter, det vesentlige her er en potensiell morder, en han eller hun, som må stoppes.

Reikin, vær så snill. Bare fortell. Det må gå i tur og orden. Du er ikke en person som vanligvis forsvinner. Jeg trenger å forstå hva som foregikk. Annamelia, kåtskapen. Jeg reiste meg opp. De to, hun og Dokvin. Jeg kunne ikke snakke om det, ikke med Skrolle en gang. Inni meg var det tomt og fullt på samme tid.

Jeg travet frem og tilbake over trange to meter. Øynene mine traff hans. Han forsto meg. Det slo meg at han faktisk gjorde det. Jeg sank ned i stolen igjen. Energien rant ut. Annamelia kunne pule hvem hun ville. Stillheten ble øredøvende. Jeg snakket inn i den så det fosset av meg. Alt sammen. Punktum.

Det ble helt taust, en stillhet uten tyngde. Jeg kremtet. Fatteren rettet seg opp. Han smilte usikkert uten å kommentere et eneste ord. Det blir en lang historie, sa han.  Første gang jeg hørte den tvilte jeg på min fars forstand. Jeg vred på meg og fortalte om avtalen med Skrolle. Har ikke han fest? Fatteren så på klokka. Den beveget seg mot midnatt.

Jeg aner ikke når han kommer, men festen varer ikke evig. Han var ikke supermotivert for det selskapet.

Jeg sjekker. Hvis han alt er her, kan han vente, men jeg vil råde ham til å gå hjem. Dette kommer til å ta tid. Hele dagen hadde jeg ventet. Beklager, men samtalen vår har  ventet i årtier. Blikket som ikke tålte motsigelse var på plass. Han plasserte meg på vent. Jeg fant meg i det.

Skrolle kommer i morgen, informerte fatteren da han kom tilbake. Skikkelig ergerlig! Jeg skal hilse og si at du kan kontakte ham når vi er ferdige. Han tåler å bli vekket. Hvor var vi? Jo, profetien. Da min far lå på det siste, tilkalte han meg slik jeg nå har gjort med deg. Betydningen klemte til rundt brystet.

Du skal ikke, er ikke? Ordene stokket seg. Øynene så forvirret på meg. Et lys ble tent der inne, og han gjorde en avvergende bevegelse.

Slapp av. Sunnhet, det er meg.  Med deg er det annerledes. Tull. Jeg var sunn som et nyspiret frø. Det som hendte i dag Han stirret utover uten å se. Munnen ble stille. Det var i går det hadde hendt. Han beveget seg tilbake til min farfars sykeseng, bøyde seg ned, løftet opp en glatt metallgjenstand på størrelse med min mors smykkeskrin og plasserte den mellom oss. På netthinna så jeg farfars øyne. Det særegne snevet av grønt i det brune. Denne sto på nattbordet hans den dagen. Jeg hadde vært utrolig knyttet til farfaren min. En metallkiste uten synlig lås eller nøkkelhull. Denne kista ble gitt til din forfar, Sinkton Jernstein, i 7219 det året han fylte trettini. Fatterens hender gled fraværende over lokket. Jeg så det for meg, farfars ansikt, et ansikt risset med livets furer. Siden har den beveget seg gjennom slektslinja fra sønn til sønn til jeg nå gir den til deg.

Hvorfor det?

Det er nettopp det jeg strever med å forklare. Igjen ble blikket fjernt. Ordene forstummet. Jeg måtte få ham på sporet. Han skvatt. Det kan virke litt rart med denne kista. Den kan kun åpnes av den rette.

Og det betyr?

Vår oppgave er å oppbevare kista til den rette kommer. Det følger med en nedtegnelse. Den som utpekes får kista.

Hvorfor det?

Det er det jeg skal forsøke å forklare. Hver verdensdel har ei kiste med tilhørende vokter og verge. Jeg vokter denne. Han nikket mot gjenstanden. Vergen og jeg har hatt jevnlig kontakt siden jeg overtok den. Vi har møter minst to ganger i året, kistevergene og kistevokterne. Jeg rynket panna.

Du påstår at dette ikke er et eventyr? Han fastholdt at det var sannere enn døden.

Hvem har funnet på dette med kistene? Hvorfor er det ei kiste i hver verdensdel? Han sukket.

Hvordan skal jeg svare? Vi må gå like tilbake til år null. Den gang jorda ble reddet fra tilintetgjørelse. Kistene ble laget som en hjelp til utvalgte mennesker. Siden ble de oppbevart i ulike slekter. Den rette kan være mann eller kvinne. Når vedkommende nærmer seg livets slutt, blir kista gitt til en ny familie. Hos oss ble den gitt til Sinkton Jernstein. Jeg burde ha hørt om syv kister som beveget seg gjennom ulike slektsledd. Hvis det var sant, burde jeg ha hørt om det. Jeg hadde hørt mange legender, både sannsynlige og usannsynlige. Kun de berørte skal vite om dem. Forvaltninga av kistene ligger under de tolvs råd i Konglomeratet Reikin, ei historie jeg ikke kunne fortelle i folkevernet, selv om både kistevergen og lederen for verdensrådet ville ha bekreftet den. Videre saksgang er nå opp til dem.

Det lyder som pisspreik.

Historia må fortelles, gutten min, fordi jeg tror at du er den rette. Han måtte ha tørna. En mer alminnelig fyr enn Reikin Jernstein hadde aldri trampet på planeten.

Vendel, distre og sakte skosåler flyttet ut. I skikkelsen foran meg var det kun et ramsalt alvor. Sinkton aksepterte kista, ei handling som senere forplikter alle i hans slekt.

Meg, mener du at det forplikter meg, søstrene? Hvorfor har du ikke fortalt om det? Betyr det at Zanne og Zu kjenner til det? Tanken virket uhyrlig.

Nei, ingen kjenner til det, kun jeg. Det tilhører et taushetsbelagt område, en del av din arv. Ikke at det har vært en byrde. Det er en gave, en hjelp. Møtene mellom kistevokterne består blant annet i å diskutere profetiene, finne ut i hvilken grad nedtegnelsene stemmer på noen i familien. Bistå med hjelp.

Jeg så meg rundt og så ikke spor av noen hjelp. Vårt hjem hadde snarere mindre velstand enn noen andre i Liljedalen. Fordi det er slik vi vil leve. Vårt valg, din mors og mitt. Vi har det slik vi ønsker. Hvis vi manglet noe, ville vi ha fått hjelp. Ikke med rikdom. Det er ikke poenget. Mange tegn i nedtegnelsen har stemt på deg. Det er ikke så uvanlig i følge kistevergen. For at den rette skal utpekes, må alt stemme. Etter det du har fortalt, gjør det trolig det.

Jeg gransket den glatte metallflata.

Har du åpnet kista? spurte jeg og registrerte hvor gretten jeg lød.    

Siden du sannsynligvis er den rette, kan du trolig åpne den. En gyllen mulighet. Jeg strakte ut arma. Så enkelt er det ikke. En prosedyre skal følges. Vi skal fastslå at nedtegnelsen stemmer.

Hva er det i kista? Fingrene mine nærmet seg lokket. Han fulgte med, nysgjerrig.

Den skal gi visdom til forvalteren, bidra med innsikt og hjelp. Naive fatteren. Visdom lot seg ikke putte i ei kiste. Min interesse for visdom og kunnskap var ikke større enn for sjakk.

Stråler av energi rislet gjennom fingre og handbak. En stille glød skimret ut av metallet. Fatteren satt helt stille. Jeg ville trekke handa til meg. En pulserende varme fylte hele armen. Han skulle ikke få det minste tegn fra meg på at jeg var berørt. Kistas rettmessige eier blir kalt en kistebærer. Et skimrende lys lå som en aura rundt oss begge. Blikket mitt låste seg til lyset. I Konglomeratet gir det en betydningsfull status. Svake konturer av et ansikt gled over netthinna. Status brydde meg ikke. Et trykk av en finger mot kinnet. Min far stirret på meg. Jeg lukket øynene, pustet og svelget. Det var ikke mulig å la det være. Jeg åpnet dem. Fargeskimmeret var fortsatt der. Jeg trakk handa til meg. Den dirret nesten synbart. Da går jeg over til nedtegnelsen. Han fant frem et skriv. Deklamerte.

Ut av stormens øye
blir han født, gutten.
Flammesverd gløder over en
lynfylt himmel.
Vreden kvester trærnes røtter.
Trestammer slynges om kull i vinden.
Stormens rier, gir ham kraft til livet.
Elskerens sæd befruktet tempelet.
Den ektevidde svelget døden.
Nytt liv skal blomstre og velsigne.
Kildens jordiske strømmer,
skjenker barnet av sin flod.

Gutten, hennes førstefødte,
blir forløst fra livsstrengen.
Mot stormen blunker han,
den nyfødte.
Lydløst møter han verden.
Han drikker livets ild.
Et klynk unnslipper hans lepper
Frem for verden skal han bæres.
Til jubel fra vise og lærde.

Gutten vokser opp med to søstre.
Deres blod har ikke samme kilde.

Jeg vred meg som en mark. Senilitet var en snikende sykdom. Fatteren var da vel ung? Ordene stemte ikke på meg. Jo, gutten min, det gjør de. Stemmen lød litt trist. Herreskaper! Han var gift med mora mi. Jeg hadde to søstre. De vise og lærde som jublet ved min fødsel, skulle jeg ha likt og sett. Dersom du oversetter det til vanlig språk, er det hele sant.

Skulle liksom ikke mine søstre være mine?

   De er dine, men ikke ved blod. Solstikk var det ikke mulig å få i dette været, men noe måtte ha stukket gubben. Alle hadde foreldre. Tvillingene var våre. Jeg hadde fryktet for mitt eget vett. Ikke et øyeblikk hadde jeg trodd at han var gal.

Ord fulgte ord og ble til en ny og endret familiehistorie. Mor hadde vært gift med en psykopat som hadde to små døtre, tvillinger, mine søstre. Fatteren hadde funnet henne rundjult og oppløst i gråt bak søplestativet. Han hadde hjulpet henne og blitt et anker i hennes fornedrelse.

Psykopaten hadde dødd i ei ulykke med mamma og pappa tilstede. Hun hadde forsøkt å stanse ham fra å komme inn til tvillingene. Han hadde slått løs på henne med et belte. Hun hadde kastet nøkkelen til soverommet ned til fatteren og bedt ham løpe. Psykopaten hadde kastet seg etter nøklene i raseri, mistet balansen, falt over rekkverket og knekt nakken. Heldig for ham! Ingen skulle slå mora mi. Jeg skulle gjerne ha drept fyren en gang til. Retten til søstrene var min egen.

Stillheten senket seg over rommet. Ord tonet ut, men holdt oss begge fast. Jeg strevde med å fordøye innholdet i det han hadde fortalt. Min eksistens var bygd på ei fortid jeg ikke hadde ant at eksisterte. Han satt fortapt i minner, gjennomlevde det grusomme scenarioet på nytt.

Hva skulle han med nøklene? spurte jeg. Fatteren skvatt til av de malplasserte ordene. Selvsagt. Hun hadde låst barna inn på soverommet for å beskytte dem. Mora mi var ei løvinne. Derfor hadde hun fjernet mitt RA. Hennes trang til å beskytte meg gjorde meg gal. Hun hadde aldri gjort forskjell på oss, søstrene og meg. Ingen detalj i mitt liv kunne ha fått meg til å forstå at vi ikke var av ett blod.

Granitt var den vesentlige substansen i min far. Den lå steil og fast under drakta av godslig bamse som han kledde seg i til daglig. Min far hadde favnet alle tre og bygd ny familielykke rundt splintrende av det som var skakkjørt. Møysommelig hadde mora mi reist seg opp av fornedrelsen og blitt til den kvinna jeg kjente. Han gløttet opp. Beklaget.

Hun var så skjør, som om hun kunne falle sammen og miste forstanden helt. Det tok tid å bygge seg opp igjen. Han rødmet. Der kom den tendensen fra. Jeg forsto hva han snakket om. Min mors sterke vilje. Den psykopaten hadde brutt. Da tvillingene var seks år, ble hun gravid. Stemmen skalv. Vi hadde ikke inngått ekteskap. Det kunne vente til du ble født. Jeg kunne ikke fatte at de ikke hadde fortalt oss det. Hva skulle vitsen være? Ingen trenger å vite at de hadde en far som drepte deres mor. Det var det han gjorde. Han fortalte mora de det mens han mishandlet henne, en trussel om hva som ventet henne dersom hun gikk mot hans vilje. Hun var tilstede da tvillingene ble født. De ble morløse ganske kort tid etter. Som den medfølende skapningen hun var, gikk hun inn i et skrekkregime hun aldri hadde trodd at eksisterte. Det usagte er ikke løgn. Ikke noe av dette handler om blod, men det vi er og har vært for hverandre. De er dine søstre fordi dere har vokst opp sammen. Slik er de også våre døtre.

Han hadde rett, min far, som alltid hadde vært der for meg, for oss. Stormen på fødselsdagen din derimot har vi fortalt om. Min mors trang til å vifte med babybilder fant jeg bare ydmykende. Jeg går ut fra at vi kan enes om at deler av nedtegnelsen stemmer? Irriterende nok. Men det hadde bekymret meg minst mens han fortalte.

Fødselen din startet med full storm og orkan i kastene. Veiene ble stadig mer uframkommelige. Din mor fikk tettere og tettere veer. Fødselen var i gang. Skrekkslagen var jeg, men hun holdt hodet kaldt og fikk meg til å gjøre det samme. Lyn blinket som lyskastere over himmelen, torden braket og trær blåste over ende. Mørke dun ble synlige i det hodet ditt sto i sprekken. Hun presset, og du gled ned i hendene mine. Jeg var så redd for å miste deg. Da så jeg stormens øye. Regnet pisket utenfor bilvinduet. Vann samlet seg og ble til en mektig springvannskilde. Øyet var i kildens senter. Det så rett på meg og ga meg et ansvar. All frykt ble borte. Du var slimet og glatt, så uendelig liten i hendene mine. Jeg ville aldri slippe deg. Ut av stormens øye ble du født. Han forsvant langt inn i ordene. Øyelokkene skjulte irisen. De lange vippene jeg hadde arvet av ham, kastet skygger over kinnene.

Pappa, det var innbilning. Regn blir ikke til springvann. Han smilte svakt.

Regn blir vanligvis ikke til springvann, men det er sannheten. Jeg opplevde det like tydelig som at du sitter her. Nedtegnelsen hadde jeg den gang aldri lest. Den bekreftet opplevelsen.

Uten sansene som pålitelige kilder hadde vi ingenting uten kvikksand. Et faktum som hadde gjort meg utilpass hele dagen. Min pappa satt fortapt i minner. Et lett fjollete smil hang om munnen. Du skrek ikke, men klynket litt i det du trakk pusten. Jeg hadde ventet at du skulle skrike. Nyfødte gjør det. Din mor spurte om du pustet. Blikket ditt var ubeskrivelig. I dypet av det skimtet jeg en visdom jeg knapt kunne fatte. Jeg befant meg i det største øyeblikk i mitt liv. Blir du selv far en gang, vil du forstå hva jeg mener. Din mor la deg til brystet. Stormen raste. Hos oss var det fred. Da uværet la seg, dro vi til fødeavdelingen.

Hvor ble de vise og lærde av? Spydigheten var et skjold. For jeg var underet, sønnen, den eneste.

Vi dro til hospitalet, din mors tidligere studiested og arbeidsplass, stedet der tvillingene ble født. Din ankomst var varslet. Tida hadde strukket ut i lengderetningen. Personalet kjente skadevirkningene rett på operasjonsnevene. Da vi ankom med deg ved din mors bryst, ble vi møtt med applaus av leger og pleiere. Jeg så det for meg.

Pappa, hvem som helst kan bli leger og sykepleiere. Vise og lærde, det bør være noe mer høyverdig.

Vise og lærde er ikke annet enn spesialister på sitt felt. Kan du skifte ut bein eller fjerne en blindtarm? Enhver skolert ferdighet ender i kunnende visdom.   

Ikke noe av det nedtegnelsen sier er rett frem, pappa. Muligheten for individuell tolkning er milevid. Logiske byggeklosser settes sammen av overenskomster og viten.

Derfor er kistevergen sentral. De utpeker kistebærere. Din kisteverge heter Gailio Tinkmann. Du vil snart få møte ham. Lederen for verdensrådet, Rhettfinn Granly, kommer også til å ville snakke med deg. Hør videre! Han kunne ikke mene det. Lederen for verdensrådet møte meg, En noksagt fra Liljedalen. Sprøyt.

Gutten vokser opp
elsket og æret av alle,
Hans sang er melodiøs
og tonene rene i klangen.
Gammel er han ikke
da munnen tyter over av mark.

Latter piplet ut et sted fra mitt maltrakterte indre. Jeg klarte ikke å stanse den. Resten av den dramatiske fremførelsen glapp ut av ørene. Det tok en stund før han oppdaget at jeg ikke hang med. Øynene fikk et såret drag i det jeg hikstet og tørket lattertårer.

Mye galt kan man si om meg, fatter. Mark ut av munnen passer ikke. Foreldres hukommelse kunne være en forbannelse. Fire år gammel hadde jeg lekt i en søledam og puttet munnen full av meitemark. Markspiseren, hadde de kalt meg etterpå, søstrene. De hadde vært noen utålelige ertekroker. Jeg hadde grått blod av skam og ydmykelse. Ikke på vilkår om jeg ville innrømme at jeg husket det. En slik tåpelig hendelse hadde ingen plass i en nedtegnelse. Jeg har nevøer og nieser. De drikker sølevann, pappa, spiser mark. Sånn er unger.

Vi snakker ikke om spiser meitemark, gutten min, men om mengder av meitemark. Munnen full. Jeg blåste.

Sangstemmen, kunne jeg vanskelig lyve meg fra. Den hadde vært en pest og en plage bestandig. Da jeg var liten, skulle alle ha meg til å synge. Siden utholdt jeg et konstant mas om å utdanne den. Det kom ikke til å skje. Stahet pleide mutteren å si. Den svakes unnskyldning for manglende mot. Beskyttelse av integritet krevde valg. Det var mitt valg å ta. Hør videre, sønn! Da kistevergen og min far påpekte at alt stemte til nå, var jeg helt sikker på at den siste delen aldri ville stemme.

Han vokser i alder og visdom.
De lærde bedømmer hans gjerning.
Hans drømmer knuses.
Kvinna han begjærer
er fylt av en annen.
Jomfruelig martres hans hjerte.
Iskulden truer i det våte dypet.
Tomme øyehuler skuer uten å se.
Naken flykter han inn i skogen.
Tida er inne.

Den ventede skal finne kilden.
Kista vil utpeke ham.
Han er dens rettmessige eier.

Forbannet! Rødmen steg i kinnene. Jomfruelig du! Han hadde antatt det. Av de gener han hadde belemret meg med, skulle jeg gjerne ha sluppet rødminga.

Nedtegnelsen stemte. Vi kunne gå over til de viktige punktene. En morder og et forsvunnet lik. Et folkevern som måtte tro meg. Jeg tviler på at det er mulig, sa fatter. De har bestemt seg for at du innbilte deg det hele. Kistevergen, som også er utdannet folkeverge, er orientert. Han vet at du blir informert om nedtegnelsen nå. Du har beskrevet et makabert display av en død mann. Siden det ikke eksisterer kroppslig lidelse i døden, har hensikten ikke vært å ramme liket. Jeg tror hensikten har vært å skremme noen. Hvem? Jeg går ut i fra at du ikke hadde planlagt å gå til det vannet? Jeg ristet  på hodet. Da var du en tilfeldig tilskuer og kan ha sett noe du ikke skulle ha sett, en implikasjon vi må ta på alvor. Du kan være i fare. Jeg har spurt folkevernet om savnede, men det er ingen.

Morderens og min beste forsikring er at folkevernet ikke tror meg, pappa.

Det har du rett i, men vi kan ikke ignorere at du kan ha sett noe som gjør deg til noens problem. Du innbiller deg kanskje et lik en gang, men ikke to. Folkevernet burde stille spørsmålstegn ved det. Noen må ha fjernet mannen. Hvem og hvorfor? Hvor lang tid gikk det fra du første gang så den døde og til du returnerte?

Jeg hadde ikke registrert hvor mange klokka var. Det burde jeg ha gjort. Jeg hadde vært hyper, hatt panikk. Han nikket forståelsesfullt. Var noe annerledes da du kom tilbake? Jeg tenkte etter. På mitt indre øre hørte jeg dunkelydene. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde hørt dem tidligere. Gang nummer to hadde jeg knapt hørt mine egne tanker på grunn av dem. Du var opprørt. Jeg frykter for din sikkerhet, Reikin. Du bør reise bort.

Jeg skvatt til. Nå hadde han virkelig tørna. Når jeg informerer kistevergen om at nedtegnelsen stemmer, ber jeg ham ta deg med til Klosterdalen. Jeg kunne ikke tro at han sa det. Ett visste jeg. Jeg skulle ikke til noe kloster. Det var best han forsto det. Fatteren og jeg hadde hørt nyhetsoppleseren fortelle fra en sånn plass. Det så ikke klokt ut. Menn i brune kjedelige kutter som ville finne fred i livet. De folka hadde satt en støkk i meg. En dal av klostre. Nei takk! Du har misforstått. Jeg snakker om Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet.

Konglomeratet, den åttende verdensdelen som inneholdt en flik av alle. Pensum på skolen. Kistene administreres fra Konglomeratet, Reikin. Kistevergekorpset kommer derfra. Det samme gjør lederen for verdensrådet. Det blir to fluer i et smekk. Vi får kartlagt om du er den rette. En eventuell fare du kan befinne deg i, elimineres.

Jeg har ikke tenkt å flykte. En morder kan myrde igjen. Saken må etterforskes. Den skyldige må hankes inn.

Kistevergen har status, muligheter til å influere, kompetanse. Han tar seg av det. Du vil like ham.

Å like er ikke poenget. Det er sommerferie. I morgen skal Skrolle og jeg legge ferieplaner.

Den samtalen, kan dere ta før du blir hentet. Jo mer jeg tenker på det desto viktigere synes jeg det er.

Rommet mellom oss fyltes av oppreist vilje. Under den rolige overflata fantes det ingen så sta og utholdende som min far. Han hadde selvsagt aldri gitt seg før mutteren hadde fått tilbake sitt tidligere selv. Det skulle han ha ros for. Stakkars mamma.

Jeg reiste meg og ble stående å se ut av vinduet. Månen hang tung og full på himmelen. Jeg sukket tungt. Det meste av ettermiddagen hadde vært skyet. Jeg flyktet fra konfrontasjonen, en tendens jeg måtte få slutt på. Jeg savnet mannen med subbete tøfler og en kaffekopp om morgenen. Det var stjerneklart og månelyst. Jeg ville ikke reise bort. Det var et merkelig vær for tida. Jeg gjespet og snudde meg mot bokhylla på venstre side av skrivebordet. En tittel fanget min interesse. Det sto. Raskt bøyde jeg meg ned for å se bedre.

Det singlet i glass. Fatterens kropp kastet seg over meg. Han dro meg ned på gulvet. Et luftdrag slo mot øret i det vi falt. Vi landet på gulvet i en sammenfiltret bylt av bein og armer. Grepet rundt meg var fast og sterkt. Bråket ble avløst av total stillhet. Jeg prøvde å reise meg. Ord gnistret i øret. Ligg stille! Ikke rør deg!

Tid passerte. To hjerter dunket. Intensiteten kunne vekke døde. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge vi lå sånn. Sekundene beveget seg knapt der de sto utstrakt i et galskapens øyeblikk. Det var ikke mulig å begripe hva som hadde skjedd.

Jeg hørte skritt i trappa og hørte mutterens skjelvende stemme.

Hva var det, Vendel? Han hvisket navnet henne. Hvor er dere? fortsatte hun.

Slå av lyset, Mayla! Han bestrebet seg på å virke beroligende. Hun ble vettskremt. Lås dører! Han hvisket til meg: Ligg stille! Han sa til henne: Hold deg borte fra vinduer! Kontakt folkevernet! Hun skrek. Jeg lovet at jeg knapt skulle puste mens jeg så for meg at hun holdt hendene for ørene. Det ville jeg ha gjort.

Fatteren sverget og rant over av uttrykk jeg ikke ante at han kunne. Armen, som klamret seg rundt meg, løsnet. Han krøp over gulvet mot henne. Lyset ble slukket. Mørket omga meg. En strime månelys glitret i glasskår. Mutteren gråt. Firbeinte Toppen, hunden min, sov. Fatteren trøstet mutteren. Det ga en underlig beroligende virkning. Jobben som territorietvokter var altomfattende når Toppen var våken. Musklene klødde. Jeg strevde med å holde dem i ro. Hunden var redd selv for torden.

En fremmed stemme ropte fra gangen: Er det i orden med dere? Fatteren svarte ikke. Det var ikke i orden. Noen hadde smadret ruta, kastet stein. Jeg svarte ikke jeg heller. Vi kjente alle i Liljedalen.

Dette er folkevernet. Er alt i orden? Det lød skritt i trappa. Ingen jeg kjente kunne ha kastet stein mot oss. Stemmen fortsatte å insistere. Dokvin ble sur på folk. Jeg så ingen stein. Stemmen fra trappa fortsatte i det uendelige. Jeg hadde ikke svart på Dokvins meldinger. Selv ikke han kunne være så dum at han kastet stein.

Identifiser deg!
Fatterens stemme lød ugjenkjennelig hard.
Det lød mumlende lyder.
Jeg skjelnet ingen ord.
Det ble skremmende stille.
Skritt nærmet seg.
Jeg sluttet å puste.










 

Lytt til kapittel 2

 




 Lyst til å lese flere kapitler.



















Publisert Legg igjen en kommentar

Kistepakta, Kapittel 1


Vil dere lese prologen først.




Noen forfatterord:




Jeg har laget historier i hodet fra jeg var jentunge. Det gjør sikkert alle. Spenning. Jeg slukte alt av bøker, og skrev historier selv, skrev meg inn i andres univers. Fant meg en plass langt unna de voksnes fangarmer, og leste. Var tapt for denne verden. Jeg så aldri bokstaver, men handling. Dersom jeg så bokstaver i mer enn tre sider, la jeg boka bort. Det gjør jeg fortsatt. Mitt håp er at dere opplever handling og spenning i det jeg har skrevet. For nå legger jeg ut kapittel 1 som tekst og lydfil.






Reinulf, en ung mann, gikk gjennom et mareritt av død og ødeleggelser,

men verden ble bygd opp igjen.

De bygde den slik at det som hadde skjedd aldri skulle kunne skje igjen. 








Unn deg litt spenning!!

Bli med på eventyr langt inn i fremtida et sted.



Kapittel 1


Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trær, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i øynene. Det måtte være en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet å gni. Han hang fortsatt der med føtter som dinglet.

  Jeg løp. Vannet sprutet. Tærne merket ikke at de nådde tørt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke å stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. Så ble det stille.

Jeg hadde stoppet å løpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der øynene skulle ha vært, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mørke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne øyne. Jeg skulle aldri ha vært her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg på avgangsfesten for førsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde fått meg til å løpe ut hit. Galskap!

Ansiktet hans hadde vært hovent og forslått. Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig være i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det første jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg måtte ha klær. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drømmekvinne, en drøm mindre håndfast enn en månestråle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville.

Jeg måtte melde fra til folkevernet. Duften av fuktig råtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frøys så jeg skalv. Stien var borte. Jeg så den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme på vannet. Jeg dreide fotsålene 180 grader rundt. Klær først. Klær var nødvendig. Jeg gikk.

Avslutning for avgangselever. De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrått overfor meg. Jeg så meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg måtte ha sko. Tungtin, min fysikklærer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode ønsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var.

Det mørke vannspeilet steg ut av skyggene. Til høyre var det et høydedrag. Så hadde jeg altså bommet på badeplassen. Å gå barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset på toppen av landskapet og så fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vært for mye å håpe på at han hadde vært det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt på ikke å kaste et eneste blikk på fyren. En sokk.

Små jevne dunkelyder. Grøss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngått å høre de ekle lydene? Jeg rettet på kroppen. Hullene der øynene skulle ha vært, gapte mot meg. Klærne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett sånne klær på noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klær i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den døde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang øyelokkene igjen og åpnet dem ikke før blikket sto fiksert mot grunnen.

Plagg og sko. Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg løp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Døden var meningsløs, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg måtte stoppe. Redselen gikk i støt gjennom kroppen. Jeg skulle ha på meg klær. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden.

Jeg sank ned på en stubbe. Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen nådde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstøt mot spiserøret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klærne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet å spy, virkelig hatet det.

Underbuksene. På med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sår og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vært der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt såle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke på trær heller. Fingre var til for å gripe med. Både levende og døde hadde øyne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvfølge.

Jeg sverget mot det skytunge mørket. Folkevernet måtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min måtte bort. Jeg hadde en forbrytelse å rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstøt mot spiserøret. Gjenstanden virket ikke våt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hørte om i Liljedalen, den roligste plassen på jorda. Ikke noe som faktisk skjedde. Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma. Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok på meg skoen mens jeg prøvde å huske nødkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke å finne. Å gå tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt å bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like.

Skrammer og rifter sved og stakk. Det skulle ha vært en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. Nå manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom – bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsøk mens jeg gled ned på ei tue jeg dypt og inderlig håpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige å holde styr på. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp så det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt så store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sår. Det måtte gå an å få det riktig.

Endelig en respons. Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket.

Ja vel, er det så at du vil rapportere en forbrytelse? Spørsmålet virket kjøligere enn temperaturen i Harevannet. Døden hadde stirret på meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De måtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp nå, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerøst. Jeg gjentok meg selv. Spiserøret kjentes for trangt for ordene.

Jaså, la oss begynne med navnet. Døde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. Ditt navn. Jeg levde i beste velgående, nesten. Det var ikke mulig å forstå seg på damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig.

Reikin. Reikin Jernstein.

Adressa?  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpeløst ga jeg meg til å beskrive veien til badeplassen. Hun avbrøt, streng og myndig. Din adresse. Min adresse hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg trengte hjelp. Nå! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha ønsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med å oppløse seg i en sky.

Hun ga seg ikke. Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. Først vil vi ha adressa di. Jeg sa frem. Jaha! kvekket hun. På netthinna så jeg for meg en frosk. De måtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg tørne. Fødselsdato? Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken å gjøre. Vil du ikke rapportere en forbrytelse? Det hadde jeg prøvd på lenge nå. Fødselsdato takk! Hjernevindingene romsterte på høygir. Det hadde ingen betydning når jeg ble født. Egentlig burde jeg ikke ha vært født. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg.

Hun insisterte. Tall. Jeg prøvde å se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var født på slutten av året. 17. juli 07. Ja vel, og registreringsnummer?  Jeg var sjanseløs. Mutteren påsto at registreringsnummeret var ei livsnødvendig regle som når som helst og uansett måtte kunne fremhentes på automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forstå at jeg var på gråten.

Jeg husker ikke, men jeg så et lik.

Hvor? Endelig et relevant spørsmål. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et dødt menneske hadde hengt i det treet. Er dette en tulleoppringning? Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig å falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om å komme. Hun var et monster av iskalde spørsmål, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.

En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut øynene sine frivillig. Endelig fikk jeg spyttet det ut. Da snakker vi mord. Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hørt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. Huden var iskald. Han lever ikke. Hun måtte forstå alvoret. Jeg sjekket det. Det var ikke mulig å fatte at jeg hadde berørt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender.

Kan du komme deg til skolen? spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt på hadde grodd fast. Jeg trengte å bli skåret løs og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. Vi finner deg der. Jeg stirret hatefullt på RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke å snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufører, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene. Jeg ante ikke hvor stien var. Måne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke ennå. Ingen befant seg i skogen på et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg så ikke et menneske. Tre små ord plasserte seg i forstenet ro på netthinna og var ikke til å stryke ut.

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forsøkt å transportere seg til skolen selv i denne mørke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd på Annamelia. Gjennom halvlukkede øyne selvsagt. Hun hadde for all del ikke måttet finne ut at jeg glodde. Lærere og foreldre hadde snakket seg inn i tale på tale, en hjernedød seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktsløst over glassflata. Den hadde landet på armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrøken hadde den tatt til med å pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og møye. Annamelia var ingen døgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg måtte holde fast i vettet. Det kunne umulig være langt igjen nå.

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en væren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha fått pause. Det hadde ødelagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilærer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å få Annamelia til å snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv måtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var sprøyt.

Jeg hadde sluppet opp for tid. Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hår, og forsvunnet ut av døra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags håp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lærerne. Dagen hadde falt i dass. Ikke gi opp, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var å se. Jeg hadde gått meg bort og kom ikke til å finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. Øynene føltes tørre og tomme. I det minste hadde jeg øyne. I Langeskogene var ikke øyne særlig selvfølgelig.

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vært død nå. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg så en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til høyre. Nå var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig å bedømme avstander i dette mørket.

Ikke noe skjedde. Fyrens nese var for lang. Ingen hadde så lange neser. Ei hildring, din tosk, skapt av trærnes skygger. Ingen med vett i skallen ville finne på å leke gjemsel i denne mørke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe så fryktelig med den mannen.

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberørt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gått dit. Det hadde vært et meningsløst sted å befinne seg for ei jente.

Jeg anstrengte meg for å se viserne på klokka. Det var for mørkt. Tida. Klokka kunne være hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en sønn som pleide å forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vært her nå. Jeg kom ikke til å finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut å bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten.

Jeg løp, men et eller annet spente bein på meg. Jeg plasket rett ned på ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke stått opp, vært syk. Annamelia hadde ikke vært alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vært for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han måtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grønne øyne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berørt. Skolens grådige bølle hadde fiklet med intense støt i min frodige drøm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot.

De måtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde fått øye på meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vært min. Jeg minnet meg på det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert på meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegården, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha løpt rett hjem under dyna.

Jeg kom meg på beina og kunne stå. Det var en god ting. Jeg ville ikke dø. Det var ikke mulig å komme videre. Jeg grep meg til øynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha øyne i liv og død. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trærne. Ikke et menneske å se. Tungtin, hadde lært oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hørte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde.

Gutta hadde stått tvikrokete av latter i skolegården, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vår skolegangs profilerte kompetanse hadde fått gjennomgå av Skrolle, vår mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for å le med. En håpløs situasjon. Lufta hadde vært kjølig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstående ørene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med tårn og hest bare for å få muligheten til å snakke om henne. Det kom ikke på tale å utlevere hva jeg hadde sett. Han måtte aldri få vite det.

Jeg slo på RA og kontaktet pappa. Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hånda ventende på en melding fra meg så han kunne hjelpe meg. Jeg prøvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Når jeg trengte dem, var de der. De skulle være der. Jeg sank kraftløs ned på skogbunnen. De måtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. Øynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klær, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde bøyd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte bort. Sannhet var oppskrytt, til å spyle i dass. Dokvins hand som kjælte over hennes rompe.

Jeg hadde sagt at jeg måtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjælt for drømmen om Annamelia så lenge, en tåpelig drøm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket å befinne meg i den drømmen.

Det var en times gange til vannet. Jeg hadde løpt mellom trestammer over våt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svømmetur, en renselse mot meningsløs kåtskap. Nå skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde gå i hi.

Mørket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det. De burde svare. Selvfølgelig burde de det. De måtte være vettskremte nå. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i å løpe rundt i skogen som et desperat rådyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det. Jeg la hodet mot en stubbe. Det fantes ikke flere tårer igjen. Jeg kunne spille dø.

Dypt inne i meg, lette jeg etter noe å roe meg på. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjønnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et øye steg ut av springvannets senter. En varm glød dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strøk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

Lyden av hunder gled inn i min halvvåkne tilstand. Jeg hadde en hund. Kroppen var støl og lemster. Jeg åpnet øynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trær og busker.  Bak lenkene så jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

Takk og lov! Ordene ramlet over leppene hennes.

På tide! sa jeg. Fant dere mannen? Jeg måtte spørre.

Det fantes ikke spor etter et dødt menneske noe sted ved Harevannet verken på bakken eller i trærne, sa hun. Jeg kunne ikke tro det. Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi søkt etter deg. Hvor skal du? Jeg hadde til hensikt å finne det liket. Kom tilbake! ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten øyne. Ingen skulle kalle meg en løgner, en hysterisk nervebunt.

Som en vind sprang jeg gjennom skogen. De la seg på hæl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg bøyde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i våt substans. Hvis noen hadde flyttet liket, måtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stålsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg måtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner.

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overså mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krøllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke spørsmål. Tankene slo løs på verdigheten. Trøttheten gikk til angrep på tankene og vant.

Jeg våknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk. Sola sto høyt på himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket på gulvet. Ikke der heller. Det gikk i døra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg måtte få tak i ham.

Hvordan er det med deg, gutten min? Det lød myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg på sengekanten. Ei myk hand strøk over håret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke være i den. Leter du etter dette? Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

Jeg kontaktet deg i går, sa jeg. Deg og pappa.

Ingen kontaktet oss. Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi å lete. Vi prøvde å nå deg på RA, men du svarte ikke. Så kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt å møtes på skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.

Jeg kontaktet dere flere ganger. Det må være synlig på apparatene deres. Hun rakte meg sitt. Jeg så over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

Liljedalen florerer av rykter.

Jeg blåser i rykter.

Det gjør for så vidt din far og jeg også. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt. Jeg blåste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. Han var med oss å lete gjennom hele natta. Du blir nødt til å snakke med alle, men ikke i dag. Foreløpig går vi inn for en rolig dag. Vi må snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer. Jeg stønnet. Søstrene mine, nevøer og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for å være den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. Selskapet er selvfølgelig avlyst. Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre måter å feire det på. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for høy, tjuetre år.

Jeg vil kun snakke med Skrolle, be ham om å komme hit.

De skal selvfølgelig ha selskap i kveld til tross for at de må være helt utslitte. De holdt ut.  Takk og lov at du er tilbake Hun kjempet med tårene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg så klønete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. Nå eksploderte jeg. Hun rygget unna.

La meg få snakke med ham! skrek jeg og rakte frem handa.

Du får ti minutter. Hun snudde på hælen og gikk.

Skrolles stemme var som balsam på nervene. Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme når gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt på agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten.

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om å komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av.

Vi får vente med å snakke til han kommer tilbake, sa mutteren. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt mens jeg stirret ut på veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var ødemark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen.

En stor skikkelse materialiserte seg på veien og ble til fatter. Endelig. Jeg ventet litt før jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille spørsmål og konfrontere. Han ignorerte. Søstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen få ord til mutteren. Hun stirret på meg før hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.

Jeg vil ha svar! insisterte jeg da jeg passerte fatter på vei til dass.

Vi snakker senere, sa han og løp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand på skuldra mi. Han vil snakke med deg alene. Søstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde på dem. De stoppet å le.

Det ordner seg, bror, sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakløs mat. Absurde sekunder.

Omsider tømtes huset for ikke fastboende elementer. Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjøkkenskapet. Fatteren så det og tok en han også. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm på skuldra mi.

Kom til kontoret mitt når mamma har lagt seg! Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. Nå passet det ikke lenger. Jeg ante ikke når Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt å vente på ham.

Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet! En hissig strøm skurret over stemmebåndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle.

Det gjelder mer enn det, sa han. Ikke snakk så høyt. Jeg vil ikke bekymre din mor unødig. Mørkebrune øyne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. Å holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov!

Ikke bli sein, sa hun mykt.

Nei, da, sa fatteren. Det skal ikke ta lang tid. Han skulle få en halvtime. Gi meg ti minutter før du kommer, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg på senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dør i den ene kortenden og et skrivebord i den andre. Han satt der med søvn i øynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stående i døra. Han reiste seg opp, kom meg i møte, omfavnet meg med store bjørnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krøp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite øyeblikk av lukt og barndom, en tid som lå så nær og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne øyeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, stø som et fjell, en rolig mann. Han skjøv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. Har du det bra? Et idiotisk spørsmål. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss på stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.

Jeg tviler ikke på deg, beroliget han.

Folkevernet gjør det, sa jeg.

Din mor sier at du prøvde å kontakte oss på RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta. Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svært kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem så får de sjekke det ut. Han la RA, på bordet.

Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag. Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli ødelagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det være.

Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, sa han. Jeg ville kun vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppført seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregått. Det var det jeg som gjorde.

Fatteren stirret på meg med øyne som klistret seg til ansiktet mitt. Jeg ble gal av det. La oss holde oss til det vi kan gjøre noe med, ba han. Jeg nikket. Akkurat hva som ble sagt, er ikke så viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.

Selvsagt  betydde det noe. Mannen måtte ha en skrue løs. En morder hadde vært på ferde. En morder kunne myrde igjen. Nettopp derfor har vi mye å snakke om. Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg.









 

Lytt til kapittel 1

 

 



Velkommen til å lese flere kapitler.

















Publisert 1 kommentar

Kistepakta, Prologen



Dette er dagen, den jeg har ventet på. Endelig, et veldig endelig. Boka mi har kommet ut på E bok og lydbok. Jeg har skrevet og skrevet, rettet og skrevet på nytt.I år etter år har jeg holdt på, et nitidig arbeid.Det er som en fødsel.Jeg er sprudlende glad, oppløftet og vettskremt.



Alt på en gang.
Livet kjennes som en heftig musikk.

Jeg er så glad, lettet.



Lykke til , kjære bok, på din reise ut i verden. Nå befinner di deg på egenhånd. Mitt håp er at du skal få ei god reise, at du skal få leve deg ut i alle de hoder som befinner seg der ute, bli til noe mer enn tekst, linjer og bokstaver.
Det er det ei bok skal gjøre, få liv, bli til opplevelser, ei scene i andre menneskers indre.




Hvis noen leser dette, så er jeg dypt takknemlig.

Her i denne bloggen legger jeg ut prologen som tekst og lydfil.



Prolog


Huden var som sandpapir. Sola brant hull i den. Ikke et menneske i sikte. Godt. Det var sand overalt. Vinden ulte. Sand i øyne og ører. Jeg staket ut ei retning der jeg fikk sola i ryggen og bandt den fillete skjorta rundt hodet for beskyttelse. Vinden kom rett fra høyre. Det måtte jeg takle. Sola var viktigst.

 En bille krøp over en morken trestamme. Jeg så en annen vei. Hender magre som klør, skjøt ut og grep den. Biller var så vare. De følte på seg at de var i fare. Denne var i fare. Jeg puttet den i munnen mens jeg vendte ryggen til vinden. Justin, min nevø, hadde elsket biller. Jeg ba Justin om unnskyldning og svelget. Billen ville gjøre meg litt mindre dehydrert, litt. Justin fantes ikke mer. 

En haug steg opp av det flate landet, ei sanddyne. Nei, det var mennesker som gjorde at landet reiste seg, døde mennesker. De lå tett sammen og dannet et fjell. Hender strakte seg mot meg som rovgriske klør selv i døden. Stank og forråtnelse. Billen vrengte seg i magen. Det var for seint å spytte den ut. Jeg brakk meg. Måtte bort fra den motbydelige likstanken. Ei tåre for Justin. Gutten som slapp å spise biller. Magen min var blitt til ei innskrumpet sviske.

Var det stemmer? Fluer summet. En naken fot stakk ut av hardtrampet leire. Nok et lik. Ingen måtte se meg. Jeg skjulte meg bak veltede trestammer. Biller og kryp. Jeg hadde et desperat behov for væske, en vekst, hva som helst jeg kunne presse fuktighet ut av. Det fantes ikke skyer. Hvis det bare kunne komme regn. Idiot! sa jeg til meg selv. Blå himmel sender ikke ut regn, aldri. Vind og sand. Faens sand! Sanda hadde ikke den minste vanndråpe i seg. Jeg så ikke et menneske og fortsatte å gå. Huden var så følsom at den stakk som nåler.

Sanda ble erstattet av våt leire. Fuktighet. Et under. Leira måtte krystes for vann. Vinden hadde dreid. Jeg fikk den i ryggen. Flaks. Leira smakte salt. Havet hadde vært her. Faen! Jeg stirret ned på de udugelige vanndråpene. Huden stakk i en konstant pine. Salt drepte. Havet kunne endre seg på sekunder, bli en stormflo, komme tilbake, drukne meg. Døde fisk lå i mudderet og råtnet. Markus, min bror, hadde elsket å fiske. Vinden gjorde utslaget. Vinden og sola. Jeg måtte ha dem i ryggen. Det var en lettelse å slippe sanda. 

 Jeg så ingen, bare rotter, kjempestore gnagere. De satte tennene i død fisk, dro dem med seg. Rovdyr kunne sniffe hvor redd jeg var. Dufter var umulige å kontrollere. Rotter hadde mer kjøtt på seg enn en bille. De var slue, vanskelige å fange. Havet ville drukne meg. Halvdøde fisk ville overleve, men jeg ville dø.

 Å bli revet i stykker av fråtsende menneskehender var verst. Jeg hadde sko. Den siste smidighet var tråkket ut av læret. Jeg hadde stjålet dem fra en død mann. Markus hadde stått i timevis og ventet på et fiskenapp. Enkelte fisk lå i leira og levde ennå. De gispet etter vann, kjempet for å leve. Det gjorde jeg også. Jeg grep en halvdød skapning og bet i den. I den var det væske, næring. 

Lyder, menneskelyder. Alarmen gikk. Musklene spente seg. Jeg ville ikke rives i stykker til menneskers forlystelse, bli drukket og spist. Kannibalisme. Den fuktige leirgrunnen ga meg ingen beskyttelse. Mikrokryp var å foretrekke i en sort grav. Jeg orket ikke å snu. Hvor skulle jeg dra? 

Noen steinknatter reiste seg opp et stykke til venstre. Jeg kjempet meg dit, huket meg ned. Rå fisk smakte bedre enn biller. Jeg måtte bort fra lydene, tygget og ventet. Tonet meg ned til ingenting. Mørke rotteøyne fulgte med på fisken, biten jeg tok. Det var uendelig lenge siden jeg hadde vært Reinulf Voksteren, en helt vanlig elev i videregående. Jeg slikket i meg fiskesafta. Et tveegget sverd hendene. De kunne rive ned og bygge opp. 

Lydene stoppet. En gang hadde verden bestått av velordnede samfunn. Alt var borte. Jeg måtte vente, lytte. Proteinfylte ødeleggere som rev landet ned. Jeg tittet frem. Ingen der. Bare rotter. Jeg begynte å gå, tråkket meg gjennom leire og mudder, leire og mudder. Frihet, likhet og brorskap. Idealer folk hadde dødd for en gang. Sult drev oss til vanvidd. Nå drepte mennesker hverandre for en bille, et tøystykke. Vandaler.

 Jeg ville aldri overgi meg til kannibalen, aldri reduseres til et rovdyr. Sugende leire. Jeg hadde trasket gjennom bitende frost, brennende sol, søpleberg, likdynger, flygende sandkorn, storm, kulde, hete, i en evig og upålitelig veksling. På vei mot hvor? En ny mulighet. Jeg gikk og gikk, lyttet til hjerteslagene, en påminnelse om at jeg levde. Pust inn, pust ut! Det var natt og dag. Jeg vaklet i utmattelse. 

På det indre øyet så jeg dem, de, det som hadde vært før. Jeg kunne ikke tenke på dem. Stemmer hylte på innsida av hjernen. Alt jeg hadde sett. Overgripere og ofre. Voldtekt og drap. Jeg visste knapt hvem jeg var lenger.  Lille Hermann, nevøen, kom aldri lenger enn til stabbing. Ut av siktlinja med det. Jeg kunne ikke befinne meg i katastrofens senter. Ikke da, ikke nå. Jeg skulle aldri gi meg. Ikke faen om jeg kunne tenke. Jeg skuet utover den udugelige leira, der havet hadde vært.

Stillheten kom som et sjokk på ørene. Jeg vaklet videre. Det var en god stillhet. Rotter pilte ikke lenger mellom beina, ikke ei eneste rotte. En behagelig stillhet. Hendene gjorde meg til et menneske. Forbrødrede hender. Leire. Stillheten kunne ikke vare. Aldri. Ingen viste større villskap enn menneskedyret, ingen. Jeg kunne ikke hvile. Overalt var det farer. Jeg måtte fremover, bort fra alt, skjule meg. Vinden sluttet å ule. Leira ble våtere, mer sugende. Ikke mer vind. Sola brant ikke lenger. 

Tærne mine oppdaget det først. Det var mykt under fotsålene, grønt. Jeg så gress. Gress fantes ikke, ei hildring. Jeg blunket for å se riktig. Folk ble gale. Jeg ville ikke bli gal. I hendene lå juvelen. Jeg var mer enn instinkter. I hendene lå mulighetene, et hedersmerke.

 Jeg satte meg ned, berørte gresset, holdt det mot nesa, luktet, sniffet. Det var gress og latter, min latter. Den ringlet og knirket som ei gammel dør ingen hadde brukt på lenge. Jeg skulle ha hatt fire kumager så jeg kunne fordøye gress. Liv. Jeg skulle forbli et menneske med en juvel i hendene. Ikke mer latter. Noen kunne høre meg. Latteren hørte ikke på meg.

Faen for et helvete! Jeg lo ikke lenger. Gress levde av vann. Jeg måtte ha vann. Min mors øyne. Jeg kunne ikke handtere den stirrende døden. De døde kunne aldri drikke mer.  Jeg reiste meg opp, sjanglet videre på jakt etter vann. Sola glitret. Vann som rant. Jeg hørte det klukke, vann som klukket. Ingen stemmer. Hvor var vannet? Faen! Der! Grønt og blått. Jeg kastet meg ned i gresset og la munnen ned i vannet. Livets væske. Jeg vrengte hodet til siden og spøy. Magen ville ha mer. Jeg ville ha mer. Det var en overflod av rent friskt vann. 

Jeg lo, kunne ikke stoppe. Dragen i magen vrengte seg i frykt. Jeg beroliget den. Vi var alene. Jeg var sikker. Det ville aldri bli nok. Jeg lo igjen, mer og mer. Vannet bruste gjennom en grønn dal og var ei elv. Jeg hadde noe å spy opp, et velsignet overskudd. Rundt meg var det trær med levende trekroner. Jeg drakk videre, men ikke fullt så grådig. Elva skylte over meg. Jeg flatet ut i vannet. Magen tålte ikke mer. Osmose. Vann beveget seg ut og inn gjennom huden, en fantastisk bevegelse. Visdom i huden.

Jeg reiste meg opp. Blåbærlyng skrapte langs føttene, modne bær, mengder av dem.  Det var høst. Jeg plukket dem, en og en, og la dem ned i magen, som var blitt ei sviske. Den kunne ikke få mange. Ilden i magen sluttet å brenne. Ingrid, niesa mi, hadde lignet en liten bolle. En søt aroma etterlot seg fylde i munnen. Det var ingen drøm, men smak, intens fyldig smak. Ingrid hadde kanskje hatt mer ild i magen enn andre.

En liten fugleunge lå i gresset, en liten skapning. Hjelpeløst beveget den vingene uten å kunne fly. Jeg svøpte den i hendene. Hjertet dunket under myke dun. Jeg ville den ikke vondt. Den var for liten til å overleve på bakken. Min bror, Markus, ornitologen, fugleelskeren. I treet var det et rede. Tårer rant fra øynene mine. En av dem landet på fjærkreet. Jeg husket ikke sist jeg hadde sett en fugl. En kropp kunne ikke gi fra seg væske den ikke hadde. Jeg sank sammen. En fugl berørt av ei menneskehand. Jeg kunne ikke være helt dehydrert. Mora kunne hakke den i hjel. Hun kunne prøve seg. Markus og fuglene hans. Jeg var i paradiset. Hermann hadde elsket fugler.

 Jeg ble liggende. Kroppen var for tung til å drasse på. Cellene satt festet til et skjellet uten det minste milligram fett de kunne brenne til seg. Et paradoks. En kanin kom hoppende, en tam liten sak. Sult rumlet i magen. Magen hadde fått nok. Den forsto det ikke og måtte skjerpe seg. I elva var det fisk. Senere skulle magen få fisk. Ikke kaniner. 

 Klærne hadde tørket. Skoene var fuktige. En mur slynget seg i en bue mellom to fjell. Bak den reiste det seg tunge fjellmassiver. I muren var det ei åpning. Jeg krystet mot av det som var igjen av hjertet mitt og tråkket ut i det uvisse. Ingen blåste i basuner eller spilte sitarer. Det var ingen sfæremusikk, kun en ny mur. 

Jeg befant meg på en hellegang overgrodd av stikkende villnis mellom to murer. Alltid var det nye hindre, alltid. Jeg snublet, falt og plasserte handa rett i en tistel. Julie, niesa mi, hadde rullet ned en skråning dekket av tistler. Angela, søstera mi, hadde klippet av henne håret. Jeg strevde for å komme meg opp og plasserte handa i et tornekratt. Faen. Tistler og torner. 

Jeg presset ryggen mot steinflata, plukket ut det stikkende faenskapet. Helt upassende knirket det latter ut av meg. Jeg greide ikke å stoppe. Mat var tidens harde valuta. Tanken fikk bukt med latteren. Jeg befant meg i et bugnende matfat. Verden lå med ryggsøylen brukket. Selvsagt var det mennesker her. Mennesker som ikke luket, men lot ugresset vokse, utrivelig ugress som stakk.

Slutt og tenk, Reinulf! Gå videre! Finn ut av det! Det må være en åpning i denne muren også! Jeg snakket høyt. Noen kunne høre meg. Frykten skulle aldri få vinne, aldri. Det ville være galskap å dra herfra. Ingen vei ledet hjem. Hjem var et dyptpløyende aldri mer. En fireårig flukt skulle stoppe her. Jeg tok til venstre. Etter tretti meter fant jeg en åpning. Verden stoppet ikke. Den rullet videre. Ei lita kule i universet. Tellus, den blå planeten. 

Det blinket faresignaler fra ryggmargen. I skulderhøyde kravlet det en bille. Justin ville sette pris på at jeg ikke lenger skulle terrorisere biller. Den kunne kravle videre og gjøre billeting. På den andre sida var det gress og sol. Bedøvende dufter fra en dampende flora. Overlevelsesinstinktene knurret. Pass deg! Jeg trakk meg tilbake med ryggen mot muren. Til høyre lå ruinene av et kloster. Stillheten var uhyggelig. Taket på borgen hadde kollapset. Fuglekvitter. Hvem hadde bygd her? Jeg så ingen. Fortida lå i ruiner. Foran meg lå et uvisst kanskje. Søstera mi skulle aldri ha klippet Julies hår. Planeten kunne umulig være blå lenger. 

Jeg strente ut i det ukjente, hadde mot. Et billelignende kryp kravlet unna siktlinja. Jeg var ferdig med å flykte. Det var tid for kartlegging. Taket var intakt. På bakken under vinduene, lå det glasskår. Vandalisme. En barnesang poppet inn i hodet. Maria fly, fly. Fly til Gud så får du mat. Mutter hadde lært meg om Gud og Jesus, om engler og apostler. Julie hadde grått over håret. Vinduene i huset manglet glass. Hva hadde plassert seg i en bille som gjorde at den visste? Det hadde fascinert Justin. Trodde jeg. 

Jeg tittet inn gjennom vinduet. Glasskantene var skarpe. Hvor var Gud? En allestedsnærværende katastrofe. Angela, legen. Jeg gikk fra vindu til vindu. Tidas tann hadde herjet med huset. Jeg malte over Angela. Rommet hadde et ildsted, bord, to stoler. Alt var dekket av støv. Ingen spor i støvet, ingen avtrykk. Dalen var omkranset av fjell. Søk over alt, jamret følelsene. Sannsynligheten for at noen bebodde ruinen var mikroskopisk.

 Frukttrær duftet og lokket. Dragen i magen skrek etter mat. Den ville ha, ville ha. Jeg kunne ikke føye den. Den ville aldri få nok. Sult hadde ødelagt dens sunne responser. Det blir kanskje aldri noe senere, hisset den. Finner du mennesker blir det aldri noe senere. Kunne livet i det hele tatt favnes? Du er for uforsiktig! Skjul deg! Jeg husket min mors kroppslukt. I treet satt en spurv, min spurv. Munnen smakte salt. 

Spurven kikket på meg fra bredden av en brusende elv. Jeg la meg i vannet. Sekunder drysset over meg og badet meg i evighet. Min svigerinne, Gretha, hadde vært aktiv svømmer. Hun og familien hadde flyttet til havet. Der skulle de ha forblitt. Jeg reiste meg opp. Klærne var for jævlige. Jeg orket dem ikke, tok på meg sekken og vandret naken under ei varm sol. Vær forsiktig! hveste dragen. Den ville ha frukt, bær, grønnsaker, korn, kjøtt.

Hold kjeft! freste jeg tilbake. Jeg var ferdig med å spy. Osmose var et bedre alternativ, sunnere.

Vannet forsvant brølende ned i en slukt i bunnen av dalen der fjellet steg. Jeg tok flere skritt tilbake for ikke å bli sugd ned i avgrunnen. De kunne bare komme, de som var her. Jeg skulle aldri flykte mer, håpet jeg. Et høydedrag. Jeg klatret opp og skuet utover. Syv elver dannet hvert sitt dalføre. Jeg trasket dem alle, krysset elver og gikk. Ikke en gang et gravmonument fant jeg. Beina nektet å ta et skritt til. Hvis jeg klatret opp på den høyeste fjelltoppen, ville jeg se utover alt. Et lurt trekk, et lurt trekk, hisset dragen. Jeg gled ned i gresset og hvilte ryggen mot en fjellvegg. Gå videre! Kom deg opp!  

Øynene gled igjen. Varsellamper glødet. Søvnen kom snikende. Jeg kunne ikke sove. Ikke faen! Tanker snek seg som slibrige tentakler inn i sekunder og overganger. Jeg kunne ikke leve med det, det som hadde skjedd, fortida. Søvnen måtte komme som en knyttneve i utmattelsen. Jeg orket dem ikke, marerittene.

Ikke sov! befalte jeg lydløst til mitt indre. En kilde la seg på netthinna. Min kilde, en trøst mot barndommens fantasimonstre. Handa følte over steinflata, ru, hard. Jeg var sinnsykt trøtt. Jeg hadde ikke sett kilden siden jeg var en beskyttet unge. Springvannet endret karakter. Hjernen sendte ut varselbluss, et veldig nei. Vanndråper glitret. Jeg klamret meg til glitteret, solstrålene, den lune varmen. 

Det var høst. Hendene skalv. Jeg skulle ikke sulte mer. Sola og regndråpene skapte en regnbue. Hendene skulle få fett på seg. Jeg skulle foredle mat. Ut av kilden fløt et hus, mitt barndomshjem. Jeg skulle hamstre til vinteren. I desperasjon grep jeg en imaginær pensel for å male over huset. Regnbuen var et eventyr. Ingen hadde sett en regnbue på årevis. Om jeg noen gang hadde gjort det, visste jeg ikke.

Jeg kunne ikke tenke.
Ikke sove.
 Det var et problem.
Ikke faen.



Lytt til Prologen.



Takk for følget.



Boka handler om at vår verden har gått til grunne. Prologen handler om en ung mann som opplever de fryktelige konsekvensene av nettopp det.

Bokas handling er lagt til et tidspunkt langt inn i fremtida. Verden er bygd opp igjen. Hovedpersonen er  Reikin Jernstein. Han oppdager en død mann i et tre. Han melder fra til folkevernet. Da de kommer, er liket borte. Han utsettes for et mordforsøk. Verden, slik han kjenner den, blir aldri den samme igjen. Han kastes ut i en runddans av dyptgripende hendelser. 

Du er velkommen til å bli med på et halsbrekkende eventyr.

Boka ligger i bokbasen og kan lastes ned fra ulike digitale platformer.







Lyst til å lese flere kapitler.























Publisert Legg igjen en kommentar

Viktig nyhet fra ambassadørene fra Annerledeslandet.

Til uka (uke 10), blir det fremmet forslag om å skrote gjengs leie i kommunale sosialboliger.


Vi har kjempet for å få beholde leilighetene våre. Gjengs leie var bakgrunnen for alle de truslene vi har stått overfor, kjempet i mot, ropt og skreket. La oss rope ut vår støtte til dette forslaget så vi kan bli kvitt denne trusselen

mot våre liv en gang for alle.

Sosialboliger er opprettet som hjelpetiltak. Ingen skal betale mer for slike enn man har muligheter for å greie. Det er jo helt meningsløst. Vi snakker om en behandling i stortinget. Det vil gjelde hele Norge. La oss stå sammen,

hele Norge,

for å fjerne denne skampletten på vår historie. Vi har muligheten nå.Ikke la den gå forbi oss!!! 

Dette handler ikke om partitilhørighet, dette handler om hjerterom.

Det rommet alle mennesker deler.Empatirommet, evnen til å leve seg inn i andres situasjon.Dette gjelder for alle menneskersom på et eller annet tidsrom kan komme til å trenge hjelp av kommunen med sin bosituasjon. I bystyresalen var vi vitne tilat alle partier enstemmig stemte forat vi fra Annerledeslandet skulle være trygge. Vi ønsker at det skal skje igjen.



Vi ønsker at et enstemmig storting skal stå sammen om å ta vare på de svakeste, de som trenger hjelp til å bo, slik at hver eneste borger i Norge kan leve et verdig liv.




 Statssekretær Thorleif Fluer Vikre uttaler at han på prinsipielt grunnlag er for at det er tilbudet og etterspørselen i markedet som skal bestemme leienivået.Han vil ikke ha kunstige lave leiepriser. Det er snakk om vedlikehold. Dette synspunktet har fått gjennomslag i politikkenog har ridd folk, med behov for hjelp, som ei mare i flere år. Morten Mjelve, tidligere sosialtjenestesjef og faglig rådgiver for skiftende byråd i 20 år,stiller spørsmål om vi har rådtåDet er kostbart å skulle fremskaffe penger for å betale de samme pengene tilbake til seg selv. Han mener  at prinsippet kan skru de ordinære prisenepå utleieboliger høyere opp enn det som ellers ville ha vært tilfelle.Vi mener at det må være samsvar mellom inntekt, gjennom trygd, og utgifter til husleie.

Ingen skal behøve og oppleve det samme som oss. Vi har hørt mange tragiske historier. Vi vil ikke høre flere. Det må ryddes opp nå. Få skrotet dette prinsnippet en gang for alle. Ingen skal tjene penger på andres nød.

Det er enkelt i Annerledeslandet. Der har vi kun et parti som gjelder.

K partiet.

Det står for kjærlighet.Der har vi vår styrke. Alle følger Kardemommeloven. Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill og forøvrig kan du gjøre hva du vil.



Gjengs leie, har vært en plage for mange. Gjengs leie er i mot loven om kjærlighet. Vi vil ikke ha Gjengs leie. Vi vil at alle politikere på stortinget skal ta hjertet sitt på seg og si nei til Gjengs leie. Bli med oss og si

NEI

så høyt at de hører oss.Vi er dem som har valgt dere.

Vi vil ikke.

Kan vi ikke bare ta hverandre i hendene så roper vi sammen. Vi roper for den norske folkesjela. Skrot gjengs leie en gang for alle. Vi vil  ha en god vår. 



Må det regne gull over hjertene i dag. Ikke for penger, men for indre rikdom. Den rikdom som gjør landet godt å leve i.
Rikdommen som beveger seg fra hjerter til hjerter, så folk får ha det godt å leve lenge i landet.
Sammen for godhet.
Vår Alles.
Vi befinner oss på et av tidslinjas gyldne øyeblikk.
Dette kan bli virkelighet nå.
Spre nyheten.

Del. Spre den til alle. Det er nå det skjer. En mulighet vi kanskje aldri får tilbake.















#gjengsleie, #skrotgjengsleie. #bystyre. #enigbystyre. #annerledeslandet. #vegardkile, #larslangsveen. #ambassadørerforannerledeslandet.  

Publisert Legg igjen en kommentar

Kjære Storting, Kjære regjering.



I går var disse to staute karene i Bystyret. Der fikk de snakke med byrådsleder Raimond og ordfører, Marianne. Vegard leverte et brev han hadde skrevet til byrådsjefen. Der sto det at han ønsket å få bli boende i den fine leiligheten sin, at han aldri ville flytte. Han ville få spise pizza, gå på kino, lese aviser,  dra på ferie der det er varmt å bade.

De satt på galleriet disse to karene. Derfra ble de vitne til at et samlet bystyre beklaget de opplevelser de to har gått gjennom, en trussel om utkastelse og ei husleie de ikke klarer.

Begge to ble betrygget på at denne situasjonen skulle ordnes opp i for alle dem som bor i Oslo. Det var full enighet. Vi satt sammen på galleriet Derfra så vi et felles hjerte vokse frem i sentrum av oss alle, et hjerte vi alle kunne røre ved, kjenne oss ett med. Vi holdt imaginære hender en by der alle borgere skulle sikres et godt hjem.







Disse to gutta er jublende lykkelige. Disse to flotte kara bærer hjertet sitt på seg. De kom til oss fra Annerledeslandet.

Der er de mer opptatt av hjerter enn av tanker.Disse to gutta sier at de ikke vil hvile før alle mennesker i Norge kan leve trygt i landet, kan få vite at de får bo i leilighetene sine. Selv når foreldrene dør, søsken blir syke, når de som passer på for dem, ikke kan mer. De ønsker seg et Norge der alle sammen tar hverandre i hendene og sier at her i landet skal det være godt å bo for alle. Vår Alles.



Det er helt unaturlig for disse to å kjempe bare for seg selv. Disse gutta med store hjerter og omsorgsfulle hender. De fører en kamp for alle. Derfor er de valgt som ambassadører for Annerledeslandet. 

Ambassadørene fra Annerledeslandet har forstått at disse problemene ikke kan løses på lokalt plan. Det er en nasjonal sak som må løses av regjering og storting. Deres drøm er at de skal få gjenoppleve det fantastiske som skjedde i bystyresalen.

De ønsker å se et felles storting i dyp enighet om at gjengs leie prinsippet skal skrotes en gang for alle fra tenkningen i Norsk politikk. De skjønner at det er meningsløst at folk skal betale mer enn de har for en kommunal leilighet de har fått tilgang til fordi de ingeting har, fordi de trenger bistand, hjelp.

De forstår ikke at vi må ha gjengs leie for at alle skal vite hva som er reell utleiepris. Alle vet at boliger er dyrt. Disse gutta her vet også det. De er kloke på alt som betyr noe, virkelig betyr. De skjønner at det er meningsløst at de skal søke om støtte til å bo for at politikerne skal få vist frem et reelt prisnivå. Det tar tid og krefter fra de pårørende som heller kan benyttes til hygge, glede, samvær. Det koster penger å ansette alle de folka som skal behandle alle søknadene. Disse gutta her skjønner seg på penger. Uten penger får man ikke skaffet seg det man har lyst på.  Alle vet jo at boliger trenger vedlikehold. Det er bare å sette av penger til det hver måned, sånn som alle andre må gjøre. Disse gutta vet det. De kan spare til ting de ønsker seg. Det har de gjort hele livet. De kan spare så mye at de blir direkte gjerrige, men aldri hjerteløse.

Skrot gjengs leie, sier disse to flotte karene.

De vet hvor mye frykt de selv, og deres familier, har måtte gjennomleve på grunn av denne leia,  hva det gjorde mot oss. Ingen skal behøve å oppleve det samme, smiler de.

Tenk om det samme kunne skje i Stortinget.Tenk om alle partier kunne legge hjertene sine sammen og finne gode politiske løsninger for dem som trenger det mest, sier de. De tror absolutt at det er mulig. Det er derfor vi har hjerter i kroppen, sier de.

De vet det, de som kommer fra Annerledeslandet, de som vet alt om hjerter.

 

Nå ønsker disse ambassadørene våre å få noe til å skje.De vil snakke med statsministeren, med Siv, med Ingolf, med Trine, med Jonas, med Audun, med Bjørnar, med Trygve, med Une….

Det blir kanskje litt mange å forholde seg til, smiler de. Kanskje det kan greie seg med kongefamilien

og lederne for de fire regjeringspartiene. Samme det, bare det skjer noe. Vi kan ikke ha det sånn som det er nå.

Snart er det 17. mai. Da vaier flagget vårt i vinden. Da holder vi taler og sier pene ting om landet vårt. Før det må vi fjerne denne mørke pletten fra historien vår. For ellers så lyver vi. Er det noe disse ambassadørene ikke liker så er det løgn. De liker spirende liv, blomstrende mangfold, lykkelige mennesker. Det vil de kjempe for,

Vi ønsker dere velkommen til å delta i kampen. De vet at 60 000 mennesker leste bloggen min, den som handlet om dem, om vår kamp for at de skulle få leve trygt i leiligheten sine. De er overbevist om at vi minst kan få doblet dette tallet når vi nå kjemper for alle mennesker i Norge.

For disse gutta har et klart mål.De vil at alle i Norge skal holde hender å si:



Norge skal være et godt sted å bo for alle hele livet.


God vår, sier de og ønsker hele Norge et fedreland der det spirer og gror av hjertevarme og omsorg.







Bli med og kjemp for oss da vel? For dette er kampen for Norges hjerte.


   

#byråden, #statsministeren, #bystyret, #gjengsleie, #kongefamilien, #annerledeslandet, #politikerne

Publisert Legg igjen en kommentar

Jakta på det politiske- og byråkratiske hjertet


Jeg leter med lys og lykte etter hjertet hos det politiske Norge og det byråkratiske Norge. Vær så snill og bli med meg på jakta, også dere som det ikke rammer, for en gang kan det være deres tur til å bli behandlet slik, dere, barna deres, venner, barnebarn, kolleger.

Ingen kjenner fremtida.Vi trenger styremakter som bryr seg. Mange av dere har kanskje gått lei av Vår Vegard, Vår Alles for lenge siden

Vær så snille og ikke bli lei. Dette er ikke spam. Det er et rop om hjelp. Vi trenger alle de stemmer vi kan få, som kan fortelle verden at dette ikke er greit.

I dag har jeg skreket og grått over den uforstand jeg møter i dette landet. Da Dagbladet ringte meg første gang, lå jeg og hulket i senga. I dag skriker jeg i ensomhet. Ingen kan slå et menneske så til de grader til jorda som hjelpeapparatet, de som skal bidra til å hjelpe, være til hjelp, er hjelperne.

Derfor må vi som bor i dette landet  reise oss opp og si at nok er nok. Spam, nei.

Dette er jakten på det offentlige hjerte.


Hjelp meg å finne det før jeg blir sprø. Hvis jeg blir sprø, har ikke Vår Vegar, Vår Alles, min stemme til å snakke for seg lenger. Jeg vil gjerne være deres stemmer, for dette er flotte mennesker, en verdifull fargeklatt til vårt fellesskap, vi som kaller oss nordmenn.



Det har gått nitten dager. Det politiske Norge har ikke sagt et ord. Det byråkratiske Norge fikk min mann til å bruke nærmere fire timer på å fortelle oss at saken hadde høy prioritet. I dag har bydelen hatt telefonmøte med min mann. De kan ingenting gjøre med problemet, gjengs leie. Altså ingen samarbeid med det politiske Norge.



De forteller oss hva vi kan søke på som vi ikke har krav på. De forstår at dette inkassovarselet aldri skulle ha blitt sendt. De ser at vi kontaktet dem i august, så de hadde hatt god tid. Det beklages. De forsikrer oss om at det skal ordnes ting for oss. De mangler et dokument, som vi ikke ha sendt og som de ikke har etterlyst, for å kunne gjøre vedtak. De har hatt tida siden august til å be om det. Så startes det et regnestykke for å få husleia på tretten tusen kroner ned.

Et forslag er at Vår Vegard skal flytte inn i en mindre leilighet, som skal fraflyttes,slik at husleia går ned til 12000.

12000. Hva hjelper vel det? Han kan ikke betjene den husleia heller. Vi har folk i felleskapet her som ikke klarer å betale 11000 kroner heller. De klarte knapt å betale husleia når den var på åtte tusen. Så skal de ta Vegard fra den leiligheten han elsker, der han trives for å flytte han ned i gangen for å at han skal spare en tusenlapp i måneden.

Hvordan skal den nye beboeren kunne betale 13000. Satser de på å få inn rike foreldre som skal forplikte seg til en husleie ingen av oss andre greier? 

Jeg minner om visjonen. Et godt sted å leve hele livet.

Hjelp meg å finne folks hjerter, for jeg finner det ikke. Min mann har, med hatten i handa, gått med på å snakke med Vår Vegard om det som en mulighet. Om jeg har noe å si i saken, så skal det spørsmålet aldri nå han, ingen andre heller. Vår Alles. Ikke løser dette noe for noen andre heller verken for vårt bofellesskap,  eller for noe annet bofelleskap i Oslo, der gjengs leie er innført. Dette er en sak som gjelder alle de som daglig får ødelagt sine liv av gjengs leie prinsippet.

 Sitte der å telle på tusenlappene når vi har vært igjennom et helvete mildt sagt.




Jeg ber dere rett og slett om hjelptil å lete etter hjertet i denne saken.

Ingen kontakt fra det politiske Norge på nitten dager,

 selv om det er sagt i avisa at dette er dårlig handtert.

Ingen samhandling med bydelen. Ingen som sier til bydelen at de skal la kravet om gjengs leie bero til det er funnet politiske løsninger.

 I stedet teller bydelen kroner og ører og kommer med umenneskelige forslag.



Dere som har lest i Dagbladet, vet at dette er en mann som elsker sin leilighet, er trygg der.  Vi har et norsk folkeeventyr som heter Risen som ikke hadde noe hjertet på seg. Da hjertet, etter mange strabaser ble funnet og klemt i stykker, døde Risen og folk ble frie.

Askeladden, den norske folkesjela, fikk befridd brødrene, vant prinsessa og fant lykka.  Hjelp meg å ta livet av denne Risen så folk fra Annerledes landet, og alle de andre som også sliter med leia i kommunale boliger, kan få leve lykkelige i landet i et inkluderende blomstrende fellesskap. 

















#

Publisert Legg igjen en kommentar

Taushet, en maktfaktor.

Byen med det store hjertet. Takk til journalist, Madeleine, i Dagbladet, som har løftet vår sak til nye høyder og gjennom en landsdekkende avis, har gjort saken vår kjent. Hun har snakket med politikere og byråkrater, har fått deres meninger slik at vi kan lese dem i avisa. Takk.


Den tause maktfaktor. Ja, for det står i avisa. I avisa kan vi lese hva politikerne mener om hvordan de har behandlet en vergeløs mann og hans familie.

Det har gått 17 dager siden inkassovarsel og en trussel om utkastelse ramlet ned i vår postkasse. 17 dager med intense skriverier fra Ivar Johansens side og min side. 17 dager der folk har hjulpet oss så saken har blitt kjent. Folk har delt og lest. Jeg har hatt sekstitusen lesere på bloggen min. Takk til dere alle sammen, hver og en.

Dere har ikke vært tause.

I dagsavisen har jeg instendig bedt byrådsleder om et svar så vi kan være trygge for Vår Vegard, så vi kan gjenoppta vårt daglige virke uten frykt. Jeg har knapt sovet siden dette begynte. Fingrene har tastet så og si uavbrutt så folket i landet vårt skulle få vite om det overgrepet som begås mot en forsvarsløs mann i vårt Norge.
17 dager. Vi har fortsatt ikke fått noe svar.Alle politikere i dette land er informert om dette nå.Noe annet er ikke mulig. Likevel sitter byrådet i Oslo, som er ansvarlige for dette,og ikke gir oss et svar. Svaret er et tastetrykk unna. Mail er oppfunnet. Ikke noe svar. 



Den tause maktfaktor.

I den stanger vergeløse mennesker forgjeves.


I artikkelen erkjenner ordføreren at dette er blitt dårlig handtert.Det sies, gjennom avisa, at ingen skal kastes ut av leiligheten sin. De skal sette seg sammen med familien for å finne en løsning. Vi trenger ikke å sitte sammen med noen for å finne en løsning. Vi har ikke lyst til å bruke tida sammen med bydelen for å finne en løsning.


Vi synes at byrådet skal ordne opp i den dårlige handteringen og la oss i fred. Vi synes at byrådet skal fortelle oss, ikke gjennom pressen, men direkte til oss,at Vår Vegard er trygg.Dere er trygge.Han skal få bo i leiligheten. Vi skal finne en løsning.

I første rekke gjelder det Vegard, den første mann med Downs, som har fått inkasso varsel og er blitt truet med utkastelse.










Forøvrig må det finnes en løsning for alle de andre som dette gjelder. De første er de psykisk utviklingshemmede som ikke kan snakke for seg selv. Jeg har derfor valgt å være deres talerør. Våre unger i voksne kropper.

Så gjelder det alle andre i Oslo som bor i omsorgsboliger, og som av andre grunner, ikke kan betale gjengs leie. Dette er byrådets oppgave.




Som Fabian Stang sier fritt sitert: “Dette ordner dere selv politikere. Det står ikke om penger. Dere har bevilget dere 180 millioner kroner til feiring av dere selv i Oslo by, penger dere til og med har tatt av gjengs leie inntekter, penger som skulle ha vært brukt til vedlikehold av de samme leilighetene. “






I morgen klokka 09.30 skal min mann møte, med hatten i handa, for å be om penger så kommunen kan betale seg selv tilbake de penger Vår Vegard ikke har betalt.

Forstå det den som kan. Han har 2 1/2 times reisevei. I tillegg kommer den tida møtet skal ta. Dette er tapt arbeidsfortjeneste.

Finne en løsning sammen med familien?Skal dere jobbe overtid om kvelden så vi slipper å ta av vår arbeidstid? Det blir selvsagt kostbart. Skal dere betale reiseutgiftene våre? Dette er deres ansvar ikke vårt.

Hvis dere ikke kan ordne dette for oss, av en eller annen byråkratisk grunn, som vanlige folk med bare vanlig forstand ikke forstår, så foreslår jeg at dere reiser ut til oss for å finne ut av dette sammen med familien Dere er herved invitert. Bare trykk på mail knappen og si fra  når dere kan komme.

Vi drar på en fortjent vinterferie på tirsdag ettermiddag og blir en uke. Enten kan dere komme dit, hytta ligger på Tynset, eller dere kan komme til oss i Råde, Agnesveien 2 for eksempel etter arbeidstid i morgen, eller når det måtte passe. Dere er hjertelig velkommen.

Vi er  så lei av å stå med hatten i handa.Vi er så lei av å stange inn i taushetens mur.

Da jeg jobbet i barenhage, jeg er paedagog, så lærte vi ungene der å be om unnskyldning hvis noe var dårlig handtert. Vi lærte dem å ordne opp dersom noe var dårlig handtert. Det gjorde vi. Det gjør man forhåpentligvis fortsatt for at folk skal bli gagns mennesker som bærer hjertet sitt på seg.


Jeg har lenge etterlyst et slikt hjerte blant våre folkevalgte. Jeg synes ikke det er urimelig at vi forventer den samme evnen hos våre politikere, som vi har valgt inn for  styre by og land for oss, som den vi forventer av ungene våre.

Takk, Fabian Stang, fordi du påpeker disse opplagte tingene. Dagbladet beskriver en stat, og en kommune, som skyver ansvaret for at dette har kunnet skje over på hverandre.  Ansvarsfraskrivelse.



Det prøver vi også å lære ungene om i barenhagen. Vi prøver å lære dem å ta ansvar. Jeg synes  at vi kan forvente det samme av dere. For Vår Vegard, og for oss, spiller det ingen rolle hvem som har ansvaret. Det som spiller noen rolle for oss er at dere ordner den situasjonen som har vært dårlig handtert, i forhold til oss.



 

Jeg gjentar meg selv her. 17 dager mot taushetens mur. Hvor lenge skal denne tausheten vare?  Jeg regner med at dere har lest innleggene mine. Dere har blitt presentert for dem. Jeg har sørget for at dere har fått dem. Ikke et ord fra noen. Ikke fra statsministeren. Ikke fra noen.

Ved det kveles lille mann i maktapparatets kvern. Jeg føler det som om jeg har gått gjennom en kvern. Arbeiderpartiet. Raymond.



Ingeborg Refling Hagen skrev:

Hvor begynner frihetskravet?
med den aller første slaven,
som slet åket av.
Hvordan fikk han tak i ordet?
Hvordan kom han inn på sporet?
Hvordan dette lys i mørket i uvitenhetens natt.
Jo, når trykket blir for voldsomt tar et menneskehjerte fyr.




Slik var det en gang i historien. Arbeidere over hele verden forente seg. Ville ikke mer. Kastet åket av. Ville ha rettigheter. Kjempet for dem. Nå sitter det samme partiet, mette og tilfredse i byrådet og bedriver maktutøvelse mot de svakeste av de svake.

Er tause. Ikke et ord på søtten dager. Bevilger seg penger til en storslått feiring av hva de har oppnådd.

Dropp feiringa. Et nasjon er ikke større enn slik den behandler sine svakeste.

Vår Vegard, Vår Lars, Vår Mia, Vår alles.

Igjen, Takk til deg Fabian Stang. Du har vist deg som en mann som bærer hjertet sitt på seg. Som ser hvordan det bør ryddes opp i dette. Jeg skal gjemme ordene dine i mitt hjerte til min dødsdag. Ord gir ingen løsning. Det må handling til.

 Dere er et tastetrykk unna en informasjon vi skulle ha fått for lenge siden. Det er et svik mot oss, det norske folk, og mot alle de små i samfunnet som trenger at dere ordner opp for oss.


Vår Vegard, Vår Lars, Vår Mia, Vår Linda. Vår Marianne, Vår Mirja, Vår Alles.





Created with GIMP
















    

Publisert 4 kommentarer

Et blomstrende fellesskap står under trussel om ødeleggelse.



Her er de. Vår Vegard, Vår Lars. Vår Mia, Vår Marianne, Vår Mirja, Vår Linda, Vår Mohammed, Vår Inger, Vår Hans. Vår Jostein, Vår Petter, Vår Frans.Vår Bente. Vår Ronja. Vår ……Vår……..Vår…….Vår…….Vår…….Vår.

Ungene som kom til oss fra annerledeslandet. Sånn kan vi fortsette til vi har nevnt navnet på hver eneste person med utviklingshemning i Norge.


Created with GIMP




Så kan vi fortsette til vi har inkludert alle i hele verden. En stor gruppe mennesker, som ikke kan snakke for seg selv, argumentere for sine behov, fortelle hva de trenger for å ha et godt liv

De levde ikke lenge før i tida. Den gang ble de samlet på institusjoner. Mange vantrivdes og døde tidlig. Det er ikke lenge siden. Man beskrev det som et symptom på tilstanden, ikke som en mangel på behovstilfredstillelse, for hvilke behov kunne de ha disse gærningene når de bare hadde en seng, klær og mat.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til den gang Vår Vegard var liten, til HVPU reformens barndom, den min svigermor sammen med en mengde andre var med å kjempe frem.M

De pustet lettet ut og trodde at ungene deres var beskyttet, at de ville bli tatt vare på så de kunne leve verdige liv i blomstrende fellesskap sammen med resten av samfunnet.

Igjen er ungene våre truet. De sitter ubeskyttet i sine voksne kropper, i sine kommunale omsorgsboliger, i kommuner som skal ta vare på dem.

Husleia er blitt så høy at de ikke klarer å betale den. En er allerede truet med utkastelse. Andre kan komme etter. De står ubeskyttet og alene. Ingen av dem kan tale sin egen sak. Vi pårørende må snakke for dem, og vi er så slitne, så slitne, for vi har snakket og snakketv siden de kom til verden.

Vi er så lei av å stå med hatten i hånda å trygle om at politikerne skal se oss, se dem vi elsker høyere enn våre liv.


Vår Lars

Vår Lars kom til verden 20/10 -81, den førstefødte. Den dagen da hjerter sang, den dagen Bente og John holdt sitt nyfødte barn i armene for første gang.

Lars, foreldrenes glede.Øynene som møtte deres, de vakre øynene, den myke huden.  Han hadde en hjerneskade Lars.

Gutten deres, fra en fødestue en gang, vokste opp med store fysiske og psykiske vansker. Storebror til to flotte jenter. Den ene kom allerede året etter ham. En blomstrende familie, familiegleder.




De satte sin lit til at han skulle få et trygt liv som voksen. Han fikk sin egen leilighet, jobb i vernet bedrift.  Besteforeldrene satte av litt penger til ham, så han skulle være sikret muligheter for ferier med familien, kunne betale for fornøyelser, kjenne gleden ved å invitere. Leve sitt liv som en gentlemann. Så kom gjengs leie. Husleia steg fra 5 000 kroner til 11 50 fra den ene måneden til den neste. Lars lever et sparsommelig liv. Han har ikke et høyt forbruk. Men når det skjer noe ekstra, da har han ikke penger til det. Da tærer han på formuen, den som skulle gå til hans trivsel, det utenom det vanlige.

Nye briller. Han tærer på formuen. Når noe går i stykker, slites, han tærer på formuen


Nye briller. Han tærer på formuen. Når noe går i stykker, slites, han tærer på formuen

Ferietur til Tenerife med familien. Det koster å dra på ferie med disse ungene. Det er hardt arbeid 24 timer i døgnet. Ingen godtgjørelse. Pengene må man ta av egen lomme.




Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er nevlars-2010804-6-1549960873787.jpg

Foreldrene blir engstelige for fremtida. Når formuen er brukt opp, er det de som må betale.

Penger som brukes til å skape samhold i familien, gleder.

Han har en liten nevø, Lars. To barnehjerter som snakker samme språk.

To mennesker som familien må skape møtepunkter for til glede for dem begge.

Vår Lars. Vegards Lars. Alles Lars. Vår Alles.


Vår Mia

Mia ble født  11/7 1984 i Oslo. Ei lita jente så dagens lys, åpnet øynene og et foreldrepar var fortapt for alltid, deres barn, deres lille jente, ei sol.



Hun var ikke som andre denne solstråla som kom til dem og ble lyset i deres tilværelse. Et Downs barn, startet livsferden gjennom vanlig skole og ut i arbeid som veverske på Balder  Tekstil fra 2006. Hun sliter med hjertefeil, har pacemaker og nedsatt hørsel med mange operasjoner, bruker briller og høreapparat. Ei munter og glad jente, foreldrenes stolthet, ei ivrig bruker av sosiale medier. Har kjæreste som bor i et annet bofellesskap.

Hun er eier lykka ei lykke hun sprer til alle hun møter. Så kom gjengs leie.

Husleia økte fra 8 225 til 13 000 fra en månde til den neste,

Foreldrene  betalte den i tre måneder. De kunne ikke fortsette med det.

Klarer det ikke.


De siste tre månedene har de betalt gammel leie. Nå frykter de at det samme skal skje med Mia som det Vår Vegard har opplevd.

Foreldrene hadde trodd at dette vakre barnet, så full av kjærlig varme, skulle være trygge i Kongeriket Norge. Vi hadde alle trodd det. Vår Mia. Vegards Mia, Lars sin Mia

Våre unger.

Det er ikke mulig å fatte at noe sånt som dette kan tildra seg i vår tid. 2019.




Vår Marianne

Født 30/12 1963, så dagens lys og kikket mot verden i sine foreldres armer. Det nydeligste lille sjarmtoll Bror Jarle.

Jeg har kjent henne siden hun var ei lita jente og gikk sammen med Vår Vegard på Ragna Ringdal og senere på  Radarveien daghjem og skole.

I 1979 var hun på karnevalsfest i vårt hjem, En liten alv. Sånn er det jeg husker henne. En vakker alv med en sterk vilje, tilstedeværende, nysgjerrig på livet, men også rastløs. urolig. Trenger mye hjelp og oppfølging.




Ei lita jente som vokste fra ei prinsesse til en bestemt ung dame. Hun fikk seg leilighet, arbeid. Familien tenkte at nå er det trygt. Hun har det godt, denne jenta vår.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bloggmariannevoksen-2010804-6-1549978378156.jpg

Så kom gjengs leie. Det tæres på formuen hver måne penger som er satt av til at hun skal ha et godt liv, kunne reise, delta på fornøyelser.

Familien er ikke trygg. Til slutt går det tomt. Er det da broren som skal betale for henne?

Ei lita jente på ei fødestue en gang. Ei lita jente som foreldrene ville gi den best mulige fremtid.

Vår Marianne, Vegards Marianne. Lars sin Marianne,

Mias Marianne, Vår alles Marianne, Vår Alles.


Vår Linda



født 9/11 1988. Ei lita jente kom til verden, familiens glede, ei elskelig jente som sprer glede rundt seg som om det var solskinn, ivaretakende og snill.



Så kom gjengs leie. Jeg vet ikke hvordan det slår ut for Linda. Hun har offentlig oppnevnt verge.Vår Linda, Vegards Linda. Lars sin Linda, Mias Linda, Mariannes Linda, Vår alles Linda, Vår alles alle.


Vår Mirja

Født 22/5 1975. Duften av nyfødt barn. Ei endeløs lykke. Vesle Mirja har en genfeil,

som gjør at hun fungerer svakt psykisk. I tillegg har hun store fysiske vansker. Hun er avhengig av masse hjelp. Hun hadde en husleie på 8 500 kroner. Fra juli til august økte den til 13 000. Mirja har ingen midler, en fortvilet situasjon.

 

Vår Mirja, Vegards Mirja, Lars sin Mirja, Mias Mirja, Lindas Mirja, Vår alles Mirja.

Et barn ble født. Vi nådde ikke dit de andre når, de vanlige barna, men ungene våre er fantastiske.

Min manns øyne gløder av en sjelden ild når han kommer fra omsorgsboligen. Vår Vegard liker ikke å bli forstyrret i utide. Gå, sier han og peker mot utgangen. Hele han er et veldig nei.

Så strømmer de til, alle de andre, vil ha klemmer, sier godord, smiler fra øre til øre. Han oppdager det, Vår Vegard. Så smiler han også og tar med seg storebroren sin hjem.

De har noe som ingen andre har,sier mannen min, noe som alle andre burde lære, den sosiale gleden og evnen til å vise den. Trygghet.  





Created with GIMP




Nå er de igjen truet. Deres blomstrende fellesskap er truet. Våre familier er truet. Vi kan ikke betale. Derfor er vi alle truet, alle vi som har unger som er psykisk hemmede.

Ikke bare fikk vi et annerledes barn. Vi kan få hele økonomien vår truet av politiske beslutninger som rammer de svakeste blant de svake. 

 

La oss slå armene om dem, ungene våre, disse fantastiske menneskene som kom til oss fra annerledeslandet og tok med seg gull og diamanter inn i våre liv.

Ungene som aldri blir voksne som deg og meg, men som forstår gleden og sorgen kjærligheten og smerten bedre enn noen andre.



Følelsenes barn.

La oss gi hverandre hendene, stå rundt dem til vi har laget en diger sirkel av hender, bli med alle sammen, hver eneste hand i Norge. Hjelp oss så vi får sagt at vi ikke vil være med på dette. Rop med oss at politikerne må ta ansvar.

Redd ungene våre. Ikke ta fra dem lykka. De kan ikke si i fra selv. Hjelp oss å rope på deres vegne, del deres skjebner så alle kan se, så alle kan strekke ut handa og bli med i sirkelen rundt disse fantastiske menneskene. 


La dem få beholde gleden og latteren. Vi vil så gjerne le med dem.





 











Publisert Legg igjen en kommentar

Joda, de kaster oss ikke ut med en gang, men når.






Vår Vegard er foreløpig berget. Vi er så egoistiske at vi jubler. Vår Vegard sitter trygt i leiligheten en stund til. Bydel Østensjø har lovet å vente med å begjære utkastelse til vi har fått svar på de stønadsordninger vi har søkt på. En liten pause.

Bydel Østensjø har følgende visjon for sine innbyggere:


Bydel Østensjø  –   et godt sted å bo, hele livet.”



Vi bare spør, kjenner Oslopolitikerene til sin egen visjon? Vår Vegard får bli i leiligheten. Er for øyeblikket ikke lenger truet. Slottet er fortsatt hans, filmene, alt han er glad i, menneskene. Hadde han visst det, er jeg overbevist om at han ville ha danset, slik bare han kan danse. For ingen kan bli så glad som ham, ingen kan bli så trist som ham, ingen kan bli så sint som ham.


Tvi vøre dem som skulle ha kommet og kastet ham ut.

Nå kan de bli hjemme, i hvert fall en stund til. Vi håper de alltid skal bli hjemme, at folk tar til vettet. 


Jeg kjenner meg litt egoistisk. Problemet er ikke løst. Folk i omsorgsboliger greier fortsatt ikke husleia, ikke Vegard heller. Han får ikke spart et øre til ferier eller fornøyelser. Det er smalhans. Politikerne har bestemt at han skal ha lite, han som har lite fra før, de som har lite fra før. Men vi, Vår Vegard, skal få slippe å oppleve at det kommer folk med harde never og hiver ham bort fra alt han er glad i, bort fra tryggheten. Situasjonen er ikke løst, ikke for han og ikke for andre.



De har fortsatt vært utsatt for en forbrytelse fra myndighetenes side.



Jeg kaller det en forbrytelse, for det vi har vært utsatt for, går ikke an.



Angsten, frykten, den som har ridd oss som en mare siden vi åpnet brevet på torsdag. Namsrett og utkastelse. Dette er ikke vårt samfunn verdig. I stedet vil vi ha godord og heder, diplomer og pokaler fordi vi er tilstede for våre.

Vårt demokrati. Jeg tror ingen i vårt land har sagt seg enige i at psykisk utviklingshemmede ikke skal få bo i Oslo lenger. Slik det er nå, kan de ikke det. Men hvem skal ordne med transporten til kommuner med billigere gjengs leie?

Vi må fortsette arbeidet. Fortsette å dele. Saken er like aktuell.La oss holde kampen varm, kampen for de svakeste blant oss. Vi vet ikke hva fremtida bringer, men denne fredagen, den vi har fryktet i mange dager nå, den kommer ikke. Foreløpig bor han trygt. Denne flotte karen, som vi er så heldige å få kalle,

Vår Vegard


















Publisert 2 kommentarer

Vår Vegard, truet av velferdsstaten.



Vår Vegard. Da jeg kom inn i familien sa hans mor til meg: “Du behøver ikke å være redd for at du skal bli ansvarlig for ham noen gang. De blir ikke gamle, sjelden eldre enn førti, og vi får jo håpe at vi lever så lengde.”

Det vi ønsker er at han skal ha et godt liv mens de lever, at vi som familie skal stå rundt ham, gi ham det.  Foreldrene gjorde begge sitt beste for at han skulle ha det beste liv mulig.

De reiste til Spania. Der så de tråmegihjæl båter. Vår Vegard elsket dem. Mor sørget for at en slik en kom på vannet på hytta. Vår Vegard pedalte seg rundt. Han har vært som en fisk i vannet siden han havnet uti i fireårsalderen.


Disse ungene er verdens nydeligste, samtidig som de er svært krevende. Så var det holdningen om at de ikke kunne lære, et troll hans mor stadig slo knyttneven i.

Vår Vegard lærte som bare det han, men det han lærte var ikke nødvendigvis særlig hensiktsmessig. Han kunne etterligne ulike typer epileptiske anfall. Han kunne etterligne de verste raserianfall,

han kunne besvime med stil, gjøre grimaser, etterligne alle medelevene ned til den minste detalj. Det var lett å tro på ham, at det var et symptom. Neida, luringen vår. Det var snakk om tillært atferd.



Da Vegard var liten, var det en voldsom organisering i familien. De tok tørner om å passe på denne villmannen som fløy omkring.

Min mann ble tidlig voksen.Som hans mor sa: “Vi brukte ham som om han var det, måtte gjøre det for å overleve.​

Første gang jeg var med på et besøk hos farmor og farfar, ble jeg helt sjokkert. Jeg fattet ikke hva familien drev med. De byttet på å fly etter ham, ti minutter hver så han ikke skulle rive ned huset.



Jeg har blitt pedagog. Denne tida la grunnlaget for de pedagogiske sannheter jeg siden har navigert etter.

Alle kan lære. Alle trenger å bli sett for den de er, ikke for den omverdenen mener at de er. Der inne, i dypet av Vegard, så jeg et spennende og interessant menneske. Han visste at jeg hadde sett det, for der hjerter møter hjerter oppstår det klanger, grobunn for vekst og ro.

Han ble rolig, utviklet seg, oppførte seg, ble et helt vanlig menneske med Downs.

Jada! De har sine spesielle greier, det skal ikke benektes, men de har ikke nødvendigvis atferdsvansker. Det er det i så fall verden som gir dem.

Ingen forsto hva slags magisk spill jeg drev med. Hvorfor var gutten plutselig som en hundevalp. Jeg forsto det, så jeg kunne forklare det.

Vi endret oss. Han endret seg. Flotte Vegard, en mann som stadig lærer utvikler seg.


Det var i Hippietida. Make love not war. Nye tanker. Intergrering. Svigermor på barrikadene. Han fikk en lærer som trodde at han kunne lære. Det ble skikkelig skole med lesing og skriving.

Vegard elsker å lese og skrive, elsker historier. Fortsatt sitter hva hver dag etter jobb og skriver avskrift av yndlingsbøkene, Emil i Lønneberget.




Det beste av alt for oss som elsker disse menneskene, de lever lenger.


Hvorfor gjør de det? 

De lever meningsfulle liv. 



Da samfunnet i sin tid ville spare penger på å fjerne aviskurset hans, ble han så sint  hjemme at hans far tok han med til avisredaksjonen. Han kom på førstesida. Det ble kurs. Vi er så stolte av ham, av alt han har blitt, gjort.

Han er en sterk mann. Jeg vet ikke hvordan de har tenkt at utkastelsen skal foregå,de som sysler med sånt. Skal de dope ham ned. Hva når han våkner opp igjen? Skal de lenke ham. Jeg tror ikke de får ham med seg uten i neddopet tilstand.

Hva med de andre beboerne som står i faresonen selv? Skal de fjernes først, eller skal de bevitne dette? Er det politiet som skal trå til? Skal i såfall politiet få vite at det er snakk om et hjelpeløst menneske? Kan de reservere seg mot å begå maktovergrep mot de vergeløse?

Inger Hagerup sier det slik i siste vers av våre små søken.  

I

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.



Vi gjør hva vi kan for å gjøre nettopp det. Vi synes at samfunnet burde gi oss en pokal for lang å tro tjeneste. Ikke dette, aldri dette. Stopp verden jeg vil av. Dette er ikke et demokrati verdig.




















#

Publisert Legg igjen en kommentar

Vår Vegard, samfunnets ivaretakelse av Downs 2019.


Klokka tikker stadig nærmere deadline, Vegards skjebne, vår skjebne, våre liv.

En advokat fra NFU jobber med saken inn mot politikerne. Vi har foreløpig ikke hørt noen resultater derfra. Jeg har twitret til tre damer og en herre, kjenninger av oss alle i regjeringa, og invitert dem inn på bloggen min. Håper de har tatt i mot invitasjonen. Jeg holdt på å glemme kronprinsen.Han og. 

Vi har ikke hørt noe fra NAV om søknaden om hastehjelp. Vi venter og håper. I bakgrunnen sitter en uvitende mann, som ikke aner noe om at hans er liv er truet, at han kan risikerer å bli kastet ut av det hjemmet han elsker. Klokka tikker. Vi må ha håp om at hjerter møtes, så vettet kan seire i de beslutninger som skal fattes.

Vår Vegard

Han vokste opp i ei tid der den gjengse mening var at disse ungene ikke var opplæringsdyktige. Han gikk på Ragna Ringdal, ble transportert dit av det vi, på folkemunne, kalte gærningebussene.


Min svigermor kjempet for at han skulle få lære, få lese og skrive. Hun ble sett på som om hun var gal. Vår Vegard var ikke slik unger med Downs pleide å være.

Litt dorske. Vår Vegard var svært aktiv til grensen mot vill. Personalet pleide å ta ham med til gymsalen når han ble vill nok, så han skulle få løpe det av seg. Der slet han ut den ene voksne etter den andre. Til han var den eneste som sto på beina. 





Jeg var så heldig å få møte denne fyren. Det forandret mitt liv for alltid. Ung gutt ber ung pike hjem. Mamma ber ung pike på middag, kjøttkaker. Ung pike, ung gutt, Vår Vegard, i det følgende kalt Lille Knøtt, og mamma, setter seg til bords.Mamma vil at Lille Knøtt skal oppføre seg pentholde bordskikk.Det vil ikke Lille Knøtt. Han legger en kjøttkake på gaffelen, gransker den nøye, får sprett på gaffelenog skyter kjøttkaka i taket.Mamma er vertinne.Det går en stund før hun oppdager hvor kjøttkakene havner.Han skyter en, så en til osv. Kjøttkaker, saus og poteter. Sprøytelakkerer taket.



Ung jente, bedt på middag, ser storrøyd på dette barnet, denne gutten. Hun spruter ut i latter så kjøttkakene skvetter. Ung gutt ser på ung pike. Han smittes, ler, spruter kjøttkaker han også. Lille Knøtt fortsetter, full konsentrasjon, forsyner seg med flere. Skyter. Han har skikkelig teknikk med den gaffelen.

Mamma går bananas. Forsøker å få Lille Knøtt til å slutte med det der, oppføre seg. Hun er for høflig til å kjefte på meg. Ung gutt, som har bedt med pike hjem, får kjeft. Vi er ikke til noen hjelp, veldig lite hjelp. Ung gutt forsøker å få ung pike til å slutte å le. Det er ikke lett.

Det blir mye bråk. Masse kjeft. Løping etter Lille Knøtt rundt bordet. Lille knøtt er superrask. Han kaster alt han kommer over. Fullt kaos. Ung gutt stiller seg i posisjon, får fanget lille krapyl. Han har gjort det før.

De har en strategi, han og mamma. Ung pike har aldri sett et kjøkkentak sprøytelakkert med kjøttkaker før. Mamma snakker i vei, fortvilet. Hvordan skal de få roet lille knøtt? Erfaring tilsier at lille Knøtt ikke blir rolig. Han kommer til å løpe rundt som en hysterisk villmann til han sovner av utmattelse, hvis han blir utmattet. The last man standing.

The last man standing.


Ung pike ser på lille knøtt. Hun har forstått. Lille knøtt blir passet på kontinuerlig. Gjør ditt, gjør datt, oppfør deg ordentlig. De vil så gjerne gjøre et godt inntrykk. Selvsagt. Ung gutt har aldri hatt med ung pike hjem på middag før.

Ung pike vet at hun ville ha kommet til å kaste noen kjøttkaker hun også hvis det var hun som hadde blitt voktet over sånn. Forskjellen er at ung pike vet at hun ikke skal kaste kjøttkaker. I stedet blir hun nervøs, søler på duken, velter tekoppen.

Ung pike ser at lille Knøtt forstår at hun forstår. Det skjer en berøring som ingen kan se, men som to mennesker kan føle. Lille Knøtt og ung Pike forstår hverandre. Hun ser smerten i ham ved å være den som må passes på. Han blir vill av det.  

Ung pike spør om han vil vise henne rommet sitt.Lille Knøtt tar ung pikes hånd. De to forlater slagmarken. Lille Knøtt viser frem. Ung pike leker. Ung pike er glad i å leke. De to sitter sammen. Lille Knøtt henter Donaldblader. Lille Knøtt elsker Donaldblader. Det gjør ikke ung pike, men hun liker Lille Knøtt.




Fra den dagen av var Lille Knøtt og Ung Pike sjelevenner.


Jeg er langt mer enn en svigerinne som kjemper for sin svoger. Vi er virkelige sjelevenner som holder hverandres hjerter i hendene. Jeg kjemper for min sjelevenn.Derfor skriver jeg dette.




Min sjelevenn er truet i sin eksistens. Han elsker hjemmet sitt. Det er hans slott. Han er truet med utkastelse fra det slottet. Det skjer i Oslo i 2019.



Det skjer mens landets politikere unner seg både det ene og det andre.



Hvor er Robin Hood når vi trenger ham. Foran han på salongbordet ligger alle filmene han elskertett ved siden av hverandre. Nåde dem som nærmer seg dem med en støvklut. Det er ikke plass til noe annet på det bordet. De er hans skatter, diamanter og topaser.










Vi håper at han aldri skal få vite om det som har tildratt seg disse dagene. Vårt ønske er at politikerne skal ta til vettet, ordne opp.Vi ønsker at verden skal vite. Bydel Østensjø har sendt ut et inkassovarsel med trussel om utkastelse.



De sier at de følger en politisk beslutning. Fredag blir saken sendt til Namsretten. Det har heldigvis løst seg. Alt det vi gjennomgikk, skal ikke lenger skje. Det har Oslos politikere lovet oss. Vi skriver 2019. Det var da det skjedde, det utenkelige. Verden må få vite. Historia ble skrevet slik denne høsten og denne vinteren da det politiske Norge herjet slik med de svakeste av de svake. La gresset være grønt for alle, alltid.

 

Publisert 87 kommentarer

Vår Vegard, gjengs leie





Vår Vegard er truet med utkastelse fra sitt hjem. Et inkassovarsel har havnet i vår postkasse. En advokat, fra NFU, rådet oss til å søke om krisehjelp hos NAV. Det gjorde vi. I uke åtte  er vi kalt inn til et møte hos dem. Han er skyldig kroner 18 000.

Bydel Østensjø har latt begjæringen bero mens vi venter på resultatet. Det har gitt oss en utsettelse, men ingen løsning. Den samme trusselen ligger fortsatt over oss, utkastelse fra det kommunale bofellesskapethan kaller sitt hjem.Bydelen skal da ta avgjørelsen om de skal virkeliggjøre trusselen, sende saken til namsretten og sette en psykisk utviklingshemmet mannpå gata fordi han ikke evner å betale ei husleiesom steg med 60 prosent over natta.

Nav, kan komme opp med en løsning. Kommunen kan få betalt inn sine penger. Det hjelper ingenting.Vi har Vår Vegar, Vår Lars, Vår Inger Vår Petter, Vår Jonas. Vår Alles….. De er alle rammet av dette. Våre små søsken. Det er mange av dem. De trenger vår omsorg, våre stemmer, for de kan ikke si fra selv.



 Det skjedde i 1963. Denne lille gutten kom til verden, Vegard. Hans mor og far hadde ventet lenge på et barn til. Åtte år, gjennom to aborter, en gutt som var inderlig ønsket.Den nybakte mammaen hadde hatt et krevende svangerskap og hadde ligget til sengs det meste av tida. Alt var blitt gjort for å forhindre en ny abort.

 

Gleden var fullkommen. Sjokket desto større. Han var ikke som alle andre. Først visste de det ikke. Ei mor og en far var tommelomske av lykke. Jordmora fant det ut. Det var tommelen og grepet. Foreldrene fikk sjokk, visste knapt at sånne barn eksisterte. På den tida ble det ikke snakket om. Sånne barn ble gjemt bort. Skjult. Selv hadde jeg aldri hørt om sånne barn før jeg kom høyt opp i årene og venninna mi begynte på videregående skole, sosial og helsefag. Gjennom henne møtte jeg Vegard og flere av hans venner.

Vegards bror møtte jeg på skolen. Vi gikk i samme klasse. Historia om Vegards fødsel og oppvekst har jeg hørt av hans mor, min svigermor.

Mens hun lå på klinikken med sin frustrerte sorgtunge engstelse skrev hun brev til sin sønn. Jeg har lest det brevet, og jeg har lest svaret. I hele dag har jeg lett etter det, men jeg har ikke funnet det. Likevel er innholdet noe av det jeg husker, en merkestein i hukommelsen. Ikke ord for ord, men innholdet, tonen, kjærligheten.

Hun fryktet at gutten der hjemme ville bli skuffet over denne broren han hadde gledet seg til å få, at han var lei seg, at han ville skamme seg over å ha en bror som ikke var som alle andre, kanskje fryktet at det ville bli flaut i kameratflokken.

Denne åtte år gamle sønnen skrev tilbake at han ikke brydde seg noe om det. Denne lille babyen, broren. Han elsket ham, ville alltid passe på ham og stille opp for ham. Det har han gjort siden den dag han skrev ordene. Hver dag av sitt liv. Det er et uendelig sterkt bånd mellom de to, brødrene.

 

Mora kom seg av sjokket, kom hjem og startet på livet som tobarnsmamma med et barn med Downs. Ingen anstrengelse var for mye.nHun startet umiddelbart et arbeid for at hennes sønn skulle få det beste livet mulig.nLett var det ikke. Ingen steder var det tilrettelagt. Begge foreldrene var aktive i forgjengeren til NFU.



De nedla et formidabelt arbeid for Vegards fremtid.

Bekymringen lurte alltid i mors blikk, sto ved siden av henne som en sorg hun ikke kunne følge, for det gjaldt ikke henne, men han, gutten, Vegard.

Hun lever enda mammaen, 93 år gammel, har vaskular demens. Det betyr at noen ganger er hukommelsen krystallklar. Hun må aldri få vite at Vegard står under trussel om utkastelse. Det vil hun ikke tåle, vil ikke fatte. Vi fatter det ikke vi heller. Hadde ikke trodd at det ville være mulig.

Oslo 2019. Vegard bor i gangavstand fra henne. Han kan gå å besøke henne så ofte han ønsker. Jeg tenker at dersom dette hadde skjedd den gang, da hun var våken og klar, sto på barrikadene for rettighetene til psykisk utviklingshemmede, ville dette aldri ha kunnet skje. Media, gjennom TV og riksdekkende aviser, ville ha vært informert. Det ville ha stormet rundt henne. Telefonen ville ha glødet.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er vegardmor-2010804-5-1549301758976.jpg

En gang vugget hun sitt nyfødte barn i armene, hvisket søte ord, lovet han at hun skulle gjøre sitt ytterste for at han skulle få den vakreste barndom noensinne, at hans liv som voksen skulle bli det beste. Hun skulle gjøre alt. Det gjorde hun også.

Jeg vet ikke hva vi kunne ha gjort, vi hans nærmeste. Det har vært et langt liv med å ta vare på, være tilstede for. Andre barn blir voksne, klarer seg selv. Våre små søsken, blir også voksne, men de forblir vårt ansvar, er barn i store kropper, helt avhengige av oss. Vi arver dem i familien.


Jeg sier til mine barn at vi får håpe at vi lever lenge, og har helse, til å følge ham opp, så de slipper, kan få være foreldre, ta vare på sine barn i fred for krav.

Som pårørende hadde jeg aldri trodd at jeg skulle stå i denne situasjonen, at vi skulle motta et brev om at vår Vegard har mottatt et inkassovarsel fordi Oslo kommune har vedtatt at psykisk utviklingshemmede skal betale ei husleie langt større enn han evner. Tidligere, da husleia var langt lavere, fikk han endog bostøtte.

Hun er gammel nå, hun som fødte dette barnet. Nå må vi stå på barrikadene for henne, sørge for at hennes sønn får fortsette å ha et verdig liv,
han og alle de andre som har fått ei husleie de ikke greier å betale.




Created with GIMP

 

   













Publisert Legg igjen en kommentar

Hvorfor i alle dager.






Jeg titter frem fra busk og kratt. Fra den blomstrende hagen min der jeg har gjemt meg. Blomstene er forutsigbare å trygge. De vokser mot sola, kan ikke annet. En uværsbyge kan komme å ta dem. Det er forutsigbart det også. De spirer, setter knopp, blomstrer, setter frø og dør. Jeg ønsker at mitt indre, min sjel, skal være like mangfoldig, like vakker som jordas mangfoldige blomsterprakt.

Det er helt urealistisk.  Ikke noe kan bli så vakkert. En hage trenger en gartner. Kanskje gjør jeg det også, en gartner som kan trylle frem den beste versjonen av meg selv.



Vårt hjem. Min mann og jeg.Huset startet som en tanke på et papir. Vårt papir, vår tanke. Vi har hentet naturen inn til oss. Den vi er vokst ut av. Ulike trær, ulike steiner, fra ulike plasser. Et hjem er en hinne, en forsterket hud. Hjem er trygghet. Jeg har krabbet ut i denne bloggen. Den ble laget i et galskapens øyeblikk. Jeg ville skape meg en stemme i verdensveven. Skremt til døden har jeg krabbet ut. I fanget sitter jeg med likerklikk og kommentarer, eller mangel på dem.



Likegyldighet er verst. Når stemmen, ordene, synker inn i en uendelig tomhet og forsvinner. Det er så mange tekster i veven, så mange stemmer som vil bli hørt. Vi vil alle bli hørt. Derfor er vi der på sosiale medier, alle vi som vil bli sett, få en påkjønnelse  gjennom andres raske klikkefingre. Mange tekster blir skrevet som ingen egentlig ønsker å lese,  så mange ord som ingen vil høre, så mange munner som vil si sin mening.

I gamle tider måtte man bevege seg ut, gå på et torg, klatre opp på en høyde.  Derfra kunne man rope ut sitt budskap. Var man heldig, gadd noen å lytte. I dag kan man sitte trygt i sin stue og pøse ut tekst ingen vil lese. Hvis man tør. Jeg tar tyren ved hornene, eller kua, eller en fyr fra gamle dager har gjort det for meg. Jeg er livredd for kuer.

Jeg vil snakke til voksne om barn, til alle voksne.  Vi vet alle mye om å være barn. I mange år av våre liv, var vi barn. Plassert inn i den virkelighet våre samfunn, våre kulturer, skapte for oss.

Da jeg var lita, var de voksne fiendene, de som ødela alt som var morsomt, som vi måtte holde oss unna hvis moroa skulle få fortsette.  Det var en konflikt, for de representerte også tryggheten, kjærligheten, lyset vi vokste mot.



Unger vokser inn i mange hjem, fine hjem, unike hjem. Det er ikke mulig å lage bestemmelser om hvilken oppvekst som er best for barn. Det kommer an på ungene og foreldrene. Det betydningsfulle er kjærligheten og relasjonen. I våre dager forvaltes store deler av barns liv av et organisert tilsyn. Det krever at de som forvalter tilsynet gjør en god jobb. Så blir vi utdannet. Det er grunnen til at jeg vil la min stemme tone i verdensveven. Hvis det er noe som ikke er likegyldig, er det hvordan vi blir utdannet. Det legger grunnlaget for hvordan vi får mulighet til å leve våre liv, I utdanningssystemet får vi plassert merkelapper på oss. Det handler om selvtillit, troen på oss selv. Det vi dypest sett er som aldri kan favnes av tall, av karakterer noen bedømmer oss til.

Lærere ferdes i klasserom.Det er lett å henvende seg til lærere. Jeg henvender meg til alle mennesker, alle vi som har sittet i et klasserom en gang og blitt opplært til kunnende viten. Noen har elsket det. Andre har hatet det. Noen har følt seg flinke og fantastiske. Andre har følt seg udugelige og begredelige.

Alle barn er unike og vidunderlige. Vi var også unike og vidunderlige barn i et klasserom en gang. Vi vet alle hva vi elsket og hatet. Vi vet når vi lærte eller bare overlevde. Derfor er vi eksperter på hvordan det var for oss å være i klasserom og bli opplært.

Det er ikke likegyldig hvordan man lærer. Temaet for hovedoppgaven min var optimale læringsopplevelser, flyt i læring. Mitt spesialfelt er barn med lese – og skrivevansker, dysleksi, Jeg skriver på bakgrunn av min yrkeserfaring og min utdannelse.

Hvis jeg skulle starte en skole i dag,skulle det være en skole der alle klassetrinn arbeidet med flyt i læring. Det er ikke nødvendig å starte en slik skole. Flytundervisning er mulig i hvert eneste eksisterende klasserom. Lærerne må bare bestemme seg for å arbeide med optimale læringsopplevelser hos unger.

Da må vi som er brukere av klasserommene, ønske at de gjør det. Jeg reklamerer ikke for et bestemt skoleslag. Det er helt naturlig for barn å lære gjennom flyt i læring, men de er avhengige av læreres tilrettelegging for at det skal bli mulig.

Jeg har arbeidet i en steinerskole. Det er en vidunderlig skole når det arbeides med flyt i læring der. Alle skoleslag er vidunderlige når det arbeides med flyt i læring. Ulike skolealternativer har ulike kvaliteter man kan ønske seg til. Det er noe annet. Min overbevisning er at Rudolf Steiner ville at skolen han ga opphav til skulle arbeide med flyt i læring. Ordene er ikke brukt, men jeg tolker ham slik. Han ville aldri skrive ned en eksakt metodikk. Det kan man ikke når man arbeider med optimale læringsopplevelser. Man kan antyde. Det er noe annet. Klassen og læreren er ikke statiske størrelser. Hvilke elever, hvilke lærer? I den dynamikken vokser flytopplevelser frem. Det er unikt, en seilas på de syv hav.

Læreren kjenner bestemmelsesstedet. Samspillet bestemmer hvordan han/hun, klassen skal komme dit.  Steiner ble en gang bedt om å vise i praksis hvordan lærerstaben skulle undervise. En gutt i klassen satt henført og studerte  hvordan en gjenstand i vinduet kastet skygge. Steiner fikk klassen i gang med å tegne skyggen. Lærerkollegiet hadde nok håpet på noe direkte matnyttig pedagogisk. Steiner trakk eleven med seg inn i undervisningen En uoppmerksom drømmer ble hentet inn.  Så beveger man seg derfra dit man skal.



Undervisningskunst.




Menneskeheten har fra de tidligste tider forsøkt å finne en mening med tilværelsen. De har malt på steinflater, hogget ut bilder. Våre barn forsøker å finne seg selv, finne ut hvem de er. Det samme gjør vi. Vi strever med det hele livet. Inne i hver og en av oss sitter det barn i ulike aldre. De har erfaringer, gode eller dårlige. De fortsetter og virke i oss. Gode erfaringer bringer oss fremover, skaper optimisme, selvtillit og tro. Dårlige erfaringer gjør oss sårbare. Det lille barnet virker inn i våre voksne liv. Det gjemmer seg, beskytter seg, trekker seg tilbake eller går til andgrep. Barnet i oss reagerer. Det i oss som ikke følger fornuften. Vårt sårbare selv. Vi trenger at barna i oss er sunne og sterke. Har tro på seg selv. Da blir vi sunne, friske voksne som kan stå i en byge.

Jeg kan ikke la være å skrive.Hver dag hører jeg om barn som blir mobbet, Unger som opplever flyt i læring vil oppleve seg flinke. De vil føle seg større enn de høyeste fjell. Som voksne vil de søke flyt i læring. Vi vil få en kultur med vekst og kreativ skaperkraft. Nettopp det er det fremtida trenger.




Jeg sa i dette innlegget at jeg skulle fortsette å skrive. Planen var at jeg skulle skrive om alle klassetrinn frem til avslutningen av videregående. Slik har det ikke gått. Jeg skriver bøker, og jeg har innsett at jeg må prioritere dem dersom jeg skal rekke å få gitt dem ut alle sammen, og det vil jeg jo. Men kanskje en gang, vil jeg skrive mer om flyt i læring. Jeg kom ikke lenger enn til syvåringen. Hvert eneste undervisningsår er unikt. For å understøtte elevenes utvikling, må læreren ta hensyn til det. Naturen er viselig innrettet. På hvert alderstrinn, nye utfordringer. I løsningen av disse, ligger flytopplevelsene og venter. Slik fortsetter det hele livet.










Publisert Legg igjen en kommentar

Fordypning av roller utvikler tenkningen.






Teater, roller, drama, katharsis, fordypning i roller. Ikke lire av seg tekst, men føle handling. Tekst som passer til handlinga. Utføre handling på scenen. Utføre den slik at tilskuerne får en tilsiktet opplevelse. Det høres ut som en stor oppgave for en syvåring. Ja, helt klart, men syvåringen er intellektuelt moden for det. Det må bare lekes, praktiseres, øves og ha det gøy med det.

Tegning, maling, forming, bevegelse, musisering. Alt har en plass i skolen. Det burde drama, teater, agering ha også. Jeg fatter ikke hvorfor det ikke er sånn. Kulturen trenger den type læring. Enkelte skoler, setter av et bestemt klassetrinn til en litt større oppsetting. Ofte er disse forestillingene organisert uten synlig rolleutførelse. Man står i flokk og ramser opp replikker til et tema. Jeg kaller det ikke teater. Trolig kan det defineres som en opptreden. Unger som taler ord til en handling. Det synges sanger, men det er ikke teater. Teater er barn i spill på en scene. Scenen kan gjerne være klasseromsgulvet.


For å kunne formidle følelser til andre, må man bli seg bevisst sine egne følelser. Man må kunne vise dem frem. Det gir en unik følelseskunnskap. Erfaringer når bevisstheten og kan forstås med tenkningen. Å spille teater er å sette seg selv til siden for andre, for publikum. Geberdene må gjøres tydelige så publikum kan tolke dem. Vi lærer hvordan kroppsspråket virker på andre.  Det gir oss en økt sosial forståelse, som er viktig for det samarbeidende mennesket. Vårt samfunn trenger folk som er gode på samarbeid. På scenen må man snakke høyt og tydelig. Ikke noe mumling. Ingen hører mumling. Ingen sjenanse. Man kan ikke skjule seg. I rollen kan man gjemme seg, gjemme sitt sanne jeg, men man må befinne seg der i rollen med sin egen kropp,

med sin egen stemme, med sitt eget vesen, med sin egen tolkning. Man kan være fokusert til stede som en annen. For å klare det må man hente frem ulike sider av seg selv. Rollen gir trygghet. Rollen utvider forståelsen for det indre- og det ytre rom.


Vårt samfunn trenger trygge mennesker som våger å være seg selv, stå opp, snakke høyt med egen stemme, egen kropp. Å være i spill er gøy. For syvåringen er det en videreføring av den viktige rolleleken.

Dersom seksåringene fikk utvikle den optimalt, ville de ha fått et utmerket grunnlag for tenkningen. Teateret utvikler denne evnen videre. Å organisere et teater for en skoleklasse er krevende. Ikke bare for læreren, men også for elevene. Det krever en årvåken tilstedeværelse. Tenkningen må holde fast i mange og lange sekvenser. Det gjør den smidig og bidrar til en sunn intellektuell utvikling, og det gir klassesamhold.




Dette ser da virkelig ut som et laget steinuhyre i en eller annen park. Det er en helt naturlig steinblokk formet av naturen, en vidunderlig mangfoldig natur. Ungene er flinke til å innbille seg alt mulig. Man kan bygge scene av hva som helst. Når vi har etablert scenen, så er det sånn.

En køyeseng med bare overkøye, kledd i stoff, kan bli tilnærmet alt hva en scene måtte trenge. For hver teateroppsetning dro jeg inn en slik i klasserommet. I tillegg trengte jeg skinner i taket som sceneteppene kunne henge i, gjerne flere utenpå hverandre i passende avstand. Pulter og stoler med tepper over ble til ditt og datt. Bak køyesenga hadde ungene plass for kostymeskift og eventuelle instrumenter. Det oppstår uendelige muligheter for formingsaktiviteter og annen kunstnerisk utfoldelse. Jeg lagde et design tilpasset klassen. Flest mulig unger skulle være på scenen hele tida dersom de ikke hadde andre praktiske oppgaver som å gi signaler, ordne scenetepper eller annet.

   

Så øvde vi. Dersom det var vanskelig å kombinere replikker og handling, øvde vi inn handlingene først. Replikkene kom etterpå. Vi ble enige om hvor i landskapet replikkene skulle sies. For noen fungerer det som en knapp for hukommelsen. Man trykker og det fosser ut. Underveis samtalte vi om følelser, hva vi ønsket å formidle, hvordan vi skulle gjøre det? Jeg og de kom med forslag og viste frem ulike rolletolkninger. Vi testet ut og kommenterte, planla inngang og utgang fra scenen, hvilke signaler vi trengte for sceneskift, dramatiske tildragelser og hvem som skulle foreta dem. 
  

    Etter tre uker tok vi opp hvorvidt dette skulle bli en forestilling vi ville vise. Det endte alltid med det. Da ga jeg stykket til ungene. Jeg regisserte ikke lenger, ingen sufflering. Fra nå av var alt deres ansvar. Vi trente til det satt. Dersom det skjedde noe uforutsett, trådte jeg til. Det gjør oftest det. Et sceneteppe faller ned eller hva vet jeg. Alt annet klarte de selv. Der det ikke skulle være latter, skulle vi ikke le. Når publikum lo, skulle vi forbli i spill. Når vi glemte replikkene, skulle vi finne på noe, komme oss tilbake til sporet for neste handlingsrekke. Alle skulle bidra så publikum ikke merket at vi befant oss på ustø kurs. De fleste kunne alles replikker, de andres gjerne bedre enn sine egne. Vårt eget står så nært vårt jeg, vår egen sårbarhet. De andres glir gratis inn ved komfortabel lytting til konstante gjentagelser.  Alle kan få jernteppe. Ungene sufflerte hverandre ved behov. De gjemte seg på strategiske steder, under bord, benker og annet. 

Jeg beskriver en prosess som krever et klassesamarbeid på høyt nivå. Unger som deltar på sånt utvikler en våken bevissthet både for andre og for seg selv,  I tillegg er det en repetisjon av et skolesemester. Viktigst av alt! Det er en forberedelse for livets scene der vi alle skal gjøre vår skjerv.



















 

Publisert Legg igjen en kommentar

Teater i skolen


Teateret har sin opprinnelse i antikken, det gamle Hellas,og er blant våre viktigste kunstarter. Det ble anlagt amfiteater i byene, og folk samlet seg for å nyte forestillinger. Da jeg var unge, hadde vi klasseopptredener jul og sommer. Foreldre og andre ble invitert. Vi viste oss frem. På mange skoler er dette trolig vanlig fortsatt, men langt i fra overalt. Jeg fatter ikke hvorfor. Man legger alt mulig inn på skoleplaner. Hvorfor ligger ikke teater og drama inne i de planene?

Ungenes naturlige læringsform går gjennom leken. Rolleleken er agering. Teater er agering.  Hva skjedde med klasseforestillingene? De som forsvant. Ble det for slitsomt for lærerne? Ble det for mye for foreldrene? Jeg husker det godt, erfarte det rett i musklene. Men en feststemt klasse som viste seg frem. Gullungen og gullungens venner. Det var stas.

Stjal forberedelsene tid fra de “viktige” fagene, norsk og matte? Kanskje var det en hel haug med grunner.  Økonomi, penger, lønning av lærere på kveldstid. Ikke vet jeg.


Jeg elsket det når vi hadde opptredener når jeg var unge. Trolig var det ikke noe storslagent, ingen stor scenekunst. Det var vårt, våre foreldre og våre greier.

Drama/teater, en viktig kunstart i vår kultur, en kunst unger bør få utøve som en del av grunnopplæringa. Drama/teater som metode for læring er en god investering. Det bør bli mer enn en hyggelig happening, et avbrekk fra skolehverdagen.





Da kommer det an på lærernes planlegging og skolering, lærerutdanninga og skoleadministrasjonens tilrettelegging. Syvåringen har tatt spranget inn i sin egen tenkning. De er ikke lenger avhengige av rolleleken for å holde tankene fast. Det var de da de var seks.

Derfor er syvåringene modne for opplæring i klasserommet. Det gjør dem også modne for teateret.  Når de er seks er de i rollen. Rollen er dem. Skal man spille teater med barn under syv år, er man egentlig i lek.

Syvåringene kan sette seg selv til siden. De kan se rollen de skal spille utenfra, gestalte en rollekarakter og fremføre den. Det åpner nye og spennende muligheter for en fordypet innsikt. Dramasekvenser, mikroflyt, fordypning.

Være i rollen på innsiden av hodet. Gestalte rollen fysisk i det ytre rom. En gjensidig vekselvirkning av det samme. En teateropptreden er langt mer enn å lire av seg replikker Rollen skal føles, gestaltes, og formidles til en tilskuer i all sin dybde. Det er mye å jobbe med, men veldig viktig.

   Teater er strevsomt, morsomt og utviklende. En avslutning er hyggelig. Krydret med en lekende forestilling, blir den unik. En god dramatisk prosess gir verdifull læring.

  Teaterlek på slutten av et semester kan, med god planlegging, inngå som en del av en faglig repetisjon. Semesterets sentrale innhold skrives inn i en dramatisk rammefortelling med interessante spenningsmomenter. Replikker, dikt, dans, sanger, regler og ulike mikroflytaktiviteter får en sentral plass i undervisningen uten at det snakkes om at dette skal være innhold i et skuepill.  Hvis man skriver fortellingen selv eller tar utgangspunkt i en fortelling som man selv gir en dramatisk form, får man et design helt tilpasset det man planlegger å holde på med det skoleåret. Planleggingen må ikke bli rigid. Den endres som skolehverdagen tildrar seg.

  Vi har telledverger, tall, lyder og bokstaver. Engelske replikker kan puttes inn der det passer for eksempel for dyr, troll, planter eller en bestemt gruppe folk. Dikt, vers og sangtekster passer ypperlig på engelsk. Det sørges for at dette inngår i engelsktimene. Ungene lærer det utenatt før stykket-  og handlingen i det er introdusert. Det skal ikke terpes, men lekes inn. Tauhopping, strikk, og andre rytmiske aktiviteter, er et fantastisk middel for bare å si ting høyt. Man kan lage dikt, tekster, sanger og melodier som skal benyttes i stykket. Jeg prøver ofte å finne noe blant kjente norske forfattere, en forberedelse til senere alderstrinns diktanalyser. I all undervisning er det vesentlig å tenke fremtid. Barnet er ikke. Det blir til. Vi bygger trinn for trinn. Hvert klassetrinn bidrar til helheten, resultatet, den dagen da elevene forlater tretten år med skolegang.

    Sceneløsningen, og regisseringen av stykket, bør planlegges tidlig, allerede i det man skriver rammefortellingen. Det samme gjelder kostymer. Skolene bør bygge seg opp et godt-  og variert kostymelager. Vi ønsker ikke stress. Fire uker før semesterslutt starter teaterøvelsene. Jeg henger opp full scene og kostymer med en gang, slik at øvelsene blir autentiske fra starten. Da får vi også drillet inn sceneskift, rolleskift, klesskift og signaler.

    Elevene får være med å bestemme hvilke roller de vil ha. Syvåringer vil nesten alltid ha hovedroller. Jeg skriver opp rollelister og fører inn hvilke elever som vil være hvor. Der det er flere om en rolle, trekker vi dersom ikke noen av dem alt har hatt en hovedrolle. Vi må bytte på. Ungene får med seg tekster til sin rolle hjem, så de kan øve. Spillet i sin helhet holdes tilbake. Det kan fort bli for overveldende. Dessuten vil vi jo overraske mulige tilskuere. Jeg pleier ikke å vektlegge forestillingen. Etter tre uker med øvelse, bestemmer vi om vi vil vise det frem på avslutningen eller hvem vi i så falle vil vise det for. Selv forestillingen er ikke viktig. Spillegleden, det unike samarbeidsprosjektet og læringsgleden er det sentrale. Når det er sagt, har jeg aldri opplevd at et teaterprosjekt  ikke har resultert i en forestilling.



Agering er gøy. Det er moro å prøve seg i ulike roller. Livet blir rikere. Skolen skal gi læring for livet.
















Publisert Legg igjen en kommentar

Hvorfor blir engelsk muntlig til engelsk skriftlig i småskolen?


Som foreldre har vi fått en verdifull skatt i armene. Et lite menneske som skal folde seg ut, vokse mot sola og nå sitt fulle potensial. Det er snubletråder på veien. Noen blir det vekst av, andre dreper frø det kunne ha blitt blomster av. Når du er lærer, sitter du med noens øyensten i fanget. Du kan være en snubletråd, eller en nærende kilde for akkurat dette barnet, akkurat denne skatten, en skatt du deler med foreldrene.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg16klatre-2010804-12-1489686604145.jpg

Du må ut på skattejakt på leting etter ungens vekstsoner. Det er et stort ansvar og en stor glede. Et samfunn trenger borgere som er den best mulige utgaven av seg selv. En kulturarv skal videreføres til neste generasjon. Hvordan det skjer har betydning. Du og dette barnet skal brøyte nytt land sammen. Du vet hva barnet skal lære. Landskapet i barnets indre er ukjent. Din undervisning vil være med å forme det landskapet. Du aner ikke hvordan. Ingen kan vite det. Kartet er barnet selv, gløden i øynene, iver og glede. Nytt land brytes i det barnet klatrer på sin vei mot å bli voksen. Du bidrar med å legge utfordringer i klatreløypa. Utfordringer som det skal bli vekst av.

Landets myndigheter bestemmer hva og hvordan barnet skal lære. Lærerne er bindeleddet mellom disse, foreldrene og barnet. Ungene skal begynne med muntlig engelsk fra første klasse. Muntlig engelsk!

Det forundrer meg da hvorfor ungene har lærebøker i engelsk.Bøker består av skrift. De minste skoleungene skal ikke ha skrift. Vi føder barn. De blir svøpt inn i språket. Vi snakker med dem, suller og busser og bader dem i språk. Så lærer de å snakke, kommunisere, gjøre seg forstått.


Muntlig engelsk er å bade barn i engelsk. Vi snakker engelsk, de hører engelsk og lærer engelsk. Så når de har badet seg i engelsk noen år, skriver vi engelsk. Unger som knapt kan skrive norsk, skal ikke skrive engelsk. Det er ikke hensikten. Noen går utover bestemmelsene.Jeg har erfart det.

Det er reformer. De skal utføres på en bestemt måte. Så skjer det snikmanøvrer, og noe er innført som ikke var planlagt. Slik som med seksåringer. Nå sitter de på pulter og lærer. Ikke noe lek. Alvor og lekser. Plikt.

Det før tanken er moden for det.Jeg er ikke forundret over at ungene våre blir slitne og dropper ut i videregående.  Man skal slå såkalte pedagogiske gevinster overalt, selv der den pedagogiske gevinsten ligger i å vente.

Ingen lærer av å sitte sammenklemt mellom permene på ei bok. Vi lærer fra bøker når tankene kommuniserer med teksten. Det betyr at vi ønsker å kommunisere med teksten. Hvorfor skal vi ønske å kommunisere med en tekst på et språk vi ikke forstår når vi er syv år? Hvorfor skal vi ønske å skrive ned våre tanker på et fremmed språk når vi knapt kan formulere våre tanker i skrift på vårt eget språk.Sånt kan en bli hjelpeløs av.

   

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg16bokhylle-2010804-8-1489749143552.jpg

Det er mange måter å jobbe flytpreget med engelsk muntlig. Undervis på engelsk i det som nettopp er undervist i morsmålet om det så er matematikk, norsk eller hva det nå enn er. Det blir gratis repetisjon. Ungene må anstrenge seg for å få det med seg. De tvinges til å huske. Det blir enkelt å forstå. De lærer. Vinn/vinn begge veier. Benytt sangkor med lydene slik de sies på engelsk! Kjør alfabet og talltrening ved å hoppe tau, strikk eller andre rytmiske gjentagelser. 

   
I fremmedspråk er det en god ide å leke bare for å leke. Sangleker og andre leker på engelsk, som gjerne ligger litt under for alderstrinnet, passer usedvanlig godt. Det er en fordel at de også eksisterer på norsk. Er man ivrig kan man dikte dem om og tilpasse ordene så oversettelsen blir tilnærmet direkte.  Mimeleker er en selvsagt vinner. Ungene finner på noe og du gjetter hva de har funnet på ved å si det på engelsk.

    Enkle eventyr og historier fra barnehagen kan formidles ved å benytte små bordteater med dukker og enkle lekefigurer. Da får man også illustrert bevegelsesordene. Det blir en simultan oversettelse ved at gjenstander settes i spill. Fordelen er at ungene engasjeres på et dypere plan. Slike spill kan fordypes over flere ganger. Ungene kan spille for hverandre. Man kan kore til ungene selv ønsker å si replikkene alene. De får snakke – og tonefalltrening. 

  Eventyr ungene kjenner godt, som Bukkene Bruse, pannekaka og annet, kan dramatiseres. Det er en god ide og oversette eventyrene i stedet for å benytte de engelske variantene. Da kan ungene dem utenatt allerede og kan oversette simultant i eget hode. I begynnelsen kan alle, inkludert læreren som en viktig rollemodell, være de samme rollene som den dramatiske formidlingen skrider frem. Deretter deler man inn i roller og spiller for hverandre. Snakk, lek og vær i roller. Det er lettere å kaste seg utpå i et fremmedspråk som en annen enn seg selv. 

    Lek er gøy. Fortellinger, eventyr, dramatisering og teaterlek virker i de dype følelsessjiktene. Vårt morsmål er et følelsespråk. Vi hørte det fra vi trakk pust for første gang. Det virker dypt inn i vårt innerste indre. Når fremmedspråket berører følelsesdybdene i oss, etterligner vi prosessen fra den gang. Det er hva vi ønsker å tilstrebe. Engelsk blir gøy. Språket glir inn automatisk. Det legges et optimalt grunnlag for å ta intellektuelt fatt på språket når tiden er moden.

   Skriftlig engelsk bør begrenses til at lærerne skriver ned de viktigste ordene vi har jobbet med på både norsk og engelsk på tavla. Man kan undre seg sammen over uttale og skrivemåter, gjøre det morsomt, legge et grunnlag. Ikke la ungene skrive dersom de ikke absolutt ønsker det.

Lekser i engelsk virker absurd. Hva slags utbytte skal de ha av det. Mye av leksevirksomheten nå for tida legger opp til at ungene må ha hjelp av foreldre eller andre. Det stjeler tid som familiene i en travel hverdag kunne ha benyttet til å gjøre noe hyggelig sammen. Som lærere er vi vel ikke ute etter å få vite hva foreldrene kan om et tema.

Foreldrene har gått på skole, er ferdig med det og bør få nyte tida med ungene sine i frihet og hygge.




 












Publisert Legg igjen en kommentar

Gjør skoledagen morsom!






Trærne, jordas undere. De tause voktere, livgiverne, som skjenker oss livsviktig oksygen, avfallsdepotene som lagrer karbondioksyd, avfallsproduktene av vår energiforbrenning. Trær kan bli eldldgamle. Hva de har sett av folk der de står tause og ser våre liv passere forbi.

Naturen er full av undre. Hver unge er et ut under, et under overgitt i vår varetekt, et under vi skal ta vare på. Syvåringene vet at verden er full av undere. De ønsker at vi skal forsterke den opplevelsen for dem i det vi sørger for deres opplæring. Da trives de.

Mikroflyt. Øve og øve. Setninger, tegnsetting, stor bokstav.Musikkinstrumenter er gull verdt. 

Jeg bruker stemmen og skriver ned setninger om et tema.Gjerne setninger som kommer fra ungene. Vi kan lage et stoppskilt, en stor bokstavskilt og et vikepliktskilt. Tre unger får æren av å administrere disse.

Resten av oss går rundt i klasserommet på rekke. En går først. Det gjelder å følge med både for skiltvakter og oss andre. Hvis ikke blir det kræsj, kaos. To takter for punktum. En takt for komma. Føtter som går sammen, forskjellige føtter tramper i takt,  tramper kunnskap inn i kroppen,


tramper sammen mot samme mål.Kunnskap som føyer seg til basislinjen av erfaringer, et lager av kulturens samlede viten. Hopp og sprett og øv på bokstaver og tall. Tau og strikk.Det gir masse mikroflyt. Unger liker tau og strikk.


Alfabet og tallrekker. Bare vokaler, bare konsonanter.  Det er uendelige muligheter for å hoppe kunnskap inn i kroppen. Å hoppe tau er sunt, en skikkelig kroppslig utfordring. Når man har hoppet til hundre, vet man at hundre er et stort tall. Det kjennes på pusten og musklene. Partall og oddetall. Tau og strikk. Partallene er å trekke strikken sammen, eller omvendt. Bare man gjør det samme hver gang. En gang teller man bare oddetallene mens man hopper tau. En annen gang teller man bare partallene.

Man kan tegne opp tallinjeparadis i tre rekker og hoppe dem på ulike måter. Sprette ball i paradiset.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg15skolepikedrm-2010804-12-1489649042840.jpg

Mulighetene er uendelig mange. Opp på gulvet, hopp og sprett, skriv det ned i boka. Lær og øv, øv og lær! Muskler, kropp, hjerte og hode jobber sammen. Tanke, følelse og vilje i en helhet. Det sansende menneske i livets dans.

Syvåringen, vi har fått ansvaret for, drømmer om slott, prinser, prinsesser, troll og heltedåder. Vi skal aldri ta drømmen fra en skoleunge. I stedet skal vi svinge tryllestaven, gjøre den sann. sø

Klasserommet er slottet, og det er fult av skatter. Det er bare til å plukke dem med seg og ta dem med ut i livet.

  Babyer er sansende små vesener. De strekker sine armer og hender, føtter og tær ut mot verden.  Erfaring på erfaring. Ungen bygger sitt jeg. Tanker, følelser og vilje, satt i gang av våre erfaringer. Vi som er babyens omverden, kommuniserer med babyen, pludrer og ler, smiler, snakker og synger. Ungen er ikke. Ungen blir til ved samspillet mellom oss. En kjærlighetens spire til livet.


    Barn trenger øvelse sier man. Slik begrunner man hjemmearbeid. Min personlige mening er at ingen syvåring skal ha lekser som ikke er frivillige og motivert av deres indre vilje til å utføre dem. Barn trenger øvelse, begeistret øvelse sammen med andre. Mennesker som har det moro sammen og som lærer. I mikroflyt er eleven optimalt sansende og læringspotensialet på sitt høyeste. Det skal utnyttes. Å hoppe tau er en utfordring for mange barn. De mest hodeflinke er ikke alltid blant de mest rytmiske. Alle sliter, øver, lærer og har det gøy på ulike måter. Hukommelsen stimuleres. Vi husker.

   

Det er slett ikke alltid at resultatet blir sånn som læreren tror eller har planlagt på forhånd. Det som er opplagt for voksne er sjelden opplagt for unger. De voksne vet hvilke erfaringer de vil at ungene skal høste fra leken. Ungene høster det som passer dem. Vi må tilby en variert tallerken av muligheter så de kan plukke til seg det de trenger. Mikroflytøvelsene må avrundes ved at det sittes på pult. Vi undrer sammen på hva vi faktisk har lært. Læreren slår fast hvilke erfaringer vi har gjort. Det gjøres slik at unger med sårbarhetsfunksjoner og unger med spesifikke språkvansker også får det med seg. Vi ønsker oss aha opplevelser. Dersom vi ikke får dem, leter vi etter enda klokere formidlingsveier.

  Vi sier ofte at det er så gøy for syvåringer å leke. Selvsagt er det så. I skoletiden skal leken være rettet mot faglige utfordringer. I friminutt og andre steder leker  ungene hva de vil. Skole er arbeid. Tilrettelagt lek for læring er arbeid. Den skal ha en hensikt. Ungene skal lære i skoletiden. Det en hensikten. De skal lære fag. Vi driver ingen barnehage i klasserommet for syvåringen, absolutt ikke. For seksåringen gjør vi forhåpningsfullt det. Øvelseslek krever grundig planlegging fra lærerens side. Man må hele tiden ta hensyn til hvor elevene befinner seg i sin mestring av ferdigheter. Det er krevende å ha en klasse i lek. Ja, men vi har ikke råd til å la være. Har man lyktes, kan man se ungene ta med seg lekene man har konstruert ut i friminuttene og ha det gøy med dem. Da brenner det glede i et lærerhjerte. Kanskje har man tent en ild som gjør at ungene vil gå hjem og arbeide videre med det vi har tilført. Da er det en glad dag.
















Publisert Legg igjen en kommentar

Mikroflyt i læring.





Å klappe en delfin. Jeg var redd. Dyr jeg ikke kjenner. Jeg kjente ikke denne delfinen. Det var et fantastisk møte. Hand mot skinn. Uforglemmelig.  Mikroflyt på sitt beste. 

Unger har en tendens til å finne på små mikroflytaktiviteter når det er noe de må som de ikke nødvendigvis vil. Slik overlever de det som griper inn i deres viljesfære, slik det gjerne er å være unge.

Noen ganger forsvinner de inn i det. Det blir ekte flyt. De må skjerpe seg, sier vi. Unger har så lett for å glemme. Mikroflyt hjelper oss til å overleve hverdagen.  Barn og voksne. Små filmklipp på den indre scene.Diskusjoner med personer der inne som fortsetter virkelige samtaler.


Hjemme hos oss bodde det tre fyrer i veggen.De kom frem når det ble for rotete og ryddet som bare fy. Jeg ville jo gjerne ha dem frem både titt og ofte. Det var veldig praktisk med disse typene.

Det gikk ikke. De kom når det var behov for dem. Sånn var det med den saken. Vi voksne ante ikke hvor de var kommet i fra. Det var trist for ryddigheta den dagen de tok sin hatt og dro, falt for aldersbarrieren så og si.

Jeg håper de dro til et annet hus, til nye vegger hvor det var behov for dem.




Skoleunger skal lære mange regler. Det er viktig at reglene er godt forberedt. For som med regellekene, når det først er en regel, må den alltid følges. Ingen forhandlingsrom. Likt for alle. Mikroflytaktiviteter er gull for foreldre og gull for lærere.

Syvåringer er lekne. Hvis skolen er trygg, er de heller ikke flaue. De blir med på hva som helst som er gøy, en veldig takknemlig materie å jobbe med.

Hodeflinke barn er ikke noe problem. Fortell dem en regel, de husker den, klarer seg bra! De kjeder seg kanskje, men de lærer det de trenger å lære.

Så er det oss andre. Vi som trenger mer substans. Øve og øve. Da tar vi frem gullet. Mikroflyt satt i system.

Det vil styrke elever med ulike sårbarhetsfunksjoner og eventuelle spesifikke vansker. Vi vet ikke alltid hvem de er. De skjuler seg.

Lyder, fonemer, ord, skriftspråk, vokaler og konsonanter. Et spennende utgangspunkt for lek. Det kan gjøres på mange måter.

Jeg velger meg orkesteret. Vi skriver en spennende setning på tavla som en unge har skrevet eller som læreren finner  på.

Vi leser lyder, ikke ordmeninger. Oppgaven er å synge lyder. Det er helt umulig å synge lyden D. Man kan lage taktfaste greier med den. E. Man kan synge nesten hva som helst på E. Rene arier til og med. T. Det er umulig å synge på T. Morsomme rytmer kan det bli. Ikke den minste hjelpelyd er lov. Det er faktisk helt forbudt. DET er et morsomt ord. Den siste lyden høres ikke. Vi blir oppmerksomme på hvor lydene sitter i munnen.


Norsk er jammen et pussig språk. Lyder som ikke høres. Tungvindt. Man kan reflektere mye over sånt. Sånn er regelen. Vi må øve lenge før det blir et skikkelig musikkstykke selvsagt. Øve og øve. Forskjellen på konsonanter og vokaler.

Vokalene er lette å synge på. Lufta presses ut på forskjellig vis. Konsonantene er nesten umulige. Det er ikke helt riktig. M og N er summe lyder. Vi kan synge som bare det på dem, men vi kan ikke flytte leppene. Lufta beveges inn i munnen, i hulrommet.

H da? H er som et pust. Hvorfor i alle dager skal ordet hjemme ha en H. Det er jo helt bortkastet. Vi sier ikke H i hjemme. Jo hvis vi lytter godt så gjør vi det. Det er et lite pust foran, et pust som ikke er i jordbær. Hjem er trygghet.

Refleksjoner og refleksjoner. Lek med lyd. Et orkester av lyd. Vi blir flinke og setter til dirigenter. En for hver bokstav i setningen. Med en lang setning kan det bli skikkelig livat og morsomt. Barn med spesifikke språkvansker høster gull. Vi andre også selvsagt. Uansett er det knakande morsomt.



 

Barn med spesifikke språkvansker trenger all hjelp de kan få. De har problemer med etterslepet av lyder som blir sagt høyt eller som vi tenker, den fonologiske sløyfen. Den fungerer dårligere enn hos andre eller er helt fraværende. Det innvirker på alle fag dersom pedagogene ikke tar hensyn til det. Lærere bør derfor gjøre det til en regel og alltid ta hensyn til den fonologiske sløyfen ved å legge opp all undervisning slik at den forsterkes, får hjelp. Dersom du mistenker eller vet at elever har spesifikke språkvansker, gå en tur ned til pulten og gjør deg sikker på at de har fått med seg hva som foregår. Lær dem strategier for lesing slik at de trekker sammen tre lyder og lar det bli en fonemisk enhet før du går til de neste lydene i ordet. Hjelp dem å holde fast til de klarer det selv.

    Barn hater å være annerledes enn andre, enn flertallet. Det er en dyp frykt i alle mennesker. Å ikke være som andre, og ikke mestre som andre. Skap et mentalt rom i klasserommet der man fokuserer på forskjelligheter og gjør det til noe bra. Noen kan ditt og andre kan datt. Suksess kommer av fokus og hardt arbeid. Vi har forskjellige interesser. Alle øver. Skryt av mestring og styrker selv om de ikke er direkte knyttet opp mot fagene.

Personlig tror jeg det er viktig å snakke om ulike vansker med eleven det gjelder. Da blir det enklere å imøtekomme behov. Dersom foreldrene går med på det, er det en fordel å kunne snakke åpent om alt i klasserommet. Da blir det enklere å styrke hverandre. Det krever at man kontinuerlig driver et arbeid med miljøet og elevenes sosiale kompetanse. 

  Spesifikke språkvansker griper inn i alle fag. Det må legges inn en stor innsats i opplæring av basisferdigheter. Alt en gjør i småklassene, vil bringe frukt på senere trinn. Lek med lyd, lek med tekst, lek med tall. Det er så gøy. Læring skal være moro. Ingen skal frykte noe som helst av det som foregår i klasserommet. Det skal være trygt å gjøre feil, ikke mestre, ikke få til. Det skal være lov uten at noen setter merkelapper på en. 

 I et klasserom er alle på vei til å få til noe annet enn de kunne før. Det er jo hele vitsen. For noen tar det lenger tid enn for andre. Vi har god tid. Selvsagt har vi det. Egentlig har vi hele livet på oss.

Å være lærer innebærer mye prøving og feiling. Det er gøy da, finne nye måter, en skattejakt etter det som lykkes. Verden har utfordringer. Å nettopp det gjør det gøy å leve, finne flyt.


En førsteklassing en gang på den første skoledagen hvisket bekymret. “Vet de at vi ikke kan noe.”


















Publisert Legg igjen en kommentar

Hvordan få til flyt i læring.



Læreren er den viktigste læringsagenten i klasserommet. Jeg slår det fast.  Barn blir født. Fra første stund lærer de. De lærer av menneskene som er rundt dem. De lærer ikke det vi ønsker at de skal lære av oss, det vi mener å lære bort. De lærer ut fra hvem vi er, hvem vi virkelig er.

Man føler seg noen ganger ubehjelpelig som foreldre. Ungene ser rett gjennom oss. De ekte oss. Ikke den versjonen vi velger å vise verden. Derfor handler det å være lærer i stor grad om å utøve selvoppdragelse.

Syvåringene elsker de ekte oss, liker de ekte oss. Gjerne helt uten forbehold. Syvåringer er glad i folk. Vi lærer ungene fag. Det er vår oppgave. Så lærer vi dem alt det som bare er oss.

Den dype læringen, den som fester seg i hukommelsen, krever at ungen våger å være en ekte versjon av seg selv.  Det krever at jeg er en sann versjon av meg selv. Jeg må våge det, i forhold til meg selv, i forhold til kolleger.

ingen mennesker er. Vi er hele tiden i ferd med å bli noe annet, utvikle oss, vokse. Læringen skal ikke være en tvangskappe, men en arena for vekst. Elevene skal kunne vokse med kunnskapen de tilegner seg, i sitt eget tempo. Vi skal alle kunne vokse. Elever og lærere sammen.


Unger skal kunne plukke kunnskap fra livets kake. Det de trenger. Pedagogos er et gresk ord. Det betyr den som leder gjennom byen. Slaven som fulgte guttebarna gjennom byen til gymnasiene. Der trente de kroppen gjennom fysisk aktivitet. På veien gjennom byen så de det ekte livet.

I klasserommet befinner det ekte livet seg ikke. Det er en arena for et sammenpresset sosialt liv, der det forekommer kunnskapsformidling. Abstrakte begreper utvikles og systematiseres, på bakgrunn av konkrete erfaringer fra det virkelige livet. Det går ikke an å skille fagene fra det andre. For syvåringen er det ett og det samme. Ekte læring skjer der hjerter møter hjerter, i det som betyr noe for ungene. Når sanne mennesker møter hjerter, da griper det tak.







Selv om lærerens oppgave er å vise sitt sanne jeg, er det ikke læreren som er i fokus i klasserommet. Læreren er tjeneren som, gjennom sitt autentiske jeg, systematisk bringer vår kulturs abstrakte kunnskap til elevene

Læreren skal ikke bringe sine personlige behov eller utfordringer i inn i klasserommet. Lærere skal øse av sine erfaringer for å assistere elevenes læring. Alltid ut fra elevbehovene. Aldri ut fra seg selv. En lærer skal være et tjenende menneske som stiller sin viten, sine følelser og sitt hjerte til disposisjon for elevene så de kan lære. På en måte kan det virke som en selvmotsigelse. Å være pedagog er et yrke. Et arbeid skal være lystbetont, gi flyt.


Planleggingen kan gi flyt. Det er viktig å være lur, legge gode planer. Under selve undervisninga, kan det absolutt være flyt. Det er flyt fordi man får delta i elevenes suksess når man lykkes i å tenne ilden, slik at de lykkes.


Lærere er like vidunderlig forskjellige som elevgrupper, ja som resten av verden. Vi er ingen ensartet masse. Når vi skal være våre sanne selv, og benytte våre ressurser optimalt, kan vi heller ikke undervise likt. Vi kan sørge for at ungene kommer ut med et tilnærmet likt faglig utbytte. Dersom vi skal utnytte lærernes ressurser fullt ut, vil veien dit være forskjellig.

Jeg hører at det er et mål at det skal være likt på klassetrinnene, noen steder. Alle skal få det samme. Derfor holdes det klassetrinnsmøter. Selvsagt må det holdes samarbeidsmøter på trinnet. Ungene på trinnet har de samme utfordringene. Vi skal samarbeide om skolemiljøet og fagproblematikk, men ikke for å gjøre det likt. Da utnytter vi jo ikke lærerressursene. De bør utnyttes optimalt. Samfunnsøkonomisk har vi ikke råd til noe annet. Vi bør bistå hverandre i å gjøre det vindunderlig forskjellig, bruke våre sterke sider.


  En lærer kan være svært god til å spille fiolin eller gitar. Kanskje ønsker personen gitarer eller fioliner til hele klassen for å løfte undervisningen til nye høyder gjennom diverse flyt og mikroflytopplevelser. Da må vi skaffe instrumenter nok. Klasser som ikke har en slik lærer, får ikke dette. De får noe annet. Dersom en lærer er god på piano, eller ønsker å benytte piano, bør det absolutt skaffes et piano til klasserommet. Maleutstyr, leire, trebehandling. Ikke for å undervise i kunsten. Det må gjøres med faglærer og være likt for alle, men for å benytte lærerkompetansen til pedagogiske gevinster. Fantasien er den eneste begrensningen her.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg13slutt-2010804-12-1488455743059.jpg

   Jeg ville ikke trenge mye av dette. Derimot ville jeg trenge rekvisitter, kostymer, sceneløsninger, scenetepper, scenemateriell. Man har trolig scene i et fellesareal, men den kjemper alle om. I klasserommet er det tilgjengelig når man trenger det, når noe oppstår, for det er da det trengs. Skoleadministrasjonen må bidra med utstyr læreren mener å trenge for å kunne drive en flytpreget undervisning. Aldri likt. Bare vidunderlig forskjellig. En verden av forskjellighet. Like forskjellig som naturen selv. Der ungene kan hente det beste vi har å tilby. Flyt i læring.






Undervisningskunst. Klasserommet skal være som en beriket blomstereng.




Ungene fortjener mer enn et skyggeteater av felles praksis, mer enn en nivellering til et minste felles multiplum.

















Publisert Legg igjen en kommentar

Ingen barn skal leve i frykt på skolen



Jeg er syk. De voksne beskylder meg for å være furten fordi jeg ikke fikk vilja mi. Jeg husker følelsen. Magesmerter. Ingen tror meg. Magesmertene kan jo skyldes at jeg ikke fikk vilja mi. Jeg føler meg veldig syk og misforstått. Sekundene er langdryge som seig sirup. I min opplevelse er jeg syk. Jeg ser syk ut også. Jeg har lett for å se syk ut når jeg er lei meg. Verden faller i stykker. 

Jeg setter min ære i å være et sant menneske, leve i overensstemmelse med mitt indre vesen. Mange ønsker det. Å leve i overensstemmelse med seg selv. Det florerer av sayinger på sosiale medier om akkurat det.


Unger er ærlige utgaver av seg selv, så lenge ikke miljøet presser dem til noe annet. Ting skjer i barnegruppa, i skolegården. Det er naturlig for unger å si i fra til en voksen.

Så lærer de at det er å sladre. Det kan medføre bank og annet ubehagelig. Så slutter de med. De lar ting skje som ikke burde skje, som de ikke ønsker at skal skje, som de ønsker å stoppe.

Energien går med til å skjule seg.Ikke som klovner, ikke maktmennesker, ikke noens slaver.I stedet prøver de å endre de sosiale premissene så det de frykter ikke skal skje.

De er lure, de fikser og ordner så ingen skal dyttes, ertes eller bli slått. Til det går energien, i skolearealene og i klasserommet.





Mye av det som skjer i undervisningssituasjonen, det som unngår læreres øyne og ører, forplantes ut til friminuttene. Ungene har erfart det. De er våkne, følger med. Dit går energien, årvåkenheten. Ikke til læring, men til å bidra til gode sosiale rom. Det blir  målet de forfølger. Kanskje blir de som de fleste av oss, blir slik det er forventet.

Vi endrer oss avhengig av hvem vi henger med, utsletter våre egne behov for de andre, for fellesskapet. Alle har det bra. Vi får en følelse av velbehag. Mikroflyt, kompensert flyt. Det får være tilstrekkelig.

Jeg tenker på mødrene. De som var før i tiden. Hjemmeværende mødre. Snille jenter som oppfostret snille jenter og bortskjemte gutter. De gledet seg gjennom oss. Inni seg så de sitt eget liv gli forbi, et liv levd til andres velbehag.

Det er sunt å være sosialt kompetent, men ikke å sette seg selv til side for andre fordi man føler seg tvunget til det, benytte energi på det fordi man ikke våger noe annet,

Verden blir til ett, Ikke jeg, men de andre. Et liv i en skyggetilværelse. En skygge av det som kunne ha vært.


Blomsterknopper som aldri får folde seg ut. Muligheter som aldri fikk bli til. Roten i oss som ble hemmet i veksten.
Vi ønsker gode ledere.
Vi ønsker latter og humørspredere.
Vi ønsker sosialt kompetente unger.
Vi ønsker sunne, trygge barn som synes læring er morsomt,som ønsker utfordringer de kan gyve løs på.

Vi ønsker ikke barn som lever i en skyggetilværelse av frykt.

Unger skal oppleve alle skolens arenaer som trygge. Da får vi de ungene vi ønsker oss. Kun da.

Det skal være så trygt at man kan mate en tiger med tåte.

Så trygt.




Først da er læringsarenaen trygg. Først da avhenger undervisningen av lærerens ferdigheter. Det er ikke lett. Skolen kan være en jungel av farer. Lærerne og skolefritidsordningen må samarbeide, rydde opp, ordne, gjøre det som er nødvendig. For vi er alt for mange mennesker som har vokst opp under umenneskelige skoleforhold. Det skjer fortsatt, dessverre.

  I mitt hode skal ikke bare elevene klare seg gjennom skoledagen i trygghet. De skal lære at det er helt i orden å være akkurat slik som de er med den utrustning de har. Det er nok det, ikke bar nok, men flott. Derfra skal vi lære. Alle lærer forskjellig. Det er helt greit. Vi er like forskjellige som resten av verden. Det er fantastisk med så mye forskjellighet. Si det som det er! Stå opp for hverandre! Vær tro mot egne opplevelser.  Syvåringene forteller om sine opplevelser. Det er naturlig for dem.

  Ta opp temaer som dytting, erting og hva det nå enn er som foregår. Gi ros! Vis stolthet når noen står opp for andre! De stiller seg i en utsatt posisjon. Ha alltid en redningsskøyte klar! Flett historier om sånt inn i undervisningsstoffet. Syvåringene har en magisk tenkning. Alt er mulig. Det er naturlig for dem å føle at de er uovervinnelige. De kan alt. Støtt dem på det! Så klart de kan alt. Verden er full av muligheter. De vil aldri gjøre noe galt mot noen. Ikke ser de at de gjør det heller, selv når de velter seg frem, overkjører eller erter. Trygge syvåringer vil godt. Askeladden er en helt som tar fatt på umulige oppgaver, får hjelp, tar i mot hjelp og klarer seg. Sånn er verden i syvåringens øyne så sant ingen har truet dem inn i en flyktningeleir. Det er jo helt fantastisk som de kan. Livets gave ligger rett foran deg. For ikke noe kjennes bedre enn å tro at alt er mulig.

    Det rusler rundt med synspunkter om at barneoppdragelse og folkeskikk er foreldrenes oppgaver. På skolen skal vi lære fag. Jeg nekter i et sekund å tro at skoleunger oppfører seg slik hjemme som de kan finne på å gjøre på skolen. Ingen foreldre hadde orket å leve med slike udregelige unger. Det er frykten som snakker gjennom slik atferd. Ønsket om å slå sosiale gevinster. Når elevene er trygge, prøver de ikke på det. Da er det ikke lenger en sak. Når det er en sak, er ikke miljøet trygt. Da må man arbeide med miljøet, så det blir det. Det er ikke naturlig for syvåringer å oppføre seg udregelig. De er noen skikkelige positive godklumper. 












Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli tvunget til å være klovn, nei takk.



Å ta roller er sunt for sjelen. Syvåringer er modne for å leke teater. Vanligvis elsker jeg sinte roller, der jeg kan la det gnistre rundt meg. Jeg lever godt  med å være ei lystig lita stabbursmus også. Barndommens rollelek har hjulpet oss til å forstå mennesker rundt oss. Det har gitt oss et rikt repertoar å spille på. I teaterlek/drama, kan vi gå ut av oss selv, gestalte andre karakterer. Det er sunt og givende.

Mange av oss spiller ulike roller på ulike arenaer. Vi presenterer ulike sider av oss selv for ulike mennesker. Kanskje fordi det er lurt. Kanskje fordi vi ikke våger noe annet.

Klovnen.

Humor er gøy, smil og latter.

Det er ikke gøy når man kryper inn i rollen som klovn fordi man ikke våger noe annet, fordi man er redd for å bli ledd av, fordi man skjelver av skrekk for hva de andre kan komme til å gjøre, for hva de andre kan komme til å si, for hvor hardt de andre kan komme til å slå, for hva de andre kan få en til å føle.

Det kjennes trygt når de ler, de andre, de farlige. Den som ler, slår ikke, skader ikke andre. Det er bedre å bli ledd av enn å bli plaget.

Energien går med til å få andre til å le. Det er trygt når de ler, selv når de ler av og ikke med. Kanskje kan man bli sett på som en kul type. Det er en drøm å få være en kul type, en av de andre. Det er bare å henge i, finne på sprell, ignorere grenser.


“Fortell meg at jeg er morsom, fortell meg hvor sinnsykt morsom jeg er.” Man lytter, leter etter bekreftelsen på suksess, lærer hva som slår an. Dit går energien, all energien.

Læring blir ikke viktig. Læreren er ikke viktig. De andre er viktige, ikke undervisningsstoffet. Undervisningsstoffet sårer deg ikke, slår deg ikke.


Det er vanskelig å fange inn en klovn. Kanskje det mest krevende som er. For selv om de har interesser, er de så lette å avlede. Klovnen er redd. Derfor har ungen valgt å være en klovn. Klovnene er enkle å snakke med. Man kan snakke aldersadekvat med dem. De forstår hva de driver med. Ikke snakk til klovneatferden mens den pågår. Det er dømt til å mislykkes. Stopp situasjonen! Etterpå kan det snakkes.

Klovnen har valgt sin egen rolle. Den er ikke påtvunget av andre. Klovnen har tatt et bevisst valg om ikke å være noens slave, ikke gjøre vondt mot andre. Derfor kan man snakke til dem. De er klar over det valg som er tatt.

Spør dem hvorfor de har flyktet fra sitt eget selv. Hvilke faktorer i miljøet skaper behovet for flukt. Samarbeid om hva som kan gjøres. Klovnen vil ikke at det skal ryddes åpent. Da trues gjemmestedet. Det blir farlig. Trolig må det gåes krongleveier. De vil absolutt ikke oppfattes som sladrehanker, at lærerens viten kommer fra dem. Du må selv ferske situasjonene, få satt en stopper for dem. Klovnen er plagernes ambassadør, ikke din. De ville holde med plagerne.

Uten skrupler vil de gjøre sitt beste for å få alle til å le av deg. Ikke la deg merke med det.  Du og klovnen har en hemmelighet.  Det finnes ingen snarveier, bare et nitidig arbeid der klovnen vil virke som sin egen og din verste fiende.

Klovnen er redd, veldig redd. Det er det du må huske på. Ha samtaler, legg planer, ikke gi deg! Finn noe som fungerer! Overbevis klovnen om at både du og medelevene liker den ekte ungen bedre enn klovnen! Finn eksempler, bruk dem for alt de er verdt.  Gi ros, mye ros, for klovnenes innsikt og for den minste fremgang.

Klovnen er redd i klasserommet og er alltid beredt til å snu undervisninga til latter på lærerens bekostning. Alltid. Da er klovnen i kontroll. Klovnen trenger å ha kontroll. Klovnen er ikke i kontroll over læreren. Læreren kan komme til å gjøre noe som kloven ikke tør, ikke våger, noe som de andre elevene opponerer mot, morer seg over. Det er bedre å være føre var.

Derfor må man ha jevnlige samtaler. Avtal tegn som viser at du ser signalene på at klovnen er i ferd med å ta over, at du ser det og at du har kontroll. Gi tegnet med det samme du registrerer det. Sørg for at klovnen ser tegnet.

  Klovneatferden kan trigges av både sosial angst og faglig angst. Avtal to tegn, ett for hver av dem. Den faglige angsten ligger i din kontrollsfære. Du forårsaker den, så du kan også kontrollere den. Tegnet viser at du ser frykten og at du ikke kommer til å foreta deg noe som gjør at ungen har behov for klovnen.

Den sosiale frykten er mer krevende. Du kan ikke kontrollere de andre ungenes atferd. Signalet viser at du er klar over situasjonen under oppseiling. Du kommer til å foreta deg nødvendige tiltak for at det skal være trygt. Hver flittig med tommel opp tegn. Det krever mye energi og fokus fra ungens side og ikke krabbe inn i klovnen. Ungen trenger å vite seg sett, at du følger med, er tilstede.

    Klovner viser sjelden hva de liker. Poenget er at de har valgt å skjule seg selv, sitt eget vesen. Det nytter ikke å observere seg frem til det. Få ungen til å fortelle. Ofte er det overraskende annerledes enn hva du hadde trodd. Benytt det du får vite for alt det er verdt. Legg opp undervisningen deretter. Det er ekstremt viktig at klovnen opplever flyt i læring, blir fanget inn. Flyt er alltid ekte. Det oppleves alltid bra. Klovnen vil ønske å gjenta det. I flyt glemmes alt om klovner og forsvarsstrategier. Du kan bli nødt til å vandre på stier i undervisningen som slett ikke var planlagt. Det er god økonomi og vandre klovnens vei en stund. Å ta en unge ut av klovnegrepet er god samfunnsøkonomi.   

 

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg11slutt-2010804-10-1487662344815.jpg

En redd unge kan ikke få slippe å bevege seg inn på fagfelt som forårsaker frykt. Det må gjøres med en myk – og bestemt hand, i et tett samarbeid med ungen. En klovn er en bevisst unge og en klok unge. Enhver unge kan oppleve og bli ledd av i klasserommet. Det er leit, det bør ikke forekomme, men det kan skje.

Ungen vil da jobbe for at det ikke skal skje igjen. De kryper ikke inn i en klovn av den grunn. Ved spesifikke fagvansker, vil anstrengelsene sjelden lede i mål. Uten hjelp, vil ungen komme til kort, føle seg dum. Et klasseoffer blir skapt, og vanskene forplanter seg til friminuttene. Jo før vi fanger det opp desto lettere er det å handtere, finne løsninger.   

  Få kartlagt eventuelle spesifikke vansker. La kravene i klasserommet være overkommelige og delvis innenfor elevens komfortsone. Finn kloke løsninger ut fra hva testene viser. Ingen  skal slippe unna.

Energien i klasserrommet skal gå til å lære. Finn ut sammen med eleven hva som en mulig! Bli enige med eleven om progresjon og krav som skal stilles! Gjør avtaler. Ros eleven for arbeidet! Gi ros for den minste lille fremgang! Også i klassen! Hent frem setninger og regnestykker eleven har utført i boka. Skriv dem på tavla! Gi stadige forsterkninger. Forsterk små forsøk, igjen, og igjen og igjen. Bryt negative læringsspiraler! La eleven føle seg flink! Vi har alle behov for å føle oss flinke. Klovnens behov er større enn noens. Målet er et gnistrende fremskritt av læringsglede.

Få klovnen til å komme frem med sitt ekte jeg. Vis klovnen hvor vakkert dets ekte vesen er. Vis klovnen at hele klassen liker den ekte ungen best. Hele verden liker den ekte ungen best. Gjør det trygt nok. Da kan ungen sparke klovnen ut.

For å lære, må vi ha mot til å være en sann versjon av oss selv.




Det må være lærerens oppgave. Å få til nettopp det, for det er ikke hjemme klovnen er redd. Det er i klasserommet, i skolegården, på skoleveien, alle de steder der truslene befinner seg.














Publisert 2 kommentarer

Forvokste toåringer som utøver makt i skolen.



Maktmennesker. De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem.  Det er ubehagelig, veldig ubehagelig. De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.

Det fantes ei jente en gang. Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes. Jeg fant meg ikke i det.

Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.

Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme. Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.

Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.

Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien. Mamma sa: “En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg å ordne opp selv.” Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.

Oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen. Saken ble rusket opp i.  Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.

Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.




Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg.  Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det. Bidro til heiagjengen. Oppdaget ikke manipuleringa. Kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,

Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det!  Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.






Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg10farao-2010804-12-1487279912741.jpg

Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer. Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni. Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv. Toåringen hindrer sin egen utvikling  til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske. To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin. Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.

Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!

Vi har barnehagen. Vi har klasserommet og alle skolens arenaer.  Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand. Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.

Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården. Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.

Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.


   Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen, dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode. Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.

  Noen ganger er man fristet til å gi opp. Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve det, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme. Fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet. Så er de der, ungene. De lar oss gløtte  inn i sine hjerter, i sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter. Selvsagt kan vi. Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.

  I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.


Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbing i skolen, makt og medløpere.


Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren. Vi befant oss på vidt forskjellige planeter. “Mål!” jubla vi og fløy etter ballen som viltre kaniner mens vi sparka den i hytt og kanari. Det var så gøy. De to voksne sukka og stønna. Vi krangla og skrålte. Setervangen vakke så stor. Innkastene ble tatt fra vedsgården. Der inne trodde jeg det var bjørn og troll om natta. Gørskummelt, for vi måtte bort på utedoen i fjøset.  “Det nytter ikke”, sa de voksne. “Dette må vi vente med i mange år til.” Reglene ja, dem var vi ikke klare for, men moroa, leken. Å leke fotball. Det var bare så herlig. Med de voksne, noe ordentlig. Ennå kiler det i minnene av forventning i magen. Det må de voksne forstå. Regler tar tid. Syv år gamle er vi modne for å gjøre dem til våre. Ikke når vi er seks år, men når vi er syv. Da befinner vi oss i den spede begynnelse.


Csikszentmihalyi, sier at mennesker søker flytopplevelser aktivt, og de søker dem der de er å finne. Når ikke annet er mulig, engasjerer de seg i diverse mikroflytaktiviteter.
Da jeg var unge, visste jeg sjelden hvor læreren befant seg i sin undervisning fordi jeg enten dagdrømte eller leste videre i lærebøkene. Restenergien brukte jeg på at han ikke skulle oppdage det.

Csikszentmihalyi kaller jegets målstyrende tendens for telenomier. Man kan lærer å finne nytelse i makt, mat, rus, innordning, klovnerier osv.

Vi, som er pedagoger og foreldre, ønsker at barnets telenomier skal fokuseres mot læring og andre sunne aktiviteter, flyt i læring, og i hvert fall ikke i overlevelsesstrategier på sosiale arenaer.


Små yndige blomsterfeer, eller andre feer, kommer ikke til å ordne opp for oss. Vi må sette fokus, brette opp armene og innstille oss på hardt arbeid. Det dreier seg om elevenes sosiale kompetanse og sosiale intelligens.

Dersom vi er dyktige inspiratorer, kan vi alltids fange inn våre elever i det vi driver med. Det er en kortsiktig løsning dersom faktorer i miljøet opprettholder motstridende telenomier. Allerede i barnehagen kan unger kjenne frykt for å dumme seg ut. Det er ikke bra.

Sagt av barnehagebarn:
“Kan jeg fortelle at jeg har sydd to sting i haka mamma. Er det å dumme seg ut?”




Sånt blir jeg trist av. Da har pedagogene en oppgave. Unger som er redde for å dumme seg ut i et klasserom, har en dårlig læringsarena. Vår energi renner ikke i strie flommer fra en ubegrenset kilde. Den er begrenset. Vi har ikke råd til at de bruker energien på ikke å dumme seg ut. Sånt er ikke sunt hverken for individ eller samfunn.

Energien på skolen skal gå med til å lære. I friminuttene skal den gå med til lek. Læreren må være ansvarlig for å gjøre elevers innspill interessante og knytte dem opp til undervisningsstoffet. Elever skal oppleve seg kloke i klasserrommet, uansett.  Feilene ligger i utgangspunktet ikke hos elevene. De kan ligge i et miljø som forsterker dårlig atferd. Det kan ligge hos læreren som underviser kjedelig. Men det kan aldri ligge hos eleven . Det sosiale – og det faglige miljøet henger sammen. 


Barn som blir ertet, er redde, blir plaget eller har opplevd ubehagelige opplevelser, kan velge å skjule seg bak en tøff maske. Vedkommende tilraner seg makt for å være trygg. Det er bedre og slå først enn å bli slått. Der begynner det.

Etterhvert blir selve makten, maktfølelsen til jegets målstyrende tendens.Selve maktutøvelsen gir flyt. Forløperen for en diktator.

Vi må inn i miljøet og fjerne alt som opprettholder behovet for makt.Det vil ta tid, det er mulig og det må gjøres både for eleven selv, de andre elevene, læringsmiljøet og for vårt fremtidige samfunn.



En person som søker makt, trenger medløpere, slaver for å trygge maktposisjonen, sitt eget secret service team. Det får de dersom det kan stilles makt bak kravene. Er maktpersonen god på manipulering, kan det bli stygt. Medløperne gjør det de får beskjed om, for de tør ikke annet. Utfører erting og vold. Rollen kan bli en målstyrende tendens som gir ulik grad av flyt. Så kan man begynne å like og gjøre andre vondt, nyte andres smerte.

Det må ryddes raskt og effektivt. Mye står på spill. Det er mer vanlig enn man tror. De som søker makt, trenger noen å herske over, herse med.

Mobbere, mobbeofre, voldsutøvere. Få det bort. Ta livet av det. Bruk tid på å skape gode miljøer der sånt er utenkelig.

Inni både mobber og offer sitter det redde sjeler som trenger å bli reddet. ut av en situasjon der jeget egentlig ikke vil befinne seg.





   


Det nytter ikke å snakke til masken. Vi må finne det redde barnet som skjuler seg bak den, som har hatt behov for å bygge forsvarsverker rundt hjertet. Det barnet må vi snakke med. Der må vi begynne arbeidet. Slagene, volden, manipulasjonen, er bare symptomer. Vi må gå til årsaken. Når hjerter snakker til hjerter, legger det seg ikke løgn i mellom. Hvilke faktorer ligger i miljøet og opprettholder atferden? De må fjernes. Vi må observere, kartlegge og samtale. Gjennomføre tiltak. Den ekte ungen bak masken må vite at du er der og at du er villig til å gå de skritt som trengs for at både klasserom- og friminutt skal oppleves trygt.

    Det er ingen enkel vei, men den eneste farbare. Flyt og flytopplevelser i undervisningen gjør det lettere. Flyt og mikroflyt i friminuttene også. Syvåringene elsker læreren. Det er til god hjelp. På senere klassetrinn, blir sånt vanskeligere. Hvis man tar onde ved roten så fort man ser tegnene, har man størst sjanse for suksess. 

   En observerende tilstedeværelse i friminutt og på andre arenaer der man ikke er i kontroll, er nødvendig til situasjonen retter seg. Det må frigis tid slik at lærerne, som sliter med dette, ikke har inspeksjon i perioden. En negativ utvikling tar tid å vende spesielt hvis den er forårsaket av dyptgripende opplevelser. Skolens aktører må stå sammen om det.

    Hvis man greier det, er det ikke en gevinst bare for den enkelte, men for medelever, klasse, skole, lærere og samfunn for all fremtid.

Vi har ikke samfunnsøkonomi til å la være å plukke opp  skremte sjeler som skjuler seg med frykten sin et sted.

Rent moralsk har vi en plikt til å gjøre det.


















Publisert Legg igjen en kommentar

Syvåringen, klar for klasserommet og læring.





Barn bygger og skaper, leker og herjer. Det lille barnet blir rasende når noe stopper utforskertrangen. Små barn skriker.  En toåring har ingen hemninger. Det må settes grenser. Tenk nøye over hvilke grenser du skal ha. De må leves med i mange dager. Du må vite å endre dem med barnets alder. En gang skal de prøves av ungenes fornuft, Der bør de helst bestå.


Syvåringene kan fortsatt leke rollelek, men de trenger det ikke. Utviklingen er fornuftig og økonomisk. Barn leker seg inn i de utfordringer de møter som de må lære seg å handtere. Vi har pakket unger inn i regler fra de var knøtt. Når de utfører dem, er det fordi de elsker oss, Ikke nødvendigvis fordi de forstår dem. Syv åringen må finne sin plass i sin nye verden.  De skaper regellekene. Så de kan lære og handtere regelsamfunnet, forstå det og finne sin egen vei innenfor rammene av det. Å der er det nå de store flytopplevelser finner sted.

Ungene diskuterer. Man kjemper om posisjoner, dyktiggjøre seg. Det kan virkelig være mye konflikter. Vi skal ønske det velkommen. Ut av disse vokser det sosiale mennesket, det samarbeidende mennesket, den fremtidige arbeidstakeren, verdensborgeren.

Syvåringens rollelek foregår inne i hodet, slik den også  gjør det hos oss. Den foregår i regellekene og i annen lek, sammen med andre og når ungene er alene. Lekende barn i den alderen avleverer replikker til hverandre. Ut fra disse endres de indre bildene som leken skrider frem. De kan løpe ved siden av hverandre og snakke lek. Når de indre bildene ikke stemmer overens, stopper det opp. De samtaler, kanskje krangler de. Så justerer de seg eller blir enige om å være uenige.


Leken kan bryte opp. Kanskje var den ferdig. Lek kan foregå på et dypt plan, uten at noe særlig ser ut til å hende. Det må vi voksne ha respekt for. Vi liker ikke å bli avbrutt når vi er dypt konsentrert om noe. Det gjør ikke unger heller. Da kan de slenge rundt seg med nebbete svar fordi det er frustrerende. Selv om vi ikke forsto at noe særlig foregikk i det hele tatt. Seksåringenes lek er svært synlig, men det er ikke like lett å få øye på den hos syvåringen, men den er ikke mindre viktig av den grunn.






Alle disse forskjellige mennesker samlet for å lære. Syvåringen har begeistringen i seg. Syvåringen elsker læreren. Det er vår største hjelp. Når noen faller ut, har vi ikke lyktes. Eleven er ikke i flyt. Vi må kartlegge hvorfor. Kartlegging, kartlegging og kartlegging. På mange plan. Det er mange tyver. Vennskap er viktig. Man må rett og slett sørge for å ha noen å være sammen med i friminuttet. Kanskje har noen kommet med en sleivbemerkning. Kanskje føler man seg ertet, ikke verdsatt, utenfor.


  Fra dag en, og helst før, må man kartlegge hva elevene liker. I begynnelsen av en skoletime, må tidstyver elimineres ved hjelp av en spennende presentasjon av undervisningsstoffet. Læreren som inspirator til at læring kan skje. Dramafaget.

Det er alltids noe som har oppstått på veien inn til klasserommet av gleder eller fortredeligheter. Legg det inn i den planlagte formidlingen! Gjør det dramatisk! Ikke relater det til klassen. Ingen skal komme i  skvis. Ungene får hjelp til å fordøye – og forstå det de har opplevd.

  Få alle med så fort som mulig. Intellektuelle barn trenger bekreftelse på at du vet hva du driver med. De vil vite at det er ordentlig. Sett frem klare fakta, men dvel ikke lenge med dem, for da mister du fantasibarna. De dør innvendig av sånt språk. Slik unger lever og vever i den fargerike regnbuen. Legg inn en dosering trist for de ungene som bare må fortelle om egne og andres sår. Andre trenger en dramatisk handling. Sørg for at de vet at de ikke må vente forgjeves. Noen er glad i smaker og har skarpe sanser. La ordene dufte dem i møte! Beveg deg hurtig i landskapet. Sørg for at alle får sitt. Du merker det når du har fanget dem. De slipper ikke. Er syvåringen hektet, forblir syvåringen med. Spill på hele registeret. Det går like bra i matematikk som i ethvert annet fag. Putt innholdet inn i det eventyrlige dagliglivet der følelser, handlinger og tanker vever. Slipp dramaet løs i fortellerkunstens rike favn. Læreren og lærerens formidlingsevne er klasserommets viktigste læringsagent.

  Syvåringene er konkrete. De er lekne og vil helst selv bestemme hva de skal lære. Vår agenda er å lære dem noe vi har bestemt, noe annet enn de hadde tenkt. Ny læring kan oppleves smertefullt. Det betyr hardt arbeid. Den tidligere kunnskapsmassen må endres og flikkes på for å tilpasses det nye. Gå skritt for skritt så det ikke blir for mye å knytte til! Steg for steg skal huset bygges! Ord må høres og testet ut en mengde ganger før begreper dannes. Konkrete erfaringer må gjøres i hopetall for at det skal utkrystallisere seg en abstrakt kunnskap som kan manipuleres med. Solide kunnskapsstrukturer, bygd på konkrete erfaringer, tjener som  en robust basislinje for senere læring. Lek med lyd, fonemer og tall! I de fleste klasser befinner det seg elever som har vansker med lesing og skriving. Ikke la noe stå ulest på tavla. Da slipper de å lure på hva som står der. Mange gjør hva de kan for å skjule sine vansker, bruker all sin energi på det. Vi ønsker å eliminere energityver som stjeler fokus bort fra læring.

   Det er gøy når det lykkes. Rett og slett sabla gøy. Da har du dirigert deg gjennom et svært krevende musikkstykke. Klasserommet er et krevende landskap, kanskje det mest krevende som fins. Men får du det til, blir du rikelig belønnet, og det er slett ikke sikkert at de vil ha friminutt.

Siden ungene befinner seg på en fremmed klode for voksenlivets skarpe tidslinje, må vi ikke sky noen anstrengelser for å finne frem det aldersadekvate barnet i oss. Egentlig er denne personen vår viktigste veileder, fordi den syvårige meg, veit mye bedre enn den voksne meg, hvordan syvåringer lærer.



















Publisert 2 kommentarer

Syvåringen og tenkningen.



Min mormor, Bøssa kalte jeg henne, hun elsket blomster. Som lita jente gikk jeg i hagen med henne. Hun la ned frø i meg som blomstrer den dag i dag  Jeg elsker Hagen min, sysler med blomster, vår, sommer og til langt ut på høsten. Inne også. Overalt er det grønt. Det vi gjør sammen med ungene har betydning langt utover her og nå.De gode opplevelsene ligger i minnene. Senere søker vi mot dem, som bier mot blomsten, fordi det var godt.

Syvåringen er klar for klasserommet. Den indre scenen er klar. Syvåringen vil gjerne være elev, bli opplært. Syvåringen leker på innsiden av hodet og er stolt over å kunne det. Tenkningen er utpreget konkret, men syvåringens verden har fortsatt en magisk karakter. Flyt er lettere å oppnå når man putter en dose magi inn i undervisninsstoffet, gjør det eventyrlig. Bokstaver og tall, som får fortellinger knyttet til seg, blir lettere å huske. Unger som tegner og skriver fra noe de er tent på, lager flotte produkter, også husker de det bedre. Vinn/ vinn i positive spiraler.

Pluss, minus, gange og dele. Terp og terp. To hauger som skal legges sammen. En haug som blir borte fra en større haug. Flere hauger med likt innhold som skal telles sammen. Lett som en plett. Det heter visst gange. En haug som skal deles ut på et visst antall folk. Å dele med seg, divisjon på fint.


Stolte skoleklasser som sitter i klasserom og lærer og lærer. På innsida av hodene skjer det. Tenk den som kunne titte inn på innsida av alle de hodene! Da ville vi møte en hel verden. En gang møtte jeg telledvergene.  De var så heldige at de kunne telle gitt. Det var det ingen andre som kunne. I hvert fall ikke lenger enn legemsdelene rakk. Telledvergene tok på seg oppgava å lære menneskene kunsten. De valgte seg ut to svært kloke – og flinke barn, Talia og Numero. Talia og Numero lærte alt sammen videre til alle sine menneskesøstre og menneskebrødre. Derfor ble vi så overmåte kloke at vi en vakker dag kunne frakte folk over land og hav, over by og land og like til månen.



Telledvergene sanker steiner. Det er deres jobb. Herr Pluss er en makelig herre, en ekte livsnyter, nøye med alt han foretar seg. Han rer sin seng, nyter sin frokost og sørger for mat til alle. Han rydder etter seg.
Nøye og omstendelig plukker han hver eneste stein han kommer over og putter dem i to store lommer. Når han kommer hjem, teller han den ene haugen, så den andre haugen. Hvor mange ble det til sammen? Det spennende øyeblikk. Ja, si det du. Han har både glidelås og belte, for han orker ikke klær som ikke sitter ordentlig.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildebloggminus-2010804-12-1486482801628.jpg


Herr Minus er en evig pessimist. Egentlig synes han ikke det er noen vits i å stå opp. Dagen kommer til å bli fryktelig uansett. Herr Pluss har sikkert ordnet en usmakelig frokost.
Herr Minus har også store lommer i dressen sin. Støtt er det hull i dem. Han mister steiner hele tida på grunn av de hullene. Det er ingen vits i å sy dem igjen. Det kommer til å bli hull igjen med en gang.
Han er særlig opptatt av hvor mange steiner han plukker, så han kan holde telling med hvor mange han mister. Han har belte i livet. Dersom han finner noen steiner som ikke er så fine, lar han dem ligge igjen til Herr Pluss. Han tar jo alt uansett.




Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogggange-2010804-12-1486483586036.jpg
Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildebloggsyvdele-2010804-12-1486484274191.jpg

Herr Gange er en lystig kar. Han hopper ut av senga med energisk iver. Klærne må på i en fart. Beina feil og armene feil. Høyre fot i venstre sko. Bukseselene er i kryss så det ikke skal bli helt kaos. Midtpunktet er sikret med en knapp så alt skal sitte på plass. Den har herr Pluss ordnet med. Han gidder i hvert fall ikke å bare plukke en stein om gangen sånn som herr Pluss og herr Minus driver. Hver morgen bestemmer han seg for hvor mange han skal plukke om gangen denne dagen. Det må være samme antall så klart. Da kan han telle det antall han måtte bøye seg så vet han hvor mange steiner han har. Lurt og effektivt begge deler. Det er et slit å bøye seg, men han vil gjerne at herr Dele skal bli fornøyd.
Han har så mye å drive med, Herr Gange, mye morsomt.Det gjelder å være effektiv, skal han få tid til alt sammen

Herr Dele er sjefen, den som deler ut godene. Han sitter i fjellhula si der skattekammeret er. Dit kommer de andre telledvergene og avleverer dagens fangst. Alt blir nøye protokollført. Herr Dele sjekker ut hva menneskene trenger. Han sørger for å gi dem akkurat det. Hvis han har tolv safirer og fire jenter som ønsker seg dem, hvor mange får de hver da? Det er utallige muligheter for de behov som finnes i verden. Ja, for han har gull også.

 
Sånn blir det latter og smil og mange motiverte barn. Syvåringer har lyst til å lage en mengde stykker ut fra slike historier. Noen lager enkle stykker. Andre lager stykker av en vanskelighetsgrad langt utover alderen. Det er helt det samme så lenge alle regner, forstår og lærer. Nye spennende fortellinger hver dag om disse folka som får ungene til å sprenge grenser for hva de forstår. Så er dag er de ferdige med Talia og Numero og telledvergene. De beveger seg videre mot nye kunnskapsarenaer. Tilbake ligger en bunnlinje i kunnskapsmassen, noe hukommelsen kan knytte seg til og som en kan ty til på senere klassetrinn når det plutselig butter. For ungene glemmer ikke telledvergene eller Talia og Numero.

Begrensningen ligger i lærernes evne til levendegjøre dem samt fortelle engasjerende historier.


 Dette kan gjøres på hundre forskjellige måter. Poenget er at man må ta hensyn til syvåringens særegne vesen. Når jeg leser om skoleelever som er utslitte, blir jeg dårlig. De skal ikke være utslitte, men fulle av tiltakslyst og livsglede. Ikke noe er så spennende som å vandre på læringens frodige veier.













Publisert Legg igjen en kommentar

Seksåringene og lekens betydning for utviklingen av tenkningen.




Jeg mener at vi som samfunn har sviktet seksåringene. De har ikke noe på en skolepult i et klasserom å gjøre. Fagmiljøet sto steilt i mot den gang reformen ble innført. Det ble lovet at det første skoleåret skulle være lek. I dag ser jeg skole, skole, og enda mer skole. Samfunnet vårt taper på det, direkte taper. Seksåringene mister noe vesentlig som de trenger. Seksåringene er konger og dronninger av lek. De hører hjemme i leken, i rolleleken.



Barn er i en kontinuerlig utvikling. Barn er ikke. De er hele tiden i ferd med å bli til noe annet.

Vi som får gå sammen med dem, befinner oss på en vei i stadig endring. Vi kan ikke ta noe for gitt. En seksåring kan elske å leke skole, noen liker også å gå på skole. Seksåringene befinner seg i en overgangsalder. De står på toppen av en høyde. Derfra bygger de sin indre scene rik og storslått.

De er på vei inn i noe annet.Dette annet krever at byggverket er optimalt og solid bygget.








Barn i lek gestalter en lissom verden rent fysisk. Her er ditt og der er datt. Slik gir de form til sine tanker, griper fatt i dem, får øye på dem og utvikler seg.

Småbarna klarer å fastholde små handlingsrekker. Med voksende alder blir disse stadig mer komplekse. Den indre scenen utvikler – og utvider seg i takt med den ytre.

Seksåringer  kan forholde seg til komplekse lekelandskap. De kan foregå på flere plan over store områder over lang tid.

Yngre barn trengs til statister og forefallende roller. Slik utvikler de sin egen lek. Vinn vinn på alle områder.




    Seksåringene har behov for en avansert lek. De leker alt de er inspirert til og trenger materiell, rekvisitter, plass og miljø  som driver leken videre. Seksåringen bygger stort og komplekst. De trenger klosser og annet  konstruksjonsmateriell, mye av det. Datamaskiner, papirer og skriveredskaper, tavle til skolelek. En mengde tepper til hyttebygging. Tøy til utkledning, ulike rekvisitter. Staur satt ned  i bakken ute. En haug med passe store planker til husbygging. Voksne tilgjengelige så de kan bruke hammer, spiker og sag. Yngre barn til forefallende oppgaver.

Toget har gått for det siste. Siden seksåringene nå tross alt er i skolen, er det vesentlig at det organiseres for et skikkelig lekemiljø der. De skal ikke undervises.



Utviklingen av tenkningen utvikles ved at de mestrer – og opprettholder lange lekesekvenser. De voksnes roller blir å være tilretteleggere og inspiratorer. Ungene tilegner seg verden gjennom leken. Barnehagebarn trenger rike primæropplevelser som grunnlag for lek. Dersom familien av ulike årsaker svikter oppgava, må barnehagen sørge for at de får det. For at seksåringene skal kunne henge med i kompliserte lekestrukturer er det vesentlig at de har eller får primæropplevelser i bøtter og spann. De skal tilegne seg verden. Scenen er deres. De eldre skolebarna er ikke til særlig inspirasjon. Egentlig befinner de seg på en annen planet. Seksåringene er på vei til den planeten, men de tjener mest pedagogisk på at de får forbli på sin egen haug en stund til.

  Seksåringen trenger voksne i sine omgivelser som forstår hvor viktig det er for deres mentale utvikling og lykke at leken får utvikle seg vidt og bredt i tid og rom. Alderstrinnet kan holde fast i tankeinnholdet sitt til langt utover barnehagedagens lengde. Hvis de må bygge alt opp igjen dagen etter, kan de lange tankerekkene og opplevelsene falle sammen som et korthus. Byggverk bør få stå fra en dag til den neste dersom ungene ber om det. Det de er ferdige med, forlater de om det er aldri så fint. Ferdig! Slutt!

De begynner på noe annet, noe nytt. Byggverk, som får stå, kan komme i veien for rengjøringshjelpen. Det må vike. Seksåringene jobber med tenkningen. Ikke noe er viktigere enn det. I læring søker vi nettopp etter elevers evne til å holde fast i lange tankesekvenser. Vårt mål er rett og slett å utdanne denne evnen. Seksåringenes lek gjør det for oss helt gratis. Også så moro som de har det når de gjør det. Flyt og læring. Det er optimalt. 










Seksåringenes lek er krevende. Den krever en intens tilstedeværelse. De lærer på mange plan på en gang. Den sosiale evne settes på harde prøvelser, gode prøver, fine prøver. Den sosiale kompetansen løftes til bevissthetens høyder. Unger som sliter, som har det vondt, som har mye å tenke på, for dem er lek på dette nivået en utfordring. Sansene, tankene, følelsene er opptatt av den egne smerten. De kommer til kort. De trenger hjelp. Hjelp til å komme inn i leken, til å komme i flyt, til å slippe tak.Pedagogene må vite hvordan slik hjelp skal gies. De må kjenne lekens betingelser, følge med og dytte på riktig sted. Alle barn trenger å utvikle den indre scene, den indre tanken. Det er den som står på spill. Derfor må ingen anstrengelse være for stor. Dette handler dypest sett om denne ungens fremtidsmuligheter.





Så en dag skjer mirakelet. Den indre scenen er klar. Stor og beriket. Tenkningen hopper inn i hodet. Vi spiller våre fremtidige teaterforestillinger, på vår egen indre scene. Den vi møysommelig har bygd opp og skapt. Vi trenger ikke lenger ytre rekvisitter. Hurra. Det er da vi er klare for skolen.






Dette forklarer det problemaspektet vi kjenner etter at vi har levd med seksårsreformen i noen år. Gutter som er umotiverte og ikke vil. Så sier vi at de er senere skolemodne enn jenter. Tull og tøys. De har bare ikke fått utviklet seg ferdeg. Hverken gutter eller jenter har fått gjort det.

Jentene er ofte mer villige til å sette seg ned og og drive med puslete greier enn det guttene er. De velger ofte det selv også, selv om de synes det er kjedelig og bli styrt. Utviklingen av den indre tenkningen krever at de styrer seg selv.

Guttene vil herje rundt, rope, løpe og organisere mer voldsomme prosjekter. Jentene er gjerne med hvis de blir gitt muligheten.

En skole som ikke tilrettelegger for det ungene trenger, dreper læringsgleden og gjør dem slitne. Det gjelder for begge kjønn. Derfor er svaret.


La seksåringene leke seg til den tenkningen de trenger for å bli skolebarn.















Publisert Legg igjen en kommentar

Leken, barnets læringsarena.




Et barn er født og har startet på livsveien. Vi har alle blitt født. Det må ha vært fryktelig. Den trange fødselskanalen, dra pust for første gang.

Søren Kierkegaard har uttalt at all utvikling starter med lidelse. Fødselen gjør i hvert fall det. Personlig tror jeg at det ligger en spire av kjærlighet i hvert eneste menneske. I den starter all utvikling.


Du møter den lilles blikk for første gang. Der inne lever all verdens eventyr.









Barnet bringer noe med seg som er dets eget. Kjærligheten vever i blikket som en svevende flamme. Barnet elsker deg, strekker seg mot deg og gjør sine første erfaringer.
Fler og fler.

Jeg vil si at all utvikling starter med kjærlighet. Barnet søker gode opplevelser.

Først og fremst snakker vi om en følelsesbunt. Den vesle blir rasende over enhver frustrasjon og skriker uten nåde.

Barnet leker, øver og leker, anstrenger seg og blir til.

Vokser inn i livet.




   


Vygotski har uttalt at læring er en fortsettelse av leken. Fri lek er flyt. Lek er barnets viktigste læringsarena. Leken endrer karakter som barnet vokser til og gjør erfaringer. Den viktigste oppgaven for en pedagog er å tilrettelegge for lek tilpasset alderstrinnet. Flyt er kongeveien til læring. Flyt er lek…….

  Små barn leker ved siden av hverandre. De er intenst opptatt av hverandre og av andre lekende barn. De tilegner seg stadig mer komplekse lekebetingelser, utvikler seg og vokser i mental – og sosial evne. Ved å leke at noe kan symbolisere noe annet, tråkkes de  første skritt inn i matematikkens symbolverden. Vi skriver et pluss tegn og vi leker at vi tar en haug med noe og legger det sammen med en annen haug. Desto flinkere barna blir til å lage symboler på ting og til å holde fast i lange lekesekvenser, jo flinkere blir de i matte og norsk og andre kunnskapsfag senere. Matematikk består av en mengde overenskomster om at tegn betyr noe helt spesielt. Når vi forholder oss til det tegnene sier at vi skal gjøre, så er det ikke spesielt vanskelig. Barnet leker og utvikler sin indre scene. Desto større og rikere scenen blir, jo bedre vil elevene klare seg i skoleleken. Å vokse fra barn til voksen er egentlig det samme som å legge ut på en lang læringsreise der det ene bygger på det andre i et integrert sammensurium av opplevelser. Lek er læring, læring er lek, like fra begynnelsen.

  Barnehagens sentrale oppgave blir å tilrettelegge for god lek tilpasset hvert alderstrinn. Pedagogen har en vesentlig rolle som inspirator. Formidling av historier, eventyr, fortellinger som griper tak i ungene, gir dem en felles referanseramme for den felles leken. Da blir det enklere å samarbeide. Viljen er tent mot det sammme. Bildene på den indre scenen ligner.  Hele kunstrepertoaret kan tas i bruk alt etter som hva pedagogen behersker. Drama, dramateknikker, instrumenter for barn, instrumenter for voksne.

Ta en stein og si det er ei prinsesse, en pinne er prinsen, ei rot er trollet. Det er bare opp til fantasien. Ungene lager indre bilder. En fortelling kan lekes på mange måter. Der voksne kler seg ut, og spiller teater med enkle rekvisitter på lekens premisser, skjenker de ungene en gavepakke til rolleleken. Rekvisittene kan ligge, en eventuell scene bli stående. Mirakuløst spretter det skuespillere frem blant publikum. Der en gnist har tent flyt i det indre, vil leken være beriket i lange tider etterpå.

For å forsterke og fordype, kan man male, tegne og forme eller lage enda bedre kulisser som en formingsoppgave. La ungene selv spille. Alt avhenger av gnisten i ungene. Frihet i leken, flyt i læring. Det behøver ikke å være spesielt slitsomt. Man får tifold igjen for anstrengelsene. Noe skal man jo uansett fylle barnehagedagen med. Inspirasjon, motivasjon, fordypning.

  Innestemmer. Jeg grøsser når jeg hører ordet. Alt bråk, tull, udregelig atferd bør være bannlyst hele tiden. Ingen har vel noen gang hørt om en kaptein Sabeltann som snakker med innestemme, eller en tyv eller et troll. Ungenes stemmer må få lov til å være tilpasset den rollen de er i. Min erfaring er at mange voksne er lekeødeleggere. De har egne agendaer for ditt og datt, orden og plikt. Lek selv og kjenn på kreftene. Ingen støyer så mye som voksne i lek. Tilrettelegg, tilrettelegg, tilrettelegg. Deltagelse, deltagelse, deltagelse. Ungene lærer om verden ved å herme etter oss. De forfølger det som gir tilfredstillelse. Vær der for dem! Flytt inn i deres magiske verden og bidra til at den få en optimal utvikling! Det får vi sosiale og skoleflinke unger av.

  Vi kjenner alle til de barna som en fulle av frykt og angst. Noen blir så stille og sky av det at de ikke blir sett, men ligger gjemt i sin smerte. Andre bråker og bøller så vi blir gale av dem. Når de er i flyt, kommer de på siden av problemene. Slik får de også hjelp til å mestre dem. Derfor må vi finne ut av hva som får dem inn i flyt og lek. Det er der vi må investere tid. Ikke på oppdragelse og folkeskikk. Ingen unger vil oppføre seg dårlig. Det kan bli en vane, og de kan komme til å like det . Da kan det bli et mål de forfølger. Det er vår oppgave at det ikke går sånn, ei oppgave vi må ta på største alvor.

Det foregår så mye udregelig atferd i vår verden for tida. Dette er løsninga. Ungdom som opplever flyt ved å være udregelige, vil fortsette med det. Det vil de fordi vi voksne sviktet og ikke viste dem veien til ekte læringsglede. Vi kan snakke om foreldres ansvar for ungenes oppførsel så mye vi vil, men det er i barnegruppene de opplever frykt, blir mobbere eller trekker seg tilbake. Det er vi pedagoger som må sørge for flyt i læring, et middel vi må vite å benytte.
















Publisert Legg igjen en kommentar

Flyt, kongeveien til læring.




Å sparke ball med pappa, Gedigne fjell.  Snø, natur, skiglede. lese en god bok. Delta i en fordypet samtale. Lykke! Full tilstedeværelse i lykken.

Jeg har utdannet meg i mange år. Jobbet i mange år. Hele tida har jeg stilt spørsmål. Hva med disse opplevelser der tida står stille? Når man kan høre knappenåler falle. Hvor finnes de innbakt i pedagogikken og metodikken? Kongeveien til læring. Den veien jeg selv vil vandre, den veien jeg vil at mine elever skal vandre, alle elever skal vandre, i alle klasserom.
 

Jeg har snakket om det, spurt etter det. Folk smiler, kjenner seg igjen. Alle vet hva jeg snakker om.

En kveld satt jeg der selv i et klasserom for å bli belært. Jeg satt litt i halvsvima, slik jeg ofte gjør når jeg har hørt det før, vet hva det skal snakkes om, forventer meg nada.

Det var da det skjedde. Jeg sjekket ørene. De satt riktig. Det var en professor hentet inn fra Oslo. Plutselig satt han der og beskrev de opplevelser jeg snakker om. 






Kongeveien til læring!




Dette er selvsagt det optimale målet,” sa han. “Om det er mulig å få det til i et klasserom, det er jeg sannelig ikke sikker på. Handa mi føyk opp med samme iver som den Hermine Grang, i Harry Potter, viser når hun vet et svar der på Galtwort. Selvsagt er det mulig. Det er slik det bør være. Lærere med malerpensler og orkesterstav. Jeg kunne ha snakket i hundre år. Jeg fikk et minutt. Det var en sånn lettelse at en fagmann snakket om akkurat det samme som jeg ser på som det aller viktigste i livet, som det aller viktigste i pedagogikken.


Professoren ga meg et navn på en mann, en psykolog, som hadde gjort det til sitt livsverk å forske på slike opplevelser, Mihaly Csikszentmihalyi. Han tilbragte flere av sine barneår i en konsentrasjonsleir under annen verdenskrig. Der ble han opptatt av hvordan noen personer skapte seg situasjoner i elendigheten som ga spenning og livsglede. Sjakkpartier om natta, med livet som innsats.

Endelig hadde jeg en viktig person å knytte mine ideer til. Mihalyi Csikszentmihalyi. Jeg var kjipt lei av  det evinnelige:

Hvem sier det?
Hvor har du det fra?
Er det du som sier det?
Hvem er så du?

Spørsmål fulgt av tung skepsis under øyelokkene.
Jeg kjøpte alt av bøker, leste dem alle og var klar for hovedfagsoppgava. Csikszentmihalyi kalte slike altoppslukende opplevelser for flyt/flow. Begrepet blir brukt i mange sammenhenger. Med flyt i læring mener jeg:




Antiflyt er negasjonen av dette.

Ikke flyt er nøytralt.

 

  Mitt ønske er at pedagoger i barnehager og i klasserom bevisst skal arbeide mot å gi elever flytopplevelser i læring. Da må de vite hvordan orkesterstaven skal svinges. Tenkningen må gjennomstrømme lærerutdannelsen. Vi trenger fagintergrering  på alle plan så det lekende skapende menneske får den plassen som kreves.

Dramafaget er vesentlig for den bevisste kunnskap om hvordan den indre scenen fungerer – og hvordan den kan stimuleres.

Kunstlærere mattelærere, norsklærere. Alle må trekke lasset i samme retning så hver eneste elev får vandre kongeveien til læring. De flinke elevene klarere seg uansett, men de vil få en mer stimulerende skolehverdag.

De svake elevene vil profitere optimalt. For ingen kan være større enn seg selv. Inger Hagerup sa noen ord om en maur en gang.


Flyt i læring kan gjøre hver og en av oss til den optimale versjonen av oss selv.





Da er målet nådd. Mennesker vil alltid søke flytopplevelser fordi de bærer den ultimate tilfredstillelsen og lykken i sitt vesen. Ungene vil hente dem der de er å finne. Pønske ut ugagn og forstyrrelser, drive med alt mulig annet enn det de skal, i verste fall skulke eller sky skolen og all dens vesen.

Vi vil at alle barn skal komme seg gjennom utdanningssystemet på best mulig måte. Unger, som søker flyt i læringsopplevelser, er samfunnsøkonomi på sitt beste, for som samfunn trenger vi læringsglade borgere med et best mulig grunnlag fra utdanningsinstitusjonene. Vinn/vinn alle veier.

      Siden flytopplevelser er altoppslukende, blir man bergtatt av dem, og til syvende og sist helt utslitt rett og slett. Man har gitt alt. Det trengs fordypelse og øvelse. Få sette egne ord på erfaringer, gi dem et kunstnerisk uttrykk. Hvile ved å gjøre noe helt annet som også er viktig.

Lærerne må planlegge for små mikroflytoppgaver som er morsomme og øvende uten at det krever all verden. Har man som pedagog oppnådd at den enkelte elev går hjem med minst en flytopplevelse om dagen som følge av undervisninga, ja, da har man lov til å glede seg.







Livets hemmeligheter venter.





Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda vår, vårt ansvar.



Vi kan ikke la jorda vår ende som et steinmassiv, der mennesker murer seg inne i hver sine festninger mens de klamrer seg til sine meninger, kjemper for dem, til det ikke er mer igjen å kjempe for.

Vi må ta nødvendige grep for å ta vare på kloden vår. Ja, vi må ikke kaste gift i havet. Vi må slutte å bruke plast. Mikroplast er livsfarlig for dyr og mennesker. Avfall må sikres på forsvarlig vis. Selvsagt.

Vi kan ikke la pengemakta styre verden. De er stort sett mest interessert i tjene sine egne interesser. Det vil si fylle lommene slik at de har nok for seg selv og alle kommende generasjoner. Sånn bygger vi ikke gode samfunn.


Vi kan godt ta opp all olja som ligger i jorda og bruke den opp, for vi skal sørge for at fremtida kommer frem til nye energiformer. Olja er ikke annet enn tidligere trær og vekster som har sine lagre av energi i behold. Da blir det meningsløst å skulle hogge ned skauen for å lage biodrivstoff mens vi lar olja ligge. Levende vekster fungerer som våre lagre med CO2, og takk naturen for det. Vi får oksygen som vi trenger. De får karbondioksyd som de trenger. En sunn utveklsing mellom natur og mennesker. Karbondioksyd er ikke et skummelt spøkelse. Det holder jorda i live.


Når det gjelder klima endringer, har det alltid vært klimaendringer. Jorda vår har endret seg dramatisk en uendelig mengde ganger. Vi må ta vare på den uansett hvordan den endrer seg og ta de beste grep vi kan for å få det til. Ingen atomsprengninger, ikke våpen til å drepe hverandre med.

For det er virkelig det vi burde ta fatt på og være sinte på. Våpnene som skal beskytte oss mot oss selv og fiendtlige medmennesker som vil utrydde alle de som ikke tenker likt som dem selv. De er livsfarlige, så jeg forstår at så lenge sånne folk lever blant oss, må vi ha våpen. Derfor må vi arbeide for broderlighet mellom mennesker i god vilje.


Så må vi for all del slutte å bry oss med dyr som fiser. Vi fiser alle sammen, og det skal vi fortsette med. Vår jord har utviklet alt det liv som er her. Det livet skal vi ta vare på. Vi skal produsere grønnsaker, frukt og kjøtt, og vi skal ikke tømme ut overskuddslagre fordi vi er redde for at priser skal falle. Det er ikke økonomien som skal styre våre liv, men sansen for å gjøre det rette. Folk sulter, og vi ødelegger mat. Tvi vøre.




Vi skal ikke kutte ut flyreiser heller. Jorda har blitt mindre, jorda har blitt vår alles. Selvfølgelig skal vi fly til alle steder så vi kan bygge brorskapsbånd verden over, så vi kan ta vare på jorda vår sammen. Selvfølgelig skal vi ha biler så vi kan ta oss over alt hvor vi vil på denne vidunderlige kloden, ikke bare reise dit det går offentlig transport. Offentlig transport skal ikke stoppe meg fra å komme meg rundt å se verden.

Hva må vi gjøre for å redde jorda?

Vi må ta vare på jordoverflata, alle vekster, alle dyr og alle mennesker. Viljen til å gjøre det, må vi hente frem fra dypet av oss selv.
Vår atferd mot andre mennesker er det første og det viktigste vi må begynne med. Det er kun vi som kan endre oss selv. Mennesker kommer til verden med muligheter for et godt liv. Barn må oppdras. Foreldre, barnehage og skole må sørge for det.
Vi må slutte å baksnakke andre både i tale og tekst.
Vi må slutte å ville bestemme hva andre skal, tenke, mene og føle.
Vi må slutte å bestemme hvordan andre skal handle.


Vi må slutte å dømme de mennesker som ikke handler, tenker og gjør som oss selv. Alle må tillates full ytringsfrihet uten å risikere og bli mobbet uansett hva de mener i en sak.

Selvfølgelig skal ingen skjelle ut, trakassere eller henge ut andre for sine meningers skyld. Siden vi ikke sitter inne i andres hoder, må vi akseptere hva hver og en av oss sier er sant, for vi kjenner ikke den andres sannhet. Vi må slutte med dette unnskyldningstyranniet som har vokst frem. En unnskyldning er en privatsak mellom mennesker. Ingen skal si unnskyld uten om i fri vilje.

Vi må aldri hakke ned på noen på grunn av deres tro, eller deres religion. Folk må få tro hva de vil. Ingen skal tvinge andre til å tro, ei heller unger. Unger bør få være fullstendig frie fra å bli forkynt for i barndommen. Unger vokser opp i hjem der det utøves tro, men de skal ikke forkynnes for. I skolen skal de lære om religion, sin kulturs og andre kulturers. De må få bli voksne på en sunn måte. Først da kan de finne svarene selv. Vi bør heller forsøke å forstå hverandres tro og respektere andre trosretninger, deres måter å tenke på.


Ingen skal skade hverandre eller betvinge hverandre i religioners navn, aldri.



Vi må slutte å slå, bruke vold, lyve og stjele for å oppnå fordeler for oss selv. Vi må lage oss et samfunn der vi er trygge og vet at samfunnet vil ta vare på oss etter beste evne.

Vi skal ikke lempe våre skjønnhetsidealer over på andre ved å kritisere utseende eller klesdrakt. Kosmetisk kirurgi burde være helt unødvendig der det ikke skapes et skjønnhetstyranni. Ingen burde tjene penger på å fremstille kropper på en manipulert og innstudert måte. Vi er folk, og vi er gode nok akkurat slik som vi er alltid.


Ingen skal drepe, skade, trakassere, true eller voldta noen.



Folk er ikke ansvarlige for hva andre føler ved deres ord. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.

Folk er ikke ansvarlig for hva andre føler ved deres handlinger. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.



Den som slår først har alltid feil.


Der ingen slår, blir det ingen krig.




Kan vi ikke bare bli enige om dette så bygger vi en vidunderlig verden sammen.



















Publisert 4 kommentarer

Flyt versus plikt.


Tidslinja har krav på seg. Det skal spises, ryddes, vaskes, reises, jobbes, læres, trenes, soves. De voksne befinner seg mest på tidslinja. Ungene mest i opplevelsene. Sånn må det være. Logistikk må være på plass. Livet skal gå opp. Å vaske gulv er det verste jeg vet. Vi kan ikke gro ned av møkk. Livet er mer enn det, bør være mer enn det.


Klokka må følges til ditt og datt. Av respekt for andre menneskers tid. Tidslinjas krav tar drepen på skapende prosesser.  Barn er skapende mennesker hele tiden. Våre rutiner er alltid drepen for dem.

Ikke mangel på oppdragelse, viljestyrke, manglende utholdenhet, liten evne til innordning. Bare regelrett drepen av deres virkelige vesen. De må spise, sove, kle seg……Jada, vi må alle inn i tidslinjen.Spørsmålet er hvordan? Når plikt blir lek, slutter det å være plikt.

Det skapes i stedet rom for voksne og barn til nærhet og samtale og til å få ting gjort.




I klasserommet er læreren kunstneren, den som har regien. Ungene er de som skal utøve kunsten så læring kan skje. Undervisningen skal være fengende og gnistrende motiverende, ikke for å more eleven, men for å tenne lærelysten og skape scenen der et indre teater kan utspille seg. Det er når det indre teateret er aktivert at en dypere læring skjer, den som fester seg til hukommelsen i levende bilder så forståelse kan knytte seg til. Lærere kan få vulkaner til å sprute, bekker til å klukke, fosser til å tordne og farger til å gløde, eller tvert om. Det er når det klukker, gløder og tordner at det blir morsomt, men ikke til å le av. En god latter kan tone ut eller forsterke, men må aldri ødelegge bildene på scenen, aldri forstyrre rommet der læringen foregår.

    Trivielle gjøremål, som roper på plikt, venting og orden, må ryddes unna slik at læreren kan formidle nytt stoff på en kreativ måte som vekker elevenes indre scene. Det gjelder i alle fag, også matte. Begeistrede elever kan settes i gang med et fordypende arbeid. Da kan læreren ta seg av de trivielle krav som skolen stiller.

Tull og tøys?

Nei takk!



Ingen har lyst til å tøyse når sanseapparatet er rettet mot oppgava? Målet er at elever skal bygge og sette sammen stadig utvidede kunnskapsstrukturer langs sin egen tidslinje, i sin egen takt ut fra de intense læringsopplevelser som setter det hele i gang.

Øving og terping! Vi kommer ikke utenom. Latter og humor er krydder og merkesteiner for terpende gjentagelser. Regissøren må være kreativ. Betydningen av tegn både i matematikk, norsk og andre steder, må terpes til det sitter. Sånt må være krystallklart. Hvis ikke skjønner man ikke et dugg. Å ikke skjønne blir man redd av.

  Hvis man absolutt må ha hjemmelekser på de lavere klassetrinn, så for all del ikke la dem være drepende kjedelige. La ungene få åpne oppgaver om noe som angår klassetrinnet der de kan være skapende hvis de vil! Ofte vil de. Noen ganger, etter min erfaring som oftest, vil de bare bli ferdig med elendigheten så fort, og så lite involverende, som råd er fordi de ikke involverer seg. Det er så mye annet de har lyst til. Da bør det være deres valg. Trolig vil de lære mer av alt det andre deres voksende jeger streber mot. For barn leker. Lek er læring.

Oppgaver der de skal skrive fire setninger om noe de har lest, er virkelig bånn i bøtta for enhver kreativ skriveprosess. La dem få skrive om noe som fenger dem og la dem skrive akkurat så mye som de vil om det.



Ingen blir glad i matte ved å sitte og regne side opp og side ned med de samme stykkene.  


 Utdannngsinstitusjonene må utdanne pedagoger som forstår hvordan barns indre teaterscene fungerer på de ulike alderstrinn. Det avhenger av den aldersmessige modenhet. Jeg påstår at det er en lærers viktigste verktøy.



Da må utdanninga ivareta kunstnerisk selvutvikling så pedagoger forstår skapende prosesser i seg selv og evner å gjenkjenne dem i andre.


Elever skal ikke i første rekke lære om matematikk. De skal gjøre egne oppdagelser som briljante personer har gjort før dem. Pedagoger må tilrettelegge så det er mulig.  Det gjelder i alle fag. Læreren vet hvor elevene skal, men det er elevopplevelsene som besørger læringa, læring for livet.

Det er i og for seg ikke viktig å lære om kunst. Ikke handler det om å bli god i kunstartene heller dersom en ikke skal undervise i dem. Erfaringene teller, prosessen. Gleden over å befinne seg i de indre rom der farger flyter, musikk toner, leire formes, bevegelser initieres, ord og handling ageres, uten krav til resultat.


Ethvert barn er en utøvende kunstner. De barn vi var, er alle utøvende kunstnere.


De lever i oss bestandig, og de forstår våre elevers situasjon mye bedre enn de voksne utgaver av oss selv. Vår faktakunnskap, vår pedagogiske viten, vår menneskekunnskap og våre egne opplevelsers fylde, skal knytte seg sammen til en stadig fyldigere bevisst viten på vår på tidslinje. Slik blir vi stadig dyktigere lærere.

Dyktige lærere kan bidra så elever kan bli den beste versjonen av seg selv.



Da trenger de ikke å måles, for ingen kan bli bedre enn det.



Jeg har hørt skrekkeksempler fra utdanningsinststitusjoner der studenter må spille gitar og synge foran en sensor for at det skal settes en karakter. Jeg grøsser når jeg hører det. Sånt blir det ikke mye god undervisning av. For dem av oss som ikke har musikkens nådegave kan det lede til en panikkslagen handlingslammelse som ungene i vår varetekt vil få lide for.

Jeg var så velsignet heldig at jeg hadde en fantastisk musikklærer. Hun evnet og gi meg en massiv selvtillit. Ikke i et minste sekund har jeg følt frykt for å tilrettelegge for musisering med barn. Blant elevgruppen sitter det talentfulle mennesker. De vil kunne strekke det langt lenger enn meg på de fleste områder. Jeg er ikke annet enn tilretteleggeren som skal bidra til at barnet utvikler nettopp de talentene. Det har jeg viljen til, og det er en lærers oppgave.





Publisert Legg igjen en kommentar

Læring er mer enn bare læring.



Det er så merkelig med tid. Jeg synes den går fortere og fortere. Noen ganger innbiller jeg meg at det sitter noen og dreier på jordkula, for å more seg med å ta dagene fra meg, timene fra meg, minuttene fra meg, sekundene fra meg. Livet, det virkelige livet, foregår i intenst opplevde sekunder.Det fantastiske livet som jeg er så heldig å befinne meg i.

Tida er lineær. Den består av søvn våken, måltider og gjøremål.Sekunder er nøyaktig tilmålt og blir til minutter, timer, dager, livet. Opplevelsene følger etter hverandre, men utover det er de ikke underlagt tidslinjen.






Noen opplevelser er så kjedelige at sekundene strekker seg utover og nekter å slippe. Man må bare forbli der i en evighet av meningsløshet. Andre opplevelser går så fort at man ikke fatter at tiden gikk.


Kongeopplevelsen inntrer når tid og evighet blir ett.


Tida utvider seg og blir uendelig, helt ubetydelig. På samme tid raser den av gårde. Man befinner seg i den, er i den. Tidslinja har ingen mening. Tiden har videt seg ut. Nerver, sanser, muskler, tanker, følelser er ett. Alt arbeider sammen i en intens tilstedeværelse. Ytre lyder forsvinner, krav blir borte.


I disse øyeblikkene befinner livets kjerne seg. 





Jeg hadde sluttet i barneparken. Det var der vi gikk, vi som hadde hjemmeværende mødre da jeg vokste opp. Min mor hadde sagt at jeg måtte stå på trappa utenfor blokka når 16. mai toget kom forbi i rollen som vinker. Det var fryktelig. Jeg kjedet meg så jeg holdt på å gå i oppløsning. Det var en evig venting, vente og vente med flagg og sommerkjole.Jeg ville så gjerne være med, gå i tog jeg også.Venner og lillebror gikk i toget. Jeg ventet. Etter en utidig evighet kom de. Det så gøy ut. Klumpen i magen vokste. Tårene sto i øynene.Da var nabokjerringa der. Hun oppdaget meg i rollen som vinker. Her skulle vi ikke ha vinkere, men deltakere. Hun hentet meg inn. Klart jeg skulle gå i tok jeg som andre.Jeg glemmer det aldri. Flagget mitt. Jeg holdt det høyt. Langt bakom et sted, som ubetydelig støy, hørte jeg unger som skrek, mødre som kjeftet, barn som tullet, broren min tullet. Jeg tulla ikke. Hele meg gikk i tog. Flagget og jeg.

I tidligere år hadde jeg sikkert bølla jeg også. Egentlig husker jeg ingen tidligere år. Men nå, i dette øyeblikket, hadde jeg følt på det å stå utenfor, vente, ikke få delta. Jeg var med, jeg nøt det, hvert sekund. Hver nerve i kroppen var med på gleden ved å gå i tog.


  I skolen skal det måles hva eleven har lært. Innen der og da skal de ha lært slik og sånn. Så er alt velstand, vellykket. De som ikke har lært det  ja, det er enten dårlig arbeid av læreren, eller av foreldrene eller av eleven eller hva vet jeg. Det er fint at vi har mål for hva elever skal kunne. Mitt poeng er at det er ikke likegyldig hvordan de kommer dit. For læring er mer enn bare læring. Det handler om hvordan.

    Det optimale læringspunktet for et menneske er når det totale engasjementet er involvert i læringsopplevelsen. Da blir opplevelsene som merkesteiner i hukommelsen. Rundt disse bygger vi vårt indre liv.




Læreren er kunstneren som har arenaen hvor dette er mulig, skolestua. Da må pedagogen vite hvordan de beskrevne optimale situasjonene skapes  slik at skolen blir til glede, fagene til glede, dagene til glede for alle. Selve prosessen å lære må bli en glede. Lykkes vi, blir det, å lære, et mål for ungen vår for all fremtid. Slike unger det vil gamle Norge ha. Det er hva fremtida trenger. Unger som er optimalt fokusert mot oppgava, de når målet, sitt eget, skolens og samfunnets.  Nå synes selvsagt elever at det er gøy å bli målt noen ganger. Kanskje trenger ikke elever å bli målt mer enn for å tilfredsstille nettopp det.

  Jeg snakker ikke om at nå skal vi kose oss så veldig dere, og bare ha det morsomt. Å lære noe nytt, som ikke kun kommer fra egen nysgjerrighet, men ut fra noen annens agenda, er en alvorlig, ofte smertefull prosess. Det krever hardt arbeid. Poenget er at ungen vil sette inn nødvendig energi på det fordi ungen er tent. Lærerens fremste oppgave er å tenne den gnisten og legge til rette for at læring kan skje.

Ungene kommer til verden med en veldig lærelyst. De utforsker verden med en intensitet som er synlig i hele kroppen. Så tar kulturen, plikten, nødvendigheten og trivialitetene, for mange av oss, mer eller mindre rotta på den. De klarte aldri å ta rotta på min lærelyst, men du verden så mange bortkastede timer jeg tilbrakte med å enten operere bort vorter med passeren eller lese i bøker jeg ikke skulle lese.

Noen av oss står tilbake med fortrengningsmekanismer over det vi ikke mestret. Det vi greide, ønsker vi å fortrenge så fort som mulig fordi vi tilkjempet oss det i sekunder av ulidelig kjedsomhet. Så er jo hele strevet bortkastet.


Ekte læring

bygger varige indre kunnskapsstrukturer
som nye erfaringer lett kan knytte seg til.

I det ligger god samfunnsøkonomi.









Publisert 1 kommentar

Innvandrere og vold









Det skjedde for lenge siden, 47 år siden for å være nøyaktig, men det kunne like godt ha vært i dag. Det var lørdag. Vi skulle på fest, en gjeng gutter og jenter, lystige, som en bisverm om våren, strømmet vi nedover gater og stier, På veien møtte vi annen feststemt ungdom, klemte hverandre og skrålte i ren livsglede. Vi var ikke fulle, det var tidlig på kvelden, litt brisne kanskje.

Rett før vi skulle krysse ei gate, ta oss gjennom en hekk og ut på en sti, kom det en horde mørke menn. Jeg var ung og full av idealer. Det var hippie tid, make love not war. Kjærlighet. Vi ville ha endringer. Jeg var begeistret over at folk fra andre land, fra kulturer som ikke var like heldigstilte som oss, kom hit og tok seg bolig i blant oss.

Jeg er ikke sikker på når endringen skjedde, når det ikke lenger bare var glade hilsninger og feststemt glede. Plutselig var vi bare to jenter igjen. En stemme ropte på meg bak hekken og ba meg skynde meg. Da fikk venninna mi problemer. De holdt henne tilbake, krafset på henne. “Kom,” ropte det bak hekken. Hun som var tilbake i gata kjempet. Jeg løp mot dem, skrek at de skulle slippe. Da flirte de, og vendte seg mot meg. Jeg ble dyttet i bakken og ble livredd. Så mange ansikter rundt meg som klådde og krafset mens jeg kjempet med alt jeg hadde. Venninna mi fikk rullet seg rundt. Vi hadde poser med langpils i. Det var det vi drakk den gangen, langpils. Den posen var tung. Hun slynget den rundt seg, men jeg kjempet det jeg hadde mot sikkel og pervers kåtsakp. Langpils i en pose kan være et formidabelt våpen. Det fikk de merke disse kåte eklingene som ikke kunne glede seg med glade jenter, smile og rusle videre ut i livet. For den traff. De skrek, kom seg unna. En flaske knuste, Det rant øl.

Venninna mi rakte meg handa, fikk meg opp. Vi løp mot hekken. Ingen hadde ventet på oss. Forbasket dårlige venner. De visste det kanskje ikke, Jeg håpet det var sånn. Vi stinket av øl. Da vi ikke trodde guttejyplingene kunne nå oss lenger, stoppet vi opp, fikset på utseende og hjalp hverandre. Ikke noe hadde skjedd, men vi følte oss så skitne, så tilsmussa av noe gigantisk ekkelt vi ikke ville ha med oss videre i minnene.

Det verste var at vi ikke kunne fatte hva som hadde foregått, hvorfor det ble sånn. Vi hadde vært så glade, så lykkelige. Hvordan kunne de? For vi hadde hilst på dem på akkurat samme måte som vi hilste på våre egne. Vi hadde ikke sett på dem som det minste annerledes enn oss. De sviktet sviktet våre idealer, vårt menneskesyn.

Det ble en annerledes fest. Det var to spørsmål?
Hvorfor hadde de oppført seg sånn, at de våget. Vi var jo en del av en stor flokk.
Hvorfor gikk vennene våre fra oss?
De svina kunne heldigvis ikke svare, for dem håpet jeg at jeg aldri skulle møte igjen noensinne.

Men den kvelden, da vi skulle ha danset og vært glade, klarte jeg ikke annet enn å mase om det jeg hadde vært gjennom. Jeg fikk mange svar. Noen hadde ikke fått det med seg. Jentene hadde vært redde. Noen gutter sa rett ut at når vi menget oss med slike folk, fikk vi ta følgende. De var ikke som oss og forsto ikke våre regler for god oppførsel.

Det siste gjorde meg rasende. De hadde etterlatt oss alene, og jeg fikk forståelsen av at vi hadde gjort noe feil, bydd oss frem til feil folk og var derfor ikke bedre enn horer å regne. Derfor kunne vi ha det så godt, betale prisen. De hadde rett i en ting. Alle de norske gjengene, hadde møtt oss med allkjærlighetens glede. Noen blunk, litt flørting, kanskje lett klyping. Latter og respekt. Det var det som var så deilig på den tida. Vi følte oss som en del av et stort fellesskap forente i noe større enn oss selv.

Minnene sitter i, ansiktene, mørkt lett fettet sort hår, mørkebrune øyne. Jeg syntes at de siklet etter meg. Svette hender på min kropp. Lukten. Også så mange. Jeg kan ikke skille ansiktene deres fra hverandre. Jeg vemmes av den lukten så hele nervesystemet vrir seg av det. Jeg vet at det samme skjer uansett hvilke kultur folk kommer fra. Men det var altså disse guttene som satte disse minnesmerkene i min hukommelse, sanseaktiverte minner som aldri slipper. Slik minner gjør ikke det.

Jeg tror faktisk aldri jeg har snakket om dette utover den kvelden da det skjedde. Selvsagt fordi det er heftet skam ved det, en skam jeg skulle ha sluppet å kjenne på, en erfaring jeg ville ha sluppet.

Det gjorde noe med meg. Mutteren og jeg pleide å ha diskusjoner om innvandring. Jeg mente i lystig begeistring at vi måtte hjelpe våre medmennesker i alle land. Mutteren påsto at det var forskjell på arbeidsinnvandring og folk som trengte beskyttelse. Fra denne kvelden av stoppet alle slike samtaler prompte, Jeg var ikke sikker på om jeg ville ha alle folk hit lenger. Ikke tro at jeg dømmer alle. Jeg gjør ikke det, og jeg er ingen rasist, tro ikke det.

47 år, er mange år. Minnene fra de minuttene i den gata, er ikke 47 år gamle. Det kunne like så godt ha skjedd i dag. Det har vært mange år å gjøre erfaringer på, gode og dårlige. Jeg har undervist innvandrerbarn i barnehage og skole. Mange kolleger har vært innvandrere. Jeg har arbeidet med norskundervisning av innvandrere, og har opplevd dype menneskemøter som har betydd svært mye. Gode menneskemøter er det fineste jeg vet og særlig når de skjer kultur og kulturer i mellom.

Men jeg har også opplevd mye negativt. Menn som slår kvinner selv når de er gravide, hele familiens mannlige medlemmer har rett til det visstnok i noen kulturer. Unger blir slått, og jeg vet at det ikke er fordi de ikke bryr seg. De bryr seg, og jeg har opplevd så mange positive tilbakemeldinger fra foreldre fordi jeg bryr meg, og jeg gir meg aldri når det gjelder å snu negative spiraler til positive. Men jeg vet at de straffer ungene fysisk selv om det ikke er lov. Det er kulturforskjeller.

Jeg husker ei tid da jeg var norsklærer for fremmedspråklige. En vilter lærer med friske meninger. En student var imam. Kvinnene var nok litt usikre på hva de skulle mene om denne fremtoningen, meg, som ikke brydde meg katten om kulturforskjeller og hvorvidt jeg skulle komme til å såre noen. Imamer er selvsagt viktige folk. Jeg forsto ikke hvor mye de betydde i forhold til hva jeg kunne tillate meg. I blant merket jeg skråblikk mot en skjegget mann, før hva det enn måtte være, endte i en hjertelig latter.

En kollega fortalte meg at man rett og slett måtte holde seg inne med imamer, for å ha en akseptert posisjon. Kjekt at jeg ikke visste det på forhånd. Det hadde kanskje gjort meg litt mer hemmet. En dag tok imamen, som jeg ikke visste at var en imam, meg i handa og takket for mine sprudlende fremførelser. Jeg har tenkt mye på det, for jeg snakker rett ut og hvem som helst kunne ha blitt fornærmet. Det jeg tror er at denne mannen var klok og vis. Han forsto at jeg liker alle rettskafne mennesker som handler godt og at jeg forakter mennesker som oppfører seg dårlig mot andre. Selv om jeg ikke er muslim, har jeg stor respekt for Muhammed. Vi deler en felles Gud. Det er det alt handler om tenker jeg. Å respektere hverandre og tro på hverandres gode vilje.

Disse unge spradebasser som i dag er eldre herrer, visste godt at de ikke skulle ha handlet mot oss som de gjorde, men de respekterte ikke norske kvinner. Der ligger problemet. Når de ikke respekterer oss, er grunnlaget for fredelig sameksistens ikke mulig, Da er det en ubalanse i forholdet, og det er det vi, som ikke blir respektert, som taper på. Derfor burde de ikke komme hit, hvis de ikke kan respektere oss. Da bør de forsøke å bygge en bedre verden der de kom fra som de kan leve i. For jeg vil ikke behandles som fritt vilt, og jeg er ikke vantro. Jeg lever med full religionsfrihet slik alle i vårt land gjør. Slik skal det fortsette.

Det var en gang, men det kunne like så godt ha vært i dag. Det er det som er det jævlige, og det er derfor jeg skriver dette. For det har ikke skjedd noen endring. Vi sliter med de samme problemene fortsatt. Den gang levde vi i vår hippiverden med våre mange idealer. Så gikk det av moten. For mange hadde det bare vært en mote. Ikke for meg. De samme idealene lever i mitt hjerte fortsatt. Jeg håper dypt og inderlig at de vil fortsette å gjøre det hele livet. For jeg vil ha endring, og jeg vil ha endring nå. Denne utviklingen må ikke få fortsette i de neste førtiårene også. Vi som bor her skal være trygge.



























Publisert 2 kommentarer

Tid, kjedsomhet og intens tilstedeværelse

Tida ja. Fortid, nåtid og fremtid. Alt i hverandre.




Den vesle jenta jeg var sitter høyt til hest.  Duften av hest har satt seg dypt i minnene. Tida tar oss med, ubønnhørlig sekund for sekund. Nåtida er alt vi har. 

Fortida er forestillinger om minnene.Fremtida er forestillinger om det vi tror skal komme.

Den vesle jenta kjente på duftene. Fra graset mens bestefar pløyde, hesjet, gjorde gårdsting.  store bestefar. Duften av sliten hest. Musklene som spente seg under henne.  Den sorte manen under lubne barnehender. Tida som fløt foran henne. Hun ville ikke ned av hesten. Oppe fra hesteryggen så hun alt hun ville se. Det høye fjellet, en vokter i stillheten,en trygg klippe. Gården, den fantastiske gården.



Hun var en blokkunge, 6. etasje blokk.
Der oppe fra hesteryggen eide hun verden,
duftene og blomsterangen, fjell og gård.
Hun ville aldri ned fra hesteryggen,
bare sitte der inn i evigheten,
ei lita jente fra en sommer en gang.

Jeg husker henne så godt.
Hun var med å skape meg, forme meg,
lære meg om det viktige i livet.

Tid er underlig, ikke til å forstå.





Bestefar ville ha kaffe og biteti,
tomtebrygg og lefse, dugurd, og eftasvæl.
Den vesle jenta ville bare sitte der,være der,
kjenne på dufter, fine hesten, fine fjellet.

Hesten er borte. Fjellet står til evig tid.Minnet om den, om Lenda, en hest en gang, har evig liv i mitt hjerte.

Så levde jeg gjennom tida og ble senior. Hvert eneste øyeblikk av meg selv, lever i mitt indre. Kunsten er å ta vare på alt sammen. I min barndom og ungdom drømte jeg om å bli arkeolog, få grave i jorda etter spor av tidligere tider. På gymnaset ville jeg endre verden. Det endte med at jeg ble pedagog. Skal man endre noe, må man begynne med ungene. Slik resonnerte jeg den gangen, og jeg tror jeg har rett. Skal det lykkes må mange ville ha endring sammen.

Midt i livet, tok jeg, etter lange arbeidsår i barnehage og skole, hovedfag i spesialpedagogikk. Jeg var stolt den dagen jeg satt med graden i hendene, den dagen jeg håpet at verden skulle se på meg som en viter om barn og læring. Sånn er ikke verden. Det er bare å innse. Helsa skrantet. Det var en tung tid den dagen da jeg måtte innse at kroppen ikke spilte på lag lenger, ikke greide det samme som ilden i hjertet ville at den skulle. Jeg måtte vandre på den tunge veien i helse Norge gjennom mistenksomhetens drepende blikk, samfunnets frykt for at jeg ville stjele kroner fra felleskassa til en innbilt sykdom eller noe.

Ilden som brenner i mitt hjerte handler om barns læringsglede og særlig i klasserommet. Dessverre eksisterer det ildsprutende drager som gjør sitt beste for at de kjempemessige kjedsomhetstrollene skal innta skolestua og bli værende der. De heter plikt, fordragelighet og orden. Trolig snakker vi om en arv fra pietismen. Læring er alvorlige greier, og det er å sitte stille, ta i mot beskjeder, gjøre som en blir fortalt, høre etter.

Da jeg gikk på skolen, holdt jeg, uten noen små unntak, på å kjede meg i hjæl, virkelig. Jeg overlevde med å drive med alt annet enn det vi skulle i smug, en svært lite fruktbar måte å fordrive tida på med henblikk på læring. Etter et langt livsverk kunne en jo ha håpet på at dette hadde endret seg. Min erfaring er at endringen har vært svært ubetydelig. Mye vi har kjempet for, har vi mistet til forordninger og kontrollfriker.

Jeg har barnebarn. De gjør side opp og side ned med dødskjedelige lekser. Det er så kjedelig at det er helt ubegripelig. Jeg går ut i fra at det handler om plikt og øvelse. Læringsgleden har ikke mulighet til å overleve sånt. Den dør, krymper, håper på andre arenaer der en kanskje kan få lære noe som er moro, som griper tak i hele ens indre og setter i sving med adrenalin og økt blodgjennomstrømning.

Kjedsomhetstrollene må jages ut av skolestua. Der skal øynene lyse av læringsgede, forventning og moro. Vi mennesker lærer fra den dagen vi blir født. Utfordringer er som manna. Vi må ha dem så vi kan vokse og trives. Ikke noe er som å være i et klasserom der elevene sitter helt oppslukt med stjerner i øynene, og full konsentrasjon mot undervisningsstoffet, når blyanter spruter, man hører en knappenål falle og ingen vil ha friminutt.

Jeg elsker å være lærer når læringsgnisten spruter. Det er en lærers fremste oppgave, tenne læringsgleden. Klasserommet skal være steder der læring skjer, rommet en gleder seg til å gå inn i, som er så spennende at en gjerne fortsetter å jobbe med problemstillinger når en kommer hjem.




Created with GIMP